Sent fredag 12 mai ble jeg tante for første gang. Og ikke bare tante, men tante til to store, vakre, perfekte tvillingjenter! Jeg er så utrolig stolt og har lyst å vise de frem til hele verden. Hei verden, hils på Kornelia og Akseliane.

 De er tross alt litt "mine" også, siden jeg nå har fått den ære å være fadder til begge to! Det betyr så enormt mye for meg og var en stor ære å bli spurt. Jeg ble så rørt.

9 juli blir det barnedåp. Det blir en spennende og fin dag! Gleder meg veldig!

Tante elsker dere!


Jeg fant også den perfekte kjolen jeg har jaktet på i lang tid!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Enda en sånn natt.

En natt hvor jeg bruker 90% av tiden på badet. Magen er helt ødelagt, kan det virke som. Det siste halve året har jeg oftere og oftere slitt med magen. Den holder ofte ikke på maten i det hele tatt. Alt renner rett igjennom.

Nettene er ofte det verste. Jeg var ikke før lagt meg i senga, før jeg må ut igjen. Det er forferdelig slitsomt og jeg blir så trøtt og lei av det. Det går ut over både søvn, energi og matlyst. I natt er en slik natt igjen. Det tar sånn på. Skulle ønske jeg bare kunne få sove om nettene i det minste. Når man kun får 3,4,5 timer søvn hver natt, trenger man ikke lure på hvorfor man blir sliten.

Håper virkelig Haukeland får gang på utredningen snart, for denne tilværelsen er uholdbar.

Syns dette bildet her sier sannheten på en så bra måte. Slik er det vertfall i mitt tilfelle.

  • 38 lesere

Likes

Comments

Hei dere.

Skrev jo for en liten stund siden innlegget "Jeg mobber min beste venn". Så da er det nok på tide at jeg poster ett nytt innlegg i samme serie, men denne gang om hva jeg kan gjøre selv for å slutte med denne negative, destruktive mobbingen, som verken er bra for meg og alle dere andre. Jeg er overbevist om at det fortsatt er ganske mange der ute som også er ganske dyktige på å mobbe seg selv.

For min del har det vært en vanskelig snuoperasjon. Man har liksom gått i det samme sporet i lang, lang tid, og da krever det ganske store mengder styrke og mot til å slutte tvert å mobbe. Det blir til slutt en ond spiral. Jeg tror det er veldig viktig å ikke tenke at det skal skje over natta. At alt plutselig skal endre seg til det beste over kortest mulig tid. Jeg tror nemlig det at resultatet blir bedre om man legger ned mer tid i antimobbekampanjen. Litt sånn at man prøver å gjøre eller si minst èn god ting til seg selv hver dag. Da endres nemlig fokuset fra mobbing til å gjøre positive ting for en selv.

Og tenk da: du ender til slutt opp med å bare gjøre gode ting mot deg selv, samtidig som du har ett helt nytt syn på deg selv. Du glemmer til slutt å mobbe deg selv! Hvor fint er ikke det! Men gode ting, de tar som regel lang tid. Så ikke stress :-)

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, det jeg har beskrevet over her. Og ja, jeg syns faktisk det virker sånn selv. Men mitt livsmotto er rett og slett noe så enkelt som "en og en dag om gangen".

Prøv å bryt den onde spiralen du er inni ved å ta en og en dag om gangen hvor du gjør minst èn god ting for deg selv. Er du som meg, som lenge har levd med dumme og destruktive rutiner så er det blitt slik fordi du har gjentatt dem ofte. Nettopp sånn er det med gode rutiner også. Begynn å gjøre èn idag og èn i morgen, så er du på god vei til å endre det destruktive!

Jeg heier på deg med stor iver! <3

  • 66 lesere

Likes

Comments

​Jeg er ikke den eneste som nok klikker meg inn på ulike nettmagasin for å få siste nytt i kjendis-verden eller oppdatere meg på siste nytt innen mote. Når man samtidig trår inn i "verdenswebens" mange, litt mørkere sider, er det klart at man får i pose og sekk. Og ofte i litt for store doser. Jeg snakker ikke om "den" mørke siden, men om hva som ofte blir fokusert enormt mye på, og da til negativ fordel. 

Her om dagen stakk jeg innom Se og hørs nettside, seher.no, for litt kjendissladder. Men var det en ting som gikk igjen i overskriftene, så var det enten kjendisenes kjærlighetsliv eller 

"Vil hjelpe andre som sliter med spiseforstyrrelser", "Angelina Jolie gått opp 11kg takket være ny behandling", "For å være en popstjerne, måtte jeg være perfekt", "Hollywoodstjernens kropp vekker oppsikt etter bruddet", "Skuespilleren har gått ned 20kg." 

Stort sett alle overskriftene omhandlet enten spiseforstyrrelser, vektoppgang, vektnedgang, vekt og kropp. Man blir hele tiden påminnet om at enten er man ikke vakker nok, tynn nok, sterk nok, maskulin nok, fin nok eller markert nok. Dette minner mediene oss stadig om. Side opp og side ned. Man tvinger kanskje seg selv på alle mulige måter til å gjøre så godt man kan, med tanke på eget utseende, med å bli fornøyd med seg selv. Men så ser man kanskje i norsk media at "Nei, man kan bli enda bedre" på diverse områder. Det er virkelig ikke lett å være ett menneske idag.

Spiseforstyrrelser - enten i ene eller andre formen, er å blir ett stort, allment problem i samfunnet vårt. Det er ikke til å stikke under en stol. Det hadde vært spennende å lest ett blad uten alle disse innvirkningene som omhandler utseende og vekt. Hvorfor skal jeg trenge å vite at Angelina har gått opp 11kg eller at Hillary Duffs kropp har endret seg etter bruddet? Hva hjelper det meg å vite? 

Mitt største ønske er at samfunnet snart omfavner alt som heter kropp, vekt og utseende på lik linje som de omfavner ulikhet og likestilling. Da tror jeg mye kunne blitt bedre! 


  • 71 lesere

Likes

Comments

Tenk at jeg kan være så stygg mot noen. Å behandle noen på en så nedverdigende, stygg, krenkende og sjofel måte. Se ned på ett menneske på denne måten, og ha så mange stygge tanker. Jeg innrømmer det.

Jeg mobber min beste venn.

Jeg ser ned på vennen min. Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke var en mobber. Men det er jeg. Og jeg kjenner mange, mange andre som mobber sin beste venn på akkurat samme måten.

Vi ser ned på det kjæreste vi har. Når vi egentlig burde hylle det, og være takknemlig. Vi burde elske denne vennen så høyt som overhodet mulig. Da tror jeg livene våre hadde blitt så mye bedre og betydningsfulle. Istedenfor så forkaster vi vennen. Tar den for gitt. Noen av oss går faktisk så langt som å ønske seg en ny, bedre venn.

Jeg er en av dem.

Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har brukt vold mot min beste venn. Du tror kanskje jeg bare snakker om psykisk vold, som stygge ord og tanker. Men jeg snakker faktisk om fysisk vold også.

Jeg skadet min beste venn. Men hun forlot meg aldri. Utrolig nok. Hun sa alltid at det var umulig. Hun kunne ikke gjøre det mot meg, samme hvor høyt jeg ønsket det. Mens hun stod ved min side, såret jeg henne. Jeg skadet henne. Hun blødde til og med. 

Flere ganger.

Så gikk det en dag opp for meg at min beste venn kommer aldri til å forlate meg. Jeg kom til å måtte leve med min beste venn resten av livet. Hvordan kunne jeg da fortsette å skade, mobbe og ødelegge henne på denne måten? Det ville kanskje ende opp med at jeg til slutt tok livet hennes.

Tenk å mobbe sin beste venn til døde… Jeg har ikke ord.

Jeg vet ikke om du helt har skjønt det, hvem min beste venn er. Hvem jeg har drevet å mobbet de siste 10 årene. Isåfall vil jeg fortelle deg at min beste venn, det er meg. Og jeg håper at du er din beste venn. For viss ikke, så har du kanskje hatt det som meg. Du har kanskje også vært en som mobber deg selv. Som skader deg, som ydmyker deg, som psyker deg selv ned?

Hva godt har det gjort deg? Hva godt har det gjort meg? Jeg skader meg selv på verste vis. Jeg ville jo for alt i verden ikke mobbet NOEN av de jeg kjenner – verken bekjent eller bestevenn, men hvorfor går jeg da så langt i møte med meg selv? Hvorfor har jeg så lite respekt for meg selv?

Det var coachen min, Ingvild, som fikk meg til å tenke over akkurat dette: Hvorfor jeg er så "flink" til å mobbe meg selv. Jeg mobber jo ingen andre av de rundt meg. Og det er jo helt sant. Det gikk liksom mer inn på meg når spørsmålet ble vridd litt på:

"Hvorfor mobber du deg selv og ikke hvorfor behandler du ikke deg selv på samme måte som du behandler en venn?" Mobbing er jo noe jeg tar sterk avstand fra, trodde jeg. Men det gjør jeg visstnok ikke allikevel. 

Jeg sier det derfor igjen;

Tenk å mobbe sin egen venn til døde.. 

For det er jo nettopp det jeg gjør. Jeg mobber min beste venn inn i en sakte død. 

  • 130 lesere

Likes

Comments

Jeg har litt lyst å fortelle dere hva sykdom og innleggelser gjør med ett menneske. I løpet av 3 uker fikk jeg både syreforgiftning (ketoacidose) og blodforgiftning (sepsis). Begge endte opp i en ukes innleggelse ved to ulike sykehus med mindre enn to ukers mellomrom.

Slike opplevelser gjør noe med en. Man blir forandret som menneske. Jeg for min del merker godt at jeg kjenner på mer skepsis og angst etter disse to hendelsene. Jeg skulle ønske jeg kunne si at når man blir utskrevet er alt glemt. Man blir erklært frisk, men noe inni en er ikke glemt. Nemlig hva en har vært gjennom. Dødsangsten når man føler at man skal dø, for man er så ubeskrivelig sliten og trøtt av smerter og sykdom. Og angsten rundt at selv ikke legene finner ut hva årsaken til infeksjonen er.

Man blir redd.
Livredd.

  • 110 lesere

Likes

Comments

Den siste uken har det florert av innlegg, instagrambilder, snapchats og bilder i alt hva som heter sosiale medier med tanke på oppmuntrende og fine ord man bør ta til seg. Vi har allerede hørt mye om #postitgeriljaen som går ut på å skrive fine, oppmuntrende, sanne og gode ord på en post it lapp og henge opp på offentlige steder. Gjerne speil og dører hvor mange ferdes. Dette er ett supert tiltak i kampen mot at unge skal føle seg verdsatt, sett og elsket. At de har en betydning i denne verden - at det er en grunn for at de er her! Jeg syns sånne tiltak er viktige, og er gjerne med på å spre den samme kjærligheten, enten det er på en post it lapp, gjennom en klem eller ett blogginnlegg.

Noe jeg også tenker mye på er hvor flinke unge, eller faktisk ikke bare unge heller, men også mennesker i alle aldre, er til å se på seg selv med hat. Man mobber rett og slett seg selv. Jeg er ikke bra nok. Har ikke fint nok hår. Bruker ikke den rette sminken. Har ikke den rette fasongen på øyebrynene. Kroppen min er stygg. Jeg har for store lår og alt for små pupper. Det er stort sett bare negative tanker mange øter seg selv med i speilet når de står opp om morgenen. Hva gjør det egentlig med selvtillitten? Absolutt ingenting! Man blir på denne måten dratt ytterligere ned i gjørma.

Man ville jo for all del ikke tenkt de samme tankene om sine beste venner. "Så stygg hun er", "Så store lår hun har", "Så stygg ansiktsform hun har", "Og for en stygg bukse hun bruker", så hvorfor skal vi mobbe oss selv med de samme karakteristikkene? Hvorfor gir vi oss selv lov til det????

Postitgerilijaen gjør en FANTASTISK innsats for å få unge mennesker til å få ett annet syn på seg selv. De sprer kjærlighet til alle mennesker som ser en slik lapp, og det gjør virkelig noe med en.

Slutt å mobb deg selv, og heng heller opp mange post it lapper på speiliet.

Jeg er en mobber. Jeg håper du ikke er det <3

  • 138 lesere

Likes

Comments

Latteren stilner blant et slitent ansikt.

Dette var livet hun endte opp med, fikk.

Blikkene endrer seg fra håp til angst.

Sorgen over tapet ble hennes fangst.


Hendene som før var friske og sterke,

er svake, bleke, har startet å verke.

Armene er svake, og beina blå.

Hun makter nesten ikke forflytte seg, bevege seg, gå.


Se på håret.

Engang så vakkert, sunt langt og fint.

Men nå vitner det om en kropp som er sultet

forpint.


Ansiktet

skimter en krevende hverdag full av vold og skam.

Og øynene er uten glød og gnist.

Livet tar knekken på henne. Det skjer forvisst.


Inni henne roper en stemme høyere enn alt.

Hun roper på noe som ikke finnes.

En hjelp som ikke er der.

En ikke-eksisterende hjelp som var medvirkende årsak til at alt sammen falt.


Og nå ligger hun nede. På alle fire.

Og verden står rundt henne, med leger som lurer og sykepleiere som vil flire.


Som ser oppgitt bort på henne, uten å si ett ord.

Som om jeg er verdens dummeste på denne jord.


De gjør ingenting. De bare ser.

Det er jeg som ligger nede og ber.

Jeg sier ikke hva dere bør, men jeg hvisker mot dere

ett stille, men sterkt

HØR.

  • 147 lesere

Likes

Comments

Jeg var hos diabetessykepleieren min i Haugesund idag.

Vi snakket en del om å senke perfeksjonsnivåene mine. Egentlig når det kommer til de fleste arenaer. Jeg er overopphengt i at ting skal være perfekt. Enten det er vekten min, resultatene mine, klærne mine eller blodsukkeret mitt.

Litt sånn at når jeg bruker sensoren min aktivt så tolererer jeg ikke at blodsukkeret går over 10-12. Jeg blir stresset og nesten sint på meg selv om pilene på glukosemåleren går oppover i stedet for nedover. Jeg sjekker avleseren sikkert 20 ganger i løpet av en time for å hele tiden ha ett overblikk og vite hva blodsukkeret er - og hvilken retning det er på vei. De gangene jeg ikke har hatt sensoren tilkoblet har alt bare falt fra hverandre.

Det er en veldig vanskelig og krevende balansegang. Hvor er balansen egentlig? Jeg er en perfeksjonist av rang og stiller MEGET høye krav til meg selv. Jeg presser meg til det ytterste om det er noe jeg virkelig vil. Noen ganger til det ekstreme. Det er ikke bra. Jeg vet at det ikke er bra, men for meg er det vanskelig å finne den gyldne middelveien. Og være fornøyd med det. Være fornøyd med at det er bra nok. At jeg ikke trenger å streve meg til noe som krever ensomt mye av meg og helsen, og ofte til og med overgår helsen min.

Derfor tok Astrid idag sensoren min, gikk inn på grenseverdiene for høyt og lavt og endret disse fra 12 til 13,5 og fra 4 til 5,5. Både hun og Siri (lege) har gjort det veldig klart overfor meg at de ikke vil at jeg skal ha for lave grenser, for da er det så lett for meg å være for streng, og ligge for lavt, med ofte flere følinger i døgnet. Derfor hevet hun grensene og ga meg streng beskjed om at "her skal du ligge frem til neste timen vår i slutten på juli, greit? Med ett blodsukker mellom 8 og 13,5."

Godt å ha noen som setter klare linjer på hva som er greit og ikke, når jeg syns det er vanskelig selv.

  • 217 lesere

Likes

Comments

Det har vært en ganske krevende mai-måned. Hadde jeg på forhånd visst hva mai ville innebære, hadde jeg garantert pakket kofferten og reist til Nordpolen. Satt opp ett telt på isen, pakket meg inn i pledd og overvintret der til Juni tikket inn. Jeg er glad jeg ikke visste.

Sjeleglad.

Disse sykehusoppholdene har gjort noe med meg. Igjen. Forandret meg.

Jeg har bestemt meg for å, om mulig, kjempe enda hardere. Vise fingeren til sykdommene og fortelle verden at jeg ikke har tenkt å bukke under for alt det innebærer å ha vært/være syk. Gå imot stormer, falle og reise meg igjen. Jeg har ikke tellingen på hvor mange kvelder jeg har brukt timer med hodet i hendene mens tårene bare har kommet. Av redsel. Av sinne. Av skuffelse. Av usikkerhet. Disse tårene vil garantert komme igjen, men de skal ikke være ett tegn på svakhet, men på viljestyrke og pågangsmot! 

Denne blodforgiftningen jeg nå hadde var en hard tørn. Jeg har aldri følt meg i så elendig form som nettene til 31 mai, 1 og 2 juni. Jeg lovet meg selv mens jeg låg med feberkrampene,i ett "svettehav" og med hodet ned i bøtta at kommer jeg gjennom dette også, så skal ikke NOE få ta livet av meg. Og jeg har kommet meg forbi det. 

Akkurat nå G L E D E R jeg meg noe hinsides til å flytte til Bergen.Eller, det blir feil å si. For det gjelder ikke bare akkurat nå. Det gjelder hele tiden. Jeg har virkelig ingenting som holder meg tilbake fra å flytte herfra. Jeg er mer klar enn noen gang!

Ingenting skal få knekke meg!!!!

  • 279 lesere

Likes

Comments