Beklager at jeg ikke fikk blogget til dere i går, men i går var helsen min helt på bånn. Jeg sov hele dagen utenom 4 timer kanskje, jeg var helt utmattet og ferdig. Håper dagen i dag er bedre. Det er dessverre sånn med denne sykdommen at noen dager er verre enn andre, det er noe en ikke kan gjøre noe med.

Det er ikke bestandig lett å planlegge dagene i forveien for jeg vet aldri hvordan formen min er, det er veldig mange ganger veldig frustrerende. Jeg har et par venninner som har ofte spurt meg om jeg vil møtes for å ta en kaffe på kafé eksempel, men jeg må da svare at jeg må se ann hvordan formen er den dagen.

Jeg skjønner så utrolig godt at det er frustrerende for de venninnene mine som aldri vet når jeg kan møte de eller ikke. Det er dessverre sånn med denne sykdommen at jeg aldri vet hvordan kroppen og formen er den dagen. Jeg kan selvfølgelig presse meg selv om jeg ikke orker, men det er ikke bra for meg at jeg gjør. Jeg kan da risikere å bli enda sykere enn det jeg er nå om jeg gjør det for mye.

Heldigvis har jeg så forståelsesfulle venninner at de skjønner dette, de godtar meg og min sykdom at jeg ikke bestandig kan si ja lenge på forhånd. Jeg kommer aldri til å la sykdommen styre meg, men jeg må lyttet til kroppen å ikke gjøre meg sykere enn det jeg er! Det har verdt en prossess for mine venninner og venner med å forstå denne sykdommen, de har ikke skjønt hva det egentlig feiler meg, hva sykdommen går ut på og hvilken "straff" jeg får igjen om jeg presser meg for hardt. De har nå endelig skjønt hva ME er og hva som skjer med meg om jeg presser meg for mye over lengre tid.

En ting er sikker og det er at hver gang jeg er ute med venninnene mine så koser jeg meg maks og bruker all min energi på de den dagen. Ja, jeg får igjen dagen etter og flere dager i forhold til at jeg sover mye og er utmattet, smerter i kroppen, men de få gangene jeg treffer de er det virkelig verdt det. Mine venninner og venner betyr alt for meg.

De få venninnene jeg har ønsker jeg virkelig å bruke tiden min på når jeg først har mulighet. Jeg er så heldig som har en samboer som støtter og forstår meg på dette, det er virkelig godt å ha. Han under meg de få timene jeg er ute med venninnene/vennene mine.

Det er når jeg blir syk heg så hvem som virkelig er vennene mine!

Mine venner de betyr alt for meg, de har betydd ekstremt masse for meg nå i den tiden som jeg blitt syk og ikke kommer til å bli 100% frisk igjen. Jeg har også fått noen venner som har den samme sykdommen som meg og det er veldig viktig for meg å ha, de kan jeg dele erfaringer med, få råd og hjelp med når jeg sliter med det offentlige,

Håper alle sammen der ute har gode venner som de kan støtte seg på om det skulle være noe.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

  • 77 Lesere

Likes

Comments

Jeg hver ærlig talt ikke hva jeg skulle ha gjort uten min familie og samboer når eg ble syk, de har verdt en av mine viktigste støtte spillere hele veien. De har virkelig stil opp for meg når jeg trenger de og de har hjulpet meg med å takle denne sykdommen. Det var et slag for de også når jeg fikk diagnosen og de hadde like lite peiling på denne sykdommen som jeg hadde.

Hvordan de har taklet at jeg ble syk det aner jeg ikke, men jeg er utrolig stolt over at de har taklet det. For det har ikke verdt lett å leve med med meg og det er jeg klar over selv, det meste har gått utover min samboer og han fortjener en virkelig takk for å ha klart å led med meg og denne sykdommen. Jeg har verdt, sur, forbanna, lei meg, sovet masse, ikke klart noe som helst +++ og dette har jeg latt gå utover han uten at jeg har tenkt på det.

Jeg er utrolig taknemmelig for at jeg har den familien jeg har som hjelper meg med absolutt alt det jeg trenger hjelp til. Det er ikke en selvfølge at de skal hjelpe meg når jeg har problemer med leger, NAV eller hva det enn skulle være, men de har stilt opp, hjulpet meg på møter og gitt meg råd på hvordan jeg skal takle ting.

Det er mange ganger jeg har ønsket å gi opp og rett og slett i orket mere for jeg har følt at det offentlige rett og slett ikke har trodd på det jeg sier om hvordan jeg har det dagelig. Da er det gått å ha en familie som retter deg i ryggen og sier at dette skal vi klare vi skal hjelp deg med dette, det går bra til slutt. De fleste tilfellene så har det virkelig gått bra til slutt.

Jeg har innsett etter alle disse årene jeg har verdt syk at samboer og familie er utrolig viktig jeg kan ha rundt meg. De er min klippe hvis det skulle være noe, jeg kan snakke med de om absolutt alt uansett når det skule være. Jeg har alltid stått min familie veldig nært, men etter jeg ble syk så står vi være andre enda nærmere for en vet aldri hva morgen dagen vil bringe.

Jeg er ubeskrivelig glad i min familie og jeg ville aldri ha byttet de bort i det hele tatt. Så min kjære samboer og min familie tusen takk for alt dere gjort for meg det betyr så inderlig mye. Kan ikke beskrive hvor mye dere betyr for meg, er så glad og Takknemmelig for alt dere har gjort for meg og alt dere enda gjør for meg. Jeg er kjempe glad i dere og elsker dere ubeskrivelig masse.

Tusen takk til alle dere som leser bloggen min og følger den, det setter jeg utrolig pris på. Det er viktig for meg at andre også ser hvordan vi med ME har det og hva vi egentlig sliter med.

  • 52 Lesere

Likes

Comments

Når jeg ble syk og ikke lenger kunne gå på sykepenger så måtte jeg over på noe som heter arbeidsavklaringspenger (AAP). Når en går på det så får en ikke mye penger utbetalt hver mnd, så å gå fra bra økonomi som jeg og min samboer hadde til dårligere økonomi det merkes veldig.

Formålet med arbeidsavklaringspenger er altså å sikre deg inntekt mens du får aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet tiltak, eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe eller beholde arbeid. En får ikke mye utbetalt i mnd når en går på AAP. Hadde det ikke verdt for at in samboer jobber så mye som ha gjør og tjener så bra som han gjør det hadde vi aldri fått det til å gå rundt.

Det er en veldig stor økonomisk belastning når en får så lite utbetalt i mnd, jeg klarer så vidt å få hjulene mine til å gå rundt. Så jeg er utrolig helig som har verdens beste samboer som hjelper meg veldig økonomis, nå har jeg gått på AAP i 4 år og det er maksgrensen egentlig få å gå på det, men en kan få disp på å gå 1 år til. I den situasjonen jeg er nå med min helse etter at jeg har blitt verre igjen vet jeg rett og slett ikke hva min fremtid vil bringe om jeg vil komme meg ut i jobb i løpet av 1 år.

Mitt største ønske er å kunne jobbe som alle andre gjør, men jeg må nå innse at det kanskje ikke går med de første årene og sånn er det bare. Min største drøm er å kunne jobbe, få en god inntekt å kunne ha det sosiale på jobben som jeg ikke får nå som jeg er hjemme og syk. Jeg må bare ta en dag av gangen og tenke på meg selv og ikke tenke på hva alle andre mener og sier hav jeg skal gjøre.

Jeg skal i møte med NAV til fredag om hva som skal skje med AAP`en min fremover siden min 4 års periode går ut i Mai. En ting er sikkert jeg anbefaler ingen å gå på AAP, kan dere jobbe eller gå på skole så gjør det, få dere en utdanning og være glad ofr at dere får inn penger på egenhånd. Det er en stor belastning å gå å tenke på at en å huske å sende meldekort, om en får ting til å gå rundt hver mnd og om hva fremtiden vil bringe.

Det blir et kort innlegg nå, men vi blogges mere seinere i dag. Tusen takk til alle dere som leser og følger meg i denne reisen det setter jeg så utrolig pris på.

  • 110 Lesere

Likes

Comments

Etter som tiden gikk etter jeg fikk diagnosen ME så sendte A-hus en henvisning til min kommune om at jeg trenger ergoterapeut for å hjelpe meg å til rette legge hverdagen min. Ergoterapeuter gir tilbud til mennesker som av ulike årsaker har vansker med å utføre daglige aktiviteter. Tilbudet kan være aktuelt i alle aldre og livsfaser. Ergoterapeuter bygger opp under den enkeltes motivasjon og mulighet for å leve det livet den enkelte selv ønsker å leve.

Jeg fikk ei kjempe flott dame som min ergoterapeut, hu jobber mye med mennesker som har samme sykdom som meg. Det er veldig betryggende å ha en innen helsevesenet som virkelig kan noe om ME og kunnskapen rundt det. Har dere en form for utfordringer i hverdagen så er dette virkelig noe å anbefale å få henvisning til, for de kan virkelig hjelpe deg hvis du har utfordringer i hverdagen med sykdom, skade osv.

Når hun kom hjem til meg så snakket vi masse rundt min sykdom og hvordan hun kan hjelpe å til rette legge hverdagen min for meg av hjelpemidler, hjelpe meg å få meg ut av huset og energi økonomisering. Jeg har fått tildelt en god del hjelpemidler som hjelper meg veldig i min hverdag.

De hjelpemidlene jeg søkte om å få det er:

Dette er egentlig et faktastisk hjelpemidel å ha på badet når du dusjer, steller deg, pusser tennene eller sminke deg. Jeg sliter litt ed å bruke det når jeg dusjer. Grunnen til det er for at jeg føler meg "gammel" (forbinder den med sykehjem osv)når jeg bruker den i dusjen og er veldig redd for at mine venner skal se at jeg har brukt den der. Men den er veldig grei å bruke når jeg pusser tennene, steller meg og kler på meg. Sparer utrolig masse energi på å bruke den isteden for å stå å gjøre alt sammen.

arbeidsstol, en kontorstol med brems. Disse er ekstra velegnede på kjøkkenet fordi de kan reguleres høyt opp. Dessuten ruller de lettere enn vanlige kontorstoler. Det finnes mange forskjellige typer. Denne bruker jeg for alt det er vert på kjøkkenet, den er utrolig energibesparende.

Trilleborde det er gudsgave til oss med ME, når en skal ha ting ut av oppvaskmaskinen, sette ting på borde osv så er det bare å plassere den på denne å trille det dit en skal ha tingene. Denne bruker til alt, da slipper jeg å bruke energi på å måtte bære ting rundt i huset og bli utmattet.


Denne vaccum vindusviskeren er noe av det mest geniale jeg har hjelpemidlet jeg har. Når jeg 1 gang å året vasker vinduene så har det verdt et ork, for da må jeg frem med bøtte med vann, nal, vindusspary, kluter og papir. Med denne trenger jeg bare det som er på bildet. Fremgangsmåten er kjempe enkel; Først spruter du på vann og rengjøringsmiddel med den separate sprayflasken og vasker vinduet med microfiberkluten som er med, deretter suger du opp vannet med vinduspusseren. Da slipper jeg å frem med alt mulig annet og sparer da energi der også.


Jeg hadde veldig problemer i starten med å bruke de hjelpemidlene jeg hadde når jeg hadde noen på besøk, for jeg følte at de kikket rart på meg og ikke skjønte poenget med å bruke de hjelpemidlene jeg brukte. Jeg måtte tilslutt si til meg selv at jeg ikke skulle tenke på det, for det var til mitt eget beste at jeg brukte de hjelpemidlene jeg hadde fått. Jeg skal nå søke på noe som vi kaller filterbriller, jeg er blitt så lysømfintlig og da er det greit å ha noen briller som gjør at det øynene kan slappe av. Jeg kunne ha brukt solbriller, men der kommer lyset inn på siden og disse filterbrillene de dekker hele veien på siden og det er mere behagelig.

Alt en kan spare energi på er det beste for meg med ME, da kan jeg spare den energien og bruke heller det jeg har igjen på noe gøy med familien min, venner og min samboer.

  • 169 Lesere

Likes

Comments

Det å leve med ME det er dreier seg ikke bare om å sove, ha smerter og prøve å forstå sykdommen, det er så mye mere enn det. Vi må hele tiden passe på energi økonomisere oss, vi kan ikke bruke mere enn 70% av energien vår resterende 30% må vi spare. Dere som er friske og raske dere dere kan bruke 100% energi og bare hvile litt så er dere fulle av energi igjen og klare for nye sprell igjen. Vi som er syke bruker enda lengre tid for å få energi igjen.

Under her er noen av rådene som vi med ME burde følge og som hjelper oss gjennom hverdagen. Jeg kan ikke gjøre som jeg vil, jeg må hele tiden tenke på konsekvensene som kommer dagen etter eller noen dager seinere. Er jeg ut sammen med noen venninner så dagen etter og opp til 1 uke kan jeg ligge rett ut og sove og være utmattet. Jeg kommer aldri vekk fra å må tenke på konsekvensene av det jeg gjør.

Noen gode råd:

  • Ikke gjør mer enn 70 % av det du tror du kan klare uten å få symptomøkning
  • Lytt til kroppen og bli kjent med hva du kan klare av belastninger med hensyn til både hodet og kroppen
  • Forsøk å bytte mellom ulike aktiviteter for å unngå å overbelaste enkelte muskelgrupper og hjernen
  • Forsøk å dele opp aktivitetene, ta pauser
  • Undersøkelser og erfaring viser at sengehvile er
  • til god hjelp for mange, når det føles nødvendig
  • Kostholdsendringer, for eksempel å kutte ut sukker. Små, hyppige og næringsrike måltider
  • Mange trenger avlastning i hverdagen, og hjelpemidler kan være til stor nytte
  • Når en langvarig eller kronisk sykdom rammer, er det helt vanlig at man gjennomgår en sorg­ reaksjon, søk hjelp hvis dette er vanskelig
  • Mange har nytte og glede av kontakt med andre ME­syke
  • Forsøk å glede deg over det du kan klare og tenk minst mulig på det du ikke kan. Husk at det viktigste er hvem du er, ikke hva du gjør

Det blir litt mindre innlegg i dag, men grunnen til det er at jeg nå endelig på flere dager kose meg sammen med min samboer i kveld. Vi skal spise god mat og slappe av føre det er natta for meg, håper dere får en strålende fredag alle sammen.
  • 286 Lesere

Likes

Comments

Dagen jeg fikk diagnosen ME/CFS er en dag jeg aldri i mitt liv kommer til å glemme, det var den dagen live mitt ble snudd opp ned for alltid. Jeg var forberedt, men samtidig ikke forberedt på hva denne dagen kommer til å bringe frem av endelig fastsatt diagnose.

Mamma, min samboer og jeg reiste tidlig morgen fra Porsgrunn og inn til Oslo til Balderklinikken til den fantastiske legen Katarina Lien for siste gang. Jeg var spent og samtidig redd for hva denne dagen skulle bringe. På vei innover fløy det masse tanker i hode mitt, vi hadde fått sånn halvveis beskjed om at dette kunne være ME/CFS. Det føltes ut som det tok dag og natt føre vi var fremme i Oslo, innerst inne ønsket jeg ikke å reise til Balderklinikken denne dagen.

Vi sitter å venter på å komme inn til Katarina Lien og jeg sitter med verdens verste klump i magen. I det øyeblikket hun forteller meg at de har fastsatt diagnosen ME/CFS skjønner jeg ingenting, det suser så mange tanker igjennom hode mitt som aldri før. Jeg får ikke med meg halvparten av hva hun siter så jeg er veldig takknemlig for at jeg har med meg min kjære mamma og samboer. Etter å ha sittet inne hos henne i 45 minutter så nærmer timen seg over og jeg skal ta et farvel med Katarina Lien for siste gang.

Det ble veldig spesielt for meg å ta farvel med henne da hun har hjulpet meg så mye som hun har gjort, og jeg følte jeg fikk velig spesiell kontakt med henne som jeg ikke har gjort med noen andre leger. Grunnen til det kan være at hun var den frøste legen som forsto hva som skjedde i kroppen min etter jeg fikk svininfluensavaksinen. Da jeg fikk en klem av henne og hun sa vi sees nok snart igjen og husk søk på RITUXIMAB STUDIEN (kommer tilbake om dette senere innlegg) så komme alle følelser ut av både glede og sorg. Glede for at jeg endelig hadde funnet ut hva som feiler meg, men også en sorg over at jeg er syk og har nå siste time med en fantastisk lege som henne.

På vei hjem fra sykehuset så knakk jeg fullstendig sammen, da skjønte jeg hvilke diagnose jeg hadde fått og hva dette innebærer. Jeg klarte ikke å stoppe å gråte på lenge på den turen hjem, så jeg gråt meg sel vi søvn. Jeg var så sliten og utmattet at kroppen ikke klarte mer på en lang stund. Når vi kom hjem var det å fordøye alt som hadde skjedd og lære seg å leve med ME/CFS, det var ikke bare meg som skulle lære dette men også alle sammen rundt meg. De måtte nå lære seg og innse at de hadde ei datter, kjæreste/samboer og søster som var/er enda veldig syk.

Perioden etterpå var utrolig vanskelig og tung, jeg måtte nå innse det at jeg ikke kunne jobbe mer, trene eller være den aktive og sosiale jenten jeg hadde vert hele live føre dette. Jeg måtte nå lære meg å si nei til å hjelpe andre og måtte tenke mer på meg selv og familien. De neste gangene jeg nå skulle inn til Oslo var på A-hus og ME/CFS klinikken for å få hjelp videre med leve med denne diagnosen. Akkurat på denne tiden orket jeg ikke tanken på hva som skulle skje videre, jeg ville bare sove og komme meg vekk fra alt å alle, jeg ville bare fordøye alt som hadde skjedd på min måte.

Jeg skulle nå på den samme tiden begynne på AAP (arbeidsavklaringspenger) og begynne en ustoppelig kamp mot NAV!!

  • 219 Lesere

Likes

Comments

Veien fra jeg ble syk i 2009 til å få diagnosen i september 2012 det var en veldig humpete vei. I starten når jeg ble syk i 2009 så var det ingen som trodde meg, mange trodde bare var ei late jente. Jeg prøvde å forklare de at det er noe som feiler kroppen min, men jeg kan ikke forklare hva det er. Siden ingen trodde på meg så presset jeg meg videre i livet og begynte å jobbe som lærling. Sommeren 2011 så møtte jeg drømme gutten som jeg ønsket å leve live mitt sammen med, vi lever i dag sammen i et flott hus han har overtatt etter besteforeldrene sine.

Etter en noen måneder som vi hadde verdt sammen så syntes han det var veldig rart at jeg var hele tiden trøtt og sliten, klarte ikke å jobbe som lærling og sovnet uansett hvor jeg var. Jeg hadde da i en lang periode oppsøkt legen min og sa at det er noe som er galt med kroppen min, men jeg ble ikke trodd uansett hvor dårlig jeg var. Det var veldig frustrerende for meg og min familie. De skjønte etter hvert at her er det noe ganske alvorlig på gang med denne jenta.

Vi fant til slutt ut at siden jeg ikke fil hjelp av helsevesenet her hjemme så måtte vi gå privat vei. Vi reiste derfor flere ganger i uka inn til Oslo på Balderklinikken (privat klinikk) til den berømte legen Katarina Lien (de fleste med ME vet hvem denne legen er). Jeg gå til privat vei for å få den hjelpen jeg trengte, det kostet men jeg hadde ikke noe valg hvis jeg skulle få den hjelpen jeg trengte.

Katarina Lien sjekket meg for alle mulige sykdommer føre hun kom frem til diagnosen ME. Det tok 6 mnd med undersøkelser og alle salgsmulige prøver føre hun til slutt kunne fastsette ME/CFS diagnosen etter svininfluensavaksinen, men hun kunne ikke sette den alene så hun henviste meg videre til A-hus på ME klinikken der sånn at en overlege der også kunne fastslå denne diagnosen. Etter alle disse undersøkelsene som hun hadde gjort grundig og opp til flere ganger så var han ikke i tvil om at dette var ME/CFS.

I den perioden som jeg var på Balderklinikken så klarte jeg ikke å jobbe lenger eller noe som helst. Så jeg ble 100% sykemeldt i en periode også prøvde jeg å jobbe litt, men det klarte jeg ikke. Så tilslutt så måtte jeg gå 100% sykemeldt for å ikke bli enda dårligere enn det jeg var.

Når jeg fikk denne diagnosen var jeg på en måte glad, men samtidig var jeg knust. Jeg var veldig glad for at jeg endelig nå hadde funnet ut hva det var som feilte meg og jeg kunne nå begynne å få den hjelpen jeg trengte av det offentlige, TRODDE JEG. Jeg var også knust for jeg ville ikke være syk, jeg ville være som alle andre ungdommer og få et fantastisk liv.

Hadde jeg ikke hatt samboerne min og min familie som hjalp meg mellom denne perioden så vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg hadde hatt det den dag i dag. De støttet meg, hjalp meg, kjørte meg inn til Oslo flere ganger i uka og trodde på det jeg sa om hvordan jeg hadde det. Jeg er så takknemlig for at jeg har de rundt meg, og det er ikke en selvfølge at min samboer skulle klare å holde ut med meg i denne perioden for det var i starten av vårt forhold.

Dette var bare starten på et helvete med helsevesen og det offentlige (NAV, pasientskadeerstatningen osv.).

Dette er meg på bilde under utredning for ME/CFS og Narkolepsi. De måtte sjekke meg for alt føre de kunne fastsette en diagnose. Jeg måtte gå med de elektrodene som jeg har på meg i 24 timer.

  • 360 Lesere

Likes

Comments

Jeg har lyst til å fortelle deg litt dypere om hva slags sykdom jeg har og hvordan jeg fikk denne sykdommen. Jeg kommer til å være åpen på bloggen angående min sykdom, hva som er oppturer og nedturer i min hverdag og hvordan jeg blir behandlet i det offentlige systemet. Grunnen til at jeg velger å være så åpen er for å hjelpe andre i min situasjon, gi tips og råd til egentlig alle der ute som har problemer med å få forståelse av det offentlige og få flere der ute til å få mer forståelse til hva vi med den usynlige sykdommen ME egentlig går igjennom!

Jeg har en sykdom som heter ME/CFS = Myalgisk Encefalopati. Myalgisk encefalopati det er en nevroimmunologisk sykdom med mange symptomer. Hoved kjennetegnet er rask trettbarhet i muskulatur og sentral­ nervesystem etter minimal fysisk og mental anstrengelse, samt unormal lang restitusjonstid for gjenvinning av muskelstyrke og intellektuell kapasitet.

  • Oppstår akutt i ca. 80% av tilfellene
  • Utløsende årsak er vanligvis en infeksjon
  • ME kan også̊ utløses av vaksiner, miljøgifter, og debutere etter operasjoner og fysiske skader
  • Opptrer både epidemisk, i enkelttilfeller og i små̊ grupper
  • Forekommer i alle etniske grupper og sosiale lag
  • Rammer voksne og barn av begge kjønn

Jeg fikk denne diagnosen i September 2011, men hadde da allerede levd med den i noen år. For i 2009 så måtte alle som var i risikogruppen for å få svineinfluensa ta svineinfluensavaksinen. Jeg ønsket ikke å ta den, men jeg hadde en lege som sa at den må du ta for du er i risikogruppen. Så jeg dro på helsestasjonen og tok den, noen timer etterpå skjer det noe i kroppen min som jeg ikke kan beskrive. Kroppen ble rar på en ubeskrivelig måte, merket at det skjedde noe uvanlig i kroppen.

Etter at det hadde gått noen dager sier jeg til min mamma at det er noe galt i kroppen min, jeg er trøtt, sliten, vil bare sove og klarer ikke å gjennomføre en time på skolen uten at jeg sovner. Ingen kunne svare på hva som skjedde med kroppen min da, jeg presset kroppen min mer og mer.

Jeg fikk mer og mer symptomer som var ubeskrivelig og vi skjønte ikke så mye.

Noen av symptomene jeg hadde var:

  • Anstrengelsesutløst symptom økning og utmattelse
  • Influensalignende symptomer og sykdomsfølelse
  • Sår hals
  • Konsentrasjonsproblemer, «hjernetåke», regne­ vansker og nedsatt hukommelse
  • Hodepine, synsforstyrrelser, svimmelhet og plutselig blodtrykksfall
  • Søvnforstyrrelser
  • Overfølsomhet for lyd og lys
  • Forstyrrelser med temperaturreguleringen (frostrier/svettetokter/nattesvette)
  • Hjerterytmeforstyrrelser og rask puls
  • Appetittforstyrrelser (vekttap/vektøkning)
  • Muskel­ og leddsmerter
  • Nedsatt toleranse for medikamenter og alkohol

(Symptomenes art og intensitet varierer, avhengig av fysisk og mental aktivitet. En forverring av symp­tomene kan komme flere dager etter anstrengelse. )

  • 354 Lesere

Likes

Comments

Det å skal få tak i nav veilederen sin, det er et sinnsykt prosjekt i seg selv. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så Vanskelig å kunne få tak i nav.

Når en da endelig har fått tak i NAV etter mange minutter i tlf så må de da ta i mot beskjed for å sende den den videre til min veileder. For måten ringer nav så kommer en til Oslo! Når en da ønsker at nav veileder skal ringe deg opp igjen må en vente i 2 døgn eller flere for at de skal ringe opp.

Syntes det er så tungvint å skulle få tak i nav, for hvis det haster som det i tilfelle noen ganger gjør så gjelder det ikke å ringe nav å tro at en får snakkes med veilederen.

Hvorfor kan ikke de som veldig mange andre ha et bedre system fungerer og at det ikke tar 2-5 dager føre se ringer deg opp igjen.. Men dessverre så er det sånn at noen systemer må ha det mere tungvint enn det som er nødvendig.

  • 171 Lesere

Likes

Comments

God mandag alle sammen, håper dere har hatt en flott helg. Jeg har den siste tiden verdt veldig opptatt av at de som ikke har handicapkort skal bruke handicapparkeringene. I dag så dukket det opp en film på Facebook siden min som jeg ønsker å dele med dere.

Denne filmen har et veldig godt budskap og den måten de gjør det på skulle jeg virkelig ønske en fikk gjort her jeg bord. Sånn at de som parkerer på handicapparkering kanskje en gang for alle skjønner at de parkerer på en plass som virkelig en annen trenger som ikke kan gå så langt osv.

Håper dere tar dere tid til å kikke på denne videoen og deler mitt budskap videre. Ser dere noen som parkerer på handicapparkering så fortell de gjerne at de oppholder plassen til en som virkelig har bruk for den, men nå får den personen ikke parkert der for den er blitt tatt.

Gi meg gjerne tilbakemelding om hva dere tenker om filmen og om dere tror dette er en måte å få folk til å slutte å parkere på handicapplassene.

Ha en fortsatt strålende mandag så blogges vi snart igjen.

  • 160 Lesere

Likes

Comments