Husmorssyssler, Aktiviteter, Lær av mine feil

Å, nei! Det slo meg som en beinhard knytteneve midt i fleisen: jeg har postet et innlegg som bygger opp under myten om det perfekte liv. Om et liv der alt er bare sus og dus, mor baker boller mens frostbitte barnekinn smiler pent og svarer takk. Et liv der en kan spise av gulvet og grønnsakene er sortert etter farger. Mulig jeg smører litt tykt på der, men... Jeg synes det er ille! I min verden er det verste sort... Den dagen du møter på et grønt gryntende monster med ljå i hånda og sikkel til midt på kneet, vet du at du bør snu og løpe den andre veien. Du får det du ser. Slik er det ikke med glansbildemødrene (IKKE at jeg er en glansbildemor!!!) som poster bilder av matpakker fulle av kjøttpålegg med fancy navn, hjemmebakt rugbrød HVER dag og hvitløksmarinerte oliven på pinner med sjørøverskip eller prinsesser. Eller som daglig poster selfies med den perfekte vippen på håret og morgenfrisk sminke klokka åtte på kvelden. Mødrene som deler bilder av evigglade barn, e-stoffrie middager og sommertrente mager i november. NOVEMBER!

Her snakker vi skikkelig spionmateriale, James Bond kan bare gå og legge seg, for her har vi med hverdagens kameleoner å gjøre. Damer er damer verst, sies det. Mødre er mødre verst, eller hur? Bollene jeg bakte smakte utrolig godt i både en og to og tre dager. Mødre er naturlig nok stolte av sine smilende barn og lekre matpakker, og sånn skal det også være. Jeg prøvde meg som en supermatpakkemamma, men kontinuiteten i det hele skortet. Det tok for mye tid, la for stort press på meg selv og ungene var like glade for to skiver med leverpostei klæsjet sammen i all hui og hast, selv om det så ut som ei brødskive og ikke en skummel hai. Det er ikke poenget! Poenget er at dagens mødre skal jammen meg prestere over heile linja. Verden går framover, men det er akkurat som om forventningene til 50-tallskvinnen er lagt oppå alle forventningene til nåtidens kvinner. Nå er jeg for alvor langt ute i synsingens sfære, men jeg tror nok at det helst er mødrene som skaper forventinger til seg selv, ikke omverdenen. Sjekker ut bilder fra noens perfekte mammaliv på instagram, facebook, snapchat... Mannen min bryr seg vel ikke om gulvene skinner, det er det jeg som gjør. Naboen kunne ikke engasjert seg mindre om jeg kjøper brødet eller baker det selv. Og ungene gir vel blaffen i om jeg har riktig vipp på håret eller ei!

Så hvorfor blir det sånn? Hvorfor føler vi at vi må fylle rollene som både 50-tallets husmor og nåtidens selvstendige karrierekvinne? Hvorfor er vi så strenge med oss selv? Jo (blant annet) fordi tustemikler som meg selv poster bilder av nybakte fastelavensboller med melisdryss, pent dandert på et trendy retro fat UTEN å fortelle om bollebakingens harde realiteter. Tror dere jeg sto og nynnet for meg selv, smilte pent til mine håpefulle små og iblant tok en pustepause for å nyte utsikten og prise meg lykkelig for herligheten? Nope, tror ikke det altså, ikke akkurat denne gangen. Sannheten er hakket mer nyansert.. Jeg stresset meg halvt ihjel for å rekke å smelle sammen deigen med middagen putrende i ovnen. Mens galskapen sto på og stressnivået økte, forviste jeg to veldig ivrige bollebakere fordi det ble litt mye kav der og da. Resultatet var selvfølgelig tårer, mel og frustrasjon. Med middagen i magen forlot jeg bordet med mål om å trille ut bollene FØR barna gikk heilt i kjelleren. Også her valgte jeg den effektive, men veldige upopulære, metoden som går ut på at en gjør det selv. Litt mer snørr og tårer... Jeg forbannet prosjektet jeg hadde sparket i gang.. Kunne jeg ikke bare kjøpt ferdige boller på butikken? Bollene ble etterhvert fortært, og harmonien sånn nogenlunde gjenopprettet, men bakebollen ble stående et par dager på benken før vi gjøv løs på den. Boller er og blir gode, men neste gang jeg poster et bilde av hjemmebakte boller vet dere at det muligens ligger mer til historien enn det bildet forteller. Og sånn er det vel gjerne for de fleste av oss? Som regel koser jeg meg når jeg baker boller sammen med mine fine små assistenter, men det er jammen ikke alltid bollebaking bare er kos og bedagelighet. Kanskje det er på tide å være litt snillere med hverandre, litt mer nyanserte i våre framstillinger av oss selv? Så blir vi kanskje ikke så strenge med oss selv? Flink pike-syndromet er ingen spøk, og det er utrolig hva en litt mindre sminket sannhet kan gjøre for å minske byrden. Nå snakker jeg kun for meg selv, men jeg ELSKER å se at det er flere enn meg som til tider har stuegulvet overøst av plastikkgorillaer, bamser, trommestikker og det som måtte minne om en travel hverdag og småbarnsinvasjon.

Det koster å være kar, og det koster jammen meg å være husmor også!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Hytteliv, Husmorssyssler

Nok en gang er hytteliv en soleklar vinner i vinterferien. Vi har riktignok tilbrakt dagene på mine foreldres hytte, noe som innebærer et litt enklere hytteliv (som i mindre knotete). Krana gir oss både kaldt og varmt vann, vi har dusj, utedo inne, strøm, TV, bilvei ++

Det er heilt greit det når gubben reiser på jobb og jeg har fire små å varte opp. Synes jeg ser meg stå midt inni granskauen med en liten en som illskriker, ei litt større ei som bare må tisse AKKURAT NÅ og en utedo litt oppi heia. Visst er jeg nokså brukbar i multitasking, men har til gode å kunne spalte meg selv. Så nå når jeg er alene med hele hurven elsker jeg nrksuper på morgenen og doen under samme tak! Og vi elsker å kunne steke fastelavnsboller i en ovn med stabil temperatur.

Deilig duft fylte hytta da vi ventet på å kunne sette tennene i årets fastelavnsboller.

Herligheten ble i tradisjon tro nytt med krem og bringebærsyltetøy.

Likes

Comments

Hytta, Hytteliv, Natur, Uteområdet

Far i huset har fått seg en ny bestevenn, nemlig motorsaga si. Iført verneutstyr, som seg hør og bør, satte han alle kluter til i kampen mot djevelbuskene. Den ene etter den andre måtte knele under motorsagas kvasse tenner. I tråd med stereotype kjønnsnormer, passet mor barn mens far gikk i krigen. Og skal si vi vant terreng! Områdene rundt hytta ble med ett så tilgjengelige, lyse og åpne. Deilig!

Det var i grunnen heilt greit å kunne bivåne det hele fra sidelinja. Med tre små var jeg på ingen måte arbeidsledig. MEN jeg fikk muligheten til å sende et stjålent blikk eller to bort på den barske mannemannen min som gjorde det så fint for oss alle. Og da kan man ikke klage. Fikk i tillegg et bål vi kunne varme oss ved!

Klar til tokt! Utrolig hvor praktisk det kan være å ha teknologien på sin side. Slitne småbarnsbein setter også pris på en pustepause i pappa si kjerre.

Bruke motorsag OG brenne bål på en og samme dag... Kjenner en voksen gutt som var over middels fornøyd.

Prosjektet med å rydde rundt hytta er et evighetsprosjekt, men om vi tar det litt etter litt blir det bare bedre og bedre! Mitt mål for våren er å lage noen små bed litt her og der, så nå kan gjerne snøen takke for seg så planene kan legges. Inntil det skjer får vi ha hive oss på akebrettet og ga det gøy med den snøen vi har! 

Likes

Comments

Hytta, Hytteliv, Interiør, Masters bedroom

Kontrastene mellom senga vår hjemme og på hytta er for tida nokså store. Mens vi hjemme nesten ligger nedi gulvet fordi jeg erklærte krig mot senga, må vi nærmest ta løpefart og McGyver—rulle for å komme opp i senga på hytta. Men alle vet jo at McGyver ruller jo aldri BARE for å se kul ut!

I dag ble jeg for alvor klar over nytteverdien av ei høy seng. Tanken var jo å kunne nyte verdens beste og fredeligste utsikt mens ungene lekte harmonisk inne i stua. Utopisk tenker du? Ja, sannsynligvis... MEN det vi ikke hadde tenkt på var at den høye senga er selveste nøkkelen til perleporten. Til bedagelighet. Til latskap. Til etterlengtet avslapning også ETTER kl 05.30. For når første morgenøkt (og nei, her tenker jeg ikke på snusk!!!) med bleieskift, lett frokost og litt leking er overstått, skal minsten hvile. Samtidig er de største småttene klare for litt frisk luft. Så da er saken biff. Vi sender ungene ut, priser oss lykkelige for dynas omsluttende varme, og legger oss på vakt. Inne! I senga! Hvis vi spanderer noen kalorier på å rigge oss til puter, trenger vi ikke å rikke på en eneste muskel den neste halvtimen. Jeg er førstemann til å innrømme at det er toppen av latskap, men gud så deilig!


​Far, alias «Andreas falkeblikk» tar oppgaven med stort alvor.

Likes

Comments

Hytta, Natur, Uteområdet, Villmarkskvinnen

Selvinnsikt er en fin ting, og jeg innser det faktum at jeg er nokså feig av meg når det kommer til møter med dyr... Ei lita mus kan få blodet til å pumpe og nervene til å jobbe i høyspenn. Traumet da jeg oppdaget mus i skapet under vasken hjemme, sørget for at jeg holdt beina høyt og unnlot å åpne skapdøra heile helga. Snodig nok kan jeg avskrive lyden av ilende mus i vegger og tak på hytta på kontoen for hyttesjarm. Forstå det den som kan.

Tidligere har jeg hevdet at vi er temmelig alene langt ute i skogen. Dette er intet mindre enn en illusjon. Graden av «aleinehet» kan ikke måles utifra innslaget av andre personer. Vi er omgitt av liv og leven, både på godt og vondt. Oppdemmede bekker og veltede bjørketrær minner oss om beveren som i all beskjedenhet lurer rundt oss. Utallige spor viser at både elg, rådyr og hjort bor i skogen vår. Fiskesprett, fugler som flakser, våryre padder, små salamandere og en hoppende liten harepus vitner om en skog som syder av liv. Det er deilig og befriende, så lenge elgen holder seg unna soveromsvinduet vårt da. Noe som er mindre befriende er horven av knott som driver oss på flukt midt på sommeren. Plagsomme som pesten og freidige som få går de til angrep, og vi står rådløse, røde og vablete tilbake.

En høstdag i september ble vi kjent med sider av skogens dyreliv vi tidligere ikke hadde direkte kjennskap til. I gjørma så vi et stort og tydelig fotavtrykk. Det kunne vært etter hunden til foreldrene mine, men det var liksom så skarpt og stort. Tanken på ulv hadde til da vært totalt fraværende. Vi hadde hørt om ulv i noen nærliggende bygger, men aldri hos oss. Så virkeligheten vår fikk med ett nye rammer. Det var faktisk ulv på hytta, en ekte ulv! Motstridende følelser som fascinasjon og frykt, nysgjerrighet og skepsis veltet innover oss. Selv om ulven er et norsk dyr føltes dette som noe merkelig eksotisk. Ungene måtte kjenne på sporet, se på det, kikke rundt seg. Hvor var Gråbein nå? Kunne han se oss? Høre oss? Lukte oss?

ULV, ULV! I skogen vår! Snikende, lurende og smygende. Det er spennende, men ikke alle er like begeistret. En skal ha mange førstegangsopplevelser i livet, og dette var en for meg.

På samme måte som jeg ikke tror på spøkelser, men likevel blir redd av "Åndenes makt", ble jeg ikke redd for ulven, men nekter å gå ut aleine i mørket. Kanskje tidenes dårligste selvbedrag, men det er vel ikke så rart når ens bedre halvdel hevder at det er som "å være i ulveinnhegningen i Dyreparken!"? Det er fellingstillatelse på ulven, men den ble ikke tatt under årets jakt. For alt vi vet kan den være laaaaangt borte nå, men nå vet vi hvertfall at det aldri er godt å vite hva som skjuler seg bak skogens mange trær.

Likes

Comments

Aktiviteter, Husmorssyssler, Lær av mine feil, Strikking, Mote

av venstrevottenes olme guder. Eller kanskje det er høyrevottenes guder jeg har havnet i unåde hos? Uansett, forbannelsen henger tungt over meg.

Det finnes knapt den ting som er mer husmorslig enn strikketøy, en varm kopp te og gullrekka på TV-en. Det er gøy å skape. Ja, det er nesten magisk å se noe vokse fram maske for maske. Den moderlige stoltheten får en real selvtillits-boost. "Ja, se.... Ungene mine har hjemmestrikkede votter, og det er JEG som har utført mesterstykket. Vanskelig? Nei, det er ikke vanskelig. Ikke i det heile tatt...". Stive fingre? Flatsittet rumpe? Knotete pinner? Masker som reddes i siste liten mens diverse faguttrykk avløser hverandre det ene etter det andre? Nei, sånt snakker man ikke høyt om. Det er jo så lett så. Null stress. Bare moro, fra a til å. En dans på roser. Eller, hvordan var det nå egentlig?

Det hender jeg er litt rask på avtrekkeren. Tankene kommer ofte litt etterskuddsvis, de kan ikke alltid holde tritt med handlingene. Store strikkeprosjekter har sjelden blitt ferdigstilt, og etter lang tid uten slike syssler fant jeg ut at jeg måtte vekke husmoren i meg til live igjen. Klok av skade satset jeg på votter til dattera mi på tre. Treåringer har nemlig veldig små hender som skal varmes av tilsvarende små votter. Og det er jo så lett å strikke! Null stress! Eller? I bedagelighetens ånd valgte jeg et flerfarget garn for å unngå tungvinte trådskifter. Søkefeltet sa "strikke enkle votter barn". Så til noe som i utgangspunktet er så enkelt hadde jeg et ekstra enkelt garn å strikke med og en ENKEL oppskrift. Eureka! En venstrevott så dagens lys og gleden over å være halvveis var til å ta og føle på. For hver maske følte jeg meg som ei litt bedre mor. Venstrevotten ble lagt til siden, den enkle oppskriften på det enkle prosjektet ble hentet fram og sofaen på ny inntatt. Høyrevotten ble fort ferdig, jeg klappet meg selv på skuldra og svevde stolt over stuegolvet. Responsen lot ikke vente på seg da jeg viste dem til mannen min: "Hvorfor har du strikket TO venstrevotter???". Venstrevottens forbannelse gjorde livet surt for meg. Det var dette med tanken og handlingen da...



Her er beviset på at venstrevottens forbannelse ikke er oppspinn. Grunnet en bristet stolthet har jeg nå bare tre votter for hånden. To venstrevotter og en høyrevott. Jeg har heller ikke somlet meg til å få festet de løse trådene, men det er fort gjort det.

Venstresmellet sved, stoltheten skrumpet inn som en tørket rosin. I desperasjon sendte jeg ut en ettersøkning på Facebook. "Strikkemagi og husmorsnykker ble til to høyrevotter... Noen som har gått på en venstresmell? Str 3 år?". Ikke mindre enn 35 VENNER, FAMILIE og bekjente har godtet seg på min bekostning (jeg klandrer dem egentlig ikke). Tror du jeg fikk noen høyrevott str 3 år? Nei, tror ikke det. Så da var det bare å ta pinnene fatt. Heldigvis er det så lett å strikke votter, at det gikk radig unna. Og best av alt, snuppa godkjente det ferdige resultat!

Alle kan gjøre feil, og det er greit det. Men så er det også det med at historien har en tendens til å gjenta seg selv. Og noen ganger er det ikke til den handlende parts fordel, sånn som i mitt tilfelle. Etter strikkefadesen fikk strikkeselvtillitten min seg en alvorlig knekk. Men da jeg kom over Jorid Lindviks "Den store votteboka" veltet inspirasjon på ny innover meg. Tiden med rekonvalesens var over, garn kjøpt inn og skaperlysten upåklagelig. Planen var å strikke disse fantastiske vottene til minsten:

Gammel vane er vond å vende, så etter mange timers intens strikking var en veldig fin venstrevott ferdig. Jeg kunne til og med se at det var et ekorn på framsiden. Husmorstanken var igjen full, og jeg kriblet etter å gyve løs på den siste halvdelen, nemlig høyrevotten. Boka med oppskriftene må være myntet på folk som meg, fordi utførlige oppskriften gjør den nokså foolproof. Det er jo en gavepakke å få en oppskrift som er ferdig tolket, da kan en nær sagt pause deler av hjernen og jobbe på autopilot. MEN, det kan hende at jeg pauset litt for mange avdelinger i topplokket, da jeg halvveis i høyrevotten innså at nok en gang hadde venstrevottens forbannelse meg i sitt hule grep. Jeg hadde TO venstrevotter!!! Så her sitter jeg... Husmora med alle venstrevottene, og søker noen som har et overskudd av høyrevotter. I str ett år med et ekorn på... Jeg innser at det muligens blir to par ekorn-votter, og jeg er veldig motivert for å bryte venstrevottens forbannelse en gang for alle. Tiden vil vise hvor vellykket det prosjektet blir, mulig jeg tar meg litt vel mye vann over hodet her.

Jeg må jo si meg nokså fornøyd med den ferdigstilte venstrevotten. Men det er og forblir to venstrevotter, så jeg ender nok fort opp med to par med ekorn-votter. Hvem vet? Kanskje det ene votteparet finner veien under et juletre i år? Det vil tiden vise...

Likes

Comments

Aktiviteter, Hytteliv, Villmarkskvinnen

Som liten lovte jeg meg selv mang en ting. En av de var at jeg aldri skulle bli ei av de damene som pyset seg ut i vannet, helst skrikende eller jamrendre som om deres siste time var kommet. Eller de damene som forbrente flere kalorier på å holde håret over vannet enn på selve svømmingen. Aldri, aldri at jeg skulle bli som dem. Kanskje venninnene mine, men aldri denne frøkna! Og så gikk årene da... Jenta som heiv seg fryktløs ut fra både svaberg og brygger (for ikke å snakke om fly) ble ei dame. Hun ble mamma, og jeg tror det var der det gikk galt. Med den lille bylten i armene vokste det fram en følelse av sårbarhet. Mitt viktigste oppdrag i livet ble med ett å verne om det lille nurket, men også om meg selv. Et bittelite minimenneske trengte meg. Så jeg ble feig. Og ganske tøff. Hvis noe truet poden våknet tigermammaen i meg. Sjåføren som kjørte litt for fort, litt for nærme sykkelvogna, fikk virkelig kjenne stikket da jeg satte vokterblikket i han. Instinktenes språk gir ikke rom for tolkning. Jeg hadde blitt en vokter, en beskytter, en livvakt.

Samtidig ble jeg feig. Jeg begynte å tenke at fly kan jo faktisk falle ned, og båter kan jo synke. Men vi har jo både flydd og tatt båt uten å blunke, det er bare opplevelsen av skjørheten i det hele. Verst av alt er likevel at jeg har blitt ei av de damene som pyser seg ut i vannet. Jeg har blitt den evige taperen i "førstemann uti"-leken. De gangene jeg vinner er det ene og alene fordi jeg desperat prøver å overbevise meg selv om at fryktløsheten i meg fremdeles er større enn feigheten. I sommer fikk jeg for alvor et slag om baugen da til og med Andreas var uti før meg. Sannheten er at jeg ikke kom meg lenger enn til kneet før damen i meg overbeviste jenta i meg om at det var hun som hadde råderett på feltet, jeg gjorde retrett. For en fallitterklæring! Når alt koker ned til alt står jeg nå ved et veiskille. Jeg kan velge å godta min damelige feighet, eller tviholde på det lille jeg måtte ha igjen av fryktløshet...

På hytta blir dette veiskillet tydelig da vi fra tid til annen må vaske oss. Alternativene er ikke så mange. Vi kan enten hoppe i vannet, hive ei bøtte eller to over oss på terrassen, ta en kattevask inne eller la være vaske oss. Sistnevnte er ikke noe alternativ for meg, og det er litt styrete med disse bøttene... Så det definitivt greieste er å bare hive seg i det, selv om hvert eneste bein i kroppen stritter imot. Og det var det jeg gjorde forrige helg. Etter å ha feiget ut i dårlig stil sist, beit jeg nå tennene sammen og forsvant ut i en lite kulp. Og det var ikke godt, det var friskt! Kaldt vann er og blir kaldt vann, men jeg var sånn tålig fornøyd med meg selv. Til og med håret fikk seg en liten vask, og jeg håper det var en som tenkte at han sannsynligvis har verdens tøffeste mamma (kanskje litt optimistisk der, men...). Så det store spørsmålet er om det var et vågalhetens siste pust eller om jeg kanskje ikke heeelt har blitt den damedamen jeg aldri skulle bli? Jeg tror faktisk at det pustet litt nytt liv inn i spontaniteten, for det er ikke tvil om at det blir flere dukkerter framover. Så lenge en kan trekke inn i ei varm hytte og kose seg med en kopp kakao foran peisen mens en tiner litt etter litt, er det ingen fare.

Endelig var det jeg som var tøffest! Jeg kan herved puste lettet ut

i visshet om at jeg ikke har blitt ei sånn dame jeg aldri skulle bli. Ikke heilt iallefall.

Likes

Comments

Hytteliv

"Mamma, kan vi ha rømmegrøt?". Det er som musikk i ørene. Rømmegrøt vinner over taco, pizza og lasagne, hvem skulle tro det? Ikke jeg ihvertfall... Selv om hytta er enkel, må kosten være god. Joikakaker og lapskaus på boks kan være greit nok det, men det kan ikke være normen. Det hadde vært litt trist. Matglede. Matglede er viktig. Vi skal nyte på hytta, ikke bare fores. Det er også grunnen til at vi gikk til anskaffelse av et lite gasskjøleskap. Det står riktignok ute i bua, så det blir lite snoking om kveldene, men det gir oss muligheter til å spise mat vi kan nyte. Det gir oss kald melk på morgenen, skiver med gulost og bacon til frokost. Ungene koser seg med hver sin yoghurt, og vi voksne kan utsette frokosten bittelitt (særlig når de våkner før fuglene fiser). Det er gull verdt i en ellers hektisk tilværelse. Og når frokosten til slutt står på bordet snakker vi sjokade, nugatti, syltetøy, bacon, speilegg, hyttemelk, tomater, agurk, makrell i tomat, leverpostei, skinke, ost, knekkebrød og brødskiver. Vi har ikke alltid det samme, men vi lever stort sett som konger og dronninger inni granskauen. Og sånn må vi nesten ha det, livet er for kort til å ikke ha det greit! Og vi må jo tross alt bære inn maten, da er det like greit å ta med seg noe en gleder seg til å sette tennene i. Heldigvis veier ikke chips så mye, så det har vi sjeldent manko på...


Tross enklere standard på bofasilitetene, har vi aldri så gode frokoster hjemme som på hytta. Heile konseptet med hyttelivet er jo at en skal ha det litt ekstra greit, kanskje derfor vi har valgt nettopp det livet?

Likes

Comments

Oppussing, Uteområdet

En flittig dugnadsgjeng bestående av tre tøffe karer har stått på i helga. Det er utrolig hvor mye en får gjort når ikke barna er med. Iløpet av ei lita helg (far selv var alene fra fredag til lørdag) har de utrettet en masse! Tusen millioner takk Mats og Kjetil. Alt som skal være grått har blitt grått, vinduskarmene er grunnet, stråtuster angrepet med en supermaskin i håp om å kunne lage gressplen, einere slaktet og senger malt! Det er rett og slett veldig imponerende! Med det har vi tatt et stort steg i riktig retning. I tillegg til god arbeidsånd har gutta vært heldige med været. Men en liten fot inn i høsten er det godt å vite at 2 strøk er unnagjort. MEN, vi er ikke i mål med malingen enda. Favorittsysselen på kvelden er nå å restaurere vinduene på hytta. Og det er en prosess med mange steg. Andreas har plukket de ned fra hytta, platet igjen hullene og tatt vinduene med hjem. Her har han skrapet kitt og maling, tatt ut glassene, pusset og er snart klar for grunning, kitting og maling. Det er et tidkrevende prosjekt, og det er i stor grad hans prosjekt da jeg gjerne jobber på kvelden. Så om jeg gleder meg til å se de nymalte, hvite vinduene på plass, mistenker jeg at det er en som gleder seg enda mer.

Ellers er vi i gang med å musesikre hytta i den grad vi kan gjøre det. Det innebærer å få opp nye nettinger på lufteventilen på vest-veggen, tette igjen åpningene under bordene og gå på jakt etter potensielle musautostradaer. De trenger ikke store glipen, så vi blir neppe aleine med det første, men det er godt å vite at vi kanskje kan gjøre det litt vanskeligere for dem å trenge inn. Kjenner jeg blir litt svett av tanken på å kunne våkne av ei mus som piler over håret mitt...

Det begynner virkelig å ligne noe, det er deilig! Fargen heter "Grå skifer", og vi er veldig fornøyde med fargen. Det koster litt energi, og vi må dele oss litt som en familie for å komme i mål. Men det føles så godt å vite at hytta har fått den pleien og kjærligheten den trenger for å stå støtt gjennom vinteren.

Da vi første gangen satte vår fot inne ved hytta var den omsluttet av gress, einerbusker og ville vekster. Hyttas beligghenhet er helt prima, og ed litt innsats nå og da begynner vi å se store endringer. Terrassen som smyger seg rundt vestveggen og sydveggen har gjort tilværelsen på hytta veldig komfortabel. Ellers har vi vunnet terreng i retning vannet og badeplassen. All einer er borte og gresset er klipt ned flere ganger i løpet av sesongen. Andreas har tatt litt, jeg har tatt litt og dugnadskaren Kjetil har tatt MASSE denne helga. Det er vi evig takknemlige for fordi det betyr mye for hvilke mulgheter vi har rundt hytta. En gressplen kan jo brukes, det kan ikke en bakke med humpete gresstuster. Så, tusen takk Kjetil! Drømmen er å få noen prydbusker og diverse bærbusker opp, det er jo livsprosjektet vårt så da må vi gjøre det fint.


Vi vinner terreng! Takin' ova;)

før og etter einerslakten.

Vestveggen før og etter terrasse og maling.


Kjøkken før og etter. Ikke heilt ferdig, men .....


​Seng før og etter.

​Når vi står midt i all jobbinga er det fort gjort å glemme at det faktisk har blitt gjort mye. Da er det fint å kunne se på bildene, som en liten påminner😀.

Likes

Comments

Oppussing

​Jeg aner ikke hvor lang tid det har gått fra vi fikk tatt ned lister i ganga, skummet og vasket til vi nå har fått grunnet ferdig. Vi snakker uker, om ikke måneder. Den er nemlig litt kinkig fordi vi går jo ut og inn heile dagen. Da er det ikke lett å få malt på dagtid med ei på tre år og en på ett år. Etter mørkets frambrudd blir det fort litt vanskelig å se. Det har altså tatt sin tid, men nå er taket ferdig malt og veggene ferdig grunnet! Hurra! Neste steg blir å finne riktig maling.Det skal være lyst, men ikke hvitt. Og det skal være lunt, men ikke for mørkt... Vi finner nok ut av det til slutt, og jeg har stor tro på at det skal bli bra. Til slutt...

​Utrolig hva litt maling kan gjøre, det ser allerede så utrolig bra ut!

Likes

Comments