Hei alle!

Etter at jeg snakka om min erfaring med svangerskapsdepresjon hos mammabanden har jeg fått helt sinnsykt mange tilbakemeldinger. Jeg setter utrolig stor pris på det, det må dere vite!

Så har jeg også snakka med mødre som har hatt andre utfordringer både før og etter svangerskapet. En av de er Stephanie som har to tøffe gutter. Vi bor ikke så langt unna hverandre og gikk gravid rett etter hverandre. Alikevel har vi ikke ant hvilke frykter den andre av oss har sittet med i svangerskapet fordi det ikke har blitt snakka om. Jeg skal dele et innlegg med dere idag som Stephanie har skrevet om det å ha fødselsangst. Et tema som virker sykt fjernt for meg, for jeg har aldri hatt den frykten. Derfor er det viktig å snakke om det, for svangerskapsdepresjon var minst like fjernt for meg for 2 små år siden.


"I 2010, bare 16 år gammel, ble jeg gravid med mitt første barn. Jeg hadde angst for å føde, og ønsket derfor planlagt keisersnitt. Beskjeden jeg fikk var «uten en skikkelig grunn, som f.eks at barnet sitter i seteleie, får du ikke planlagt keisersnitt. Sånn er det bare.» Denne setningen glemmer jeg aldri. Angsten min var tydligvis ikke en skikkelig grunn, jeg ble ikke tatt seriøst. Hver gang jeg var hos lege eller jordmor nevnte jeg angsten min, men ble alltid avvist og fikk beskjed om at det kom til å gå fint. Jeg visste ikke at jeg hadde rett på hjelp.

I uke 39 var jeg hos jordmor på rutinekontroll, og jeg visste at fødselen var rett rundt hjørnet. Med dette i tankene hadde jeg også planer om å nå frem hos jordmoren min igjen å prøve å få hjelp. Jeg tenkte å nevne det etter undersøkelsen, men plutselig sa hun at babyen lå i seteleie. Vi måtte haste avsted til sykehuset med det samme, og samme kveld ble sønnen min født med keisersnitt.


4 år seinere bestemte jeg og min nye samboer oss for å prøve å få en baby sammen. Jeg kjente på bekymringene allerede når vi begynte å prøve, men det var ikke så ille enda heldigvis. Det gikk over 1 år til det endelig klaffa, og vi var i lykkerus! Fra det ene sekundet til det neste ble gledestårene mine om til ordentlige tårer og mye bekymring. Tankene mine- det var helt kaos i hodet mitt. Jeg var så redd for alt. At noe skulle gå galt, eller at vi skulle miste babyen. Tankene mine gikk mye tilbake til min første graviditet hvor ingen tok meg seriøst. Hvordan skulle det bli denne gangen - Jeg var vel ikke så heldig at denne babyen også satt i seteleie vel?

Jeg tenkte mye på fødselen og på alt som kunne gå galt underveis. Jeg fikk dårlig samvittighet, for det var jo dette vi ville! Endelig en liten baby! Den første for samboeren min, og den andre for meg. Jeg burde jo være glad og glede meg, men jeg greide det ikke.

Angsten spiste meg opp innvendig, og uansett hva samboeren min sa for å trøste eller hjelpe så hjalp det ingenting. Innerst inne ville jeg bare glede meg og sa til meg selv at jeg måtte slutte å tenke slik. Men kroppen sa noe annet. Jeg ble så sinnsykt sliten av alle tankene, jeg greide ikke konsentrere meg og begynte å få panikkanfall. Angsten tok over hele kroppen min, og uansett hvor hardt jeg prøvde å stenge ute de negative følelsene så gikk det ikke. Angsten bestemte alt. Samtidig gleda jeg meg veldig over alle spark og at magen vokste. Jeg gledet meg veldig til å treffe babyen vår, men gleden ble hele tiden overskygga av fødselsangsten.

Når man har født et barn i ung alder, så blir man voksen, og man skjønner så mye mer. Jeg hørte om andre mødre som fikk kjempegod hjelp og begynte å lure på hvorfor jeg ikke fikk den hjelpa jeg trengte. Jeg ble fast bestemt på at denne graviditeten skulle jeg få hjelp!

Jeg leste mye og brukte lang tid på å forberede meg. En lang liste ble skrevet og jeg tok den med til jordmortime. Endelig, dagen for den første jordmortimen kom. Jeg gledet meg, var nervøs, men mest av alt- redd.

Jeg kom meg nesten ikke inn døra engang før tårene trilla. Historien om graviditeten med førstemann og den nåværende angsten ble fortalt, og lista ble ikke tatt opp fra veska en eneste gang. Hun tok seg god tid til meg, hørte på meg, og roa meg. Det var så deilig å få snakke med noen om det, og endelig ble jeg tatt seriøst!

Jeg er helt klar over at det er vanlig å grue seg når man skal føde et barn. At man er nervøs og tenker masse på det, det hører med. Men slik jeg hadde det er ikke normalt. Heldigvis hadde jeg et barn som trengte all min oppmerksomhet på ettermiddagene og helgene, men når han var i barnehagen og samboeren min på jobb, kom de værste stundene. Når ingen andre var hjemme. Tankene og følelsene mine gikk bananas.

Når jeg var blant folk holdt jeg tilbake følelsene mine, jeg greide ikke vise de hvordan jeg egentlig hadde det, men så snart jeg var alene så alt annerledes ut.

Etter noen samtaler med jordmor henviste hun meg til Førde sentralsjukehus. Et planlagt keisersnitt var det store målet mitt, og jeg håpet at jeg kunne få det innvilget så jeg endelig kunne slappe litt mer av. Fra jeg var 4 mnd på vei reiste jeg til Førde en gang i mnd på samtale, og hadde i tillegg time hos jordmor annenhver uke. På samtalene snakket vi om vaginal fødsel og keisersnitt, og «fordeler» og «ulemper» ved de begge. De kunne uansett ikke bestemme noe før jeg var 37 uker på vei. Jeg hadde mange uker å tenke på, og innså etterhvert at en vaginal fødsel hadde vært det beste både for babyen og meg. Jeg følte at en igangsatt fødsel var bedre enn ingenting, da er man iallefall på sykehuset hele tiden. Samtalene hjalp meg så mye at jeg fikk troen på megselv, og begynte endelig å tenke at jeg kunne greie en vanlig fødsel. Dette greier jeg!

1 uke senere måtte jeg igjen til Førde, da tok angsten meg skikkelig. Det som egentlig skulle være 1 time med samtale, ble til 3 timer med jordmor, lege og overlegen tilstede. Jeg fikk innvilga keisersnitt og ble utrolig letta! Men plutselig kom tankene om at dette ikke var det beste for babyen, og jeg ble usikker igjen.

Jeg trengte heldigvis ikke bestemme meg når jeg var der, jeg skulle få dra hjem, tenke på det, og ringe de tilbake om 2-3 dager. Jeg snakka med samboeren min og besteveninna mi, og tilslutt måtte jeg bestemme meg. Ingen andre kunne ta det valget for meg, og jeg endte på valget om planlagt keisersnitt.

Termindato var 27. januar, og keisersnitt var satt opp 20, januar.

Mandag 9. januar klokka halv 6 om morgenen våkna jeg, gikk på badet og plutselig ble det vått. Vannet gikk! Jeg kunne ikke tro det! Jeg begynte å skjelve og visste ikke helt hva jeg skulle tenke. Jeg var verken glad eller redd, det hele var så uventa. Siden dette var en stund før det planlagte keisersnittet hadde jeg ikke pakka ferdig fødebagen så samboeren min og jeg løp rundt i huset som noen tullinger, fødselen var i gang. Hele graviditeten hadde jeg hatt så mange tanker og nå var det plutselig helt stille i hodet mitt. Jeg begynte så smått å glede meg. Vi satte oss i bilen og kjørte til Nordfjordeid på god start, så starta riene. Ganske vonde og med 5 minutters mellomrom.

Vi ble videresendt med ambulanse, og det eneste jeg tenkte på var at samboeren kjørte etter i egen bil, og at om han kjørte for fort og fikk bot kom jeg til å bli sur, hehe.

Vi nærmet oss Førde og riene kom nå med 3 minutters mellomrom. Jeg ble mer og mer sikker på at jeg ville prøve vaginal fødsel siden riene allerede var godt igang og jeg var i trygge hender på sykehuset. Jeg ble mer og mer sikker jo nærmere vi kom, og tilslutt var jeg fast bestemt. Jeg skulle prøve å føde vanlig.

Så kom vi inn på sykehuset og jordmoren skulle undersøke meg. Da starta det igjen. Angsten kom tilbake. Tilslutt kom jordmora å sa «så klart er det best å føde på en vanlig måte, men jeg tror at det for deg er best med keisersnitt». Hun gikk å snakka med overlegen, og det ble bestemt at jeg skulle få keisersnitt om en timestid. 9.januar kl 10:49 var den lille babyen vår født. Endelig! 18 dager før termin, og han bestemte selv at han var klar!

I hele svangerskapet leste jeg ingenting om fødsel så jeg ikke skulle bli mer redd. Jeg snakka heller med jordmødrene om akkurat de tankene og den frykten jeg hadde. Jeg er glad jeg fikk oppleve ordentlige rier, men jeg er fortsatt veldig glad for at det ble keisersnitt. Det var det beste valget for meg, og jeg kommer til å være evig takknemlig til jordmødrene og legene som tok meg seriøst og støtta meg.

Og kjæresten min, han er fantastisk! Jeg kunne vekke han om natta, ringe når han var på jobb, snakke med han når som helst. Han så aldri rart på meg, han tok seg alltid tid til meg, hørte på meg og trøsta meg❤ "

I følge helsedirektoratet har opptil 20 prosent av alle gravide fødselsangst. Det er ikke unormalt, men man føler seg gjerne aleine fordi det ikke blir snakka om. Hvorfor skal det være tabu å snakke om at man er redd? Jeg håper Stephanie sin historie viser at man har rett på hjelp, og at fødselen skal gå bra uansett hvilken vei babyen kommer ut. Både for mor og barn.

For mer informasjon om fødselsangst: https://helsenorge.no/fodsel/fodselsangst

Har du fødselsangst? Ta kontakt med din jordmor eller fastlege så snart som mulig og snakk om det. Få lagt opp en plan. Du har rett på hjelp!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Hei igjen, etter altfor lang tid!

Jeg skal ikke late som om jeg har hatt fullt opp og dårlig tid, for det har jeg ikke. Vi er ganske bortskjemt med denne lille frøkna som sover hele dagen og natta nemlig! MEN, jeg har hatt bruk for litt pusterom, tenketid, og rett og slett tid til å nyte den lille familien min ❤

Jeg tror jeg har fått informert de fleste rundt oss om hvordan ting sto til under svangerskapet, så nå er det kansje påtide å fortelle dere også.

Siden sist har jeg vært på etterkontroll i Volda og snakka med jordmora jeg hadde under fødselen. Det gjorde veldig godt, og jeg er ufattelig glad de tok seg tid til å ha denne samtalen med meg.

Under svangerskapet med Eira ble alt veldig intenst helt fra dag 1 egentlig. Jeg var på etterkontroll etter Gabriels fødsel og de fant plutselig en baby på 5 uker i magen min. Jeg gikk i sjokkmodus, men ble veldig glad, Jeg hadde en mistanke, men jeg trodde selv jeg var rundt 3 uker på vei, OM jeg i det hele tatt var gravid. Uka etter begynte jeg å blø og nå fant de ingenting på ul. De mente jeg hadde en spontanabort og jeg gikk i kjelleren. HCG ble målt og det stemte veldig bra med så langt som jeg selv trodde jeg var på vei, så jeg greide tilslutt å instille meg på at alt likevel var bra. I uke 8 ble det ny ul og der såg vi endelig en liten spire med hjerteslag, og jeg ble satt til 6 uker og med termin som jeg selv hadde regna ut❤ Ny ul i uke 11 viste en frisk og fin baby, og jeg ble satt frem en uke. De letteste ukene i graviditeten var egentlig frem mot uke 27, enda jeg trodde de kom til å bli de vanskligste. Jeg telte dager til vi kom over uke 20 og håpa at jeg skulle kunne stresse ned litt da. Og det gjorde jeg forsåvidt også, men så reiste vi til London for å feire farmoren min, og på flyet gikk slimproppen! Helga gikk og jeg tenkte ikke noe over det før jeg kom hjem på mandagen og plutselig hadde litt murringer ala modningsrier. Jeg hadde jordmortime onsdagen, så jeg bestemte meg for å ikke tenke mer på det, men heller ta det opp på kontroll. Som tenkt som gjort, og jordmor ble kjempestressa og sendte meg rett til Ålesund. Jeg hadde 3 cm åpning og kort livmorhals. På veien til Ålesund var jeg ikke så veldig stressa, men når vi kom på sykehuset skjønte jeg alvoret i det når de begynte å snakke om prosedyrer, omvisning på NEO osv. I ei uke låg jeg der og var kjemperedd, enda jeg visste jeg var i trygge hender. De dagene jeg var der kjente jeg virkelig på frykten av å miste igjen. De fortalte meg om og om igjen at det kom til å gå helt fint, men jeg greide ikke stille om tankene mine.


De neste ukene fikk jeg ikke lov å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen. Da kom følelsen av å være utilstrekkelig som mamma frem i tillegg. Liam gikk ikke i barnehage på denne tiden, så jeg var avhengig av andre for å få dagene til å gå rundt. Heldigvis for meg har jeg en bestemor og stebestefar som virkelig har stillt opp, uansett hva. De var og er helt fantastiske og uvurderlige! Så hadde jeg også søsteren min og kjæresten hennes som kom å henta Liam og tok han med på turer så han fikk lufta seg, og de passa han hele dager så jeg skulle få slappa av og og ikke stressa med noe. De har også betydd ufattelig mye i den tiden! Jeg aner virkelig ikke hva jeg skulle gjort om ikke disse menneskene hadde stillt opp så mye for oss de siste mnd før Eira kom til verden! Og stakkars Ole som måtte gjøre alt her hjemme ble jo helt utslitt. Men han var også den som passa på at jeg faktisk satt i ro og ikke risikerte noe. Han var også redd, og det ga han klart beskjed om! Jeg fikk ikke utfordre skjebnen når jeg bar på hans barn i magen.

I ukene som gikk kjente jeg at jeg ble mer og mer nedstemt, og jeg følte veldig på den følelsen av å være utilstrekkelig som mor og kjæreste. Jeg var sliten konstant, sov hele dagen og var våken hele natta med tullerier. Rundt uke 35 var jeg så lei at jeg sto på kjøkkenet med kniven i hånda og tenkte. Tenkte på at om jeg tilfeldigvis kom til å få kniven i magen så måtte de jo ta henne ut, og jeg kunne bli meg selv igjen. Tanken var kjempefristende! Da slo det meg at dette er ikke normalt! Jeg ble kjemperedd av meg selv og begynte å føle meg utrygg på min egen psyke.

Jeg tok det opp med jordmor, men følte meg avvist gang på gang. Det eneste jeg fikk var tilbud om å komme inn på sykehuset og få sterke sovepiller for å få sove. Jeg gjorde dette men det hjalp jo ikke i det hele tatt. Jeg følte at det eneste som hjalp ville være å få henne ut, og på dette tidspunkt var jeg ikke interessert i at det kom en baby, jeg ville bare bli normal igjen. i tre uker gikk jeg sånn å ikke ble hørt, og ting eskalerte kraftig. På siste jordmor kontrollen jeg hadde var det en annen jordmor som jeg kjenner til fra før, og endelig var det noen som tok meg på alvor! Hun ble forskrekka over at jeg ikke hadde fått noe hjelp, eller iallefall tilbud om psykolog. Men hun mente også at det var for sent å starte med det nå, så hun ringte rett til sykehuset og KREVDE at jeg skulle bli igangsatt. Da hadde jeg allerede fått en dato for flere månder siden, 12. Juli, men den ble utsatt hele tiden pga stor pågang på føden. Planen da ble at jeg skulle komme inn neste dag for igangsettelse. Jeg var så ufattelig sliten, låste meg inne på rommet og bare gråt. I tillegg var det en dame her i området som mista sin baby, 2 uker gammel, og dette gikk virkelig inn på meg. Jeg kjenner henne ikke, men jeg var så lei meg på hennes vegne, redd på mine vegne, og på toppen av alt så sliten at jeg knapt greide å gå.

Denne kvelden gikk vannet mitt. Jeg ble sjokka, redd, og glad. Ikke for å treffe babyen min, men for at det nå virkelig nærma seg slutten. Nå var det ingen vei tilbake.

Vi kom til Volda og ble møtt med skepsis. Vi måtte vente til neste dag da de helst ville kroppen skulle sette det i gang selv, enda det hadde gått 24 timer siden vannavgang. Neste dag starta de fødselen, og hele veien var jeg kjempeforbanna. På jordmor, på Ole og på babyen i magen. Jeg hata meg selv for at jeg valgte å gå igjennom dette igjen, og jeg var motvillig og vanskelig til alt jordmor sa. Da det endelig ble tid for å presse var jeg overlykkelig over tanken på å være ferdig. Jeg ville ikke se eller holde babyen, og det skjærer i hjertet mitt å tenke på nå. Når hun ble født ofra jeg ikke henne en tanke. Jordmor måtte ta prøver fra navlestrengen før vi fikk se henne, og jeg brydde meg ikke i det hele tatt. Alt jeg kjente var en lettelse over at jeg endelig skulle bli frisk.

Så hørte jeg hun gråte. Og som hun gråt! Da velta morsfølelsen seg over meg, og jeg begynte å leite etter babyen min❤ Jeg kunne ikke få henne fort nok i armene mine, og jeg hulka når hun endelig kom på brystet mitt. Jeg var så lykkelig og takknemlig over at alt gikk bra og at hun var ute, trygt i armene mine. De neste timene var preget av stolthet, lykke, og babykos.

Først neste dag kom skyldfølelsen. Jeg hata meg selv for å ha tenkt de tankene jeg tenkte. Jeg burde jo virkelig satt pris på at jeg hadde en frisk og fin liten baby i magen min! Ikke fikk jeg amme heller, så det prega meg også veldig enda jeg var klar over at det kom til å bli sånn. Jeg hadde tatt med meg bæresjal i fødebagen for å ha henne så nær som mulig etter fødsel. Både for å få den nærheten man får fra amming, men også for å knytte tettere bånd til det som bare hadde vært en plage de siste månedene. Det hjalp veldig, men skyldfølelsen satt i. Jeg snakka med ei jordmor om følelsene mine, og samme dag kom det en psykolog opp på rommet mitt og jeg fikk snakka om ALT. Og hun forstod! Det var så godt å få bekrefta at jeg burde fått hjelp lenge før! Denne samtalen med henne hjalp meg veldig, men jeg følte likevel at jeg hadde mye å ta igjen i tapt tid hos gutta. Det var derfor vi dro til atlanterhavsparken 6 dager etter fødsel. Når jeg tenker meg om nå var det litt risky å kjøre 4 timer i strekk med en utålmodig 3-åring, en enda mindre tålmodig 1,5-åring, og en nyfødt. Men det gikk heldigvis veldig fint!

På 6-ukers kontrollen tok jeg opp med helsesøster at jeg følte fødselen var så negativ og jeg husket egentlig veldig lite fra den. Hun ringte Volda igjen og fikk satt opp en time så jeg fikk gått igjennom fødselen med jordmora som var tilstede. Det gjorde veldig godt! Hun skrøyt mye av meg, og fikk meg til å innse at jeg ikke hadde gjort noe galt. Man kan ikke for følelsene sine, og det er helt innafor å være redd og lei seg når man har opplevd å miste babyen sin under et år i forveien.

Nå har jeg endelig klart å forsone meg med at det skjedde, det var dumt, men det er greit. Jeg er en god og kjærlig mamma, det er jeg helt trygg på. Jeg hadde nok aldri turt å bli gravid så raskt etter Gabriel om jeg hadde visst det jeg vet i dag, og jeg er glad jeg ikke visste. Ellers hadde vi aldri hatt den nydelige lillesøsteren som ligger i vugga si å sover akkurat nå.

Likes

Comments

Overskriften sier vel alt? I dag er det et helt år siden min vesle hjerteskatt kom til verden❤️ som tiden flyr! Året som har gått har vært fryktelig vanskelig og til tider fælt, men også preget av det mest fantastiske man kan oppleve. Jeg er takknemlig for at vi kan sitte her å tenke tilbake på det siste året og oppsummere det med en lillesøster i flokken💗

Gratulerer med dagen vår vesle lillebror, som nå også er storebror❤️

Likes

Comments

Fødselshistorien

Som de fleste sikkert har fått med seg så er altså lillesøster født. Hun har allerede rukket å bli hele 9 dager til og med! Iløpet av disse ni dagene har vi tilbragt en dag i Volda, tre dager på barsel, dratt til Ålesund og besøkt atlanterhavsparken, og bare vært hjemme og kosa oss alle sammen. Nå har det blitt etterlyst en fødselshistorie av så mange at nå er det vel på tide å skrive den ned. Den er ikke så veldig lang, for akkurat som sist endte også dette i en styrtfødsel, men jeg skal heller prøve å få med så mange detaljer rundt tiden før og etter som jeg kan huske.

Onsdag 20. juli

Denne dagen var jeg hos jordmor i Måløy på sjekk. Her var alt bra med baby E, men fy så sliten jeg var. Jordmor ordna med hastetime for vurdering av igangsettelse på sykehuset neste dag fordi jeg ikke skulle være for sliten til å føde. Hun sjekka også hvordan det sto til der nede og jeg hadde da 3 cm åpning, men en livmorhals som fortsatt var litt lang og langt oppe. Hun trodde kansje det kunne gå litt tid før fødselen starta, og det var også derfor hun ordna med den hastetimen. Jeg skulle egentlig bli satt igang noen dager før men det ble flytta hele tiden pga stor pågang på føden.

Senere på dagen dro vi rett til bestemor på middag og hadde en kjempe fin dag der med hele familien, og når vi kom hjem var jeg dødssliten! Jeg satt meg i senga og pusta ut i det jeg kjente et popp i magen. Tenkte at dette måtte da være vannet som gikk! Men ingen vann kom ut av min kropp, så jeg gikk på badet for å dusje. Som gravid tisser man konstant, og jeg var ingen unntak, men i det jeg reiste meg opp denne gangen rant det plutselig både ned i do og på gulvet. Jeg ble en smule flau og tenkte at jeg hadde tissa på meg, før jeg så gikk i dusjen. Senere på kvelden begynte det å komme rier takvis, og først da streifet tanken meg at det kunne være vannet som gikk. Jeg nevnte det såvidt for Ole Petter, men sa at jeg skulle se det an fordi det ikke hadde kommet mer vann. Etterhvert dabbet riene av som vanlig, og jeg sovna rundt klokka 3.

Torsdag 21. juli

Jeg våkna klokka 6 og måtte tisse igjen, men lå lenge i senga og tenkte på hvor mye jeg gleda meg til å slippe å dra bollemagen opp annenhver time for å tisse tre dråper. Tilslutt reiste jeg meg og kjente noe renne. Jeg kom meg helt til badet før det ble kliss vått overalt! Da var jeg vel egentlig ikke i tvil lenger, det måtte være vannet. Jeg ringte til God Start for å snakke med en jordmor om hva jeg skulle gjøre, og hun ba meg komme med det samme siden vannet hadde starta å gå kvelden før. Jeg vekte Ole, og ringte mamma. Mamma skulle dra på ferie med gutta denne morgenen, og jeg ba de reise uansett for jeg vet at min kropp ikke starter en fødsel selv. De reiste, og vi reiste til barselavd. for vurdering. Da jeg kom dit hadde det selvsagt ikke kommet mer vann så jeg var livredd for at jeg skulle bli sendt hjem, men en PROM test viste klart og tydelig at det var vannavgang. Vi dro videre til Volda for vurdering der også, men de ville gjerne at kroppen min skulle starte det selv. Jeg måtte derfor vente til neste dag.

Fredag 22. juli

Vi ble vekka med et brak klokka 8 om morgenen og måtte i hui og hast spise frokost og flytte oss over på fødestuen. CRPen min hadde steget ila natta enda jeg fikk antibiotika drypp, så det tydet på mulig infeksjon. Vel inne på fødestua ble det tatt ctg og gynekologen kom for å vurdere hvordan de skulle sette meg i gang. Jeg håpa virkelig jeg slapp drypp da de ga meg riestorm under Theos fødsel, men det var drypp de ville starte på meg denne gangen også... Så måtte vi vente. LENGE. Tilslutt kom en anstesi lege og satt ny nål til dryppet (jeg har dårlige årer så nålene faller ut hele tiden), og jordmor kunne endelig starte. Klokka var ganske nøyaktig 10, og jeg kjente første rie 5-10 minutt etter de starta. Etter det gikk det radigt! Rundt klokka halv 11 ringte telefonen min og det var mamma i andre enden. Jeg hørte Ole si at jeg lå med rier og at vi kom til å ringe tilbake en timestid etter når hun var ute. Jeg sa til han at han ikke måtte gi henne falske forhåpninger, for det kom nok ikke til å gå så fort denne gangen som sist, hehe. Like etter sjekka jordmor åpning, og som jeg trodde var det bare økt fra 3 til 4 cm. Jeg hadde kjempevondt og ble kjempeskuffa. Jordmora sa at det var kjempebra og at jeg måtte huske at "normale" damer øker en cm i timen. Det gikk ikke lang tid før jeg følte jeg skulle dø og riene ble så intense at Eiras puls forsvant helt under riene. Da ville jordmor sette på en elektrode på hodet hennes, men trodde det kom til å bli vanskelig fordi hun fortsatt låg langt oppe. Det gikk heldigvis veldig fint, for jeg hadde plutselig 8 cm! Jeg hadde altså økt fra 4 til 8 på 15 min. Jeg ble kjempeletta, og klamra meg til tanken om det snart var over. Nye 15 min gikk og jeg ville presse. Jordmor sa at hun ikke ville sjekke om det var klart for hun kunne se at jeg hadde kontroll over kroppen min selv, og at jeg greide fint å styre hele fødselen selv. Jeg pressa alt jeg makta iløpet av en pressrie som føltes ut som den varte i 4 år, og plutselig kjente jeg at hun var like på vei ut. Panikken greip meg og jeg fikk flashback fra Gabriels fødsel og følelsen av at jeg bare ville ha henne trygt inne i magen. Heldigvis greier man ikke la være å presse under pressrier, og på rie nummer to kom hele Eira klokka 11:19. Det var veldig stille i noen sekunder hvor det eneste jeg tenkte var "endelig er jeg ferdig!", etterfulgt av "åherregud, nå har jeg spjæra i to", før jeg hørte henne gråte og verden stoppa opp. Det lille vesenet som jeg bekymra meg dag og natt for når hun var inne i magen, var endelig på utsiden. Og for et volum hun kom med! Alt jeg ville var å ha henne på brystet, men de måtte ta en prøve fra navlestrengen først, og sekundene føltes ut som en evighet! Når jeg endelig fikk henne til meg, greide jeg ikke slutte å se på henne, og jeg kjente at alle tanker som har blitt tenkt iløpetav svangerskapet ikke betydde noe. Dette barnet er et lite hjerteplaster for Gabriel, men ikke søren om hun er her FOR han. Hun er sitt eget lille vesen, og hun er så heldig som har tre storebrødre til å passe på uansett hvor hun er.

Eiras bursdag er 22. juli. Denne morgenen var det også ett helt år siden bestefar døde. Ett helt år siden den verste sommeren i mitt liv starta. Hele dette året etter 22.juli 2015 har vært prega av stress, angst og vonde tanker både hos meg og andre rundt meg. Det føltes veldig godt å avslutte det hele ett år etter med verdens vakreste lille jente.

Eira Aurora

3220 gram og 50 cm lang. Helt perfekt.

Likes

Comments

Termin: 2. August, men lillesøster kommer uansett senest i Juli😊

På vei: 32+3, altså i min 33 uke.

Måned: Kalendermåned 8, graviditetsmåned 9.

Igjen til termin: 55 dager, tenk det!

Trimester: 3. trimester💗

Neste kontroll: Kontroll i Volda på fredag. Hadde en tur innom God start idag og fikk sjekka hvordan det sto til der nede, men det var visst ikke helt lett å finne ut av😝 Får forhåpentligvis vite mer på fredag!

Ultralyd: Det blir også i Volda på fredag, skal ha vekstkontroll av lillesøster også.

Kjønn: Lillesøster💗

Utålmodig: Ja, altså for min del kan det godt bli Juli med det samme så jeg slipper all denne bekymringa! Skulle ønske ukene faktisk fløy avsted så vi kunne kommet oss litt lengre enn hvor vi er nå. Kjenner det er en smule skummelt å gå rundt så fødeklar som min kropp tydligvis er nå😰

Nye innkjøp: Litt ebay og ei nydelig kyse fra Memini😍

Utstyr så langt: Har det meste, og mangler vel egentlig bare en baby som skal bruke alle disse tingene nå😁

Mage: Pff, nå er det begynt å bli trangt om plassen, og det merkes! Magen vokser og blir enda større hver gang jeg ser meg i speilet føles det ut som🐳 Nå har også lille E blitt så stor at jeg sliter med å puste når jeg sitter lent fremover😰

Melk i brystene: Ikke enda nei, og blir det som med de andre så kommer den ikke før etter fødsel 😊 JO, nå har det kommet råmelk!

Aktivitet: MASSE! Blir nesten bekymra for om det er for mye😂 Synes det er så merkelig at jeg kjenner så mye aktivitet når jeg har morkaka foran! Lillesøster er MYE mer aktiv enn gutta var, og til tider kjennes det ut som om hun prøver å komme seg ut navlen!

Tungt: Tidligere har det vært tungt psykisk å prøve å ikke være bekymra og stressa, men nå føler jeg endelig akkurat det begynner å slippe litt tak😌 Skuldrene senker seg mer og mer for hver dag, heldigvis. Fysisk tungt derimot! Kjennes at jeg er fremtung når jeg i tillegg løfter en ettåring ut og inn av bilen, opp og ned fra stellebordet, og dytter vogna foran meg i oppoverbakker😝 Stryk dette. Nå har jo den nye situasjonen oppstått, så da ble det plutselig litt ekstra skummelt igjen. Alle legene sier til meg om igjen og om igjen at det kommer til å gå så fort når hun bestemmer seg for å komme, så jeg MÅ ringe med det samme jeg kjenner noe osv, med tanke på at det er så tidlig, og det er jo en litt skummel beskjed å få. Iallefall med tanke på at kroppen min har jobbet såpass uten at jeg har hatt rier jeg selv har merka😨 forrige jordmortime gjorde ikke situasjonen noe bedre heller! Hun sa klart og tydelig ifra om at jeg måtte ringe med det samme jeg merker tegn til fødsel om jeg ikke vil føde hjemme😱 DA kjente jeg at jeg blei litt stressa ja! Hun er jo den eneste som faktisk har fysisk sjekka åpning, og hun mener jeg har iallefall 3-4 cm og i tillegg veldig myk og moden, så det kommer visst til å gå fort. I tillegg sa de i Volda sist at livmorhalsen er kort, men når de trykker lett på magen min krymper den med over en cm! Da er det ikke mye livmorhals igjen😱

Hodet festet: Nei, men hun har iallefall lagt seg med hodet ned da👍 Tulla, hun har snudd seg igjen😓

Barnerom: Baby E skal sove på vårt rom i starten så noe barnerom blir nok ikke laget med det første😝

Kynnere: Uhg, de er helt fryktelige nå! Uansett hva jeg gjør så får jeg kynnere, og det er fryktelig plagsomt! Har også hatt smårier litt her og der som også har en effekt på livmorhalsen. Dette blir fulgt med på, og jeg har fortsatt litt å gå på 😌 Fått streng beskjed om å slappe av og ikke ta innover meg alt som skjer rundt meg. Er mye om dagen som gjør at jeg stresser mer enn vanlig, men jeg har blitt mye flinkere til å "ikke bry meg" og dermed stresse mindre 😁 Her igjen, kynnerne er visst rier i mitt tilfelle og har gjort så livmorhalsen min er forkortet.

Matkick: Er ikke så mye som frister når man kaster opp det meste igjen, så nei.

Plager: Jeg er sykemeldt for Hyperemesis denne gangen også, og nå også fordi det er fare for prematur fødsel. Dette inneberer mye stille sitting og døtid, men man gjør det man må!

Jeg var iallefall ved godt mot forige statusoppdatering, men nå klikker jeg snart! Dette er kjedelig💤

Humør: Nå er humøre MYE bedre enn det var for noen uker siden! Kan nok også ha endel med at jeg våkner opp til sol hver morgen, og vi går lysere tider imøte💗 Og selvsagt at vi endelig føler oss tryggere på at vi faktisk får en baby denne gangen😄

Sykehusbagen: Nå fikk jeg faktisk beskjed av legen i Volda om å pakke en liten midlertidig fødebag, så den er klar! Da har vi det viktigste på et sted om vi plutselig må rushe avgårde 😁

Høygravid: Nei ikke enda, men det føles sånn😂 Bare 15 dager igjen!

Tanker om fødselen: Huff, som skrevet i tidligere innlegg gruer jeg meg noe enormt. Jeg tror og håper det er normalt etter en slik opplevelse som vi hadde sist, men det stikker virkelig altså. Jeg satser på en kjapp og smertefri (høhø) fødsel jeg!

Medisiner: Kvalmestillende.

Tilskudd: Jern.

Sykemeldt: Ja, og nå er jeg sykemeldt helt frem til permisjonsstart.

Likes

Comments

​Herrefred for en natt! Jeg har i flere dager nå gått å vært litt små nervøs etter mandagens beskjed fra jordmor. Nå ringer hun hver dag og spør hvordan dagen har vært for å være sikker på at jeg ikke føder, haha! Uansett, inatt drømte jeg at vannet faktisk gikk med et splæsj mens jeg sto i dusjen, og ut kom en perfekt lillesøster! På badgulvet vel og merke😲 Det ordet "hjemmefødsel" har visst gått meg til hodet tror jeg😂  Heldigvis har jeg ny time i Volda imorgen, så jeg får vel vite det da om noe skulle være på gang, hehe. 

I går fikk jeg et skikkelig redebyggingskick, og fikk for meg at jeg hadde veldig dårlig tid plutselig. Jeg har tatt det ganske chill frem til nå, men igår var det nesten som om jeg fikk panikkanfall! Kommoden med klærne er straks klar, senga er klar, bilstolen står i bilen, siste rest til fødebagen er pakka og bleiene er satt på plass! Når alt var ferdig og jeg endelig satt meg ned kom kynnerne på rekke og rad, og jeg tenkte med meg selv at det var lurt at jeg hadde pakka ferdig fødebagen. Men altså, selvsagt får man kynnere når man presser en kropp som ikke har løftet en ting omtrent på flere uker😂 Det gikk heldigvis over, men idag er kroppen stiv og støl, så idag skal jeg og Liam bare kose oss hjemme😷

Likes

Comments

​Hei igjen! Ny uke betyr ny oppdatering, eller hva? Idag har jeg igjen vært hos jordmor for å sjekke hvordan det står til med lillesøster, men det var ikke mye til sjekk som ble gjort! Jordmor turte ikke trykke for mye på magen i fare for å trigge noe, så vi fikk såvidt hørt at det levde der inne, og såvidt tatt mål😝 Hun forberedte meg på at det kommer til å gå fort denne gangen. Kansje tilogmed så fort at det blir hjemmefødsel! Da ble jeg redd, og det tror jeg Ole ble også! Han satt seg ned og googla på hva han må gjøre om det blir tilfellet at han må steppe inn som jordmor😂 Vi håper selvsagt å unngå det, men jeg kjenner det er nervepirrende å være her hjemme så langt unna sykehus når jeg nå vet det jeg vet. Anyways, tilbake til oppdateringen:

Termin: 2. August, men lillesøster kommer uansett senest i Juli😊

På vei: 31+1, altså i min 32 uke.

Måned: Kalendermåned 7, graviditetsmåned 8.

Igjen til termin: 64 dager!

Trimester: 3. trimester💗

Neste kontroll: Kontroll i Volda på fredag. Nå blir det sjekk av livmorhalsen hver fredag fremover. Hadde time hos jordmor idag da.

Ultralyd: Det blir også i Volda på fredag.

Kjønn: Jeg har tippa gutt hele veien, men nå er vi ganske så sikkre på at det er ei lita jente! Hun var absolutt ikke sjenert på forrige ultralyd så det var ikke vanskelig å se😝 Nå bekrefta de det igjen i Volda forrige fredag, så da slår vi oss til ro med det!

Utålmodig: Ja, altså for min del kan det godt bli Juli med det samme så jeg slipper all denne bekymringa! Skulle ønske ukene faktisk fløy avsted så vi kunne kommet oss litt lengre enn hvor vi er nå. Kjenner det er en smule skummelt å gå rundt så fødeklar som min kropp tydligvis er nå😰

Nye innkjøp: Ingenting nytt siden sist som jeg har kjøpt, men noen av de flotte venninnene mine og familien min lurte meg trill rundt og overraska meg med babyshower på fredag, og da fikk både jeg og babyE mye fint💗

Utstyr så langt: Som skrevet tidligere har vi det meste fra før, men det har visst ikke stoppa meg fra å handle mer, haha! Etter babyshoweren har vi tilogmed fått bleier i hus!

Mage: Pff, nå er det begynt å bli trangt om plassen, og det merkes! Magen vokser og blir enda større hver gang jeg ser meg i speilet føles det ut som🐳 Nå har også lille E blitt så stor at jeg sliter med å puste når jeg sitter lent fremover😰 litt bedre nå når hun har snudd seg riktig vei, men det føles ut som om jeg har en altfor kort overkropp og en altfor lang baby!

Melk i brystene: Ikke enda nei, og blir det som med de andre så kommer den ikke før etter fødsel 😊

Aktivitet: MASSE! Blir nesten bekymra for om det er for mye😂 Synes det er så merkelig at jeg kjenner så mye aktivitet når jeg har morkaka foran! Lillesøster er MYE mer aktiv enn gutta var, og til tider kjennes det ut som om hun prøver å komme seg ut navlen!

Tungt: Tidligere har det vært tungt psykisk å prøve å ikke være bekymra og stressa, men nå føler jeg endelig akkurat det begynner å slippe litt tak😌 Skuldrene senker seg mer og mer for hver dag, heldigvis. Fysisk tungt derimot! Kjennes at jeg er fremtung når jeg i tillegg løfter en ettåring ut og inn av bilen, opp og ned fra stellebordet, og dytter vogna foran meg i oppoverbakker😝 Stryk dette. Nå har jo den nye situasjonen oppstått, så da ble det plutselig litt ekstra skummelt igjen. Alle legene sier til meg om igjen og om igjen at det kommer til å gå så fort når hun bestemmer seg for å komme, så jeg MÅ ringe med det samme jeg kjenner noe osv, med tanke på at det er så tidlig, og det er jo en litt skummel beskjed å få. Iallefall med tanke på at kroppen min har jobbet såpass uten at jeg har hatt rier jeg selv har merka😨 jordmortimen idag gjorde ikke situasjonen noe bedre heller! Hun sa klart og tydelig ifra om at jeg måtte ringe med det samme jeg merker tegn til fødsel om jeg ikke vil føde hjemme😱 DA kjente jeg at jeg blei litt stressa ja! Hun er jo den eneste som faktisk har fysisk sjekka åpning, og hun mener jeg har iallefall 3-4 cm og i tillegg veldig myk og moden, så det kommer visst til å gå fort. I tillegg sa de i Volda sist at livmorhalsen er kort, men når de trykker lett på magen min krymper den med over en cm! Da er det ikke mye livmorhals igjen😱

Hodet festet: Nei, men hun har iallefall lagt seg med hodet ned da👍

Barnerom: Baby E skal sove på vårt rom i starten så noe barnerom blir nok ikke laget med det første😝

Kynnere: Uhg, de er helt fryktelige nå! Uansett hva jeg gjør så får jeg kynnere, og det er fryktelig plagsomt! Har også hatt smårier litt her og der som også har en effekt på livmorhalsen. Dette blir fulgt med på, og jeg har fortsatt litt å gå på 😌 Fått streng beskjed om å slappe av og ikke ta innover meg alt som skjer rundt meg. Er mye om dagen som gjør at jeg stresser mer enn vanlig, men jeg har blitt mye flinkere til å "ikke bry meg" og dermed stresse mindre 😁 Her igjen, kynnerne er visst rier i mitt tilfelle og har gjort så livmorhalsen min er forkortet.

Matkick: Er ikke så mye som frister når man kaster opp det meste igjen, så nei. Tom for påskeegg også så nå er vi back to kvalme og oppkast 24/7😣

Plager: Jeg er sykemeldt for Hyperemesis denne gangen også, og nå også fordi det er fare for prematur fødsel. Dette inneberer mye stille sitting og døtid, men man gjør det man må!

Humør: Nå er humøre MYE bedre enn det var for noen uker siden! Kan nok også ha endel med at jeg våkner opp til sol hver morgen, og vi går lysere tider imøte💗 Og selvsagt at vi endelig føler oss tryggere på at vi faktisk får en baby denne gangen😄

Sykehusbagen: Nå fikk jeg faktisk beskjed av legen i Volda om å pakke en liten midlertidig fødebag, noe som ble gjort idag! Da har vi det viktigste på et sted om vi plutselig må rushe avgårde 😁

Høygravid: Nei ikke enda, men det føles sånn😂

Tanker om fødselen: Huff, som skrevet i tidligere innlegg gruer jeg meg noe enormt. Jeg tror og håper det er normalt etter en slik opplevelse som vi hadde sist, men det stikker virkelig altså. Jeg satser på en kjapp og smertefri (høhø) fødsel jeg!

Medisiner: Kvalmestillende.

Tilskudd: Jern.

Sykemeldt: Ja, og nå er jeg sykemeldt helt frem til permisjonsstart.

Likes

Comments

For ett år siden feiret vi bestefars bursdag for siste gang.
For ett år siden var det finale i melodi grand prix.
For ett år siden tok jeg denne testen, og verden falt i grus i noen timer.

Helt ut av det blå kom jeg på at jeg skulle ha mensen snart. Etter litt etterforsning kom jeg frem til at den var over ei uke for sein, og måtte derfor ta en test. Var ikke veldig bekymra siden mensen har en tendens til å være litt ustabil etter en fødsel. Jeg tissa på pinnen og der lyste de to strekene mot meg nesten før jeg var ferdig. Panikken tok meg akkurat der og da og jeg ble helt utrøstelig. Hvordan ialledage skulle nå dette gå? Jeg bestemte meg kjapt for at det bare var en utvei. Vi kunne ikke sjonglere tre barn hvor de to yngste kun skilte ett skarve år. For ikke å snakke om hva folk kom til å si.
Ole derimot, var ikke stressa i det hele tatt. Han var så rolig at jeg ble sint!
30 min etter jeg tissa på pinnen kom mamma og søstrene mine for å se grand prix finalen. Så da satt jeg der da. Sint, forvirra, og fryktelig lei meg for det valget jeg hadde tatt.

Heldigvis greide ole å overtale meg om at det ikke var noe problem med et tilskudd til. Nå gikk det jo som det gikk, men jeg er likevel glad vi valgte som vi gjorde. Ellers hadde vi gått glipp av en liten sønn OG en datter💗 Rart hvor mye livet forandrer seg iløpet av et år, eller hva?

Likes

Comments

HOY! Her er det lenge siden jeg har vært innom nå! Som dere kansje har fått med dere så har jeg vært både i London og innlagt på sykehus siden sist. Flyturen til London endte med at slimproppen gikk, og vel hjemme igjen kjente jeg mye stikking nedover. Dette tok jeg opp med jordmor på onsdagen, og hun sendte meg videre til Ålesund med det samme. Jeg går altså rundt med 3-3,5 cm åpning og forkortet livmorhals akkurat nå! På sykehuset fikk jeg både lungemodningssprøyter og riehemmende, og tilslutt fikk jeg altså komme hjem igjen mot at jeg reiser til Volda på kontroll hver uke. Stress å reise, men sååå deilig å kunne være hjemme med gutta!😄

Termin: 2. August, men lillesøster kommer uansett senest i Juli😊

På vei: 29+5 uker, altså i slutten av svangerskapsuke 30.

Måned: Kalendermåned 7, graviditetsmåned 8.

Igjen til termin: 74 dager!

Trimester: Endelig 3. trimester💗

Neste kontroll: Kontroll i Volda 27.mai og jordmor 30.mai.

Ultralyd: Neste planlagte er 6.Juli for vekstkontroll. OM vi kommer oss så langt. Så blir det også satt opp noen ekstra i Volda for sjekk etter uke 30 fordi hun sitter med rumpa ned. Håpet er at hun snur seg etterhvert😁 Neste ultralyd blir i Volda om en uke.

Kjønn: Jeg har tippa gutt hele veien, men nå er vi ganske så sikkre på at det er ei lita jente! Hun var absolutt ikke sjenert på forrige ultralyd så det var ikke vanskelig å se😝

Utålmodig: Ja, altså for min del kan det godt bli Juli med det samme så jeg slipper all denne bekymringa! Skulle ønske ukene faktisk fløy avsted så vi kunne kommet oss litt lengre enn hvor vi er nå. Kjenner det er en smule skummelt å gå rundt så fødeklar som min kropp tydligvis er nå😰

Nye innkjøp: Det ble jo kjøpt pittelitt i London da, men ikke mye! 😊

Utstyr så langt: Som skrevet tidligere har vi det meste fra før, men det har visst ikke stoppa meg fra å handle mer, haha!

Mage: Pff, nå er det begynt å bli trangt om plassen, og det merkes! Magen vokser og blir enda større hver gang jeg ser meg i speilet føles det ut som🐳 Nå har også lille E blitt så stor at jeg sliter med å puste når jeg sitter lent fremover😰 Hun sitter også som sagt med rumpa ned og sparket RETT på blæra mi, så nå må jeg alltid ha et toalett i nærheten😂

Melk i brystene: Ikke enda nei, og blir det som med de andre så kommer den ikke før etter fødsel 😊

Aktivitet: MASSE! Blir nesten bekymra for om det er for mye😂 Synes det er så merkelig at jeg kjenner så mye aktivitet når jeg har morkaka foran! Lillesøster er MYE mer aktiv enn gutta var, og til tider kjennes det ut som om hun prøver å komme seg ut navlen!

Tungt: Tidligere har det vært tungt psykisk å prøve å ikke være bekymra og stressa, men nå føler jeg endelig akkurat det begynner å slippe litt tak😌 Skuldrene senker seg mer og mer for hver dag, heldigvis. Fysisk tungt derimot! Kjennes at jeg er fremtung når jeg i tillegg løfter en ettåring ut og inn av bilen, opp og ned fra stellebordet, og dytter vogna foran meg i oppoverbakker😝 Stryk dette. Nå har jo den nye situasjonen oppstått, så da ble det plutselig litt ekstra skummelt igjen. Alle legene sier til meg om igjen og om igjen at det kommer til å gå så fort når hun bestemmer seg for å komme, så jeg MÅ ringe med det samme jeg kjenner noe osv, med tanke på at det er så tidlig, og det er jo en litt skummel beskjed å få. Iallefall med tanke på at kroppen min har jobbet såpass uten at jeg har hatt rier jeg selv har merka😨

Hodet festet: Hun lå med hodet ned, men nå turner hun som bare det. En dag ligger hun i sete og neste føles det ut som om beina hennes sitter fast i ribbeina mine😂 Stryk hele den, hun har virkelig lagt seg til med rumpa ned nå, så jeg er spent på om hun vil flytte seg etterhvert😁

Barnerom: Baby E skal sove på vårt rom i starten så noe barnerom blir nok ikke laget med det første😝

Kynnere: Uhg, de er helt fryktelige nå! Uansett hva jeg gjør så får jeg kynnere, og det er fryktelig plagsomt! Har også hatt smårier litt her og der som også har en effekt på livmorhalsen. Dette blir fulgt med på, og jeg har fortsatt litt å gå på 😌 Fått streng beskjed om å slappe av og ikke ta innover meg alt som skjer rundt meg. Er mye om dagen som gjør at jeg stresser mer enn vanlig, men jeg har blitt mye flinkere til å "ikke bry meg" og dermed stresse mindre 😁 Her igjen, kynnerne er visst rier i mitt tilfelle og har gjort så livmorhalsen min er forkortet.

Matkick: Er ikke så mye som frister når man kaster opp det meste igjen, så nei. Tom for påskeegg også så nå er vi back to kvalme og oppkast 24/7😣

Plager: Jeg er sykemeldt for Hyperemesis denne gangen også, så er jeg også plaget med fæle kynnere og smårier uansett hva jeg gjør😰 Har også fått lavt blodtrykk nå, så jeg er veldig sliten om dagen😥

Humør: Nå er humøre MYE bedre enn det var for noen uker siden! Kan nok også ha endel med at jeg våkner opp til sol hver morgen, og vi går lysere tider imøte💗 Og selvsagt at vi endelig føler oss tryggere på at vi faktisk får en baby denne gangen😄

Sykehusbagen: Nå fikk jeg faktisk beskjed av legen i Volda om å pakke en liten midlertidig fødebag, noe som ble gjort idag! Da har vi det viktigste på et sted om vi plutselig må rushe avgårde 😁

Høygravid: Nei ikke enda, men det føles sånn😂

Tanker om fødselen: Huff, som skrevet i tidligere innlegg gruer jeg meg noe enormt. Jeg tror og håper det er normalt etter en slik opplevelse som vi hadde sist, men det stikker virkelig altså. Jeg satser på en kjapp og smertefri (høhø) fødsel jeg!

Medisiner: Kvalmestillende.

Tilskudd: Jern.

Sykemeldt: Ja, og nå er jeg sykemeldt helt frem til permisjonsstart.

Likes

Comments