Header

Skrevet i : Personlig

Riktig god lørdagskveld alle sammen.

I dag har jeg tenkt å ta for meg et meget alvorlig og omdiskutert tema, et tema som omhandler vårt samfunn og som innholder manges meninger opp og ned i mente. Dette er mine synspunkter sett fra baksiden, hvor jeg lever hver dag og natt sammen med en politibetjent og ser baksiden av en politihverdag som nødvendigvis ikke er svart/hvitt. Jeg snakker om min samboer, som tilbake for 6 år siden var klinkende klar på at han ønsket å bli politi. Dette av ulike årsaker som jeg er stolt av og beundrer. Dessverre er dette ros jeg ikke er flink nok til å uttrykke i hverdagen, men jeg er ubeskrivelig stolt av jobben han gjør og ansvaret han har. Dette er et valg jeg har støttet han i fra dag en, men som samtidig ikke bare omhandler hans valg av liv. Hans livssvalg er et tungt og alvorlig valg som ikke bare påvirker hans eget liv, men også mitt.

Hver vakt bringer frem en klump i halsen, hvor jeg vet det er en risiko involvert. En uforutsigbar og ny situasjon hver bidige dag/natt og dette kan i perioder være meget tungt for dem som sitter igjen hjemme. Spesielt når vakttelefonen dundrer i heimen og man må rykke ut i hu og hast. Når han er på jobb er han villig til å ofre livet sitt for andres sikkerhet. Dette er en del av jobben hans og det står det stor respekt av. Jeg har sagt "ja" til dette livet som "politifrue" og vet at det bringer med seg en del mørke som ikke alle får innblikk i. Man må trolig bo i hus med en betjent for å forstå hva vår hverdag innebærer.

At han og andre betjenter er villige til å ofte sin egen sikkerhet foran andres er et eksempel på hvilket sinn de har, den roen de har og ikke minst den profesjonelle tankegangen de bruker når de er på jobb. Jeg blir ydmyk, stolt og ufattelig redd på samme tid. Selv er jeg utdannet adjunkt og jobber for tiden på barneskole ved 1.trinn. Jeg opplever også en uforutsigbar og ny situasjon hver eneste dag i mitt yrke, men det settes i et annet perspektiv. Man kan vel si at jeg og mine kollegaer har en jobb om å forme dem videre til å bli "elever" og det å "bli et menneske." Å jobbe i skolen setter mange barns utfordringer frem i lyset og man kan dessverre se alvorlige ting allerede fra barnsben av. Derfor føler jeg at min jobb også er viktig, og noe å være stolt av, samtidig som det blir i en "annen verden."

Jeg ser meg på flere måter tvungen til å godta den uroen og bekymringene yrkesvalget hans medfører fordi jeg forstår viktigheten av den jobben som blir utført. Jeg er den som står i ilden når alt "brenner" der ute, jeg er den som er der når han kommer hjem. Jeg er glad jeg kan være en støttespiller i hans liv. Likevel føler jeg at samfunnet rundt oss ikke forstår denne innsatsen og risikoen dette medfører. At han ofrer egen sikkerhet for alle oss andre gjør meg fryktelig stolt. Å oppleve at de han beskytter, nemlig samfunnet vårt, ikke anerkjenner eller viser form for takknemlighet for den risikoen og tar dette for gitt gjør meg meget sint, og ikke minst overrasket over hvor naive vi er blitt.

Samfunnet vårt er ikke slik det en gang var. Vi trenger ikke gå lenger enn inn på nærmeste nett-avis før vi blir bombardert med skandaler og ulykker verden over. Likevel stiller vi spørsmål og vekker sinne hos hverandre når politiets egen sikkerhet vurderes. Personlig opplever jeg at mange mennesker blir sint og redd fordi de ikke vet, de forstår kanskje ikke, og de har ikke nok informasjon å forholde seg til. Hvorfor skal ikke politiet også være beskyttet? De er laget av kjøtt og blod som alle oss andre og har derfor like stor, om ikke større sjanse for å havne i farlige situasjoner, nettopp fordi de beskytter deg og dine kjære. Så da spør jeg, hva med min kjære? Jeg lar det kjæreste jeg har løpe i full sprang mot politibilen og dure avgårde i blått, mens jeg blir stående igjen og ikke vite hva han går til, eller om han faktisk kommer seg trygt hjem.

Jeg vet ikke hvor godt opplyste folk er om rutiner hos politiet, og slik skal det trolig være, men en ting som er allmennkunnskap er at politet pr.dags dato ikke får lov å bære våpen. Våpen og magasin har ikke lov å ligge i samme låste boks engang. De fleste av oss klarer å legge sammen 2+2 og forstå at rent logisk sett er dette fullstendig på trynet. I et aktuell situasjon må politiet nemlig bryte opp og løpe motsatt vei, løpe tilbake til nærmeste politibil og låse opp flere bokser, lade våpen og ikke minst få det med seg tilbake til en situasjon. All denne tiden de bruker på å "dra tilbake til start" handler om liv og død, også for dine kjære. De sekundene eller minuttene det må ta fra situasjonen oppstår er lovpålagt av et samfunn som ikke forstår viktigheten av å reagere kjapt. Dette er utfallet av en situasjon hvor politiet får mulighet til å "snu." Riktignok er ikke det en selvfølge, for man vet aldri hvilken type setting de havner i. I værste cenario har de ingen mulighet å snu for å bevæpne seg, men blir stående ansikt til ansikt med en livstruede situasjon, uten mulighet for å beskytte seg selv, fornærmede eller tredjepersoner som er involvert i hendelsen.

At politiet må bruke ekstra ressurser på en sikkerhet som kunne vært brukt mer effektivt gjør meg veldig sint. Det finnes ingen logisk begrunnelse og jeg klarer rett og slett ikke forstå hvorfor disse lovene er pålagt. Jeg synes det er på høy tid at jobben de utfører blir verdsatt på en verdig måte. Jeg kan forstå at det oppstår usikkerhet og redsel i forbindelse med synlig bæring av våpen i åpne gater, men samtidig så ber jeg deg gå en ekstra runde med deg selv. Tenk over hva jeg formidler og tenk over hvorfor deres sikkerhet er like viktig som deres. De gjør sitt ytterste for å hjelpe dere, det minste vi kan gjøre er å annerkjenne deres yrke.

Hilsen bekymret politifrue.

#politiet #bevæpning #norskesamfunn #kristinasvensson #politifrue

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Skrevet i : Personlig

Hei dere!

I dag har jeg tenkt å ta for meg noe som har sittet dypt inni meg over lang tid, nemlig det å dele deler av mitt mest hemmelige privatliv offentlig på nettet. Har vært mye frem og tilbake om jeg er klar for å dele noe så nært og personlig som jeg har tenkt å formidle. Jeg har kommet frem til at det å gå offentlig er rett for meg, selv om det alltid finnes en sjanse for at det jeg vil formidle, ikke oppfattes likt i alles øyne. Det jeg skal fortelle dere er ærlig, nært og ikke mist en kontrast fra en dans på roser. Som en prolog til dette ønsker jeg å formidle at meninger og råd jeg kommer med underveis er ting og situasjoner som har berørt meg personlig, og mine måter å prøve å løse det på. Jeg er ingen fagkyndig person innen psykisk hjelp, og vil derfor tydelig få frem at dette kun kan være tips til hjelp, men ingen fasit hvis noen kjenner seg igjen i lignende situasjoner. Dette er mine fotspor på en lang reise i et turbulent terreng.

Tidligere som offentlig person har jeg fokusert på mine hobbyer som musikk, låtskriving og at jeg bruker mye tid på dette i min hverdag. En av grunnene til min store drivkraft bak disse hobbyene ligger dypere i meg enn hva folk flest har fått inntrykk av. Her skal dere få høre min historie fra start og til dags dato.

Det hele startet en solfylt høst dag i august 1997, da en livsglad og bekymringsløs liten lyshåret jente på 7 år, trippet av sted til en ny hverdag! Jeg skulle starte på skolen og bli like stor og flink som broren min. Jeg gledet meg veldig, samtidig som jeg var spent. Hvem skulle jeg starte i klasse med? Fikk jeg lov å gå i klasse med mine beste venner fra barnehagen? Alt var nytt, men spennende. Årene frem til denne dagen hadde båret preg av ei lita jente som var full av meninger og ei skikkelig luring som ikke lot seg stoppe av en utfordring. Jeg var vel i korte trekk en liten propell som var klar til å ta verden med storm.

Jeg fikk tidlig møte motgang i livet da jeg som 2-3 åring ble alvorlig syk og måtte inn i på sykehus, Jeg trengte operasjon, jeg var nå "merket" som et hjertesykt barn, og jeg trengte å operere aortaen inn til hjerte for å få kretsløpet til å fungere som det skulle. Årene som gikk ble etterfulgt av flere små kirurgiske inngrep som også omfattet andre områder inni kroppen som trengte litt ekstra hjelp. Dette fikk jeg, og livet startet litt på nytt og jeg ble på nytt den glade og friske jenta som skulle starte på skolen.

Allerede første skoledag kjente jeg på kroppen at dette ikke var et sted jeg hadde lyst å være. Alle mine venner fra barnehagen "skiftet ham" da vi ble "skolebarn" og "store," og jeg følte meg fort alene. Jeg ble fort frosset ut av klassens "ledere" og ble dermed offer for ensomheten. Jeg har alltid hatt et anlegg for å uttrykke meg godt estetisk og har mestret dette så lenge jeg kan huske. Det var noe jeg fort skulle få merke at jeg ikke kunne glede meg over. Den typiske janteloven jeg skulle ønske at samfunnet kunne legge død en gang for alle. Man har faktisk lov å være flink i noe. Pedagogisk sett var enkelte oppgaver på skolen ikke gode, ved at enkeltelever ble brukt som eksempler på hvordan man skal gjøre det. I mitt tilfelle ble det meg. jeg ble ufrivillig brukt og dratt frem i kunsttimer på hvordan man skulle tegne, male og lignende, noe som satte meg i en ubehagelig situasjon hvor man skulle måles opp mitt "min kvalitet" av produksjoner i tegning/maling. Jeg vant flere kunsteriske konkurranser på tvers av trinn på hele skolen, men klarte ikke glede meg over seieren, fordi jeg visste det ikke ble godt mottatt av medelever. Jeg fikk kort sagt ikke lov å være flink til noe, være stolt av noe jeg selv mestret og faktisk var god i.

Jeg har alltid vært snill og høflig mot mennesker rundt meg, og ble kanskje oppfattet som et typisk englebarn som ikke yppet til bråk eller konfrontasjoner på skolen. Dette gjorde meg til et "lett bytte," som flere utnyttet. Jeg hadde ingen stemme utenom hjemmet hvor jeg klarte å forsvare meg selv og ble gradvis mer og mer dratt inn i en hverdag jeg ikke kunne komme meg ut av. På hjemmefronten var familien kjent med en viljesterk jente som sa i fra hvis ting var galt eller utenfor min vilje, så når jeg ikke sa noe om hvordan jeg hadde det, så var det naturlig nok ikke lett for dem å forstå eller oppfatte min mørke hverdag. Jeg var en dyktig skuespiller kan man vel trygt si. Jeg gav aldri uttrykk høylytt for at ting ikke gikk bra på skolen, jeg gjorde det bra faglig, men det ingen kunne vite var virkeligheten jeg levde i.

Jeg ble mye isolert grunnet dårlig trivsel og ønsket ofte å bare forsvinne. Jeg skulket mye i frykt for hva jeg kunne møte på skolen. Hvem ville plage meg i dag? Ville de spytte på meg, sparke på meg, slå meg, eller stenge meg inne i dag også? Usikkerheten bak det å ikke vite, var skummelt nok til å ikke gå på skolen hver dag. Jeg gikk ofte til skolen med pappa, og det var det stor trygghet i, men da våre veier skiltes i retning av skole og jobb, så snudde jeg nesa fort hjemover.

Jeg startet med piano i en alder av 5-6 år og brukte mye av min "fritid" på å produsere eget materiale og drømme meg vekk til et annet sted. Dette gjorde at musikken ble veldig viktig for meg, og et piano kan fronte alle følelser hvis man slipper seg løs. Det var min flukt og mitt fristed.

Årene som skolejente gikk og gikk og avstanden mellom meg og de andre vokste seg større. Jeg følte egentlig ikke at jeg hadde noen å henvende meg til, og turte heller ikke prate om hvordan jeg hadde det. Etter jeg fylte 11 år ble kroppen min i tydelig i endring, ikke så mye på grunn av pubertet egentlig, men fordi noe inni kroppen min sa tydelig fra at noe er galt. Flere år med psykisk mishandling hadde gjort selvbildet mitt skadelig fraværende og jeg hatet meg selv. Jeg kunne ikke forstå hvorfor ingen ville vite av meg. Hadde jeg gjort noe galt? Som voksen vet jeg jo at jeg ikke gjorde noe galt, annet enn å ha liten tro på meg selv og ble derfor svak og skjør og dermed lett å hakke på.

Kroppen gav signaler fysisk på at ting ikke var helt på stell. Jeg økte kraftig i vekt og hadde dårlig kontroll på matinntak. I etterkant kan jeg vel påstå at jeg var i startfasen av spiseforstyrrelse og skumle tanker om hvor mye bedre ting hadde vært hvis jeg bare hadde sluttet skolen og fått lov å rømme min vei. Jeg hadde et uheldig kosthold og et vridd syn på egen kropp, som gjorde at jeg fråtset i alt jeg kom over, noe som da ikke hjalp på økende vekt.

Inni kroppen min startet problemene å vokse og all bevegelse føltes ut som et rent helvete. Etter 2 år skulle vi endelig få svar på smertene jeg hadde når jeg var i fysisk aktivitet. Utenforstående kunne vel trolig slå seg til "ro" med at jeg ikke var så aktiv grunnet stort midjemål og en inaktiv livsstil, men bak fasaden var det langt verre enn som så. Blodårene mine gav rett og slett ikke nok blod til underkroppen, noe som resulterte i sterke smerter jeg ikke klarer å skildre. Jeg gikk gjennom en omfattende operasjon som tidligere ikke hadde så solid medisinsk dokumentasjon på barn, noe som igjen gjorde prosessen for min del ekstra skummel og utrygg. Jeg visste jo egentlig ikke hva utfallet ville bli. Jeg visste at kretsløpet mitt hadde for trange blodårer, at åreveggene i seg selv var tykke og at dette var en skikkelig dårlig deal for god livskvalitet. Dette hadde riktig nok ingen ting med økt vekt å gjøre, for jeg var født med denne feilen i årene mine. Men økt kroppsvekt gjorde at det ble oppdaget tidligere, siden jeg fikk andre plager som "bonus."

Da jeg skulle på sykehus fikk man igjen se responsen fra medelever som ikke ofret meg en tanke engang. Jeg var rett og slett uinteressant i deres liv og helt ærlig hadde jeg ikke forventet noe heller. Etter flere år hvor ikke et daglig "hei" engang kunne gis meg verdig, da regnet jeg ikke med stort i forbindelse med helsen min heller. Familien min var sterke og støttet meg gjennom perioden med operasjon, rehabilitering og det å pushe meg videre, prøve å starte et nytt fysisk liv med bedre kretsløp. Jeg kom meg i løpet av noen måneder og skulle starte på ungdomsskolen til høsten. Jeg måtte tilbake på skolen og håpet inderlig at nå skulle det være min tur til å få lov å få en ny start etter en mørk barneskoletid. Jeg tok grundig feil. Ungdomsskolen var like ille, om ikke verre siden vi var større og var klart tydelig over betydning av ord og handling på en annen måte enn små barn er.

Jeg bestemte meg for søke meg til en vidregående skole jeg visste ingen på mitt trinn hadde søkt seg til. Jeg ville lengst vekk. Ikke søren om jeg skulle gå 3 nye år på skole med samme miljø. Jeg ville ha en ny start en gang for alle. Jeg var lei av alt, lei av livet, lei av hverdagen og lei av nederlag. Jeg startet å satse på dans i starten av videregående og fikk en selvtillittboost jeg vikelig trengte. Jeg var overraskende god i dans og gikk fra bunn til toppnivå i min gren på underkant av 2 år. Jeg trente flere timer hver dag og var dedikert. Jeg hadde en mestringsfølelse jeg ikke trodde eksisterte i meg og jeg ble en skikkelig dansejente.

Noen år med dans sluttet brått da jeg økte raskt i nivå. Det oppstod mye sjalusi av dansere som konkurrerte seg imellom og jeg fikk kostymer med mer ødelagt på både treninger og forestillinger. Til slutt sluttet jeg fordi de tok vekk all gleden jeg hadde på dansegulvet. Miljøet på skolen var bedre enn jeg hadde erfart før og jeg startet å bli glad på ekte.

Det var faktisk gøy å gå på den nye skolen nå. Endelig tenkte jeg! Gleden varte i 1 år før ting reverserte brått. Medelever kom inn i en fase hvor fest og alkohol stod på 1.plass og jeg falt fort fra. Alkohol har aldri vært min greie. Grunnet operasjonene mine har jeg blitt rådet til å ha et forsiktig forhold til alkohol, i tillegg til at jeg er av den tro at man fint kan ha det moro og likevel være edru.

Dette satte meg i en ny "alene-fase" hvor ingen ville ha meg med på ting fordi jeg ikke ville drikke. Jeg er stolt over at jeg klarte å stå på mine verdier å ikke drikke alkohol når jeg ikke ønsket dette selv. Ekte venner driver ikke med gruppepress. I slike tilfeller er det best å heller være alene, enn å gjøre noe en ikke vil. Selv om ensomheten ikke er munter, så bør man aldri begi seg ut på ting man ikke er trygg på eller vil være en del av. Gruppepress er stygge greier og det kan være meget vanskelig å si nei.

Da vidregående nærmet seg slutten og livets videre valg stod for tur, hadde jeg bestemt meg for at jeg hadde lyst å bli noe som kunne gjøre en forskjell for andre barn og unge. Jeg søkte meg til høgskolen for å utdanne meg som lærer, utdanne meg som pedagog for å hjelpe barn og unge som går samme sti som jeg hadde gjort store deler av mitt liv.

Da skolen startet fikk jeg meg nok en smell. Jeg ble kvalm av å se oppførselen til enkelte personer i ord og handling og deres holdning til mobbing og oppførsel blant unge. Det skremmer meg at enkelte slike personer utdannes til å ta vare på andres barn. Da er det ikke rart mobbing er så utbredt og voksende i skolen når ikke engang barn og unge kan søke trygghet hos de voksne, som skal være en trygg grunnmur. Selvfølgelig finnes det omsorgsfulle mennesker i samarbeid med barn, men det finnes også en stor del av dem som heller burde finne seg en ny jobb. Dette resulterte i at jeg ble enda mer bestemt på at jeg skulle bli en dyktig pedagog og legge sjelen min i det jeg gjør. Det er ikke bare en jobb, det er en jobb hvor du er med på å forme andres livskvalitet.

Jeg ble ferdig utdannet i 2013 og kom meg fort inn i arbiedslivet som nyutdannet lærer. Gjennom mange ulike vikariater fikk jeg kjenne ulike mennesketyper på godt og vondt. Jeg ønsker på ingen måte å henge ut andre personer eller steder, men en situasjon som skiller seg ut er en holdning som jeg føler har kommet litt for mye frem og som jeg synes er skremmende. Hvis et barn slår seg og er oppriktig lei seg, hva gjør du da? Min naturlige reaksjon er å vise omsorg for barnet og erkjenne deres føelser. Det er lov å være lei seg, det er lov å ha det vondt. Selvfølgelig er det viktig å ikke rulle dagens barn i i bobleplast og uffe seg over et lite skubbsår, man klarer seg selv om det kan være vondt.

Poenget mitt er at selv et lite sår kan være vondt og skummelt og barn blir ikke ødelagt av omsorg og det å få erkjent sine følelser. Men det er lov etter min mening å trøste og så gå videre med dagen. "Opp på beina igjen, for dette går egentlig helt bra. Jeg forstår og ser at du har det vondt, det er vondt å slå seg, men det går bra." Å vise et annet menneske at du respekterer følelsene deres er viktig. Da jeg ved en anledning gjorde dette for et barn som hadde slått seg, rakk jeg ikke gjøre stort før en annen voksen kommer bort til oss og skjeller meg ut i alle mulige gloser over hvor patetisk jeg er som gidder å bry meg om barnegråt. "Ungen klarer seg, det er ikke liv og død." Jeg kjente jeg ble provosert og skuffet over vedkommende og synes dette var fryktelig galt. Jeg tar meg for god til dette og ønsket ikke skape noen "scene" foran barnet og tok barnet med ut.

Ved flere anledninger følte jeg meg angrepet psykisk av vedkommende som til stadighet kom med spydige bemerkninger både av hva jeg hadde på meg, hvordan jeg snakket i dialekt og ikke minst alderen min. At jeg som er ung, umulig kunne være til nytte. Etter lang periode med dårlig oppførsel, fikk jeg nok og meldte fra til høyere hold angående situasjonen, da uten hell. Det er av og til slik at "råtten frukt kommer fra råttent tre." Mobbing i topp forgreiner seg nedover i alle ledd, helt ut til elevene selv. Jeg kom aldri mer på arbeidsstedet grunnet omgivelsene og det er ikke en situasjon jeg unner noen. Hvor er medmennesket blitt av? Føler jeg virkelig har fått møte på de gale folkene gjennom årene.

Etter alle disse årene med dårlige erfaringer fikk jeg endelig den nye starten jeg sårt hadde drømt om. Jeg kom til en arbeidsplass hvor mennesker var imøtekommende og gode. Det gjorde meg godt, men all godheten satte i gang en prosess i kroppen jeg ikke hadde erfart tidligere. I alle årene som offer for urett bygde jeg opp en skjold av forsvar for å klare meg. Når jeg ikke trengte dette forsvaret mer, da kunne kroppen min endelig slappe av. Deilig kan man trolig tenke seg, men det var helt motsatt. Når jeg endelig fikk slappe av, da kom sjokket etter 17 år med daglig shit. Det var rett og slett et helvete som kom mot meg. Jeg er ingen fan av å bruke stygge ord i mitt ordforråd, men det finnes ingen penere beskrivelse av situasjonen enn at den var jævlig.

Kroppen min havnet i en form for sjokk og alle inntrykk gjennom 17 år (1997-2014) kom som en bølge av følelser. Jeg fikk angst og panikkanfall uten stans og klarte ikke være på jobben hvor jeg sårt ønsket å være tilstede. Jeg var under sterkt psykisk ubehag og klarte rett og slett ikke fungere i en normal hverdag. Når jeg tenker tilbake, husker jeg svært lite av året 2015 grunnet mye sykdom psykisk og fysisk.

Når det gjelder det fysiske så utviklet jeg cøliaki i samme periode. Trolig har denne sykdommen ligget i kroppen min hele livet, men hvis man er under ekstreme situasjoner kan ulike plager blusse opp. Det tok mange måneder før jeg forstod at det var cøliaki og fikk påvist diagnosen, men i perioden med ubehandlet diagnose, ble angsten enda verre. Ubehandlet cøliaki svekker blant annet immunforsvaret, opptak av vitaminer og mineraler, noe som igjen gjør deg lettere syk både fysisk og psykisk. Så i korte trekk kan man si at det ikke hjalp på situasjonen jeg var i. Da det ble oppdaget startet et nytt liv for meg hvor det fysiske stadig blir bedre grunnet mitt glutenfrie kosthold, som har satt immunforsvaret mitt tilbake til normale verdier.

Når det gjelder det psykiske, så er det noe som vil gå i ulike topper gjennom livet. Det har satt sterke preg på meg og jeg fremstår nok litt forsiktig hvis du ikke kjenner meg. Jeg er fortsatt usikker og har perioder hvor jeg har det meget vondt, selv om jeg har kommet til et nytt sted med blanke ark og nye sjanser til et godt liv. Jeg kan i perioder føle meg veldig sterk, men samtidig ha perioder hvor jeg trenger ekstra støtte fra de som står meg nært. Da trenger jeg å bli minnet på at dette går bra, selv om fortiden har vært jævlig. Jeg nevnte helt i starten at inspirasjoen min ovenfor det estetiske sitter dypere i meg enn hva mange tror, og jeg føler selv det har vært på å forme meg til den personen jeg er i dag og hjulpet meg med å roe meg ned når ting er vanskelig. Jeg bruker mye av hverdagen min på å synge, produsere hjemmelagde musikkvideoer, lage ny musikk, gå turer, lære meg nye ferdigheter og ta dag for dag.

Sistnevnte er det jeg synes er mest utfordrende. Det å ikke dvele for mye på fortiden. Jeg får ikke gjort noe med det som er skjedd og heller kan jeg ikke dvele på fremtiden, for den er ikke satt enda. Jeg har muligheten til å skape min egen fremtid, en fremtid slik jeg ønsker den skal være. Jeg er takknemmlig for familien og mine nærmeste som i seneste årene endelig har fått innsyn i min mørke fortid, og for min del var det viktig å gå ut offentlig med dette tema, siden jeg vet det er mange som lider samme skjebne og føler seg alene.

Jeg er som sagt ingen fagkyndig person innen psykisk helse, men jeg vet hvor grusomt og ødeleggende det er for livskavliteten og kan dermed med hånden på hjertet si: Jeg vet hvordan det føles, og jeg vet at med omsorg og forståelse kan ting bli lysere. Veien kan være tung, bratt og uendelig, men på et tidspunkt når man toppen og kan nyte utsikten av en ny verden. #minhistorie #kristinasvensson

Hilsen Kristina Svensson.

Likes

Comments

Skrevet i : Musikk og låtksriving

God kveld. I kveld tenkte jeg dere skulle få et innblikk i hvordan min skriveprosess er i musikk. Samtidig kan jeg komme med noen tips til dere om hvordan jeg tenker når jeg skriver en sang og hva som kan være lurt å huske å få med seg for at en sang skal bli bra.

Når jeg skriver sanger er første fase den raskeste. Helt plutselig kan jeg få en melodi i hodet og teksten bare kommer ut gjennom fingerne mine. Første utkast av en sang som er på 2-3 vers + en bro + refreng kan jeg få ned på papiret på noen få minutter. Rekorden min er å skrive en sang i første utkast på 3 minutter. Dette funker for noen. Andre trenger kun melodien, senere teksten eller omvendt. Personlig får jeg alt ned med en gang. Å skrive en god sang er ikke noe jeg klarer på komando, jeg må virkelig kjenne en følelse inni meg som representerer sjelen i selve sangen. Uten en sjel i sangen, ja da er ikke sangen god i mine ører. Da virker det tamt og uekte. En sang kommer fra hjertet. Enten det er temaer du opplever selv eller kjenner godt til. Et godt tips: Ikke skriv om noe du ikke vet noe om.

Jeg har skrevet mange sanger siden jeg var 13-14 år og de fleste har jeg kastet, siden de enten var for barnslige eller uten liv og sjel. Februar 2010 starten en ny "tid" for sangene mine og jeg følte at nå hadde jeg fått en god start på noe som kunne bli en bra sang. Sangen har tittelen "Behind The Clouds" og ble skrevet i første utkast på 3 minutter, men sangen er bearbeidet og jobbet med i dybden over flere år. Dette resulterte i mitt debut album som hadde innspilling i slutten av 2012/begynnelsen av 2013. Utgivelsen fant sted i november 2013.

Når du kjenner musikken boble i kroppen ta frem penn og papir og skriv ned. Enten setninger eller stikkord. Jeg skriver hele sangen med engang. (Riktig nok med en del feil osv, men blås i feil. Konsentrerer du deg om feil og rettskriving mister du sangen.) Perfeksjon av sangen er til tiden etterpå. Lykke til og håper det var til hjelp.

Her ser dere en "sing-a-long" video av min egenskrevne låt "Believe In Me."​ Tekst/Melodi/Vokal av Kristina Svensson © All rights reserved #kristinasvensson #thisiskristina #hvordanskriveenlåt #låtskriving

Likes

Comments