Man blir født,lever og dør.
Det som er i mellom liv og død, hva er det? Har det en spesiell hensikt? Får hver person en egen oppgave, en egenskap? Ingen er jo like. Ingen vil det samme med livet? Er meningen med livet å finne seg en egen mening og leve opp til det kanskje?Jeg vil si meningen med livet er en gåte, som ingen riktig finner svaret på. Alle har sitt eget liv, det er hver våres oppgave å utfylle det. Også noen ganger å ende det. Eller at vi blir syke alt for tidlig.. er det ikke meningen at alle skal leve til man blir gammel? Eller må et liv tas vekk, før et nytt liv blir skapt? Vi kvinner er laget for å skape liv, og menn er med på å gjøre dette mulig. Må alle danne en familie? Eller kan man bare være alene? Man trenger ikke å være kvinne og mann for å finne kjærligheten.Man må gå på skole, få seg jobb og tjene penger for å klare seg. Men sånn var vel ikke livet før? Jeg tror jeg aldri kommer til å finne svaret, men jeg kommer hvertfall til å leve livet mitt. Fullt ut😁

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

En trend å bli ung mor? Alle rundt meg er gravide fortiden

For noen år siden tenkte jeg at jeg aldri skulle bli gravid, ikke snakk om en gang. Ikke søren om jeg skulle la kroppen min gå gjennom det smertehelvetet der. Men jeg har også hatt en baktanke om at hvis jeg skulle bli gravid så skulle jeg først bli ferdig med utdanning, ha en fast jobb og eget hus. Være ferdig med utelivet der ute. En gang i måneden er en fryd av glede "yess ikke gravid!!". Hver gang, før og nå.
Men... i det siste har så mange rundt meg, på min alder, på gjennomsnittlig 20 år blitt gravide. Jeg tenkte ikke så mye over det før for 1 år siden, da begynte jeg å tenke på det og følte meg påvirket. Jeg føler på en måte et press, at det er en trend. Jeg blir påvirket på en måte jeg aldri skulle trodd. Er det kanskje et instinkt? Kvinner er jo skapt for å lage barn? Jeg føler meg babysyk, at det liksom må være min tur. Jeg vet og har hørt at noen også blir gravide bare fordi venninnene blir det.. hvor sykt? Er det dette som er fremtiden? Hvis du ikke får barn innen du er 25 er du " for sent ute"? Fyttirakkern..
Jeg dømmer ingen, har ingen fordommer om unge mødre.. men det å føle på det "presset" tror jeg ikke at jeg er alene om..

Men.. jeg har aldri fulgt trender før, så hvorfor la seg bli påvirket nå?😅 Jeg tar det som det kommer og i mitt tempo😊om 10 år så, ja da er det nok mere passende.

Likes

Comments

Nå driver jeg med min andre utdanning. Jeg har gått på skolen i 16 år. Jeg har fullført alle årene mine, med en diagnose. En diagnose som har holdt på å ødelegge for meg. Jeg har ADD, eller som kan man si -ADHD uten hyperaktivitet. Jeg fikk diagnosen da jeg gikk på ungdomsskolen, for 7 år siden. Jeg har alltid vært den stille jenta, som ikke har sagt så mye. Jeg gjør nesten alle oppgavene mine bare halvveis. Jeg sitter i mine egne tanker, jeg glemmer ting. Jeg blir fort sliten, og vil være mye alene. Jeg klarer ikke å henge med i lengre perioder, jeg sliter med konsentrasjon. Jeg klarer ikke å sitte stille, og blir fort rastløs.
Jeg har gått på forskjellige medisiner og doseringer, men ingen effekt. Jeg må leve med det på skolenog i sosialesammenhenger. For 2 år siden ble det snakk om jeg kanskje var feildiagnosert, men fikk aldri noe ordentlig svar på det. Jeg sa jeg ville begynne med ny utdanning, og psykologen frarådet meg å begynne. Jeg scoret på det laveste på konsentrasjonstesten. Hun sa det på en vennlig måte at jeg var for dum. Skulle jeg høre på henne? Nei. Jeg satt meg ned på skolebenken igjen og kjempet meg gjennom året. Halvveis inn i semesteret fikk jeg beskjed av min mattelærer at jeg kom til å stryke, og ikke alle var skapt til å skjønne mattefaget. Men vet du hva? Jeg gikk inn i meg selv, er jeg for dum eller sliter jeg bare med å forstå sammenhengen? Jeg bestemte meg, jeg skulle klare dette, og jeg besto med glans. Og innså at hvis man virkelig vil, så kan alt ting skje. Jeg ville fortsette mer med skole, jeg ville ha en ny utdanning som jeg faktisk ønsket å ha. Så nå sitter jeg på skolebenken atter en gang. Jeg har hatt en dårlig periode, og måtte ty til medisiner til slutt. Fordi jeg vil ikke bare la være å gi faen lenger, jeg har blitt sterk. Jeg vil fullføre det jeg har startet med. Jeg lar meg ikke bli tråkket ned av noen.

I det senere har jeg begynt å jobbe. En helt ny verden for meg. Jeg har blitt mer sosial, åpen og mer sikker på meg selv. Jeg slipper å konsentrere meg hele dagen. Men likevel havner jeg tilbake til skolebenken, hvorfor? Jeg tror jeg vil bevise alle at dem tar feil, jeg klarer dette uansett hvor hardt jeg må jobbe. Men når er det bra nok?🤔

Likes

Comments