hverdagssnakk, klær/fashion

Dette skjerfet har jeg siklet på siden første gang jeg så det på Ilona og tenkte at det der, det hadde vært så fint og digg rundt halsen til høsten og vinteren. Og jammen fikk jeg det ikke i 1 års bryllupsgave fra mannen. Noe må han ihvertfall få med seg når jeg snakker i vei! Haha. Klarer nesten ikke med å vente til å ta det i bruk! Hallo minusgrader og høst, dere er velkommen!

Likes

Comments

hverdagssnakk, Baby

Endelig ble det vår tur! Det er rart med det, det er ikke alltid det klaffer uansett hvor mye man vil, så nå var vel bare tiden inne. Jeg har vært ganske dårlig, kastet opp, vært mye kvalm og veldig trøtt. Men det hører med for enkelte. Heldigvis har jeg fått kvalmestillende i tillegg til at jeg bruker Sea band rundt håndleddene, som begge bidrar til at jeg klarer å fungere sånn noenlunde i hverdagen. Og godt er det!

Jeg tenkte jeg ville skrive noen ord om hvorfor vi gikk ut med nyheten relativt tidlig, da dette kanskje virker rart eller "modig" for noen. Men til syvende og sist er det ikke noen bestemt regel om at man ikke skal fortelle noen om det før uke 12, det er rett og slett noe man må kjenne på selv. For oss ble det veldig rett å fortelle det, da jeg har vært så dårlig. Nærmeste familie var selvsagt de som fikk vite det først. Etterhvert fortalte vi noen venner av oss det, fordi vi var på ferie sammen, da det ble vanskelig for meg å virke så pigg og energisk når alt jeg egentlig følte for der og da var å ligge og sove, og noen ganger spy. Så da fortalte vi det "til slutt". Ettersom at jeg stadig måtte avlyse ting, eller ble i lengste laget "syk", så kjente jeg at det ble så slitsomt å finne på unnskyldninger og "lyve" om hvorfor jeg ikke kunne møte venner, bli med på trening osv.

Det har vært veldig viktig for oss å få være de som forteller denne nyheten, da det faktisk er VÅR nyhet og vi som skal ha barn. Derfor kjente jeg på at siden flere visste om det nå, var jeg redd at det skulle bli sagt videre, og dermed "ta i fra oss" vår sjanse til å dele VÅR nyhet. Det er stort å få oppleve å bli gravid for første gang(og selvfølgelig med 2. - 3. osv), spesielt for oss som virkelig har ønsket dette en stund. Så da ble det så viktig for meg at vi skulle være de som fortalte om det og ikke noen andre.

Mange mener også at det er risikabelt å dele det før uke 12, og det kan jeg skjønne. Om jeg hadde mistet nå eller senere ville jeg blitt helt knust, så da synes jeg det er mye lettere å åpne seg å fortelle at man har mistet istedet for at man må begynne å forklare at man har vært gravid, men så mistet. Jeg er så åpen om så mye annet, så hvorfor skulle jeg ikke være like åpen om dette?

Jeg håper, og tror, at lille venn i magen ikke skal noen steder før termin, og kjenner en enorm kjærlighet til den lille allerede. Han/hun er så ønsket! Og heldig er jeg som får dele noe så fantastisk med verdens beste mann, venn og kjæreste. Babyen kunne ikke fått en bedre pappa ♥

Likes

Comments

hverdagssnakk, Favs - akkurat nå, Wants

Det slår liksom aldri feil. Når august kommer begynner jeg å glede meg til trærne skifter farge, temperaturen synker litt og man kan pakke seg godt inn i deilig strikk, ullkåper og deilige myke og store skjerf. Det er så koselig, og deilig å begynne og bruke klær og jakker man ikke har brukt på en stund. Jeg blir liksom alltid litt ekstra inspirert når August måned starter og plutselig veldig klar for høsten. Det har allerede begynt å bli mørkere på kveldene her,og jeg elsker det! Tenne masse lys og bare nyte at mørket senker seg mens jeg nipper på varm te er noe av det koseligste som finnes!

Her har jeg samlet noen godbiter som jeg godt kunne kost meg med når høsten sniker på.

Likes

Comments

hverdagssnakk, inspo

Juice, sleep, reading...

Ligger mesteparten av tiden i senga da jeg er syk og kaster opp, så er ikke veldig spennende dager for tiden. Men formen er litt bedre (bank i bordet!), så måtte selvfølgelig teste "ny bloggen". Anbefaler forresten Eirin Kristiansen's bok dersom du liker blogg, bilder, inspirasjon innen mote, skjønnhet, reise o.l. Jeg ELSKER boka, og åpner den stadig for å få litt motivasjon eller inspirasjon. Blir liksom aldri lei uansett hvor mange ganger jeg leser eller blar i den. En skikkelig skatt spør du meg!

Likes

Comments

hverdagssnakk
Her inne er det lenge siden jeg har vært! Tiden bare flyr forbi mens jeg prøver å henge med så godt jeg kan. Det er utrolig deilig at sommeren endelig er her, men samtidig føles det litt tungt. Litt "skuffa" over at jeg har brukt så og si halve 2017 på å komme meg opp etter jeg var veldig syk i høst/vinter. Jeg som skulle gjøre så mye og oppnå så mye FØR sommeren stod for tur. Men enkelte ting kan man ikke styre, sånn som feks sykdom. Men jeg har det bedre nå enn det var tidligere i vår, så sakte men sikkert går det rette veien.

Siden sist har jeg kommet inn på skole. Hyl! Hele tre år venter på meg på "skolebenken", nærmere sagt kjøkkenbordet + samlinger i Oslo. Det blir vanvittig spennende, kjenner det skikkelig i magen når jeg tenker på det. Men som jeg gleder meg! Første steget mot drømmen min...


Ellers lengter jeg etter fjellturer, se nye plasser i Norge, norsk natur og "oppdagelsesferd", men virkeligheten drar meg ned til oppussing av bad og hundre andre prosjekter her hjemme... samvitigheten sier prioriter hus og hjem, mens tankene og hjertet skriker etter tur. Kan noen dele meg i to?

Likes

Comments

hverdagssnakk, Psykisk helse
Når man har en psykisk lidelse/sykdom møter man mange "utenforstående" mennesker hvis vi kan kalle dem for det, som 1. ikke vet hva en psykisk lidelse/sykdom er, 2. kjenner noen som har det og vet litt om det, og 3. de som tror de vet hva og hvordan det er og hva som er løsningen på alle ens problemer.

Mannen min kom hjem en dag fra jobb og hadde snakket med noen om meg og at jeg ikke var i jobb for tiden. "Nå er det jo vår og lysere tider så da går det vel over snart". For det første, jeg er ikke "værsyk", og for det andre så har ikke min diagnose noe med om det er mørketid eller sommer å gjøre. JA, klart ting kan føles tyngre når det er mørkt døgnet rundt, og at sinnet kan føles lettere når solen og lysere tider titter frem. Men en av mine værste nedturer (og det begynner å bli noen) hadde jeg over tidsperiode vår-sommer.

"Hadde det ikke  vært bedre om hun hadde en jobb?" Jeg er ikke i jobb nettopp fordi jeg er for syk for det. Jeg er i tiltak via NAV der vi blant mye annet tester ut hvor stor arbeidsevne jeg har, noe som ikke er mye å skryte av for tiden. Jeg jobber meg fortsatt opp etter en ganske dyp nedtur hele høst, jul og starten på nyåret, og det er først de to siste ukene ting begynner å bli litt bedre. Men jeg har fortsatt en lang vei å gå før jeg er "oppe" igjen. Men klart, det er viktig å ha noe å gå til, føle en samhørighet og at det er en mening med å stå opp om morgenen. Få kjenne på mestring og utgjøre noe i løpet av en dag. Så jo, helt klart er det viktig å ha noe å gå til av et slag, men det trenger nødvendigvis ikke være jobb, da ikke alle er like friske og klare for arbeidslivet.

Hvorfor skriver jeg dette tenker du kanskje? Hvorfor føler jeg at eg må "forsvare" meg selv? Det er ikke det at jeg føler jeg må forsvare meg selv, men ønsker å være med å belyse tema psykisk helse og at det er litt mer kompleks enn den "friske"* mann i gata kanskje tror.(*Ingen er vel aldri helt friske til enhver tid, man må kjenne at man lever som de sier!) Det er så utrolig mange som sliter med ett eller annet, i forskjellige grader vel og merke, men derfor syns jeg det er så viktig å være åpen og ærlig over hvordan det er, og at det ikke er å ta så lett på.

Anbefaler alle å se "jeg mot meg", en serie som ligger ute på nettet på nrktv. Det er vel det eneste programmet, som jeg ihvertfall har sett eller fått med meg, som ikke finpusser sånn på alt. Gledet meg veldig da jeg så Ida Fladen sitt program "Happy go Lucky" skulle begynne, men ble helt ærlig skuffa over vinklingen. Det er kjempe bra at hun viser i samarbeid med en psykolog, ting som kan styrke en og hjelpe litt på veien, men jeg vil heller at de skal belyse hva en depresjon faktisk er og hvordan det kan se ut når man er helt i bunnen. Jeg syns det blir alt for "happy-happy, bare jeg er med venner, trener og føler samhørighet så blir alt så fint". Satt på spissen altså, men det blir for finpussa og for enkel vinkling. Kan vi ikke bare få levert brutal ærlighet i beste sendetid? Det må ihvertfall noen skikkelig tøffinger til for å la seg filme når alt er svart, det skal sies! Men tror det kunne vært svært lærerikt og interessant for utenforstående men også for de som sliter med mye av det samme.

Skrivelysten bare kom, så da måtte jeg få ut litt! Peace and love, i'm out!

Likes

Comments

hverdagssnakk, Psykisk helse
Nå har jeg levd i snart 26 år, og store deler av mine år på denne jorda har jeg slitt med depresjoner og angst samt en spiseforstyrrelse, ihvertfall så lenge jeg kan huske. Men i dag skjedde det noe som har gitt meg et helt annet syn på meg og min sykdom.

Jeg er under behandling på vop for tiden(voksenpsykiatrisk poliklinikk) og vi har vært inne på medisinskifte ettersom jeg sliter litt med å komme meg opp av kjellern og står på maks dose på medisinen jeg går på nå, og derfor ikke kan øke noe mer. I møte fikk jeg for første gang forklart hva medisinen gjør med kroppen av en lege som jobber der.

Slik hun forklarte det i korte trekk, og jeg tolket det, så har jeg et kronisk forhøyet kortisol nivå på grunn av traume fra barndommen og stress store deler av livet. Dette klusser med serotonin nivåene mine i hjernen, slik at de blir lave. Man antar at serotonin er viktig for regulering av kroppstemperatur, humør, søvn, oppkast, seksualitet og appetitt. Lave mengder av serotonin kan være årsaken til blant annet klinisk depresjon, bipolar lidelse, tvangslidelser og angstlidelser. Nå eksisterer det mange typer legemidler, for eksempel selektiv serotoninreopptakshemmere (SSRI), som på kunstig vis hever nivåene av serotonin i hjernen. Det er nettopp dette medisinen jeg tar gjør.

Det er kanskje litt vanskelig å forstå sånn med det første, det syns ihvertfall jeg. Jeg har, ut i fra det jeg kunne forstå, et kronisk forhøyet kortisolnivå som gjør at jeg er mer sensitiv for ytre påvirkninger og blir bla. lettere sliten, nedstemt og tar ting til meg, kanskje mer enn andre ville gjort i samme situasjon. Når hun sa det falt alt så på plass i hodet mitt. Jeg har alltid følt meg litt annerledes og følt at jeg har tolket situasjoner annerledes enn for eksempel søsknene mine eller venner av meg. Bare det å vite at ikke alt sitter i hodet, og at jeg kan vise til noe "fysisk" er på en eller annen måte en liten lettelse. Jeg vet ikke om det blir så mye lettere å forklare til folk, ettersom jeg syns det er litt innviklet selv (les:veldig innviklet!). Men jeg føler at jeg på en måte kan "throw it in their faces" på de som ikke helt tror på meg når jeg sier at jeg er syk. Eller til de som tror at det bare er å ta seg sammen. Nei, slik er det ikke. Jeg må nok alltid leve med tilbakefall med perioder der jeg er langt nede, og angsten kommer nok alltid til å være der mer eller mindre. Men nå forstår jeg kroppen min litt mer. Jeg vet at jeg kanskje er mer sensitiv enn andre, ikke fordi jeg er rar eller "annerledes" (altså, alle er jo annerledes, alle er unike), men fordi det er kjemiske prosesser i  kroppen, som henger sammen med psyken min, henger sammen med erfaringer, opplevelser, oppveksten min, livet generelt. Blir du psykisk syk over en lengre periode eller har flere perioder i livet der man er alvorlig deprimert, så blir også kroppen fysisk syk.

Jeg må nok stå på medisin lenge, og kanskje resten av livet. Ut i fra det jeg kunne forstå så vil jeg kanskje alltid ha et forhøyet nivå av kortisol, og derfor være mer sårbar for stress o.l. Men jeg håper at jeg kan bli enda flinkere til å lære og kjenne mine begrensninger slik at jeg kan redusere og minke det som kan gjøre meg dårligere. Nå får jeg regulert serotonin-nivået i hjernen på grunn av medisin, så da må jeg jobbe med "stress biten", tanker, selvbilde, mine grunnleggende leveregler som det så fint heter i kognitiv behandlingsmetode, og prøve å bygge meg opp slik at jeg er litt bedre rustet dersom jeg skulle trappe ned på medisin, eller en gang prøve å slutte helt. Men så vel også for å ha det bra når jeg står på medisin, som nå i full dose. Jo mer man forstår hvordan ting henger sammen jo enklere er det å ta tak i det, det tenker ihvertfall jeg. Så jeg skal prøve å undersøke enda litt mer hvordan psyken påvirker kroppen og omvendt. Vi er tross alt både kropp og sinn, så det ville jo vært rart om disse ikke skulle påvirke hverandre.

fil-01-03-2017-22-35-28-1

 

 

Likes

Comments