HØR TEKSTEN PÅ DENNE SANGEN!

Syns den er så uendelig fin - og ikke minst viktig!


Likes

Comments

Ofte så lurer jeg på hva min familie egentlig tenker om meg.

Jeg unner familien min alt godt. Selfølgelig gjøre jeg det. Men noen ganger, etter noen situasjoner, hadde det vært fint om de selv kunne opplevd noe av det som gjør at ikke jeg kan leve helt som alle andre. Leve ett normalt liv.

Noen ganger skulle jeg ønske at de kunne fått prøve diabetes, om bare for en uke. Da kunne de selv fått testet hvordan det er å måtte stå opp midt på natta, for å tømme kjøkkenskapene og kakeboksen. De kunne testet hvordan det er å måtte skippe treningen den dagen fordi blodsukkeret er for høyt. De kunne testet hvordan det er å ligge søvnløs om natta fordi det er så mye du bekymrer deg for, og er redd for skal skje. De kunne også testet å ha glemt en insulindose eller tre, som igjen førte til skyhøyt blodsukker, svimmelhet, dårligere syn og elendig allmenntilstand. Kanskje til og med fått ett døgn eller to på sykehuset på grunn av dette.

Noen ganger skulle jeg ønske de forstod hvorfor jeg sover til 11. Fordi jeg har våket hele natta på ett blodsukker som har bestemt seg for å leve sitt eget liv, eller en urolig mage som har slått seg helt vrang.

Som sagt så unner jeg min familie det aller aller beste. Men noen ganger hadde de faktisk fortjent å kjenne på det jeg går gjennom. Det som kanskje for de bare er bagateller. Det er ikke uten grunn at jeg sover lenger ut på dagen enn alle andre. Du må ikke tro at jeg gjør det av glede, for jeg føler meg som en dritt når jeg står opp og møter alle spørsmålene og skeive blikk. Det gjør vondt.

Idag skulle jeg jobbe på biblioteket kl 09. Jeg skulle ta bussen ut, men klarte det ikke. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg satt på do hele natta, samtidig som jeg slet for at blodsukkeret skulle holde seg bra.

For deg som enda ikke har skjønt hva jeg ønsker, så er det ikke syke mennesker rundt meg, men forståelse og respekt for at jeg gjør så godt jeg kan - selv om det ikke alltid kan forstås av mennesker.

  • 48 lesere

Likes

Comments

Jeg ønsker å dele litt inside-information med dere her.

Man hører ofte gjennom media mye som ikke alltid stemmer. Det kan være vanskelig å vite sannheten rundt ting som skjer. Hva som faktisk ER sant, og hva som er blank løgn. I noen tilfeller kan det være lurt å utelukke noen former for mediakanaler, og heller få informasjon fra andre, mer troverdige steder.

Jeg skal, etter planen, reise til Israel 26 februar. Det er noe jeg alltid ser frem til. Når jeg lander på Israelsk jord, og går ut dørene og kjenner den varme lufte som står helt stille, blir jeg rørt. "Jeg er hjemme", tenker jeg hver gang jeg går ut fra Ben Gurion Airport i Tel Aviv.

I Israel føler jeg meg trygg. Jeg føler meg tryggere der enn i alle andre storbyer. Jeg hadde aldri gått alene i Oslo om kvelden. Samme om det er lyst eller mørkt. Men i Israel tørr jeg. Jeg er ikke redd. Ja, Israel er ett betent land. Ja, det skjer mye der. Men de har også en enorm sikkerhet der, spesielt rundt turister.

Nå har et skjedd igjen. Det som mest sannsynlig er ett terrorangrep. I Jerusalem har nettopp en trailer kjørt inn i en folkemengde, mest soldater og drept flere. Jeg blir så lei meg. Man avslutter 2016 med terror, og begynner 2017 med terror. For en ond verden vi lever i.

Min neste tur nå i februar blir min 7 tur til Det hellige land. Min første tur var i 2008, også har jeg vært der hvert eneste år, med unntak av 2016.

I 2015 opplevde jeg noe som skremte meg. Det var første gang jeg ble litt engstelig. Vi opplevde at det var ett knivangrep noen hundre meter bortenfor der vi var. Politiet stormet til og fikk stoppet det. Dette var midt under den perioden i 2015 der det var daglige angrep og knivdrap over hele Israel. Og vi fikk det tett innpå kroppen. Det var skremmende, men jeg følte meg trygg.

Du tenker kanskje at "hvorfor i all verden reiser hun til Israel frivillig! Til ett land med så mye krig og uro, drap og ondskap!". Men da vil jeg spørre deg. Slik situasjonen i Europa og verden er idag. Med nesten daglige terrorangrep i USA, Frankrike, Tyrkia og Tyskland. Er det så mye bedre å reise til disse stedene? 

Jeg har så mange gode venner, gode minner og fine opplevelser i Israel. Bade i Dødehavet, shopping i Jerusalem, jobbe på barnehjem i Haifa og lange dager på strendene i verdens vakreste by Netanya. Man blir tatt imot med en ekte, genuin kjærlighet.

Jeg ser hvertfall frem til 3 uker i Israel. 3 uker med opplevelser og nye bekjentskaper.  

​Rachel og meg da jeg jobbet i barnebyen Neve Michael i mars 2015. 

  • 93 lesere

Likes

Comments

Hei!

Godt nyttår til alle samen! Håper du har hatt en god start på det nye året.

Siden jeg ikke er særlig fan av verken pinnekjøtt, ribbe eller juletorsk, så spiste jeg egentlig ganske så greit i jula også. Ikke noen store utskeielser eller crazy matorgier på noe plan. Derfor gav jeg meg selv "lov" til å teste ut en variant av søtpotetpizza som jeg har laget en gang før, men som endte opp som ett realt flykræsj. Denne gang ble den derimot perfekt i mine øyne. Litt bløt inni kanskje, men forsteker du bunnen lenge nok, slik at den blir sprø, ender opp med en supergod pizza med mye smak av søtpotet og krydder.

Ovnen settes på 200*


Når jeg først skal kose meg liker jeg at maten allikevel har noen sunne elementer. Denne søtpotetpizzaen inneholder f.eks ikke vanlig hvetemel, men bare havremel, pluss litt solsikkekjerner som gir litt tyggemotstand. NAM. Som fyll brukte jeg hakkende tomater, kyllingfilet i små biter, taco-krydder (UTEN sukker), litt vann, krydder og noen dæsjer med mager creme fraiche.

Søtpotetbunnen består enkelt av; 500-600gr søtpotet som du først koker opp, så moser du dette slik at det blir som en stappe. Dette blander du inn sammen med ca 190-200gr havremel og 2 egg. Du kan bare bruke det krydderet du liker selv oppi. Jeg brukte chili, pepper, salt og hvitløkspulver.

Deigen blir klissete, så den heller du over på ett stekepanne (enten på stekepapir eller at du har olje på selve brettet før du heller pizzaen over). Så fordeler du deigen ut over brettet alt etter hvor stor du ønsker, og om du vil ha tykk eller tynn bunn.

Deretter forsteker du bunnen midt i ovnen i ca 17-18min (følg med - alle ovner er ulike). Lar bunnen kjøle seg ned, før du heller over fyllet. Topper så pizzaen med ost av eget ønske :) Skal stå ytterligere 15-20min til i ovnen. 

Bon apetit!


  • 71 lesere

Likes

Comments

Fikk en melding som tikket inn på telefonen idag fra Helsenorge. Det var fra Helse Bergen. Det var informasjon om at jeg blir innlagt på Haukeland 30 januar for operasjon 31.

jeg vet ikke helt hva jeg tenker rundt det. Jeg må prøve å fokusere på at legene som skal operere KAN dette. At de har gjort det før. At de gjør alt de kan for at operasjonen skal bli vellykket. Men det er ikke til å stikke under en stol at jeg tenker på dette og gruer meg noe enormt.

Kjære Gud, du MÅ være med meg! Du MÅ hjelpe meg, og redde synet mitt!

  • 491 lesere

Likes

Comments

Jeg hater å måtte si det, men 2017 starter på samme måte som 2016 både startet og sluttet.

Jeg er møkk lei. Møkk lei sykehus. Mennesker i hvite klær. Hvite frakker. Falske smil. Håndtrykk. Nye navn. Informasjon. Injeksjoner. Laser. Stikk. Smerte. Angst.

Hva vil du, 2017? Kommer det nye året til å bli helt likt slutten på 2015 og hele 2016? I såfall så vet jeg ikke hva jeg skal si. Annet enn at dette livet mitt er søren meg noe herk. Ikke misforstå. Mye er selføgelig godt, så absolutt. Men det mørke, triste og vonde har liksom lagt en demper over alt dette.

Det jeg egentlig forbinder dette året med er egentlig bare sykehus.

Det oppsummerer egentlig store deler av årets 364 dager, hvor sikkert 80-100 av disse dagene har blitt "kastet bort" på venterom, hos leger, sykepleiere, overleger, øyeleger eller bare søvnløse netter, over stort sett hele vestlandet.

Allikevel så klarer jeg ikke slutte å håpe. Håpe at 2017 faktisk KAN bli ett bedre år enn 2016.

Og når man håper kan man nå langt, ikke sant?

Please 2017 - Do me good. please.please.please!


  • 151 lesere

Likes

Comments

I morgen, lille julaften, er siste avtale jeg har med alt av helsevesen før jul. Eller, har laser 28des, så får ikke helt fri.. men uansett, grunnen til at jeg skal innom fastlegen min en tur er for å få en "godkjenning" på at jeg er i god nok fysisk og psykisk "stand" til å være med 3 uker til Dødehavet som ledsager. Jeg tror ikke det skal bli noen problemer å få en bekreftelse på det. Jeg trenger nemlig denne turen. Et slikt avbrekk fra en hverdag proppet full av legetimer, undersøkelser, prøver, laser. Jwg trenger det virkelig. Jeg trenger å leve. Kjenne luft under vingene. Gå lange turer i vadiene i den israelske ørkenen. Bade i det ramsalte Dødehavet. Smake på god mat. Trene på øde veier i flere titalls varmegrader. Bli kjent med nye mennesker. Jeg håper jeg får oppleve det i slutten på februar.

Men det eneste som kan stoppe denne turen nå, for min del, er den operasjonen som ligger der fremme og venter. Om jeg ikke får den senest i midten på januar, så kan jeg ikke reise. Fordi øynene skal ikke ha noe som helst trykk 3 uker etter operasjonen. Og under en flytur er det jo trykk. Så jeg ber og krysser alt jeg har på at julen bli fin, nyttår blir bra og at jeg får den operasjonen i januar. 

Så fort som mulig. At den blir vellykket og at jeg beholder så mye som mulig av synet mitt på venstre øye. jeg er fortsatt litt i sjokk over at ting har gått så langt. Men det er min feil. Min feil at jeg ikke har tatt bedre vare på meg selv- vært flink nok. Håper bare legene gjør jobben som bra, og at det ikke blir en for komplisert operasjon. Det er det min julebønn er.

At øynene mine ikke slukkes.

  • 173 lesere

Likes

Comments

Vi vet alle som har bakt en del at det er en ganske enkel sak å bake gode og smakfulle chocolate chip cookies. Men hva med å bake disse sukkerfrie? Det kan fort bli en utfordring, fordi sukrin ofte ikke oppfører seg på samme måte som vanlig sukker eller melis gjør. Man må bare prøve seg frem, så vil nok det samme skje deg som skjedde meg; at øving, jo det gjør mester.

Denne oppskriften var i utgangspunktet vanlige cookies med sjokoladebiter i, så da måtte jeg bare gjøre om på sukkermengden. Jeg har lært såpass de gangene jeg har byttet ut sukker med Sukrin at det kreves ca halvparten så mye sukrin som sukker i en oppskrift. Det vil altså si at 100gr vanlig sukker blir ca 50gr sukrin.

jeg må påpeke at jeg bruker for det meste Sukrin gold, sukrin melis eller Tagatesse. jeg hater den metalliske smaken det blir av ren sukrin, derfor bruker jeg den varianten minst mulig.

Nok pjatt. Her skal dere få oppskriften på chocolate chip cookisene. Og får du ikke tar i sukkerfri sjokolade, funker også 70 eller 86% mørk sjokolade også fint.

Av denne oppskriften får du mellom 12-20 kaker. Avhengig i hvor store du vil ha dem. Jeg la dem på brettet med to fulle teskjeer.

Ca 100gr margarin eller ekte smør.
90gr sukrin gold (eller sukrin pluss eller Tagatesse.  Man kan også blande om man vil det.
20gr kakaopulver.
50gr hvetemel.
50gr havremel.
2 egg.
70 gr grovt hakket sjokolade. (kan også bruke litt sjokolade på toppen før du setter de i ovnen for steking.)
40gr hakkede nøtter.

Pisk sammen rom temp. smør og sukrin gold hvitt. tilsett så alt det tørre og eggene. vend inn hakket sjokolade og evt hakkede nøtter om du ønsker det. form til klatter på ett bakebrett med litt mellomrom mellom hver kake (de flyter litt utover) Steik på 180* midt i ovnen i ca 7-9min. avkjøl på rist. Ønsker du helt sprø kjeks, stek kjeksene litt lenger. Disse blir litt mye i midten.
Bon apetit! ;-)

  • 185 lesere

Likes

Comments

I close my eyes, and I hear you say

You´re not alone.

  • 191 lesere

Likes

Comments

Onsdag var en tung dag. Veldig tung.

Jeg trodde jeg hadde forberedt meg godt på hva som ville møte meg av tilbakemeldinger hos øyenlegen på Haukeland. Men sannheten er vel at man aldri riktig helt kan forberede seg til å få en slik beskjed som jeg fikk.

For meg ble det veldig overveldende og mye på engang å fordøye, og jeg endte opp på en benk i sola utenfor Haukeland sykehus med ansiktet begravd ned i hendene mine. Aldri har jeg vært i Bergen når det har vært så vakkert og fint vær før - og aldri har jeg vært så alene heller. Og uten håp på at ting vil gå bra.

Det vil bli operasjon i øynene mine.

Først og fremst på det venstre, for det står det dårligst til med. Det kan gå bra og det kan gå motsatt vei. Jeg vil heldigvis være under full narkose, noe jeg tror er en god ting. Redselen jeg har rundt akkurat det er om jeg får NOK narkose, om de passer på meg, passer på blodsukkeret mitt, og om jeg kommer til å våkne igjen. Jeg har jo hørt så mange vonde historier om mennesker som aldri har våknet eller at ting ikke har gått bra. Det er jeg så enormt redd for.

Hadde det vært en operasjon i beinet mitt, i en arm eller i magen - hadde det vært en ting. Men dette er liksom øynene. Tanken på at noen skal begynne å grafse i dem når jeg ligger der og "sover" - åpne dem opp, stikke i dem, fylle de med gass. Jeg blir uvel. Kvalm.

Mitt største ønsket for 2017 var nettopp dette. At det måtte bli bedre enn 2016. Men nå starter det på verst tenkelig vis. På nesten verre vis enn 2016 startet. Jeg hadde jo så mange planer jeg hadde tenkt å sette ut i livet!

Jeg skulle jo til Israel i 3 uker i feb/mars. Nå spørs det om jeg ikke kan bli med. Også skulle jeg få meg leilighet i Stavanger og flytte dit etterpå. Alt blir nå lagt på is. IGJEN.

Jeg kan snart ikke telle på to hender hvor mange av planene mine som har blitt spolert fordi sykdommene mine har satt en stopper for det. Da jeg skulle på klassetur til USA på videregående, siste året, ble det spolert fordi jeg var innlagt på DPS. Og da jeg skulle ta de to eksamnene mine i juni i år, var jeg ikke i stand til det pga alt som skjedde med øynene, all behandlingen og alt jeg hadde å tenke på.

Jeg forstår ikke noen ting. Jeg forstår ikke at det kan være noen mening i dette? Å bli stanset i livet sitt gang på gang. Jeg blir stadig påminnet om hvor syk jeg er. Hvilken plan har du med dette, Gud? Du må snart vise meg hva du mener med dette, for jeg syns du behandler meg utrolig urettferdig. Har du ingen andre du kan ta? (Beklager at jeg sier det.) Øynene mine gjør det verre og verre å kjenne igjen mennesker på avstand, fordi jeg ikke ser klart.Det er vanskelig, og gjør at jeg stadig har øynene mine i tankene. Er de blitt enda verre nå? Våkner je opp i morgen til en svart verden? Angsten blir bare sterkere og sterkere. Selvsagt kan operasjonen gå bra. Jeg håper jo virkelig ingenting annet. Men hva viss ikke?

Det vil jeg ikke fokusere på! Jeg skal prøve å gjøre en god jobb med diabetesen min, også legger jeg alt som ligger foran i Guds hender. Mer kan jeg ikke gjøre. Jeg ber hver dag om helbredelse. Om at Gud kan legge hendene sine på meg.

Det slutter jeg ALDRI å be om.


  • 265 lesere

Likes

Comments