I fjor høst en gang, så fikk jeg med meg at Green Day skulle komme til Oslo igjen. Jeg tenkte som så at dette kunne jeg ikke gå glipp av, for selvom det riktig nok er en stund siden jeg var 15 år, full av eye-liner og ihugga fan med GD konstant på øret, så er det noe med det bandet som har festa seg dypt nedi hjerterota. Så min bedre halvdel ble overtalt, billetter ble bestilt og det var bare å vente på den store dagen.


Og for en konsert det ble! Med både gamle godlåter og nye favoritter, samt rykende sceneshow og Trump-protester så leverte de akkurat like godt som de gjorde både i 2010 og 2013. Billie Joe bare "jæi elsker dæi!!" og vi bare "we love you too!". Ingen tvil - jeg kommer neste gang og.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Det er så merkelig, når man først har blitt hekta så er det det eneste man tenker på. Jeg vil ut ut ut. Ut og gå, ut og se, puste, høre, føle. Ut og leve. Ut og fyre bål, drikke kakao. Ta bilder av utsikter og solnedganger. Jeg vil ikke sitte inne, sitte rolig. Jeg har ikke ro i ræva lenger. Jeg som før kunne sitte i timesvis og stirre på en TV-skjerm og bare nyte latskapen. Det orker jeg ikke lenger.

Men uka har for få dager og døgnene for få timer. Det er så mye som tar tiden vekk fra det jeg aller helst skulle brukt den på. Jeg lengter til helgene når jeg kanskje får en mulighet til å ta meg ut. De helgedagene jeg faktisk har mulighet er været ofte ikke på min side. Av en eller annen finurlig grunn har værgudene bestemt seg for at de vanlige ukedagene da timene går med til skole og jobb, skal være de dagene som blir velsignet med finværet. Men når helga kommer må jeg ut likevel, uansett vær og føre. Tåke, regn, vind og holke, jeg klarer ikke bli sittende lenger. En evig trang til å komme seg ut. Og når ukedagene igjen kommer blir jeg sittende og lete, drømme og planlegge nye turer, lese og se filmer og bilder av folk som er ute, i stedet for å konsentrere meg om pensum. Jeg gleder meg så mye til tiden er inne for at jeg skal kunne komme meg ut akkurat når jeg har lyst til det og bruke dagene ute, når enn det skal bli. Det hjelper forhåpentligvis på at dagene så smått blir lengre og lengre. I mens får jeg bli sittende inne i finværet, i et forsøk på å ikke la meg distrahere, konsentrere meg om pensum. Vente på helg, tåke og turmuligheter.

Likes

Comments