Etter en objektiv observasjon og gradvis distansert refleksjon av min egen produksjon det siste året, så ser jeg ganske tydelig nå at jeg begynner å tilegne meg min egen 'tegnestil'. Endelig. Etter 19 år med tegning som hobby føler jeg endelig at jeg har funnet min egen tegnestil, som så klart hele tiden har vært og fortsatt er i utvikling.


Det er vanskelig å definere sin egen stil, og det er ikke så viktig å definere den heller. Men det er enkelt å se hva som går igjen- mennesker. Det er dét jeg definitivt trives best med å tegne. Jeg tenker på en måte at det kan være skummelt å kna for lenge på sin egen komfort, for det er utenfor komfortsonen man utvikler seg, men jeg velger også å tro på- etter egen erfaring- at utvikling skjer konstant uansett, med tid og modning.

______________________________________


Denne gangen var det en av mine venninner som ønsket seg et portrett i bursdagsgave. Når sant skal sies så har jeg ikke tegnet mange 'realistiske' portrett av noen i min relasjonskrets. Jeg har tegnet mange 'tegneserieportrett' som jeg kaller det, og konseptet ligger i navnet.


Jeg startet med å tegne en skisse som viste seg å bli ok; skissen så ut som ei frøken, men det var ikke godt nok. Øynene er alltid mitt viktigste fokuspunkt, og øynene lignet ikke Julie sine. Skissen til venstre kunne vært hvem som helst. Ettersom originalbildet jeg tok utgangspunktet i var svart/hvitt var også øynene spesielt vanskelige å gjenskape.


Så jeg la fra meg skissen i to døgn, etter å ha knotet og rotet med øynene, og lot det heller modne litt i underbevisstheten og i fingrene. Og neste gang jeg tok det opp endte jeg opp med skissen til høyre- et mye mer realistisk blikk og en mer tilpasset ansiktsform!


Jeg hadde mange ulike ideer til bakgrunn, men denne gangen syntes jeg det var, jeg sier det jeg -helt genialt- å tegne henne inn i et instagramdesign. Og jeg brukte ikke én kalori på å vurdere om hun skulle ende opp i originalt svart/hvitt eller farger. For denne frøkna er fargerik, fresh og en fest i seg selv.


Min nevø på snart 6 år kjente faktisk igjen Julie da jeg viste han tegningen, og til tross for at han bare har møtt henne ett par ganger så sa han "jaa", med flere a'er da jeg spurte om det lignet. Så jeg tar det som et godt tegn. Barn og fulle mennesker snakker jo ærlig. 

sluttproduktet innrammet i passepartout.



Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Det sitter faktisk ganske langt inne å poste filmsnutter av meg selv foran pianoet og mikrofonen. Generelt synes jeg det er helt forferdelig skummelt å synge live foran hvem som helst, til tross for at sang er noe jeg virkelig har lidenskap til. Så har jeg jo alltid hatt ett sterkt elsk/hat forhold til å utfordre mine egne grenser, nesten litt tvangstanke om å kjøre meg selv utenfor komfortsonen regelmessig- så da må jeg bare hoppe i det...


Disse tre korte filmsnuttene er mine egne versjoner av "Never be like you" - Flume (filmet okt 2016), "Girl on fire" - Alicia Keys (filmet okt 2015) og "Latch" - Disclosure feat. Sam Smith (filmet okt 2015). Prosessen bak begynner med at jeg blir helt hekta på en låt som gjerne er en listepop/synthpop/rnb versjon, og så improviserer jeg inn en akustisk rolig versjon av den med forenklede akkorder og egen tolkning av låta.


Hvorfor videosnuttene er klippet så korte er rett og slett fordi de opprinnelig ble klippet for å postes på instagram, og i 2015 var makslengden for publisering av instagram videoer på kun 15 sekunder og senere 60 sekunder.


Disse tre klippene er filmet samme dag som jeg improviserte inn disse akustiske versjonene for første gang, og de er derfor ikke helt innøvde eller rytmiske. I tillegg er disse gamle klipp fra ett og to år siden, og jeg ønsker derfor å kanskje poste noen oppgraderte versjoner av de samme låtene pluss at jeg siden den gang har laget meg flere akustiske versjoner av andre låter jeg kunne tenke meg å eksponere her etterhvert. Time will show.


Se video i HD


For de spesielt interesserte så oppdaget jeg gleden med sang da jeg var ni år og fikk mine første CD'er med Avril Lavigne og Alicia Keys i bursdagsgave. Jeg er selvlært synger, gikk fra gitar til piano på ett tidspunkt og har gått på pianokurs i noen måneder på barneskolen hvor jeg lærte basic noter.


Selv om jeg er klar over at jeg har potensiale til å bli mye flinkere og utvikle sangstemmen min via sangpedagog, så er det noe i meg som aldri har villet og derfor har jeg aldri tatt det steget videre.


Jeg synger fordi det har en viktig funksjon for meg- det er min type frihet, genuine glede og prestasjonsfrie arena. Derfor har jeg heller ikke følt det personlige behovet for å utvikle stemmereportoaret mitt via sangpedagog eller et hig etter å bli bedre til å synge. Stemmen utvikler seg til en viss grad naturlig ved å bli inspirert. Sang har liksom alltid bare vært min 'hemmelige' hobbysyssel og jeg tør ofte ikke synge hvis jeg vet noen er i samme hus som meg engang, det er personlig.


Og nettopp derfor har jeg gradvis oppgjennom de siste årene bygget meg selvtillitt nok til å bryte min egen barriere. Jeg ønsker å være mer åpen og fri egentlig i forhold til sang. Jeg jobber målbevisst med å være komfortabel med å synge uavhengig av at absolutt ingen hører meg, og å synge foran kamera er en måte å gjøre det på. Jeg har jo begynt å komponere mine egne låter også. Så mer sang på video blir det nok. Gradvis.



Likes

Comments



"Til Ylva."


Hvor lang tid brukte jeg på dette maleriet? den kunstneriske prosessen startet mentalt å gå sakte rundt allerede for tre-fire uker siden. Jeg visste at bestevenninna mi fylte 24 år den 3.februar, og at jeg ønsket å gi henne noe veldig personlig som ville minne om vennskapet vårt. At motivet skulle bli David Bowie kom ganske naturlig og raskt, men å faktisk skulle male han falt meg absolutt ikke naturlig.


Jeg hadde her ett stykk utfordrende og veldig frustrerende prosjekt foran meg, med en reell deadline å forholde meg til.


For det første har jeg aldri tegnet portrett av menn, det er 99% kvinner som går igjen i dette kreative hjørnet, og det er jo bare fordi jeg er feig og velger det komfortable. Det som dog bekymret meg mest var at dette prosjektet skulle gis i gave.

Det betød at jeg måtte gjøre meg ganske flid med både portrettet og bakgrunnen, jeg kunne faktisk ikke bare gjemme tegneblokka bak skittentøyet av irritasjon hvis jeg ikke fikk det til som jeg ville..

De første skisseringene er det verste med hele prosessen, og jeg visket og kasta x-antall forsøk. Hvor mange ganger tenkte jeg vel ikka at nei, dette får jeg faen ikke til? men hvor mange ganger trodde jeg oppriktig på at jeg ikke kom til å få det til? ingen. Kunsten ligger i å være tålmodig med seg selv.


Jeg lot tegneblokka ligge en uke urørt etter disse håpløse skisseforsøkene. Men lot blokka bevisst alltid ligge synlig tilgjengelig i leiligheten, som en mental tortur og for å trigge underbevissthetens kreativitet.


Og akkurat som jeg erfarer hver gang; en dag, en spesifikk men helt tilfeldig kveld, så plukker jeg opp blyanten på et riktig tidspunkt og klarer å skissere noe som ser helt jævlig ut- men bruktbart. Og når skissen sitter, da er det bare å gønne på uten hemninger.

Okei, sånn ble den ferdige skissen av Bowie, helt grotesk men jeg så at det var potensiale med litt tusjing og aquarelle-maling. Jeg skal ikke late som at jeg ikke ser at han ble en smule skeiv i proporsjonene, men hey, er ikke vi alle litt sånn i virkeligheten også da?


Nok en ny utfordring sto for tur; bakgrunn. Tre dager igjen til deadline og jeg hadde prøvd minst fire ulike varianter som mislyktes totalt.


Kreativiteten låser seg når jeg tenker for komplekst, for stort, for detaljert. Så midt på natten en av de siste dagene før jeg måtte ha prosjektet ferdig, malte jeg raskt to bakgrunner (som jeg ikke ble fornøyd med), morgenen etter tenkte jeg ikke og bare klippet spontant i arkene, lagde en slags komposisjon av de to bakgrunnene og portrettet på topp og endte opp med en tredimensjonal versjon.

Ylva nevnte nemlig en dag for flere uker siden at hun ønsket seg et maleri av meg. Jeg fnyste da og tenkte at det måtte i så fall bli om mange år så jeg kunne utvikle ferdighetene mine. Det var ikke bare det at jeg ikke var flink nok- men mest av alt ikke dedikert nok til å ferdigstille et maleri som ville være ok nok til å gi bort som gave.


Så jeg er veldig takknemlig for at dette prosjektet motbeviste meg, og ikke minst takknemlig for å få plantet denne ideen som jeg tilslutt valgte å ta som en utfordring. For dét førte til at kunstneren selv sitter igjen med en veldig fin kopi av maleriet, mens denne originalen innrammet i bronsje nå er til Ylvas odel og eie.


Og hele prosessen med dets humørsvigninger har virkelig vært en ære og glede.


Likes

Comments

Det prosesseres. Det kribler. Det jobbes. Det skapes.


Fra en fjern abstrakt tanke til en idé til et fysisk produkt.



Likes

Comments

Godt nyttår. Her er ikke aktiviteten så stor, akkurat som forventet og akkurat som det bør være. Ettersom dette ikke er en hverdagsblogg, men en personlig portefølje, så trenger jeg ikke unnskylde meg. Hverdagen min er travel, og så plutselig, når overskuddet kommer, som regel i de sene nattetimer- så vanker kreativiteten etter og er altoppslukende i ett ord.


Startet ikke akkurat nyåret lett for meg selv etter flere måneder uten verken blyant, pigment penn eller pensel i hånden. Bestemte meg for å utfordre tålmodigheten min på det ytterste, nemlig med anatomi i enkel forstand. Realistiske menneskehender. Pølsefingre. Så jævlig vakkert.


Men, om kunstneren får uttale seg, så er jeg fornøyd med det ferdige resultatet. Jeg ser at maleriet kan tolkes så forskjellig, fordi jeg selv ser på det ulikt hver gang.


En relasjon som slutter, men neste dag møtes de for første gang. Kanskje. Hvem vet?

Likes

Comments

I anledning Halloween, måtte jeg pønske ut en makeup som ville ta meg rekord kort tid å lage ettersom jeg sånn ca måtte starte å sminke meg diskrét bakerst i bussen på vei fra jobb til Halloweenfest-lokalet.

Det er kun sminke som er brukt, dipliner til de markerte linjene. Step by step bilder var ikke nødvendig, men behind the scenes så befant jeg meg på en handicap do og presterte å velte en hel øl over all sminken. Kom fashionably late til festen så klart.

Likes

Comments

Tutting er i følge hiphoparea.com og direkte oversatt til norsk; "en moderne og abstrakt dansestil som utnytter kroppens evne til å skape geometriske posisjoner og bevegelser", utviklet på tidlig 1980-tallet.


Det antas at denne dansestilen fikk sin inspirasjon av de gamle egyptiske kunstverkene og dansestilen prøvde opprinnelig å etterligning de egypiske figurene i de velkjente 'geometriske' positurene. Så navnet 'tutting' gir mer mening når det fremkommer at det ble oppkalt etter den egyptiske Farao Tutankhamon.


Min forståelse av hånd-tutting etter å ha observert det på youtube er dette: raske og rette proposjoner etter rytme og beat i musikken. Overgangen fra en posisjon til den neste er ofte i form av firkantede bokser, parallelle linjer, håndflate mot håndflate osv, og overgangen fra posisjonene skal alltid være så smooth som mulig. Det gjelder altså å flytte armer og vri ledd så effektivt som mulig, og dét krever en viss kroppskontroll som jeg ikke har enda.


Siden jeg nettopp har lært meg- og fortsatt er under læring med min læringsstrategi: "watch and learn" og "learning by doing and failing", så vet jeg at jeg har enda mye å gå på. Men ting tar tid, og siden jeg ikke praktiserer tutting før ca to timer før jeg filmer det (så lang tid tar det faktisk for meg å lære en 15 sekunders koreografi), så blir resultatet slik det blir. Litt klumsete, men planen er jo ikke akkurat å satse på dette som levebrød heller.


Her har jeg satt sammen, i en medley min første, andre og tredje lærte koreografi. Marker deg det i underbevisstheten- jeg er ikke verken en danser eller tutter.

SE FILMEN I HD

Likes

Comments


For en stund siden oppdaget jeg et produktivt tidsfordriv av en app; "Musical.ly". Det tar litt tid å skjønne greia med denne appen og sette seg inn konseptet, men 'learning by doing and failing'.


Dette var virkelig ikke like lett som det ser ut til og det tok altså latterlig lang tid og krevde flere takes. Det er flere vesentlige virkemidler å være obs på for at en musically faktisk skal oppleves som ok+. 


Det handler først og fremst om presis timing, uttrykk, humoristisk vri, utsnitt, kroppsbevegelser og gjerne den "wow"-faktoren, alt dette komprimert i løpet av de få sekundene. Om man oppfyller alle krav er dermed tvilsomt. Men absolutt verd å bruke litt døtid på å prøve! 


Siden jeg har opprettet denne portefølje-bloggen som tross alt er et samlet produkt av alt det kreative egoet mitt eksponerer, så må denne filmen også publiseres. Jeg har her samlet de tre første musicallyene jeg har laget hittil, i én medley.


Kan allerede nå love at den neste medleyen jeg setter sammen fra musically kommer til å bli mye fetere. I mens må jeg bare finne den "wow"-faktoren.

Likes

Comments

Hvordan illustrerer man at man knuser sin 'egen svarte indre demon' på en classy og sassy måte? slapp av, ikke noe dyp filosofering jeg vier hverdagen til, det var til mitt forsvar i forbindelse med musikkvideo-prosjektet jeg så smått har nevnt her- og kommer veldig sterkere tilbake til! 

Hvordan ser en knust person ut?

Hvordan ser en knust porselensdukke ut?

Hvordan utvikler og brer de knuste 'stiene' seg på porselenshud?


Dette var enda ett av mine typiske 'you only got one shot' eksperiment på meg selv. Da er oppgaven å ikke tenke eller være kritisk- bare la penselen løpe og utforme seg selv fritt. Resultatet ble ikke så alt for urealistisk heller.


Jeg brukte lys contouring som grunnfarge, smokey eye palette i grå og svarte toner og svart kajal for å tegne de knuste skårene. Til eventuelt neste gang jeg skal knuse meg selv kan jeg så klart jobbe mer med dybden i skårene, men man knuser ikke seg selv to ganger.


Likes

Comments

Det som ser ut som brannskader/pigment flekker på denne fruen er bare min latskap. Intensjonen var at det skulle se ut som skygger fra en mønstret gardin, men det feilet og så hadde jeg tydeligvis mer tålmodighet til å tegne tusen prikker i hjørnet enn å finne ut av hvordan jeg kunne gjøre skyggene mer realistisk.


Blyant - pigment penn - aquarell - hvit pigment penn

Likes

Comments