Jeg trodde vel helt ærlig at dette var noe jeg aldri kom til å røpe til en eneste sjel, og hvertfall ikke til en åpen bligg.  Men jeg begynner vel kanskje å se at for at jeg skal få mest mulig og ikke minst best mulig hjelp, så må selv de skumleste og mørkeste spøkelsene, eller trollene om du vil, frem i lyset.

Jeg vil si litt om hva jeg kanskje tror kan være en av de største tiggerne mine når det kommer til at det er utfordrende å snu denne sykelige tankegangen min når det kommer til sf.

La oss se på det vanlige eks jeg ofte eksponeres for, nemlig de gangene jeg skal til behandling. Hver eneste gang jeg går inn dørene på sykehuset er den spesielt én type mennesker jeg helst ikke vil møte på, men som jeg hver eneste gang møter.  Du tenker kanskje det er leger eller noen jeg har vært i kontakt med før, men det er det ikke.

Disse menneskene møter jeg kanskje i det jeg går inn skyvedørene, tar heisen, eller sitter i venterommet.

Det er stygt å si det, men det er de tynneste jentene, med avmagrede, smale ansikt, ben som fyrstikker og jakker som telt. Når jeg treffer på eller møter slike jenter/kvinner blir jeg på en måte minnet på at 'jeg ser jo ikke slik ut. jeg kan umulig være syk! jeg er ikke tynn engang. ' - også blir jeg enormt trigget til å pushe mine egne grenser i feil retning. I stedet for å sitte der og motivere meg selv til endring, ender jeg ofte opp med å tenke at 'jeg skulle virkelig ønske jeg såg slik ut.'. Det er virkelig ikke bra, men jeg tror det er en av mine største triggere. 

Og jeg forstår virkelig ikke hvordan det skal gå når jeg kommer skikkelig i gang med behandlingen i januar. For ikke å snakke om den jevnlige veiingen.  Jeg er livredd for å bli helt gal og frustrert oppi alt. Det er min aller største redsel.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

  • 15 Lesere

Likes

Comments

Jeg kom plutselig til å tenke over det etter å ha lest en blogg hvor ei jeg kjenner har vært i USA noen mnd i forbindelse med studiene sine. Mange forbilder jo USA med fastfood og det gode liv,  og hun utelot ikke å nevne det i noe hun skrev.  "Hun kom til å komme hjem noen kilo tyngre.  Både med tanke på kropp og minner. "

Det fikk meg til å tenke; Hvorfor er ikke det en god ting?  Hvorfor er det noe en må påpeke ofte som en dårlig ting i manges øyne?  Nesten som om man unnskylder seg litt.  Hadde hun vært en Afrikaner som skulle hjem til Afrika,  hadde noen mest sannsynlig 'lovprist' henne for de ekstra kiloene,  og ikke nødvendigvis sett på det som noe negativt men rett og slett bare en rikdom.  At man har råd til å spise,  råd til mat.  Det burde jo i det store og hele bildet vært noe å glede seg over og takke for,  og ikke for mange,  skjemme seg over.

Det ble bare så klart når jeg leste den billedteksten hun hadde postet til ett par bilder.  Jeg ser på ingen måte annerledes på mine venner om de har lagt på seg 10kg eller gått ned samme siffer.

For meg er det jo ikke vekten deres som definerer mitt syn på dem.  Desverre at det så sykelig stort fokus på det,  at det er virkelig ikke rart mennesker blir overopptatt og syke.

Bare ett lite parangtes inn i natten. 

  • 30 Lesere

Likes

Comments

​For en gangs skyld vil jeg fortelle dere om noe ganske interessant!

I musikk-produksjonstimene idag ble vi utfordret på å "høre" når musikken snakker og svarer oss. For musikk kan faktisk stille oss spørsmål og gi oss svar, som f.eks Amazing Grace og Lisa gikk til skolen. 

Først ble vi utfordret to og to til å lage ett lite musikkstykke på den måten, for så å spille dette av foran klassen. Det ble mye latter!

Deretter skulle vi skrive ett dikt om noe kjedelig eller uinteressant, som man egentlig ikke ville funnet på å skrive om. Alle fikk 15 min. Det var da diktet mitt om "Høyttaleren" ble til. Cluet var vel å få noe ut av å skrive om noe så traust som en høyttaler, men vinkle det på en måte som gjøre det spennende og levende. Om jeg fikk det til, vet jeg ikke. Men det ble da ett dikt :) De andre skrev b.la om klokke, stol, hull i bordet, skillevegger og tastatur. 

Det som var litt spennende var at når man blir så fanget til å skulle skrive om en viss ting, kan det ofte bli lettere å skrive for mange. Man skulle egentlig tro det var motsatt; Jo mer frie tøyler man har, jo lettere er det å skrive. 

Høyttaleren.

​"Den står der mørk og alene. Musikken stilnet har.

Det var så mye den ville uttrykke og mene,

nå leter den etter livets svar.


Den søker etter varme, gjennom tekst og melodi.

men uten en hånd til å hjelpe seg, 

slippes de myke tonene aldri mer fri."

  • 41 Lesere

Likes

Comments

Innerst inne vet jeg at det kun finnes èn eneste grunn til at jeg fortsatt sitter her idag.

Først- skal jeg være ærlig. Jeg har vært mye sint på Gud. Flere ganger har jeg tenkt at dette gidder jeg ikke lenger. Å be, å oppsøke situasjoner hvor Gud er nær som å gå på møter eller synge sammen med andre har mange ganger bydd meg imot. Jeg har ikke skjønt hvorfor Gud fører meg inn i så mange utfordringer og kriger. Men så har jeg samtidig visst at det finnes jo også en som ønsker at jeg skal ta avstand fra Gud. En som virkelig har som sitt store mål å få meg vekk ifra Han som er større enn alt annet. Og da er det kanskje ikke Gud jeg bør være sint på.

Men det jeg ville si var det at det som har fått meg igjennom en hverdag preget av spiseforstyrrelser, diabetes, innleggelser, timer, behandling, sinne, operasjoner, injeksjoner, bekymringer, redsel, følinger, nattevåk og netter uten søvn det er rett og slett bare en ting.

BØNN!

Altså, det har vært så mange mennesker som har bedt, og som ber. Da jeg nå sist var innlagt på Haukeland låg hele Bildøy i bønn. Jeg fikk meldinger, snapper, gode ord, noen besøkte meg på sykehuset, de hadde med roser og kort. Og jeg kunne meddele alle at jeg merket at jeg ble bedt for. Hver eneste natt la jeg meg livredd - men hver eneste morgen våknet jeg utrolig nok trygg. På tross av både følinger og legebesøk gjennom natten.

Jeg er ikke vant med at mennesker bryr seg så mye, på en god måte. Det er helt nytt for meg. Så det tar ofte litt tid før jeg åpner meg opp og godtar at de virkelig mener det.

For ikke å snakke om alle de mørkeste episodene i livet mitt. De årene jeg gikk på Tryggheim var meget spesielle. Disse episodene jeg har gjemt så langt bak i hodet at jeg egentlig ikke vil ta de frem, for jeg skammer meg sånn. Alle gangene jeg syklet Jæren frem og tilbake, mange mil om gangen. I sol og i det verste uværet. Fysøren, så mye "styrke" jeg fikk gjennom en spiseforstyrrelse som ble ekstremt alvorlig på kort tid. Etter slike strabasiøse sykkelturer kom jeg ofte tilbake til skolen og nærmest kollapset på sengen. Og de gangene jeg kjørte over ende for jeg var så utslitt, og endte opp med skrubbsår i ansikt og hender. Blåmerker som var både lilla og blå. Eller de gangene jeg bare gikk med gensere med lange armer for å skjule "smerten". Noe var med meg hele tiden. For jeg har vært farlig nær døden mange flere ganger enn en katt. Det kan jeg forsikre deg om.

Jeg har mye jeg er redd for, men jeg vet så sikkert at jeg hadde følt meg mye reddere om jeg ikke visste at jeg hadde en ring rundt meg av bønner og oppløftende ord fra mennesker som bryr seg. Det er så mange jeg er så takknemlig for, men så er det en liten ring av mennesker jeg er EKSTRA takknemlig for. Disse trykker jeg hardt til hjertet og gir alt av meg selv for å glede. I og med at jeg alltid har hatt vansker med å stole helt på mennesker, så gir det meg ekstra trygghet når jeg har ett par som sier jeg kan komme med alt.

Så uansett hvor mørkt (eller lyst) ting måtte bli - så kommer jeg aldri til å slutte å kjempe. Med hjelp skal verken behandling, operasjon eller oppfølging få knekke meg. Jeg må klare det - men jeg klarer det ikke alene.

  • 57 Lesere

Likes

Comments

Jeg begynner å bli kraftig lei av t det norske helsevesen skal bestemme hvem som ikke er syke nok og hvem som er syke. Hvilken rett har de til å skille disse to gruppene? Hvordan kan de sitte der på sin høye hest og bestemme hvem som har rett på behandling og hvem som ikke har?

Jeg kjenner flere mennesker - noen av dem gode venner av meg, som er syke. Som ønsker behandling. Som har søkt behandling innen psykiatri, ofte for spiseforstyrrelser, men som har fått avslag. Og vet du hvorfor de får avslag?

Fordi de er ikke syke nok! Flere har levd i mange år med spiseforstyrrelser. Prøvd å jobbet seg ut av det, uten hell. Og selv om de søker hjelp, får de den ikke, fordi noen bedrevitere mener de ikke er syke nok.

Så, hvor syk må man bli da?

Må man ligge på knærne? Må man se ut som ett spøkelse? Må man falle om på gata? Må man bli bevisstløs, slutte helt å spise, havne i koma?

Jeg bare spør: HVOR SYK ER SYK NOK?

Jeg blir matt. Og frustrert. Og sint. Dette er noe som virkelig engasjerer meg. Vi er i 2017, og man skulle tro verden hadde åpnet øynene mer. FOR Å HA EN SPISEFORSTYRRELSE ER IKKE ENSBETYDENDE MED Å VEIE 35KG. DET ER DE FÆRRESTE SOM SER SLIK UT.

Men jeg vet hvordan det føles å ikke bli tatt på alvor. Det var jo slik jeg "fikk" min spiseforstyrrelse. Å føle at jeg ikke ble tatt på alvor fordi jeg var "overvektig" - på den måten slanket jeg bort over 23kg på 3mnd. Og det var da folk tok grep for å hjelpe meg - for da såg de at jeg mente alvor. Men sånn skal det ikke være.

Ber man om hjelp - skal man få hjelp! Jeg skulle ønske det var noe som helst jeg kunne gjøre for å hjelpe! Jeg er villig til å gjøre mye!

  • 66 Lesere

Likes

Comments

Etter at jeg ble utskrevet fra Haukeland for snart to uker siden, har jeg jobbet beinhardt med meg selv. Jeg har aldri kjempet hardere mot alt inni meg som forteller at jeg ikke er god nok. Enormt krevende og slitsomt, men jeg har stått i kampen.

Men nå.. nå klarer jeg det ikke. Jeg er så utslitt. Om det kommer av at jeg har kjempet, denne "selvbildeuka" som har åpent enormt mange vonde ting i livet mitt, eller bare alle tankene som kretser om alt mulig. Jeg vet ikke.

Denne dagen har vært spesielt slitsom. Jeg kan ikke huske sist jeg har sovet så mye i løpet av en dag. Så fort jeg var ferdig på skolen til kveldsmat - for så å sove igjen til 22. Det tyder på at noe ikke er som det skal. Beskjeden jeg plutselig fikk oppringning om i går, satt meg først ut, så forsonet jeg meg med hva som skulle skje idag - for så å få en konttabeskjed om at det ikke kunne skje idag allikevel.

Akkurat nå ser jeg bare frem til å få ferie. Til å sove ut. Samtidig så gruer jeg meg til ferien. Til å reise herfra. Jeg tar fortsatt dag for dag. Det er det beste og tryggeste jeg kan gjøre akkurat nå. Beslutningen jeg tok i går gjør meg også skuffet, sint, irritert og mislykket.

For uansett hva jeg gjør, hvilken vei jeg tar, spiller så lite på mitt lag.

God natt.

  • 81 Lesere

Likes

Comments

​For en dag dette har vært.

Den startet veldig bra, med spennende "foredrag" av ulike lærere herpå skolen. Jeg merker at temaet denne uken "passer meg veldig bra". På den måten at jeg kjenner meg enormt igjen i mye av det det undervises i. Det er ikke skummelt på noen måte, men jeg merker at tankeprosesser settes i gang, og det er krevende når det går over en hel uke. 

I går ringte jeg Haukeland sykehus/Augebygget for å prøve å få litt nærmere informasjon om de hadsesatt opp en dato for øyeoperasjonen jeg skal ha nå i desember. Hun kunne bare fortelle meg at det stod at jeg var søkt inn til operasjon, men ingenting om når det kom til å skje. For meg er det nervepirrende å vite AT det vil skje, men ikkje NÅR. 

Etter lunsjen idag såg jeg at jeg plutselig hadde ett ubesvart anrop. Jeg tenkte ikke noe spesielt over det, annet enn at jeg måtte prøve å ringe de opp igjen og finne ut hvem dette kunne være. Det var Augebygget. De hadde plutselig fått en åpning i skjemaet sitt, og lurte på om jeg kunne komme så fort som mulig idag, legges inn og opereres imorgen. Jeg ble helt stiv og satt ut. Først spurte jeg om det var mulig å gjøre det neste uke, for da hadde jeg liksom ingenting spesielt  på planen. Denne uka var jo tross alt "selvbildeuka" og den hadde jeg så lite lyst å gå glipp av. Han sa at alt var fullt neste uke, men uka etter var det ledig 21 des. Jeg sa at det ikke gikk, for da hadde jeg juleferie. 

Jeg takket derfor, litt motvillig, engstelig og lettere sjokkert, ja til operasjonsdag i morgen. Han skulle ringe meg opp igjen for mer info. Jeg ble sittende i hålen på skolen med hendene i ansiktet. Tårene rant. Ikke nødvendigvis for at jeg skulle operere, men fordi de kom så brått på meg og jeg var ikke forberedt på at det kom så overraskende. Jeg ble oppringt en time senere. Med en kontrabeskjed:

Det hadde kommet inn ett akuttilfelle, slik at jeg kunne ikke opereres i morgen allikevel. Og site de ikke kunne neste uke - og jeg ikke uka etter, ble det vel bestemt at jeg innkalles på nyåret. På en måte pustet jeg lettete ut da han sa det, fordi nå kunne jeg liksom forberede meg, og jeg visste jeg hadde en dato. Men samtidig hadde det vært godt å bare blitt ferdig. Sluppet å engste seg i jula og tenke ovr hva som ventet når jeg kom tilbake til skolen. 

Jeg merket hvertfall at en slik kontrabeskjed gjorde meg litt satt ut. Men nå trenger jeg forhåpentligvis ikke tenke på å få plutselige telefoner om innleggelser samme dag. Og det er ganske godt og betryggende. 

  • 99 Lesere

Likes

Comments

Klokka har bikket 0330, men jeg har vært våken en god time allerede.

Søvnen min er vanskelig. Jeg sovner som regel aldri før etter midnatt, men våkner lett etter en time og to, og da er det umulig å sovne igjen. Det er slitsomt, og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å få en god natts søvn.

Kanskje jeg bekymrer meg for noe, er stresset eller bare ikke får sove av andre grunner. Jeg er kjempetrøtt på dagtid, men prøver å unngå å sove, i håp om at jeg får sove bedre om natten, men helt ærlig må sette av minst en halvtime på dagtid, og da sovner jeg kjempefort.

Skulle ønske natten var likedan.

Verken lesing, film, musikk hjelper. Jeg vil bare ha ro og jeg trenger virkelig all den søvn jeg kan få.

  • 104 Lesere

Likes

Comments

Denne uka har jeg både sett frem til og gruet meg til.

Hele uken har temaet "selvbilde" - og vi får undervisning av både lærere på skolen og mennesker som kommer utenfra. Det blir ulike tema hver dag, og jeg vil tro det får hver og en av studentene her på skolen til å tenke litt mer etter.

Det med selvbildet er en så viktig ting for å fungere skikkelig. Har en dårlig selvbilde vil det ofte gå utover sosialisering og kontakt med andre mennesker. Jeg vet hva det vil si. Jeg er ikke akkurat den personen med høyest selvbildet - og det får jeg kjenne på her på skolen. Jeg tenker lett negative tanker om meg selv. At jeg ofte ikke er god nok i hva jeg gjør eller hvem jeg er.

Jeg ser derfor frem til å ha en hel uke med fokus på dette temaet. Kanskje jeg kan lære noe som kan hjelpe meg til å få ett bedre selvbilde og få troen på meg selv.

Samtidig gruer jeg meg - for jeg tenker også at det som former ens selvbilde ofte kan være noe man må hente frem fra fortiden. Kjenner derfor at jeg er veldig spent. Men jeg er overbevist om at dette er en uke vi absolutt ikke kan være foruten. Jeg kjenner meg kjempeheldig som får mulighet til å være med på dette.

  • 120 Lesere

Likes

Comments