I går tittet jeg ned i postkassa da jeg kom hjem fra jobb. Det gjør jeg hver dag, i håp om å se en konvolutt med logoen til sykehuset. Følelsen av å vente på svar på undersøkelser over lengre tid, gir meg virkelig den samme følelsen som når man venter på at eksamenskarakteren skal poppe opp på studentweb. Et svar som påvirker fremtiden. Det er jo det det er, både eksamenskarakterer og svar på undersøkelser fra sykehuset. I postkassen lå det brev om innkalling til MR av thymus, som jeg tok CT av i romjulen. I tillegg hadde samboeren min plukket opp epikrisen fra CTen tidligere denne dagen. Bildene hadde vist en forstørret thymus, som er vanlig ved sykdommen jeg utredes for.

Hadde noen sagt til meg for fem-ti år siden at jeg i fremtiden skulle få vite at jeg hadde forstørret thymus og kanskje måtte ende opp med å måtte operere den ut, hadde jeg nok blitt både superstressa og livredd. Men nå smilte jeg. Følte jeg nesten ble litt rørt i øyeblikket jeg forsto hva resultatet innebar. Det er håp!

Er så himla spent på hva som skjer videre! Kommer MRen til å vise samme resultat? Kommer jeg til å få utslag på andre tester ift denne sjeldne nevromuskulære sykdommen? Er det virkelig myasthenia gravis som blir endelig diagnose? Kommer jeg til å måtte operere? Vil jeg være blant de som blir helt fri for symptomer etter operasjon? ...

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

  • Facebook
  • Snapchat
  • Bloglovin
  • Instagram
  • Blogkeen
  • Nouw