Påmeldt:
Ecotrail - 30km

Planlagt:
Sentrumsløpet - 10km
Oslo Maraton - 21km
Ringerikemaraton - 21/42km
Amsterdam Maraton - 42 km

*Oppdateres underveis

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Da var dagen kommet. Det siste løpet for året på en hel mil. Etter Berlin Maraton har både pappa og jeg tatt det med ro og fokusert på restitusjon av bein og hoder. Jeg hadde hørt at Hytteplanmila var en av de raskeste løypene i landet, så her var det rom for nye rekorder. I mitt hodet handlet det om å fullføre på rundt 55 minutter da intervaller ikke har stått på listen den siste tiden. Spente på hva vi hadde i vente hoppet Anne-Li, pappa og jeg inn i bilen og begynte å kjøre i retning Hønefoss.

Det var meldt sludd, lav gradestokk og vind. Derfor hadde vi pakket oss inn i ullundertøy, hansker og buffer. Startnummeret, t-skjorte og sokker ble hentet inne i en stor hall. Denne hallen ble brukt som oppholdsrom, noe vi satte pris på, da det blåste katter på utsiden. Ca 15 minutter før start sto vi klare. Vi hadde funnet tidtakeren på 55 min og hadde bestemt oss for å følge denne. Startskuddet gikk og de ca 2600 løperne begynte å bevege seg fremover, deriblant oss.

De første 2 km gikk radig. Tidtakeren holdt et noe høyer tempo enn 5,30 min/km men vi bet oss på. Ved ca 3 km begynte far og løpe fortere. Han satte inn et støt som hverken jeg eller Anne-Li hadde planer om å følge. Vi så på hverandre og ble enige om at vi holdt tidtakeren som planlagt og eventuelt sette opp tempoet da vi runder 6 km, men slik ble det altså ikke. Litt og litt økte vi tempoet. Før 5 km hadde vi løpt fra tidtakeren og jeg kjente at kroppen kjentes god og beina raske. Rett før 6 km fikk jeg i meg litt sportsdrikk som ga en ekstra boost. Side om side holdt vi et tempo på rundt 5 min/km, "er dette mulig? Klarer jeg virkelig å løpe så raskt med tanke på et labert treningsgrunnlag? JA!" Var tankene som spant rundt i hodet. Jeg beit meg på Anne-Li som så usedvanlig rask ut. Jeg tenkte at klarer vi å fullføre i dette tempoet så blir det rekord. I det tanken slo meg hørte jeg Anne-Li si: "vi holder dette til 9 km så tar vi det derfra, er du pigg?" Ja, jeg var pigg! Vi dro av oss luene og ga på. Pappa var for lengst ute av synet og vi kom ikke til å se han igjen før målgang. Jeg kjente vinden i ansiktet, og de kalde gradene som satte seg i låra. Rart er det, på trening hadde jeg klagd over kulden, men nå føltes det som det perfekte løpeværet.

Vi passerte 9 km og satte inn støtet. For hver 100 m fikk vi en ny boost farten var nå på nærmere 4,50 min/km. "Blir det ny rekord?" Støtt og stadig tittet vi ned på tiden, og tankene var rettet mot de siste 200m som var en lang, seig oppoverbakke. Vi var nå opp på linje med tidtakeren på 52:30 min. Dette betydde at jeg lå an til den beste tiden jeg noen gang har fullført på. Der kom bakken. Den siste kneika som skulle overvinnes. Melkesyra kom snikende. Jeg gjorde det jeg kunne for å henge meg på Anne-li som spant oppover. I en korridor av mennesker hørte vi speakeren rope at dette var de som fullførte på rundt 52 minutter. Min beste tid var 52:44 men hadde jeg gitt nok til å slå denne? Eller var tiden tapt i bakken? Jeg passerte målgang, tiden tikket inn, og det sto; 52:16! Ny rekord! Med lite grunnlag for hurtighet hadde jeg klart det! Vi hadde kjempet oss igjennom sammen.

Med stolthet, glede og andpustne mottok vi medaljen. Alle tre svært fornøyde med både tid, arrangement og prestasjoner. I ettertid har jeg tenkt, hva hvis grunnlaget er bedre neste gang, hvilken tid er mulig for meg og oppnå da? Igjen har de tre musketerer bevist at godt pågangsmot og løpeglede er det som skal til for å prestere godt.

Etter Hytteplanmila er jeg motivert og gleder meg til å se hva neste sesong bringer. Jeg skal legge inn enda flere intervaller, løpe lenger mot mitt neste maraton, og sist men ikke minst nyte treningsgleden som løping gir meg! En stor takk til Anne-Li og pappa som igjen trakk meg gjennom til ny rekord, og som igjen er klare for en ny vinter med treninger i Oslos asfaltjungel - #mandagsmila! Det er de øktene som gir uka en god start gjennom den mørke tiden vi går inn i.

Neste løp er Berteløpet sammen med Anne-Li! Da stiller vi til start med løsbart, store smil og skal hygge oss sammen med andre som også løper for en god sak :D

Over og ut fra meg som synes at løping av og til er lekendelett!

Likes

Comments

Fredag 23. september, jeg var spent, nervøs og kjente at det kriblet i beina. Om to dager skulle jeg gjennomføre noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle gjøre. Jeg skulle fullføre et maraton. 42, 195 km på ren asfalt sammen med ca 50 000 andre løpere. Side om side skulle jeg stille til start med min far. Han har hatt et ønske om å fullføre et maraton før han ble 60 år, så dette var sjansen vi hadde.

Rett etter jobb dro jeg til Gardermoen for å møte Philip og pappa. Jeg tror pappa var mer spent enn meg, for han møtte opp på flyplassen nesten 2 timer før avtalt tid. På toget var det mange tanker som surret i topplokket. Hadde jeg trent nok? Hadde jeg løpt langt nok? Ville kroppen tåle det? Og ikke minst, hva om jeg ikke klaret å fullføre? Jeg hadde fortalt så og si alle jeg kjente at jeg skulle løpe. Om det var for å legge press på meg selv, det vet jeg ikke, men angeren kom krypende.

På vei inn i flyet møtte vi flere spreke folk. De fleste var det jeg kaller for "Birkengutta" de som skulle løpe på 3 timer og 10 minutter. Vi følte oss litt malplasserte der vi sto og jeg tror neppe mange tenkte at vi to også skulle løpe. Lite viste de om alle de treningstimene vi hadde lagt ned, antall km vi hadde lagt bak oss og gnagsår vi hadde behandlet for å komme dit vi er i dag. Hva var vårt mål? Jo, vi skulle fullføre og vi ville helst komme i mål på under 5 timer.

Fredag kveld og lørdag brukte vi til sightseeing rundt om i Berlins gater. Vi dro til alle de kjente stedene, besøkte museer og spiste så mye carbs vi kunne (vi hadde hørt at det var det de store gutta spiste før et maraton). Sammen klarte vi å koble ut tankene og vi storkoste oss. Startnummeret ble hentet på Exboen. Det var fult av mennesker men køen gikk radig og vi fikk tildelt både chip og t-skjorter. På lørdag ettermiddag dro vi mot startområdet for å finne ut hvor det lå. Berlin Mini-Marathon var i full gang og gatene var fylt av glade barn fra ulike skoler som hadde møtt opp for å løpe. Det var latter, sang, glede og store smil som møtte oss. Berlin var gjort klar for maraton, med gjerder og bannere. Folk gikk rundt med jakker og t-skjorter som viste at de skulle løpe. Det var en folkefest.

Kvelden kom og nervøsiteten slo inn på alvor. Det tikket inn meldinger med "lykke til" fra kjente og kjære men det var spesielt en melding jeg trengte så sårt. En melding fra min bestevenn, Anne-Li. Kloke ord og oppfordring til å få de tullete tankene ut av hodet var godt å lese og virkelig det jeg trengte. Anne-li har vært med på så og si alle våre treningsturer og hennes oppfordringer ga meg ro før natten. Tanken på hennes prestasjoner under Oslo Maraton helgen før ga meg motivasjon og viste at vi hadde trent nok og riktig. Jeg fant frem klærne jeg skulle løpe i, festet startnummeret på t-skjorten og chippen på skoen før jeg la meg til å sove.

Vekkerklokken ringte 06.00. Skjelvene i beina dro vi t-skjortene over hodet, smurte inn beina med salve og snøret på skoa. Etter en god frokost begynte vi å bevege oss mot t-banen som skulle ta oss til Brandenburger Tor. Her sa vi ha det til Philip og en lite "vi ses på 2- og 30 kilometermerke" og sammen med tusener av andre gikk vi inn på startområdet i Tiergarten. Det var amerikanere, japanere, tyskere, dansker, svensker, meksikanere, franske og spanske folk rundt oss. Det virket som hele verden var representert. Tett i tett sto vi omringet av publikum, storskjermer og høyttalere. Uansett hvor jeg snudde meg møtte jeg et smil og et "Good luck on your race today!" Speakeren telte ned, lyden av kirkeklokker ble spilt over anlegget og flere tusener av ballonger ble sluppet i været. Og der gikk startskuddet.

Vi startet i god flytt, lettet over å være i gang men med ingen aning om hva vi hadde i vente. Allerede ved 2 km møtte vi Philip for første gang. Der sto han med den ene hånden i været og med kamera i den andre. Han ropte og heia oss videre. De første 10 km gikk radig og vi måtte hele tiden passe på at vi ikke holdt et for høyt tempo. Vi hadde ingen aning om hvordan kroppen ville reagere på en slik belastning som maraton er, derfor valgte vi å ta det med ro ved hver drikkestasjon og få i oss nok med veske og næring. Vi passerte 15 km og jeg var fortsatt fin i beina. Det var en ubeskrivelig stemning rundt om i løypa. Flagg fra flere land, musikk og gledesrop i det vi passerte gjorde det lett å løpe. Jeg var på dette tidspunktet allerede ute av tellingen over hvor mange high five jeg hadde fått så langt.

Ved ca 18 km begynte jeg å merke det i beina. En følelse av litt møre muskler men ingen spesielle smerter. Det var en rar følelse. Akkurat som om hjernen ikke oppfattet smerten, og at beina gikk automatisk fremover. Da vi passerte halvmaraton (21km) var far fortsatt i fin form "jeg har litt vondt men dette går så bra så", sa han og smilte. Første milepæl var 25 km. Da viste vi at vi var godt over halvveis og at det ikke var lenge igjen til 30 km (jeg hadde på forhånd bestemt meg at jeg skulle sette med delmål underveis). På dette tidspunktet var det akkurat som hjernen våknet. Det var vondt for hver gang beina traff asfalten. En blanding av dirring, såre muskler og stive bein. Om det var lurt å gå ved vannstasjonene vet vi ikke, for hver gang vi begynte å løpe igjen hogg det i leggen. Likevel tok det ikke mange meterne før vi var i gang igjen - det handlet om å komme inn i flytsonen. Hele tiden tenkte jeg "det sitter i hodet, det sitter f*** meg i hodet". "Pappa, nå løper vi et maraton og vi kommer til å fullføre" sa jeg. Og vi fortsatte.

Neste milepæl var 33km. Det var det lengste vi noen gang hadde løpt. De sier at et maraton starter ved 30 km - og det skulle vi merke godt. Ved 30 km-skiltet møtte vi Philip. Han sto klar med ekstra sko om vi ønsket, men vi valgte å fortsette. Nå begynte det virkelig å gjøre vondt. Stegene ble kortere og ryggen ble krummere. Jeg prøvde å fokusere og ikke tenke for langt frem i tid. Hver kilometer tok en evighet og det føltes som om vi aldri kom til neste skilt. Dette var den hardeste delen for hodet. Det gjaldt å ha det mentale i sjakk, ikke tenke negativt men kun fokusere. Da vi kom til 35 km møtte vi en heiagjeng fra Nike som ga oss et løft uten sidestykke. "You can do it! It's only you that can stop you from the finishline" sto det, og de ropte oss nærmest opp i ansiktet. Dette ga meg energiboosten jeg trengte. Etter en nedtur fra 25-35 km hadde jeg ny giv. "I dag knuser vi mange rekorder, Kaja" sa pappa og ga meg en high five. Ja! Dette var dagen vi skulle fullføre vårt første maraton. Philip sto på sparkesykkelen ved siden av oss fra 30 km, og et blikk og et vink var godt å få i denne perioden av løpet.

Ved 38 km stanset Philip opp og ropte "KOM IGJEN HENNING OG KAJA, DETTE KLARER DERE" og vi satte inn innspurten. Det var 4 km igjen, 4000 små metere, en kort oppvarmingsrunde til målstreken. Da vi passerte 40 km begynte vi virkelig å kjenne atmosfæren på alvor. Det var en mann i hotellheisen tidligere på morgenen som hadde fortalt oss at vi hele tiden måtte ha siste km i hodet underveis - og det var nå jeg skjønte hvorfor. Med et jublende publikum glemte vi smertene, det var som å fly bortover. "Du ser plutselig forferdelig pigg ut", sa pappa. Ja, jeg følte meg flere kilo lettere, det føltes ut som jeg nettopp hadde startet løpet. Med Brandenburger Tor foran oss merket jeg tårene kom trengende. "Vi fullfører, nå fullfører vi et løp ikke mange klarer å tenke seg til en gang". Sammen løp vi gjennom et av Berlins mest kjente bygg og vi kom inn på oppløpet. Speakeren ropte "Hello runners, if you have some energy left, lift your arms over your head", og vi løftet armene så høyt vi kunne! Gråtkvalte med tårer i øynene og hånd og hånd passerte pappa og jeg målstreken på tiden 4 timer og 58 minutter. Vi stoppet opp, og ga hverandre den største klemmen - vi hadde klart det, klart målet vårt på under 5 timer! Skulder med skulder mottok vi medaljen med stor stolthet. Med rak rygg og store smil om munnen gikk vi rolig inn i løpeområdet. Publikumet la nok ikke stort merke til oss to, en sliten far og en sliten datter, men i dette øyeblikk føltes det som om applausen var rettet direkte mot oss.

Berlin Maraton er noe av det største jeg har opplevd. Jeg er stolt av meg selv, stolt av pappa som blir 60 år i november (!), og lettet over at alle de treningstimene vi har lagt til grunne ikke var forgjeves. Ikke en eneste gang lot jeg tanken om å bryte komme til hodet - det var aldri et tema. Å passere målstreken i et så stort løp ga meg et adrenalinkick uten sidestykke. Atmosfæren, stemningen og trykket ga meg mersmak, og jeg er allerede i gang med å finne ut hvilket maraton som blir det neste jeg kan fullføre!

I ettertid må jeg gi en stor takk til Philip som bisto på turen, som har støttet og backet meg på veien. Flere har sagt at jeg er gal og stilt spørsmålstegn om jeg kom til å klare det, men Philip har aldri vært i tvil. Tusen takk til pappa som har blitt meg med på tur uansett hvilket humør jeg har hatt og uansett vær. Det er tross alt han som fikk meg til å bli bitt av løpe-basillen. Anne-Li, min aller beste venn siden barnehagen og treningspartner gjennom to år. Hun har gitt meg motivasjonen jeg har trengt underveis. Vi har pushet hverandre til å bli bedre og vist at vi uansett aldri skal gi opp. Til slutt skal min mamma ha en stor takk! Hun som alltid har stilt opp som heiagjeng på alle løp, sagt ifra når løpingen har tatt overhånd og gitt gode råd fra egne erfaringer som bare en mamma kan.

Nå skal jeg la kroppen hvile før jeg starter opp treningen mot Ecotrail 30 km i 2017. Jeg gleder meg til neste maraton og er klar for å ta en ny utfordring på strak arm. Nå vet jeg hvordan kroppen fungerer og hva som skal til for å kunne gjennomføre!

BMW Berlin Marathon - en opplevelse for livet! 


Likes

Comments

"Hvorfor gidder du å løpe?" Jo, det skal jeg fortelle deg. Løping for meg betyr frihet. Det å vite at jeg kan løpe hvor som helst, når som helst og så langt jeg vil er en frihet. Det eneste du trenger er et par løpesko og viljestyrken til å komme deg over dørstokkmila. 

Det hele startet en februardag i 2014. Jeg ville sette meg et mål som da nesten virket umulig. Det var bare de "store gutta" som drev med slikt. Jeg ville fullføre et halvmaraton i 2015! 

Min far var allerede godt plantet i treningsklærne og hadde løpt ut flere par joggesko. Jeg så gleden dette ga han, og hvor lett han etter hvert mestret flere turer i uka. Sammen begynte vi med korte, rolige turer og hver km føltes som en mil. Dagene og månedene gikk og jeg kjente at jeg mestret løpingen mer og mer, ikke minst begynte turene å gi meg glede. Glede og motivasjon til å bli enda bedre! Det var rett og slett lekende lett. Jeg brukte deltakelse i ulike løp som motivasjon. Og meldte meg på alt jeg kom over. Mandagsmila ble lengre og tilslutt var jeg på distansen som nærmet seg halvmaraton. 

Mitt første halvmaraton ble Nordmarka 21km 2015. Det var noe av det værste jeg har vært med på. Det bar oppover og nedover, på grusvei og oppover igjen. Etter 15 km føltes hvert steg som glasskår i beina og jeg karret meg i mål på tiden 2:30. Mange skulle tro at dette var opplevelsen som drepte løpegleden - tvert i mot. To dager etter løp jeg en ny halvmaratondistanse på trening. Jeg hadde fått blod på tann - jeg ville bli en løper! September 2015 deltok jeg på Oslo Halvmaraton og fikk tiden 2 timer og 16 min. Med medaljen rundt halsen var dette bare begynnelsen. 

Min far skal ha en stor takk for at han fikk meg inn i dette sirkuset. Alle timene vi har lagt i trening, fine minner vi har skapt og ikke minst motivasjonen til å fullføre - "Det gjelder å holde humøret oppe", pleier han å si :)

Per i dag har jeg løpt 10 offisielle løp på 10 km med en PB på 52 min og 44 sek (sentrumsløpet 2016). Dette er for mange ingen bragd, men for meg er dette en stor prestasjon. Jeg har deltatt på 4 halvmaraton med PB på 2 timer og 7 min (GöteborgsVarvet 2016). 

Søndag 25. September står jeg foran min største utfordring, side om side skal far og jeg delta i vårt første maraton, BMW Berlin-Marathon 2016! 

So why do you run? Because it's faster than walking.


Likes

Comments