3 uker igjen.

Til jeg sitter i mitt paradis på jord - ISRAEL! Min 10 tur! Jeg ser så frem til denne turen! Til å reise sammen med skolen og gode lærere. Det blir ett minne for livet. Ett lyspunkt i en hverdag som fortsatt preges av oppfølging både her og der og vonde tilbakemeldinger som går hardt inn på meg.

Jeg kjenner at det skal bli godt å få alt det litt på avstand for noen dager. Kjenne på noe annet for bare en liten stund. Få oppleve, få være, få be, dykke i Rødehavet blant fisk og delfiner, få gå i Jesu fotspor - igjen, få bade i Rødehavet, Dødehavet og Middelhavet, få overnatte i en beduinleir i ørkenen med stjernehimmelen som teppe. Det har jeg aldri gjort før, så det blir nok en enorm opplevelse.

Men nå er det først høstferie. I går var det begravelse for Ommund. Det var sterkt. Har aldri sett så mye folk i en begravelse før. Idag kom lillesøster, svigerbror og tvillingene hjem. Det er alltid kos når de kommer - og så GODT å kysse på småjentene mine! Kornelia og Akseliane er mine to gullskatter. Tenk at de er ett halvt år allerede den 12 november. SOM TIDEN GÅR! Min kjære svigersøster venter i dette øyeblikket på at lillejenta deres skal komme til verden i Bergen. Det er SÅ spennende!

Mye godt å se frem til - og jeg gleder meg til å møte min 3 lille niese <3

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

  • 91 Lesere

Likes

Comments

Er det èn eneste ting i livet mitt som er konstant, som er trygghet, som er tilflukt, som er håp, som er liv, som er ro, så er det Gud.

Jeg har gått igjennom så mange stormer i livet mitt, den ene større enn den andre, og hadde jeg ikke hatt Gud med meg gjennom disse stormene, så hadde jeg aldri sittet her idag. Da jeg gikk på Tryggheim. Da Jeg satt på toalettgulvet på badet mitt med en saks i hånden og såg vannet i doskåla gå fra blankt til rødt. Alle følingene. Blodforgiftningen som nesten tok livet av meg i juni. Alle sykehusinnleggelsene. Da jeg var på mitt svakeste, nesten ikke klarte å gå. Innleggelsen på psykiatrisk. de smertefulle injeksjonene inn på øynene mine, alle laserbehandlingene, øyeoperasjonen i januar, alle de vonde tilbakemeldingene, alle timene jeg har gått alene til, alle de vonde tilbakemeldingene jeg fikk alene., afor ikke å snakke om alle nettene jeg har ligget våken, alle nettene tårene bare har runnet og jeg nesten har slått hull i veggen av frustrasjon over livet mitt.

Hadde ikke Gud vært der, så hadde heller ikke jeg vært her idag. Så, uansett hva som skjer videre Gud, uansett hva du velger å utsette meg for, så vil jeg alltid være din. Allikevel så ber jeg sårt til deg om at du må berge og bevare meg fra mer smerte for en stund. Akkurat nå står jeg oppi såpass mange kamper at jeg er ikke i stand til å tåle mer.

Job 35,14 <3


  • 133 Lesere

Likes

Comments

Det er vel egentlig det verste.

At det ikke finnes ett eneste menneske jeg føler jeg kan være helt ærlig ovenfor. Det er noe som irriterer meg veldig. Hadde det bare vært en person. Men jeg tenker for mye over hva mennesker måtte sagt om de visste alt. Hadde de tålt det? Hadde de brydd seg? Hadde de forstått? Eller forlatt?

Kanskje det er det aller siste jeg er redd for. At mennesket/menneskene som visste ikke ville hatt noe mer med meg å gjøre. Kanskje det er den redselen som gjør at jeg "smører litt tykt på" når noen spør hvordan det går. Jeg vil jo ikke være til bry for noen. Det er krevende å gå sånn. Å late som alt er "greit".

Inni meg føles det ut som det er en ballong som er i ferd med å sprekke. Og jeg er livredd for at den vil gjøre det. Hva vil skje da? Blir jeg helt tom? Hul? Ødelagt? Sprekker opp i tusen filler?

Kunne jeg bare vært ærlig.

  • 148 Lesere

Likes

Comments

Først av alt: Det som er bra er at gårsdagen er over. Det var en lang dag med mye på programmet.

Først var jeg halve dagen på skolen, før jeg gjorde meg klar til å reise inn til Bergen og Haukeland. Som alltid var jeg veldig spent og nervøs. Jeg hadde gjort klar noen spørsmål og ting jeg ville spørre Frostad om. Det hadde han sagt forrige gang jeg var der at kunne være lurt å gjøre mtp om jeg ønsket behandling eller ikke. Da jeg kom opp i det hvite, sterile, moderne venterommet/gangen satt jeg meg ned i sofaen. Etter en liten stund kom det gående en ung dame. Hun var nok ikke mange årene eldre enn meg selv.

"Er du Kjersti?" spurte hun og smilte. Jeg svarte at det var jeg. Hun ønsket meg velkommen og spurte om ikke jeg hadde fått mailen om at jeg skulle til henne og litt info rundt det. Nei, jeg hadde ikke mottatt noen mail. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle komme tilbake til Frostad. Men det skulle jeg aldri ikke. Denne unge dama skulle bli min behandler om jeg valgte å fortsette. Hun var psykolog. 

Så da ble hele timen vi hadde sammen brukt på at jeg måtte sette meg litt tilbake i tid, og fortelle 20% av livsshistorien min. Det er nesten det verste jeg gjør, for jeg vet aldri helt hvor jeg skal begynne. Det er så mye å ta av. Selv om jeg egentlig følte at hele timen ble spolert, gikk det etterhvert greit. Hun virket ok å snakke med, til tross for at jeg følte jeg satt å snakke med en venninne. Jeg liker godt at de jeg har som skal behandle meg er en del år eldre enn meg, men om jeg velger behandling skal jeg gi henne en sjanse. 

Etter timen var over bar det rett tilbake til Sotra. Da jeg kom dit hadde jeg pekt meg ut en buss som gikk forbi Bibelskolen. Men det skulle vise seg at det gjorde den ikke. Forrige gang jeg tok den gjorde den det, men ikke denne gang. Det resulterte i 1t ekstra busstur rundt på Sotra, før den til slutt slapp meg av ett lite stykke fra skolen. Da måtte jeg løpe i 15min for å rekke øvingen sammen med lovsangsteamet som egentlig skulle være kl 18. Jeg var der ikke før litt over 1830, og gikk rett til øvingen. Vi fikk øvd gjennom sangene, spiste kveldsmat også måtte jeg gå raskt tilbake til rommet mitt på internatet for å ordne siste finish på åpningen jeg skulle ha. Det gikk i ett kan man si. Da møtet var slutt litt over 21 var jeg helt kaputt. 

Det fikk kroppen min kjenne på i natt. Blodsukkeret gikk i berg og dalbane og magen var helt i ulaget. Jeg har ikke sovet ett minutt i natt, for enten har jeg løpt frem og tilbake på do eller så har jeg målt blodsukker og enten satt insulin eller spist frukt. Så her har dagen frem til nå gått til å sove og hvile. Jeg merker mer og mer hvilken innvirkning bekymring og stress har på meg. "Jeg får igjen" for det som oftest dagen etter. Det er ikke noe gøy! Jeg går glipp av så mye skole og føler meg ikke noe glad for at jeg må ta så mye hensyn til å høre fra signalene som kroppen min gir. Men det må jeg dessverre altså. Jeg håper bare menneskene rundt meg forstår litt av hva jeg går gjennom, selv om det sikkert er kjempevanskelig. 

  • 193 Lesere

Likes

Comments

Noe av det som gir meg aller mest glede i livet. Som ligger på topp av det som gjør meg lykkelig, er å glede mennesker, nære venner og familie, med gaver. Det aller beste er å gi noe utenom typisk jul og bursdag. Gi en gave når noen minst forventer det.

Det slår alt! Å gi noe, sammen med ett håndskrevet kort, gir meg, på samme måte som trening, endorfiner! Det gjør meg lykkelig av å se noen enten lyse opp, bli overrasket eller rørt. Jeg gir ikke for å få noe igjen, men rett og slett fordi det er med på å gjøre min hverdag hundre ganger bedre!

Nå sitter jeg på Kystbussen på vei til Bergen. Jeg har vært hjemme i helgen og hos tannlegen idag. Jeg har kjøpt med meg to ulike Willow Tree-engler til to på Bibelskolen som har utpekt seg den siste mnd. Jeg har ikke hatt det lett på noen måte, men disse to damene fortjener hver din engel. Hvorfor? Fordi de er en engel for meg. De har støttet med samtaler og hjelp. Derfor vil jeg vise min takknemlighet i en liten engel til hver av de.

Jeg smiler bare av tanken på å overrekke de hver sin engel!

Ha en fortsatt nydelig kveld.

  • 209 Lesere

Likes

Comments

Jeg er varm i hendene. Nærmest klam. Jeg tar ett steg. Inn i heisen. Trykker på 3 etg. Hjertet banker og jeg ser dobbelt. Det føles ut som om beina mine er laget av gele. Jeg klarer så vidt å tenke klart.

Pulsen løper. Jeg kjenner en tåre bygge seg opp i øyekroken. Nei, to. Hendene begynner å skjelve ukontrollert. Jeg stiger ut av heisen. Inn i en steril, kald, moderne gang. Hvite vegger. Hvite gulv. En ensom sofa plassert midt på gulvet.

Jeg setter meg. Plutselig fylles øynene opp med mange, mange flere tårer. Jeg snur meg. Ser ut vinduet. Vinduet skjuler mange hemmeligheter når det regner. Når solen kommer derimot. Kommer alt til syne.

Jeg skjelver. Jeg er svett i hendene. Vil helst bare løpe mot heisen og forsvinne ut. Jeg klarer ikke dette!

Jeg er sliten av å være alene om alt. Livet føles så ensomt når man stadig må jobbe så hardt med seg selv. Jeg vil bare forsvinne ut i Bergen by. Være anonym blant byens befolkning.

Er jeg virkelig så syk at dette er nødvendig? At jeg må satse skoleåret?

Beina mine må være laget av gele for nå nærmer jeg meg gulvet i farlig stor fart. Jeg klarer ikke tenke klart. Alt blir svart.

  • 219 Lesere

Likes

Comments

Du sitter å ser på nyheter. Enten på tv, på nettbrett eller kanskje i en avis. Du vil før eller senere komme over tragiske hendelser. Mennesker som er forsvunnet. Unge som har knivstukket noen. Andre igjen som har skadet seg kraftig, eller kanskje til og med blott drept. Disse menneskene som er blitt utsatt for dette har som oftest familier rundt seg og bak seg. Mennesker som elsker dem.

Man leser om dette, men det går ikke inn på en. Det er tragisk ja. Men det skjer mye tragisk rundt om i verden og det er umulig å la alt gå inn på seg.

Men så. En dag klikker du deg inn på en avis og der får du lese at en student er savnet. Og ikke hvem som helst. Men ett menneske du har vokst opp med. Som du kjenner. Både familie og omgangskrets.
Det har da skjedd. At en jeg kjenner reiste ril Frankrike som utvekslingsstudent i slutten på august. Så gikk det mange mange dager før familien hørte noe. De meldte han savnet. Faren drog til Frankrike for å lete på søndag, og idag fikk jeg den forferdelige beskjeden om at han var funnet død nedover ett stup/skrent.

Når man plutselig der bilder av mennesker man kjenner i landsdekkende aviser. Mennesker som er forsvunnet, blir man redd. Jo lenger det går, jo verre tenker man. Denne gangen ser det ut til at det ikke var noe kriminelt bak, men rett og slett skjær uflaks (slik det ser ut per nå..). Det er helt uvirkelig og det vil nok ta tid før dette går opp for mange.

Hvil i fred, Ommund.

  • 251 Lesere

Likes

Comments

Jeg smiler og ler. Jeg er en rolig sjel. Gjør ikke så mye utav meg. Jeg har mange venner, de elsker jeg høyt. Jeg elsker å glede andre. Å gi gaver er noe jeg liker mer enn å gå gaver. Jeg har utfordringer med å åpne meg, men når jeg først er trygg, gir jeg alt av meg selv. Utad virker jeg kanskje frisk og rask. Jeg elsker å sykle. Både landevei og terreng. Den dype samtalen er noe jeg verdsetter ENORMT høyt.

Diabetes er en sykdom jeg har hatt siden jeg var 6år. Som 20åring utviklet jeg 'diabetisk-spisefortyrrelse'. Det vil enkelt si at jeg bruker min diabetes på feil måte for å gå ned i vekt på en rask måte. Dette er en meget alvorlig form for spiseforstyrrelse som det nesten ikke finnes hjelp og kunnskap om. Som 24åring fikk jeg alvorlige øyeskader på grunn av spiseforstyrrelsen. Jeg har gått i mye behandling og opererte høyre øyet på Haukeland i januar i år. Det neste står for tur.

Ja, jeg virker kanskje sprudlende utad. Men inni meg blør jeg. Jeg har dype sår. Infiserte sår. Sår som ikke vil gro. Som er åpne. Som blør. Men en selvtillit på bunn er det utfordrende for meg å være sosial. Jeg pusher stadig grensene mine. Jeg kan godt være sosial, men få fort ha tid for meg hvor jeg 'lader' meg selv opp igjen.

Mennesker som kjenner meg godt sier jeg er en ung kropp i en gammel sjel. Jeg har mange eldre venner. Venner jeg kan snakke med dype og krevende ting om. Venner som jeg er enormt knyttet til. Jeg tenker desverre alt for mye på hva andre synes om meg. Dette ødelegger veldig.

Jeg er livredd for fremtiden.
Den skremmer meg. Men ved å ta dag for dag så kommer jeg meg videre.

  • 268 Lesere

Likes

Comments

Nå er det en stund siden sist jeg skrev her.

Mye har skjedd i mellomtiden. På torsdag reiste musikklassen til Oslo på linjetur. Vi bodde på Fjellhaug som ligger fint plassert på Sinsen, og drog derfra til b.la Staffeldsgate og NLA Høyskolen, hvor vi fikk observere musikkundervisning. Veldig spennende! Vi fikk også låtskrivningstime sammen med Jens Andreas Kleiven, som er en kjent korist og korer mye på diverse tv-program som Skal vi Danse, Stjernekamp og MGP. En veldig dyktig mann som gav oss mange tips og utfordret oss musiklask!

Var også innom diverse menigheter, som Filadelfia, Misjonssalen (NLM) og Storsalen (Normisjon). På dagtid hadde vi mye fritid som ble brukt til kafebesøk, gå rundt i Oslo og shopping. Vi hadde to felles middager på Peppes Pizza og Tullins cafe. Veldig koselig. Følte det var godt å bli bedre kjent med klassen og fokusere på det sosiale oss imellom. Vi var i Oslo til tidlig mandag morgen. Da var det opp kl 0430, for å reise med buss til Gardermoen kl 05. Flyet vårt gikk ca 07, og vi var tilbake på Flesland litt før 08. Mens rsten av klassen reiste tilbake til skolen på Bildøy, måtte jeg ta Bybanen inn til Bergen busstasjon, hvor jeg måtte hoppe over på en buss til Stavanger som gikk kl 10. Jeg var SÅ trøtt og sliten etter en lang dag med reising, men den lengste ettappen gjenstod, fra Bergen til Stavanger. Nesten 6 timer i buss. Det fristet lite, men for en fattig student velger man billigste reisemåte. Koste hva det koste vil.

Diabeteskontrollen i går ble ett mareritt. Akkurat det vil jeg ikke gå dypere inn på akkurat nå. Jeg må fordøye alle de vonde tilbakemeldingene jeg fikk. Jeg har veldig mye å jobbe med. Jeg har også bestemt meg for å takke ja til behandlingen på Haukeland. For å si det sånn så har jeg ikke noe valg. Jeg har så mange sår som ble sydd igjen før de ble renset, at disse sårene kan jeg ikke la forbli skitne. De må gjøres noe med, ellers så overlever eg ikke. Så alvorlig er det desverre.

Allikevel må jeg vedgi at jeg er kjemperedd. Jeg er livredd. Det er så mange ting som skjer akkurat nå, og jeg har aldri følt meg så alene før - selv om jeg har mange gode mennesker som heier på meg, rundt meg. Allikevel er redselen, skammen, tårene og sinnet veldig tilstedeværende.

Jeg vil jo klre behandlingen! Men er jeg sterk nok? JA! Jeg har kommet gjennom SÅ mye i løpet av de siste 6 årene, så dette skal jeg også klare! Jeg er en sta sjel, så det vil jeg bruke på en positiv måte! Men det jeg trenger aller aller mest er støtte fra menneskene rundt meg. Uten det er jeg svak.


  • 275 Lesere

Likes

Comments

Denne dagen her har jeg gruet meg til i lang, lang tid. Og aldri har jeg vært så tappet etter en konsultasjon hos noen før.

Det var tid for første avtale hos Stein Frostad, avdelingsoverlege, endokrinolog og spesialist på diabetes og spiseforstyrrelser. Han har jobbet med det fagfeltet i 30år, så denne mannen kan sine ting.

Uansett, så kommer jeg aldri unna å bli nervøs og "ødelagt" før slike timer. Å skulle "selge sjelen sin" for noen man ikke kjenner, gjør vondt. Skikkelig vondt. Jeg skammer meg over min sykdom. Det gjør jeg. Derfor er det sårt og nært å snakke om. En ting er å snakke med kjente, men en annen ting er å snakke med ett menneske man kun har sett en gang før. Jeg var derfor uhyre spent denne gangen, og satt å skalv på venterommet allerede 20 minutter før oppsatt tid.

Jeg trodde egentlig at behandlingen skulle starte idag, men for han var det veldig viktig å påpeke at man må være 110% dedikert og villig til å bli med i ett slikt behandlingsprogram. Rett og slett fordi det krever ensormt mye av en, både av tid, energi og psyke. Det er krevende mentalt arbeid - og man må gi mye av seg selv. Spesielt de 5 første ukene. Da er det mange undersøkelser, både somatiske og diverse andre, som tærer på en. Han ville at jeg til neste gang skulle prøve å finne ut av om dette er noe jeg vil satse på. Døren stenges ikke om jeg takker nei denne gangen. Jeg vil ha mulighet til å komme tilbake.

Men jeg vet ikke om jeg har tid. Jeg har "utsatt" spiseforstyrrelsen min i flere år nå, og kjenner mer og mer at den tar større og større jafs av både meg som menneske og livet mitt. Nok begynner liksom å bli nok. Men så er det jo skolen også. Jeg vil ikke gå glipp av så mye som jeg evt kommer til å måtte gjøre. Å møte to ganger i uka frarøver meg mye tid her. Spesielt med tanke på bibelundervisning og enda mer med tanke på musikkundervisningen, fremføringer og gruppearbeid. Derfor vet jeg helt ærlig, per dags dato, ikke hva jeg skal finne på.

Godt jeg ikke skal tilbake før tirsdag 26 september. Håper jeg er litt klarere på hva jeg ender opp med da. I mellomtiden skal jeg diskutere litt, både med familie og skole, for å få litt synspunkter derfra. 

I morgen skal jeg reise hjem en tur for første gang siden jeg flyttet hit 19 august, og jeg kjenner det skal bli godt. Hjem til min kjære lille hund og niesene mine. SOM jeg gleder meg!

  • 415 Lesere

Likes

Comments