Header

Helt siden jeg var tenåring og bodde hjemme på jenterommet til mamma og pappa, i en liten by langt oppi nord norge, så har jeg alltid følt at jeg er plassert her på jorden for en grunn, at det er en plan for livet mitt, en egen agenda. Følelsen av at det finnes noe mere mellom himmel og jord, at det er en gud der ute, som ser oss, og som følger med på alt vi gjør.

Jeg begynte å be til gud da jeg var relativt ung. Da jeg var mindre så hadde vi en hund. Denne hunden var vi alle sammen utrolig glad i, og hun ble en stor del av familien vår. Etter 13 år sammen så ble hun gammel og syk. På dette tidspunktet gikk jeg på barneskolen. Husker ikke nøyaktig, men tenker jeg var rundt 12 års alderen. Hver gang jeg kom hjem fra skolen kom hunden vår løpende mot meg i gangen, hoppende glad! Jeg husker at noen ganger tisset hun i gangen, fordi hun ble så glad for å se meg. Ettersom årene gikk ble hun ganske aggressiv og usikker. Personlig er jeg ganske sikker på at det kom av at en gjeng med ungdommer kastet stein på henne da hun var ute i løpestreng noen år tilbake. Hun ble i allefall mer og mer aggressiv, så foreldrene mine begynte å bli bekymret for hva hun kunne finne på å gjøre. Det hele endte til slutt opp med at hun begynte å bite oss. Så, en dag da jeg kom hjem fra skolen så var hunden borte. Mamma hadde tatt henne med til veterinæren for å avlive henne. Jeg kan huske det som om det var i går. Jeg ble så utrolig lei meg, for bortsett fra at hun ble aggressiv så var hun en fantastisk hund med en sterk personlighet. Jeg husker jeg ba til gud, om at han måtte passe på henne, å at han måtte passe på familien min. Hver natt ba jeg. Det ble liksom en ting jeg måtte gjøre før jeg la meg ned for å sove. Jeg kommer ikke fra en religiøs familie, så min tro hadde ingen tilhørighet. Jeg hadde lite kjennskap til kristendommen, men av det lille jeg viste så greide jeg ikke helt å tro på det kristendommen lærer oss. Da tenker jeg på treenigheten. Hvordan kunne gud både være både gud, en far og en sønn? Kristendommen for meg ga ingen mening. Jeg konfirmerte meg i kirken, men tok meg aldri bryet med å studere kristendommen, da alt kristendommen lærte virket så fjernt for meg. Grunnen til at jeg valgte kristelig konfirmasjon i stede for borgerlig, var rett og slett for å holde på tradisjoner, ingen ting annet.

Jeg husker at alle venninnene mine hadde kjærester. Ganske komisk, men jeg var vell 14-15 år da jeg ba til gud om at han måtte finne meg en kjæreste, en som jeg kunne dele resten av mitt liv med. Jeg ville ikke ha noen sommerflørt. Jeg husker at jeg sa at dersom det skulle komme noen i livet mitt som ikke kom for å bli, så ville jeg ikke ha de. Jeg ville ha en livspartner. Er ikke det en ganske sprø ting å be om? Til å være så ung? Jeg skal ikke male noe bilde om at jeg var en engel unge da jeg var mindre, tvert i mot.. jeg følte meg som familiens sorte får. Jeg skulket skolen, holdte hjemmefester når foreldrene min var på hytta og skapte generelt sett mye unødvendig uro og bekymringer for foreldrene mine.

Som 16 åring flyttet jeg alene til trondheim for å gå skole. Tror foreldrene mine både var redd, men også litt lettet. Venneskretsen min i hjembyen var ikke akuratt den beste, da vi oppfordret hverandre til å gjøre dumme ting. Før jeg flyttet hadde jeg tatt meg et friår for å jobbe. En venninne av tanten min hadde kjenninger i trondheim som ordnet med jobb til meg i samme kjede, så jeg hadde allerede ting på stell når jeg kom. Skolen jeg hadde søkt på ble nedlagt uten forvarsel, så det endte opp med at jeg begynte å jobbe fulltid. På dette tidspunktet hadde tanten min flytta nedover, så jeg bodde hos henne et års tid. Etter en stund ville jeg finne meg noe eget, så jeg flyttet til slutt inn i et kollektiv. Det er her det hele startet. Her traff jeg kjærligheten i mitt liv. Han hadde egenskaper som jeg aldri har sett i et menneske. Han var så utrolig rettferdig og klok! Jeg ble selvsagt nyskjerrig på hvorfor han var slik, hvorfor han var så andeledes enn alle andre. Det viste seg at han var muslim. Jeg viste på dette tidspunktet ingenting om islam. Det eneste jeg viste, var at muslimer tilbedte en gud som de kalte Allah, de spiste ikke gris og at damene deres brukte hijab.

Ettersom årene gikk lærte jeg litt og litt om islam gjennom samboeren min. Han var ganske konsekvent på at dersom jeg ville lære noe så måtte jeg spørre. Aldri til dags dato har har belært meg eller fått meg til å føle meg tvungen til å bli kjent med islams lære. Det er vel kanskje det som gjorde meg ekstra nyskjerrig og oppsøkende. Det å ikke bli oppfordret til noe, gjorde at min egen lyst til å lære ble større. Som nevnt tidligere i innlegget, så har jeg alltid følt at det er en mening med livet, at der er en grunn til at jeg er plassert her på jorden, å mitt svar til dette var islam. Det startet vell egentlig med at jeg begynte å se vitenskaplige dokumentarer som bekreftet det som sto i koranen. Det var ting som sto i koranen som vitenskapen nå bekreftet, som folk på Mohammeds tid aldri kunne funnet ut av. For å nevne noen eksempler; hvor mange himmellag som finnes, jordens masse og solsystemets baner. Ettersom jeg lærte mer og mer og islam, jo klarere ble ting for meg. At islam er den rette vei å gå, det finnes det ingen tvil om i mitt hjerte. Religion handler om å tro, men også om å oppsøke fakta. Den følelsen av å ha funnet svaret på livet er vanskelig å sette ord på.

Jeg er nå lykkelig gift etter 8 år, med min første, største og enste kjærlighet. Om det er en tilfeldighet at livet mitt ble slik det ble? Noen vil kanskje kalle det for en tilfeldighet. Jeg velger å kalle det for guds verk. På mange måter føler jeg at mine bønner er blitt hørt. Gud har en plan for oss alle, og dette er bare et av eksemplene som gjør at det ikke finnes et snev av tvil i mitt hjerte. Den kjærligheten som religionen Islam gir meg, den unner jeg alle å føle på!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Et ord som ofte blir brukt og som går igjen i de aller fleste kommentarfelt og forumer er ordet "berikelsen". For de som ikke er klar over hva som menes med dette ordet, så blir ofte våre nye landsmenn referert til som Norges nye berikelse. I utgangspunktet så er ordet berikelse et positivt ladet ord som betyr å berike samfunnet med noe godt, som for eksempel mangfold. Per definisjon er ordet berikelse beskrevet som økning av verdier og forbedringer.

Når man ser folk som refererer til norges nye "berikelse", så blir ordet som oftest brukt som noe helt annet enn et positivt ladet ord. Selv om ordet ikke direkte rammer de som det blir referert til så vet vi alle samme ordets underliggende mening i den sammenhengen det blir brukt i.

For de som ikke har fått med seg denne flyktningekrisen så kom historiens største flyktningstrøm til Europa nå i 2016. Nå vet jeg ikke hva det nøyaktige flyktningertallet er som norge tok imot, men jeg vet at UDI beregnet at det skulle komme ca 50.000 (hvis man ser bort ifra kvoteflyktningene) asylsøkere til norge. Som sagt så har jeg ingen oversikt over fordelingen, så korriger meg gjerne dersom jeg tar feil. Bare for å klarere ting slik at det ikke blir misforståelser så er en asylsøker og en flyktning to forskjellige ting. En asylsøker er i en prosess der han eller hun søker om beskyttelse (og derfor kan få innvilgelse eller avslag på dette), mens en flyktning allerede har fått innvilget beskyttelse og har fått opphold i Norge.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor nordmenn har blitt så ekstremt nasjonalistiske. Det er mange fordeler med et multikulturelt samfunn. Det gir oss blandt annet et samfunn med flere språk, religioner og kulturer. Dette mangfoldet som norge har blitt begavet med er en berikelse for Norge, samtidig som det også stiller oss overfor nye utfordringer. Det er viktig at vi arbeider mot rasisme og for toleranse. En vellykket integreringspolitikk forutsetter at alle tar del i samfunnets plikter og regler, uansett hvor eller hva man kommer fra.

Som nevnt i forrige innlegg, så har fremmedfrykten her til lands økt noe drastisk de siste årene! Det som er skremmende å se er hvor allmen akseptert det er blitt å diskriminere muslimske kvinner og menn, både i offentligheten og i sosiale medier (tenker da på forum, Facebook, twitter o.l)
Hvorfor er det blitt slik at alle vi moderate muslimer blir hetset og spyttet på for ting vi ABSOLUTT ikke står innafor og støtter. Jeg tenker da på slike ting som terror og ekstremistiske påfunn. Hvordan kan man rettferdigjøre å hetse uskyldige mennesker med et så tynt grunnlag som at vi deler samme religion? En ting skal være sikkert. Islam er, har vært, og forblir slik som islam har vært siden religionen ble gitt til menneskeheten. Disse salafistiske ekstremistene har gått utenfor islams lære, lagd sine egne teorier og ideologier om hvordan verden skal være. Ja, det er mye av levemåten vi har til felles, men en ting er sikkert å det er det at islam oppfordrer INGEN til å drepe uskyldige mennesker, vantro eller ikke. Jeg har sett utallige sitater på facebook hvor folk limer inn vers fra koranen hvor det står "drep de vantro". Ja, det står i koranen, svart på hvitt. Men, hvis man skal begynne å praktisere alt som står der uten å besitte kunnskap om hvert enkelt vers.. ja, da ender man opp som ekstremister. Alle oppegående mennesker med sunn fornuft som søker etter meningen med livet søker også etter fakta. Religion handler om å tro, men også om å oppsøke og LÆRE seg det man tror på. Med dette tenker jeg på historie, fakta og ikke minst vitenskap! Dette innlegget handler ikke om å misjonere, men å oppfordre folk til å faktisk sjekke opp i fakta før man uttaler seg om hva islam er, lærer eller hva islam handler om.

Dere som mener at islam ikke hat noe som helst å gjøre i norge (eller forsåvidt andre ikke islamske land) Skal man da trampe på alt som heter for religionsfrihet? Og ytringsfrihet for den saks skyld, bare for å tilfredstille fremmedfientlige, ekstremistiske mennesker som setter sitt liv høyere enn andres? Det er ikke islam som ødelegger det vestlige samfunnet, det er menneskene. De som mener noe annet er rimelig trangsynt å feige. Vil også poengtere at det er stor forskjell på islamske land og islamske stater, for dere som åpenlyst bruker disse argumentene uten å faktisk vite hva dere prater om. Så til dere som flittig bruker ordet "berikelse", tenk over hva dere egentlig refererer til når dere skriver det.

Likes

Comments

Nettavisene og nyhets sidene på facebook florerer av hatefulle ytringer, grove rasistiske utsagn og uvitenhet som strekker seg helt til månen og tilbake. Fremmedfrykten har eskalert noe enormt den siste tiden, spessielt etter all terroren som har skjedd nå nylig. Uansett hvilken artikkel jeg klikker meg inn på så vil det alltid være et eller annet menneske som drar ting totalt ut av kontekst ved å begynne å dra inn religionen, islam.

Mange vil nok si at det å ikke anerkjenne at islam er roten til all terroren er naivt, men dette kan med sikkerhet omdiskuteres. Det som er viktig oppi det hele er å forstå at disse salafistiske ekstremistene har feiltolket guds ord. Kjenner man islam og islams lære så vet man av fakta at dette er en fredelig religion. Helt vanlige Moderate muslimer har akuratt de samme meningene som "ola normann" i kommentarfeltet på nettavisen som ytrer sin hatefulle mening om terroristen "ahmet", men så fort en facebook bruker (særlig med utenlands opphav) forsvaret religionen sin i et innlegg hvor det åpenlyst blir sagt blasfemiske ting, så blir disse stemplet som likesinnede med de ekstremistiske. Enkelte ting som folk lirer ifra seg er såpass groteske at jeg blir helt rystet. Denne økende fremmedfrykten er skummel, å den må stoppes!

Idag tidlig ble det publisert en artikkel som handlet om at regjeringen ville forby bruk av niqab i alle skoler. På tv2's facebook side er det 2500 kommentarer og over 14.000 likes (og andre reaksjoner). Ingen andre innlegg har så mange kommentarer og likes enn de som omhandler religion, religiøse plagg, religiøse ritualer, terror eller vold. Det koket i kommentarfeltet! Når det er sagt så er jeg forsåvidt enig i at niqab ikke har noe i skolen å gjøre. Jeg vil gjerne at både jeg og barnet mitt skal kunne se ansiktet på de vi prater med. Det er mye med niqab jeg ikke liker, men jeg må alikevell akseptere måten folk velger å kle seg på. Det er viktig å forstå at hijab og niqab er to helt forskjellige ting. Hijab er et plagg gud har beordret oss muslimske kvinner om å bære (står nevnt i koranen), mens niqab er er kulturelt og tradisjonelt plagg som i bunn og grunn ikke har noe med islam og gjøre. Etter å ha lest flere kommentarer hvor folk åpenlyst forveksler disse plaggene så tok jeg meg tid til å lage en aldri så liten oppklaring til de som mener at hijab heller ikke er et religiøst plagg.

Jeg vil med dette referere til koranen:

Surat Al Noor, ayah 30-31 og

Surat Al Ahzab, ayah 53 og 59.

Før noen kommer og analyserer disse versene så er det enkelte ting som må taes hensyn til.

Først og fremst må du ha kunnskap om islamsk rettslære, arabisk gramatikk, hadith og forhistoriske kunnskaper om arabisk poesi og kultur.

Når en person besitter kunnskap om disse fem feltene så kan man begynne å analysere disse versene.

Legg merke til at ordet "khimar" er brukt. Hvis man ser på hvilken som helst arabisk oversettele, spessielt den mest brukte ordboken så ser man at khimar i defenisjonen betyr hodetørkle (som i å dekke til håret).

Hvis man ser tilbake på den forhistoriske arabiske kulturen så ser man på moten til kvinner at de allerede brukte hijab/khimar som et hodetørkle. Men det de brukte å gjøre var å ta de to endene av tørklet og knytte det bakover slik at ørene, nakken og brystet var bart. Når dette verset ble gitt så sier Allah " Trekk hodeplaggene over deres bryst ". Dette er en klar indikasjon på at vi skal bære hodeplagget som en hijab.

Hvis vi ser på hvilket som helst utdannings institutt eller arbeidsplass som bærer uniformer eller lignende så står det ofte at alle skjorter o.l må brettets på en spessiell måte, eller bæres på en spessiell måte som tilfredstiller kravene i kontrakten. F, eks; Hvis arbeids uniformen er en bukse å en skjorte, å det står i kontrakten at skjorten skal brettes på en spesiell måte. Rekkefølgen indikerer at vi allerede har på oss en skjorte, men den forteller oss at den må brettes slik som kontrakten forteller oss til å brette den. Samme som at koranen forteller oss at vi skal dekke hals og bryster ved å dra tørklet som vi allerede bærer over våre bryster og eksponerte kropsdeler.

Likes

Comments