Header

Reise, Ungarn
Vi hadde vært i Budapest i omtrentlig to timer før jeg foreslo at vi like greit bare kunne gjøre de mest innlysende turistgreiene med én gang. Først som sist. Bli ferdig med det. Innerst inne elsker jeg turistgreier, you guys.
Skal en leke turist er Buda-siden det mest opplagte stedet å begynne. Slottet var ikke et fint slott i slott-forstand, så vi gikk i stedet rett til Mattiaskirken og fiskermannsbastionen. Rune satte seg ned i parken mens jeg gikk rundt og tok bilder av alt som var fint.

Bucketlist – check. Neida. Litt.

Som alltid var jeg sulten og trengte mat, så vi dro til Karaván som ligger på Pest-siden, og som er det lureste lille matmarkedet i hele Budapest. Her har de alt du trenger for å leve.

For eksempel selger de chimney rolls, som jeg har nevnt i et tidligere innlegg - det er kjempe usunt og virkelig godt om du velger vaniljesmak. Den smaker et hint av sitron også, er myk på innsiden og god og sprø på utsiden.
I nabobygget ligger Szimpla Kert, antakelig den mest kjente ruinpuben i Budapest. Vi ble helt (nesten) forelsket i en pianomann som satt der første kvelden. Folk flokket seg rundt han der han spilte theme-musikk fra Ringenes Herre, Star Wars, Harry Potter og så videre. Rundt kl 22.00 kommer en av de som tydeligvis jobber på stedet og ber han slutte fordi DJ’en har kommet på jobb. Alle bare hæ. Jobber han ikke her… Så reiste han seg opp og sa at han pleide å komme hit å øve et par ganger i uken, at han ikke eier et piano selv, og at han prøver å bli pianist. . Ga han hele lommeboka mi.
En ting som ikke er noe vits i å bruke tid på i Budapest er dette:

Båttur på Donau. Vi kjøpte Hop-on Hop-off tur, og to båtturer fulgte med på billetten, så vi tenkte det kunne bli en fin opplevelse. Det er ikke ofte jeg kjeder meg, men.. Guiden er en gammel kassettspiller det er umulig å høre over høyttalerne, og båten lukter gammel fyll. Prøv å hold ut med det i én time, da du.

Hvis du elsker religion sånn som meg, eller bare har lyst til å se kult interiør, så kan du besøke synagogen i Dohány Street. Det er den nest største synagogen i hele verden, selv om de så ydmykt selv hevder at de er verdens tredje største, og er en litt annerledes synagoge med hint av kristendom og islam i både interiør og eksteriør.

Setter du pris på god kaffe, kan jeg anbefale kaffebaren Kontakt. Det ligger i nærheten av synagogen, og serverer god kaffe. Jeg er mest fan av kaffe med melk, så jeg bestilte cappuccino, mens Rune valgte god gammeldags svart kaffe. Ikkeno’ humbug der i gården. Begge deler var fantastisk.
Flere turistgreier du kan gjøre i Budapest er for eksempel:

Du kan sitte på en benk ved parlamentet og se på mennesker som gjør det samme.

Med Hop-on Hop-off bussen kan du blant annet ta turen opp til Gellerthøyden.

Dette er på helteplassen. Vi busset forbi.

Her busser vi.

Vizlát

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Jeg pleier å gå opp på fjellet ca sånn her:

Alltid joggesko, ett lag ull og turbukse.

På et eller annet merkelig vis ender jeg alltid opp slik:

Plutselig fire lag ull, hijab og spaserstokk. Hopper bestandig rundt og roper "they shall not pass". Fant fem geiter. This is what fjellet does to you.

Dette er fjellet - eller Rondane for den nysgjerrige:

Det ble ikke en lang tur. Vi hadde gått et par kilometer da jeg hører febrilsk leting tre, fire meter bak meg. Allerede da skjønner jeg hva som skjer, før jeg i neste øyeblikk hører:

Har du snusen min?!

Selektiv hørsel. Sier jeg nei må vi snu. Sier jeg ja lyver jeg. På et tidspunkt må jeg svare, så jeg snur meg, ser inn i to kulerunde, panikkslagne øyne som er i ferd med å innse hvor dette bærer. Så jeg blir den første som bryter stillheten: Jeg kan vente her om du vil gå tilbake å hente den. Jeg såvidt vært inne på tidligere at Rune ikke elsker fjellet, så å gå tilbake til bilen for så å gå enda lenger inn i fjellet, var på dette tidspunktet høyst uaktuelt. Stemningen var anspent, og jeg visste at alle veivalg og hver eneste kilometer fra nå av måtte begrunnes godt og iherdig. Heldigvis hadde jeg både solo og sjokolade i sekken. Såpass forberedt var jeg.

Til slutt sa det stopp, for det gjør det alltid på et tidspunkt. I over én kilometer hadde jeg totalt oversett spørsmålene om: Hvor langt har du egentlig tenkt deg? Hva er planen din egentlig? Hvor skal du nå? Og jeg skjønte at jeg var svar skyldig. Jeg pekte litt forsiktig mot foten av Rondeslottet og sa at jeg ideelt sett skulle likt å gå helt dit og kanskje litt innover i dalen. I ren og skjær protest slang han seg ned i nærmeste lyng, fant en stein til hodepute og sa ikke et ord til. Jeg er ikke kjent for å være kjempe tålmodig og når det er noe jeg har bestemt meg for er jeg relativt urokkelig - så jeg gikk. Og gikk. Og hadde rett hele veien, for det har jeg som regel.

Da jeg kom tilbake sov han tungt og høylytt, så den fjellturen var vel ikke helt bortkasta allikevel tenker jeg (!). Det blir forhåpentligvis ikke lenge til neste avsnitt av Fra bybanditt til fjellrev. Rune spiller som vanlig hovedrollen.

Hilsen Kine,

håpløs turoptimist.


Likes

Comments

Hellas, Reise

Kalispera blir vel riktig om jeg skal være pinlig nøyaktig. Jeg kom hjem fra Hellas for et lite øyeblikk siden. Turen var startskuddet på sommeren, og nå skal jeg bare vaske alle sommerklærne og pakke en ny bag med ullklær før ferden går videre til Gjendebu på torsdag. For en rastløs sjel som ikke orker å være stillestående over lengre perioder, er variasjoner av den skalaen midt i blinken akkurat nå.

Agios Konstantinos, 04. juni.

Denne vidunderlige lille havnelandsbyen lå rett under de fineste fjellformasjonene jeg har sett. Jeg tryglet med meg Rune i veldig varme varmegrader på en kveldstur opp mot fjellene. Jeg pekte i hytt og gevær i alle himmelretninger som en spedalsk liten sak som aldri har vært utenfor husets fire vegger før. Det er ikke alltid han skjønner fascinasjonen jeg har for enkelte ting (det meste), men jeg velger å tro at han uansett tenker at det er sjarmerende. Og gjør han ikke det erre synd på’n, fordi han skal ingen steder.

Skiathos, nordsiden, 05. juni.

Vi leide oss en atv og allerede første dagen kjørte vi rundt hele øya. Klokken nærmet seg syv, åtte, kanskje halv ni på kvelden og vi kavet oss frem på de slitne, hullete gamle sandveiene gjennom fjellene. For hver sving ble utsikten enda mer storslagen enn den forrige. Jeg ville være der for alltid. Natur som dette gjør noe med meg. Det er deilig å oppleve at noe som dette kan gjøre meg så følsom, rørt og respektfull for noe annet, noe større eller noe utenfor min virkelighet. Den samme opplevelsen fikk jeg da vi besøkte et av de aktive klostrene på øya og munkenes sang hørtes som ekko i fjellene. Øynene fyltes med tårer, og noe mer vet jeg ikke hvordan jeg skal forklare. Jeg har så mye respekt for mennesker som har evnen til å knytte seg til en religion på den måten, det er det fineste jeg vet. Kanskje jeg skulle ønske det var meg.

Kastro beach, Skiathos, 07. juni.

Atter en dag på atv’en, atter en avsidesliggende strand (som dessverre kan nås med båt = turistfelle). Denne stranden har det klareste vannet jeg noen gang har sett og antakelig kommer til å se i min levetid. Challenge accepted!

Plaka, Athen, 09. juni.

Jeg fant dette lille krypinnet rett nedenfor Akropolis på airbnb, og ettersom Rune fikk velge hotell og luksus i fem dager, så gikk han med på denne autentiske opplevelsen i to dager i Athen. Det verste han vet er harde seng og dårlig air condition, så kudos til han for dét. Vi hadde egen takterrasse 200 meter i luftlinje fra Akropolis, egen bakgård med den frodigste utsikten fra kjøkkenvinduet og appelsintrær ved utgangsdøra.

Akropolis, Athen, 10. juni.

Dette var fint. Og så innihelvete varmt, det må jeg bare si. 28 greske varmegrader er ikke det samme som 28 norske, det kan jeg ta deg i hånda på. Men Akropolis er nå engang Akropolis, og det er faktisk noe av det største jeg har opplevd. Tanken på alt som har og kan ha skjedd her gjør meg målløs og jeg føler meg så liten, så liten.

Jeg kommer til å skrive mye mer om hvor vi har vært, hva vi har gjort og tipse om hva vi opplevde var verdt å gjøre og den slags. Det blir greske toner og opa her inne en god stund fremover, sorry not sorry.


Likes

Comments

Friluft

Det var lørdag 6. mai og strålende sol. Vi var too cool for solkrem.
(slapp av da, vi hadde bare glemt å kjøpe den).

Rune trodde lenge jeg tulla da jeg sa vi skulle på Gaustatoppen den helgen, og han var svært lite imponert da vi parkerte bilen ved Stavsro. Det første stykket var det sti – uten snø – og jeg kommenterte så lett jeg overhodet kunne at slik er det sikkert hele veien. Der jinxa jeg hele jævla turen.

Jeg gikk først og lagde spor, bare for å være hyggelig og ettersom fjellturen hadde vært min idé. Skulle gjerne hatt fjellsko i stedet for joggesko av tøy akkurat da. Et par gamasjer hadde også gjort seg, vil jeg tro. Jeg plukker fortsatt is ut av buksebretten og skoa står fremdeles til tørk.

Rune hatet alt. Etter et mageplask som endte på trynet et par meter ned i fjellsida, mange dype fall med snøen til skrevs, mye sutring, en god del banning og en balansert strøm av godsnakking og lovnader fra min side – var han allerede halvveis opp på fjellet klar til å kaste inn håndkle.

Det som opprinnelig var ment å ta to timer, tok fire timer. Snøen ble våtere og våtere, kram og jævlig – og de siste 1,5 kilometerne var nesten ufremkommelig til fots. Falt en først gjennom snøen, pakket det seg så hardt rundt beinet at det var umulig å komme opp igjen uten hjelp. Jeg kunne jo ikke klage heller, ettersom det var min idé og jeg ikke kunne tillate meg selv å innrømme at denne ideen kanskje ikke var verdens beste. Jeg var ikke klar for den slags nederlag og i alle fall ikke halvveis opp til familievennlige Gaustatoppen.

Ikke engang da beinet mitt ble sittende fast under en stein, turte jeg å si noe. Jeg hadde snø helt til lysken og kjente at beinet ikke ville løsne. Under all snøen hadde jeg fått foten i klem, og jo mer jeg bevegde meg, jo mer satt jeg fast. Jeg så for meg Røde Kors med helikopter og varme omslag, samt overskriften “Kvinne (25) funnet frosset i hjel nær Gaustatoppen” i Dagbladet. Med litt hjelp fra Rune kom jeg meg omsider opp, med skrubbsår oppover leggen og fotbladet. Med øynene fulle av tårer fortsatte jeg videre, i stillhet.

Flere steder måtte jeg krabbe i stedet for å gå. Da sank jeg ikke like langt ned i snøen. Det er kanskje det mest nedverdigende jeg noensinne har gjort. #fjellgeit

Vi møtte en dame som var på vei ned, som muntert kommenterte: dere sleit litt med å gå den veien der, så jeg, hehehehe. Jeg hadde lyst til å svare at det absolutt ikke hadde vært noe problem, og at hun gjerne måtte gå samme vei ned. Da hadde det plutselig vært hun som tronet overskriftene i Dagbladet. Jeg lot Rune svare for meg, han var fremdeles i stand til å være hyggelig mot fremmede.

Vel fremme fikk jeg av meg de våte skoene og sokkene. Lurte på om føttene noensinne ville bli de samme igjen. Som trøst drakk vi opp all kakaoen, før vi slo fast at vi ikke kom til å komme oss ned på samme måte som vi kom opp. Rune sa han heller skulle bli hentet i helikopter enn å gå den samme veien ned igjen.

Gaustabanen var eneste alternativ. Hadde Rune visst hvor bratt det var, hvor mye det kom til å bråke og hvor langt det var ned, så tror jeg muligens han hadde valgt å gå/krabbe/rulle ned allikevel.

Banen gikk selvsagt ikke ned til Stavsro, og fire nye kilometer med føtter fulle av gnagsår skulle tråkkes. Hvis du, mann (55), som vi spurte om å få sitte på med bort til parkeringen og som glefset at du hadde full bil tilfeldigvis leser dette, så skal du bare vite at jeg hater deg ❤

Rune har opprettet hashtagen #fuckfjellet for alle som måtte ha hatt samme opplevelse som han, eller for den stakkaren som har en samboer som kontinuerlig byr på den ene manndomsprøven etter den andre. Du er velkommen til å bruke den.


Likes

Comments

Reise, Ungarn

Dersom Paris og Øst-Berlin fikk barn, ville det barnet vært Budapest. Ingenting er vel så rett som akkurat dette utsagnet, og det kan jeg si uten å ha vært i Paris.

Først skal vi konstantere det viktigste – er det billig i Budapest? Det vil jeg si. En øl på butikken koster kanskje 8-10 kroner, mens en øl på bar koster 20-25 kroner om du ikke er kresen. Jeg kan ikke påstå at jeg noensinne ble klok på valutaen, og det stakk i hjertet hver gang jeg ga fra meg en femtusen-lapp (dette er ca 150 norske kroner). Det føltes ikke riktig og jeg fikk tårer i øynene nesten hver gang.

I første del av den etterlengtede Budapest-guiden, vil jeg tipse om et knippe steder der frokost, lunsj, middag og alt i mellom burde inntas:

Gerlóczy café

Hit skulle jeg ønske vi gikk flere ganger, men i rette turistånd skal en helst ikke spise samme sted to ganger ettersom man tross alt ønsker så mange kulinariske opplevelser på så mange ulike steder som mulig. Dette sier turistloven, og da følger man det.

Omeletten er amazing, smoothien ikke verdens beste, juicen er verdens beste og kaffen er også god. Jeg tror egentlig opplevelsen var en kombinasjon av været, servicen, maten, muligheten til å sitte ute i sommerklær klokken ti en tidlig morgen, og kirkeklokkene som ringte i det fjerne mens rolig jazz strømmet ut av høyttalerne og blandet seg med fuglesangen.

New York Café 

Jeg hadde jo bestemt meg for å dra hit allerede før vi i det hele tatt var i Budapest. Jeg visste at prisene var tilnærmet norske, men at restauranten i seg selv var superfin.

Dette er ikke stedet å komme dersom du forventer god service, for det eier de ikke, og du må antakelig bestille det du skal ha tre ganger før de endelig husker deg. Be om kvitteringen fem ganger, så kommer den etterhvert. Flere av servitørene himlet med øynene til hverandre i det de forlot bordene, og sånt setter jeg ikke pris på. Orker ikke og skulle ta hensyn til sånt. Men stedet (interiøret) i seg selv er verdt besøket (dessverre?).

Mazel Tov

For første gang i livet var jeg ikke sulten, og kjøpte bare en dessert (og en drink og en milkshake), mens Rune slo til med en fancy kebablignende tallerken. Desserten min het sweet malawach, er en tradisjonell rett/dessert fra Yemen, og minner mye om en tykk pannekake med masse sukker på. Kan fint deles mellom to personer. Interiøret her er også superfint, og restauranten ligger i sjuende distrikt – veldig beleilig i det jødiske kvarteret.

Karaván

Ahhh.. Perfekt sted dersom du er sulten, men kanskje ikke helt vet hva du er sulten på – for her finner du garantert noe du vil ha. Jeg sa vel ørten ganger daglig at jeg skulle prøve langos, men så langt kom jeg aldri. Jeg tør uansett påstå at du burde prøve den. Her kan en også kjøpe de berømte ungarske chimney rolls’ene, og jeg kan anbefale den med vanilje. De selger også vegetar/vegan mat her. Og øl.

Pampas

Vet ikke hvorfor jeg ikke har bilde herfra? Restauranten er litt dyrere enn andre restauranter i Budapest, men fremdeles billigere enn i Norge. Super service også. Servitøren vår hadde ikke fått med seg at jeg også skulle ha en drink, og dermed fikk vi vin på huset. Biffen her er sinnsykt god, og det samme er potetmosen og sausen. Loves!

Tips gjerne om flere spisesteder i Budapest i kommentarfeltet!


Likes

Comments

Reise, Kypros

Varmen slo i mot meg på en måte jeg aldri før har kjent i det jeg steg ut av flyet på flyplassen i Larnaca. I det øyeblikket kjente jeg en skrekkblandet fryd der jeg grublet litt frem og tilbake på om kroppen min var i stand til å håndtere den type temperatur, eller om jeg bare skulle resignere og finne tilbake til flysetet mitt og bli med hjem igjen. Rolig underkastelse. This is gonna be the death of me, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Det skulle vise seg og nesten være sant.

Men først, background info:

Kypros er en øy i Middelhavet, omringet av Tyrkia, Hellas, Syria, Egypt, Israel og Libanon. Koordinatene er… neida. Jeg var her i 2011 sammen med mamma og lillebroren min. Mange anser antakelig ikke Ayia Napa for å være særlig familievennlig – det er i hvert fall inntrykket jeg har – men der er vi tre som kan vitne i mot.

Dette var en typisk norsk charterferie i regi Startour med flust av det jeg kaller dødtid. Det skjer ingenting på sånne ferier. Det er den type ferie der 80 prosent av tiden blir brukt på stranden eller ved bassenget, og de resterende 20 prosentene til å spise litt for mye av helt ok mat. Vi var i syden. 

Jeg brukte stort sett tiden min på å vake i vannkanten, eller ligge dø(s)ende på en oppblåsbar krokodille i bassenget, kjøpt for anledningen.

En dag tok jeg med krokodilla mi ned til stranda. Det var så varmt, sikkert femogførti grader. Vannet var ikke engang avkjølende, men noe måtte jeg jo gjøre. Jeg hadde dødtid for hånden. Jeg lå tvers over krokodilla med bein og armer i vannet og lot som det var behagelig. Mamma hadde kapra parasoll og to solsenger på stranda og jobbet med bikiniskillet. Broren min var antakelig opptatt med sånt femtenåringer gjør.

Og med det mener jeg mobilspill, være tenåring, furte, osv.

Jeg husker ikke så mye.

Jeg vet at jeg på et tidspunkt kom til meg selv. Svetten rant, jeg tittet rundt meg. Jeg og krokodilla hadde drevet langt fra land, noe som var helt ulogisk ettersom jeg trodde at jeg var helt trygg og at bølgene ville drive meg innover mot stranden. Det gjorde de jo ikke og det fikk meg til å tvile på alt et øyeblikk. Jeg lå der ute og kjente litt på panikken som kom snikende og tenkte at jeg hadde to valg. Enten kunne jeg ligge der å forsøke og akseptere at jeg kom til å bli spist av hai eller brent i hjel av maneter og helvete, som forøvrig til dags dato er mitt verste mareritt, eller så kunne jeg late som ingenting og forsøke å padle mot land. Helt casual. Det var også et tredje alternativ, og det minnet litt om historien i Life of Pi. I noen minutter valgte jeg det første alternativet, før adrenalinet kicket inn og jeg forstod at andre alternativ antakelig var best. For alle parter. For verdensfred.

Det var en avgjørelse mamma satte pris på.

Jeg la meg til rette på krokodilla jeg nå hadde utviklet et hat/elsk-forhold til, og stålsatte meg. I kinkige situasjoner ingen andre enn jeg selv har forårsaket, har jeg en tendens til å sette skylden på andre. Krokodilla var den eneste jeg kunne skylde på der og da. Det var meg og den, og jeg husker at jeg følte meg dypt sveket. Det var dens skyld at jeg hadde havnet i denne situasjonen. Samtidig forsøkte jeg og ikke tenke på haien som antakelig sirklet seg inn på meg og fartøyet mitt i dette øyeblikk, og padlet av gårde. I femogførti varmegrader.

Det var så varmt, og jeg var så kvalm. Jeg padlet og padlet. For hver bølge som kom ble jeg tatt én meter inn, og to meter tilbake, noe som igjen forklarte hvordan jeg hadde drevet så langt ut in the first place.

Etter langt om lenge og én bønn senere nådde jeg land. Jeg tuslet så nonchalant en kan med andregrads forbrenning opp på stranda mens jeg speidet rundt meg for å se om noen hadde lagt merke til det lille helvetet jeg akkurat hadde gjennomgått og overlevd. Ingen. Ingen hadde sett meg. Jeg var nesten litt skuffet.

Ikke engang mamma og lillebror hadde lagt merke til at jeg var borte.

Jeg takka for meg den dagen.

Neste dag valgte jeg bassenget fremfor havet, og krokodilla og jeg – som forøvrig hadde lagt uvennskapet til side for muligheten til å oppnå enda skarpere tanline – tok plass i vannet sammen med femåringene og pensjonistene.

En skulle tro jeg hadde lært.

To timer senere.

Det skulle vise seg at jeg ikke er skapt for å tilbringe lenger enn stusslige tre minutter i sola før jeg faller i dyp søvn. Denne gangen var ikke kroppen min særlig mottakelig for mer etter det lille eventyret mitt på havet to dager før, og kapitulerte. Jeg kravla opp av bassenget, stabla meg opp på beina og formelig slepte meg inn under tak. Det boblet i huden, kvalmen var fremtredende og beina skalv.

Bartender: are you okay, lady?
Meg: *stønn*

Jeg segna om, forsøkte å ta meg for på en stol, bomma no’ så grassalt og gikk rett i bakken.

Resten av ferien tilbrakte jeg innendørs, innsmurt i yoghurt naturell og en kald klut på panna. Jeg kan informere om at det er lite som hjelper mot solstikk. Så mye vet jeg. Såpass har jeg erfart.

Men det er fint på Kypros og øl kostet 16 kr i 2011


Likes

Comments

Reise, England

75 dager har passert siden vi var i London. 70 dager har gått siden jeg tenkte at jeg skulle skrive om det. Plutselig var jeg fanget av både julestria og glemmeboken – og her sitter jeg, 75 dager etter og prøver å huske hva vi gjorde.

Jeg har aldri før besøkt China Town i noen by, så dette stod øverst på listen min – tro det eller ei. Jeg synes hele ideen er så fascinerende, og jeg kunne gått her i timesvis hadde det ikke vært for at Rune kanskje mente at det ble litt i overkant. Det får være måte på hvor mange ganger man skal stirre inn i de samme restaurantvinduene, si.

Vi fant en vietnamesisk restaurant som hadde fått utrolig gode tilbakemeldinger på tripadvisor. Jeg for min del elsker jo simpelthen vietnamesisk mat. Vi ble plassert innerst i lokalet, nederst i kjelleren – og jeg var så begeistra. Jeg elsker opplevelser utenom det vanlige. Jo trangere – jo mer autentisk sa hodet mitt. Rune på sin side var noe skeptisk og var sikker på at vi ble stuet bort i et hjørne for ikke å ødelegge det vietnamesiske inntrykket.. Oh well.

Vi bodde i Kennington, i en sjarmerende leilighet vi fant på airbnb. Hosten var så hyggelig, laget te til oss hver kveld, og dekket til og med på til frokost om morgenen. Hun hadde også to hunder som gjorde at jeg følte meg hjemme med én gang.

Men undergrunnen, den og jeg blir aldri venner.
Å gå ned dit er å be om astma og det som verre er.

To av dagene brukte vi på å tusle rundt i gatene, fikse de siste julegavene og oppdage London. Jeg fikk vist Rune de obligatoriske severdighetene, fordi jeg rett og slett følte det var nødvendig. Han på sin side forstår ikke helt poenget med severdigheter, og følte nok ikke særlig behov for å se hverken Big Ben eller Westminster Abbey.

Her kommer dog mitt beste London-tips: Reis ut av byen til hindutempelet i Neasden. Det er et av de største, om ikke det største hindutempelet utenfor India, og er også det første tempelet bygget som et tradisjonelt tempel i Europa. Helt øverst i tempelet er alle gudestatuene (murtiene). Pass på å komme når dette er åpent, gå opp dit, og sett deg ned foran en eller flere av gudene for den fineste opplevelsen. Obs: ikke lov å ta bilder inne.

Likes

Comments

Feltarbeid, Sosialantropologi

Jeg har overlevd godt over to måneder i felt, og det er på tide med en liten oppdatering. I et tidligere innlegg skrev jeg at overskriften lød noe sånt som: Buddhisme og nyreligiøsitet i Oslo – en studie av østlige elementers innflytelse i det norske samfunnet. Jeg har ikke lenger fokus på det jeg kalte det nyreligiøse, og satser fullt og helt på østlige tradisjoner og praksiser og effekten av dette i det norske samfunnet, som jeg så fint og akademisk ville sagt det.

Men hva betyr det, spør du? Jo det skarru få vite. Jeg lærer om buddhismens etikk og retningslinjer, mediterer og får være del av et buddhistfellesskap – alt på et buddhistsenter. I tillegg trener jeg taiji ukentlig på et annet senter. Hver dag når jeg kommer hjem, skriver jeg. Litt som å leve i paradis om du vil.

For to uker siden var jeg og flere andre på en retrett. Jeg har samlet sammen et knippe bilder og her kommer et veldig bloggete bildedryss:

Vi bodde fire jenter på samme rom, levde veldig leirskoleaktig og jeg følte meg plutselig veldig ung og fri igjen.

Klokken syv ble vi vekket av gongongen. Hver morgen praktiserte vi fullstendig stillhet hvor ingen fikk snakke med hverandre. Da jeg kom hjem fortalte jeg Rune at jeg ville innføre dette hjemme også, men han ble hverken imponert eller overbevist. Før meditasjonen klokken 07:30 ordnet jeg i stand frokost ettersom det var en oppgave jeg hadde tatt på meg lørdag morgen, og til å skrive ned alle refleksjoner og tanker i en notatbok på meditasjonsputa mi. Mitt go-to-place gjennom helgen.

Fra klokken 07:30 mediterte vi to ganger. Jeg vet ikke helt hvor lenge, siden vi hadde mobilforbud og jeg ikke eier en eneste klokke. Etter det spiste vi frokost.

Sånn så det ut hver dag. Vi mediterte og studerte i en halvsirkel foran Buddha, og brukte fritiden til å skrive, lære mantra, snakke, sitte foran peisen og være ute.

Lyset lørdag morgen var helt fantastisk. Jeg satt midt i meditasjonen da jeg kjente solen varme oppover beina mine før det nådde ansiktet mitt, og jeg åpnet øynene såvidt og fikk se det mest imponerende lyset danse over gulvteppet, alle som mediterte og Buddhaen i gull foran oss. Det knitret i peisen og lukten av ved og trygghet fylte neseborene mine.

Her kommer et fint lite quote som jeg tok med meg fra den helga:

Hat er som å drikke gift
og tro at den andre skal dø av det

Et hjemmesnekra dikt fra notatboka mi da jeg i et øyeblikk av rådløshet ikke klarte å uttrykke meg annerledes. Jeg fant ut at dikt fungerte prima:

Å slappe av

en tryllekunst
der alle venter på
behind the scenes – episoden
som røper
alle triksene

Likes

Comments

Norge

I år feirer jeg seks års jubileum. I snart seks år har jeg trådd asfalt i hovedstaden, og til å være odelsjente fra et gammelt småbruk i de dype skogene i Hedmark – trives jeg overraskende godt i urbane strøk. Å vende tilbake til Oslo fra hvorsomhelst, er som – uansett hvor klisjé det høres ut – å komme hjem.

My go-to-place

Dette er mitt fjerde hjem. Nr 1 er Oslo, nr 2 er Grue, nr 3 er Ålesund og botanisk hage er på en vel fortjent fjerde plass. Trumfer glatt forelesningsbenkene på Blindern som har sneket seg inn på en solid femte. Jeg liker meg best her på våren, eventuelt sommeren de gangene sommerværet i Oslo er fraværende. Her er det varmt, behagelig og det er ålreit å kunne drømme seg bort til et klima langt, langt borte.

En perle på Bygdøy

Selv om jeg bare har vært her én gang, så kommer det med på listen. Så fint er det, at jeg skulle ønske jeg kunne ta en telefon til kongehuset for å spørre om jeg kan telte i hagen her. For det er de som eier området – eller? Stedet er stort, større enn man tror, veldig lite Oslo-aktig og fantastisk på soldager. Tips: ta med matpakke og kaffe, og gå helt ned til brygga ved vannet. Njut.

Bygdøy generelt byr på fantastiske turmuligheter. fine strender og er også overraskende stort. Hver gang vi går tur her ser hører vi fuglesang og ser rådyr i skogkanten – og bondehjertet mitt svir litt ekstra.

In walking distance

Dette er kanskje noe av det jeg gjør mest. Dersom jeg har planer tidlig på dagen og har noen timer tilgjengelig før jeg har en ny avtale, så bruker jeg ofte den tiden på å gå. En av mine absolutte favoritter er de dagene vi kommer hjem fra jobb og skole, hiver oss inn i bilen og bare kjører. På måfå, ellers funker det ikke.

Frognerparken er kanskje en av Oslos mest oppbrukte attraksjon, men på morgenen, midt mellom soloppgang og Bonanza på TV2, da er det ålreit å være der. En kan nesten ikke høre bilene engang. Ellers liker jeg å se på moskeen på Grønland. Har enda ikke turt å spørre om jeg kan få komme inn, litt fordi at jeg ikke vet om det er lov, og litt fordi jeg er introvert og klein i sosiale sammenhenger. Håper ingen overvåkningskamera fanger meg opp der jeg står stalkeraktig og creeper utenfor moskeen. Ellers er også Blå på Grünerløkka et must-see, men kanskje bare én eller to ganger. Veldig fin å spasere forbi. Øyhopping i Oslofjorden er også en genial vår, sommer -og høstaktivitet, og både Ulvøya, Ormøya, Malmøya og Hovedøya er en favoritt.

Fine steder som ikke er med på bildet er blant annet Ekebergparken, Holmenkollen/Tryvann, Mathallen, klosterruinene og de ville sauene (evt geitene) ute på Hovedøya, og brua over Akerselva oppe på Sagene der hønse-Lovisas hus ligger. Jeg liker også og kjøre rundt i nabolaget på Nordstrand og drømme om framtida da jeg eier et tre etasjers hus med eget svømmebasseng og utsikt over Oslofjorden.

I sommer håper jeg at jeg kan øyhoppe til flere Oslo-øyer, utforske Nesodden, se utsikten fra Grefsenkollen (og Vettakollen) og gå flere turer langs havnene.

En siste lille ting: regn + varm asfalt = sant ❤


Likes

Comments

Reise, Tyskland

Da flyet landa og nervene hadde roa seg noenlunde, tok det ikke lang tid før de igjen var i høyspenn. Vi skulle nemlig risikere livet 220 meter over bakken i TV-tårnet i Berlin. Middagen var tørr og oppskrytt, men utsikten var fabuloso. Utsikten fra rommet vårt på Park Inn var den beste jeg noensinne har hatt og kommer til å ha. Rommet i seg selv – aah.

Neste dag dro vi på vinsmaking (yes, bucketlist), og innen klokken var tolv hadde jeg seks generøse glass vin innabords. Man spytter ikke vin i bøtter på elva Spree i Berlin. Det var en morsom gjeng som gikk av båten etter en tre timers vinsmaking den dagen.

Vi tusla langs elva (bort fra TV-tårnet, som var vårt faste referansepunkt på turen) og fant dette stedet:

Teepee-land var antakelig høydepunktet på turen for min del. Jeg hadde ingen forventninger ettersom jeg ikke visste om dette stedet på forhånd. Vi kom i snakk med en kar som hadde bodd der i godt over to år. Vi ble invitert inn og introdusert for flere av beboerne og fikk se hvordan de bodde og litt om hva de gjør og hvorfor de er der.

Her kommer frie sjeler sammen og bor gratis mot at de hjelper til å holde området ryddig. En fin og fredelig liten village. Couchsurfing har aldri vært mer fristende.

På vei hjem tok vi en tilfeldig avstikker og havnet i den fineste kirken jeg noen gang har sett. Den inneholdt nesten ingenting, bare verdens fineste akustikk.

Resten av den dagen brukte vi på litt tilfeldig shopping, avslapning og middag + øl + tysk trubadurmusikk på en middelalderrestaurant.

Lørdag morgen var alle mer eller mindre ganske redusert, og vi fant ut at det var best (mest forsvarlig) å busse rundt på en hop on hop off tur. Vi hoppet av på Brandenburger Tor og så blant annet holocaust-minnesmerket.

Lørdagen ble stille og rolig for vår del, og vi avslutta dagen med ei litta fireretters på Nolle:

Søndag morgen slang vi oss inn i en taxi som tok oss til East side gallery. Dessverre var det gjerder foran det aller meste av muren – allikevel gjorde det stort inntrykk på meg. At ikke flere trekker linjer mellom Berlinmuren og Trumps’ mur er for meg helt uforståelig.

Litt bortenfor fant vi dette stedet og ble tilbudt hasj, gonoré og masse annet snacks:

Berlintipsene fra meg til deg:

  • Bo gjerne i øst: det er ikke det fineste stedet, men absolutt det mest interessante etter min mening. Det er ganske stygt, sjarmerende og hipt på samme tid.
  • Gjør noe litt utenom det vanlige, reis til Teepeeland og snakk med mennesker du ikke kjenner eller kanskje ville kommet i kontakt med ellers.
  • Taxi er billig! I alle fall sammenlignet med norske priser. Vi betalte nesten aldri mer enn det norsk startpris begynner på.

Auf Wiedersehen


Likes

Comments