Det var en novemberdag i 2016 for nøyaktig et år siden. Jeg kjørte hjem mot Vigeland etter å ha besøkt min venninne Ingvild, som lå innlagt på sykehuset. Alene i bilen kjørte jeg vestover og lyttet til musikken på radioen. Plutselig bremser bilen foran ned, og stopper helt. Det er rett før toppen av bakken, og jeg kan ikke se hva som foregår lengre fremme. "Hva er det som skjer?" Tenker jeg og stopper opp like bak. "Har det vært en ulykke?"

Døren på bilen foran lukkes opp og en mann i førtiårene trer ut med noe i hånden. "Kanskje har han problemer med bilen" tenker jeg, og skrur ned musikken på radioen, klar for å skulle rulle ned vinduet for å spørre. Før jeg rekker det, ser jeg mannen holde opp et stort jernverktøy over seg med høyrehånden. Han går mot bilen min med øyne som i seg selv kan drepe. Raseriet strålte ut av øynene hans. I det det går opp for meg hva som foregår, kjenner jeg angsten spre seg i hele kroppen. Han kommer nærmere og nærmere. Jeg svinger unna for å prøve å komme meg unna mannen som nå småløper etter meg med verktøyet, og i det jeg ser vekk for å konsentrere meg om veien, ser jeg at verktøyet kommer veivende mot meg i sidesynet. Jeg trør pedalen så hardt jeg kan ned, kjenner pupillene min utvide seg av frykt og håper at jeg kommer meg unna denne galskapen av et menneske. Et øyeblikk tenker jeg at kanskje det å ha automatgir kanskje faktisk reddet livet mitt, men mest av alt er jeg fokusert på å komme meg fortest mulig vekk fra hele situasjonen.

...Jeg hører et smell, og det går opp for meg at jeg akkurat har truffet en hvit varebil som holdt på å kjøre forbi oss begge via busslommen som ligger på høyre side. Jeg stopper litt opp, vurderer et øyeblikk å stoppe for å ta kontakt med personen jeg krasjet i, men velger å flykte for livet i stede.

Leggene er helt stive, det samme er armene. Stive av skrekk. I hodet kan jeg kjenne en ilende stram følelse i alle nakkemuskler som sprer seg oppover. Aldri i hele mitt liv har jeg fryktet for mitt liv, og det å bli stiv av skrekk fikk plutselig betydning.

Jeg slipper ikke opp speed-pedalen, og fortsetter helt til jeg kommer til fotoboksen et stykke unna. Denne vet jeg inderlig godt hvor er, og slakker ned til 70 helt jeg har passert. Nålen på speedometeret går kjapt lengre mot høyre og jeg kjører så fort jeg bare tørr. Blikket glir jevnlig opp på speilen, hvor jeg livredd speider etter den aggressive mannen med det store jernverktøyet. "Hva om han kommer bak meg og kjører etter meg hjem?" Tenker jeg og grøsser av tanken. Etter et par kilometer ender jeg opp bak en annen bil, og det å kjøre fartsgrensen føltes plutselig veldig, veldig sakte. Dødssakte. I dette tempoet kunne han ta meg igjen. Fort fant jeg ut at jeg måtte svinge av veien for at ikke jeg skulle risikere å få mannen bak meg og jeg kjørte hjem til min mor i stedefor å kjøre hele veien hjem til meg selv.

Jeg forteller min mor og stefar hva som nettopp hadde skjedd, og ser reaksjonene deres på den syke historien jeg nettopp har fortalt. En sånn historie som man nesten ikke skulle tro var sann. I det jeg forteller går opp for meg hva jeg faktisk har vært med på, og adrenalinet forsvinner litt etter litt og blir erstattet med tårer av en blanding av sjokk og angst. Tårer jeg skal få frem i lang tid etterpå.

Vi ringer politiet og forteller hva som har skjedd. "Det blir nok vanskelig å finne igjen den tullingen" sier politimannen. Det er rart med det, når man ser på film og syke ting skjer, tenker man alltid på å få med seg skiltnummeret, men når man frykter for livet og kun ønsker å komme seg langt vekk, så er det å se på skiltnummer ganske fjernt. Nå ber jeg som ateist nærmest til høyere makter om at dette forferdelige mennesket ikke har sett på skiltnummer han heller, for jeg er nemlig livredd for at mannen med døden i øynene skal stå på trappen i det jeg åpner ytterdøren. Eller at knirkelyder fra rommet ved siden av soveværelse egentlig er denne mannen som gjør seg klart for et nytt raserianfall. Eller at løvet som blåser utenfor vinduet egentlig er fottrinnene til min egen drapsmann.

I et par måneder etter hendelsen var jeg skeptisk til å kjøre i bilen min og redd for å parkere på offentlige plasser i frykt for å bli kjent igjen av vedkommende. Det er kanskje mange med samme bil, men hvor mange har bulk på nøyaktig samme side som jeg har etter å ha krasjet den samme kvelden han kom etter meg? Jeg begynte også å låse dørene hjemme en periode etterpå. Hvem vet? Kanskje han så mitt registreringsnummer? Da ville han i såfall fort ha funnet ut hvor jeg bodde... Heldigvis skjedde det ingenting, og nå, et år senere er hendelsen nesten glemt. Fortrengt. For når jeg tenker tilbake på det, så er det så fjernt at jeg ikke kan forstå at det faktisk skjedde... Og hva skjedde egentlig i hodet på den fyren? Det vil for alltid være et mysterie. Det er mange ustabile mennesker der ute, det er bare å innse det.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

...Thats the question!

Var inne på søknadsweb og så at jeg hadde fått studieplass på masterprogrammet jeg slang inn en søknad på for en god stund tilbake. I ettertid har jeg egentlig funnet ut at jeg heller ønsker å gå i en annen masterretning, om jeg faktisk skulle bestemme meg for å studere videre. Så tenker å vente til i morgen med å se om det er ledige plasser på det studiet. Mest av alt har jeg egentlig lyst til å ta begge to... Jeg får virkelig aldri lært nok om øyet, synsfunksjonen, samsynet og nevrologi.

Jeg har altså fått tilbud om plass på master i optometri og synsvitenskap i retning ortoptikk og pediatri, som går mye på samsyn og synstrening. Jeg synes dette er utrolig spennende og ønsker virkelig å lære mer om det. På en annen side, yrket mitt er veldig ensrettet og det ville derfor vært spennende å ta master i synspedagogikk og synsrehabilitering for å faktisk bli synspedagog i tillegg til optometrist. Da har jeg faktisk to forskjellige titler og kan jobbe litt forskjellig om jeg ønsker det, samtidig som begge retningene gir store fordeler i min nåværende jobb. Denne retningen går mer på svaksynte og tilrettelegge for at de skal få en bedre hverdag synsmessig både på jobb, i skole og ellers i samfunnet. Dette er jo også kjempeviktig, og i dagens samfunn har vi flere livsstilssykdommer enn noen gang. Dette går igjen utover synet, og derfor tenker jeg kanskje at det vil bli et større behov for synspedagoger etterhvert... Pedagogikk er jo også generelt spennende!

Så var det over til det jeg bekymrer meg over, da.
1. Har jeg helse nok til å studere ved siden av jobben igjen? Formen min er jo veldig svingende og jeg er fult klar over at stress gjør det hele mye verre. I tillegg skal jeg inn på rikshospitalet etterhvert for vurdering av thymektomi...
2. Kommer jeg til å bestå statistikkfaget? Matematikk har aldri vært min greie, og jeg slet meg halvt ihjel på bacheloren for å komme meg igjennom matten, fystikken og statistikken. Hvordan skal jeg komme meg igjennom dette når jeg tar det på deltid? Jeg trenger jo å ha kontoret til mattelæreren i umiddelbar nærhet de to siste månedene før eksamen...
3. Kommer jeg til å holde ut de 6 semesterne det tar..? Er iallefall glad for at jeg allerede har tatt europeisk diplom, som er de to første semesterne av masteren, så blir det iallfall kortet ned fra fire til tre år. TRE ÅR. Det er like lang tid som jeg brukte på bacheloren...
4. Tapt inntekt og finansiering av reise og opphold. Jeg har ikke enda spurt jobben om de vil finansiere studiet og ser nå at jeg er for sent ute med å søke om det. Kanskje jeg heller skal vente til neste år?


Fornøyd etter å ha mottat Europeisk Diplom i optometri våren 2016. Dette er altså en videreutdanning som i praksis er de to første semesterne av deltidsmasteren. Så jeg er jo i det minste et lite stykke på vei! Hvem vet, kanskje jeg snur totalt vending? Vi for se...

Likes

Comments

TRAVEL IS THE ONLY THING YOU CAN BUY THAT MAKES YOU RICHER

KENYA - YOU MADE ME RICH.


De siste dagen har det på facebook poppet opp minner aka gamle statuser fra turen min til Kenya. Min kjære og jeg dro på tidenes reise. Å oppleve afrika er noe jeg vil anbefale alle å gjøre i løpet av livet. Helt utrolig å se hvordan de lever der nede, det er så enorme kontraster i forhold til vår livsstil og levemåte. Turen ga mange inntrykk på mange måter. Barn som viftet med tomme dunker da vi kjørte gjennom bebygde områder, dette i håp om å få rent vann, noe vi tar som en selvfølge og har tilgjengelig i springen til en hver tid. De må gjerne gå milevis for å finne vann i det hele tatt... Massørene på hotellet vi bodde på da vi ikke var på safari midt i bushen, var blinde på grunn av grå stær. Jeg kunne se linsene i øynene deres lyse opp, så uklare var de. Tenk, dette blir disse menneskene permaent blinde av, mens vi blir henvist til øyelege og får ny gjennomsiktig linse operert inn gratis - og klager på at det er ventetid... 

Generelt fikk jeg inntrykk av at menneskene som lever her nede er veldig lykkelige, mye lykkeligere enn vi er her oppe i verdens rikeste land. De har langt i fra samme stress nivå og lever etter "hakuna matata". Vår privatsjåfør som fulgte oss de fem dagene vi var på safari, førte oss til en landsby fylt med masaier. Her bodde de i små, primitive hus laget av jord og møkk. Husene bygges av kvinnene, mens mennene sikrer området og tar seg av dyrene. Mennene kan også ha flere koner, og hver kone har hvert sitt hus. Helt sprøtt å tenke på... Masaiene blir på samme sted så lenge det er beite til dyrene, og flytter når området er nedbeitet. Det var en del geiter gående fritt rundt i landsbyen. Da vi var der var det nettopp kommet en ny geit til verden, og jeg fikk holde den nyfødte. Så skjønn. Disse menneskene tar virkelig godt vare på dyrene sine, det var enkelt å se! Vi fikk også demonstrert hoppedansen "adumu" med sang til.

Da vi gikk langs stranden utenfor hotellet vårt, kom det to karer bort og begynte å prate med oss. Vi pratet med, vi er jo høflige. Etter de hadde gått rundt med oss og vist oss forskjellige ting langs fjæra, krevde de etter en stund penger. De prøvde seg først på noe jeg tror var rundt 200 norske kroner, noe vi tenkte var veldig mye i og med at vi faktisk var i afrika. De vet å kreve penger av nye turister, hehe. Jeg tror vi endte opp med å gi dem rundt 120 kroner og fant i ettertid ut at dette tilsvarte en månedslønn for dem. En hel månedslønn! Vi fant også ut at de hadde en slags form for hallikvirksomhet hvor det var en sjef og mange arbeidere rundt om på stranden...

Noen av dere som har fulgt med på bloggen en stund, vet at jeg fra våren 2012 - vinteren 2014 slet mye med magen. Store smerter og nedsatt livskvalitet preget meg disse årene. Jeg tålte mindre og mindre mat og den siste tiden aksepterte kroppen kun rent kjøtt, egg og vann. That's it. Fikk beskjed av legen om å leve med dette resten av livet, og at det kun var irritabel tarm. Det viste seg at det skyltes skjult giardiainfeksjon. Så dersom dere skal til afrikanske eller andre litt uhygeniske land, vil jeg anbefale dere å ha dette i bakhodet dersom dere blir dårlig og legene ikke finner ut av noe. Det kostet meg kun en antibiotikakur å bli frisk fra noe jeg hadde fått beskjed om å leve med resten av livet. Jeg hadde trolig ikke vært i jobb den dag i dag dersom jeg ikke hadde blitt frisk, men jeg ville aldri vært denne turen foruten! Den har gjort meg mange opplevelser og erfaringer rikere - på godt og vondt. Jeg tror også at vi alle har godt av å få en realitetssjekk, for det er det det er å se dette i virkeligheten. En ting er på TV - en annen ting er å faktisk se det.

Likes

Comments

God morgen, fininger! Denne uken har jeg et nokså tett program. I tillegg til jobben, må jeg bli ferdig med alle oppgaver i forbindelse med videreutdanningen jeg tar. Neste uke har jeg siste undervisningsuke i Kongsberg og det har vel egentlig ikke gått opp for meg at jeg har eksamen neste fredag. Hjelp! Så i dag skal jeg og roomien min fra Kongsberg møtes etter jobb, for å øve litt til eksamen. Eller hvertfall se litt på hva som skal gjøres. Veldig deilig å ha ei i nærheten som tar samme videreutdanningen. Så føler man seg gjerne ikke helt alene om presset. Puh!

Dagens deilige frokost. Herregud så lekkert dandert, haha. Jeg må jo ærlig innrømme at maten jeg spiser stort sett aldri ser så fin ut, som den gjør på bloggen.

Ellers må jeg anbefale disse "vegetarkakene". Vi var innom på IKEA på lørdag, og planen min var å kjøpe deres veganske "grønnsaksboller". Det var det eneste jeg skulle ha der inne, men så var de utsolgt. Vel, svei av over 700 kroner likevel. Typisk IKEA. Så fant jeg noe som kunne minne om grønnsaksbollene, nemlig "grønnsakskaker". Jeg trodde disse var helt veganske, helt til jeg leste bak på pakken en gang til nå. De inneholder visst litt fløte. Trodde egentlig allergener måtte merkes med fet skrift for oss halvdysletikere som bare myser igjennom teksten? Vel, de er i det minste uten kjøtt, fisk og egg. Så de er i det minste mat som er mye mer bærekraftig enn mye annet. For det er jo nettopp derfor jeg prøver å leve vegansk, på grunn av miljøet. Skremmende å se utviklingen, og hvordan kjøtt- og meieriproduksjonen bare hysjes ned av miljøorganisasjoner og politikere, når det viser seg å være den største miljøverstingen av de alle. Noe sier meg at penger er en avgjørende faktor, ikke nødvendigvis hva som er bra for oss som art, og for kloden generelt...

Likes

Comments

I dag kom jeg over en artikkel på fædrelandsvennen hvor det kommer frem at flyktningene får penger til å ta sertifikat og rentefritt lån til bil av kommunene i mitt nærområde. Er dette virkelig greit?

Skjermdump fra fvn.no


Jeg synes det er veldig flott at Norge bidrar til at flyktningene får et trygt sted å bo og livets nødvendigheter, men skal de virkelig få servert alt? Noen av dere tenker sikkert at jeg er en grådig bitch når jeg skriver dette, men jeg synes faktisk dette er urettferdig. Da jeg tok sertifikatet, var jeg så heldig at jeg fikk litt hjelp hjemmefra, men dette er faktisk ingen selvfølge. Det er ikke alle norske 18-åringer som får hjelp til å betale halve sertifikatet. Alle foreldre har ikke økonomi til dette, sånn er det bare. Og for de som må betale selv, er 30,000 kroner er mye å punge ut når man går på videregående og kanskje bare har en deltidsjobb i helgene og etter skolen en gang i uken... Eller enda verre, hvis man ikke har hatt råd som 18-åring og må punge ut dette når man har store utgifter å betale senere i livet. I og med at det er såpass tabubelagt å ha det dårlig økonomisk, tror jeg det er en del norske også som sliter økonomisk. Flere enn man tror.

Så var det bil da. Selv måtte jeg maxe mastercardet for å kjøpe bilen min, som jeg gjorde en veldig god deal på, men uansett. Da jeg kjøpte den, var det ikke snakk om noe hyggelig, rentefritt lån fra kommunen, det var det snakk om 21% renter. Betaler man ikke fort ned dette, forsvinner tusenlappene ganske fort. Hvorfor ikke spare opp først tenker du kanskje? Vel, busstilbudet er ubrukelig her jeg bor og jeg er helt avhengig av å ha lappen og bil for å komme meg til og fra jobb. - Og det er her jeg tenker at kommunen burde tenke annerledes!

Hvorfor i all verden dele ut såpass mye penger til enkeltpersoner, når pengene kunne blitt brukt til å bedre bussforbindelsene i stedenfor? Dette ville vært til fordel for alle som bor i områdene, og det ville i tillegg spart miljøet. Jeg vil jo si at det er vinn-vinn for alle parter. Det er jo ingen tvil om at folk blir forbanna når flykningene får servert mer enn en selv som har betalt skatt og ytet til samfunnet, i motsetning til de fleste flytningene. Dette får folk til å bli forbanna, noe som desverre går ut over folkets syn på disse uskyldige flyktningene, som faktisk ikke har gjort noe galt... Jeg synes det i alle fall bedring av bussforbindelser er et stort vinn-vinn alternativ. Dersom det hadde vært snakk om en jobb hvor førerkort hadde vært nødvendig, burde de heller kunne søke om det. 

Hva tenker dere? Er det greit?

Likes

Comments

Denne søndagen har jeg ikke hatt mulighet til å sove lenge, jeg har nemlig vært i dåp til min niese. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er meget sjeldent i kirken. Når jeg er der er det kun på grunn av begravelser, bryllup eller dåp. Jeg kan svært lite om den kristne tro og "happeningene" i kirken. Det fikk jeg følt litt ekstra på i dag. I dag var det nemlig nattverd. Så vidt jeg har skjønt, er dåp en del av den vanlige søndagsgudstjenesten. Plutselig endte alle med å gå opp til alteret for å knele og spise kjeks(?) Kjenner jeg blir skikkelig stresset av situasjoner som det, hvor man ikke har peiling på hva de driver med, eller hva man egentlig skal gjøre... Det samme gjelder når man skal stå og sitte... Jeg endte egentlig bare opp med å sitte på benken og observere situasjonen. Ellers må jeg virkelig si at jeg fikk skikkelig løvenes konge vibber da presten holdt opp dåpsbarnet!

FUNFACT: visste du at jeg en gang var på en bokhandler, og ble tvunget til å motta en bibel av en annen kunde som var der? Det er helt sant. Jeg fikk ikke lov til å gå før jeg hadde fått en. Etter en halv time måtte jeg overgi meg og motta bibelen som personen kjøpte der og da. Ganske crazy!

Maxikjole fra Tommy Hilfiger & cardigan fra Tiger of Sweden.

Likes

Comments

​Helt siden de første mobiltelefonene kom med kamera og webkameraene kunne knipse utenom bruken på msn og til den dag i dag, har jeg alltid foretrukket bilder av meg selv i sort-hvitt. Jeg aner virkelig ikke hvorfor, men jeg føler meg mer fotogen uten farger. Dette har jeg snakket med flere andre om, uten å fått noen bekreftelse på at dette stemmer. Det er heller ikke bare selfies jeg foretrekker i sort-hvitt, jeg er stor tilhenger av bilder generelt i gråtoner. For min del synes jeg bildene uttrykker mer når de ikke har farger. Bildene får på en måte frem litt mer følelser. Litt mer kontrast. Og litt mer dybde. Jeg vet ikke med dere, men jeg opplever ofte at jeg ser litt lenger på sort-hvitt bilder. Det er akkurat som det blir flere detaljer. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik. Det er litt rart og, er det ikke? 

Hva foretrekker dere av sort-hvitt og farger?

Likes

Comments

@kamillahaaland