Livet

Først og fremst vil jeg bruke anledningen til å si; TUSEN TAKK!!! Tusen takk til alle som leser, til alle som støtter meg, til alle som sender meg meldinger og til alle dere som heier meg fram.

Sammen har vi klart å få denne bloggen opp til 21. plass på topplista i forrige uke!! Jeg visste det ikke selv før en venninne av meg sendte meg melding å sa det, og dere kan tro jeg ble glad. Tusen takk for at dere hjelper meg med å spre budskapet mitt, og tusen takk for at dere hjelper med sette psykiske lidelser i søkelyset. Om alle gjør litt, kan vi sammen nå langt.

Etter jeg startet denne bloggen har jeg fått veldig mange spørsmål. De fleste spørsmål har jeg fått på privat melding på Facebook. Jeg har svart dere alle med glede, og synes det er veldig hyggelig! Det er flere av dere som har lurt på om jeg kan legge ut spørsmålene med svar her også og det kan jeg selvfølgelig. Jeg tar ikke alle spørsmålene her- for det ville tatt veldig lang til, men jeg tenkte å svare på 5 spørsmål.

1. Hvor gammel var du da du fikk angst, og hvor gammel var du da du fikk ME?

Jeg hadde mitt første angstanfall i 2013, noe som vil si jeg var 15 år. Personlig vil jeg si at jeg hadde angst før det, men i 2013 var da jeg opplevde mitt første angstanfall, i en kinosal. Jeg ble diagnotisert med ME nå i mai, altså 2017, men jeg har nok hatt det lenge før det. ME er en sykdom som er veldig vanskelig å diagnostisere, så av den grunn tok det lang tid før jeg fikk min diagnose.

2. Går du på medisiner?

Ja, jeg går på medisiner. Det tok veldig lang tid før jeg valgte å starte på medisiner, fordi jeg ville se om jeg kunne klare meg uten først. Etter et par år fant jeg ut at jeg kunne trenge all den hjelpen jeg kunne få og valgte derfor å starte på medisiner. Jeg prøvde ut mange typer før jeg tilslutt fant en som passet til meg.

3. Hva har du tenkt til å gjøre dette året?

Dette året skal jeg ha friår. Jeg skal jobbe mye med meg selv, det å bli frisk. Jeg skal bruke tiden til å lære meg å slappe av, lære meg å få en struktur på hverdagen og lære meg å porsjonere ut energien. Jeg skal også kanskje på kysthospitalet også skal jeg på et kurs på sykehuset som handler om ME.

4. Har du jobb i såfall, hva er den?

Ja, jeg har en jobb. Dette er en jobb over sosiale medier, som er utrolig morsom. Den passer meg, og egentlig alle andre også super bra fordi jeg kan jobbe når jeg vil, hvor jeg vil og hvor mye jeg vil. Dette gir meg muligheten til å styre mine egne dager, også gir det meg ,mulighet til å være min egen sjef.

5. Om du skulle studert nå, hva ville du studert?

Om jeg hadde hatt muligheten til å studert nå, er det veldig mye jeg vill studert faktisk. Jeg Ville definitivt studert journalistikk og kommunikasjonsarbeid, spesielt over nye medier. Jeg synes dette er veldig veldig spennende, og jeg elsker sosiale medier. Jeg ville også gjerne studert psykologi, selvom jeg tror det kan bli litt tøft, men det er jo så spennende!! Jeg er også veldig interessert i kunst, så jeg kunne godt tenkt meg å studert kunsthistorie eller noe lignende for å bare lære rett og slett. Det er utrolig mye jeg kunne tenkt meg å studere, spansk for eksempel! Så en dag skal jeg forhåpentligvis bli frisk nok til å kunne studere.

Dette var 5 av veldig mange spørsmål som jeg valgte ut. Jeg tenkte at dette ga dere en liten sjanse til å bli litt bedre kjent med meg og det ble et lite sidesprang fra de veldig tunge temaene. Håper dere er fornøyd med spørsmålene jeg valgte ut, og svarene jeg ga. Bare fortsett å still spørsmål, så skal jeg fortsette å svare på de!

-Josefine Hytten

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Livet

Som dere sikker har fått med dere er det slik for meg at noen dager er bra, og noen dager er ikke like bra. Jeg er ganske sikker på at dette ikke bare gjelder meg. Alle opplever nedturer og oppturer her i livet. Derfor liker jeg å sammenlikne livet med en bølge. Noen ganger er du toppen av bølgen, mens andre ganger er du bristepunktet. Du kan ikke alltid være toppen av bølgen, for da er det ikke en bølge. En bølge trenger også dragsug og et bristepunkt.

Jeg tror det at noen ganger må man faktisk nå bunn, før man kan klatre seg oppover mot toppen. Dette gjelder alt; skole, sosialt, og sykdom som jeg skriver om. Noen ganger vet du ikke hvor ille ting faktisk er før du treffer bunn. Når du først treffer bunn er det tungt. Det er det tyngste det noen gang kommer til å være, men fra det punktet- går det bare en vei, og det er oppover.

Med min sykdom var jeg nødt til å treffe bunn for å skjønne at jeg faktisk var syk. Skjønne at noe måtte gjøres. I ettertid har mange venner spurt meg "hva kunne jeg gjort for å hjelpe deg når du hadde det som verst?" og det ærlige svaret er; ingenting. For jeg måtte treffe bunn. jeg måtte treffe bunn for å skjønne at noe måtte endres. Om jeg ikke hadde truffet bunn, men ligget rett over bristepunktet hele tiden, er det ikke sikkert jeg hadde vært der jeg er i dag.

Det er greit å være helt på bunn, for det er da vi lærer. Det er da vi lærer hva som skal til for at jeg skal bli bedre. Det er da vil lærer oss å kjenne, både deg selv og andre. For når du har truffet bunn, når du har truffet bristepunktet, det er da dragsuget kommer, og du vil igjen samle deg opp, til å nå toppen.

"be the wave"

-Josefine Hytten

ps. I morgen skriver jeg svarene på alle spørsmålene dere har sendt meg! Tusen takk for alle som har sendt spørsmål til nå, og det er bare å fortsette og sende!

Likes

Comments

Helse, Livet

Du burde ikke snakke så høyt, folk kan bli utilpass, var det noen som sa til meg for et par dager siden. Dette er noe av det dummeste jeg har hørt på lenge. Ville folk blitt utilpass om jeg hadde snakket om at jeg hadde brekt beinet? Nei, det tror jeg ikke.

Alle mennesker har ulike problemer. Noen problemer kan man se, andre kan man ikke se. Det er sånn livet er. Noen velger å snakke om sine problemer, mens andre velger å stenge det inne og holde det for seg selv. Begge deler er greit, det er opp til personen selv og velge hva man ønsker å dele med andre rundt seg.

Jeg har personlig funnet ut at ved å dele mine problemer, kan jeg finne løsninger på ting. Jeg kan få hjelp av andre, samt som jeg kan hjelpe andre ved å dele dette. Dette er måten jeg velger å se min situasjon på. I stedet for å se på min situasjon som en utfordring, hvorfor heller ikke se på det som en mulighet? En mulighet til å dele med andre.

Derfor ble jeg veldig sjokkert, da jeg satt å snakket om akkurat dette tema; psykisk helse. Da en kom bort til meg og sa "du burde kanskje ikke snakke så høyt om dette. Folk kan bli utilpass." Jeg vil heller si at jeg ble utilpass da jeg fikk høre dette. Hvorfor skal det gjøre andre utilpass, at jeg er åpen om min sykdom.

I mange mange år ble det å ha en psykisk lidelse sett på som å være sinnssyk. Verden har kommet langt, men det er fortsatt et tema som er tabu. Hvordan skal vi komme oss videre fra dette om ingen tar opp kampen? Hvem skal snakke om det om ikke jeg gjør det?

Dette er grunnen til at jeg tar opp kampen, mot psykisk helse. Jeg ønsker ikke å gjøre folk utilpass, jeg ønsker at det skal være et så normalt tema at det ikke lenger er tabu. Jeg ønsker at jeg skal kunne rope ut på et torg "Jeg har psykisk lidelse" og den eneste grunnen til at folk ser rart på meg, er fordi jeg roper i offentlighet. Derfor tar jeg opp kampen. For hvis ikke meg, hvem?

Veldig mange har også lurt på om jeg kan lage et innlegg der jeg svarer på deres spørsmål. Det kan jeg selvfølgelig gjøre! Send meg en melding med deres spørsmål, eller legg det igjen som en kommentar, så kan jeg lage et innlegg senere.

-Josefine Hytten

Likes

Comments

Helse, utdanning

Uten dere hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Uten dere hadde jeg aldri hatt vitnemål. Uten dere ville jeg ikke ha fullført skolen. Uten dere ville jeg ikke hatt de vennene jeg har i dag. De tre siste årene i livet mitt så ut til å bli de værste, men dere gjorde de til de beste. Så takk Wang Toppidrett Tønsberg.

I 2014 startet jeg på Wang Toppidrett Tønsberg. Det tok ikke lang tid før jeg følte meg hjemme der. Jeg vil tørre å påstå at det ikke er mange som gleder seg til å gå på skolen, men det gjorde jeg. Jeg følte meg godt tatt imot og det var et supert miljø.

I VG2 da jeg fikk mitt første angstanfall, trengte jeg ikke engang å si noe før det var et helt "apparat" rundt meg, for å hjelpe meg. Alle lærerne mine ble informert, sosiallærer og trenerne mine tok tak. Alt handla om hvordan vi skulle gjøre skolehverdagen min enklest mulig. Møter med psykolog, lærere, foreldre og meg seg selv ble satt opp for å planlegge skolegangen min. Jeg følte meg sett. Jeg følte meg tatt på alvor. Jeg følte at alle brydde seg om meg.

Jeg fikk et eget rom der jeg kunne slappe av, og lærerne mine passet på at jeg spiste, fikk ro og at jeg slappet av. Jeg orket ikke lenger å trene, men Wang la opp et opplegg som gjorde at vi fant på noe jeg også kunne klare. Jeg ble målt i bevegelighet, og hvordan jeg hjalp til på treninger, og hvordan jeg besvarte spørsmål på trening. Dette gjorde at jeg fikk være med på det sosiale på trening, uten å bli mer sliten.

Når det kommer til fagene var jeg med på det jeg orket på skolen og jeg hadde noen dager i uka der jeg var hjemme, innimellom var jeg til og med på FaceTime fra senga. Jeg gjorde nesten alt det de andre gjorde, bare at jeg gjorde dette hjemme og i mitt tempo. Ved tett kommunikasjon med lærerne mine, fikk jeg det altså til. Jeg tok prøvene når jeg orket det. Jeg fikk sitte alene på et rom, slik at jeg ikke ble forstyrret, og jeg kunne slappe av om det trengtes under prøvene. Jeg fikk også muligheten til å legge opp prøveplanen min selv, sammen med sosial- og kontaktlærer. Der de andre hadde prøver, hadde jeg innleveringer, slik at jeg kunne jobbe både hjemme og på skolen. Lærerne visste meg tillit, og stolte på meg. Dette gjenga jeg med respekt for prøveplanen.

Jeg kan si at med hånda på hjerte- uten Wang Toppidrett Tønsberg hadde jeg aldri hatt vitnemål, eller de mulighetene jeg har i dag. Jeg tror ikke det er mange skoler som tar deg så godt i mot at lærerne tilbyr seg og ha overnatting på skolen om det er det som skal til for at du skal komme deg gjennom eksamen. Jeg tror heller ikke det er mange som har lærere og trenere du aldri har hatt i noen fag som kommer å spør hvordan du har det, fordi de genuint bryr seg. Jeg tror det heller ikke det er mange skoler som har lærere som sender deg melding før prøver, eksamener og vanlige skoledager, for å si at de håper og se deg på skolen i dag. Dette har Wang Toppidrett.

Uten Wang Toppidrett Tønsberg hadde jeg aldri hatt et vitnemål i dag, spesielt ikke med det snittet jeg uteksaminerte meg med. Jeg hadde aldri blitt uteksaminert som elevrådsleder og holdt tale på vitnemålsutdelingen om dere ikke hadde brydd dere. Så TAKK Wang Toppidrett Tønsberg, jeg skylder dere alt.

Dette er et resultat av en skole som bryr seg, et godt miljø og samarbeid.

WANG TOPPIDRETT TØNSBERG - SAMMEN LYKKES VI

-Josefine Hytten

Likes

Comments

Det å føle seg bedre er ikke alltid lett. Det er vanskelig å bare endre tankegangen helt, men noen ting kan gjøres for å føle seg bedre. Derfor vil jeg komme med min Topp 5 liste, med ting man kan gjøre for å føle seg bedre. Det første som er veldig viktig å tenke på før du gjør noe som helst på dager du er sliten er; Vil dette gi eller ta energi? Om svaret er, at dette vil gi deg mer energi, enn det tar fra deg, så er det bare å gjøre det. Om det vil ta mer energi enn det vil gi deg, så tenk om det heller er noe annet du kan gjøre.

1. Være med venner, eller noen du er glad i.

Selvom man er med venner betyr det ikke at man trenger å gjøre så fryktelig mye hele tiden. Noen ganger kan man rett og slett bare slapp av sammen, og det føles mye bedre å slappe av sammen med noen, enn alene. Om vennene dine allerede har planer, kan du gjøre de en tjeneste å si "i dag har jeg ikke en veldig bra dag, men blir gjerne med en liten tur". Da skjønner vennene dine at du ikke er sur, eller noe annet. Det er jo ikke fordi du ikke vil være med de du kanskje sier nei, men fordi du er sliten. Du gjør deg selv og andre en tjeneste ved å si ifra.

2. Gå en tur.

De dagene jeg er ekstra sliten er det ikke alltid jeg orker dette, men jeg prøver hvertfall å sette meg ut litt, for å få frisk luft. Dette gjør noe med deg, og det letter på tankene. Frisk luft kan aldri gjøre noe vondt. Det kan tvert imot få deg på helt andre tanker og få deg til å føle deg bedre.

3. Se en film/serie.

Se en film eller en serie som får deg til å føle deg bedre. For min del går det mye i Disney filmer, og kjærlighets komedier. Når det kommer til serier elsker jeg sånn teite drama serier, som er veldig klisje, men samtidig utrolig gøy, slik som Gossip Girl, Glee, og selvfølgelig Home And Away.

4. Trening.

Et annet tips som jeg gjorde mye før jeg utviklet ME, var å trene. Når man trener produserer man endorfiner, som gjør at man blir i bedre humør. Det trenger ikke å være veldig tung trening med mange intervaller, men å løfte litt vekter, sykle litt, eller yoga er super trening for å føle seg bedre.

5. Spis det du vil.

Noen dager har man ikke lyst på så mye mat og andre dager har du lyst på alt. Det viktigste er å lytte til kroppen sin, og rett og slett gi kroppen det den vil ha på dårlig dager. Om du ikke har lyst på mat, er det alltid lurt å spise noe syrlig, slik som bær, frukt eller en smoothie. Da får man i seg næring samtidig som man ikke spiser så mye. Andre dager der du rett og slett vil ha alt, da er det best å bare spise det du ønsker. har du lyst på sjokolade, så spiser du sjokolade.

Disse fem tipsene er ting som alltid får meg til å føle meg bedre. Jeg pleier ikke gjøre alle disse på en dårlig dag, men hvertfall en av de. Det viktigste er å lytte til kroppen. Lytte til hva du trenger i dag, kontra hva du tror du trenger, og enda viktigere; lytte til kroppen din, fremfor å høre på hva andre tror du trenger, samt og alltid huske på "vil dette gi eller ta energi.

-Josefine Hytten

Likes

Comments

Livet, Helse

Det er veldig mange som sliter med psykiske lidelser og andre sykdommer, men det er enda flere som ikke sliter med psykiske lidelser eller andre sykdommer, og takk Gud for det. For folk som ikke sliter med psykiske lidelser er det ledig vanskelig å sette seg inn i situasjonen til en som ikke alltid har det like bra. Derfor ønsker jeg å gi dere et innblikk i hvordan min dag kan se ut, om jeg har en dårlig dag.

Som dere vet så har jeg ulike problemer, og av den grunn er ingen dager like. Her er et eksempel på hvordan en dårlig dag med ME kan være;

Jeg har på alarm klokka 09:00 hver morgen, da jeg liker å komme meg opp. I det sekundet jeg våkner kan jeg allerede kjenne hvordan dag det kommer til å bli. Nei, jeg kan faktisk vite det før jeg våkner. De nettene som leder opp til en dårlig dag, sover jeg nesten ikke. Jeg vrir og vender meg, svetter, og drømmer masse. Når jeg blir vekt av vekkerklokka klokken 9, går jeg ikke ut av senga, men blir liggende. For jeg er utslitt. Utslitt etter å ha sovet.

Etter å ha tvunget meg selv ut av senga etter noen timer, går jeg rett ned og legger jeg meg på sofaen, og her blir jeg liggende de neste timene.

Jeg er ikke sulten, jeg må ikke på do, jeg er glovarm, og samtidig iskald. Jeg er utslitt. Jeg er faktisk så utslitt at jeg ikke klarer å sove. Jeg bare ligger der. Ser gjerne på en serie eller en film, men følger ikke med, for hodet mitt henger ikke med.

Kroppen min verker. Alt fra fingrene til tærne mine. Alt gjør vondt, og jeg orker ikke reise meg for å hente smertestillende. Jeg orker ikke prate og er veldig avvisende om noen prøver å prate med meg, spesielt familie. Som regel skrur jeg av telefonen da jeg blir sliten av å høre det komme en varsel i ny og ne.

Noen dager sniker angsten seg også opp på meg. Jeg har ikke hatt et anfall på lenge, men det betyr ikke at jeg ikke har angst. Jeg liker ikke å være alene, men samtidig så er jeg så sliten at jeg ikke orker å ha mennesker rundt meg. Jeg vil ikke at noen skal se meg, når jeg har en dårlig dag. Se meg svak som jeg pleier å kalle det, selvom jeg vet at det er feil ord.

Det eneste som er å gjøre på en sånn dag er å slappe av, stå opp når jeg er klar for det, legge seg ned igjen og slappe av, deretter ligger du å venter. Venter på at dagen skal bli over, slik at du kan legge deg igjen. Vente på en ny og bedre dag. Vente på at smerten i kroppen skal gi seg. Vente på at de vonde tankene skal gå bort.

For jeg er syk, slitenheten, smertene og tankene er ikke noe jeg bare kan riste av meg. Jeg kan ikke noe for at jeg er sliten. Jeg kan ikke noe for at jeg har vondt i kroppen min. Jeg kan ikke noe for at jeg har vonde tanker. Alt jeg kan huske på, er at det blir bedre.

Det kommer dager der jeg ikke er så sliten. Det kommer dager da jeg ikke har like vondt. Det kommer dager da de vonde tankene er erstattet med de gode. Det er dette jeg venter på. Det er dette jeg jobber for. Og heldigvis er det perioder med flere gode dager enn dårlig dager.

-Josefine Hytten

Likes

Comments

Helse, Livet, ME, Sykdom

Jeg kjenner min egen kropp.

Jeg vet når ting ikke er som det skal.

Jeg vet når jeg selv er syk.

Jeg vet når jeg trenger hjelp til å komme meg på beina.

Har du noen gang kjent på følelsen av å ikke bli tatt seriøs? Uansett hva det gjelder. Om det er drømmer, sykdom, eller noe du ønsker å si, så tar ikke folk deg på alvor? Det har jeg. Jeg har kjent på den følelsen igjen og igjen. Jeg har kjent på følelsen av å ikke bli tatt seriøst, og det er ikke en deilig følelse.

Jeg føler meg veldig heldig som har hatt de foreldrene jeg har hatt, som alltid har tatt meg seriøst, men selvom de har gjort det betyr det ikke at alle andre har. Mamma og pappa, tok heldigvis den kampen med å si til legen at jeg hadde angst i 2013.

Utenom alle diagnosene jeg fortalte om i mitt først innlegg, så har jeg også de siste årene blitt fort syk. Jeg har hatt kyssesyken, borrelia, mykoplasma lungebetennelse, bronkitt, osv. Flere av disse har jeg også hatt flere ganger. Når du er så mye syk som det jeg var, og du kommer til legekontoret, er ofte det første du møter, et dømmende blikk "å, er hun her igjen? Hva tror hun at er feil med henne denne gangen?". Når du er hos legen såpass mye, får man fort følelsen av å være en hypokonder, spesielt da de alltid sliter med å finne ut hva som feiler deg. Jeg, personlig, følte det tok rundt tre år før min fastlege skjønte at ting faktisk ikke var som det skulle, noe jeg visste hele tiden. Jeg visste at smerten jeg hadde i leddene mine ikke var normalt, og jeg visste at det ikke var normalt å være like sliten som det jeg var.

Symptomene endret seg hver dag, og det gjorde formen også. Jeg hadde frikort hos legen de siste årene, uten å ha en annen diagnose enn angst. Dette sier litt om hvor mye jeg var hos legen. Det som skulle til for at legen min skulle ta meg seriøst, var at min far ble veldig syk, med samme fastlege som meg. Fastlegen vår trodde ikke pappa var så syk som han var, noe som resulterte til at han ble mye sykere. På dette tidspunktet begynte legen å faktisk skjønne at jeg også var syk, selvom min og pappas sykdom ikke hadde noe med hverandre å gjøre.

Da legen begynte å ta meg på alvor, ble jeg henvist til sykehuset, på mange ulike avdelinger, og på under ett år, hadde jeg fått diagnosen ME. Da jeg fikk ME, var jeg ikke lei meg. Jeg var glad, for jeg ble endelig tatt på alvor. Dette var ikke noe jeg innbilte meg. jeg var syk, og endelig hadde noen hjulpet meg såpass, at vi fant ut hva det var. Og det gjorde meg glad.

Det var først etter noen uker jeg ble lei meg, og følte livet mitt var ødelagt på grunn av min ME diagnose, men det er en annen sak.

​-Josefine Hytten

Likes

Comments

Livet, utdanning

Jeg tror det kommer en tid i livet der alle skulle ønske de kunne satt livet sitt litt på pause, men det kommer også en tid i livet der livet blir satt på pause, uten at du egentlig kanskje vil det. Min pause er nå.

De siste ukene har blitt brukt til å være så mye som mulig med venner, for vi er nå ferdig på videregående og veiene våres skilles. Mange flytter, og går sin egen vei, noe som betyr at man må si hade for nå. Denne uken har blitt brukt på å si hade til alle mine nære som skal flytte, Oslo, Danmark, Spania, osv. Alle vokser opp og tar et steg videre i livet. Og hva skal jeg?

No. 1: Jeg skal jobbe med meg selv. Jeg skal lære å kjenne kroppen min og tankene mine, og jobbe med å bli friskere. Dette betyr mye tid alene, mye tid på å ikke gjøre noen ting, og mye tid hos leger og mye avslapping. Dette vil bli en kjedelig periode i livet mitt. En periode der alle sier hva som er anbefalt for meg, og hva som vil gjøre meg bedre. En periode der jeg lærer om meg selv, mens alle andre lærer om noe de ønsker å lære om - livet mitt er satt på pause. Dette er én måte å tenke på.

No. 2: Jeg skal jobbe med meg selv. Jeg skal lære å kjenne kroppen min og tankene mine, og jobbe med å bli friskere. Jeg får ta et helt år hvor jeg kun fokuserer på meg selv, uten forstyrrelser, et helt år der hovedfokuset er meg. Dette er en mulighet mange kunne trengt, og på godt og vondt er jeg så heldig at jeg får denne muligheten. Jeg vil få lærdom og livserfaring andre bare kan drømme om. Dette året er noe positivt for meg. Dette er måten jeg velger å tenke på.

Vi har alle gode dager og dårlige dager. På de dårlige dagene er det veldig lett å tenke som i alternativ 1. Men hva godt vil det gi deg? Vil det gi deg energi over å ligge og synes synd på din livsituasjon, eller vil det gi deg motivasjon over å tenke på at du faktisk gjorde det beste ut av det, og at du aldri ga opp? Det er mange som kan si til deg hva du skal gjøre, burde gjøre, må gjøre og helst gjøre, men det er bare én som kan endre måten du tenker og utfører ting på, og det er deg. Det er deg det kommer an på.

-Josefine Hytten

Likes

Comments

ME, Livet

"Vil du bli med på shopping?"

"Kan du kjøre på butikken for meg?"

"Du orker jo ingenting!"

-Nei, jeg orker ikke i dag, men det er ikke fordi jeg er lat.


Ting som dette er noe jeg får høre ofte. Jeg får ofte høre fra mange hvor lat jeg er, som ikke orker ulike ting. Disse menneskene er gjerne de som ikke kjenner meg så veldig godt. Disse menneskene er de menneskene som ikke vet hvordan det er å leve med en sykdom som gjør deg sliten, uten at du egentlig har gjort noen ting. Disse menneskene er de som ikke vet hvordan det er å våkne opp sliten etter å ha sovet i 10 timer. Jeg vet hvordan det er.

Med ME vet du aldri hvordan dagen din blir. Du kan våkne opp og føle deg såpass frisk at du kan finne på noe med venner og familie, kanskje dra en tur på shopping, men du kan også våkne opp å ha følelsen av å ha løpt et maraton. På dagene der du er sliten er det ikke stort annet å gjøre enn å legge seg ned, og bare slappe av, prøve å få tilbake noen krefter.

Livet ditt består av å planlegge sykdommen din, noe som er tungt nok i seg selv. Planlegge hvordan du skal gjøre ting for å spare krefter. Planlegge hva du skal gjøre i morgen om du har en god dag, men samtidig planlegge hvordan du kan avlyse alle planer om du har en dårlig dag. Er det et ord jeg ville brukt på å beskrive min sykdom så er det; ustabil.

Jeg er ikke lat. Jeg er bare mer sliten enn de fleste andre. Jeg blir utsatt for mange utfordringer som "friske" mennesker ikke ser på som en utfordring, som f.eks. å komme seg ut av senga. Så er det da rettferdig at de dagene hvor jeg biter tennene sammen å kommer meg ut av senga, så skal du kalle meg lat? Er det rettferdig at du skal kalle meg lat, fordi jeg kanskje ikke orker alt det du orker? Ville du sagt til en person, som har brekt et bein at han var lat, fordi han ikke orket å bli med på en gåtur? Nei, det ville du ikke, og det er fordi du skjønner at det er tungt for han å gå den turen.

ME er en sykdom du ikke kan se, og om du ikke er åpen om det, kan man som regel ikke vite at en person har ME. Jeg vil også tørre å påstå at mange ikke engang vet hva ME er, eller hva det innebærer. Derimot vet alle hva et brekt bein er.

Så folk med ME er ikke late. De er derimot utrolig sterke som kommer seg gjennom de utfordringene de møter på veien. Kunnskap er makt, og før du kaller noen lat - prøv å sett deg inn i deres situasjon, for du vet aldri hvilke utfordringer denne personen har vært gjennom i løpet av dagen som har gjort at hun eller han er sliten.


-Josefine Hytten

Likes

Comments

I 2013 ble jeg diagnotisert med fobisk angst og depresjon.

I 2015 ble jeg diagnotisert med sosial angst og panikk angst.

I 2017 ble jeg diagnotisert med ME.

Per dags dato er jeg under utredning av Lupus.


Jeg er Josefine Hytten, en 19 år gammel jente med store ambisjoner her i livet. Jeg er som regel alltid glad, livlig og vil at alle rundt meg skal ha det godt. Fram til mars 2016 drev jeg aktivt med håndball, og trente opp til flere ganger hver dag. Jeg gikk på Wang Toppidrett Tønsberg, og hver dag besto av skole, trening og venner. Før det plutselig sa stopp.

2013 var året jeg fant ut at alt ikke var helt som det skulle. Jeg hadde alltid vært redd for fyrverkeri og hver nyttårsaften lå jeg på sofaen å gråt på fanget til mamma eller pappa fordi jeg var redd for fyrverkeri. Jeg visste aldri hvorfor det var slik og det vet jeg heller ikke den dag i dag. I 2013 hadde jeg mitt første fobisk angstanfall. Jeg var på kino med mamma for å se "Safe Haven". På slutten av filmen er det en fyrverkeri scene, og det var her jeg fikk fullstendig panikk. Jeg hyperventilerte, gråt og spant hele kroppen. Jeg ville bare vekk.

Mamma fortalte om hendelsen til pappa, og de tok det rette valget ved å ta med meg til legen for å søke BUPA - Barn og ungdom psykiatrisk avdeling. Etter mitt første angstanfall kom anfallene bare nærmere og nærmere hverandre, og jeg kunne nå få et anfall om noen bare sa ordet "fyrverkeri". Det var nå jeg fikk brevet om at BUPA ikke kunne ta meg inn. Dette fikk meg til å føle at jeg var syk, men ikke syk nok til å få hjelp.

Jeg kom omsider inn på BUPA sent i 2013, og begynte å få den hjelpen jeg trengte. De første timene mine hos psykologen satt jeg bare og gråt. Jeg gråt, klarte ikke få ut et ord og jeg visste ikke hvorfor.

Årene 2013 og 2014, er to år jeg nesten ikke husker noen ting av. Jeg stengte meg inne, ville ikke snakke med noen, og jeg ville hvertfall ikke at noen skulle få vite om mine psykiske problemer. Alle sier de husker meg som en stille, sjenert og nesten litt sur jente fra disse årene, men samtidig en glad, og livlig jente. Humøret mitt, og personligheten min endret seg like fort som lysets hastighet.

2014 var også året jeg og min bestevenn ble bestevenner. Hun var/er fullstendig gal og fikk meg til å virkelig utfordre meg selv. På denne måten, ved at hun fikk meg mer åpen om ting, begynte jeg også å tørre og snakke om det som plaget meg. Jeg begynte å åpne meg for venner, lærere og andre. Noe som gjorde livet mitt mye bedre.

2014 til 2015 kom, og jeg ble jenta som alltid var glad igjen. Jeg ble den jenta jeg hadde pleid å være. Jenta som tok vare på alle og ville at alle skulle ha det gøy. Til det igjen sa stopp.

Jeg gikk nå i Vg2 på Wang Toppidrett Tønsberg. Jeg våknet en morgen, og sa til mamma at jeg ikke følte meg som meg selv. Jeg hadde aldri hatt et angst anfall som ikke var på bakgrunn av fyrverkeri, og av den grunn tenkte jeg bare at jeg var litt sliten. Jeg kom meg gjennom en trening i en kropp som ikke føltes som min egen. I mattetimen, fikk jeg mitt første panikkanfall. Jeg begynte akutt å hyperventilere, gråte og klarte ikke bevege meg. Vennene mine hjalp meg og læreren min ringte mamma.

Den dagen dro jeg hjem fra skolen. Jeg fortsatte å dra på skolen hver dag, og hver dag etter den mattetimen, endte med et nytt anfall, og mamma kom igjen å hentet meg å kjørte meg hjem. Jeg var utslitt, frustrert og sint. Jeg skjønte ikke hvorfor dette hadde begynt å skje. Jeg bestemte meg for at jeg ikke lenger ville dra hjem fra skolen, og sov heller en time på læreren min sitt kontor etter hvert anfall. Det gikk så langt at jeg tilslutt hadde tre anfall i løpet av en skoledag, og etter det dro jeg på trening. Jeg trente og sov om hverandre. Mamma kom å hentet meg på trening, og jeg lå å sov bak innbytterbenken. Jeg fikk nå forbud fra å trene av foreldrene mine, legen, psykologen, og skolen.

Etter dette hadde jeg en lang periode hvor jeg bare var sur og sint, men jeg lot ikke mange se det. Jeg begynte å bli fullstendig åpen om angsten min, og mine problemer, da jeg ikke lenger klarte å skjule det. Alle som spurte fikk 100% ærlig svar. Selvom jeg lot alle få vite hva som skjedde med meg, ville jeg ikke de skulle se meg når jeg var langt nede. Det var sterke, glade Josefine, som ikke hadde det så bra. Etter som jeg snakket og åpnet meg for flere begynte jeg å skjønne at det ikke er så unormalt som jeg trodde, og det er bare at min hjerne fungerer litt annerledes enn alle andres.

Selvom jeg forsto at jeg hadde et problem og jeg forsto at det å være åpen om det gjorde meg bedre, så var det en ting jeg ikke forsto, og det var hvorfor meg? Dette har jeg fortsatt ikke fått svar på den dag i da, men jeg har lært meg at det er sånn det er.

Jeg har fått mer svar på hvorfor kroppen min er som den er. Etter å ha tatt så mange blodprøver gjennom noen år, at jeg tror snart ikke de kan sjekke meg for mer, har vi funnet ut at jeg har ME og Lupus. ME er utmattelsessyndrom og Lupus er en autoimmun sykdom som angriper leddene mine fra innsiden.

Formålet mitt med denne bloggen er for meg å ha et sted å sette tankene mine. Jeg ønsker å dele hvordan det er å være 19 år og må sette hele livet sitt på pause, da man ikke kan studere, eller dra i millitæret fordi man er syk. Jeg ønsker å dele min hverdag, som består av ganske mange utfordringer de fleste andre ikke utsettes for hver dag, samtidig som jeg blir utsatt for de samme utfordringene enhver ungdom blir. Målet med denne bloggen er ikke å vise hvordan jeg har hatt det, og hvor ille ting kan være, men det er å vise hvordan man kommer seg gjennom de utfordringene du møter her i livet, og hvordan gjøre din livsituasjon til den beste den kan være. Du velger ikke det livet du får, men du velger hva du gjør med det.



Bilder jeg har funnet på min egen mobil fra 2014-2017

Jeg ønsker å vise hvordan det er mulig å være begge disse tilstandene nesten samtidig, og hva jeg har gjort for å gå fra nummer 1 til nummer 2. For det er mulig. For selvom alt det jeg nå har fortalt er min fortid, er det mye bra som har skjedd de årene også. Nå vet dere min bakgrunn, men det er ikke det som definerer meg, det bare endrer måten jeg tenker på.


-Josefine Hytten

Likes

Comments