Raisons de vivre

Jeg har aldri kunnet skrive ordentlig fordi jeg har vært så hyperfokusert på mine egne skjeletter og micro-selvbilde. For at jeg skal kunne leve som et åpent menneske så har det vært en total nødvendighet for meg å oppnå trygghet i meg selv. Det handlet ikke om hvordan jeg så ut eller hva jeg gjorde, det handlet om at jeg aldri fikk en ordentlig annerkjennelse og trygghet hos mine egne foreldre. Jeg har innsett at det å leve et liv basert på andres verdier og meninger er.. Giftig. Jeg låste meg inn i et fengsel basert på at jeg bare skulle prestere for alle andre enn meg selv. Til og med meningene jeg hadde var egentlig ikke meningene jeg hadde, usikkerheten boblet i meg og det eneste jeg ønsket var å kunne være uavhengig. Trygg i meg selv, trygg på at jeg kan og at jeg våger. Trygg på at jeg kan ta sunne fornuftige, eller ufornuftige avgjørelser med måte. Ikke å gå rundt som en vandrende eksistensiell krise og føle at hele verden sakte men sikkert vender seg inn mot meg. Jeg tenker at begeret mitt har vært så fullt så lenge, men så har noen vippet litt på det underveis så det har blitt plass til litt ekstra and so on. Jeg trodde ikke at livet mitt kunne bli verdt å leve uten å måtte tygge meg ihjel på alle mulige sorter av medisiner. Jeg var helt sikker på at jeg var stein gal og sammen med sorgen, skuffelsen og de traumatiske episodene så blir det til slutt en del av hverdagen. Jeg kan huske at jeg en periode trodde jeg hadde selvmordstanker, men da jeg drøftet det med psykologen min så fant jeg til slutt ut at jeg ønsket aldri å dø, jeg ville bare leve ordentlig. ( Tenk det, there is a fine line. ) Det finnes så mye der ute å se og oppdage, så mange mennesker å dele historier med og bli inspirert av. Det er lett å miste håpet i et trangsynt samfunn. Det er liksom derfor vi av og til må titte litt opp fra vår egen boble og nyte forskjellene våre. Ja, istedenfor å pirke på de. But thats just my advice. Tusen takk til alle som har sett videoen jeg delte, og tusen takk til alle som har tatt seg tid til å kommentere. Trodde aldri jeg skulle

Likes

Comments


Det er alltid vanskelig å vite eksakt hvordan man skal formulere seg i det første posten. Men jeg skal i alle fall introdusere meg så godt jeg kan: Mitt navn er Iris, jeg er 22 år gammel. Jeg har en fantastisk mann jeg deler livet med, og en liten Siberian husky som heter Navajo ( men vi kaller han bare Naajo ). Jeg skal riktignok ikke overraskende skrive om livet jeg lever, men også det store, det lille, det fine og det såre vonde. Jeg har hatt en utrolig vanskelig barndom jeg vil skrive mye om, og alt jeg har tatt med meg videre fra det. Å oppleve at kjærlighet blir misbrukt og trygghet nedprioritert gjør liksom noe med en.
Jeg sliter psykisk, men det er ingenting som skal hindre meg. Fordi jeg er sterkere enn det. Før var jeg redd for å skrive, det blir veldig slitsomt når angsten tvinner seg rundt hver eneste bokstav og tanke du har. Plukker fra seg alle tanker så det ikke er noe verdig igjen å dele.

Jeg er reflektert, jeg skal seile jorden rundt og jeg vil ha lange samtaler med kloke vandrere i land jeg besøker. Jeg vil kjenne vinden rive i nesa, jeg vil gråte av glede og ikke av sorg. Jeg vil leve, føle, feile og lære! Ikke minst! Lære til jeg dør.

Bli med da!

Likes

Comments