Dette maleriet har jeg drømt om å realisere visuelt på papir i flere år. Men akkurat som i en uklar drøm har jeg bare ikke visst hvordan, hva motivet skulle være for å representere budskapet, og jeg følte meg aldri klar nok til å prosessere dette prosjektet for da sto jeg på en måte midt oppi kaoset av hva og hvordan selv.


Distansering og tid er nøkkelen hvor alt modnes og utvikles i underbevisstheten. Og slik er det med kreativiteten også.


Prosessen bak dette bildet har som de aller fleste verkene mine murret i bakhodet, gjerne i flere år. Det klør i fingrene og det jobbes i topplokket- men ingenting kommer ut på papiret.


Plutselig var det veldig klart for meg hva jeg ønsket med tanke på komposisjon og motiv. En hånd. Flere hender. Hender som styrer usynlige men sterke tråder. Tråder som tar psykisk styring som en fysisk marionette. Men ser man maleriet fra et annet perspektiv er trådene usynlige.


Jeg hentet litt inspirasjon ved å observere ulike håndbevegelser spesielt dukkeførernes, etterlignet de og tok bilder av mine egne hender i lignende positurer. Det resulterte i litt mindre pølsefingre enn sist gang, så bear with me!

Her ser dere første utkast hvor jeg prøvde ulike håndbevegelser. Nederste hånd på venstrebildet viser en typisk håndbevegelse hvor marionetten vil henger urørlig fra dukkeførerens hånd. Visuellt passet det ikke inn, så jeg endret til en mer levende håndbevegelse.

Jeg ender visst alltid opp med de samme diffuse blandingene av aquarell-fargene..

Jeg var usikker på bakgrunnen, hvordan få frem silhuettene av hendene samtidig som helhetsintrykket jeg ønsket skulle se noe urolig ut. Mørke farger var helt klart viktig, men da jeg ikke fikk mørke nok farger måtte jeg bare hive på med svart.

Hvite tråder med hvit penn var skummelt og risky. Ser man maleriet fra et annet perspektiv henger hendene tidløse i luften, eller man kan fokuserer på de sterke hvite trådene. Man er først og fremst hersker over sin egen tankegang. 


Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

De siste åtte-ni ukene har vært en lang og intens eksamensperiode hvor hver dag, og de siste helgene samt sene kveldstimene har vært tilbrakt i den svarte teatersalen på Dragvoll NTNU med vårt avsluttende emne "Teaterproduksjon".


Uten å røre ved det havet av svette og tårer men også mye latter det faget har bestått av- så kan jeg oppsummerek overfladisk at kullet mitt da har produsert fire ulike bachelor eksamensforestillinger basert på fire klassikere av Shakespeare.


Vi har fordelt alle funksjonene som må til for å produsere en forestilling mellom oss og i tillegg som skuespiller hadde jeg funksjon som rapportansvarlig, produsent- økonomi og PR-ansvarlig.


I den forbindelse laget jeg designet på vår plakat, som representerte eksamensforestillingene våre utad. Og prosessen ser dere her steg for steg:

Blyant - markeringstusj - aquarell maling

Shakespeare eller Einstein?

Det ferdige resultatet etter å ha importert bildet i photoshop. Jeg valgte å kutte topplokket på ham i redigeringsprosessen, da tanken bak var å representere det gjennomgående konseptet til alle fire forestillingene; Shakespeare "på vår måte", absurd, disorted, drømmende, moderne, inspirerende. Logoen ble utarbeidet i samarbeid med ei fra klassen.

Originalmaleriet og det ferdige programmet.

Den endelige offisielle plakaten vår. Utfordringen var klart å få det intense uttrykket med de ustabile og rotete elementene og fargene til å bli lett lesbart og harmonisk.



Likes

Comments


Etter en objektiv observasjon og gradvis distansert refleksjon av min egen produksjon det siste året, så ser jeg ganske tydelig nå at jeg begynner å tilegne meg min egen 'tegnestil'. Endelig. Etter 19 år med tegning som hobby føler jeg endelig at jeg har funnet min egen tegnestil, som så klart hele tiden har vært og fortsatt er i utvikling.


Det er vanskelig å definere sin egen stil, og det er ikke så viktig å definere den heller. Men det er enkelt å se hva som går igjen- mennesker. Det er dét jeg definitivt trives best med å tegne. Jeg tenker på en måte at det kan være skummelt å kna for lenge på sin egen komfort, for det er utenfor komfortsonen man utvikler seg, men jeg velger også å tro på- etter egen erfaring- at utvikling skjer konstant uansett, med tid og modning.

______________________________________


Denne gangen var det en av mine venninner som ønsket seg et portrett i bursdagsgave. Når sant skal sies så har jeg ikke tegnet mange 'realistiske' portrett av noen i min relasjonskrets. Jeg har tegnet mange 'tegneserieportrett' som jeg kaller det, og konseptet ligger i navnet.


Jeg startet med å tegne en skisse som viste seg å bli ok; skissen så ut som ei frøken, men det var ikke godt nok. Øynene er alltid mitt viktigste fokuspunkt, og øynene lignet ikke Julie sine. Skissen til venstre kunne vært hvem som helst. Ettersom originalbildet jeg tok utgangspunktet i var svart/hvitt var også øynene spesielt vanskelige å gjenskape.


Så jeg la fra meg skissen i to døgn, etter å ha knotet og rotet med øynene, og lot det heller modne litt i underbevisstheten og i fingrene. Og neste gang jeg tok det opp endte jeg opp med skissen til høyre- et mye mer realistisk blikk og en mer tilpasset ansiktsform!


Jeg hadde mange ulike ideer til bakgrunn, men denne gangen syntes jeg det var, jeg sier det jeg -helt genialt- å tegne henne inn i et instagramdesign. Og jeg brukte ikke én kalori på å vurdere om hun skulle ende opp i originalt svart/hvitt eller farger. For denne frøkna er fargerik, fresh og en fest i seg selv.


Min nevø på snart 6 år kjente faktisk igjen Julie da jeg viste han tegningen, og til tross for at han bare har møtt henne ett par ganger så sa han "jaa", med flere a'er da jeg spurte om det lignet. Så jeg tar det som et godt tegn. Barn og fulle mennesker snakker jo ærlig. 

sluttproduktet innrammet i passepartout.



Likes

Comments

Det sitter faktisk ganske langt inne å poste filmsnutter av meg selv foran pianoet og mikrofonen. Generelt synes jeg det er helt forferdelig skummelt å synge live foran hvem som helst, til tross for at sang er noe jeg virkelig har lidenskap til. Så har jeg jo alltid hatt ett sterkt elsk/hat forhold til å utfordre mine egne grenser, nesten litt tvangstanke om å kjøre meg selv utenfor komfortsonen regelmessig- så da må jeg bare hoppe i det...


Disse tre korte filmsnuttene er mine egne versjoner av "Never be like you" - Flume (filmet okt 2016), "Girl on fire" - Alicia Keys (filmet okt 2015) og "Latch" - Disclosure feat. Sam Smith (filmet okt 2015). Prosessen bak begynner med at jeg blir helt hekta på en låt som gjerne er en listepop/synthpop/rnb versjon, og så improviserer jeg inn en akustisk rolig versjon av den med forenklede akkorder og egen tolkning av låta.


Hvorfor videosnuttene er klippet så korte er rett og slett fordi de opprinnelig ble klippet for å postes på instagram, og i 2015 var makslengden for publisering av instagram videoer på kun 15 sekunder og senere 60 sekunder.


Disse tre klippene er filmet samme dag som jeg improviserte inn disse akustiske versjonene for første gang, og de er derfor ikke helt innøvde eller rytmiske. I tillegg er disse gamle klipp fra ett og to år siden, og jeg ønsker derfor å kanskje poste noen oppgraderte versjoner av de samme låtene pluss at jeg siden den gang har laget meg flere akustiske versjoner av andre låter jeg kunne tenke meg å eksponere her etterhvert. Time will show.


Se video i HD


For de spesielt interesserte så oppdaget jeg gleden med sang da jeg var ni år og fikk mine første CD'er med Avril Lavigne og Alicia Keys i bursdagsgave. Jeg er selvlært synger, gikk fra gitar til piano på ett tidspunkt og har gått på pianokurs i noen måneder på barneskolen hvor jeg lærte basic noter.


Selv om jeg er klar over at jeg har potensiale til å bli mye flinkere og utvikle sangstemmen min via sangpedagog, så er det noe i meg som aldri har villet og derfor har jeg aldri tatt det steget videre.


Jeg synger fordi det har en viktig funksjon for meg- det er min type frihet, genuine glede og prestasjonsfrie arena. Derfor har jeg heller ikke følt det personlige behovet for å utvikle stemmereportoaret mitt via sangpedagog eller et hig etter å bli bedre til å synge. Stemmen utvikler seg til en viss grad naturlig ved å bli inspirert. Sang har liksom alltid bare vært min 'hemmelige' hobbysyssel og jeg tør ofte ikke synge hvis jeg vet noen er i samme hus som meg engang, det er personlig.


Og nettopp derfor har jeg gradvis oppgjennom de siste årene bygget meg selvtillitt nok til å bryte min egen barriere. Jeg ønsker å være mer åpen og fri egentlig i forhold til sang. Jeg jobber målbevisst med å være komfortabel med å synge uavhengig av at absolutt ingen hører meg, og å synge foran kamera er en måte å gjøre det på. Jeg har jo begynt å komponere mine egne låter også. Så mer sang på video blir det nok. Gradvis.



Likes

Comments



"Til Ylva."


Hvor lang tid brukte jeg på dette maleriet? den kunstneriske prosessen startet mentalt å gå sakte rundt allerede for tre-fire uker siden. Jeg visste at bestevenninna mi fylte 24 år den 3.februar, og at jeg ønsket å gi henne noe veldig personlig som ville minne om vennskapet vårt. At motivet skulle bli David Bowie kom ganske naturlig og raskt, men å faktisk skulle male han falt meg absolutt ikke naturlig.


Jeg hadde her ett stykk utfordrende og veldig frustrerende prosjekt foran meg, med en reell deadline å forholde meg til.


For det første har jeg aldri tegnet portrett av menn, det er 99% kvinner som går igjen i dette kreative hjørnet, og det er jo bare fordi jeg er feig og velger det komfortable. Det som dog bekymret meg mest var at dette prosjektet skulle gis i gave.

Det betød at jeg måtte gjøre meg ganske flid med både portrettet og bakgrunnen, jeg kunne faktisk ikke bare gjemme tegneblokka bak skittentøyet av irritasjon hvis jeg ikke fikk det til som jeg ville..

De første skisseringene er det verste med hele prosessen, og jeg visket og kasta x-antall forsøk. Hvor mange ganger tenkte jeg vel ikka at nei, dette får jeg faen ikke til? men hvor mange ganger trodde jeg oppriktig på at jeg ikke kom til å få det til? ingen. Kunsten ligger i å være tålmodig med seg selv.


Jeg lot tegneblokka ligge en uke urørt etter disse håpløse skisseforsøkene. Men lot blokka bevisst alltid ligge synlig tilgjengelig i leiligheten, som en mental tortur og for å trigge underbevissthetens kreativitet.


Og akkurat som jeg erfarer hver gang; en dag, en spesifikk men helt tilfeldig kveld, så plukker jeg opp blyanten på et riktig tidspunkt og klarer å skissere noe som ser helt jævlig ut- men bruktbart. Og når skissen sitter, da er det bare å gønne på uten hemninger.

Okei, sånn ble den ferdige skissen av Bowie, helt grotesk men jeg så at det var potensiale med litt tusjing og aquarelle-maling. Jeg skal ikke late som at jeg ikke ser at han ble en smule skeiv i proporsjonene, men hey, er ikke vi alle litt sånn i virkeligheten også da?


Nok en ny utfordring sto for tur; bakgrunn. Tre dager igjen til deadline og jeg hadde prøvd minst fire ulike varianter som mislyktes totalt.


Kreativiteten låser seg når jeg tenker for komplekst, for stort, for detaljert. Så midt på natten en av de siste dagene før jeg måtte ha prosjektet ferdig, malte jeg raskt to bakgrunner (som jeg ikke ble fornøyd med), morgenen etter tenkte jeg ikke og bare klippet spontant i arkene, lagde en slags komposisjon av de to bakgrunnene og portrettet på topp og endte opp med en tredimensjonal versjon.

Ylva nevnte nemlig en dag for flere uker siden at hun ønsket seg et maleri av meg. Jeg fnyste da og tenkte at det måtte i så fall bli om mange år så jeg kunne utvikle ferdighetene mine. Det var ikke bare det at jeg ikke var flink nok- men mest av alt ikke dedikert nok til å ferdigstille et maleri som ville være ok nok til å gi bort som gave.


Så jeg er veldig takknemlig for at dette prosjektet motbeviste meg, og ikke minst takknemlig for å få plantet denne ideen som jeg tilslutt valgte å ta som en utfordring. For dét førte til at kunstneren selv sitter igjen med en veldig fin kopi av maleriet, mens denne originalen innrammet i bronsje nå er til Ylvas odel og eie.


Og hele prosessen med dets humørsvigninger har virkelig vært en ære og glede.


Likes

Comments

Det prosesseres. Det kribler. Det jobbes. Det skapes.


Fra en fjern abstrakt tanke til en idé til et fysisk produkt.



Likes

Comments

Godt nyttår. Her er ikke aktiviteten så stor, akkurat som forventet og akkurat som det bør være. Ettersom dette ikke er en hverdagsblogg, men en personlig portefølje, så trenger jeg ikke unnskylde meg. Hverdagen min er travel, og så plutselig, når overskuddet kommer, som regel i de sene nattetimer- så vanker kreativiteten etter og er altoppslukende i ett ord.


Startet ikke akkurat nyåret lett for meg selv etter flere måneder uten verken blyant, pigment penn eller pensel i hånden. Bestemte meg for å utfordre tålmodigheten min på det ytterste, nemlig med anatomi i enkel forstand. Realistiske menneskehender. Pølsefingre. Så jævlig vakkert.


Men, om kunstneren får uttale seg, så er jeg fornøyd med det ferdige resultatet. Jeg ser at maleriet kan tolkes så forskjellig, fordi jeg selv ser på det ulikt hver gang.


En relasjon som slutter, men neste dag møtes de for første gang. Kanskje. Hvem vet?

Likes

Comments

I anledning Halloween, måtte jeg pønske ut en makeup som ville ta meg rekord kort tid å lage ettersom jeg sånn ca måtte starte å sminke meg diskrét bakerst i bussen på vei fra jobb til Halloweenfest-lokalet.

Det er kun sminke som er brukt, dipliner til de markerte linjene. Step by step bilder var ikke nødvendig, men behind the scenes så befant jeg meg på en handicap do og presterte å velte en hel øl over all sminken. Kom fashionably late til festen så klart.

Likes

Comments

Tutting er i følge hiphoparea.com og direkte oversatt til norsk; "en moderne og abstrakt dansestil som utnytter kroppens evne til å skape geometriske posisjoner og bevegelser", utviklet på tidlig 1980-tallet.


Det antas at denne dansestilen fikk sin inspirasjon av de gamle egyptiske kunstverkene og dansestilen prøvde opprinnelig å etterligning de egypiske figurene i de velkjente 'geometriske' positurene. Så navnet 'tutting' gir mer mening når det fremkommer at det ble oppkalt etter den egyptiske Farao Tutankhamon.


Min forståelse av hånd-tutting etter å ha observert det på youtube er dette: raske og rette proposjoner etter rytme og beat i musikken. Overgangen fra en posisjon til den neste er ofte i form av firkantede bokser, parallelle linjer, håndflate mot håndflate osv, og overgangen fra posisjonene skal alltid være så smooth som mulig. Det gjelder altså å flytte armer og vri ledd så effektivt som mulig, og dét krever en viss kroppskontroll som jeg ikke har enda.


Siden jeg nettopp har lært meg- og fortsatt er under læring med min læringsstrategi: "watch and learn" og "learning by doing and failing", så vet jeg at jeg har enda mye å gå på. Men ting tar tid, og siden jeg ikke praktiserer tutting før ca to timer før jeg filmer det (så lang tid tar det faktisk for meg å lære en 15 sekunders koreografi), så blir resultatet slik det blir. Litt klumsete, men planen er jo ikke akkurat å satse på dette som levebrød heller.


Her har jeg satt sammen, i en medley min første, andre og tredje lærte koreografi. Marker deg det i underbevisstheten- jeg er ikke verken en danser eller tutter.

SE FILMEN I HD

Likes

Comments


For en stund siden oppdaget jeg et produktivt tidsfordriv av en app; "Musical.ly". Det tar litt tid å skjønne greia med denne appen og sette seg inn konseptet, men 'learning by doing and failing'.


Dette var virkelig ikke like lett som det ser ut til og det tok altså latterlig lang tid og krevde flere takes. Det er flere vesentlige virkemidler å være obs på for at en musically faktisk skal oppleves som ok+. 


Det handler først og fremst om presis timing, uttrykk, humoristisk vri, utsnitt, kroppsbevegelser og gjerne den "wow"-faktoren, alt dette komprimert i løpet av de få sekundene. Om man oppfyller alle krav er dermed tvilsomt. Men absolutt verd å bruke litt døtid på å prøve! 


Siden jeg har opprettet denne portefølje-bloggen som tross alt er et samlet produkt av alt det kreative egoet mitt eksponerer, så må denne filmen også publiseres. Jeg har her samlet de tre første musicallyene jeg har laget hittil, i én medley.


Kan allerede nå love at den neste medleyen jeg setter sammen fra musically kommer til å bli mye fetere. I mens må jeg bare finne den "wow"-faktoren.

Likes

Comments