Jeg skjønner mer og mer hvorfor unge mennesker, som enten har psykiske, fysiske, mentale eller sosiale problem tar livet sitt.

Å skulle vokse opp som annerledes i Norge er en påkjenning. En stor påkjenning. Ikke bare skal man slite med sykdom eller vanskeligheter i livet sitt, men så skal man i tillegg sloss mot stat og samfunn for å få den hjelpen og støtten man har krav på. Jeg har i flere mnd nå sloss med NAV. Jeg har sloss med NKS Nettstudier. Jeg har sloss med Lånekassen og jeg har sloss med Pasientombud.

Og når man går rundt dag inn og dag ut, og "kriger" med flere instanser uten å nå inn til noen, gjør det noe med en. Man lurer på hvordan man skal overleve når NAV ikke kan hjelpe. Man lurer på hvordan man skal få gjennom ført siste del av studiet når Nettskolen ikke kan hjelpe. Man lurer på hvordan man skal få betalt tilbake studielånet som man allerede begynner å få innbetalinger på, når alt man har gjort de to siste årene er å sette studiet på pause og kun gå inn og ut av sykehusdørene i behandling. Hvordan kan man da ha råd til å betale 1300kr i mnd på nedbetaling av lånet? HVORDAN. Man lurer på hvorfor ikke Lånekassen sjekke meldingene en sender dem, og får igjen en mail om akkurat det jeg for 4 uker siden kontaktet de for. Og sist men ikke minst, hvorfor ikke Pasientombudet følger opp saken min. Saken som vi begynte på i fjor vinter.

Jeg skjønner hvordan det er å bli sviktet. Gang på gang. Alle smiler så fint og sier de vil hjelpe, men sannheten er bare at de lager flere problem og bekymringer som holder en oppe om natta.

Jeg skjønner også mennesker som ikke ser noen annen utvei enn å ta livet sitt. I dette syke samfunnet er det ikke rart at noen stakkarer ser det som eneste utvei.

Det er samfunnet som tar livet av mennesker i Norge!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 16 lesere

Likes

Comments

Jeg har så mange drømmer jeg ønsker å få oppleve. Den aller største går på å reise til ett land og jobbe med fattige barn, familier eller bare mennesker som ikke er like heldig som meg selv.

Jeg har lyst å være noe for noen. Være en betydning, hjelpe, gi, støtte og dele. For meg betyr ikke penger alt. For meg er det viktigste å være en stemme for noen, vise kjærlighet og omsorg i form av å hjelpe. Da jeg var i Israel i 2015 og jobbet en uke som frivillig i en barneby ble jeg helt "betatt". Etter det har jeg hatt en genuin drøm om å gjøre nettopp det. Flytte til ett annet land, langt borte, hvor ingen kjenner meg, og hjelpe og gi av hele meg selv. Bli kjent med nye mennesker, ny kultur, nytt språk, få ett nytt liv og nye inputs.

Det er min største drøm akkurat nå!

Jeg vet at det er mange steder i Israel som tar i mot frivillge/voluntører. Man får ulike arbeidsoppgaver og får betalt i form av mat og bosted. For en drøm! Man har jo alt man trenger da! Jeg er en urolig sjel som trenger å flytte på meg. Å holde meg i ro over lengre tid er vanskelig for meg. Jeg får energi av å reise og oppleve. Jeg håper jeg har en fremtid innen hjelpearbeid i utlandet.

:)

  • 40 lesere

Likes

Comments

Jeg fyller året neste søndag og gleder meg til å se både familie og slekt igjen. Jeg har allerede bestilt sol, 20 grader og grillings på terrassen. Det hadde blitt den ultimate måten å feire på. Men jeg er nesten overbevist om at vi bare skal belage oss på typisk Vestlandsvær, vind og ett par pluss grader. Man kan jo bare late som det er oktober. Da gjør det liksom ikke noe om regnet pisker på ruta og veden knitrer i ovnen.

Jeg lærer stadig nye ting i den prosessen jeg er i nå. Eller, nå er vel ikke helt sant, for jeg har vært i denne prosessen i snart to år. En prosess hvor man liksom blir tvunget til å sette livet, studier og alt på vent. Man har liksom ikke noe valg. Helsen kommer plutselig i fokus, på førsteplass og tar over alt som liksom betydde mer før.

Under en slik tid er det uendelig viktig å ha håp. Håp om at ting VIL bli bedre. Ting vil endre seg til det bedre. Men det tar tid. Ofte er det også vanskelig å tro på at det faktisk vil bli bra igjen engang...

Men lysglimt oppi alt, det har jeg. Det er jeg takknemlig for. Selv om jeg ikke alltid klarer å nyte dem på måten jeg skulle ønske. Jeg må bli flinkere på det. På å utnytte øyeblikket der og da, og ikke fokusere på alt som ligger der fremme og venter. Det kan jeg jo i prinsippet ikke gjøre noe med idag uansett.

NAV. Eksamen. Spiseforstyrrelsene. Pasientombud. Øynene. Diabetes. Tennene.

Det er mange ting som opptar hodet mitt og tankene mine. Men neste søndag skal jeg prøve å nyte dagen på best mulig vis. LEVE NÅ. Håpe at jeg får noe av det jeg ønsker meg, selv om det ikke er det viktigste. Det beste er å samle alle jeg er glad i til en fin dag sammen.

Også onsdag da, selfølgelig. Da skal jeg til Bergen og Haukeland. Det blir ingen bra opplevelse. Det er jeg overbevist om. Men det eneste som er bra oppi den dagen er at jeg skal ha med meg en god venn, som jeg skal møte i Bergen sentrum. Hun vil følge meg og bli med meg til Haukeland.

Når jeg nå leser igjennom avsnittet over er det spesielt en ting som slår meg: "men neste søndag skal jeg prøve å nyte dagen på best mulig vis." Hvorfor skriver jeg det? Mener jeg virkelig at jeg kun på søndag skal leve, men at jeg resten av uken kun skal eksistere? Det slo meg veldig og fikk meg til å tenke. Hvorfor skal jeg bestemme meg for å leve noen dager, og bare være resten? Det er da vel ikke noe liv?


".....when troubles come, and my heart burdend be. When I am still and wait here in the silence, until you come, and sit a while with me. You raise me up, so I can stand on mountains. You raise me up to walk on stormy seas. I am strong, when I am on your shoulders. You raise me up to more than I can be...:"

  • 47 lesere

Likes

Comments

Jeg har aldri helt skjønt hvordan sykehus prioriterer. Hvertfall ikke mitt lokale sykehus. 

Jeg tenker jo sånn at om man har problemer med en sykdom, trenger mer hjelp, tettere oppfølging eller samtaler, så har man rett på det. Syke mennesker deles jo inn i ulike grupper. De som håndterer sin sykdom på en bra måte, fungerer godt og har gode resultater av behandlingen og de som gjør så godt de kan, sliter med tilleggslidelser og trenger oftere og tettere hjelp og oppfølging. Jeg tilhører nok dessverre den siste kategorien her. Og det er helt greit. 

Men det jeg ikke syns er greit er at jeg ikke får den oppfølgingen jeg mener jeg har krav på. Jeg syns ikke det er greit at mennesker som har samme sykdom som meg, som som har gode resulateter og klarer å håndtere sykdommen sin på en tilnærmet perfekt måte, får oftere oppfølging enn det jeg får. 

Jeg ønsker på ingen måte å være egoistisk her, men jeg ser ikke helt rettferdigheten i det? Selfølgelig skal alle ha den oppfølgingen de har krav på og ønsker selv, men er det ikke viktigere å hjelpe noen som sliter med sykdommen sin enn de som faktisk klarer det ganske bra? 

Da jeg var på kontroll hos dia-sykepleieren min 24 februar påpekte jeg ganske klart at jeg ønsket virkelig ikke at det skulle gå over 8 uker til neste kontroll. Jeg ønsker med andre ord ny kontroll rundt 24 april. Da jeg 1 april ringte og etterlyste timen min, fikk jeg beskjed om at ingen time var satt opp, og at jeg ikke kunne bli presset inn før 10 mai. Det blir nesten 3 mnd over det jeg ønsker. Jeg sa også at det hastet, fordi det gjør det.

Det haster. Men hun kunne selfølgelig ikke gjøre noe. En venn av meg fikk sin oppfølgingstime 6 uker etter forrige gang hun var inne. Og hun har en diabetes som oppfører seg mye bedre enn min. Hvorfor må det gå så lang tid for meg mellom hver gang? Jeg påpeker jo at det er viktig for meg! Men de tar det ikke på alvor. 

Er det fordi jeg har så mange problemer? Er det derfor de ikke vil prioritere? Jeg vil jo ikke tro det er det, men jeg begynner å lure. 

N¨får hun vertfall se på neste time at ting ikke er så rosenrødt som det har vært på de forgående timene. Hba1c er garantert høyere. 

Jeg skulle ønske jeg slapp å ha time så ofte som jeg egentlig har, men det går ikke. Sykdommen min er en så stor del av meg, og den tar over så mye i livet mitt at det er livsnødvendig at jeg får den hjelpen jeg trenger. Og ikke bare hjelp, men at de som skal hjelpe meg skjønner problemet mitt. Ting snur så fort. Hele desember, januar og februar var fantastiske mnd og alt gikk min vei - men i midten på mars snudde alt. 

Nettopp derfor ønsker jeg tettere oppfølging. 

  • 59 lesere

Likes

Comments

Jeg vet ikke hvor mange måneder jeg har vært i dialog med NAV nå.

Frem og tilbake - får informasjon, klarsignal og oppsatt dato til møte. Så hører jeg ikke noe fra de, og møtet blir avlyst av ulike årsaker. Igjen.

Jeg skulle egentlig vært i møte med de i morgen, sammen med fastlegen min, ang mine rettigheter, men har ikke hørt noe fra dem. Har prøvd å ringe de flere ganger for å få noen gode svar, men det har uteblitt. Gikk innom NAV nå nettopp for å spørre de, face to face, men der fikk jeg beskjed om å ringe de eller sende en melding på mittnav. For ett SURR!

Nav skal jo liksom hjelpe og rettlede mennesker, men for meg skaper de bare ytterligere problemer og bekymringer. Fastlegen min var veldig klar på at jeg hadde en del rettigheter i forhold til min helsesituasjon, mens ut fra det jeg har hørt fra NAV, er de litt uenige i denne påstanden. Hvem skal man tro? Når fastlegen min i det ene øyeblikket overbeviser meg om at jeg ikke m,å bekymre meg med tanke på NAV, for det skal gå bra. Også sier NAV meg noe helt annet.

Her om dagen ringte det meg en ny dame fra ett annet NAV kontor i distriktet. Det hørtest ut på henne som om jeg var overflyttet dit. HVORFOR? Så hun måtte ha mer informasjon om meg og saken min.

HVORFOR IKKE HELLER INNKALLE TIL ETT MØTE? Det hadde vært så sykt mye lettere!


  • 60 lesere

Likes

Comments

Hei.

Jeg har mye på tapetet de neste ukene. Det kommer til å gå i ett, og april kommer til å slutte like brått som den mnd begynte. Til helgen blir det en tur til Stavanger igjen. Det blir koselig. Skal på ett arrangement i regi av ICEJ (International Christian Embassy Jerusalem) i IMI kirken på lørdag. Neste helg blir det bursdagsfeiring, da jeg fyller året på søndag. Har tenkt å samle en liten gjeng i slekten til feiring her hjemme. Håper på sol og fint vær, slik at terrassen kan brukes. 1 mai er det ned igjen til Stavanger på 1 mai møte i Fredheim Arena.

Disse tingene jeg har nevnt over er ting jeg ser frem til. Og det er fint å ha innimellom alt det kjipe som mai kommer til å inneholde. Onsdag 3 mai skal jeg på øyekontroll igjen i Bergen. Det gruer jeg meg enormt mye til. Men jeg er så priviligert og heldig som har Sissel der, og hun ville gjerne følge meg. Det betyr mye. To dager etter, den 5 mai, er det fastlegen sin tur. Da skal blodsukker og insulin tilførsel legges frem og vi skal måte langtidsblodsukkeret. Det er like skremmende hver gang, for jeg føler aldri jeg er flink nok.

10 mai er det diabeteskontroll hos diabetessykepl. i Haugesund. Vi bruker som regel å gå gjennom målinger og snakke en del rundt det, men i og med at jeg ikke har vært flink til å bruke sensoren de to siste mnd, vet jeg ikke hva vi skal ta opp. Jo, selfølgelig: Grunnen til at jeg ikke har klart å bruke den skikkelig. For det finnes en grunn.

Så går det en uke og to, også er det time hos endokrinologen min i Stavanger igjen den 28 mai. Det har vært en meget krevende og vanskelig tid for meg etter at jeg kom hjem fra Israel for en mnd tid siden. Hele diabetesen har vært helt på villspor på grunn av så mange andre faktorer og stress som spiller inn. Den 31 mai skal jeg til Ingvild, LP coachen min. Henne har jeg ikke sett på 2år, så jeg ser frem til en samtale og oppfriskning av Lightning Process med henne. Det er dyrt å ha samtale med henne, men jeg føler at hun faktisk er det eneste ikke-helsepersonellet som faktisk har kommet gjennom og hjulpet meg på måten jeg har savnet i det offentlige. Bare synd det er så dyrt å gå hos henne... Uansett, mye på planen fremover. Håper avtalene går bedre enn jeg tror og håper.

Fingers crossed.

  • 62 lesere

Likes

Comments

​Alt ser bare svartere og svartere ut.

Og jeg vet ikke i hvilken retning jeg skal gå. Å snakke med mennesker blir bare noe jeg etterhvert gjør for å få tiden til å gå, og ikke noe jeg får hjelp av.

Fastlegen igjen idag. Hun er ett godt menneske på alle vis, men hun hjelper meg ikke på den måten jeg trenger. Hvordan kan jeg snu alt dette? Det har gått for langt. Igjen. Og veien tilbake er så sinnsyk lang..

Jeg tar små skritt og jeg lovet fastlegen min idag at jeg skulle gi skrittene en ny sjanse. Så, vi begynner i det små. Det er jo bedre enn å gape over for mye på en gang, er det ikke?

Jeg finner ikke veien ut herfra. Dette er slitsomt. 

  • 69 lesere

Likes

Comments

Er det noe jeg syns er veldig synd i dette samfunnet, så er det mangelen på en ting. Nemlig mennesker med en utdannelse som retter seg mot pasienter som lever med diabetes SAMTIDIG som de har en psykisk lidelse.

Dette kan både være angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser, for å nevne noe. Slike mennesker finnes per dags dato ikke.

I diabetesteam på de fleste sykehus finnes både leger, sykepleiere og ernæringsfysiologer som har en bredere faglig kompetanse på diabetes. Men det mangler EN veldig viktig del i disse teamene. Nemlig en psykolog som har som spesialfelt psykisk helse innenfor diabetes. Jeg har idag tilgode å møte en slik.

Jeg er overbevist at en psykolog/psykiater med bredere kompetanse på dette feltet kunne hjulpet SÅ MANGE med diabetes og en tilleggslidelse. Jeg savner å ha noen å gå til som forstår MITT problem. Som forstår at det er en sammenheng mellom psykiske lidelser og diabetes. Som setter disse diagnosene sammen, og ikke i hver sin kategori.

Vi trenger mer helhetlig, tverrfaglig kompetanse i diabetes-behandlingen. Det kan redde både helse og liv.

  • 113 lesere

Likes

Comments

Hei dere! Tipper de fleste av dere har inntatt godstolen, solstolen eller kanskje skiheisen. Uansett hvor du befinner deg i påsken, vil jeg bare benytte sjansen til å ønske dere alle en riktig god påske. De beste ønsker for dagene fremover!

Forrige onsdag var jeg og en venninne på kino og såg "Skjønnheten og udyret." Den varer jo en stund, over 2 timer, så jeg var litt redd for at den kom til å bli kjedelig. Det skal jo litt til å klare å holde spenningen oppe i over 2 timer, men jeg ble positivt overrasket.


For en vakker og tankevekkende film! I starten gikk det litt trådt, og jeg kjente en stund at en gjesp var på vei, men denne ble heldigvis sluknet da ting begynte å skje. Vi vet jo alle hva Skjønnheten og udyret i bunn og grunn handler om. Disney har jo skapt en vakker film om Belle og Udyret for lenge siden, som nok mange hadde kjær i barndommen. Og tanken om at denne nye versjonen skulle slukne litt av den gnisten og magien over den gamle klassikeren var der hele tiden. Men når jeg gikk ut fra kinosalen ble jeg nesten litt rørt:

Det var ett budskap i filmen som kom ganske klart frem når man begynte å tenke over det. Nemlig HVA SOM EGENTLIG BETYR NOE. Man kan ha ett så plettfritt utseende, være flink til å snakke, kle seg bra og ha alle de rette tingene/evnene, men om innsiden er råtten, om man er ond, vil andre vondt og tenker vonde tanker om andre - vil det til slutt speiles på utsiden, og man blir alt annet enn vakker.

Men man kan også se "under gjennomsnittet" bra ut - men ha ett hjerte og en sjel av gull. Det kom SÅ tydelig frem i denne filmen. Belle ble ikke forelsket i en mann som såg ut som den neste modellen. Men en mann som var genuint god og ville henne det beste. Og det vant til slutt.

Det får meg til å tenke på hva som er viktig i MITT liv. Hvordan jeg ser på andre - og hvordan jeg ser på meg selv. For, hva er viktigst?

Å se ut som a million dollar eller ha ett varmt hjerte for andre?


​Vi har alle en skjønnhet og ett udyr i oss. Enten vi vil eller ei. Så er det vår oppgave å finne ut hvilken av disse vi vil skal skinne. 

  • 130 lesere

Likes

Comments

Jeg har ofte skrevet om mennesker her på bloggen.

Mennesker som har en helt spesiell betydning for meg. I går fikk jeg endelig se igjen ett av disse menneskene etter 3 år.

Jeg hadde henne som lærer da jeg gikk 3 år på Tryggheim. Det er lett å få ett nærere forhold på en internatskole enn på en vanlig skole. Det vil jeg påstå. Rett og slett fordi lærerene er noe mer. De er der på ettermiddags- og kveldstid. Hver kveld og natt overnatter en mannlig og en kvinnelig lærer på skolen. De er da tilsyn, slik at om elevene trenger noe, blir syke eller forsinket til innetiden, tar man kontakt med tilsyn.

Ofte steller tilsyn til med litt kos på kveldstid og litt sosiale greier. Man blir med andre ord ganske godt kjent med lærerene på hele skolen, for tilsynsordningen går på rundgang.

Men tilbake til start. Jeg fikk endelig treffe min gamle, gode lærer igjen. Ikke at hun er så gammel, men det er jo allerede 5år siden jeg gikk ut av Tryggheim. Jeg har vært der noen ganger etter det, for det er så fine møter der, også er det alltid fint å se igjen kjente. Men jeg har ikke alltid truffet henne, for hun er en veldig travel dame med mange jern i ilden.

Men vi hadde på forhånd avtalt at vi skulle møtes. Det var virkelig fint å se henne igjen og gi en god klem. Vi gikk sammen til møtet kl 20. Det var som i "gamledager", og jeg kjente jeg savnet hele atmosfæren rundt det å være tilbake på stedet jeg gikk i 4år. Det knyttes en spesiell kjærlighet til det. Etter møtet gikk vi opp på lærerkontoret. Der satt vi og snakket om alt mulig i over 1.5 time. Det var en avslappet atmosfære, til tross for den lange tiden det var siden sist.

Hun tilbudte seg å kjøre meg til toget etterpå, noe jeg takket ja tiĺ, fordi jeg syns ikke noe om å gå alene, sent om kvelden. Jeg gav henne en liten gave jeg hadde kjøpt i Israel, og vi ble begge enige om at det ikke måtte gå hele 3år til neste gang vi sees igjen.

B er ett menneske med ekte sjel. Hun har hele tiden vært der for meg. Hjulpet, støttet, klemt, hørt. Jeg er så takknemlig for henne!

  • 148 lesere

Likes

Comments