Header

Hvor godt er det ikke med de menneskene du kan være helt avslappet sammen med?

Jeg er 99% av tiden en person som engster meg i timesvis før en avtale, gjennom avtalen, og i timesvis etter avtalen. Jeg engster meg for avtaler med fremmede, (men det er vel ikke så uvanlig), med familie, og tilogmed gode venner. skje, I timene før er det en tanke som kommer tilbake annethvert sekund - avlys. De er fortsatt i livet mitt, ikke gi de en grunn til å droppe deg ved å vise deg for dem. Jeg kan være skikkelig glad i personen jeg er med, men allikevel være skremt og full av angst til de grader at føttene mine alltid er i en posisjon hvor de lett kan springe av gårde, og øynene frekvent leter etter utveier. Redd for at alt jeg sier skal bli feil, redd for at jeg ikke ser bra nok ut, redd for å gi dem en grunn til å synes jeg er teit og forlate meg. Når avtalen omsider er ferdig er det rett hjem, jeg krøller meg inn i et teppe eller kryper i skam under dyna, og går igjennom alt som gikk galt, som kan være alt fra måten jeg sa et ord på, og hvorfor jeg i all verden sa det, hvordan jeg satt med armene, utseende, lo jeg for mye/lite, alt jeg snakket om, alt jeg ikke snakket om, the list goes on. Men sånn var det ikke idag.

Av alle ting så gledet jeg meg, uten så stort snev av angst, til å møte Julie idag. Det var kanskje litt dagsformen sin skyld at jeg ikke krympet meg så mye i forkant, men det var helt klart mennesket sin skyld at jeg ble sittende med dem i nesten fire timer, avslappet. At jeg til slutt kunne reise hjem med en ro, og bare forsvinne inn i Friends uten noen flere tanker om de timene som hadde fløyet forbi på kaféen.

Julie stråler av godhet, det er godt og varmt i nærheten av henne. Hun er ekte og ikke selvhøytidelig. Hun bryr seg om miljøet, dyr, og mennesker. Hun bryr seg om deg. Hun har et av de vakreste smilene jeg vet om. Hun liker å gå på eventyr, å ha det gøy. Også er hun glad i kaffe. (Og nikotin). Julie er god.

Jeg har ikke så mange nære venner, men så trenger jeg vel i grunn ikke det heller når jeg har én som er på så lik bølgelengde som meg. Men en ting er å være bevisst på hva et annet menneske gir deg, en annen ting er å (i det minste) håpe på at du har noe av verdi å gi tilbake, så å finne disse tingene og å anerkjenne dem blir neste steg.


Likes

Comments

Jeg tror jeg har kjøpt verdens fineste sko!

Ettersom jeg har gått opp i vekt det siste året/halvåret, så er det ikke så mange av klærne mine som passer lenger. Jeg føler meg lite komfortabel i klær generelt for tiden, det er rart å skulle være en ny størrelse, og har plukket ut noen få plagg jeg faktisk klarer å gå med uten å føle meg helt på bunn. Disse plaggene ender jeg da opp med å gå med om hverandre dag inn og ut. Jeg elsker vanligvis å pynte meg/eksperimentere og bruke masse forskjellige klær og uttrykke meg gjennom stil, så at jeg ikke klarer det lenger er et ganske stort slag for den lille selvtilliten jeg har.

Derfor bestemte jeg meg for å kjøpe litt nye klær, få litt mer farger og mønstre inn i den garderoben jeg har nå, i den størrelsen jeg er nå, og hoppet inn i Zalando-verdenen, (da det å skulle gå ut i butikker og prøve klær i prøverom var langt fra aktuelt). (Dette skulle egentlig være et innlegg om sko, men jeg ser nå at jeg hadde litt å få ut, haha). Tilbake til poenget da, jeg er veldig glad for at jeg hadde det lille håpet om at jeg kunne føle meg litt fin, at det fikk meg inn på Zalando, for da kom jeg over de fineste skoa in history!

Bestillingen ble gjort i slutten av forrige uke, og igår var dagen der. Melding fra PostNord tikket inn på mobilen om at pakken min var klar til å hentes, og jeg heiv meg inn i bilen. Etter å ha ventet på i kø etter en dame som skulle hente fire pakker, fra en fyr som var uhyggelig treig til å finne fram, fikk jeg endelig pakka mi! Jeg tok med meg dette monsteret av en pappeske ut av butikken og inn i bilen. Turen hjem kunne ikke ha føltes lenger ut, den tok evigheter. Jeg ville jo bare se skoa mine! Endelig hjemme er skoesken det eneste jeg fokuserer på, og jeg skal være ærlig, jeg tror jeg felte en liten tåre da jeg åpnet den og så skoa.

// Vans Old Skool i fargen Glazed Ginger.

Hallo, er de ikke fine? Ååå, jeg elsker dem allerede. Passer så godt inn i høsten nå, samtidig som de har så tjukk såle at de kan brukes litt utover vinteren også. (Vil egentlig si de er helårssko). Fikk brukt de for første gang idag når jeg skulle inn til samtale med L og ut med E. De er så gode, jeg tror jeg kommer til å bli boende i dem.

Jeg hadde en veldig god samtale med L idag. For en gangs skyld hadde jeg husket på å gjøre leksa mi, og det gjorde at vi fikk så mye ut av timen at timen ble til en og en halv time. Vi fikk snakket mye om triggere, om tanker som fører til det ene eller andre utfallet. Til vanlig pleier disse tankene og hendelsesforløpene bare å fly forbi meg fordi jeg ikke vil tenke på dem, og jeg får ikke helt tak på dem, men nå hadde jeg jobbet skikkelig med å sette ord på det som skjer i hodet i noen situasjoner, noe L gav meg ordentlig anerkjennelse for, og det var godt.

L forstår meg, hun ser det andre ikke ser, og hun tar tak i det som jeg føler er det som har mest å si psykisk, så mye at det egentlig er mer enn det som egentlig er jobben hennes. Jeg får nesten mer ut av samtalene med henne enn jeg gjør med behandler S. Jeg trives i samtalene med henne og jeg føler meg genuint trygg, (og det skal litt til, så all kudos til hun for det).

Dette ble et helt annet innlegg enn det jeg hadde sett for meg at det skulle bli, det skulle egentlig bare være kjapt om skoa, kanskje med litt oppdatering om livet, men det ble vel heller motsatt. Men men. Nå skal jeg prøve å sove litt før det blir skogstur med Khaleesi og Koda imorgen, før konsert Odd Nordstoga på kvelden. Vi snakkes!


Likes

Comments

I dag er det litt over to uker siden jeg kjøpte ukulelen, og det er også to uker siden jeg skrev noe her sist, fordi de to ukene har blitt brukt nesten utelukkende til å spille ukulele og synge. Jeg elsker ukulele.

September er forbi og oktober har trådd fram i lyset. Én tredjedel av høsten er allerede over, (HÆ?!), og jeg kjenner at tanken på det stresser meg litt i grunn. Jeg skulle jo ta så mye bilder når det ble høst, fange opp de fine fargene, men kameraet har ligget så og si urørt utenom den shooten med søss, og det er en kjedelig følelse. Å få uttrykke meg gjennom kameraet, fokusere, mestre, det er en veldig god overlevelsesteknikk. Den er nesten mer enn en overlevelsesteknikk, det er noe å fylle livet med. Så det er litt kjipt på den fronten, men(!) jeg har jo spilt uendelig mye ukulele og sunget, så det kreative har fått utløp i det, og det funker i grunn veldig godt det óg.

På onsdagen forrige uke var det ansvarsgruppemøte. Vi gikk igjennom forrige møtes referat og gjorde opp status. MBT ble også tatt opp, at de utsetter og at jeg ikke får den behandlingen jeg har rett på. Behandler, S, anbefalte meg å klage til fylkesmannen, noe jeg egentlig var imot, jeg vil ikke klage meg inn i behandling, (og jeg ville heller ikke ha noe mer med MBT-teamet å gjøre). Men da hun gjorde meg oppmerksom på alle rettighetene jeg har som tydelig ikke blir oppfylt, da ombestemte jeg meg. Hvis det skjer med meg, og det er så lett for systemet å ’’børste vekk’’, hvor mange andre er det da her i byen som heller ikke får den behandlingen de har rett på og som de så sårt trenger? Jeg kan ihvertfall gjøre mitt for å prøve å få dem til å skjerpe seg litt. Så klage ble det, og den er allerede sendt! Pjuh.

Nå skulle jeg til å skrive at dagen idag har vært rolig, men det har den jo absolutt ikke vært. Jeg har vært hos legen, hatt samtale med både S og L, og i tillegg vært på aktivitetsgruppe på kvelden, så dagen min har vært ganske mye mer fullbooka enn den vanligvis er. Men jeg kan si at den tankevis har vært forholdsvis grei å håndtere. Kanskje tankene tar seg ei lita høstferie?

God natt, vi snakkes plutselig!


Likes

Comments

Det blir et litt sent innlegg idag, (som egentlig ikke er noe nytt da de fleste innleggene mine skrives gjennom dagen og blir ferdig på nattestid), men jeg må altså bare vise fram det nyeste skuddet på familietreet, nemlig Mozzie(!), en fin liten konsert-ukulele.

Jeg ble ukulelefrelst for to år siden på skoletur til Danmark. Vi i musikk-klassen var innom en ganske stor musikkbutikk, alle gikk rundt og kikket på forskjellige ting, prøvde instrumenter og på ett eller annet vis fikk jeg en ukulele i armene mine. Bare av å spille to lette grep jeg lærte der og da, (om hverandre om og om igjen), ble jeg fylt med en skikkelig genuin glede av noe slag. Lyden fylte meg med ro og satte med en gang et stort smil om munnen min. De andre hadde det ikke akkurat lett med å skille meg fra ukulelen da vi skulle reise, for å si det sånn, men jeg kunne ikke kjøpe den den gangen fordi pengene hadde andre "må"-prioriteter. Siden den gang har jeg ønsket meg ukulele, men aldri kjøpt av selvkritiske og depressive grunner. Men nå har jeg altså endelig én!

Jeg har så og si brukt hele dagen på å lære meg grep og å spille, (fingertuppene mine har virkelig fått gjennomgå). Jeg spiller jo gitar fra før av, men det er jo helt andre grep på en ukulele, da det bare er fire strenger, og disse strengene er stemt i en annen rekkefølge enn på gitar, men det er jo litt av moroa.

Jeg merker musikkgleden spire litt på ny etter en lang og tung tørkeperiode, og det er faktisk ganske deilig. Å ta opp musikken igjen vil bety enda ett verktøy i verktøykassa mi; det vil være en måte å uttrykke meg på, distrahere meg, og gjøre det (forhåpentligvis) litt lettere å komme gjennom dagen. Og jeg vet allerede, bare etter dagen idag, at Mozzie og jeg vil få det veldig fint og gøy sammen. (Nå må jeg bare legge meg så jeg kan stå opp igjen og spille videre).


Likes

Comments

Jeg kom meg ikke opp på gården igår, torsdag. Kroppen var for tung, tankene spant og senga var rett og slett litt for god å gjemme seg bort i fra verden i. Så sånn ble det, jeg dro dyna langt over hodet og forsvant.

Da jeg våknet en gang i fire-fem tiden hadde søstra mi akkurat kommet hjem. Hun hadde vært på jobb, og på hjemturen hadde hun vært innom butikken for å hente en pakke hun hadde fått fra Junkyard. Jeg hørte skrittene hennes i trappa, på vei opp til meg, og vurderte å legge meg under dyna igjen for å unngå en lang samtale mens jeg fortsatt var i ørska, men ombestemte meg, det var vel på tide å møte verden. Hun fortalte meg om denne pakken hun hadde fått og lurte på om jeg ville være snill og ta promo-bilder av henne til instagram. Var det noe jeg hvertfall ikke hadde planer om så var det å gå utenfor døra den dagen. Jeg fikk summet meg litt og kom fram til at siden jeg hadde vært på gården, så fikk jeg sparke meg bak for å gjøre noe positivt iallefall, så jeg sa ja og vi reiste ut.

I etterkant er jeg er glad jeg klarte å presse meg selv ut, for både meg og hun (og Junkyard vil jeg tro etter tilbakemeldingene på instagram) ble veldig fornøyd med bildene. Det var godt å bruke kameraet igjen, se at jeg kunne få til noe med et godt resultat, kjenne på mestring. (Dessverre ble kvaliteten ødelagt når bildene kom hit på bloggen, kjipt).

I dag var det igjen dags for yoga. Jeg har klart å venne meg mer til det, og det føles ut som jeg får mer ut av det, både på grunn av tilvenning, og ettersom prestasjonsangsten har balansert seg. Yogaen ble litt cut short da, dessverre, som følge av min distré hjerne og dårlige planlegging. Jeg måtte gå ti minutter før for å rekke time hos S klokka tolv. Jeg fikk heldigvis med meg 95% av yogaen, og fikk rundet av stille for meg selv før jeg snek meg ut.

Hos S fikk jeg fått ut noen av de samme tankene som jeg skrev om her, i forrige innlegg, i sammenheng med møtet/intervjuet med MBT. Hun var ikke fornøyd med måten de hadde gjennomført samtalen på og avgjørelsen de hadde tatt, men hadde allerede sendt mail til sjefen sin om saken for å drøfte andre muligheter. Jeg prøvde å si dette med at jeg ikke ville inn i MBT om det betydde at jeg måtte jobbe med de samme menneskene som på samtalen, men hun fortsatte bare å snakke om hva hun skulle gjøre videre med det, så jeg sa ikke noe mer. Om jeg orker så får jeg ta det opp igjen på ansvarsgruppemøtet til onsdag.

Etter timen var det rett i sengs for å forsvinne og få pause i noen timer. Når jeg stod opp var det pizza på menyen og White Collar på Netflix, som senere gikk over i The Voice, sammen med mami, papi, søss og hundene. Fin og rolig fredagskveld. Også har jeg brukt masse tid på å se på ukuleler på nett, så ikke bli overraska om det kommer "new in"-innlegg imorgen (senere idag).


Likes

Comments

Det blir ikke MBT på meg. Samtalen på fredag gikk ikke sånn som den skulle, og skal jeg være helt ærlig så er jeg skuffa. Det virket som om de hadde gjort avgjørelsen og bestemt seg for at jeg ikke skulle få være med allerede før jeg kom inn i rommet. Jeg var ærlig, langt over grensa til hva jeg var komfortabel med, for å prøve å få dem til å skjønne at jeg trengte dette her og at jeg virkelig ønsket det, men uansett hva jeg sa så kom de med spørsmål, de snudde og vendte på det som kom ut av munnen min, snakket som om de ikke hadde tillit til det jeg sa og mistenkeliggjorde meg. Jeg ble sint og lei meg, og tårene var millimeter unna de førtifem minuttene i rommet med dem og lenge etterpå.

Det var ingen god samtale, og den fikk meg skremt, vettskremt. Skremt til det punktet at jeg skal gjøre alt i min makt for å ikke møte dem igjen. Jeg vil ikke føle meg skyldig og ugyldig, eller bli skult på med mistroende blikk. Jeg vil ikke ha noe mer med disse menneskene å gjøre, som betyr at MBT for meg er over, for det er akkurat disse menneskene jeg skulle ha betrodd meg til og åpnet meg for om jeg kom inn. Disse psykologspesialistene har skremt meg fra å kjempe for den ene tingen som jeg tror, og vet basert på forskning, kunne hjulpet meg med den lidelsen jeg har.

Fredagen slo meg tilbake flere hakk, jeg har blitt lovet denne behandlingen i over ett år, jeg har satt hele min lit og tro til den i den tiden, ventet, håpet på at dette skulle være redningen min, for så å bli avvist - nok en gang. Det beviser bare, ved siden av resten av mine avvisninger, for den selvhatende delen av meg at det ikke er ment til at jeg skal få det bedre, at det ikke kommer til å skje. Det styrker troen på at det eneste som er igjen å gjøre er å gi opp.

Jeg har sovet en del siden fredagen, på dagen, for å få tiden til å gå, for å koble fra tankene, for å ikke bli selvdestruktiv. Det og å bingewatche White Collar med mamma, har fått meg gjennom helga. Nå er det ny uke, om elleve timer skal jeg til L, ruskonsulent. Kanskje jeg klarer å få ut noen av disse tankene mine til henne. Det er vel egentlig ikke det hun og meg skal snakke om, men behandler S er borte fram til fredag, dermed er det ikke mulighet til å snakke med henne, så jeg får ta den nest beste, (om jeg klarer).

Uansett så er det iallefall ellevte september idag, som betyr valgdag. Det er første gang jeg har mulighet til å stemme ved stortingsvalg, litt kult. Jeg vet ikke helt hva jeg skal stemme enda, det gjenstår å se hva jeg føler for når jeg står opp. Eller kanskje jeg får noen åpenbaringer i drømmene mine inatt? Jeg håper inderlig også, om det så er det eneste du gjør idag, at du tar deg turen til valglokalene og bruker stemmeretten din du også.


Likes

Comments

Regnet høljer ned, Khaleesi snorker ved siden av meg. Rommet er kaldt og dyna er varm. Jeg tror ikke det kan bli så mye bedre enn dette.

Jeg stakk bare innom her for å legge igjen noen ord før det blir helt natta og jeg kapitulerer. Imorgen har jeg nemlig møte med lederne for MBT på DPS. De skal ha en samtale/intervju med meg for å sjekke om jeg er klar og motivert for å starte hos dem. Det vil si at de kommer til å stille meg masse spørsmål om hvor motivasjonen min ligger, hva jeg føler jeg kan bidra med, og så videre. S har gitt meg noen råd på hvordan takle samtalen, hun sier at jeg bare må selge meg inn så godt jeg kan. Det gjør meg litt skremt, for hvordan selger man seg selv når man så vidt nok kan ett positivt ord om seg selv?

De kommer til å spørre meg om jeg er klar for å jobbe så mye og så hardt som MBT krever, og selv om jeg har lyst til å tro jeg er det så er jeg ikke så sikker på om det er sant. For jeg er så sliten, jeg går på sparebluss. Jeg vil ikke starte om jeg ikke vet at jeg kan fullføre, jeg er så redd for å feile igjen. Men så vet jeg at dette er den eneste sjansen jeg har til å prøve, jeg vet at de rundt meg blir skuffa og rådville om jeg ikke kommer inn, og derfor skal jeg satse litt denne gangen.

Men nå tror jeg virkelig det er på tide å sove, det kommer gjesp etter gjesp her jeg ligger. Det har vært en lang dag idag, lite søvn natta som var, tidlig oppe, og lang dag på gården. Dessuten blir det en krevende dag imorgen også, så litt søvn er kanskje på sin plass før den starter. God natt!


Likes

Comments

Det er vel ikke noe galt med is på en søndag? Nei, jeg synes iallefall ikke det. Mamma og jeg gikk berserk på på butikken igår og kjøpte både lakris, sjokolade og mango-is, så nå skal vi virkelig kose oss mens vi ser siste rest av Prison Break. Det beste er jo å blande dem, så får man litt av hvert i samme bit. Nå har jeg ikke prøvd mango sammen med lakris og sjokolade da, så skal ikke gå god for at det er godt sammen, men lakris og sjokolade - ahhhh!

Etter gjennomført yoga på fredag, og en liten samtale med boveileder E, reiste jeg videre til S på SRP sammen med mamma. Vi tok opp dette med innleggelse. "Hvis du bli lagt inn nå kommer MBT-teamet til å avvise deg", sier S. "De kommer til å si at du ikke er klar for det". Jeg tok meg i å ville skrike henne rett i ansiktet. Det er deres feil at jeg er her jeg er nå, på dette stedet at jeg kanskje burde hatt en innleggelse, det er de som ikke har gitt meg det de har lovet meg i over ett år som har gjort at jeg har mått ty til mine egne (dårlige) metoder, også kan de ikke la meg få én pause?

Jeg startet på dette innlegget rundt klokka to, nå er det en time til midnatt, så det er vel på tide å avslutte. Det har vært en lang, men forsåvidt rolig dag. Imorgen skal jeg til L, ruskonsulent, for en samtale, før jeg senere får besøk av Ingeborg. Vi skal sette oss ned i parken og spise jordbær, og selv om det ikke er meldt så alt for fint vær, tror jeg det skal bli fint.


Likes

Comments

Som hver torsdag, så har jeg altså vært på gården idag. Til tross for så og si ingen søvn i natt, kom meg opp i morges, vasket meg, stelte tatoveringen, og begav meg ut i duskregnet på vei til busstoppet for å bli plukket opp. Det var en lang tur opp til gården denne morgenen, himmelen var grå, jeg gikk på sparebluss og var ikke akkurat store skravlefanten i bilen, pluss at vi skulle hente tre stykker til, spredt rundt i hele byen, før vi omsider var fremme. Vi fikk gått igjennom gjøremålene for dagen, og meg og ei annen fikk i oppgave å ta hundene på tur, så vi forberedte oss på å ut i regnet. Jeg fikk Bobby, en kar på 50 kilo (minst), som forresten er rein muskel, og hun andre fikk ei tipse som Bobby var veldig interessert i. Kan ærlig si det var litt tungt å skulle holde igjen den kåte rakkeren, så han ikke overfalt henne.

// Bobby & Kalinda

Etter lunsj brukte jeg ikke så mye krefter derimot, da jeg skulle gå rundt med Kalinda, ei lita tuppe på rundt ni uker, få henne vandt til å gå i bånd. Jeg har hatt ansvaret for henne før og jeg tror hun liker meg, hun hører iallefall på det jeg sier når hun er våken, og har tillit nok til meg til å sovne i armene mine når hun er trøtt.

Siden jeg er så glad i kuer, tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Kalinda ned for å se på dem, så vi trasket i vei. Med en gang vi nærmet oss flokken, med både kuer, kalver og en okse, og de la merke til oss, kom de gående alle sammen. Fikk tatt ett morsomt bilde av dem, (morsomt som i at hvis du ser nøye etter så kan du se at de har mord i blikket de som kikker i kameraet, haha).

I morgen skal jeg på yoga klokka elleve. Eller det er ikke så mye yoga som det er meditasjon og pusteøvelser, men ja, litt yoga. Jeg var der forrige uke, pluss en gang tidligere i sommer, og jeg tror jeg skal fortsette med det framover. De gangene jeg har vært der har jeg egentlig heller blitt stresset og følt på angst over øvelsene, enn å bli avslappet, (som det er meningen at jeg skal bli), men jeg tror det vil gå seg til bare jeg får kommet meg bedre inn i det. Ikke bare kan det veldig godt hende jeg får noe ut av det, men det er jo også greit å ha noe å gå til etter hvert som dagene går, noe å fordrive tiden med, det har jeg ikke så mye av enda, men jeg ser at yogaen kan være et skritt nærmere en rolig tilnærming til dette.

Etter yoga er det rett til S på SRP. Sammen med mamma, denne gangen også. Jeg vet at mamma kommer til å ta opp dette med innleggelse, men jeg vet også at S kommer til å avslå, si at det ikke er nødvendig. Sannheten er vel at jeg vet at det er litt nødvendig, jeg vet at mamma og pappa hadde blitt beroliget om jeg var innlagt, jeg vet det kanskje kunne gitt meg litt pause, men jeg vet også at det ikke er en plass jeg har rett til å ta, og derfor vil jeg ikke innrømme det, derfor vil jeg ikke kjempe for det, og derfor vil det ikke skje.

Men ja, det kommer til å bli en lang dag imorgen, så jeg skal krype under dyna, være storeskje for Khaleesi, og prøve å få meg noe søvn. God natt :-)


  • 211 Lesere

Likes

Comments

.Onsdag, tjuetredje august:

Jeg hører sko tråkke rundt meg, og får det ikke helt til å stemme i hodet mitt hvor alle disse skrittene kommer fra. Øynene mine åpnes sakte, jeg ligger i en seng og ser opp i ett hvitt tak. Jeg skal til å ta meg til hodet da jeg merker at noe holder armen min svakt igjen i det jeg løfter den. En slange går fra håndbaken min og videre opp armen min, forbi ansiktet, langs senga, og forsvinner i sidesynet. Så var vi her. Jeg setter meg opp og ser sykepleiere i hvite drakter gå rundt i noe som jeg tar for å være et fellesrom, der det eneste som skiller meg fra neste pasient er en tynn gardin. Nå gir det mening hvor alle skrittene kom fra, det er overraskende mange sykepleiere fordelt på dette rommet. Jeg ser ned på dyna jeg har tullet rundt meg. Jeg føler meg rådvill, så før noen rekker å se at jeg er våken tar jeg til meg mobilen som ligger på nattbordet, smyger meg under dyna og sender melding til mamma. "Er du langt unna?".

Det har ikke gått så greit de siste ukene, og på tirsdag kveld forrige uke sprakk det, jeg orket ikke mer. Onsdags morgen våknet jeg på sykehuset. Mamma kom kort tid etter jeg hadde sendt henne meldingen. Hun fikk ta meg med hjem. Jeg undres fortsatt over hvor lett det gikk for meg å skrive meg ut og bli med henne, uten den minste sjekk av psykiater eller innleggelse på DPS, men det var vel ikke alvorlig nok.

Noen timer etter vi kom hjem skulle mamma og jeg ut på ansvarsgruppemøte sammen med ruskonsulent, boveileder, fastlege og psykiater. Alt som hadde skjedd ble fortalt, (mer enn det jeg visste óg, for nå fikk jeg høre mammas historie fra natten som hadde vært). Ansvarsgruppen nikket, tok det til seg, men heller ikke da ble det vurdert innleggelse. Heller spurte psykiater, S, om det var vits i at de i det hele tatt var der for det virket ikke som jeg prøvde. Jeg følte meg angrepet, men sa ingenting. Møtet fortsatte som vanlig med gjennomgang av referat, uten noe mer snakk om det som hadde skjedd. Ikke noe mer snakk.


Likes

Comments