Sponset

Her om dagen fikk jeg tilsendt enda flere deilige produkter fra Decrusto. Blant annet deres nye produkt Clear Spot Micellar Cleansing Foam. Dette er en mild rens som fjerner sminke og som renser i dybden uten å forstyrre PH-balansen i huden. Rensen inneholder kokosnøttolje som har pleiende og mykgjørende egenskaper i tillegg til allantoin og pantenol som er kraftige, nærende aktive ingredienser som renser og mykgjør. Akkurat nå får du rensen til halv pris på decrusto.no! I tillegg har de pakkeløsninger som er perfekte som julegaver. Og dere, produktene er ikke bare for kvinnfolk, jeg har en her hjemme som elsker The Original Black Peel Off Mask. Hihi. Og dere? Vil dere vinne produktene på bildet under?

1 Gå inn på @kamillahaaland på instagram og delta!
2 For ekstra vinnerlykke, delta også på min facebookside.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Mitt nyeste tilskudd i veskefamilien!

Likes

Comments

Vi skal til Florida i januar, hvor det venter en uke sammen med familie i Orlando. Der er det både bryllup og fornøyelsesparker på tapetet, og jeg det blir veldig stas å se igjen slektninger jeg ikke har sett på år og dag, og ikke minst treffe på de jeg ikke har møtt før. Da flybillettene ble booket, valgte jeg og samboeren min å være igjen en uke til. Og det er her vi nå har, etter mye om og men, endt opp med tur på cruise. Jeg har aldri vært på cruise før, så tar i mot alle tips og erfaringer! Som dere ser på kartet går turen fra Miami til Bahamas til Key West og til slutt til Cuba og tilbake. Jeg var fast bestemt på å oppleve Cuba "før det var for sent." Jeg vil oppleve alle de gamle bilene, kulturen og landet før de får lov å importere alt mulig. Alternativet var å fly ned, og være på øya en uke, og reise til rundt på forskjellige steder. Etter som jeg har innsett at jeg faktisk sliter med sykdom og ikke har mye energi var det vel fornuftig å heller dra på cruise. (Jeg vet også at samboeren min var mer gira på cruise enn å sove på cubanske casa) Da slipper man å bære bagasjen rundt til de forskjellige stedene, samtidig som man får oppleve og sett flere land, steder og omgivelser. Etter operasjonen har jeg jo et par måneder hvor jeg ikke får løfte mer enn rundt 1 kilo i hver arm, og jeg kan bare tenke meg hvor svak jeg kommer til å bli etter disse månedene... Men åhr, nå er turen kjøpt og betalt, så nå er det faktisk bare å GLEDE SEG. Herregud, så bra det blir. Og jeg kommer så klart til å skrive om turen både her og på paperplanemag.no!

Likes

Comments

Det var en novemberdag i 2016 for nøyaktig et år siden. Jeg kjørte hjem mot Vigeland etter å ha besøkt min venninne Ingvild, som lå innlagt på sykehuset. Alene i bilen kjørte jeg vestover og lyttet til musikken på radioen. Plutselig bremser bilen foran ned, og stopper helt. Det er rett før toppen av bakken, og jeg kan ikke se hva som foregår lengre fremme. "Hva er det som skjer?" Tenker jeg og stopper opp like bak. "Har det vært en ulykke?"

Døren på bilen foran lukkes opp og en mann i førtiårene trer ut med noe i hånden. "Kanskje har han problemer med bilen" tenker jeg, og skrur ned musikken på radioen, klar for å skulle rulle ned vinduet for å spørre. Før jeg rekker det, ser jeg mannen holde opp et stort jernverktøy over seg med høyrehånden. Han går mot bilen min med øyne som i seg selv kan drepe. Raseriet strålte ut av øynene hans. I det det går opp for meg hva som foregår, kjenner jeg angsten spre seg i hele kroppen. Han kommer nærmere og nærmere. Jeg svinger unna for å prøve å komme meg unna mannen som nå småløper etter meg med verktøyet, og i det jeg ser vekk for å konsentrere meg om veien, ser jeg at verktøyet kommer veivende mot meg i sidesynet. Jeg trør pedalen så hardt jeg kan ned, kjenner pupillene min utvide seg av frykt og håper at jeg kommer meg unna denne galskapen av et menneske. Et øyeblikk tenker jeg at kanskje det å ha automatgir kanskje faktisk reddet livet mitt, men mest av alt er jeg fokusert på å komme meg fortest mulig vekk fra hele situasjonen.

...Jeg hører et smell, og det går opp for meg at jeg akkurat har truffet en hvit varebil som holdt på å kjøre forbi oss begge via busslommen som ligger på høyre side. Jeg stopper litt opp, vurderer et øyeblikk å stoppe for å ta kontakt med personen jeg krasjet i, men velger å flykte for livet i stede.

Leggene er helt stive, det samme er armene. Stive av skrekk. I hodet kan jeg kjenne en ilende stram følelse i alle nakkemuskler som sprer seg oppover. Aldri i hele mitt liv har jeg fryktet for mitt liv, og det å bli stiv av skrekk fikk plutselig betydning.

Jeg slipper ikke opp speed-pedalen, og fortsetter helt til jeg kommer til fotoboksen et stykke unna. Denne vet jeg inderlig godt hvor er, og slakker ned til 70 helt jeg har passert. Nålen på speedometeret går kjapt lengre mot høyre og jeg kjører så fort jeg bare tørr. Blikket glir jevnlig opp på speilen, hvor jeg livredd speider etter den aggressive mannen med det store jernverktøyet. "Hva om han kommer bak meg og kjører etter meg hjem?" Tenker jeg og grøsser av tanken. Etter et par kilometer ender jeg opp bak en annen bil, og det å kjøre fartsgrensen føltes plutselig veldig, veldig sakte. Dødssakte. I dette tempoet kunne han ta meg igjen. Fort fant jeg ut at jeg måtte svinge av veien for at ikke jeg skulle risikere å få mannen bak meg og jeg kjørte hjem til min mor i stedefor å kjøre hele veien hjem til meg selv.

Jeg forteller min mor og stefar hva som nettopp hadde skjedd, og ser reaksjonene deres på den syke historien jeg nettopp har fortalt. En sånn historie som man nesten ikke skulle tro var sann. I det jeg forteller går opp for meg hva jeg faktisk har vært med på, og adrenalinet forsvinner litt etter litt og blir erstattet med tårer av en blanding av sjokk og angst. Tårer jeg skal få frem i lang tid etterpå.

Vi ringer politiet og forteller hva som har skjedd. "Det blir nok vanskelig å finne igjen den tullingen" sier politimannen. Det er rart med det, når man ser på film og syke ting skjer, tenker man alltid på å få med seg skiltnummeret, men når man frykter for livet og kun ønsker å komme seg langt vekk, så er det å se på skiltnummer ganske fjernt. Nå ber jeg som ateist nærmest til høyere makter om at dette forferdelige mennesket ikke har sett på skiltnummer han heller, for jeg er nemlig livredd for at mannen med døden i øynene skal stå på trappen i det jeg åpner ytterdøren. Eller at knirkelyder fra rommet ved siden av soveværelse egentlig er denne mannen som gjør seg klart for et nytt raserianfall. Eller at løvet som blåser utenfor vinduet egentlig er fottrinnene til min egen drapsmann.

I et par måneder etter hendelsen var jeg skeptisk til å kjøre i bilen min og redd for å parkere på offentlige plasser i frykt for å bli kjent igjen av vedkommende. Det er kanskje mange med samme bil, men hvor mange har bulk på nøyaktig samme side som jeg har etter å ha krasjet den samme kvelden han kom etter meg? Jeg begynte også å låse dørene hjemme en periode etterpå. Hvem vet? Kanskje han så mitt registreringsnummer? Da ville han i såfall fort ha funnet ut hvor jeg bodde... Heldigvis skjedde det ingenting, og nå, et år senere er hendelsen nesten glemt. Fortrengt. For når jeg tenker tilbake på det, så er det så fjernt at jeg ikke kan forstå at det faktisk skjedde... Og hva skjedde egentlig i hodet på den fyren? Det vil for alltid være et mysterie. Det er mange ustabile mennesker der ute, det er bare å innse det.

Likes

Comments

Ikke nok med at jeg har Florida og mest sannsynlig Cuba å glede meg til i januar, i desember drar jeg til Gdansk noen dager. Kan virkelig ikke få nok av det å reise og se verden. Jeg simpelthen elsker det. Visste dere forresten at jeg har startet et online reisemagasin i sommer? Gå inn på PAPER PLANE og gi meg gjerne tilbakemelding på hva dere synes. Har ikke hatt overskudd eller energi til å gjøre noe mer med den, men jeg håper å bli litt bedre i sykdommen min, så magasinet blir litt mer up and coming! Målet er å inspirere andre til å komme seg ut i verden, gi anmeldelser på overnatting, restauranter og opplevelser. Kjenner du noen gode skribenter som er flinke til å ta bilder? Be dem gjerne sende en mail til mail@paperplanemag.no om du tror de kan være interessert i å dele et innlegg eller flere. De vil få en egen innlogging til magasinet og under hvert innlegg vil det komme tydelig frem hvem som er skribent, samt vedkommende kan legge inn egen nettside, facebookside, instagramprofil osv i tillegg til biografi og bilde dersom det er ønskelig. Dermed vil vi få hverandre opp og frem! Vinn vinn, for begge parter.

Legger like gjerne til noen bilder fra forrige tur til Gdansk. Denne turen var på sommeren, så nå gleder jeg meg til å oppleve byen på vinterstid. Kanskje vi er så heldige at vi får snø der nede? Det hadde jo bare vært prikken over i'en mens man tusler rundt på julemarked, da!

Likes

Comments

I går fikk jeg besøk av Lene og Linni som hadde med seg intet mindre en stor bukett med blomster, sjokolade, julebrus og middag. Og som om ikke det var nok som kom Ingvild innom en tur litt senere med nok en nydelig blomsterbukett, håndskrevet kort og en tykk bok jeg kan lese nå som jeg blir sykemeldt en god stund fremover. Det er nesten så jeg må klype meg i armen. Er det mulig å ha så flaks med venninnene sine? Det er så vanvittig deilig å ha dem i nærheten, de gir så god energi! Det er nesten så man glemmer at man nettopp har blitt delt i to. Smertene blir så mye mindre når man blir distrahert. Ellers må jeg si at gårsdagen generelt var en utrolig bra dag smertemessig. Jeg kom til og med ut av senga uten problemer, og det uten smertestillende innabords! Så det går riktig vei.

Likes

Comments

Sponset

Snart Halloween, dere! Det blir nok ikke svære greiene for min del i år, i og med at jeg er nyoperert og spiser på opiater for å holde smertene i sjakk. En god fest med alkohol i bildet lyder ikke særlig bra i den sammenhengen. MEN, om dere ønsker å kle dere ut som Fred Flintstone, slik som min bedre halvdel har gjort, kan kostymet klikkes hjem fra coolstuff.no! Go go go.
Skal dere feire halloween? Hva skal dere kle dere ut som?

Likes

Comments

Forrige mandag kom dagen. Dagen for å få utført thymektomi. Søndagen før var jeg rolig som bare det og jeg grudde meg ikke litt en gang. Det jeg ikke visste var at tidlig mandag morgen skulle kirurgen og anestesilegen komme inn og fortelle meg at det kom til å bli en ganske annerledes operasjon. Thymus, eller brisselen som den heter på norsk, lå nokså høyt oppe og blant annet over hovedvenen i brystet. Med kikkhulloperasjon ville det derfor bli et jævla blodsøl, som kirurgen sa. Risikoen var mye høyere med kikkhull enn ved transsternal thymektomi i mitt tilfelle. Og for de av dere som ikke vet hva transsternal thymektomi innebærer, er det altså at de sager i to brystbenet for å komme til. Akkurat som ved åpen hjertekirurgi...
Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive eller hvor jeg skal begynne når det kommer til den siste uken jeg akkurat har overlevd. For det første må jeg si at jeg ikke i min villeste fantasi hadde forestilt meg at det var fysisk mulig å ha så ekstreme og intense smerter. Jeg unner ingen å ligge med smerter på det nivået! Eller... Rett etter operasjonen var det faktisk helt greit! Fikk kjempegod smertelindring av gutta på postoperativ avdeling. Selvom jeg hadde vondt da jeg var der, visste jeg lite om at dette skulle være den mest behagelige dagen den uken. Som jeg visste fra før av og som de også nevnte der, kroppen min trenger mye smertestillende for å ha god effekt. Mye mer enn folk flest. Noen tror det er bullshit, andre ser det klart og tydelig. Hos tannlegen har jeg blant annet fått fem ganger dosen før jeg til slutt ble bedøvet. Paracet og Ibux er noe jeg aldri spiser, fordi det har null effekt. Jeg går ut i fra at dagene etter operasjonen hadde vært mye lettere å komme igjennom dersom jeg hadde fått mer smertestillende. Ja, det er kanskje en risiko for å bli avhengig, men etter litt over en uke? Jeg tviler. På ungdomsskolen klarte jeg ikke en gang å bli avhengig av hverken røyk eller snus selvom jeg gikk inn for det...
Vel, jeg kjempet meg igjennom smerten. Lå pinnestiv av smerte i sengen, mens svetten rant fra alle deler av hele kroppen. Selvom jeg fikk beskjed om å puste godt ned i magen for å trene opp lungene etter inngrepet, klarte jeg kun å puste helt overfladisk. Smertene var for ekstreme. Heldigvis fikk jeg i det minste noe mer smertestillende da smerteteamet og anestesilegen kom opp. Selvom det trolig var langt i fra nok. Dagene blir heldigvis lettere og lettere, og når man først vet hva smerte virkelig innebærer, så klager man jammen ikke mye etter en uke. Jeg sliter med å komme meg opp av senga, trenger hjelp til å løfte alt over to kilo, blir supersliten av bare de minste bevegelser og prøver konstant å tenke på noe annet enn smertene. Det går egentlig bra, men jeg gleder meg veldig til den dagen jeg kan sove hele natten igjennom uten å være våken mellom tre og seks på grunn av smertene. Det er så slitsomt. På overvåkningen ble jeg stadig våknet av pipelyder fra maskinen som reagerte på at jeg fikk lavt blodtrykk når jeg sovnet, det slipper jeg i det minste her hjemme. Takk og lov!
Jeg må forresten også si at det har vært litt av en opplevelse å ligge på overvåkningen. Med sykdommen min kan jeg ikke innta sovemedisiner eller benzodiazepiner generelt. Så jeg var mye våken med smertene mine, kan du si. Det ble rett og slett en live-opplevelse av Greys Anatomy. Han ene karen som lå ved siden av meg fikk stans helt plutselig og en annen kom inn helt fjern og dro ut ledninger fra kroppen, skjelte ut sykepleierne, trodde han var på horehus og krevde å få cola før han kunne oppføre seg. De sykepleierne står virkelig på, det må jeg virkelig si! For noen mennesker. For en tålmodighet. For en omsorg. De er fantastiske! Da jeg omsider kom på et vanlig rom, fikk jeg mannemannen til å kjøpe HDMI kabel. Aldri i hele mitt liv vært så takknemlig for en HDMI kabel!
Når jeg nå har fortalt om det verste med operasjonen, må jeg også få si det positive! Ikke bare har fysioterapauten anbefalt meg å få hund foran mannfolket, jeg har faktisk ikke tatt en eneste tablett med mestinon siden operasjonen!! Disse medisinene spiste jeg minst seksten om dagen av før. Altså de siste ni dagene har jeg spist nesten hundre og femti tabletter mindre enn normalt. Det lover virkelig bra! Det kan se ut som jeg er blant de heldige som faktisk får stor hjelp av operasjonen. Det virker iallefall slik nå. Og på toppen av det hele, i går kom jeg endelig hjem fra Oslo!

Likes

Comments

Hei dere! I skrivende stund ligger jeg på senga mi på enerommet mitt. Er så heldig at jeg får dele det med mannemannen i natt, så slipper jeg å ligge her inne helt alene. Like før klokken to i dag kom vi til sykehuset. Planen var å få snakket med kirurgen, så spise sushi og gå litt rundt i byen etterpå. Det ble ikke helt som planlagt. Jeg fikk ikke snakket med hverken kirurg eller anestesilege, og jeg måtte ta både blodprøve, urinprøve, røntgen av brystet og litt klinisk testing av musklene. Men vi har likevel hatt en fin dag! Selvom det ble mye venting mellom undersøkelsene, har det stadig vært innom hyggelige sykepleiere som har slått av en prat. I tillegg har jeg som pasient "all inclusive" og jeg kan forsyne meg så mye jeg vil av mat og drikke på andre siden av gangen, ganske digg! Spesielt når man kommer sulten. Dessverre varer det kun til midnatt, for da må jeg begynne å faste. Takk og lov for at vi rakk å rusle ned til sushi-sjappa på Ullevål mellom slagene, jeg har jo cravet sushi i hele dag, så det var helt innafor kjente jeg!

Jeg vet ikke om det er bra eller ikke, men jeg gruer meg faktisk ikke til morgendagen. Det har skjedd så mye forskjellig annet i dag, og det føles helt fjernt at jeg skal opereres allerede i morgen ettermiddag. Tror ikke egentlig det har gått helt opp for meg enda. Nervene kommer vel tidsnok i morgen, når jeg skal snakke med kirurgen og anestesilegen, kanskje få høre enda flere horrible ting som kan skje som følge av inngrepet, og ikke minst får inn veneflon i hånda. Ousj...

Btw, har dere sett trusa jeg må bruke i morgen?! Jeg dør litt. Bildet ligger på min instastory. Heter kamillahaaland, så klart!

Likes

Comments

...for t-shirts like this! 🖤

Hei! Har dere det bra? Bae og jeg er supermette etter både lasagne og kaker. Vi har feiret min brors 30-årsdag i dag. Nå skal vi sette oss i bilen og kjøre østover mot Drammen. Jeg legges inn på Rikshospitalet i morgen, og derfor passet det ypperlig å sove over hos Benedicte i natt. deilig å kunne våkne uthvilt og ikke måtte beregne timesvis med kjøring før man skal møte på sykehuset. Man vet jo aldri, plutselig dukker det opp omkjøringer osv... Setter stor pris på gjestfriheten. I tillegg får vi la bilen stå der, så mannfolket slipper å kjøre i Oslo. Det kan jo ikke bli bedre!

Likes

Comments

@kamillahaaland