Avventende

fortrolig ventende

blander grunnvann seg

med fjellets gjenløysing

og dypets viten

i innesluttete porer


Blandingen er sann

foreningen er

ren og glassklar

hele året


Vannet søker

lysets forundring

over trestubbenes årringer

mosegrodde stier

og høyløers grunnmurer

i utmarka


Glemselens og klukkingens

årtusengamle gåte

er å være på leting

etter oppdrift


Det dreier seg om

å snu sannheten

omkring seg selv

inni hver dråpe

og å ransake

det skjult oppreiste

i alt som renner


Bare grunnvann

som elsker dypet

i sin uendelige sjel

kan forme gåtegirlandere

like før lysorgasmen


Å åpne bursdagsgaver

for menneskeheten

kan bare det vannet

som elsker isbreenes

tusenårige venting

på gjenforeningen

med kilden



Bilde: Jostein Sæther ©: Kilden (2016). Digitalt malte transparente sjablonger.


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Overalt er vi omgitt av grenseløs skjønnhet. Iblant må jeg kanskje se bakom tingenes såkalte ytre skinn, for å erkjenne den sanne, indre skjønnheten hinsides den såkalte svart-hvite tenkning som heller vil fastlegge tingene i stykt og vakkert og eventuelt fordømme det stygge som vulgært eller umoralsk.

Det er lett å tenke i sort og hvitt. Det er enkelt å hente frem en forutfattet mening, for å bedømme noe nytt ut fra. Det er slettes ikke alltid så lett å bryte ut av denne smale korridoren av sjablongtenkning. Først en tilnærming uten å legge noe fast, leder til at vi kan se nyanser mellom svart og hvit og oppdage gråtonene og variasjonene i farger og nyanser. Selv om vi finner at noe kan være vakkert eller stygt, godt eller dårlig, aktverdig eller miserabelt, moralsk eller upassende, behøver vi ikke å bannlyse det.

Når jeg for raskt vil bedømme noe ut fra min erfaring, kan jeg lett fordømme det, uten å ha forstått hva det egentlig dreier seg om. Da setter jeg meg på en muligens moralsk, men likevel utrangert «trone». Jeg ser kun overflaten av et bilde, en situasjon eller en person uten å se bak fasaden. Det faller meg da ikke inn å innta et annet perspektiv eller å prøve å forstå følelsene til den andre og hva vedkommende mener eller forsøker å si.

Jeg er ikke nødt til å overta den andres synspunkter i hvert fall ikke på en gang , hvis de synes å motsi mine egne, men jeg kan respektere dem, leve med dem. Dermed gir jeg meg selv tid og mulighet til å omvurdere meg selv. Det rekker å akseptere at vi har ulike meninger og at de uttrykker forskjellige nyanser av muligens den samme saken.

Med sin svart-hvite tenkning gjøre folk livet tilsynelatende enklere og morsommere for seg, fordi de da aldri må stille seg kritisk spørrende til sine egne meninger. En slik kondisjonert holdning gjør at man ikke utvikler seg videre, for det er bare ved åpen dialog, sunn strid og fornuftige konflikter at vi mennesker kan skjerpe vår forstand og utvide erkjennelsen. Fortsetter vi å tenke bare i svart og hvitt, ser vi verken den uendelige mangfoldigheten blant mennesker, meninger og verdens skjebner eller deres strålende og skjønne farger.


Bilde: Wassily Kandinsky (1866 – 1944): Impression III (Konzert), 1911.

Kilde: Wikipedia

Likes

Comments


Ting kan kun berøre oss, hvis vi ikke trår dem for nær.

Helvetet til den ensomme som er alene er et lite himmelrike sammenlignet med helvetet til den ensomme som ikke er alene.

Det onde kommer snikende, synlig i hver eneste sving. Og plutselig er det der som om ingenting hadde skjedd.

Mye av det vi tror vi har overvunnet, lever videre som insinuasjon. Ved å insinuere blir den sjelelige nød – som angivelig er overvunnet – til en sosial katastrofe.

Mangt er alt for uviktig for at man så også bør tie om det.

Beveg deg ikke blant slike mennesker som henger på seg målskiver. De lurer deg også til ufortjente angrep.

Først splinten i en fremmeds øye gjør meg oppmerksom på bjelken i mitt eget.

Dine motstandere oppdager du bare, hvis du også tiltror deg å oppsøke de villedende sider av verden. Dine venner også for den saks skyld.

Den rene polemikk foretrekker å anklage noen for ren polemikk.

De som elsker seg selv har ikke bare bedradd seg i objektet for sin kjærlighet.

Å stjele pusten av seg selv, idet man sårer et menneske som man nå trengte, for å unnskylde seg hos.

Det fins en form for sorg som er så nøktern som et glass vann og så usynlig som jordens indre.

Misforståelser kan vi korrigere, men hva med mangel på forståelse?

Er våre forventninger kameleontunger som skyter ut, når den andre utvikler et eget liv og beveger seg? Eller er våre forventninger kongelige tepper som vi ruller ut, når den andre utvikler et eget liv og beveger seg?

En som søker mennesker, for å oppdra dem. Og en som oppdrar seg selv, for å finne mennesker.


Stefan Brotbeck


(oversatt av Jostein Sæther © fra aforismesamlingen: Heute wird nie gewesen sein. Aphorismen. Futurum Verlag, Basel 2011.

Bilde: Franz Marc: Kameleon, 1913. 16 × 25,5 cm. Tempera. Sprengel Museum, Hannover.

Kilde: zeno.org


Likes

Comments

Hans ord er

taushet


han står oppreist

ved det opprinnelige ord

som iler ut av solen


ennå hviler det fordomsfritt

i hans hals og kan ikke nås

av hans lepper


geniusens tidspunkt

nærmer seg


hans erfaringsord

skal rulle nedover fjelltopper

for å overta skapelsens stemme

i fremtidens drivhusjord


ennå

er hans ord

taushet


Hildegard Büyükeren



(gjendiktet av Jostein Sæther © etter diktet „Der Genius Norwegens“ i samlingen: Jede Blüte eine Pieta. Gedichte. 2004)

Bilde: William Blake (1757 – 1827): “Albion Rose” – from ALarge Book of Designs, Copy A, 1793-6.

Kilde: https://de.wikipedia.org/wiki/William_Blake

Likes

Comments

I mine dagdrømmer

gråter jorden

blod


Stjerner smiler

i mine øyne


Det kommer mennesker

med mangefargede spørsmål

Gå til Sokrates

svarer jeg


Fortiden

har diktet meg

jeg har arvet

fremtiden


Min ånde heter


Rose Ausländer


(Gjendiktet av Jostein Sæther © etter diktet „Mein Atem“ i samlingen: Mutterland. Gedichte, 1978)

Bilde: Franz von Stuck (1863 –1928): Der Wächter des Paradieses (Paradisets vokter). Glaspalast München 1889. Kilde: https://de.wikipedia.org/wiki/Franz_von_Stuck


Likes

Comments

Nattens drøm

var så levende

så uutsigelig fargerik

med pakket koffert

og turister i bussen

som fotograferte

vårens ankomst i isbyen


I oppvåkningen

slår verdens sort-hvitt

meg på andre kinnet

Jeg finner hverken

tannbørste eller barbermaskin

og strømpene har hull


Jeg går på fortauene

hilser på fremmede

som vender blikket ned

mot polerte glassflater

og snakker i bittesmå

mikrofoner


Mine unnskyldninger

forstummes på tungespissen

Mine ugjorte gjerninger

lagres ikke digitalt

Mine tilbøyeligheter

er bumeranger

tidsmaskiner


I drømmen

ba du meg hjelpe deg

med å ta på de nye sokkene

og dra opp glidelåsen

på anorakken


Din trettiårige død

er endelig overstått

Du kommer på besøk

til den svinkalde byen vår


Bilde:

En dame strikker. Maleri av Anders Zorn (1860 – 1920).

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Strikking


Likes

Comments

La meg være din tjener

hele livet

jeg vil puste i deg


Jeg tørster etter deg

drikker deg ord for ord

min kilde


Din flimrende vrede

vinterord


Vakker syrin

du blomstrer i meg

vårens ord


Jeg følger deg

inntil søvnen

stav dine drømmer


Vi forstår hvert eneste ord

Vi elsker hverandre


Rose Ausländer


(gjendiktet av Jostein Sæther © etter diktet Sprache i samlingen: Im Aschenregen die Spur deines Namens. Gedichte und Prosa. 1976/1984)

Rose Ausländer (egentlig Rosalie Beatrice Scherzer, * 11. mai 1901 i Czernowitz, Østerrike-Ungarn, † 3. januar 1988 i Düsseldorf, Tyskland,) var opprinnelig fra Bukovina, lyriker som skrev på tysk og engelsk. Hun bodde i Østerrike-Ungarn, Romania, USA, Østerrike og Tyskland.

Bilde:

Rose Ausländer, 1914.

Kilde: https://de.wikipedia.org/wiki/Rose_Ausländer


Likes

Comments