Nå nærmer våren seg virkelig med stormskritt. Yr spår at det skal bli opp mot 17 grader i løpet av den neste uken. Slår det til kan vi kanskje begynne å drømme om skikkelig solbrille-vær og timer i sola på terrassen eller på en uterestaurant.

Jeg for min del ser veldig frem til de neste mnd. På godt og vondt, men mest godt! Jeg skal nemlig bli tante i april/mai for første gang!


Og ikke nok med at jeg skal bli det, så skal jeg bli tante til TVILLINGJENTER! Det er virkelig helt fantastisk og jeg har ikke ORD på hvor mye jeg gleder meg til at dette skal skje. Jeg skal jo såklart bli verdens snilleste tante og skjemme de begge skikkelig bort. Økonomien min kommer nok til å svi ganske kraftig de neste 18 årene, men det får så være ;)

Så går vår-mnd og sommer-mnd, også kommer vi til slutten på september, begynnelsen på oktober, og tror dere ikke jeg skal bli tante til en liten en igjen da! :) Vet enda ikke kjønnet, men det blir så koselig! 3 små nurk kommer til verden i løpet av 6 mnd - og jeg tror dette kommer til å bli uendelig fint og spennende. Også er det jo SÅ GØY at de er så tette alle tre. Da blir de nok nære og gode venner.

God helg! :)

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 14 lesere

Likes

Comments

Jeg innser mer og mer at jeg trenger hjelp.

Jeg trenger hjelp til å fordøye tanker og følelser rundt hele situasjonen jeg er i. Jeg har hele tiden smilt, ledd og snakket det bort, og sagt at "det går bra", men viss det hadde gått bra så hadde jeg vel ikke begynt å gråte når mennesker spør meg hvordan jeg egentlig har det, og ordene faller uavbrutt ut av munnen som en foss.

Det tar tydeligvis tid å fordøye mye av det jeg har vært gjennom. Jeg har vel kanskje ikke turt å vedgi at det har gjort noe med meg. Jeg vil jo så gjerne vært sterk. Og i dette samfunnet er man jo ikke sterk om man ikke står på, jobber ræva av seg og studerer til du er 70år. Derfor har jeg hele tiden ansett det som ett tap å be om hjelp. Men dette kan ikke fortsette mer.

Fikk en melding av L idag etter timen på Haukeland. Jeg fortalte henne litt om hvordan det hadde gått på Haukeland. Om at det opererte øyet såg greit ut. Ingenting som hadde forverret seg, men at vi venter på at synet skal bli kalrt igjen etter operasjonen. Mens på høyre må jeg nok etterhvert belage meg på en operasjon, og da ville legen at vi ikke skulle gjøre det før det venstre øyet fungerer så optimalt som mulig, slik at jeg hvertfall får brukt det når det høyre øyet er nyoperert og umulig å bruke på noen uker.

Men spesielt noe av det hun skrev bet jeg meg merke i:

"Sidan du har så store påkjenningar, bør du få nokon å prata med om korleis du har det."

Og det er nok sant. Kanskje det er akkurat det jeg trenger. Kanskje jeg skal ta en telefon til fastlegen og be om en ekstra lang time slik at jeg får snakket ut?

Kanskje..

  • 27 lesere

Likes

Comments

Norge er kanskje ett av verdens beste land å leve i. Det tviler nok ikke mange på. Men når det er snakk om å få den hjelpen man både har krav på og rett på om man først blir syk, føler jeg Norge svikter BIG TIME.

Sykdommene i Norge kategoriseres (selfølgelig?) etter hvor alvorlige de er - og mennesker får hjelp der etter. Men hvem har egentlig rett til å putte de ulike sykdommene i bås, og bestemme at "Du får den hjelpen og den", mens "Du er ikke syk nok, så du må betale selv."? 

Dette er helsepolitikk på sitt dårligste.

Jeg er akkurat ankommet Bergen. Hadde time på Haukeland idag kl 11, men den måtte jeg flytte fordi det ikke var noen busser som gikk hjenmefra slik at jeg rakk det. Eller jo - vent nå litt...

Helseekspressen - Den bussen pasienter fra Haugesund kan ta, som skal ha behandling ved Haukeland i løpet av dagen, den går hver dag og var ved Haukeland kl 11. Men jeg fikk ikke lov å bli med den. Fordi jeg var ikke syk nok. IKKE SYK NOK?!

Isteden måtte jeg utsette timen til kl 13 og ta kystbussen. Det koster meg til sammen over 1000kr å komme meg fra Haugesund til Haukeland på denne kontrollen. Jeg har fått frikort og kunne fått reist gratis med helseekspressen, jeg kunne sluppet stresset med å finne transport fra sentrum og opp til Haukeland og de kunne spart meg mange bekymringer. 

Men, jeg er jo for frisk. Hva om synet mitt hadde vært helt fraværende? Hadde jeg vært syk nok da?

  • 58 lesere

Likes

Comments

Jeg har en tendens til å knytte meg raskt til mennesker som gjerne er både 20, 30 og 40år eldre enn meg selv.

Jeg har vel alltid vært en slik person som syns det er vanskelig å ta kontakt med mennesker på min egen alder. Kanskje fordi jeg føler de har lettere for å dømme en, både etter hva man sier, hvordan man ser ut, hva man gjør og hvordan man ter seg. Mens med mennesker som gjerne er en del år eldre enn meg selv, med en del livsvisdom, føler jeg meg liksom tryggere og mer "skjermet" for de bemerkningene. de er liksom mer takknemlige for kontakt.

Samtidig tror jeg også at jeg er mer voksen enn det flere på min alder er, fordi jeg har opplevd en del ting på godt og vondt som har formet meg til den jeg er. Ting som har gjort at jeg kanskje ikke så lett hopper inn i ting, uten at jeg vet at det ikke får noen negative konsekvenser for meg.

Jeg har mange venner på min egen alder, men også mange venner som er eldre. Og de setter jeg enormt høyt pris på. Dette er mennesker som har hjulpet meg, støttet meg, trodd på meg, vært der for meg, trøstet meg, ledd med meg, ledd av meg (haha), og lært meg mye.

Det er jo ingen hemmelighet at det kan være ganske krevende å være ung i dag. Jeg er i midten på 20-årene, men jeg syns også det er krevende, til tross for at jeg ikke er 15 år liksom. Jeg søker trygghet hos de menneskene jeg har som jeg vet ikke kommer til å skubbe meg bort fordi jeg gjør noe dumt eller feil. Kanskje fordi de selv har gjort samme feilen - eller forstår at det ikke er så lett alltid.

Jeg vil gjerne gi en liten hyllest til de menneskene som betyr aller aller mest for meg. Mine voksne venner. <3 Venner som jeg fikk for 10år siden- 5år siden - og idag. Venner som jeg stadig har kontakt med. Som jeg stadig snakker med. Som jeg er utrolig glad i. Venner som gjerne bor langt borte fra meg. 

Britti - Hanne - Ingvild - Nina - Birgitte - Sissel - Liv - Steinar - Marit - Siv - Magnhild.

Takk for alt dere er for meg. Alt dere har gjort for meg. Alt dere har hjulpet meg med. Dere betyr mye for meg på hver deres måte. <3

  • 43 lesere

Likes

Comments

Tenk at jeg er hjemme igjen. Jeg sparer ordet "endelig" foran hjemme til en annen anledning, fordi det føles ikke sånn kjempebra, egentlig. Jeg pleier alltid å slite med å komme hjem etter turer over lengre tid, hvor jeg har vært sammen med gode mennesker som gir meg mye. Da blir det så ekstra tydelig at man kommer hjem til ... ingenting liksom.

Turen hjem i går var et hel****, for å si det mildt. Jeg ble så dårlig den siste kvelden vi hadde i Israel, med løs mage og oppkast. Håpet at dette skulle gi seg til vi skulle reise fra hotellet kl 02. Men det tok seg oppigjen. Heldigvis gikk bussturen til Tel Aviv og flyplassen bra, men så fort jeg kom dit måtte jeg løpe til nærmeste toalett. Da kom det begge veier. Jeg var helt utkjørt, men fikk god hjelp av mange i gruppa, spesielt sykepleieren Liv. Hun var en engel. Jeg fikk heldigvis plass ved midtgangen i flyene både til Istanbul og Oslo. Liv prøvde å ordne det slik at jeg fikk plass på business-class for bedre plass og mer mulighet til å bevege meg, men det gikk desverre ikke denne gangen. Men det gikk alt i alt greit. Jeg hadde pose i fanget og hadde ingen uhell.

Marerittene begynte i Istanbul. Jeg og en del andre som var med i gruppa (dette var jo en helsetur, så mange hadde jo ulike problemer i kroppen og trengte derfor assistanse på flyplassen i form av sånn bil som kjører deg til gaten, pga lang avstand osv) skulle få assistanse, men Tyrkerene som jobbet på flyplassen mente at "vi såg så friske ut" at alle utenom en måtte værsegod bare gå. Jeg såg fobbelt og gikk så sakte, men kom frem til slutt. Da vi omsider kom frem til gaten satt flere i gruppa og ventet på oss. Alle trodde jo at vi hadde fått en bil vi skulle kjøre med, så de ble helt sjokket da kom stabrende imot dem.

Spesielt lege og sykepleierene som var med ble så sinte for den behandlingen vi hadde fått her. Vi hadde jo alle blitt kjørt fra flyet til en ventestasjon vi skulle være på til nummeret på gaten hadde kommet opp, også skulle vi bli kjørt videre til gaten, men da hadde de funnet det for godt at vi trengte ingen assistanse. Så det ble en mye lengre tur å gå for oss, enn for de som var friske og kunne gå. Jeg tror jeg aldri har vært så sliten, trøtt og grønn i fjeset før. 40 timer uten søvn tok nok på, det også. Men nok om det. Nå er jeg som sagt hjemme igjen.

Jeg syns det er tungt å komme hjem Dette er nok en følelse som går over etter litt tid, men det gjør vondt å kjenne på den nå. På en måte hadde det nok vært lettere å kommet hjem om jeg visste at det ville vært godt. Men jeg kommer hjem til det samme jeg drog fra, og det er litt slitsomt og krevende. Allerede idag er det rett til Haugesund for å ta blodprøver som skal sendes til Stavanger. Jeg skal jo dit på kontroll neste mandag. Og på onsdag reiser jeg jo opp til Haukeland, til kontroll på Augebygget.

Jeg skal være ærlig: Jeg føler meg alene. Jeg føler meg veldig alene.

Det gjør noe med en når det man skulle gjøre, når studiene man holdt på med, må legges til side fordi sykdommer og helseproblemer tar over. Jeg skulle gjerne jobbet meg frem mot eksamen i slutten på mai, men synet mitt fucker opp en del. Det er jo ganske krevende for meg å skrive disse innleggene her på bloggen, og jeg må gå over teksten hvertfall 3 ganger for å sjekke den for feil, før jeg publiserer den. Men jeg vil så gjerne fortelle dere om hvordan ting går, og hvordan ting kan ende opp om man ikke er "flink nok".

Nå tar jeg kun en og en dag av gangen, eller så blir alt så overveldende og uoverkommelig. Pust inn - pust ut.

  • 53 lesere

Likes

Comments

Da var siste middag spist i den vakre matsalen. Matsalen som serverer mat fra Israels beste kjøkken. Det sier en del om det høye nivået dette hotellet har.

I natt klokka 02 kjører vi herfra og opp mot Tel Aviv og flyplassen Ben Gurion. Det er en tur på ca 2 timer. Flyet vårt videre til Istanbul går ikke før 0730, men vi må være ute minst 3 timer før avgang. Dette blir med andre ord en veldig lang dag og reise.

Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å få ett sekund med søvn på øyet, så da er det bare til å forberede seg som best en kan til mange mange timer uten søvn. Jeg kjenner jeg er veldig spent på reisen. Rett og slett fordi det går ut over kroppen min. Alt kommer i ulaget og det ender ofte opp med urolig mage og oppkast. Det slår aldri feil.

Har allerede kastet opp flere ganger, og kjenner meg ganske sliten. Men HÅPER virkelig det går over i løpet av kvelden. For jeg ønsker ikke å sitte i en tett, klam buds med en plastpose foran munnen i noen timer midt på natten...

Uansett. Israel - it have been a pleasure! Og jeg HÅPER jeg får komme snart tilbake - på min 10 tur! Shalom & Lehi'traot!♡ (Farvel, Guds velsignelse & på gjensyn!)

  • 60 lesere

Likes

Comments

Jeg er uten ord.

Etter den siste ukas mange hendelser. Alt fra de fineste, dypeste og ærligste samtalene jeg har hatt med både Sissel, Elisabeth, Birgitte og Liv til at jeg ble funnet helt bevisstløs på stranda i solsteiken her om dagen og ingen fikk liv i meg pga heteslag, kjenner jeg på mange følelser rundt det å skulle reise hjem igjen natt til aøndag. Det er en veldig ambivalent følelse.

Det skal bli fantastisk å komme hjem til den trygge, norske, enkle maten som jeg kan lage zelv, det norske vannet og ikke minst Lady. Men så sniker også følelsen av at alt kommer tilbake til slik det var før jeg drog. Og det gjør vondt, for det var akkurat det jeg gledet meg sånn til å reise fra.

Nå er det full fart igjen allerede på onsdag, med tur til Haukeland og øyelege, SUS neste mandag til doabeteslegen min og evt en time hos fastlegen min etter det. Jeg føler det svært krevende å ha så mange usikre faktorer hengende over hodet på meg.

Jeg fikk heldigvis snakket litt med Liv om dette i går kveld. Hun forstod så godt at det var mye for meg å fordøye, og uttrykte også at hun ikke forstod hvordan jeg klarte å gå rundt her nede på to bein, gi varme klemmer og smile så mye. Men sannheten skjuler seg nok nettopp bak disse smilene, måtte jeg fortelle henne. Hun var godt å prate med når S ikke var der.

Disse menneskene jeg har snakket en del med her nede, så spesielt S, har jo ingen utdannelse innen psykiatri, kun sykepleie, foruten Elisabeth, og da føler jeg også på en trang til å holde meg litt tilbake, for jeg er livredd for å trå over den usynlige grensen med at det kan bli for mye. Ingen har uttrykket dette, men det er noe jeg hele tiden er obs på.

Jeg gruer meg til å reise hjem i morgen. Innerst inne gjør jeg virkelig det. Men jeg vet at jeg har S også når jeg kommer hjem. Og vi skal nok få til å treffes. Det er en viktig betryggende faktor oppi alt dette. På den lille uka jeg har lært å kjenne henne, så har hun fått en enorm betydning for meg og er blitt ett menneske jeg er veldig veldig glad i.

Alt jeg håper er at jeg ikke mister henne også. 

  • 63 lesere

Likes

Comments

Jeg hadde håpet at jeg skulle klare å legge bort bekymringer og stress hjemme før jeg drog, og bare NYTE 3 uker i sola sammen med fine mennesker, latter og lage fine minner. Men vi vet jo alle at det ikke er så enkelt. Det høres lett ut, men det å skulle legge fra seg tanker og bekymringer hjemme, og reise bort, hjelper ikke.

Jeg hadde håpet å få slippe å ikke sove godt om natta, kjenne en sliten kropp når jeg våkner om morgenen, og ett hode som gjør vondt når øynene ikke ser klart.

Det er krevende å hele tiden bli minnet på at øynene mine er så skadet. Det tærer veldig på meg og jeg får ikke ro i kroppen. Det går desverre ut over så mye mer enn jeg hadde håpet.

Nå kjenner jeg meg trøtt og klar for senga, men jeg vet med sikkerhet at det vil ta mange timer før tanker og bekymringene så smått slipper taket, og lar litt søvn slippe til.

Ser frem til en tur i morgen med S. Hun er ett fint menneske som bryr seg. Og slike mennesker er som frisk pust i lungene; man klarer seg ikke uten dem. Jeg har noen slike mennesker i livet mitt, og de passer jeg på å ta ekstra vare på.

For noen dager siden nevnte jeg kanskje at jeg begynte å lengte hjem. Men det var før denne uka begynte. Før jeg fikk snakke med noen om alt. Nå vil jeg ikke hjem. Ikke for alt i verden. Jeg har lyst å bare være her. For til tross for at kroppen min er urolig og sliten, slipper jeg en vesentlig ting her nede;

Sykehus, avtaler og reising til 3 ulike behandlere med jevnt mellomrom.

  • 94 lesere

Likes

Comments

For en MAGISK dag det har vært i dag. Hele dagen ble tilbragt i Jerusalem. En nydelig by. Spesiell på mange ulike måter. En verdensnavle, i ordets rette forstand.

Vi var innom Golgata, Getsemane, Klagemuren, Oljeberget og kibbutzen Ramat Rachel for å spise lunsj, med utsikt over Betlehem og Betlehemsmarkene. Man tar ett realt dypdykk både i historie og bibel historie, for å nevne noe.

Selv om dagen var flott, kom høydepunktet etter middag i kveld. Det er mange fine mennesker med i gruppa, men jeg har en tendens til å "bli tiltrukket" av mennesker med omtanke og smil for å hjelpe andre.
I kveld ble jeg sittende lenge å snakke med ett slikt menneske ved bordet mitt. Hun var med hit ii fjor, mens i år var hun med som en del av helseteamet.

Vi snakket en stund om løst og fast, og selv om jeg innerst inne følte ett stort behov for å gå "dypere" til verks, turte jeg ikke nevne noe. Men hun var inttessert i å høre hvem jeg var. Tidligere hadde jeg bare nevnt, i en bisetning, at de siste årene har vært krevende, og da vi i kveld kom inn i det sporet, og hun spurte meg hvordan jeg egentlig hadde det, og om det ikke var slitsomt å ha det sånn jeg lenge hadde hatt det.

Tårene som da fyltes opp i øynene mine gav henne nok svar nok, og hun beklaget seg for at hun tok det opp.  Det var den eneste måten jeg klarte å reagere på. Det som så hendte var at hun lurte på om jeg ville gå en tur og snakke mer, jeg takket ja med en gang, før hun nesten var ferdig med spørsmålet.

Selv om jeg utad har virket overlykkelig for å være her nede, noe jeg også er, så har jeg holdt så mye inni meg at jeg ofte er ganske "sprekkeferdig" og sliten. Det er krevende å høre om alle i gruppa som jevnlig får gode og dype samtaler med lege og psykiater Elisabet, mens jeg ikke kan ha det fordi jeg ikke er en del av pasientene. Det er visst noen år siden de sluttet å la ledsagere få ha samtaler med Elisabet, noe jeg syns var veldig trist.

Derfor ble denne kvelden så fin. En tur langs dødehavet sammen med S, gjorde virkelig så utrolig godt. På en måte er jeg takknemlig for å møte slike hjertevarme mennesker, og på en annen måte ikke. Fordi det blir så tungt å reise fra mennesker man blir så glad i, og som man mest sannsynligvis aldri kommer til å se igjen.

Men det gjenstår 7 dager av turen, og vi skal nok snakkes mer i løpet av uka. Akkurat nå er jeg ydmyk og takknemlig.

Natta♡

  • 101 lesere

Likes

Comments

I morgen tidlig setter mange av oss på gruppa på bussen opp mot Qumran og deretter Jerusalem.

Jeg har vært i Jerusalem 7-8 ganger før, men jeg får aldri nok av byen. Den viser meg nye sider ved seg selv hver gang, og jeg blir varm i hjertet og rørt når jeg går rundt i byen. Både på bibelske steder og treffe mennesker, både muslimer, jøder og kristne. Her bor de sammen og gjør det beste utav det.

Jerusalem som by er megaspennende! Enten du er intressert i arkitektur, kultur, religion eller historie. Den har noe for ALLE!

Bønnelappene ligger klare i lommeboka. De skal bes for, før de stikkes inn i Klagemuren. Det er ett syn å stå ved muren og titte opp på alle de tusen lappene som hver dag stikkes inn. Disse lappene blir i slutten på dagen tatt ned og brent opp. Men bønnene stiger opp til Gud.

Endelig skal jeg få komme tilbake! Mitt andre hjem, Jerusalem!♡

  • 115 lesere

Likes

Comments