Dette er ett blogginnlegg jeg skrev på den gamle bloggen min 8.juli 2014. Når jeg leser det igjen nå er jeg så glad jeg ikke lenger har slike tanker om meg selv. Meg nå, kontra sommer 2014, vet jeg er verdt mye, er et fantastisk godt menneske, mye å bidra med og som ikke er definert utav utseende. Jeg er lykkelig og vet min egen høye verdi. Jeg er dritbra. Jeg er super. Jeg elsker meg.

"For et nydelig smil." "Så fint fjes du har." "Du har flotte pupper."

Dette er det jeg får høre. Å bli beundret og gitt komplimenter for deler av seg, er oftest verre enn å ikke få komplimenter i det hele tatt. "Du kler deg så bra, for din kropp." Hva er det? At jeg fremhever puppene og den smale midja? At jeg skjuler den store magen og låra mine? Når jeg nesten hele oppveksten har fått høre "du er egentlig fin, du må bare gå ned i vekt", og "den kjolen hadde vært så flott til deg om du bare ble tynnere." Å høre slikt av foreldrene sine, som skal være min kilde til selvverd og trygghet, det gjør vondt. Det har ført til at jeg ikke klarer å akseptere eller tro at jeg fortjener kjærlighet nå. Jeg må jo gå ned i vekt før noen kan klare å elske meg. Men hva om det ikke stemmer? Tenk de problemene jeg vil møte om jeg finner en som liker meg for meg, uansett. Jeg vil ikke klare å være trygg i hans kjærlighet. Jeg vil sitte å tro at det er en agenda bak kjærligheten, at han bare vil lure meg. Den følelsen er grusom. Det hendte for noen år tilbake. En kompis av meg introduserte meg for en fyr som jeg fant meg å like veldig godt. Han var skikkelig hyggelig og virket oppriktig interessert i å lære meg å kjenne, men alt jeg klarte å tenke på var hvordan min kompis og han gutten gikk bak min rygg og lo av meg. At de tenkte at jeg var syk, var så innbilsk og trodde at denne kjekke gutten her kunne være interessert i meg... Og alt fordi jeg er blitt fortalt, indirekte, at jeg ikke er verdt like mye som andre, pga. vekten og størrelsen min. Jeg er en feilvare som står til halv pris...

Mer enn bare pupper?

Helt siden jeg var i tidlig pubertal alder, kan jeg huske å ha vært hu med store pupper. Jeg husker jeg hadde guttebesøk for første gang. Sen barneskolealder. Jeg, trodde, jeg hadde min første kjærlighetserfaring. At gutten, som jeg lenge hadde likt, endelig skulle fortelle at han ville være kjæreste med meg. Hehe. Åh lille naive Miranda... Vi satt på senga og gjorde lekser, når han spurte meg om han kunne se puppene mine. Jeg ble skikkelig forvirra. Hvorfor ville han se dem liksom? Jeg husker at jeg sa nei, reiste meg og gikk ut av rommet. Jeg ble borte en stund, måtte tenke over det som hadde skjedd. Når jeg kom tilbake så jeg gutten ligge på gulvet, strekke seg innunder senga. Han hørte meg ikke komme. Når han kom ut fra senga og reiste seg, hadde han en av BHene mine i hånda, og ståpikk i buksa. Han var rask å hiv fra seg BHen, tok tinga og gikk uten et ord. Jeg stod igjen forvirra. Forstod ikke helt hva som hadde skjedd. Når jeg kom på skolen igjen, husker jeg at jeg fikk noen kommentarer i friminuttene om at jeg hadde store pupper, fine pupper. Flere av guttene prøvde å ta på dem. Han ene klarte jeg å slå hardt til i fjeset. Stolt øyeblikk det der. Men av slike erfaringer, har jeg identifisert meg med at jeg har store pupper, og det er det jeg har å by på. Det førte til en enorm "push-up og dype singletter-periode". I 8.klasse fikk jeg puppe-blikk av gutta i 10. Jeg følte meg endelig fin. Denne seksualiseringen har jeg i løpet av livet gjort om til et skjold.

Istedet for å åpne meg følelsesmessig, har jeg latt meg bli tatt på og hatt sex med for å prøve å vise meg selv, og andre, at jeg er verdt å bli elsket. Jeg kunne ikke la meg føle, for da ville ingen ha meg. Dette var jeg jo ikke verdt. Men for puling og suging var jeg god nok. Nå sitter ikke jeg her og sier at jeg selv er dødssexy, og har hatt meg med mange gutter, for det stemmer ikke. Hvorfor disse gutta har vært kåt på meg kan jeg ikke forklare, men det har dem vært og jeg har latt dem gjøre det de ville. Og alt innenfor rammene på en religiøs innstitusjon og skole. Oh the irony, right? Kristne (kåte) gutter ass...
Når jeg ser tilbake på dette får jeg en dypere forståelse på seksualiteten min. Jeg har aldri følt nytelse med disse guttene. Jeg har bare gitt, og gitt, og når det kommer til meg så later jeg som innen 2 minutter bare for å "move on". Jeg har ikke våget å åpne meg. Sex og følelser var to helt forskjellige ting som ikke skulle høre sammen. Dette var erfaringene mine, selv etter mange år i religiøs tilhørighet i ungdomstiden og ett år på kristen internatskole. På trods av at jeg lærer av religionen at kjærlighet skaper sex, så satt jeg igjen med et bilde på at disse to ikke hang sammen. At slik sex som andre pratet om, med følelser og lykkerus, at dette ikke var noe jeg fortjente. Jeg måtte bare gjøre det beste utav det og la gutta ha med meg.

Disse erfaringenen er ikke noe jeg angrer på, selv om mange har prøvd å få meg til å si at jeg gjør det. Jeg merket av venner faktisk snudde ryggen til meg når jeg fortalte om hva jeg hadde opplevd. "Du sa jo at du sku vente med sex til du var gift. Det sa vi begge...". "Men folk forandrer seg... jeg vokser og utvikler meg...". "Jeg syns ikke noe om det, (...) jeg kommer ikke til å prate med deg mere om gutter. Det er ukomfortabelt." Dette var gode venner jeg stolte på og trodde ville være der for meg. De fikk meg til å føle meg enda dårligere for det jeg gjorde. For at jeg prøvde å finne bekreftelse og en plass å være likt.
På grunn av slike kommentarer, for blikk jeg får av jenter når jeg viste kløft, for kommentarene jeg får med en gang på profilbilder, så har jeg følt en viss skam over brystene mine og å prøve å se sexy ut de siste årene. Følt at jeg måtte skjule dem og meg, det var ikke ok å vise kløft eller noe. Men det jeg ikke skjønner, er hvorfor andre ikke får kommentarer på dette? Jeg ser mange jenter på byn som har flotte, nydelige pupper og de viser de frem, men de får ikke kommentarer og blikk av vennene sine med en gang. Jeg har en følelse av at om jeg viser det, vil folk tenkte "Hva er det hun tror? At hun er sexy? Ja, puppene er jo det eneste hun har gående for seg. Patetisk". Dette er genuine følelser jeg kjenner på og tenker andre tenker. At jeg ikke er mer verdt enn puppene mine (i gutters øyne) suger.

Hva med hele meg?

Jeg har blitt fortalt mange ganger at jeg har et sjarmerende fjes. Søt nese, fine øyne, smittende smil. Når jeg har hatt sånne "hvorfor vil noen elske meg"-samtaler med veninner, som alle jenter har behov for en eller annen gang innimellom, er deres respons; "Åh, Miranda. Men du har jo så fint fjes. Gutter ser ikke på kroppen, de ser på fjeset de skal vokne opp til hver dag." Takk, stereotypisk jente som ikke har innsyn i gutters egentlige tanker. La oss se litt på den setningen. "Men du har jo så fint fjes"... Men... "Gutter ser ikke på kroppen". Seriøst? Hvorfor ikke si "noen gutter liker din kropp også", eller "når noen elsker noen er ikke det så viktig". "Gutter ser ikke på kroppen". Hvorfor gå ut fra at jeg trenger å høre det? At jeg ikke tror noen vil like kroppen min? For noen år siden ville en slik kommentar vært god for meg, når jeg ikke hadde troen på av jeg var fin nok, men å gå ut fra at jeg ikke liker kroppen min pga. den ikke er normen i dagens samfunn synes jeg er ganske trist... At de ikke tror at det går ann å være komfortabel med seg selv som den en er. Jeg er mye tryggere på kroppen min enn mange andre jenter på min alder, som alle har bikini-hotte kropper.
"Du er sykt flott, til ei stor jente å være". Igjen, at jeg er stor gjør at jeg automatisk er av lavere rang enn de normalvektige. Dette går begge veier også. Jenter som hører "du er fin, til å være så tynn som du er". Forstår ikke hvordan folk ikke ser hva slike kommentarer betyr.

Jeg har vært så heldig å vokst meg til en god selvfølelse, jeg vet hva jeg er verdt og har god selvtillit. Jeg syns, den dag i dag og etter en lang reise, at jeg ser fin ut. Jeg har komplekser, men det har alle. Men jeg sitter ikke og gråter over magen min lengre, eller låra mine. Jeg tar heller glede i det jeg synes jeg er vakker med. Arr fra barndommen og ungdomstidens sår er der fremdeles, og jeg savner å høre at jeg er fin, i meg selv og ikke bare deler, men jeg trenger ikke lenger den samme bekreftelsen på utseendet mitt fra andre. Jeg har det bra med meg selv, men forstå fremdeles ikke hvorfor det å være som meg automatisk gjør meg mindre verdt, til 50% avslag, som om jeg har en "feil"...

Våkn opp og bygg deg selv opp

Jeg er å lei av all prating i sosial media om hva som er en fin kropp, om hva man har lov å tenne på og finne seksuelt eller tiltrekkende. Om du ser for deg at alle har noe å si om sin kropp og tanker rundt det som jeg nå har delt, se for deg så uendelig mange ting det ligger bak et menneske. Selv om bildet på Instagram viser ei jente i et speil som smiler, med nydelig atletisk kropp, så betyr ikke det at hun ikke har worries og komplekser. Og den større jenta tar bilde med en god og komfortabel hoodie, betyr ikke det at hun er ukomfortabel og usikker på sin kropp. Og hva har disse skallene å si anyway?

Jeg vet hva jeg kan gi til dem rundt meg, vet hva jeg har å by på. Og om jeg er så heldig å være ok med hvordan jeg ser ut, da er det bare et pluss. Jeg er ikke noe mindre kjærlig og blir ikke en dårligere mor av at jeg ser ut som jeg gjør. Hvordan kan en definere sin verd ut fra det en ser i speilet? Jeg skulle ønske jeg kunne gått tilbake til lille Miranda og fortalt henne alt dette, denne forståelsen og toleransen for meg selv som jeg har nå. Det hadde spart meg mye frustrasjon, usikkerhet og tårer.

Jeg er på ingen måte kjempesikker på meg selv i møte med gutter og kjærighet. Jeg er nervøs for at mitt utseende og at han ikke vil like det, men samtidig, og her er nøkkelen, påvirker ikke det min selvfølelse og min forståelse av meg selv. Grunnen til min frykt ligge i det å bli avvist av ham, jeg er så glad i. Men om han snur ryggen når jeg en dag møter ham, vil det ikke ødelegge mitt selvbilde, min selvtro og respekt. Da vet jeg hvilke egenskaper han går glipp av, og alt han kunne fått.


Jeg håper at jenter, og gutter, en dag kan våkne opp og forstå hvor lite kroppen egentlig trenger å påvirke selvbilde og livskvaliteten vår. I stedet for å stresse med å se bra ut i en bikini til sommeren, hvorfor ikke NYTE sommeren?

Bilde også fra sommer 2014.​

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 80 lesere

Likes

Comments

Skrevet i : oppskrifter, lchf, vekt

I dag, for første gang på lenge, ønsket jeg å lage en skikkelig middag. Ikke bare et stykke kjøtt kastet på panna med grønnsaker, men skikkelig -miks-ingredienser-for-å-lage-noe middag. Det ble så godt!

Da jeg grovt regnet ut næringsinnholdet i pizzaen, men bunn, fyll og alt, kom jeg frem til ca. 30 karbo i hele pizzaen. Den gir ca. 8 måltider da den er veldig mettende. Så i ett stykke er det rundet opp til 4 karbo. Crazy, ikke sant?

Ingredienser:

Bunn:

1 blomkålhode - 2 egg - 1dl revet valgfri ost - 2ss oregano - salt og pepper

Rasp hodekålet (kan tas i foodprosessor) og bland alle ingrediensene sammen. Spre det over bakepapir og sett det i ovnen i 225* i 10 minutter til den er gyllen.


Fyll:

2-3ss tomatpuré - creme freiche til saus. Bland til sammen slik du selv ønsker og smør det utover bunnen.

Resten av fyllet bestemmer du helt selv. Jeg valgte å lage en skikkelig kjøtt-bombe med pepperoni, bacon og kjøttdeig. Jeg bruker sjalottløk da det er løken med minst karbohydrater. Paprika tok jeg også over, men den ble fjernet da jeg spiste pizzaen når jeg kom på at jeg hater paprika på pizza. Etterpåklokskap, ey?

Når den var dynket med masse kjøtt og ost (Norvegia og mozzarella) satte jeg den inn i ovenen til osten var smeltet. Yum!


​Masse mat for lang tid, og uten mye karbohydrater. I LCHF-pizza har jeg hatt problemer med at bunnen er vassen og ekkel, men med litt perfeksjonering av (litt) mindre fyll på denne tenker jeg bunnen vil bli enda mer sprø! Deilig!

Lykke til!

Likes

Comments

Skrevet i : personlig, refleksjoner, liv

Forrige semester hadde vi psykologi med en fantastisk kul foreleser, L.A. Helgesen. Han er en veldig smart mann som jeg har lært mye fra. Han gjorde timene interessante og fikk meg til å koble symptomer på forskjellige psykiske lidelser til mine nære og kjære. Ja - som en typisk psykologistudent. Jeg gikk hjem og spredde budskapet om PTS, om depresjoner, om schizofreni og alt annet en kan tenke seg. Da jeg utdanner meg som sosionom skal vi kunne gjøre rede for forskjellige "normale" eller "vanlige" lidelser vi høyst sansynligvis vil møte i arbeidslivet.

Jeg er ikke psykolog og kan diagnosere eller fortolke mine opplevelser i livet. Ja, det har ikke vært et så langt liv til nå, men noe må ha skjedd vet jeg. Noe må ha gjort at jeg er slik jeg er. Jeg skulle ønske noen kunne si hva jeg har opplevd som forklarer mine følelser, og videre hjelpe meg.

Jeg har alltid sett på meg selv om en som takler det meste. Jeg har selv trodd at jeg var den i familien som kom best utav "det", og at jeg klarte det. I det siste har jeg måtte innse at jeg ikke klarer det. Jeg takler det ikke. Mye av det som kan være grunnen er glemt, som en forsvarsmekanisme som gjør at jeg "klarer" meg ved å ikke huske. Noen ganger, i perioder, blir jeg trett og klarer ikke holde det inne. I disse periodene er alt et surr i hodet mitt. Ingenting stemmer og jeg kan ikke forklare hva jeg føler, tenker og hvorfor jeg utagerer slik jeg gjør. To keep my ducks in a row går som oftest greit. Ikke nå. Nå er jeg utav "kontrollrommet" og kan gå fra smilende til hysterisk gråtende på ett sekund. Jeg kan gå fra å glede meg over ting til å få et angstanfall. Det er slitsomt, men det som gjør mest vondt er hvordan det påvirker mine nærmeste.

Når ett av "anfallene" skjer (skriver det i hermetegn da jeg ikke kan si at jeg har anfall pga. jeg ikke er blitt diagnosert) sliter jeg med hyperventilering, pulsen øker, tårene triller og jeg falller og faller ned i et mørkt intet. Kanskje ikke særlig gjennkjennbart for mange, men for meg er det akuratt slik jeg har det. Når jeg faller tror jeg helt geniunt og virkelig, at alle mine relasjoner til venner, kjæreste og familie kommer til å ryke. Ingen ønsker meg og jeg burde bare forsvinne. Dette gjør at jeg, så irrasjonelt som det egentlig er, "prøver" å ødelegge mine relasjoner for å på en måte "bekrefte" mine egne tanker og følelser. Som om det er to av meg, den ene er sårbar og trist mens den andre ønsker å trykke den sårbare enda lenger ned ved å handle slik at den sårbare "jeg" får rett i sin frykt. Jeg sier ting og gjør ting som jeg vet vil til slutt dytte vedkomne over og forlate meg.... mens jeg sitter her og skriver gikk det opp for meg at ordet "forlate" får meg til å felle noen tårer, og jeg tror jeg vet hvorfor. Hvem sa at blogg ikke hadde en åpenbarenhetsevne?




Jeg vil gjøre klart at når jeg prater om to forskjellige "meg" så er det ikke snakk om multippel personlighetsforstyrrelse. Jeg ser United States of Tara. Jeg vet hva der er snakk om - hehe.

Jeg er dårlig å innrømme at jeg er "skadet" og trenger hjelp. Før jeg har fått oppsøkt hjelpen jeg trenger har som oftest perioden med nedstemthet/ depresjon gått over og jeg ønsker ikke å prate om det. Det er ikke mye her i livet jeg legger skam på, men dette er noe jeg ikke ønsker å fortelle og dele med andre. Jeg må være sterk og vellykket. Off, jeg høres ut som en cliché av "snill-pike-syndromet".

Så her sitter jeg da. Såret, lei, fortapt, forvirret og nede på bånn igjen. Denne perioden med "veggene" oppe har vart overaskende lenge, hvertfall 3 måneder. Det vet jeg er til min kjærestes fortjeneste. Han som ikke alltid vet hva han skal si, men er der for meg. Frykten er der for at han også en dag vil innse det og dra, slik jeg frykter for min familie og venner. Jeg ønsker ikke å bli forlatt.

Psykiske lidelser (ikke psykiske plager da disse er forbigående og skjer i engangstilfeller) er utbredt i Norge blandt barn og unge. I en rapport fra FHI viser statestikken at ca 70,000 i Norges befolkning av barn og unge har psykiske lidelser som krever behandling. Jeg bør vel regne meg som én av dem.

Til slutt vil jeg legge vekt på at det er forskjell fra å være deprimert i en periode (psykisk plage) og det å ha psykiske lidelser. For at en psykisk plage skal bli en lidelse må det forekomme mer enn én gang i livet og påvirke den daglige fungeringen. Det betyr ikke at depresjoner ikke skal bli tatt på alvor. Depresjoner er grusomme, men når å utvikler varige mén som følge av depresjoner, traumer og angstlidelser, og at det skjer flere ganger i året så bør en virkelig ta det på alvor. Var dumt av meg å ikke gjøre det før nå.

Eneste jeg vet er at jeg trenger en pause.

Likes

Comments

Skrevet i : lchf, vekt, kropp

Etter fråtsingen i påskeferien var det på tide med en ny start for meg.

Startvekt: 100.3 kg tirsdag 29.03.

Uke 1: 97.2 kg tirsdag 5.04.


Likes

Comments

Skrevet i : refleksjoner, personlig, liv

MIN DYPE SORG

I 1969 foretok Kubler-Ross en studie rundt mennesker med ikke-kurerbare diagnoser. Hun studerte mennesker og den psykiske/ mentale prosessen de gikk gjennom. Senere ble disse generalisert og kunne bli brukt til de med ikke-kurerbare diagnoser, men også til mennesker som går gjennom sorger/ tap/ vanskeligheter.

Homer Simpson gikk gjennom denne prosessen temmelig raskt som vist i klippet over. Jeg på den andre siden har brukt over åtte år. Min sorg/ vansjelighet har vært fedme.

Da jeg i august veide 113kg med mine 173cm viste BMIen min 37.8. Fedme ll eller sykelig fedme, Selv om jeg, gjennom prat med leger og artikkler på nett (eks. Akademiet for PT), er svært skeptisk til BMI da det ikke tar med målene i muskelmasse og benbygging (ja det er en ting) så var det likevell en merkelapp som hang over meg. Med mine bodyscans hos ernæringsfysiologer og leger har alle, uavhengig av hverandre, rådet meg til å nå en vekt mellom 81-83. Ifølge BMI kalkulator skal jeg være 70 for å være normalvektig. Men BMI til side så ser jeg selv nå, 15kg lettere, at selv om jeg har prøvd å gå ned i vekt siden jeg var 15 år, at det som stoppet meg var ikke at jeg ikke "klarte det", var "sterk nok" eller fordi jeg var lat. Noe av disse stemmer nok, men kun på grunnlag av at jeg ikke hadde fått bearbeidet min sorg.

Å ikke være lik de andre på skolen, at foreldrene mine måtte gå beskymret, at de forskjellsbehandlet meg og min normalvektige søster, at jeg aldri ble sett på av en gutt to ganger, at jeg ikke kunne gjøre de samme aktivitetene som mine venner, at jeg ikke følte meg like mye verdt som alle andre. Disse er genuine sorger som jeg den dag i dag kan kjenne på om jeg setter meg ned og tenker over det. Sorger. Jeg har ikke mistet en nær veninne eller et familiemedlem. Ingen jeg holdt kjær var død. Men jeg levde ikke. Den viktigste personen i mitt liv hadde ikke noe liv. Det er en sorg.


DE FEM STADIENE AV SORG

1. Benektelse – ”Dette kan ikke skje med meg”.
2. Sinne – ”Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?”
3. Forhandling – ”Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…”
4. Depresjon – ”Jeg er for trist til å gjøre noe som helst”
5. Aksept – ”Jeg har forsonet meg med det som har skjedd”

Min erfaring er at min skyldfølelse, ovenfor foreldre, venner og meg selv, har stoppet meg i min sorgprosess gjennom årene. Tabuet, det "alle tenker", stigmatiseringen. Alt har vært med på å bygge opp denne muren av skam og sorg som jeg vil kalle benektelsestadiet mitt som også førte til depresjonen jeg har hatt i så mange år.

Jeg var ikke ment for å ha noen kjæreste. Jeg var ikke ment å kunne gjøre aktiviteter som gav meg glede. Ikke var det meningen at jeg skulle kunne fullføre noen mål jeg hadde i livet. Ingen av mine drømmer ville kunne bli oppfylt. Jeg var her for å spre den lille resten av gleden jeg hadde inni meg. Utad vet jeg at jeg spredde et budskap om at jeg hadde det bra og gøy og at jeg var lykkelig, men jeg ble flink å late som. Så fant jeg til slutt en kjæreste. En dårlig person som bruke min usikkerhet som tilatelse til å behandle meg så dårlig som jeg trodde jeg fortjente. Etter 6 måneder med ham hadde jeg bygget opp så mye sinne mot ham at jeg tenke "faen heller. Ikke snakk om at jeg fortjener dette. Fuck you!".

Sinnet mitt var for første gang i mitt liv en realitet. Forsiktige Miranda som ikke turte å si noen imot, som lot folk behandle henne som de ville og som var dumsnill forsvant. Jo, jeg er kanskje fremdeles litt dumsnill og jeg er god mot mennesker, men aldri hvor jeg selv blir redusert eller noe ugreit blir gjort mot meg. Aldri meg skulle jeg bare bøye meg for andre menneskers egen glede. Jeg må tenkte på og fokusere på meg selv. "En er sin egen lykkesmed" og alt det der. Så jeg ble sint. Ironisk nok var dette noe min mor hadde ønsket for meg for å mange år siden. "Når jeg var stor ble jeg bare sint på dem og så forsvant kiloene". Men mamma, du har oppdratt en snill, omtenksom og givenes datter som ikke visste at hun hadde lov å bli sint. Etter samlivsbruddet gikk jeg ned 10 kilo. Jeg minglet og møtte til slutt min nåværende kjæreste. Vi ble venner og jeg ble forelsket. De tapte kiloene kom tilbake, men jeg hadde det jo... greit? Sinnet forsvant. Han fikk meg til å se de gode tingene med meg selv og vi hadde det mye gøy. Som venner, men hvordan fortelle at jeg ønsket mer? Jeg tenkte at jeg skulle la brikkene falle på plass og at vi til slutt ville bli kjæresten uten at noen av oss sa ett ord. Ja, lille naive Miranda som ikke har mye erfaring med gutter. Sommeren kom og jeg var for sen. Noen kom meg i forkjøpet. Jeg var trist, lei med "kjærlighetssorg". 9 ekstra kilo kom på og jeg syntes veldig synd på meg selv. Men hey - dette er en fantastisk fyr. Jeg skal ha ham. Jeg ble sint igjen. På meg selv fordi vekta mi utstrålte et usunt menneske. I naturens gang er det de sunne og friske menneskene og dyrene som lever videre. Det ligger i oss at vi søker sunne partnere. Jeg var ikke sunn og derfor ikke et bra alternativ. Så jeg kjemper, både mot kiloene og for første gang i mitt liv for han jeg ville ha. 

Men sinne var ikke nok til å komme i gang med å gå ned i vekt langsiktig. Jeg tror at de 10 kiloene jeg tapte av kun sinne ikke holdt seg nede da jeg fremdeles ikke hadde bearbeidet alle de år med sorg. De nesten steget forhandling er litt vanskeligere å feste i min opplevelse av sorgen rundt fedme. Hvem kunne jeg bestille eller forhandle med for å kvitte meg med problemet? Det jeg kommer på var mine avtaler med Aleris i Oslo for bypass. Operasjonen hadde fått dato (dette var en gang i tidlig 2014), men en uke før ringte jeg og avbestilte timen på grunnlag av frykten for videre komplikasjoner og løs hud.

For meg var aksept den viktigste og vanskeligste delen av å kunne komme dit jeg er i dag. Frykten for baderomsvekten, for tallet som ville lyse mot meg. Frykten for å la meg selv innse hva jeg har gjort mot meg selv og den sorgen jeg har vært i så mange år var uutholdelig. Det var først i en alder av 23 at jeg var modig nok til det. Jeg gikk på vekta. 113. Jeg gråt lenge. Jeg lå i senga og hatet meg selv. Etter en goood stund reiste jeg meg opp, gikk ut på kjøkkenet og kastet all snop og sjokolade. Så gikk jeg inn på soverommet og kastet all snop og sjokolade. Så gikk jeg til butikken og kjøpte mer snop og sjokolade. Spiste det opp som trøst. Kastet opp og gråt videre. SÅ var det stopp. Ikke akuratt en glansbildehistorie, men en ærlig en. Jeg ble aldri mer enn 113 kilo og det kommer jeg heller aldri til å bli. Med hardt arbeid å omstille hjernen, vaner og tankesett klarte jeg å gå ned 15 kilo.

Jeg er ikke i mål, men jeg er lykkelig. Min selvfølelse og selvtilitt er på topp, jeg ser nytt på livet og gleder meg til sommeren å mindre klær. Andre ser kanskje på min kropp og tenker "overvektig" fremdeles. De ser kanskje valkene og de noe litt store lårene. Når jeg ser i speilet ser jeg en nydelig, pen og flott ung dame og jeg vet hvor jeg kommer fra. Jeg vet hvor jeg har vært og kunne ikke vært mer fornøud eller glad i min kropp.

Leste et skriv om at mennesker i kategorien fedme 2 sjeldent, svært sjeldent, ikke kommer seg ut av den kategorien igjen. Jeg klarte det og lenger ned skal jeg. Min kropp er ikke det beste som er kommet utav denne prosessen. Det er den psykiske, emosjonelle og mentale vinningen som holder mitt mot oppe. DET er det som gjør dette verdt det... men sant skal bli sies; å kunne gå i jeans igjen er ganske så fantastisk det også.

Jeg har gitt slipp på all dårlig samvittighet ovenfor meg selv og andre. Jeg har tilgitt meg selv for det jeg gjorde. Går jeg på en smell er det bare å reise seg opp igjen. Aldri trodde jeg at jeg ville klare det, men med å jobbe med de underliggende psykologiske problemen har jeg klart det. Det hele starter på innsiden.

Likes

Comments

Skrevet i : repost, liv, refleksjoner

​(Repost fra gamle bloggen 13.03.14 (LeHusmor)

Jeg tror vi mennesker er dømt til å undres over vår egen eksistens til evig tid. Om noen har en bedre idé hva vår eksistens omhandler så vil jeg gjerne høre det. Men å undes over vår eksistens, er det noe negativt?


Vi blir fort lært at alle spørsmål fortjener et svar. Men hva om dette er feil? Om vi ikke skal ha svar på alle spørsmål, hvorfor stiller vi dem? For å gjøre oss selv mer forvirret, for å bruke flere år på dilemma og problemstillinger som aldri vil være relevante til å begynne med?


Vi har nå, som dere kanskjer vil merke, om filosofi på skolen. Jeg sitter igjen med så mange spørsmål og jeg undres. Vi mennesker har en sjel, en bevissthet. Denne bruker vi til å ta valg, utføre arbeid og skape nye ting. Men med den samme bevisstheten tviler vi på oss selv, dagdrømmer oss bort om kjærlighet og fremtid og tenker tanker som ikke burde bli tenkt. Så hva er vi? Skal vi tro på at "ingenting er ikke sterkere enn dets svakeste punkt" så er vi mennesker egentlig ganske svake og skrøpelige, ikke? Så hvorfor er vi så mektige i denne verden og kommer det noen gang til å bli noe som blir sterkere enn oss? Den samme mannen som står bak utslettelsen av så mange liv, kunne også blitt slettet fra eksistensen ved hjelp av en spiss trebit på riktig punkt på kroppen. Dette får meg til å undre. Hvorfor sier vi at Hitler var mektig når han i grunn ikke var noe mektigere enn resten av oss? "Ingenting er sterkere enn dets svakeste punkt".


Hvorfor er vi mennesker så viktige? Jeg lurer på hva som gjør oss så spesielle, foruten de biologiske og naturlige fordelene. Når du tenker på det så er vi ganske så underlige. Men for at vi skal kunne leve det livet som vi "skal" eller "kan" nå skal man helst ikke undes over disse tingene. Om en begynner å gruble så egen eksistens, hvordan kan en sette seg til ro med livet og ikke undre videre og videre og videre? Å finne en bedre, mer logisk og vitenskaplig forklaring på alt, på gud, kosmos og naturen har tatt og vil ta livstider å finne svar på, om det i det hele tatt finnes et. Så "livet" betyr, for enkeltmennesket, de minuttene, timene og årene de har i denne tilstanden. Så bruker de dette livet på å undres over livet. Men det tar mer enn en livstid å finne svar på, så da er tiden ute. Jeg tror derfor at mennesker er skapt for evig undring. Undring hva som er meningen. Noen finner svar i noe guddommelig, andre i følelser. Noen andre finner det i vitenskap og noen i det sanselige. Men når du og din bevissthet er borte, hva ble svaret? Hva om svaret er ingenting... hvorfor skal vi da strebe?


Disse tankene svimmer rundt i min bevissthet nå. Om det er de to glassene med billig katrongvin til 1,25€ som spiller inn her nå vet jeg ikke. Men underlig er det vertfall.


Likes

Comments

Skrevet i : personlig, liv, refleksjoner

​2016 startet uten at jeg hadde noe særlig til nyttårsforsett, men jeg har i det siste fundert på hva som skal til for at jeg tar meg selv "to the next level". Jeg har alltid vært redd for å drømme for stort i frykt for å falle. Tanken at "det klarer jo ikke jeg" er aldri langt borte, men kanskje i uskyldighet og for gøy (tør ikke ta det seriøst) har jeg de siste dagene kommet frem til (små) ønsker jeg har for meg selv dette året.

1) Forme kroppen min.

- Ok, ja jeg har gått ned i vekt. Det er en kjempe bra ting i seg selv, men jeg kjenner at jeg kjeder meg med å vente på å gå ned mer i vekt. Vekta har vært stabil i det siste, om jeg ikke har gått opp noen kilo - tør ikke gå på vekta og sjekke. Men muskler er noe jeg har mye av, så hvorfor ikke bygge de? Jeg, som mange andre, drømmer om en killer rau. Mitt mål - forme rompa mi. Om det er snakk om et lite løft eller bare en annen form; å trene meg frem til en litt annerledes rumpe er ett mål for meg dette året. Ikke å legge meg i hardtrening, men kose meg med det og kjenne litt på om det er noe jeg klarer. Kroppen min er sterk, kanskje det er på tide å bygge på det? *skriver hun med gangsperr i armene etter 10 x 5 reps skulder igår* 

2) Kle meg gøy

- Klær er en kilde til utfoldelse og utrykk. Jeg er ikke tøff nok. Mitt mål er å bli mer modig med klær og å ha det mer gøy med det. Ha et underliggende tema i antrekk, prøve noe nytt. Å gå i høye sko er også ett mål innenfor klær. Jeg digger følelsen og looken med høye sko, jeg må bare bli tøffere å gjøre det! 

3) Begynne å gjøre noe jeg digger - å danse

- Ikke så mange som vet dette, men jeg danset i mange år når jeg var yngre. Jazzercise well å merke - men en skikkelig workout med mye dans og gøy musikk var bare toppers. Jeg har god rytme og har god kroppskontroll - og endelig skal jeg være modig å gjøre det! Jeg har kontaktet et dansestudio på Hillevåg og pratet med dem. Semesteret er desverre allerede startet, men påmelding i mai og start i august blir så gøy! Jazzdans er det jeg satser på! Er veldig spendt!

Ikke særlig store mål, men for meg er dette alle ting jeg ønsker å gjøre, ting jeg ønsker å bruke til å forbedre meg selv. Gleder meg!

Likes

Comments

Skrevet i : lchf, oppskrifter

Søtsuget presset på og da var det bare en ting å gjøre: lage noe mettende, kvalmende søtt og LCHF!

Resultatet ble disse deilige konfektene. Superenkle, men litt tidskrevende.

Ingredienser:

4 never mandler - 6ss mandelmel (kan sløyfes merket jeg) - 8ss fibersirup clear/ gold

75g smør - 3dl fløte - 50g sukrin melis - 3ss fibersirup clear/ gold - Polly peanøtter

Mørk sjokolade (86%)


Slik gjør du:

Bunn: mal mandlene. Bland massen med fibersirupen og kna det sammen. Press deigen i en form (gjerne brødform). Pass på å ikke ta for mye deig. Blir det mer enn 0,5cm tykt ville jeg ha lagt bort resten til en annen anledning. Jeg tok for mye så det ble veldig mye mandelsmak. Legg deigen i frysen.

Mens deigen fryses finner du frem en kjele og smelter smøret i. Hell deretter fløten, melisen og fibersirupen oppi. Kok det på lav varme og rør, rør, rør. Min tok 40 minutter før den ble til karamell. Pass på! Ikke bli for ivrig i smaking. Jeg brant tungen min veldig! Er farlig deilig! Ta ut deigen fra formen og legg peanøtter oppå om ønskelig. Hell så karamellen over og sett tilbake i frysen.

Frys den og smelt sjokoladen. Når karamellen er stiv heller du sjokoladen over.

Sett den i kjøleskapet, ta ut og skjær den i småbiter og nyt.

Oppbevar dem i kjøleskapet - lukket og tørkt.


​Dette er ikke hverdagskost i LCHF, men noe å unne seg med god samvittighet når en skal kose seg eller trenger noe søtt! 

Likes

Comments

Skrevet i : oppskrifter, lchf

I går hadde jeg en pakke kyllingkjøttdeig som måtte brukes så da tenkte jeg jeg kunne prøve meg på å lage noe godt utav det. Det ble kyllingboller frityrstekt med gode krydderier og ost i midten. Yum!

Ingredienser:

Kyllingkjøttdeig - ost - baconships (med lite karbo) - to egg - krydder - olje

Slik gjør du:

Bland kyllingkjøttdeilig i en bolle sammen med ønsker krydder. Jeg brukte salt, pepper og kyllingkrydder.

Vist sammen eggene og knus chipsen.

Form kjøttdeigen i passelige boller og legg ett stykke ost i midten.


Vend så bollene i eggeblandingen og så i chipsen.

La de hvile litt mens oljen varmes i stekepanna. Skal være veldig varmt.

Legg ballene forsiktig i oljen og vend på dem jevnlig.

Jeg måtte kutte en opp da jeg var usikker på steketid - hehe. Var ikke ferdig.

Når de er ferdige tar du dem utav, rister dem litt for olja og lar de hvile litt.

​Server med litt dressing eller ketchup. 
Værsågod og nyt!

Likes

Comments

Skrevet i : oppskrifter, lchf

Denne deilige, mettende og ikke minst rimelige gryta inneholder 2-3 porsjoner. Med deilige smaker og nemhet er det en rask middag når en har dårlig tid.

Ingredienser:

En pakke kjøttdeig - en halv boks hermetiske tomater - 2ss tomatpuré - ønskelig mengde hvitkål - én sjalottløk - tre fedd hvitløk - salt, pepper og oregano - ost til topping


Fres løkene og kålen lett i ei gryte. Hiv kjøttdeigen oppi og tilsett krydder. Tilsett til slutt tomatpuré og hakkede tomater. Dryss på ost etter ønske.

Yummi!

For å se mer av maten jeg lager besøk meg på Instagram - MirandaMMyklebust ❤

Likes

Comments