Header

Noen som har begynt å kjenne behovet for å finne frem varmere klær, nå som gradene nærmer seg mer og mer et ettsifret tall igjen? Eller at det plutselig er blitt mørkt når man er på vei til skole og jobb, og at det egentlig er mer kjipt enn koselig? Okei da, nå skal jeg ikke lyge. Denne høsten har vært så unormalt varm og fin at jeg ikke har rukket å komme helt inn i den vanlige høstdepresjonen enda. Likevel har krystallklart vann, hvite strender og knallgrønne palmer begynt å snike seg tilbake i drømmene mine igjen, og med tre uker ferie til gode og salg hos KLM kjenner i hvert fall jeg at vinterjakken kan få bli liggende i skapet pittelitt til. For alle oss som ikke har klart å finne frem til forelesningssalen enda, er muligheten til å reise på denne tiden nesten en liten gave. Mange bra steder har skuldersesong på denne tiden av året, som betyr billigere fly, billigere overnatting og billigere mat, og ikke minst mindre turister over alt. Win win win, hæ? Under har jeg samlet et par destinasjoner som er på salg hos KLM nå, litt fredagsinspo til både dere og meg. Husk at salget bare varer til mandag 24. oktober - klikk her for å finne flybilletter til disse og over 500 andre destinasjoner.


Shanghai

Johannesburg

Taipei

Tokyo

Dubai

Muskat

Altså, jeg vil se alt??? Gleder meg til å planlegge høstens ferie, det er helt sikkert (og for å være helt ærlig håper jeg på litt regn her hjemme mens jeg er vekke så det føles enda bedre med litt sommer igjen, høhø).

Hvor kunne du tenkt deg å rømme til for høsten?

// Følg meg på instagram @katrinejordal for litt oftere oppdateringer, eller bloggkeen her for varsel om nye blogginnlegg //

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Dag 27 - 29

Etter å ha latt sterke inntrykk og koselig middag langs Mekong-elven i Phnom Penh synke inn, kjørte vi videre til kystbyen Sihanoukville. Gjensynsgleden over å se havet etter 4 uker med innlandsreise var ikke akkurat liten, og det ble ikke verre av å tilbringe dagen ved turkist hav sammen med munker på strandtur og fersk sjømat, for å si det sånn. Så kom dag 29, nesten en måned var gått siden jeg dro hjemmefra, og det var på tide å pynte enda litt mer på det ellers kjedelige norske passet (har dere sett det canadiske eller australske? mye kulere). Etter noen klamme timer i minibuss sto vi på grensen til Vietnam, helt sør i landet. Ferskt blekk fikk fin plass på tomme pass-sider i en pittelitt sktechy visum-prosess, og neste stopp var Can Tho, den største byen langs Mekong-elven (forvirret over Mekong i både Kambodsja og Vietnam? Mekong er en av verdens største elver og den går gjennom så og si hele Indokina. Så vet du det. hehe).


Når vi hoppet av bussen i Can Tho lasset vi sekkene på plass og trasket mellom palmer inn i jungelen. Natten skulle tilbringes i en pitteliten landsby sammen med de lokale. Fikk høre fra en jeg reiste med i India og Nepal at dette kunne bli en, la oss si, interessant opplevelse, så jeg hadde ikke akkurat skyhøye forventninger når det kom til standard, men herregud så koselig det var. Denne lille stammen levde i en liten grønn oase av en jungel midt i en ellers ganske stor by, og som de fleste andre fikk de det de trengte fra det kjente Floating Market på Mekong-elven. Når vi kom frem fikk vi en demonstrasjon i typisk vietnamesisk matlaging fra hele familien som bodde der, og det var så mye og så digg mat at jeg gjerne skulle spist i en uke i strekk om jeg kunne (men for guds skyld ikke forsyn deg med mer en du har plass til for det er fy-fy å la noe være igjen på tallerkenen). Kvelden gikk til kortspill under små, støvete lamper (blitt en racer i både presidenten og idioten), og å prøve å dynke seg i nok myggspray til å ikke bli bitt, men heller ikke svi av huden helt.


Jeg vet ikke om noen husker at jeg skrev at vi mennesker er veldig tilpasningsdyktige og blir fort vant til ting som er uvant, men den påstanden får man virkelig testet ut i praksis i sånne primitive omgivelser. Sengen for kvelden var en madrass på gulvet under et blikktak, dekket av et støvete myggnett med hull i stor nok størrelse til at du kunne våknet og delt madrass med innsekter av bekymringsverdig størrelse. Og når vi er inne på det, så rakk noe av betraktelig større size å løpe plenty av ganger på tvers av blikktaket over hodene våre og bråke noe sinnsykt, men om det er fordi dyrene i jungelen er store og skumle eller blikktak er skikkelig bråkete er fortsatt uvisst. Og det er egentlig like greit. Mistenker likevel at det kan ha vært den rosa gekkoen på størrelse med en kattunge som i løpet av kvelden tok seg til rette ved siden av puten min, men hvem vet. Jeg ble i hvert fall ikke ensom der jeg hadde hun (den var rosa, duh) på ene siden av madrassen og fine flotte Amber på andre siden. Aircondition var for lengst det minst selvfølgelige på dette punktet i turen, og selv om jeg liker å tro at jeg var greit akklimatisert var det ganske ok å ha en vifte over sengen til å i det minste flytte litt rundt på den varme, klamme luften. Når klokken ringte alt for tidlig neste morgen var jeg likevel frisk, rask og skikkelig uthvilt, ingen myggstikk rikere, fortsatt alene i lakenposen og kanskje den eneste som var fornøyd med natten. Så jeg er jo åpenbart laget for villmarken, ikke sant.


Fordi Can Tho er episenteret av Mekong-elven kan man ikke dra derfra uten å ta turen innom det flytende markedet på morgenkvisten, og for å være helt ærlig tror jeg ikke det finnes en mye bedre start på dagen å finne ellers i Vietnam heller. Vi slo oss ned på en båt og kapteinen navigerte imponerende mellom butikkene/båtene/selgerne som var på plass i sine egne båter. Solen var allerede høyt på himmelen selv om det fortsatt var tidlig, og mens vi cruiset nedover elven og strakk ut armen ut for å kjøpe en iskaffe (vietnamesisk kaffe er digg) eller klatret over i nabobåten for å kjøpe fersk ananas, kjente jeg at livet egentlig var ganske så fint altså.

// Følg meg på instagram @katrinejordal for litt oftere oppdateringer, eller bloggkeen her for varsel om nye blogginnlegg //

Likes

Comments

Sist jeg sjekket, kom jeg ikke lenger enn til dag 25 av reisen min før jeg ga opp det prosjektet her. 25 dager er jo ikke engang en tredjedel av reisen min, så oh boi I got a lot to show you (og sinnsykt mye scrolling i kamerarullen å gjøre for å huske hva jeg egentlig har gjort hvor og når). Så siden det er midten av august, 9 grader og ting er mildt sagt litt grått, kan jeg jo like gjerne prøve å fylle på litt dager her.

//


Dag 26 - Phnom Penh

Tjohei by nummer 12 på listen, og sannsynligvis mest kjent her i Norge som innspillingsbyen til serien Sweatshop. Kan bekrefte at denne serien er noe reale greier, fabrikkene er der og tilstandene er dårlige. Men det er ikke denne triste skjebnen jeg skal fortelle om nå, for det er dessverre nok av ting som kan lokke frem tårene i denne byen. For min del ble tåregassen det som befinner seg en liten kjøretur forbi disse tekstilfabrikkene. Her finner man nemlig pittelitt viktig verdenshistorie vi glemte å nevne i historiebøkene våre; The Killing Fields (ikke kryss ut denne fanen helt enda da, lover å ikke bli sånn kjedelig history lesson in wars. Og du kan stryke av noe fornuftig på dagens gjøremål).

Om du har fullført 10 år på grunnskole, regner jeg med at du har hørt om Vietnamkrigen. Nei, stryk det. Du trenger egentlig ikke å ha gjort noe mer enn å ha sett Forrest Gump. Tør likevel å vedde på at du ikke kan en dritt om historien til det lille landet ved siden av, selv om du har sett både Tomb Raider og Sweatshop. Beleilig for Amerika og Pol Pot, ubeleilig for Kambodsja. Fakta er, at om du går gatelangs i Kambodsja skal du lete lenge etter et gammelt menneske. Hvorfor? Fordi de fleste voksne ble drept for mindre enn 40 år siden. Jepp, mens de fleste av mammaene og pappaene våre var kids. Ikke så alt for lenge siden altså. Før jeg satte meg inn i minibussen som skulle ta oss med til disse her Killing Fields'ene, fikk jeg høre fra noen venner som akkurat hadde vært der at selv den lokale guiden deres, som gjør dette hver dag, brøt sammen i tårer underveis. Han hadde mistet 42 av familiemedlemmene sine der. Og som hun som griner som en unge av Disney's Se Opp, gjorde jeg meg klar for en skikkelig emotional rollercoaster.

Først og fremst vil jeg bare nevne at USA slapp så lite som 500.000 tonn bomber over Kambodsja under Vietnamkrigen, and nobody knows. Det er tre ganger så mye som de slapp over Japan under andre verdenskrig noen tiår tidligere, det. Litt av et temperament på de der. Let's pray to god at de ikke slipper Trump bak spakene, for å si det sånn. Den skjønne, lokale guiden vår presenterer seg som Saamnang, som visstnok betyr heldig på Khmer. Heldig, fordi han ble født to år etter at Khmer Rouge-regimet var over. Foreløpig vet vi egentlig ikke helt hva Khmer Rouge-regimet er for noe, annet enn at Pol Pot var diktator. Bare dette er jo mer enn folk flest. Backpackere 1 - 0 resten av verden. Neida. Joda. I løpet av de neste timene kan man derimot trygt si at vi vet hva dette greiene innebærer. Saamnang følger oss inn på et område som egentlig bare ser ut som en stor, uttørket slette med noen små bygninger tilfeldig plassert foran skogen. Solen steker, det er brennende varmt, ingen skygge og vi har bukser på i respekt for kulturen. Allerede nå tror jeg alle er enige om at dette kan bli en lang dag både fysisk og psykisk. Angkor Wat has nothing on this. Så begynner vi å følge stiene som er lagt opp, og får beskjed om å for guds skyld ikke trakke utenfor, mens Saamnang begynner å fortelle om militærregimet som styrte Kambodsja for så lite som 37 år siden. Samtidig som han forteller om de 1.7 millioner menneskene, altså 21% av landets befolkning, som ble drept under Pol Pot, går det plutselig opp for oss hvorfor vi ikke skal trakke utenfor. Det var jo her det skjedde. Rett utenfor stien ligger det beinrester, tenner og opprevne klær. Sandaler ligger strødd. Vi står faktisk midt oppi en massegrav, på et område hvor titusener av mennesker ble torturert og drept, og ser på benrestene og sandalene til deres. Det at vi svetter som griser er det ingen som klager så veldig over lenger.

Saamnang plukker opp en tann, og forteller om hvordan det hele foregikk. Alle som ble oppfattet som intelligente (altså, hadde du briller eller hadde snakket med en lege i løpet av livet var du intelligent) var en trussel som kunne styrte regimet, og da måtte du bort. Ofrene ble fraktet uvitende gjennom natten i lastebiler til markene, hvor de ble møtt av barn ned i 10-12-års-alderen. Disse ungene var de som skulle utføre hele prosessen. For det var en prosess. Kuler var for dyrt, og ofrene ble derfor drept med jordbruksredskaper, og det hele kunne ta opp til 40 minutter per person. Elven som skiller de uttørkede markene vi står på fra den grønne skogen rundt, med skygge og ly fra solen, kunne fort blitt et symbolsk skille så vel som et fysisk, om norsklæreren skulle spørre. Noen trær har likevel blitt stående på den tørre siden av elven også, og her ble det hengt opp høyttalere for å spille musikk som overdøvet skrikene og holdt de ventende ofrene uvitende. Videre følger Saamnang oss bort til et stort tre, pyntet med fargerike armbånd. Det ser ikke så verst ut egentlig. Vifter vekk noen mygg og ser nærmere på armbåndene. Så forteller han at det var her småbarn ble drept. Slått mot treet til de døde. Ingen spart. Alt fra 10 til 300 mennesker ble drept her hver dag. Et par timer, noen tårer og litt for mange massegraver senere kommer vi ut av skogen og bort til en åpen, knallgrønn gressmark som står i kontrast til alt støvet vi nettopp har jobbet oss gjennom i stekende varme. Midt på plenen står det en klassisk asiatisk bygning med flotte utskjæringer. Vi går nærmere, og når vi er nær nok til å se forbi vårt eget forrvirrede-backpackere-på-tur-i-elefantbukser-speilbilde i glassdørene, ser vi intet mindre enn 9000 hodeskaller som ser tilbake på oss. Bare sånn der liksom. Jeg har aldri sett en ekte hodeskalle i mitt liv, bare det der plastikkskjelettet i naturfagen, og pluselig har jeg 9000 foran meg? De er til og med kategorisert i alder, kjønn og drapsvåpen

Etter å ha kjempet mot tårer og mer trivielle utfordringer som uutholdelig varme og plagsomme mygg, kjører vi videre til S21, ungdomsskolen som plutselig ble omgjort til fengsel for ofre. Av de 15.000-20.000 som kom inn hit, kom 7 ut i live. Det ser jo helt vanlig ut fra utsiden, der det ligger midt i byen med skolebygninger som omringer en grønn gressplen med flotte palmetrær og trebenker. Mer behagelig temperatur er det også. Hadde det ikke vært for all piggtråden kunne jeg nesten sett meg selv her, med bøker under armen, liksom. Men så går du inn, da. Ser stålsengen med lenker i hver ende og blodspruten (!!) fortsatt størknet i taket. Store, veldig detaljerte bilder av torturerte lik i sengene (velger å la vær å poste de her, for å si det sånn) og fengselsceller med mindre plass enn bybanen mandagsmorgen klokken 8. Oppslagstavle på oppslagstavle med portrettbilder av fanger som kom inn i live, og ut døde. Dokumentasjon på hvert eneste lik. Gåsehud har ikke eksistert før man kaver seg gjennom disse små rommene, og jeg ble ordentlig fysisk dårlig av å være der inne. Det var rett og slett bare skikkelig uggent. Plutselig tilhørte leggbeinet eller jekselen jeg nettopp hadde trakket over et ansikt og en historie. Tårer, igjen. Og det (nesten) verste med hele denne glemte verdenshistorien? Bare én person er dømt for hele greiene. Resten har dødd av aldersom, som få i Kambodsja fikk muligheten til, eller rett og slett bare gått fri (????).

Selv om Khmer Rouge er borte for lengst, ligger det fortsatt alt for mange landminer fra dem under Kambodsjas bakke, og de dreper og skader enda. På grunn av dette, og bomber, er det ikke uvanlig at de overlevende sliter med kreft, psykiske utfordringer eller mangel på kroppsdeler. Disse har jeg også fått møte, og de hilser deg fortsatt med et smil og takknemlighet for besøket. Og der har vi vel litt å lære da. Og derfor er det også viktig å skrive sånt kjedelig som dette, og viktig å lese sånt kjedelig som dette. Klapp på skulderen om du nådde bunnen av innlegget!!! Tror helt ærlig det er vanskelig å engasjere seg før du selv har trakket over skjeletter eller kjent gåsehud i nakken til tross for 40 varmegrader. Nettopp derfor er det også enda viktigere at folk pakker sekken og drar til Kambodsja og ser sånt som dette selv. Takket være turistdollar som kommer inn fra Killing Fields og Angkor Wat, har Kambodsja sjans å bygge seg opp igjen. Så go go go! Eller se filmen Angelina Jolie holder på å lage om dette, "First you killed my father", når den kommer ut. Bevis på at hun er kul utenfor Tomb Raider også. Kambodsja er fint og spennende og viktig. Lover!


​// Følg meg på instagram @katrinejordal for litt oftere oppdateringer, eller bloggkeen her for varsel om nye blogginnlegg //

Likes

Comments

Okei. Så er det plutselig over to måneder siden forrige side i dette dagbok-greiene, og selv om jeg liker å skylde på dårlig internett så hadde jeg egentlig bare alt for mye annet spennede å gjøre på i Asia. Siden den gang har jeg derimot rukket å komme hjem til good ol' stable wifi og dødskjedelige hverdager, så jeg tenkte å gi det hele et nytt forsøk. Kall det et lite prosjekt for å dempe post travel depression'en som kommer snikende med flyturen hjemover, eller bare en gigantisk tur ned memory lane allerede (vet ikke hvor mange dager det kommer til å vare denne gangen da, we'll see).

//


Etter at jeg kom hjem har det vært et par spørsmål som går igjen, og utenom "hva skal du gjøre nå?" (godt spørsmål) og "er det ikke digg å være hjemme?" (nei.), er det nok spørsmålet om hvordan som går mest igjen. For hvordan planlegger man egentlig en langtids-reise? Hvordan vet man hvor mye penger man trenger for å stikke av? Hvordan gjennomfører man hele greien? I stedet for å bli supergiret og prøve å dytte de som spør inn på neste fly, har jeg funnet ut at det er mye bedre å skrive ned et ordentlig svar og bruke denne siden til noe fornuftig. Sjansen for at noen kommer pittelitt nærmere flyplassen blir i hvert fall litt større på den måten. Nå har jeg bare vært på 2 1 og 1 halv slike turer og har absolutt ikke blitt en verdensvant reiseguru eller noe (hva skulle jeg da reist vekk for å finne ut av neste gang?). Likevel har jeg klart å komme meg til andre siden av jorden to ganger med bare seks måneders mellomrom, og tilbragt en tredjedel av friåret mitt i Asia, så noe må jo jeg ha klart å få til.


Planlegging

Det første man må gjøre før man stikker av er jo å planlegge. Litt i hvert fall. Det hjelper liksom å ha noen tanker om hvor eller når, men om du er som meg og har null peiling på når du kan dra fordi du ikke vet når du har nok penger, men så vet du heller ikke hva som er "nok penger", eller at du egentlig har lyst til å se hele verden, helst på en gang - ikke stress. Det er håp for oss rotekopper også. Jeg har alltid hatt et par steder som har vekket større interesse enn andre, som for eksempel India og Bolivia og 500 andre spennende plasser. Første gangen jeg dro var jeg egentlig bare opptatt av at været var bedre enn hjemme, at jeg kunne prøve så mye nytt som mulig og at det gikk an å leve på et ok budsjett, i og med at turen var ganske spontan og sparekontoen ikke var så loaded som jeg hadde sett for meg at den skulle være når jeg la ut på tur. Andre gangen visste jeg at jeg ville være vekke så lenge som mulig (altså at det måtte være billig å oppholde seg der jeg endte opp), at jeg ville se alt fra fjell til hav, og at jeg ville se steder som enda ikke har blitt spist opp av turisme. Med dette som utgangspunkt har man likevel kanskje 150 land igjen etter elimineringsmetoden, så jeg fant ut at jeg trengte litt råd.

Derfor tok jeg kontakt med både STA Travels og Kilroy, og fortalte dem nettopp dette. De kom begge med relativt like forslag, men jeg valgte å fortsette å planlagge sammen med Tonje på Kilroy av den enkle grunn at de har kontor i Bergen og det gjør det hele litt lettere, selv om verden ikke blir noe mindre av det. Det som er så fint med disse forslagene er at det er nettop det de er - forslag! De kan endres på i både lengde, prisnivå, kontinenter, og egentlig alle andre kategorier man klarer å komme på. I utgangspunktet ville jeg reise gjennom Sør-Amerika, men med litt diskutering av prisnivåer, transportmuligheter, høysesonger og lavsesonger og andre ting jeg hadde litt for lite peiling på, falt valget på Asia. Takket være et nesten latterlig prisnivå kunne jeg nemlig være dobbelt så lenge der sammenlignet med Sør-Amerika. I tillegg er det allerede en populær backpackerrute, som gjør det lett å reise rundt på tvers av landegrenser. Så da var hele verden blitt til én verdensdel, men det gjensto jo også å plukke ut en rute innom et par av noen-og-femti land, da. Jeg visste at jeg ville se India, så da begynte vi i New Delhi og Tonje quizet meg gjennom Asia til siste stopp i Bali. "Vil du helst se Nepal eller Sri Lanka? Nepal? Da reiser du denne veien fra Delhi." "Sør- eller Nord-Asia? Sør ja, ja men da booker vi et fly til Bangkok og kjører på med Indokina." "Kunne du tenke deg litt sol og strender til slutt, sier du? Filippinene eller Indonesia? Okei, Indonesia it is!" Og så satt jeg der da, med en reiserute på tre måneder, 36.000 km og litt over 40 byer. Neida, det var kanskje ikke så enkelt, men så fort man er i gang er det nesten overraskende hvordan man klarer å få ned hva man vil se og hvor man vil innom. Alle har sine egne forutsetninger og interesser, men med hele verden som utgangspunkt er man garantert å klare å sy sammen noe spennende med hjelp av noen veiledende spørsmål.

Underveis i elimineringsmetoden var også ene spørsmålet om jeg ville reise alene eller med en gruppe (om du ser vekk fra India, hvor jeg omtrent ikke fikk lov å booke noe på egenhånd - som jeg absolutt skjønner). Både fra første tur til Asia og min lille (store) begeistring for å snakke med fremmede, visste jeg at jeg kom til å klare med helt fint på egenhånd, og det var også noe jeg hadde et stort behov for. Billigere er det også, på mange måter. Likevel får man litt andre ting tilbake ved å reise med en gruppe (som jeg tenker å spare til et gruppe vs. helt-alene-innlegg), så jeg bestemte meg for å gjøre en halvpart på hver sin måte. 6 uker med andre, 6 uker helt "alene", sånn omtrent. Og jeg tror ikke jeg hadde gjort det noe annerledes om jeg hadde gjort det på nytt, for jeg møtte noen helt fantastiske mennesker på begge måtene. Samtidig er det en fin måte å garantert finne reisefølge til neste land, når man starter hjemmefra helt alene. Når det her også var bestemt, så var egentlig hele turen i boks (men serr, ikke planlegg hver bevegelse, for du kommer til å booke nye flybilletter etterhvert som du møter mennesker), og det eneste som gjensto var å betale. $ $ $ $


Penger

Men hvor mye trenger man da, egentlig? Et spørsmål ingen kan gi deg svaret på, for det er så mange ting som spiller inn. Hvilken standard ser du for deg på reisen din? Hvor lenge vil du være vekke? Hvilke aktiviteter og attraksjoner vil du få med deg? I could go on forever. For min del var det sånn her, rent økonomisk; jeg ville være vekke en plass mellom 3-5 måneder, men jeg ville reise så fort som mulig. For å kunne bli så lenge i Sør-Amerika, måtte jeg reist mye senere enn jeg gjorde, for jeg hadde trengt mer penger. Om jeg dro til Asia, kunne jeg derimot dra i løpet av et par måneder, og med de pengene jeg kom til å ha på konto innen den tid kunne jeg bli værende der i ca 3 måneder. Okei, let's go. Så, de pengene jeg kom til å ha på konto da. Frem med kalkulatoren, antall timer i uken gange timelønn minus skatt pluss tilegg og så videreeee. 60.000 kroner. Det var det jeg kom frem til at jeg skulle og kunne bruke, pluss minus. Med hjelp fra Tonje fant vi ut at dette burde kunne dekke biletter til tog, buss og fly på 36.000 km, overnatting i 84 netter, mat i like mange dager og en hel haug med aktiviteter. Og ikke for å skryte altså, men om du ser vekk fra den seriøse vintage-shoppingen jeg fikk unnagjort på min 17 timers lange mellomlanding i Singapore, pluss vaksiner og reiseforsikring (jepp, det må også planlegges!), så klarte jeg å klamre meg ganske bra til det tallet. Og da har jeg paraglidet i Himalayafjellene, padlet gjennom majestetiske fjell i Laos, sett utallige wonders of the world, spist og drukket akkurat det jeg ville akkurat når jeg ville, og aldri har jeg tenkt at nei, nå må jeg ta denne billige salaten her, for ellers blir det tomt på konto.

Men det betyr jo også at å dele rom med 9 andre personer på et hostell må være okei, at air condition kanskje ikke var en greie på over halvparten av turen, at pad thai til 5 kroner på markedet blir prioritert over den der fancy restauranten (noe den burde bli uansett, for den er hundre ganger bedre også) og at 18 timer på tog fort blir en ting i stedet for en flybillett. Men hallo - it's an experience, og jeg hadde fortsatt ikke gjort det annerledes. Nå var jeg kanskje ikke fin på ting før jeg dro, men er det en ting jeg har lært så er det at vi er mye mer tilpasningsdyktig enn vi tror, og at det meste bare er en vanesak. Før jeg visste ordet av det tok jeg meg selv i å tenke "shit, hvordan i alle dager skal jeg kunne komme hjem og få sove når det bare er meg i rommet?", og hele den enkle livsstilen var plutselig det mest naturlige og komfortable i verden. Jeg trengte heller ikke å komme hjem til egen seng og tenke gjennom alt dette for å vite at det eneste jeg hadde gjort annerledes, hadde vært å ikke bestille en returbillett hjem.

Likes

Comments

Dag 23-25: Siem Reap
Etter nok en grensekrysning var det på tide å sterke ut enda et land fra listen; Kambodsja. Første stopp her var Siem Reap, som er desidert mest kjent for å huse tempelbyen Angkor, Kambodsjas store stolthet. Igjen, så bare elsker vi soloppganger, så tidlig morgen dagen etter ankomst sitter vi nok en gang i en minibuss før klokken har rukket å bli 05:00. Det første tempelet vi besøker, er også Kambodsjas mest kjente; Angkor Wat. Solnedgangen var egentlig ikke mye å skryte over, som dere kan se over, men det var fortsatt verdt et forsøk, og et ganske ok+ syk likevel.

👆🏽Dette bildet er derimot kanskje det beste jeg fikk av denne soloppgangen. Denne utsikten er nemlig hva som skjuler seg bak hvert eneste bilde du ser av Angkor Wat, og egentlig mye morsommere å se på enn en ok+ solnedgang over tempelet. Kinesere er mad posere, for å si det sånn. De har teknikkene inne. Etter soloppgang spiste vi en ok- frokost ved vannet, før vi lekte litt templerunners i ruinene av tempelet. Det er foreløpig det største tempelet jeg har sett, og det var egentlig ganske kult. Nok et punkt av bucketlisten, om ikke annet. ✔️ Uten å blir for historie-lærer, så får man servert plenty av funfacts av lokale guider, blant annet at ingenting får bygges høyere enn Angkor Wat, så det er en ganske fin utsikt fra toppen av tårnene. Det er også verdens største religiøse monument, så man kan bruke nok av timer her inne. Resten kan dere google selv, for spesielt interesserte 😆 kult var det hvertfall.

Tempel nummer 2 på listen denne dagen er også rimelig kjent, uten at noen kan navnet på det. Ta Prohm er tempelet de brukte under innspillingen av Lara Croft: Tomb Raider. Greien med templer er at når du har sett ett så vet du hvordan resten vil se ut, og når du allerede har sett verdens største er veien kort for å bli templed out. Dette var litt kult på grunn av trærne (og på grunn av Angelina Jolie seff :p), men ellers et ganske vanlig tempel.

Tempel nummer tre, Bayon, har nok de færreste hørt om. Det er ikke noe UNESCO-tempel, og Angelina Jolie har ikke vært der, men det er faktisk fortsatt ganske kult. Hele tempelet er fullt av utskjæringer av smilende fjes, og skiller seg derfor fra en god del andre templer (noe som er en fordel når det er 40 grader og man er veldig templed out). Det holdt med kjappe 10 minutter her, kan man si. Get your pictures and get out 👐🏽

Etter templene var det lunsjtid (finally), og etter lunsj quad biket vi markene utenfor byen. Etter litt for mange templer og monumenter og sightseeing er det veldig nødvendig med litt andre ting å gjøre på, og quad biking i solnedgangen (så klart) var egentlig et ganske digg avbrekk. Vi avsluttet dagen med en overraskende bra bar crawl, før vi neste dag nok en gang var oppe alt for tidlig for å dra til neste by; Phnom Penh. 🚌💨

Likes

Comments

Dag 9-17
Etter litt over en uke i India (alt for lite </3), var Nepal neste land å krysse ut på listen. Jeg var sååå spent på hvordan dette landet kom til å være, og hadde absolutt null peiling på hva vi egentlig dro til. Bortsett fra det lille av Nepal jeg så fra David Beckham sin dokumentar på vei til India da, hehe. De første nettene tilbragte vi på et homestay i Chitwan sammen med Tharu-stammen. Det var basic, men fortsatt ikke kjempeautentisk slik jeg hadde forventet. Hele området er en stor, grønn nasjonalpark, og en veldig deilig plass å være etter alt maset man får i India. På de par dagene vi var der rakk vi å fryse oss i hjel på early morning safari, arrangere Holi-festival, ha bonfire om kveldene, lærte å lage lokal mat og spille masse volleyball med kidsa i stammen. Det ble noen dødsgøye dager, selv om det var mindre real enn jeg hadde sett for meg 🙏🏼

Etter noen dager i Chitwan brukte vi intet mindre enn 11 timer på å kjøre de 160 kilometerene det er til Pokhara. Hvis dere trodde veiene i Norge var kjipe kan dere prøve å kjøre minibuss hvor halvparten av veien har rast utfor en klippe, i kø, omringet av geiter og kolonnekjøring tar tre ganger så lang tid som til Hemsedal. En opplevelse, haha. Fremme i Pokhara regnet det mer enn hjemme, men det var null problem, fordi vi brukte kvelden på å feire bursdag. Denne byen var mer slik jeg har sett for meg Nepal, med fjell og innsjøer og grønn natur. Vi prøvde oss på en sunrise hike for å se Annapurna-kjeden, men det kan vel kalles alt annet enn vellykket på grunn av tåken og skyer. Senere paraglidet vi i Himalayafjellene, og selv om det var helt overskyet var det fortsatt sinnsykt kult.

Siste stopp i Nepal var Kathmandu, hovedstaden. Denne byen var nesten like kaotisk som India, bare med pittelitt mindre mennesker. Den var også fortsatt betraktelig mer påvirket av jordskjelvet for et år siden enn de andre stedene vi var innom i Nepal. Hele landet har en aldri så liten elektrisitetskrise gående nå også, så de slår av strømmen på dagtid over alt. I tillegg har de akkurat hatt en bensinkrise, og vi kjørte forbi tankbiler som hadde blitt hijacket, veltet og tømt for bensin. Å se alt dette first hand var så interessant, og man får liksom et litt annet perspektiv på ting.

Ellers var Kathamdu en dødskul by med skikkelig good vibes, men om man ikke har tid til hiking i fjellene holder det med noen dager. Alle sjappene selger det samme, så når du etter 3 dager endelig har lært deg de kaotiske veiene og sjekket ut alle de dødskule caféene et par ganger følte jeg egentlig at jeg hadde sett det meste. Det var heller ikke en by jeg hadde følt meg komfortabel i alene, så fordi resten av gruppen hadde dratt hjem eller videre innen fire dager i byen, booket også jeg fly til Bangkok etter det. Der hadde jeg venner, og fire dager på å kule an før neste tur, så det var kanskje det beste valget jeg har tatt så langt på turen (pluss business class-flyturen da 😎). So far so good 🙏🏼🙏🏼🙏🏼

Likes

Comments

Dag 6 og 7
Etter både Taj og Agra Fort var det på tide å sette seg på toget fra Agra, med Varanasi som neste og siste stopp i India. Denne togturen var den lengste strekningen på turen, og tar i utgangspunktet ca 13 timer, men heldigvis var det i det minste et nattog. Vårt tog var over 4 timer forsinket (kuer i togsporet, hater når det skjer), så når vi endelig kom oss avgårde rundt 04:00 hadde vi vært våken i noen gode 24 timer. Selve togturen tok ikke mindre enn 18 timer da, hehe. Vanligvis hadde det vært døden, men jeg sov gjennom minst 16 av de timene, så det var egentlig null pes. Nattogene i India har ikke lugarer, men to og to køyesenger i "rom" skilt fra midtgangen med gardiner. Vi var fire og tok heldigvis opp hele rommet, som definitivt er grunnen til at vi kunne sove gjennom hele turen. Andre vi dro med våknet for eksempel opp med to politimenn og to indiske jenter i sengen sin på et tidspunkt, haha. Ikke at det var mangel på opplevelser i de to timene jeg faktisk var våken, da. Plutselig våknet vi av at en illsint inder sto og kjeftet i hundreogtjue desibel utenfor gardinen vår, og jeg kunne sverget på at en inder kom til å komme flygende gjennom den any minute, så sint var han. Eller når en annen inder plutselig kom krypende under gardinen for å koste og rydde gulvet vårt?? Aner fortsatt ikke hvorfor, men thanks anyways.

Tok selvfølgelig bare snapchat-bilder av alt dette, men det er kanskje like greit at det forblir på det toget. Når vi endelig kom frem var det rukket å bli kveld igjen, så en riiiimelig trøtt gjeng (unntatt oss i firemannsrommet 😈) dro til middag og så rett i seng igjen. Stort sett eneste søvnen vi fikk på denne turen, så jeg liker å tro at det var fortjent. Neste dag ringte alarmen som vanlig alt for tidlig, for vi bare elsker å stå opp for soloppganger. Denne morgenen brukte vi på å cruise Ganges, og det var faktisk verdt den tidlige morgenen, bare se så fint 👇🏽

Etter dette hadde vi en digg frokost, før vi snek oss gjennom enda flere bakgater for å se hvordan de lokale lager alle de fine silke-skjerfene, brukte litt for mye av budsjettet, og spiste lunsj. På kvelden cruiset vi Ganges enda en gang, og fikk med oss litt av en seremoni vi skjønte enda mindre av enn Bollywood-filmen. Det var egentlig ganske trist å dra tilbake til hotellet denne kvelden, siden det var siste dag i India og jeg aller helst skulle sett enda mer. Men igjen så var Nepal neste stopp, så det gikk liksom fint likevel, hehehe.

Alt i alt var India et helt fantastisk land, og noe alle burde putte på bucketlisten sin asap. Det er som oftest bare et eneste stort kaos, men det er så alt for morsomt og så interessant på samme tid, og jeg er overbevist om at det ikke finnes noe liknende sted noe annen plass. Så lenge man senker forventningene og er litt open minded så finnes det ikke noe mer spennende enn dette landet. Jeg tror likevel kanskje ikke at det er for alle, for det er veldig annerledes og veldig intenst, så man kan liksom ikke forvente en chill charterferie og vestlig standard. Men for en opplevelse likevel. India <33333

  • 1085 lesere

Likes

Comments

Dag 6
Litt over 4 ringte klokken denne dagen (alt for tidlig altså), og vi kavet oss opp av sengen og inn i en minibuss utenfor hotellet. Den kjørte oss tilbake til den koselige familien med mehndi-tatoveringene fra dagen før, som var klare til å pynte oss opp i sååå fine sarier. Rundt 5 var vi klare for å kjøre til Taj, og etter en god stund i kø og ca 30 myggstikk senere var vi endelig på innsiden av portene til et av verdens syv underverker. Vi hadde verdens morsomste guide på turen, og fordi han var veldig opptatt av av vi skulle få tatt bilde av Taj uten at den var omringet av turister, kunne du se 18 bleike europeere i sari løpe gjennom hagene rundt Taj halv 6 om morgenen. Alt for komisk, og garantert et av de morsomste minnene, haha.

Og hva kan jeg egentlig skrive her for å rettferdiggjøre Taj? Det er noe av det fineste jeg har sett, og det blir nok den største opplevelsen på denne turen. Den har i alle fall satt standarden ganske høyt, om ikke annet. Det å se solen stige over det fine, hvite marmorbygget, nesten uten ande mennesker tilstede var bare så fint. Alt var liksom pittelitt rosa, og alt var så stille og fint. Hvis du får sjansen til å se Taj, gjør det. Og gjør det i soloppgangen (sparer deg for en eviglang kø senere på dagen også, høhø). I motsetning til Baby Taj, brukte vi timesvis rundt Taj, og jeg er sikker på at jeg kunne blitt enda lenger. Jeg var sikker på at man ikke fikk lov å gå inn i Taj, fordi jeg aldri har sett et bilde fra innsiden, men det er rett og slett fordi det ikke er lov å ta bilder der, siden det tross alt er en grav. Tenk å få en så fin grav av mannen sin da? Helt klart #relationshipgoals Uansett, så var ikke innsiden like fin som utsiden uansett.

Tenk å kunne gå så fint kledd hver dag da? ☝🏼️ Etter noen fiiiine timer på (i? hos? ved?) Taj dro vi for å spise frokost, og gjorde oss klare for neste turist-mål; Agra Fort.

// english translation

The alarm went off something past 4am, and we got in a minibus that took oss back to the family who gave us our mehndi-tattoos. They dressed us up in beautiful sarees, and shipped us off to the Taj Mahal about an hour later. After a while in line (and 30 mosquito bites later) we were finally inside of one of the seven wonders of the world. As our guide wanted us to get a photo of the Taj without all the other tourists, you could see a bunch of white people in sarees running through the gardens of Taj at 6am. It was hillarious, and so worth it. When it comes to Taj, it is definitely the most beautiful thing I've seen so far. To see the sun rise above the beautiful marble building, spreading pale pink light everywhere, was amazing. If you get to see the Taj, do it. And do it at sunrise (saves you from hours in line later as well, haha).

  • Reise, India
  • 1274 lesere

Likes

Comments

Dag 5
Etter noen timer i buss fra Jaipur ankom vi Agra, som sannsynligvis er aller mest kjent for å hoste Taj Mahal. Vi hadde allerede bestemt oss for at Taj var noe vi ville se i soloppgangen, så denne ettermiddagen ble brukt til litt andre småting. Vi var blant annet innom Baby Taj, og selv om inngangen bare var sånn 40 kr, var det fortsatt ikke veldig spennende, og hele greien var liksom unnagjort på 20 min, toppen. Dere kan se utsikten fra innsiden av Baby Taj i bilde oppe ☝🏼️og noen av detaljene i bildet nede 👇🏽 I løpet av dagen var vi også innom en koselig familie i en sketchy bakgate for å få mehndi-tattoveringer, før vi dro tilbake til hotellet for å spise middag.

Siden dette var første plassen med noen lunde ok nett, gikk et par av oss for en veldig lite spennende Pizza Hut-middag nedi gaten, slik at vi kunne dra tilbake til hotellet for å få unnagjort litt obligatorisk facetiming hjem <3 neste dag måtte vi uansett opp alt for tidlig for å rekke Taj før soloppgang, så å ofre den ene indiske middagen for facetime og en tidlig kveld var egentlig helt ok 😌 Taj fortjener rett og slett sitt eget innlegg (mest fordi jeg har så mange bilder derfra), så stay put 🤘🏼

//english translation
After hours in a minibus from Jaipur, we arrived in Agra City, most known to be the host of the Taj Mahal. As we had decided to visit the Taj at sunrise the following day, this day mostly went by visiting Baby Taj (not that impressive though), getting mehndi tattoos and some mandatory facetiming to those at home <3 The visit to the Taj deserves a post of it's own, so stay put 🤘🏼

Likes

Comments

Dag 4
Dag to i Jaipur startet med et besøk til Amber Fort, som er et kongelig palass fra 1500-tallet. Av alle palasser, templer og fort vi har sett, vil jeg si at dette er en god nummer to etter Taj Mahal. Det er gigantisk, og består av masse ulike deler som alle er såååå fine. Tydeligvis skal noe av Dawn of Justice ha blitt spilt inn her, men helt ærlig aner jeg ikke om det egentlig er sant, haha. Man kan ri på elefant opp til fortet, men disse elefantene blir mishandlet, så man bør kanskje vurdere en tuk tuk i stedet, som også er en opplevelse altså.

Etter Amber Fort dro vi til en skredder og handlet litt suvenirer, før vi dro til en salong for å få brynene threadet (when in India) og neglene fikset. Absolutt verdt det, for man føler seg ikke akkurat fresh som backpacker, haha. Vi avsluttet dagen med enda en street food-middag (naaaam), før vi dro tilbake til hotellet og gjorde oss klar for reisen til Agra dager etter.

​Day 2 in Jaipur started with a visit to Amber Fort, which used to be a royal palace from 1500-ish. Of all the palaces, temples and monuments I've seen so far, I would say that this is a good number 2 after the Taj. The fort was huge and every single part of it was sooo beautiful!! On our way up to the fort we also passed lots of elephants carrying people up the hills, but these poor animals are abused and everyone should go for a car or a tuk tuk instead. After the visit we went to a tailor and got some silk, before we got our eyebrows threaded (when in India). We finished the day with amazing street food, and started preparing for our trip to Agra the following day. 

  • India, Reise
  • 1286 lesere

Likes

Comments