Header

INSPIRASJON

EN TAXISJÅFØR FRA NEW YORK FORTELLER

Jeg kom til adressen jeg hadde fått oppgitt og tutet med bilhornet for å signalisere at jeg var der. Etter å ha ventet noen minutter tutet jeg igjen. Siden dette skulle være min siste tur på skiftet, så vurderte jeg å bare kjøre avgårde igjen. Men istedet lot jeg bilen stå på tomgang, gikk opp til døren og banket på. «Et øyeblikk», svarte en skjør, eldre stemme. Jeg kunne høre at noe ble dratt over gulvet.

Etter en lang pause ble døren åpnet. En liten kvinne i 90-årene sto foran meg. Hun var iført en mønstrete kjole og hatt med slør. Hun så ut som noe tatt ut av en film fra 1940-tallet.

Ved siden av henne sto en liten nylonkoffert. Leiligheten så ut som om ingen hadde bodd i den på flere år. Alle møblene var dekket til med plast.

Det var ingen klokker på veggene, ikke noe nips eller kjøkkenredskaper på benkene. I et hjørne sto en pappeske med bilder og glass.

«Vil du bære kofferten min ut i bilen?» sa hun. Jeg bar kofferten til bilen, og gikk deretter tilbake for å hjelpe henne.

Hun tok meg i armen og vi gikk sakte mot fortauskanten.

Hun takket meg flere ganger for min vennlighet. «Ingenting å takke for», sa jeg. «Jeg prøver bare å behandle passasjerere mine slik jeg ville ønske at min mor ble behandlet.»

«Å, du er en så god gutt!» sa hun. Da vi hadde satt oss i bilen, ga hun meg en adresse og så spurte «Kan du kjøre gjennom sentrum?»

«Det er ikke den korteste veien» svarte jeg raskt.

«Å, det gjør ikke noe for meg», sa hun. «Jeg har ingen hast. Jeg er på vei til sykehjemmet.»

Jeg kikket i bakspeilet. Øynene hennes var blanke. «Jeg har ingen familie igjen,» fortsatte hun med myk stemme. «Og legene sier jeg ikke har lenge igjen å leve.»

Uten å si noe lente jeg meg fram og slo av takstameteret.

«Hvilken rute vil du at jeg skal ta?» spurte jeg.

De neste to timene kjørte vi gjennom byen. Hun viste meg bygningen hvor hun en gang hadde jobbet som heisoperatør.

Vi kjørte gjennom nabolaget der hun og hennes mann hadde bodd da de var nygifte. Hun ba meg stoppe ved et møbellager som en gang hadde vært en ballsal hvor hun hadde tatt dansetimer som liten jente.

Noen ganger ba hun meg om å bremse ned foran en bestemt bygning eller et hjørne, for så å stirre ut i mørke uten å si noe.

Da de første lysstrålene fra solen viste seg i horisonten, sa hun plutselig : «Jeg er trøtt. La oss dra nå.»

Vi kjørte i taushet til adressen hun hadde gitt meg.

En portør kom bort til bilen så snart vi hadde stanset. De må ha ventet på at hun skulle komme.

Jeg åpnet bagasjerommet og løftet ut den lille kofferten hennes. Hun var allerede plassert i en rullestol.

?Hvor mye skylder jeg deg? «spurte hun mens hun lette i vesken sin.

«Ingenting,» sa jeg

«Men du må jo også ha lønn» sa hun.

?Det finnes flere passasjerer? svarte jeg.

Nesten uten å tenke meg om lente jeg meg ned og ga henne en klem. Hun holdt meg hardt inntil seg i noen sekunder.

«Du ga en eldre dame noen øyeblikk av glede,» sa hun. «Takk.»

Jeg klemte hånden hennes, og gikk deretter inn i det dunkle morgenlyset. Bak meg ble en dør lukket. Det var lyden av et liv som ble lukket igjen.

Jeg tok ikke på noen flere passasjerer på det skiftet. Jeg bare kjørte rundt uten mål og mening. Jeg greide nesten ikke å snakke resten av dagen. Hva om hun hadde fått en aggresiv sjåfør, eller en som var utålmodig etter å bli ferdig med skiftet sitt? Hva om jeg hadde latt være å ta den siste turen den kvelden, eller bare tutet en gang for så å kjøre avsted?

Jeg tror denne kjøreturen er det viktigste jeg har gjort i hele mitt liv.

Vi har en tendens til å tro at livet vårt handler om de store øyeblikkene.

Men store øyeblikk griper oss plutselig uten at vi er klar over det -vakkert innpakket i noe som først kan se ut som et ubetydelig et.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

HVERDAG, FASHION AND MAKEUP, MINE EGNE FOTO

Nå er det vært en tøff periode for meg med sykehusopphold, og holde seg nykter.
HELT RIKTIG JEG ER NYKTER.. Jeg jobber med meg selv så å si hverdag. Jeg kan ikke gjemme meg for alltid i 2 etasjen hos pappa. For jeg har isolert meg en god del. Fordi jeg har måtte finne ut av hva jeg ønsker som et nykter menneske og hvilke ting som får meg til å finne lykke i hverdagen.

Jeg skriver mye i mine personlige bøker som jeg også skriver ned masse ulike sitater som er gode å lese. Jeg limer inn ting som har et minne fra dagen eller en periode. Nå skal jeg få gitaren min frem igjen og lage en melodi til en tekst til Mamma sin gode venn. Så det blir spennende å få synge den med egen melodi og teksten av en veldig inspirerende person.
Dere skal få høre når alt er ferdig. Jeg Vil begynne å dele innlegg hverdag så dere kan følge meg hverdag.
Enten om jeg bare deler Visdomsord og Inspirasjon. Eller kanskje de bildene jeg tar som egentlig ikke jeg deler men jeg tar en utfording der. Jeg må ikke ha de bildene hvor jeg er kjempefornøyd med en selfie, men ha mere humor og spre glede på bloggen. Selvbildet mitt har altfor stor kontroll over livet mitt og jeg må prøve å se meg selv som en jente med fine bruneøyne med flere sider enn rus og negativitet.

Nå skal jeg være modell i Oslo for opplevelsens skyld. Jeg ble spurt av flere og jeg må benytte hver eneste mulighet som gir meg en glede i hverdagen.

Og nå vil min livshistorie deles med dere snart, den er ikke helt utfylt men er nok en del som lurer på hvordan jeg havnet der jeg havnet. Hva hendelser har gjort med meg å hva som skjuler seg bak smilet mitt..

Blir spenndene fremover jeg har så mange ideer og drømmer 

HÅPER PÅ TILBAKEMELDINER FREMOVER DET HJELPER PÅ MOTIVASJONENEN 













Likes

Comments

HISTORIEN MIN

Alle har sagt at jeg måkomme meg ut av dette miljøet jeg vanker i, men jeg synes det varskumlet og tenke på å ikke ha tilgang til rusmidlene jeg bruker.For jeg rømmer jo hele tiden ved å ruse bort følelser og det ågjøre ting som er ubehagelig men som egentlig skal kunne stå i somen nykter person. Jeg har blitt fortalt hvor farlig det er og jeg harjo vært nær døden flere ganger, men selvbilde og selvtilliten miner helt borte. Jeg følte jeg ikke fortjente å ha et godt liv. Nårnoen sier til meg at de ikke har mat eller noe å spise, men haregentlig muligheten til å lage mat eller har masse mat tilgjengeligså vet de ikke hvordan det er å faktisk stå uten mat å ikke spistmat på flere døgn.

Jeg har hatt det så kjipt at jeg kan ha det noeverre eller oppleve noe mer smertefullt. Men med tiden så har jegblitt så sterk å fått lært mere om meg selv enn hva jeg troddevar mulig. Jeg innser at jeg har et rusproblem og at jeg er avhengigav visse rusmidler. Jeg kan si til meg selv at jeg fortjener bedreenn å være en rusmisbruker som ingen nyktre mennesker vil ha noemed å gjøre. Jeg har et utseende som kan bli ødelagt om jeg ikkesnus om nå, jeg er verdt noe å jeg vil ha et liv som er godt. 6 århar rusen vært en erstatning for alt av ting jeg har fortrengt ogtraumer jeg bærer på. Men nå vil jeg ta tak i å kjenne på detvonde å bearbeide det som har vært. Bli den jenta jeg engang varsom alle savner. Jeg gjør det for meg selv denne gangen her å deter så godt å faktisk forberede meg på at det blir en tid medveldig tøft med tårer og frustrasjon og depresjoner. Det er noe jegklarer å komme meg igjennom med støtte rundt meg.


Jeg skal besøke et stedsom har en ledig plass nå, jeg må finne det som er riktig for meg.Men jeg reiser på Avgiftningen på sykehuset hvor jeg får slappetav henta meg inn bli helt nykter i kroppen og det skal bli veldiggodt. Blir litt kjipt å ikke kunne ha muligheten til å gå ut nårjeg vil. Men det er min eneste måte å komme meg vekk fra rusen ogsprøyte stikka..
Jeg har kjørt hue mitt veldig på dette medbehandlingen alt som jeg må forholde meg til og regler men ikkeminst det å leve nykter. Jeg må leve på en helt annen måte en nå,er veldig glad i å gjøre ting når det passer meg men det kan jegdessverre ikke gjøre bestandig. Så nok av utfordringer fremover menjeg er sterkere enn hva jeg tror.

Og uten alt av støtte frafamilien min, og folk som har forstått meg og sendt meg meldinger omat de synes jeg er tøff som deler alt dette med dere, jeg haddealdri trodd at så mange heier på meg. Men jeg må igjen TAKKE derealle for fine tilbakemeldinger og støtte for det har motivert megenda mere.


Likes

Comments

HISTORIEN MIN


Jeg hadde god kontakt med de fleste før, men trakk meg unna når rusen tok helt av. For å skjerme de å for å ruse meg uten tvil. Rus var min flukt fra virkeligheten, jeg hadde det så bra med meg selv og jeg likte livet mitt.

Uten rus er det ofte tøffe tider med tanker som foreksempel: hvorfor jeg gidder å være her, hva er jeg verdt, selvbilde som er helt ødelagt og jeg strever med å komme igjennom endag av gangen. Jeg vil si at dette er en fulltids jobb for mange døgnet rundt, man må kanskje ut å tjene penger eller hjelpe andre. Du blir et natt menneske på amfetamin. går flere dager ut søvn å hodet ditt blir helt kjørt. Men den fæle følelsen av å ikke kunne si så mye fordi du er en flekk på fasaden, et problem for mange men egentlig bare et menneske med problemer og et vrengt syn på hvem du er.

Hvem jeg egentlig er? Det er ikke meg å være den personen jeg ble. Jeg må overleve så jeg som alle andre kjører mitt eget løp å må spille på det jeg kan. Skuespill er det nok av i denna lille verden vår. Men ingen er beviste på det med å endre adferd. Vi blir så sikkre på oss selv, vi får noe vi egentlig ikke har. Vi blåser oss opp og sprer løgn og tull om oss selv.
For ved å gjøre det så kan mange tro på oss eller du selv føler deg bedre.

Vil jeg være en person som stjeler når jeg har spist piller? eller sitte våken i flere døgn å "stuke" med masse tull.
Pushe dop for å tjene noen få kr ekstra til å overleve? La rusen ha kontroll over mitt liv og styrer meg så ille som den gjør.
Vil jeg la familien min gå rundt å være urolige for meg og dem selv. Vente på tlf hvor deres datter har gått bort pga en overdose eller en ulykke fordi man ikke alltid er bevist hva du får i deg eller mengden. Det er som regel ingen som er en rusmisbruker som tenker over de bekymringene de rundt egentlig har. Fordi rusen er dessverre sterkere igjen fordi den redder mange til å flykte fra seg selv.

For selvom vi ikke tenker på det så leker vi med livet så stort at vi gambler på om vi skal overleve. Men som vanlig sier man "det skjer ikke meg " En dag vil det kanskje være deg å tenk på alle de rundt deg som du vil såre å ikke minst hva vil mamma og pappa, brødrene mine og resten av familien min føle? Et savn som aldri vil gå bort fra deres liv. En bedskjed som vil forandre livene deres helt. Egoistisk er det jeg er når jeg tenker litt på det, for jeg vet aldri når uhellet rammer meg som det har gjort med andre.

Jeg vil ikke bli husket som en narkoman som døde av en overdose eller av en feil livsstil. For jeg har masse å kunne bidra med rundt omkring. Vent å se så skal dere se ei jente som tar verden med storm. Den friske gode jenta som alltid smilte og alltid var der, for jeg har hun her enda men deler av meg er borte å erstattet med en person jeg har måtte være for å overleve igjennom det verste. Jeg vil takke dere ssom viser støtte, omsorg og kjærlighet for meg. Å få en kommentar gjør meg så glad jeg tror ikke helt på at folk skriver så pene ting til meg. Jeg som hele tiden har sett på meg selv som et problem eller en som ikke har noe igjen. Jeg er jo en rusmisbruker og de blir jo som regel sett ned på. Men nå som jeg har valgt å skrive å dele alt med verden så ser jeg hvor mange som har stått på side linjen å sett på å heia på meg. For jeg har en sjangse til å komme tilbake. Veien blir tøff men jeg har erfart at
JEG er mye TØFFERE !















Likes

Comments

SITATER OG TEKSTER


Sprøytenarkoman

Det er morgen! Jeg er narkoman! Og trenger en dose!
Er livredd! Må inn! I min trygge psykose!

Krampene danser i kropp og sjel!
Dop må jeg ha! For å føle meg hel!

Dyret har våkna! Det river og sliter!
Deler meg opp! I stykke og biter!

Blodåra roper! På stikk i fra sprøyta!
Mens dyret der inne, spiller på fløyta!

Det er dop overalt, men jeg må ha penger!
Og jeg går over lik for å få det jeg trenger!

Metodene! De er like syke som meg!
Det viktigste er, at det ordner seg!

Jeg raner en gammel kone en kveld!
Blåser i alt! Også meg selv!

Jeg stjeler fra mor, kjære og kjente!
Jeg høster der det er noe å hente!

Jeg er for svak! Til å sloss mot trangen!
For svak til å kjempe mot narkoslangen!

Sprøytestikk! Slangebitt! Ensom! Kriminell!
Jeg er narkoman. Og vil dø! Av å drepe meg selv!

For samfunnet er jeg et stort problem!
En flekk! På fasaden. Som skulle vært ren!

Hjelpen de gir meg, er harde straffer!
Det er den medisinen! Samfunnet! skaffer!

Hjelpen jeg trenger er billig og grei!
Den består av mennesker! Som elsker meg!

Med kjærlighet! Bør mann! bekjempe det o­nde!
Slik vil samfunnet redde langt flere unge!

Hva kjærlighet er, bør jeg kanskje forklare!
Det kan ikke kjøpes av penger som vare!

Det er faktisk å ære og elske! sin neste!
Klarer vi det! Så ordnes det meste!

Jeg snakker til dere! Som tror dere vet!
Som ikke forstår vår virkelighet!

Som opphøyd av medgang ser ned på den svake!

Som med argusblikk sier!SE PÅ DET VRAKET!!!



Likes

Comments

jEG ER VELDIG GLAD I Å TA BILDER, Så jeg skal dele masse bilder jeg selv har tatt, og min hverdag også. 

  • 1026 lesere

Likes

Comments

HISTORIEN MIN



Nå har jeg hatt mange runder med meg selv angående dette med å starte å blogge igjen,
Men nå er jeg igang og det jeg kommer til å blogge om er historien min, hverdagen min og diverse andre ting.
Jeg vil at folk skal lese min historie og forstå hvor tøft egentlig ting har vært.
Jeg vil hvertfall takke mammaen min som har fått meg til å tørre å stå opp for meg selv og fått meg til å tørre å si at jeg har vært rusmisbruker. Hun blogger om hvordan det har vært å være pårørende til en rusmisbruker, og jeg kunne ikke vært mere stolt av min mamma enn jeg er. Familien min har vært der å støttet meg under hele veien, og uten dere hadde jeg nok ikke hatt noe å holde meg rusfri for heller
Etter dårlig erfaring fra barnevern instutisjoner så har jeg ikke klarte å ta voksen behandlig.
Jeg har valgt å heller gi dette en sjangse men jeg gjør ikke dette for noen andre enn meg selv. 
Jeg vil å jeg kan bli helt nykter fordi jeg forstår at det fører meg kun til ¨¨å fengslet, døden eller at jeg blir sittende alene. Du er aldri trygg for det er bare stjeling og negativitet rundt hele greia.

Jeg kommer til å fortelle om historier så alt av navn jeg bruker i noen episoder er ikke ekte, 

Jeg vil tåler å høre mye dritt, men hvis noen absolutt vil kommentere negative ting til meg
så håper jeg man heller kan ta det utenom bloggen eller velge og ikke bruke den tiden på å dra meg ned.
men jeg vil nok ikke bry meg om det om du absolutt må.


Jeg håper at de som er i starts fasen enda med kun "testing" av narkotika får med seg hva "testing" ender med hos mange.
Jeg hadde kontroll sa jeg til meg selv, men kontrollen mistet jeg når rusen styrte livet mitt.
Håper min erfaring kan hindre andre i å få denne erfaringen med rusmiljøet. Lurer dere på noe så kan dere enten sende meg en mail eller kommentere innleggene mine. Og til dere som er pårørende vil jeg absolutt anbefale å følge min mor og lese hvordan hennes opplevelse har vært.
Bloggen henne finner du HER

Jeg vil dele masse forskjellige ting med dere så det er mye å se frem til.

Likes

Comments