Mamma ble tatt vare på på sykehuset, til en viss grad i alle fall, fikk lov til å være sårbar på sin måte, uten å måtte ta hensyn til meg, broren min og resten av familien. Det er så typisk mamma, må passe på at alt annet går greit og ordner seg før hun kan tenke på seg selv. Men det er vel ikke til å legge under en stol at det er forskjell på sykepleiere og deres ønske om å hjelpe pasientene. Det er grunnen til at jeg skriver at hun ble tatt vare på til en viss grad.

Noen sykepleiere er slik som du forestiller deg; setter seg ned og hører på hva du sier, hjelper deg med beste evne. Men du har også en haug av de som ikke hører, som forteller hvor mye de har å gjøre, hvor mange syke det er på sykehuset og bla-bla-bla. De tar rett og slett ikke vare på deg på den måten du trenger, når du ligger på sykehuset med en såpass alvorlig sykdom. Det er naturlig å bli frustrert og sinna, og ikke minst lei seg. Det må være lov! Det må være lov å gråte, lov å tømme seg på et sykehus. Og sykepleiere må slutte å ta ting personlig når pasienter er frustrerte. Det går ikke på de som personer, det går på at man er syk og hodet er fullt av tanker som må ut. Der kommer hele forskjellen på de som er sykepleiere fordi de virkelig ønsker det, og de som er sykepleiere for å ha en jobb, veldig godt frem. Jeg sier ikke at det er lett, men hold maska inne hos pasienten og snakk heller litt dritt om de med kollegaer. Ikke regelrett dritt, men fortell gjerne hvilket humør pasienten var i og at det var ubehagelig. Det er helt lov. Sykepleiere er bare mennesker de, også. Men jeg mener at man noen ganger må holde kjeft og la de som sliter snakke. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg bare har sittet der og hørt på hva mamma har å si. Hun trenger ikke svar på det hun sier, men hun trenger å bli hørt. Det gjelder alle og enhver her i verden!

Uken hvor trioen fra folkehøyskolen skulle møtes og jobbe som frivillig på Øya-festivalen kom. Mamma lå på sykehuset, jeg fikk besøk fra Bergen, og ting var i grunnen helt ok. Kan jo ikke grave seg totalt ned, heller. Gøy skulle vi ha det, men med min flaks måtte selvfølgelig noe skje denne uken,også. Tirsdag 11. August er jeg og Charlotte i byen og titter litt i butikker, og telefonen min ringer. Eller den hadde ringt, og det var lagt igjen beskjed. Jeg skjønte ikke helt hva for et nummer dette var, så jeg ringte telefonsvareren, hvor jeg fikk høre at det var fra sykehuset. Men denne gangen var det ikke mamma. Det var pappa.

Hjerneslag.

Takk, nå var begge foreldrene mine hjerneskada. ”Hva faen gjør jeg nå?” I og med at jeg ikke har hatt så god kontakt med faren min den siste tiden, og det faktum at mamma var alvorlig syk også, valgte jeg å vente med å besøke han. Denne uken skulle jeg jo endelig ha det litt morsomt, være ung igjen og få meg en liten ferie fra sykdom. Men jeg sa selvfølgelig at det var greit at jeg stod som pårørende nummer 1, for det var jeg jo!

Uken på Øya ble en suksess, mamma var glad for at jeg hadde det gøy og var det noe jeg hadde, så var det i alle fall det. Er så takknemlig for den uken der!

Sommeren var nå offisielt over, skolen startet igjen. Prioriterte mamma. Jeg husker ikke så mye hva jeg tenkte denne uken, men jeg var litt i tvil om jeg skulle besøke pappa eller ikke, i og med at han ikke kunne si noe og generelt var borte. Muligens rart for dere at jeg var i tvil om det, med mindre dere kjenner meg såpass at dere vet mye av det jeg har vært gjennom når det kommer til han. Kort fortalt; han var alkoholiker.

Uansett, det endte med at jeg lørdag 22. August hadde fått en telefon like før jeg stod opp. Jeg valgte å ikke ta den med morgenstemme, i tillegg var jeg ikke alene, noe jeg ville være. Jeg var ganske klar over hva samtalen innebar. Jeg prøvde å ringe tilbake på vei til jobb, men fikk ikke kontakt. Kom meg på jobb,og telefonen ringte så å si med en gang jeg tråkket inn der. Jeg hadde rett; pappa var død.

Det er en beskjed jeg har forventet i mange år, så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere. Jeg skiftet til arbeidstøy, gikk opp og tenkte at det var lurt å jobbe for å tenke på noe annet. Det var vel litt optimistisk. Jeg måtte ringe mamma, og det å si ordene selv er noe helt annet enn å høre dem. Mamma fikk sjokk, og jeg skjønte at det kanskje ikke var så lurt å jobbe allikevel. Ble enig med mamma om å si ifra til de på jobb, spørre om jeg kunne dra hjem, og bli med mamma til tanta mi. Trengte egentlig bare å si hva som hadde skjedd, så ble jeg sendt hjem fra jobb. Dro til tanta mi med mamma.
Det v
ar en merkelig situasjon.

Jeg postet et innlegg på facebook ganske tidlig: Hvil i fred, pappa. Jeg følte det var riktig, fordi jeg ville at folk skulle vite, men orket ikke ringe eller sende meldinger til alle. Noen ganger er det enkle ofte det beste. Men jeg fikk jo også en telefon fra onkelen min, som jeg var helt sikker på at visste dette, ut ifra hva de på sykehuset sa. Jeg må ha misforstått. Snakket og forklarte onkelen min hva jeg visste om situasjonen. La på, og så kom den dårlige samvittigheten. "Hva i helvete tenkte jeg på?! Hvorfor ringte jeg ikke han med en gang?" Det var nå min første ordentlige reaksjon kom. Nå var jeg sliten. Og lei. Følte at livet var et eneste stort kaos av sykdom og dritt. "Kan ikke noe gå min vei? Vær så snill."

Jeg falt sammen på trappa i hagen til tanta mi, og tårene rant.

Fortsettelse følger...

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Det tok litt lenger tid enn planlagt før del 2 kom ut. Ikke fordi det tok lang tid å skrive det, for det ble skrevet i januar. Men jeg har det ikke vondt for tiden, og er ikke så fan av å klage og være sånn "åå, jeg har det fælt, dere må synes synd på meg". Derfor har det tatt tid, men fant ut nå at det bare er å få det ut, sånn at jeg etterhvert kan blogge om tiden nå, og ikke det som skjedde for lenge siden.

Det store spørsmålet som stod i hodene våres etter hendelsen i mai, var jo hva som egentlig hadde skjedd. Jeg glemte å skrive det i første innlegg, da dette er noe som er såpass lenge siden, og MYE har skjedd siden den gang, som har ført fokuset over på andre ting. Men det tok en ukes tid å få frem hva som hadde skjedd. Mamma husket nesten ingenting. Blind vold. Mamma ble rett og slett slått ned.

På vei hjem til leiligheten fra parkeringsplassen, hvor taxien naturligvis slapp mamma av, møtte hun en mann. Han ville ha mamma med seg hjem. Mamma sa nei. Noe som tydeligvis ikke var riktig svar, så han dyttet henne inn i fjellveggen, i svingen opp mot borettslaget der hun bor. Hun prøvde å komme seg unna først én gang, han prøvde igjen å få tak i henne, men takket være en paraply, styrke og overlevelsesinstinkt kom mamma seg unna. Inn i leiligheten og fikk låst døra.

Det er historien. Det er alt vi vet. Hvem det var er det ingen som vet. At han fortsatt går fritt ute på gata er ganske skummelt. Hadde ikke jeg kommet til mamma når jeg gjorde den søndagen, ville hun mest sannsynlig ikke vært her i dag.

Fortsettelsen:

Sommeren var fin, den. Selv om mamma´s form ikke var på topp, og hun måtte slappe litt mer av enn vanlig. Men jeg fikk dratt på sykkeltur til Kirgisistan med en gjeng fra folkehøyskolen, og jeg fikk jobbet og levd livet litt igjen. Vi dro til og med på tur til Bergen, mamma og jeg. Gikk turer i fjellet og koste oss.

Frem til bang, mamma hadde et anfall, hvor hun hadde følt prikkinger i hele høyre siden, måtte sette seg ned og spy. Hun hadde spydd flere ganger, før hun orket å flytte seg til sofaen,for å slappe av litt. Så gikk det fint. Dette fortalte hun meg dagen etter, da jeg kom for å sove over etter jobb på lørdagen. Tror dette var ca. 27. Juli. Vi endte opp på sykehuset med ny innleggelse på søndagen. Det gikk en uke med masse prøver av hva dette kunne være. Jeg jobbet. Torsdag 4. August fikk jeg telefon fra mamma, som sa at jeg måtte komme på sykehuset, for ting var ikke så greit. Tanta mi var der, så hun kunne hente meg. Nå skjønte jeg at noe var veldig galt. Hun hadde ikke ringt tanta mi først, hvis det ikke var noe alvorlig.

Hjernesvulst.

Det første alle tenker, som jeg også tenkte, og derfor rant ut av meg med en gang: ”Skal du dø?” Det er selvfølgelig ikke noe man kan gi et endelig svar på, men det var mest sannsynlig en ondartet, men lavgradig svulst, og dermed gode odds for å leve lenge, og ikke minst leve et normalt liv.

Livet ble snudd litt på hodet. Vi var overhodet ikke ferdig med sykehus og sykdom. Ny omgang.

Mamma ble skrevet ut av sykehuset dagen etter, vi fikk dra hjem og skulle visst ”kose oss” med familien. Jeg, mamma og tanta mi dro til tanta mi, mens bror trengte tid for seg selv og dro hjem. Fra klokken 13.00 (sånn ca.) til klokken 4 på natta var det ett eneste tema: hjernesvulsten til mamma. Det gikk i ett sett. Tenk å sende hjem noen etter en sånn sjokkbeskjed. Etter helgen dro vi tilbake på sykehuset, mamma måtte få noen å snakke med, bli passet på og få lov til å slappe av.

Fortsettelse følger..

Dette bildet er det morsomste fra turen vår til Bergen. Støttekontakten og hu hjerneskada! Godt man kan tulle og ha det litt gøy med alvorlige ting, også. Dette var dog før beskjeden om hjernesvulsten..

Ta vare på de du har, for du vet aldri når det skjer noe med de<3

Likes

Comments

Gårsdagen endte ganske, unnskyld språkbruken, men jævlig! Hadde en fin dag på tur i skogen med mamma, men det som jeg så for meg skulle bli en koselig kveld i den armkroken jeg liker best, endte gråtende med et vinglass i hånda, i sofaen hjemme i kollektivet. That's how you know you fucked up! Slutt, over og ut, goodbye, ha et fint liv. AU. Selv om man ikke har vært definert som kjærester, er ni måneder veldig lenge. Det er lang nok tid til virkelig å bli glad i et annet menneske. Det svir. Og du vet alle de sangene man er så glad i? Plutselig hører du teksten på en helt annen måte. For nesten ALT av musikk handler om kjærlighet. Det er ganske vondt når man nettopp har mistet en bra fyr.

Jeg er veldig glad for at jeg har planer resten av ferien. Det er viktig å holde seg opptatt med noe, sånn at ikke hele dagen dreier seg om tårer, for det blir nok av de uansett. Det er bare å ta tiden til hjelp, for det sies at den skal lege alle sår. Livet går jo videre, så det er bare å rette opp ryggen og tenke på alt det positive med å være singel. (Selvom jeg er rimelig drittlei av ikke å ha noen å kalle for MIN.)

I dag er det jobb som står på planen min, noe som i og for seg er veldig okei. Jobber med ei av favorittene også, noe som passer perfekt på en dag som dette!

Håper dere har en bedre dag enn meg!

Likes

Comments

God morgen, holdt jeg på å skrive, for jeg har nesten nettopp stått opp. Men god dag er vel mer riktig!

Solen skinner, og det er rart hvordan den påske- og feriefølelsen sniker seg inn med en gang, til tross for at det egentlig er mye man burde gjort med tanke på skole og for min del; økonomiarbeid for Samfunnet. Men påske er viktig, ferie er viktig, så jeg tar på meg turbuksa og solbrillene og setter meg straks i bilen avgårde til mamma. Vi skal nemlig ut på tur! Det blir veldig deilig. Lenge siden vi har gått på tur, i og med at det fortsatt er sykdom som preger hverdagen. Ser ut til at ting er på bedringens vei nå, såpass at vi kan gå ut og nyte det fine været, i alle fall.

Håper det er flere enn meg som kan nyte den fine dagen ute! Ha en finfin tirsdag:)


Likes

Comments

OBS: Lang tekst!

09.05.2015: Jeg,mamma og en del av hennes kollegaer løper Holmenkollstafetten, har det utrolig gøy og avslutter med en hyggelig bankett, hvor det ble litt for mye alkohol på oss alle. Glade og fornøyde drar mamma og de andre hjem i taxi, mens jeg trasker hjemover.

10.05.2015: Kl. 11.30våkner jeg og sender melding til mamma, hvor jeg (ironisk nok) spør om hun lever. Det tar en halvtime før hun ringer meg, og er mildt sagt redusert. Hun spør om gårsdagen og hvordan hun kom seg hjem, jeg svarer og ler litt av at huner så dårlig. Hun drakk da ikke så mye?, tenkte jeg. Vi avtaler at jeg kommer på middag senere. Kl. 16.00 ringer hun meg igjen, like dårlig, spør om akkurat det samme, og jeg begynner å lure litt på hva som skjer. Hun spør om jeg kommer snart, og jeg kaster meg rundt og kommer meg på bussen.

Da jeg kommer opp trappen, og utenfor døra til mamma, ser jeg blod på veggen og gulvet, noe jeg stusser over. Kommer inn og spør lattermildt om det er her partydronninga bor. Kommer inn i stua,hvor mamma ligger henslengt i sofaen, dårligere enn jeg noen gang har sett henne.

Jeg tar hun i hånda, setter meg ned,og hun har aldri vært så glad for å se meg. Vi snakker litt, jeg nevner blod i gangen, hun snakker om at det var blod overalt, at hun kastet opp blod og at formen er helt jævlig. Jeg tror først hun har blitt dopet ned. Til jeg stryker hun i håret, finner størknet blod, titter lenger bak i hodet og møter et krater av størknet blod. Får panikk, ringer bror, roer meg litt ned. Men ender opp på legevakten, hvor mamma blir sendt videre i ambulanse til sykehuset. Jeg tar meg en tur til bestevenn for å roe meg litt ned, og få ut litt tårer.

Kvelden og natten videre går til å se til mamma på akutten, snakke med kollega, bror og bestevenn. Gråter og gråter.Mamma har det vondt, fryser og ynker seg, ligger i fosterstilling med konstant overvåkning av leger. Blir konstatert at det ikke er noe slag, hodet blir stiftet og vi flytter over til sengepost. Jeg drar og henter ting til henne, og tar med meg bror tilbake, for nå orker jeg ikke være alene mer. Leverer ting til mamma på isolatet hun ligger på, før vi drar hjem og får oss litt søvn.

Dagene videre går til å sitte i en stol ved siden av mamma, som sover, kaster opp, trenger våt klut på hodet, noen til å holde henne i hånda, prøve å få i henne noe mat og ellers bare sitte der.8 timer, dag ut og dag inn. Stygge blikk fra de som jobber der, jeg er tydeligvis ikke velkommen. Det driter jeg i, mamma trenger meg, jeg trenger å se at mamma lever, så jeg blir og holder heller kjeft, er ikke til bry. Sånn holder jeg på i fire dager, før en av de verste hendelsene i hele mitt liv skjer.

Mamma må spy, hun vil sette seg opp i senga. Hun er unormalt rød i ansiktet. Jeg hjelper henne opp, setter meg ved siden av henne, holder rundt hun og holder spy-posen. Mamma holder en hånd på låret mitt, den andre i den stanga hvor drypp-posen henger på. Hun faller sakte, men sikkert lenger og lenger ned med overkroppen. Jeg prøver å få kontakt for å løfte hun opp, men ingen respons. Jeg må til slutt ta i og løfte hun bakover i armene mine, for å få tak i snoren som tilkaller sykepleiere. I det hun faller bakover i armene mine er hun helt stiv, kritthvit i ansiktet, munnen er åpen og det kommer spytt ut, øynene har falt opp i øyelokkene. I dette øyeblikket var jeg sikker på at mamma forsvant. Jeg rekker ikke snoren, og må rope alt jeg har etter hjelp. Det er ikke så lett gjennom to stengte dører. Jeg legger mamma ned på gulvet, tung som hun er, er det alt jeg får til. Får åpnet den ene døren, og endelig er det noen som hører at jeg skriker etter hjelp. To sykepleiere og en lege kommer løpende inn. Tilkaller flere, og plutselig er det 9 leger og tre sykepleiere, mamma på gulvet og jeg inne på rommet.

Endelig er det noen som ser meg også,tar meg med til et samtalerom, gir meg noe å drikke og spise på. Lar meg snakke. Spør om jeg vil snakke med noen som kan det, fagpersoner. Jeg sier ja,takk. Det er sikkert lurt. Kroppen er i sjokk, jeg går fra å gråte til å le på to sekunder. Sånn holder det på frem til jeg får gå til mamma på observasjon,etter 1 times tid. Hun har det bra, men hun må ligge på overvåkning over natten. Det er bra, så jeg kan dra. Men den hjelpen jeg skulle få er selvfølgelig glemt. Det var jo vakt-skifte.

Etter dette går det litt bedre. Mamma klarer å få i seg mat, og etter et par dager er hun flyttet til tomannsrom, og jeg kan fokusere på litt andre ting. Som eksamen og jobb. Har to eksamener midt oppi dette. Hun kommer hjem og jeg har to eksamener til.

La sommeren komme, vi er hjemme fra sykehuset og klare for å bli friske!

Fortsettelse følger..

Likes

Comments

Jeg har hatt så mange ulike blogger opp gjennom, og nå er det på´n igjen. Jeg har vært inne på tanken en god stund, fordi det er litt digg å ha en plattform å få utløp for ulike tanker på. Planen er ikke å bli en stor blogger som lever på bloggen sin, men å ha en plattform jeg kan utfolde meg på. Savner den muligheten.

Jeg kan jo starte med en liten introduksjon av hvem jeg er, og hva jeg driver med. Jeg heter Lena, er 23 år og bor i kollektiv med tre andre i Oslo. Jeg studerer bachelor i økonomi og administrasjon, og er kommet til siste halvår, som vil si at jeg til sommeren skal ha en bachelorgrad i hånda. Ellers er jeg økonomiansvarlig for studentpuben Samfunnet Bislet, jobber deltid på Anton Sport ved siden av, og prøver å få tid til både trening, venner og litt me-time innimellom det hele. En annen ting som tar ganske stor plass i livet mitt for tiden er at mamma dessverre er alvorlig syk. Hun har hjernesvulst, og dette er noe dere sikkert vil få høre mer om. Jeg er ikke av typen som holder ting inne, men snakker gjerne om det, og i dette tilfellet skriver om det som skjer, hvordan ting og går og mine tanker rundt det hele. Skal selvfølgelig ikke overdrive bloggingen rundt dette, da jeg i bunn og grunn er ei positiv og livsglad jente!

Da er det bare å kjøre på! Noe jeg må bli flinkere til når jeg oppretter denne blogger, er helt klart å ta bilder igjen. Blir (en av) årets utfordring!

Vi blogges :)

  • 855 lesere

Likes

Comments