Skrevet i : VIKTIGE TEMAER

Jeg føler meg som en jente som ikke vet hvem hun er, en jente uten egne meninger. Alt jeg er og ting jeg gjør er i en stor usikkerhet, jeg trenger bekreftelse fra andre for og vite om jeg gjør ting riktig. Jeg tar innover alt jeg kommer over av negativitet som gjelder meg, det er noe jeg aldri glemmer. De positive tingene derimot er ikke noe jeg får med meg.

Jeg gjentar bare negative ting for meg selv og jeg tror jo på det selv.

Du er ikke bra nok for noen
Jeg er ikke verdt noen ting
Jeg ser ikke en flott jente som jeg hører dere sier jeg er bare

alle negative ting som jeg finner frem

Jeg føler meg annerledes

Du fortjener å ha det vondt
Ingen er glad i meg
Min kropp er ikke lengre min kropp

Jeg har prøvd i år og dag med å forklare hvordan jeg egentlig har det, jeg føler ingen egentlig forstår hvor jævlig dette er. Jeg skjønner ikke at jeg holder ut med å holde alt av tanker og følelser inne.
Jeg er vel blitt så lei av å føle meg så ensom og tankefull at jeg på en eller annen måte har lært meg å leve med dette.

Jeg gir ikke opp håpet om at jeg en dag vil få et annet syn på meg selv.
Jeg må lære meg å akseptere at fortiden er fortiden og begynne å bli glad i meg igjen.

Det er så viktig å være glad i seg selv, vi må akseptere at vi er som vi er. Alle mennesker er like mye verdt. Selvom jeg vet dette føler jeg meg fortsatt mindre verdt. Dette er et evig strev i hverdagen. jeg overser det jeg ser når jeg ser meg selv i speilet, jeg tar på meg en maske når jeg sminker meg, skjuler meg bak sminken min. Sminke har vært en reddning for meg for å skjule alle tingene jeg bærer på. Jeg er alt for god til å skjule det som plager meg mest. Men nå har jeg endelig klart å ta tak så jeg kan begynne å prate om problemene mine. De problemer som gjør at hverdagen min blir ekstra tung enn hva den egentlig skal være. Jeg har lært at man kan ikke bare late som at ting ikke har skjedd, men man bør heller ta tak å prate om de tingene som er vanskelig og hvertfall gi det en sjangs og jobbe seg gjennom det verste.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Skrevet i : Om meg
Jeg blogger om hvordan det har vært å være rusavhengig. Jeg blogger igjennom tiden min i langtidsbehandling, og samarbeider med mamma som da blogger om det å være pårørende til et rusavhengig barn. Jeg kan kontaktes på mail
kamillaand96@gmail.com om du har noen spørsmål. Gjerne del med meg om du selv er i samme situasjon. Du når meg også på facebook også. Håper de som ikke helt vet hvordan mennesker vi som er rusavhengige eller tidligere rusmisbrukere kan få en bedre oppfatning og vite at det er mennesker som alle andre.
Å til dere som ser ned på den svake og sier se på det vraket, her er historien til en av "disse" vrakene..

Likes

Comments

Skrevet i : Blogg

Jeg starter opp bloggen igjen etter en veldig lang pause. Jeg skulle egentlig blogge om veien i behandling men helt ærlig ble det for tøft for meg. Dagen jeg dro på avrusningen for å avruses før jeg reiste videre ti Tyrili ble jeg så deprimert og jeg følte meg mere alene enn noen gang, Jeg har familie og venner som bryr seg så mye om meg og alene er jeg aldri, men med alle tankene mine og savnet etter rusen fikk meg til å føle meg helt tom og så ensom.

Jeg måtte gi slipp på en del av meg som alltid har fått meg til å klare meg igjennom hverdagen. Jeg satte rusen foran absolutt alle menneskene rundt meg. Det var viktigere og få tak i rus enn å prioritere vennene mine eller familien min som ville meg bare vel.

Jeg er ikke lengre på tyrili, og skal skrive et eget innlegg om det senere om hva som skjedde. Var der i 5 måneder og de månedene har vært til så stor hjelp, fikk mere ting på avstand. Og jeg har endelig fått de gode menneskene i livet mitt, jeg smiler og har det mye bedre om dagen. Jeg har selvsagt mye jeg sliter med som jeg skal dele med dere i egne innlegg.


Jeg vil at folk som kanskje ikke forstår hvor vanskelig denne prosessen er får ett innblikk og kanskje en forståelse. Også håper jeg at jeg kan kanskje hjelpe noen som går igjennom det samme.Hvis noen skulle ønske å prate med meg eller kontakte meg så kan dere enten sende en mail på

Jeg kan kontaktes på mailen min kamillaand96@gmail.com Eller så har jeg også opprettet en Facebook gruppe som heter veien ut av rusen den finner du HER

Jeg sliter så mye hver eneste dag, og er på god vei til et helt nyktert liv. Jeg vil dele fremover mine personlige tanker og hendelser som har ødelagt meg. Skrive ting som faktisk er realiteten og en del av hverdagen min, trist er mye av det men bloggen gjorde at jeg så hvor mange som heiet på meg og hvor mye jeg betyr for andre.

Selvsagt vil jeg ikke bare ha deprimerende ting skal begynne å dele hverdagen min og holde bloggen oppdatert hver dag det er målet, jeg ønsker å få til det så det må jeg få til.

Jeg vil snart dele innlegget om tyrili oppholdet og hvorfor jeg ikke er i behandling lengre snart. Jeg hadde aldri klart meg igjennom denne tøffe kampen uten de gode menneskene jeg har i livet mitt, nevner ingen navn for de vet best selv. Både familie og venner.

Likes

Comments

Skrevet i : Foto, Blogg

Jeg bestemte meg for å gjøre noe med både stilen min og holdningen min til diverse ting. Å viktigste av alt å ta tak i hvordan jeg ser på meg selv. For der har jeg hatt det ekstremt vanskelig, kommer et innlegg senere om dette med selvtilit å selvbilde senere.
Jeg prøver å pynte meg og se godt ut for meg selv hverdag, det gjør at jeg får det så mye bedre med meg selv. Nå har jeg klipt meg kort og blitt blond. Jeg skal love dere at små endringer må til for å komme seg på beina igjen.

Man må faktisk gjøre ganske mange forandringer når man skal slutte å ruse seg., du må gjøre de endringene som skiller deg vekk fra rusen. Hvem er du når du ruser deg å hvem er du når rusen ikke er der?
Jeg var i rusen en person som bare tenkte på meg selv og mine behov. Jeg er ikke en person som ønsker andre mennesker NOE vondt her i livet, men jeg har dessverre fått andre mennesker vondt på en eller annen måte mens jeg var i det belastede miljøet. Ingen andre tenker på andre enn seg selv så hvordan skal man da kunne være snill eller prøve å stille opp for andre? De bare stikker deg i ryggen til slutt uansett... Jeg snakker ikke om alle, men generelt blir det til at man stjeler fra den som er nærmest deg, du stjeler penger til dop, tingene til andre, fordi det er noe med dette stuket man gjør på rivotril og amfetamin sammen. Kleptoman blir vel så å si alle, og du har ikke lengre sperrenene du normalt sett skal ha. Så man blir veldig kynisk. Det er så trist når alt du eier å har blir stjelt fra deg tro meg, hvertfall når man har bygd opp et slags forhold til de tingene som blir stjelt fra deg. Jeg var så vandt med dette å bli frastjålet til slutt jeg at det gjorde meg lissom ikke noe, fordi jeg orket ikke bli lei meg nok engang fordi verdisakene mine blir stjålet av noen som er ruset. Men dessverre så gjør man så mye vondt mot andre uten å tenke over det at det gjør vondt når man blir seg selv igjen. Jeg har selv gjort dette da rusen fikk meg til å ta så forferdelig dårlige valg, ting jeg vil måtte leve med for resten av livet mitt men det må til selvom det er ubehagelig.

Jeg er hvertfall blitt veldig flink til å ha med meg kamera overalt. Skal ut å ta enda flere bilder nå, både av mine egne interesser for hva jeg liker av bilder og at jeg skal bli fotografert av noen andre. Jeg elsker å bli tatt bilde av eller ta bilder av andre eller diverse bilder generelt.
Vil vise dere bildene jeg å en kjempe god kompis av meg tok. Har også tatt med bildene som nettopp ble tatt.

ENJOY


Må skryte av han som fotograf faktisk så takk til deg Robin.

Likes

Comments

Jeg har ikke ord faktisk, dette er så gøy, de skrev en artikkel om meg og rusmisbruket mitt.
Er ikke ofte man får lov å få sin egen artikkel i et så populært blad. Tusen takk for det må jeg bare si, å artikkelen kan dere lese HER


  • 2131 Lesere

Likes

Comments

Skrevet i : Historien Min

Jeg vil bare fortelle hvor mye det betyr at så mange heier på meg. Jeg har vært så heldig at jeg har de gode vennene mine som fortsatt blir glade for å se meg som vil treffe meg og spør om hvordan jeg har det nå. Jeg trodde at jeg hadde mistet alt å det gjorde veien tilbake før vanskeligere. Jeg ville ikke prøve å slutte å ruse meg mange ganger når det var på det verste men når jeg trodde at jeg ikke hadde noen som faktiskt var her når jeg ble meg selv igjen ble det selvsagt enda mere vanskeligere.

Jeg møtte en av de bestevennene jeg noen gang har hatt eller for meg var hun er søster.
Jeg er så utrolig glad for at ho forsatt var her å ønsket å treffe meg igjen etter hun leste bloggen min og så faktisk alvore. Det gjorde et stort inntrykk på meg når vi var hjemme hos hun fordi jeg så hva rusen faktisk ødelegger. Jeg er utrolig heldig som har venner som er gode som fortsatt støtter dette med at jeg tar tak i rusproblematikken og blir den jeg var før rusen tok kontroll over livet mitt.

Til dere som kanskje ikke har det sånn som meg at man har mange som støtter deg eller heier på deg, så vit at når du først beviser for andre at du mener det å slutte og ikke bare sier det som man ofte gjør når man ruser seg, så vit at det er alltid håp for alle uansett. For å komme seg vekk fra rusmiljøet generelt er et liv som vil gi deg så mye positive ting for fremtiden. Du skal ikke slutte å ruse deg for andre men for deg selv. Det er så utrolig viktig å tenke på.











Likes

Comments

Det skal jeg love deg den gjør, du gir faen i de som ikke ruser seg til slutt å du blir mer og mer forandret på alle mulige måter. Du henger med andre som ruser seg å de kan påvirke deg negativt på så mange områder at det er helt sinnsykt. De selv mener ikke det men det er dems hverdag, så de lever jo sitt liv.

Så og si de fleste blir en person de egentlig ikke men dette er et miljø som er farlig, morsomt når man har rusen der og perioder med masse deprisjoner eller tunge dager når rusen ikke er tilgjengelig. For å si det sånn så kan jeg si at jeg aldri har hatt det så trist, deprimerende eller ubehagelig følelse i hele mitt liv.

Familien min og vennene mine beklager vi ble adskilt ved rusen fordi jeg valgte den forran dere. Den var viktig for meg, men jeg mente aldri å ødelegge noe som vennskap eller familien min. Stadig går man rundt å tenker 14 timer siden Kamilla var pålogget på faebook og mamma tenker det verste med engang. Lever hun, går det bra er det noesom har skjedd igjen. Jeg har hatt 3 overdoser. Jeg var død i sommer men jeg tok det ikke seriøst før jeg la meg inn på avgiftningen for å roe ned rusmisbruket. Jeg er veldig glad for at det ikke er lenge til jeg reiser for jeg kan endelig få det livet jeg egentlig ville ha. En familie som kan svare når noen spør hvordan det går med meg. Å venner som får tilbake den jenta jeg var før rusen.

Rusen ødelegger ikke for deg selv du drar med deg flere ned også.

  • 2278 Lesere

Likes

Comments

Skrevet i : Historien Min

Jeg har nå ventet lenge på å få plass på et behandlingssted som jeg selv har ønsket for meg selv.
Jeg fikk et brev fra behandlingsstedet i posten idag hvor jeg ENDELIG fikk vite datoen på når jeg skal få reise inn i langtidsbehandling og jobbe med mest meg selv og alt jeg har i bagasjen min. Men også selvsagt rusproblematikken som jeg hadde veldig store problemer med for bare noen måneder tilbake. Jeg skal endelig få struktur i hverdagen min mens jeg samtidig får bearbeidet alt jeg trenger å få bearbeidet.

Jeg valgt fra idag å starte opp bloggen min igjen for at de som ønsker å følge veien min videre og lese om hvordan jeg velger å ta tak i det som er vanskelig for meg å for familien min.. Fremover vil det vil bli mye forskjellig jeg vil dele alt fra å skrive episoder om min historie i rusen og tiden før rusen så mye trist å kanskje litt for tungt for enkelte å lese men jeg skal også dele masse ting som gir et smil om munnen for å vise at jeg klarer å finne lykken oppi alt det tunge.


Jeg håper til alle som lurer på noe eller kanskje faktisk kjenner seg igjen i noe jeg skriver kan kontakte meg via epost, facebook eller lignende. Jeg har pratet mye med min mamma som også har skrevet mange fantastiske flotte innlegg om det å være pårørende til noen man er glad i som har et stort rusproblem. Noen tenker hvordan jeg tørr å dele noe så forferdelig tragisk om meg selv, som at jeg faktisk har vært en narkoman.
Det føles så godt å kunne dele både tanker og følelser om dette helvetes rusmiljøet med de som faktisk vet så lite om det, å hva det innebærer å velge å ruse seg selv med alle de store konsekvensene som følger med. Men jeg skal forklare ting fra mitt perspektiv og hvordan mine opplevelser med hele rusmiljøet har vært på godt å vondt. Jeg vet at mange støtter meg i dette jeg skal igjennom nå fremover. Alle dere som ikke har gitt opp troen på meg og som kjenner meg som den jenta jeg var uten rusen. Jeg håper det blir spennende å følge med fremover for dette gleder jeg meg til.



Takk til familien min for at dere fortsatt står her å heier på meg. Uten dere hadde jeg nok ikke klart å ta så fantastiske gode valg for meg selv som jeg har gjort nå.

Likes

Comments

EN TAXISJÅFØR FRA NEW YORK FORTELLER

Jeg kom til adressen jeg hadde fått oppgitt og tutet med bilhornet for å signalisere at jeg var der. Etter å ha ventet noen minutter tutet jeg igjen. Siden dette skulle være min siste tur på skiftet, så vurderte jeg å bare kjøre avgårde igjen. Men istedet lot jeg bilen stå på tomgang, gikk opp til døren og banket på. «Et øyeblikk», svarte en skjør, eldre stemme. Jeg kunne høre at noe ble dratt over gulvet.

Etter en lang pause ble døren åpnet. En liten kvinne i 90-årene sto foran meg. Hun var iført en mønstrete kjole og hatt med slør. Hun så ut som noe tatt ut av en film fra 1940-tallet.

Ved siden av henne sto en liten nylonkoffert. Leiligheten så ut som om ingen hadde bodd i den på flere år. Alle møblene var dekket til med plast.

Det var ingen klokker på veggene, ikke noe nips eller kjøkkenredskaper på benkene. I et hjørne sto en pappeske med bilder og glass.

«Vil du bære kofferten min ut i bilen?» sa hun. Jeg bar kofferten til bilen, og gikk deretter tilbake for å hjelpe henne.

Hun tok meg i armen og vi gikk sakte mot fortauskanten.

Hun takket meg flere ganger for min vennlighet. «Ingenting å takke for», sa jeg. «Jeg prøver bare å behandle passasjerere mine slik jeg ville ønske at min mor ble behandlet.»

«Å, du er en så god gutt!» sa hun. Da vi hadde satt oss i bilen, ga hun meg en adresse og så spurte «Kan du kjøre gjennom sentrum?»

«Det er ikke den korteste veien» svarte jeg raskt.

«Å, det gjør ikke noe for meg», sa hun. «Jeg har ingen hast. Jeg er på vei til sykehjemmet.»

Jeg kikket i bakspeilet. Øynene hennes var blanke. «Jeg har ingen familie igjen,» fortsatte hun med myk stemme. «Og legene sier jeg ikke har lenge igjen å leve.»

Uten å si noe lente jeg meg fram og slo av takstameteret.

«Hvilken rute vil du at jeg skal ta?» spurte jeg.

De neste to timene kjørte vi gjennom byen. Hun viste meg bygningen hvor hun en gang hadde jobbet som heisoperatør.

Vi kjørte gjennom nabolaget der hun og hennes mann hadde bodd da de var nygifte. Hun ba meg stoppe ved et møbellager som en gang hadde vært en ballsal hvor hun hadde tatt dansetimer som liten jente.

Noen ganger ba hun meg om å bremse ned foran en bestemt bygning eller et hjørne, for så å stirre ut i mørke uten å si noe.

Da de første lysstrålene fra solen viste seg i horisonten, sa hun plutselig : «Jeg er trøtt. La oss dra nå.»

Vi kjørte i taushet til adressen hun hadde gitt meg.

En portør kom bort til bilen så snart vi hadde stanset. De må ha ventet på at hun skulle komme.

Jeg åpnet bagasjerommet og løftet ut den lille kofferten hennes. Hun var allerede plassert i en rullestol.

?Hvor mye skylder jeg deg? «spurte hun mens hun lette i vesken sin.

«Ingenting,» sa jeg

«Men du må jo også ha lønn» sa hun.

?Det finnes flere passasjerer? svarte jeg.

Nesten uten å tenke meg om lente jeg meg ned og ga henne en klem. Hun holdt meg hardt inntil seg i noen sekunder.

«Du ga en eldre dame noen øyeblikk av glede,» sa hun. «Takk.»

Jeg klemte hånden hennes, og gikk deretter inn i det dunkle morgenlyset. Bak meg ble en dør lukket. Det var lyden av et liv som ble lukket igjen.

Jeg tok ikke på noen flere passasjerer på det skiftet. Jeg bare kjørte rundt uten mål og mening. Jeg greide nesten ikke å snakke resten av dagen. Hva om hun hadde fått en aggresiv sjåfør, eller en som var utålmodig etter å bli ferdig med skiftet sitt? Hva om jeg hadde latt være å ta den siste turen den kvelden, eller bare tutet en gang for så å kjøre avsted?

Jeg tror denne kjøreturen er det viktigste jeg har gjort i hele mitt liv.

Vi har en tendens til å tro at livet vårt handler om de store øyeblikkene.

Men store øyeblikk griper oss plutselig uten at vi er klar over det -vakkert innpakket i noe som først kan se ut som et ubetydelig et.

  • 2410 Lesere

Likes

Comments

Nå er det vært en tøff periode for meg med sykehusopphold, og holde seg nykter.
HELT RIKTIG JEG ER NYKTER.. Jeg jobber med meg selv så å si hverdag. Jeg kan ikke gjemme meg for alltid i 2 etasjen hos pappa. For jeg har isolert meg en god del. Fordi jeg har måtte finne ut av hva jeg ønsker som et nykter menneske og hvilke ting som får meg til å finne lykke i hverdagen.

Jeg skriver mye i mine personlige bøker som jeg også skriver ned masse ulike sitater som er gode å lese. Jeg limer inn ting som har et minne fra dagen eller en periode. Nå skal jeg få gitaren min frem igjen og lage en melodi til en tekst til Mamma sin gode venn. Så det blir spennende å få synge den med egen melodi og teksten av en veldig inspirerende person.
Dere skal få høre når alt er ferdig. Jeg Vil begynne å dele innlegg hverdag så dere kan følge meg hverdag.
Enten om jeg bare deler Visdomsord og Inspirasjon. Eller kanskje de bildene jeg tar som egentlig ikke jeg deler men jeg tar en utfording der. Jeg må ikke ha de bildene hvor jeg er kjempefornøyd med en selfie, men ha mere humor og spre glede på bloggen. Selvbildet mitt har altfor stor kontroll over livet mitt og jeg må prøve å se meg selv som en jente med fine bruneøyne med flere sider enn rus og negativitet.

Nå skal jeg være modell i Oslo for opplevelsens skyld. Jeg ble spurt av flere og jeg må benytte hver eneste mulighet som gir meg en glede i hverdagen.

Og nå vil min livshistorie deles med dere snart, den er ikke helt utfylt men er nok en del som lurer på hvordan jeg havnet der jeg havnet. Hva hendelser har gjort med meg å hva som skjuler seg bak smilet mitt..

Blir spenndene fremover jeg har så mange ideer og drømmer 

HÅPER PÅ TILBAKEMELDINER FREMOVER DET HJELPER PÅ MOTIVASJONENEN 













  • 2381 Lesere

Likes

Comments

Facebook
Bloglovin
Instagram
Blogkeen
Nouw