Hytta, Hytteliv, Lær av mine feil

i gårsdagens innlegg hadde jeg mange jeg ville takke. Frykten min var at jeg skulle glemme noen, men har foreløpig ikke mottatt noen klager på DET. Min mann var derimot mildt sagt fornærmet da min søster og kjæresten fikk all æren for kongebildet på doen. Så, bare sånn for å bevare husfreden, DET VAR ANDREAS SOM FIKSET KONGEBILDET.

Kan tro jeg fikk høre det. Bildet ble ikke bare røsket med på en eller annen gjenbruksbutikk, det krevde flid og en real innsats. Det var en prosess i mange steg. Først tok Andreas turen ut til kontoret. Så satte han seg foran dataen, tastet inn "kongeparet 80-år" og ventet mens Google hentet fram det beste de hadde. Deretter sørget han for å få det ut i fotokvalitet, FOTOkvalitet dere. En skal ha det fint på do! Sist, men ikke minst, kom han i kontakt med superagentgenene sine og tryllet fram ei forlatt ramme. Og vipps, så var det obligatoriske dobildet klart!

Hvem vil vel ikke se disse to i øynene mens man gjør sitt fornødne? Oi, jeg kjenner det var litt ubehagelig å tenke på det på den måten. Jaja, en tuller ikke med tradisjoner!

Her om dagen lærte min vise venninne Hilde meg hvorfor man i tradisjon tro skal ha kongebilde på utedoen, og det var litt artig. Saken var visstnok at man tørket seg med det man hadde for hånden, men kongeparet kunne ikke utsettes for den slags griserier. Dermed ble de hengt opp på veggen. Når det er sagt vil jeg innstendig be alle besøkende om å la Hello Kitty, Mummi, Klatremus og alle vennene dems få slippe unna den skamfulle dotørkeskjebnen. Er det tomt for dopapir skal vi alltids klare å trylle fram en rull eller to fra det skjulte.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Aktiviteter, Hytta, Hytteliv

eller noe sånn... Jeg har ikke den store gudstroen, men heldigvis har jeg veldig stor tro på gode mennesker. Vi har ikke plass til så mange folk på hytta vår, men vi har jammen meg fått drahjelp av mange for å komme oss på plass. Og det er vi evig takknemlige for. Med tre små, hus fra 70-tallet og ditto hytte får pengene virkelig bein å gå på. Og overskuddsenergi er et noe flyktig fenomen vi opplever fra tid til annen. Vi er vilt heldige som kjenner så mange gavmilde folk, og at de vil pøse på med gavmildhet til OSS! Det er faktisk bedre enn å vinne i Lotto (ikke at jeg har vunnet så mye der at det gjør noe...).

Nei, jeg vet ikke helt hva en kan gi tilbake bortsett fra et stort TAKK. Tante Sissel og onkel Kaare, takk for at vi fikk kjøpe hytta av dere. Banken, takk for at vi fikk gjøre oss litt fattigere for å få realisert drømmen. Onkel Ivar, takk for lån av gravemaskin til å lage en trygg sti for mine fine små. Arne og Yolinda, takk for barnepass og ypperlig malerarbeid. Maren og Tim, takk for diverse tingester og bildet av kongen og dronningen til utedoen. Sara og Eirik, takk for håndklær, sengetøy, superpopulære bøker og røverkjøp av sofa. Sissel og Roy, tusen takk for lysestake og at dere ville selge solcelleanlegget til oss. Randi og Tor, takk for utrolig flotte lysestaker. Hege og Thomas, takk for deilig pledd å krype under når hytta holder 1 grad. Christine, takk for redningsvest og spill som ungene elsker! Cecilie, takk for redningsvester og diverse hyttetøy. Bestemor Solveig, takk for penger som gikk til trampoline. Mats og Kjetil, tusen takk for solid dugnadsinnsats. Yngve og Sigrun, takk for herlige pledd vi til stadighet pakker oss inn i når vi sitter i hagemøblene dere monterte med oss. Morten og Camilla, takk for at dere ville svinge malekosten! Kristian, takk for at du styrte i vei på gressklippertraktoren med Andreas og Kine, takk for at vi fikk låne mannen din. Linda og Morten, takk for godt selskap og grillvotter til far. Vilde og Teias, tankbil for at dere hiver dere i bilen og vil leke med oss. Hanne Cecilie og Benjamin, takk for hjemmelaget keramikkskål og skjærefjøl som gir hytta den sjelen og sjarmen den må ha. Alle mine fine forlovere, tusen takk for gullsleiva som skal få sin plass. Øystein og Eirin, tusen tusen takk for varmeovn og snurredass, kan tro vi gleder oss til å ta den i bruk:). Og kjære pappas sjef, takk for at du ville selge de flotte vinduene til oss, vi gleder oss til å lufte nå! Ellers må jeg takke de av dere som faktisk velger å lese skribleriene mine, og for hyggelige kommentarer og likes mange legger igjen. Om noen føler seg glemt må jeg bare beklage. Sånn kan det gå når en skriver etter innfallsmetoden.

Det er mange som gjør at vi kan vi få realisert vår drøm, og det er det bare å ta av seg hatten for. Forhåpentligvis kan vi få gitt noe tilbake til dere også!

Hurra! Et vindu er byttet, bare tre igjen. Tusen takk sjefen til pappa, vi hadde ikke fått gjort dette uten deg!

En skal jo egentlig ikke henge ut folk, men jeg gjør det likevel. Mange jobber på og hjelper, men pappa stiller i særklasse. Ingen over, ingen ved siden. Han kjører, graver, pusser, maler, gir råd, handler utemøbler på salg og jobber på. Og alt dette på toppen av de 17 prosjektene han har gående selv. Seinest i dag har han kjørt inn nye brukte vinduer, og satt inn et av dem sammen med Andreas. Mannen er en maskin! Tusen, tusen millioner takk kjære pappa. Vi tar det ikke for gitt at du skal hjelpe oss så mye som du gjør, men er evig takknemlige for det du bidrar med. Men... Nå har det seg slik at bak enhver mann, står det en kvinne. I dette tilfellet mamma. Takk for gode middager, utlån av pappa og barnepass!

Guri så godt det er å slippe å gå ut på bilveien med barna. Heldige meg som har en rastløs og ytterst kompetent far som plutselig " bare lager en vei midt i skogen".

Likes

Comments

Aktiviteter, Hytta, Hytteliv, Natur, Lær av mine feil, Uteområdet

En travel vår og forsommer med opptil flere hyggelige tilstelninger på hjemmebane har holdt oss borte fra hytta. Sånn må det være iblant, og det er heilt greit. Men når vi forrige helg satte turen opp med x antall kilo sjokolade, reker, brus og annet digg, blei vi litt overrumplet av det som møtte oss. det vi tuslet inn i granskauen vokste en liten samvittighetsfe (grunnet ei forsømt hytte) seg til et stort, hårete samvittighetstroll med træler i nevene og vorter på nesa. Ungene svingte pinner som ekte samuraikrigere i gjentatte forsøk på å overmanne det høye gresset. Jungel! Amazonas! Var bare såvidt ungene ikke forsvant inni den grønne villskapen. Nesten... Heldigvis er vi gamle røde korsere med dyrebar erfaring fra leiteaksjoner. Ungene ble lokalisert og harmonien gjenopprettet i den grad den kan på en sein fredagskveld med tre små og to store sultne skogstroll.

Heilt ærlig er det jo nesten litt for flaut å skrive om at en blir overrasket over at gresset vokser seg høyere når en ikke klipper det. I bunn og grunn er det nokså logisk. MEN vi ble overrasket hvor fort det hadde vokst seg så høyt. Idet vi satte foten inn på veien til hytta var det som om timene med grus, svette, gressklipper og alle andre grep vi tar i bruk for å gjøre oss til herrer over naturen, ble visket ut. Og vi som trodde at vi hadde vunnet terreng... Snakk om selvbedrag.

Vi har vunnet litt. Ikke at det er noen krig på gang, men vi er jo inntrengere og må albue oss fram for å skape oss den plassen vi drømmer om. Hull og sprekker tettes etter beste evne for å holde musene ute, og DET er sannelig ikke lett da de har evnen til å snike seg inn både her og der. Alle glugger smekkes igjen når det lakker mot kveld og knotten er oss totalt overlegne. Forsikringsselskapets fotsoldater traver inn i skogen for å forgifte de seksbeinte smådjevlene som har blitt husvarme i gulvisolasjonen.. Stadige påminnelser om at her er det vi som er gjestene. Og det skal en ha respekt for.

Det var et lite slag om baugen å komme opp til ei gjengrodd hytte. Naivitetens boble er ei god boble å være i det, heilt til den sprekker. Flaks for meg at mannen min er fullblods fan av gressklippertraktorer. Den kvelden blei det ikke så altfor seine kvelden på ungene, for å si det sånn! Brrooooom, brooom, brooooomm og vips var det fint og flott rundt hytta igjen. Enkelte mennesker er skrudd sammen sånn at de tenderer til å gjøre feilene selv før de er mottakelige for læring, vi er litt sånn. Selv om min far freser opp på hytta deres for å klippe en tirsdags ettermiddag har det ikke falt oss inn at det muligens kunne kommet godt med hos oss også. Logiske koblinger kan være fryktelig slitsomme altså! Men vi lærer mye av våre egne feil da, så heilt krise er det jo ikke. Vi kan leve godt med det vi, og da er det i grunnen heilt greit å være litt naiv fra tid til annen.

Gressklippertraktoren ble i sin tid kjøpt inn grunnet en farfar med dårlige bein og stor forkjærlighet for nyklippet gress. På bildet nyter jeg en første klippetur etter at minstemann var født, jeg hadde nemlig holdt meg unna når jeg gikk høygravid heile sommeren. Det er gøy! Nå kjører ungene våre inn til hytta (vi går rett ved siden av...), og gressklippingen preges i stor grad av lyst og ikke plikt. Når jeg tenker meg om er det lenge siden jeg har klippet, sånn er det når mannen er blodfan av disse firhjulede vidundermaskiner.

Likes

Comments

Hytta, Hytteliv, Natur

Idyll, rosenrøde kinn, flørtende blikk og nakenbading i Guds frie natur... Det er vel sånn hyttelivet skulle ha vært. Jeg må ærlig innrømme at vi har varierende innslag av både det ene og det andre nevnt over, men historien slutter ikke der. Noen ganger hender det faktisk at jeg sitter litt lenger enn ærendets nødvendighet på utedoen hvis ungene går i tottene på hverandre. Alle blikkene er ikke nødvendigvis fulle av flørt og tause lovnader. Og dette er på toppen av at vi ennå ikke har sett en elg i solnedgang! Likevel har vi det greit inni skogen, sånn når det kommer til stykket.


MEN forrige helg vi var der oppe rant begeret over. Vi ble overrumplet av en seksbeint landeplage som gjorde oss alle til massemordere. Skogskatedralen vår ble invadert av maur. De kom ikke i store hærskarer, men de poppet liksom fram både her og der. Sko, fyrstikkesker, fluesmekkeren, stolbeinet.. Alt ble potensielle drapsvåpen. Blikket mitt scannet vegger, gulv og tak etter styggedommen. Det positive i det heile er at vi ikke så noen på noen av soverommene, så vi sov heldigvis like godt som vanlig.



Den store frykten må være å finne nettopp dette inni veggen vår...



De er jo ikke akkurat vakre da. Dette er et bilde av stokkmaur. Vi vet ikke hva det er vi har på vår hytte, men det er iallfall heilt klart at naturen har begynt å trekke inn og de seksbeinte smådjevlene har blitt litt vel husvarme.

Forsikringsselskapet ble kontaktet. Jeg har aldri vært så glad for at vi har gått for dekning av skadedyr som det jeg var da! Det hadde jo vært dumt å ikke krysse av i den rubrikken når hytta er omringet av skog.. Så i disse dager venter vi spent på at sola skal varme liv i krapylene så maurinspektørene kan komme. De er nemlig nokså late når kulda slår inn. Såååå... fingre og bein krysses for at maurfolket kan finne ut hva som egentlig er på gang i hytteveggene.

Jeg er hverken biolog eller fan av småkryp, men skjønte at dette var heller ukult. I hodet mitt rullet det bilder av ei maurspist hytte på randen av kollaps. Ikke gøy! Og så ekkelt. Ungene ble førsterangs maurmordere alle tre. De samlet alle kadavrene i et syltetøyglass, litt som skrekkfilmenes psykopater hamstrer øyne på glass. Creepy! Men,men... Vi kan ikke gjøre så mye annet å kalle inn proffene og vente på deres dom. På et eller annet vis vil det ordne seg, og det er jo ikke sikkert at det er stokkmaur. Litt dumt å dyrke skrekkscenarioer før vi vet hva vi har for hånden. Så med det ønsker jeg dere alle ei veldig god helg!

Likes

Comments

Aktiviteter, Husmorssyssler, Nostalgi, hobby

Helt nederst i huset, innerst i boden, bak ølbryggingsutstyret til gubben har jeg lenge skjult en bortglemt skatt. Ei perle, en skatt fra en tid da ting ble laget for å overleve både vinter og vår. Farmor sin gamle symaskin. Med armene fulle av barn, bleier og skittentøy har sying måtte se seg slått av en lokkende sofakrok. Barna er mitt livs vidunder, men når tiden blir knapp med stell og styr, er det fort gjort å parkere deler ved sin egen person. Småbarnstiden skal være snørr, kos, tårer og den samme billedboka som leses kveld etter kveld etter kveld etter kveld. Overskudd og tid til å dyrke egne hobbyer er ingen overflodsvare her i huset. Desto større er gleden når skapertrangen og kreativiteten kribler i fingertuppene. Det var med stor andakt jeg hentet fram droget av en symaskin og frydet meg over den deilige lyden av hempene som sa klikk, klikk i det de spratt opp.

Sjekk skjønnheten! Den veier et tonn, er merket av tidens tann og mangler en haug av funksjoner. MEN den har levd et langt liv, og syr like godt i dag som den gangen den ble tatt i bruk for første gang i et sjarmerende rødt hus i Mandal. Og den er lekker og grønn. En maskin å bli glad i. Med det sagt, skal jeg ikke legge skjul på at jeg med tiden ønsker meg en nyere maskin også, men denne symaskinens dager er langt fra talte!



Jeg digger at Husquarna tar på seg ansvaret for å motivere syersken. Dette er bare to av mange heiarop som følger deg gjennom instruksjonsboka. Det er litt sånn "Heia Tiril, dette klarer du!" Som en språkfan er det artig å se at en skriver "De".

Godt installert ved symaskinen tok jeg meg i å tenke på at på samme måten har farmor sittet gang på gang gjennom årenes løp. Med den maskinen har farmor latt stoffet gli under hendene og lappet, skapt og gjort slik som mange av 50-tallets husmødre gjorde. For alt jeg vet har tante lært seg å sy på den maskinen. Sånt betyr noe. Ting er ikke ting. Det er historier, opplevelser og følelser. Yoga har aldri falt naturlig for meg, men det å kunne leke seg til symaskinens dur er nok ikke helt feil for det som foregår i topplokket det heller.

Så, mens regnet høljet ned ute koste jeg meg inne og produserte på befaling fra min 4 år gamle datter. Dukkehuset mannen min har snekret sammen for flere år siden, skulle få sjel med gardiner, tapet, puter og dyne. Jeg følte nesten at jeg gikk i min farmors fotspor der jeg satt med dattera mi på fanget og vi sydde dyne til dukkene sammen. Hun løftet foten opp og ned når det var nødvendig, styrte ryggeknappen og passet på at designet ble riktig. Det var stas! Resultatet ble intet mindre enn 3 puter, ei dyne og to sett med gardiner.

Jeg tror dukkene våre har det ganske fint i dukkehuset, de har iallefall ikke klaget på gardinene eller sengetøyet ennå. At barna i huset synes det er stas er jo heller ikke å forakte.

Likes

Comments

Aktiviteter, Hytta, Hytteliv, Strikking

Etter påskas øksestunt endte jeg opp som ei vablete kjøttkake med febrilsk kløe. Så det har det drøyd litt før vi har vendt tilbake til vårt lille skogspalass. Med allergimedisiner innabords har vi igjen tatt steget inn i bobla vår. Tid for å lade batteriene litt. Gjensynsgleden var til å ta og føle på idet vi kunne skimte hytta inni granskauen.

Vi var som vanlig trege med å komme oss avgårde, og saken ble ikke bedre da vi etter 15min kjøring stoppet på butikken for så å oppdage at kortet lå i den jakka jeg ikke hadde på meg i dag... +30min der gitt! Det er alltid veldig greit med fullastet henger og to små som allerede er på overtid. Musikk er jo alltid en god hjelp for de som har sluppet å få CD-spilleren fylt opp med mynter (for ANDRE gang!!!). Barnlige innfall kan være veldig sjarmerende, men ikke når en blir sittende og synge "lille måltrost" sånn omtrentlig 15 ganger på en snau time...

Til slutt sovnet småttene og vi voksne kunne igjen høre tankene våre. Heilt greit igrunnen.

Vel framme meldte den indre roen seg litt etter litt. Og siden jeg er så heldig som har venner med et nytt familiemedlem, er det bare å strikke i vei til den nye verdensborgeren. Denne gangen heiv jeg meg ut i et votteprosjekt, og kom i mål! De ble så fine, bare se på bildet under...

Nå skal de bare dampes, så blir det godt som gull! Og ikke nok med det! Endelig er den evigmørke venstrevott-forbannelsen brutt! Jeg klarte å ende opp med en høyre- og en venstrevott. Og er det en ting jeg har lært det siste året, er det at du aldri må ta en høyrevott for gitt😄.

Likes

Comments

Aktiviteter, Hytta, Hytteliv

Kvelden før hjemreise er kommet. Alt av ting og tang taes ut i stua, men ikke planer om at vi skal rydde alt på plass ennå. Sikkert MYe bedre å utsette det til i morgen når vi har tre små som tuster rundt bena våre. Vi har alle våre ting. Hos oss er vi nok hardest rammet av det store og stygge utsettelsessyndromet... Så i dag kryper vi godt ned under dyna uten det minste spor av dårlig samvittighet overfor alt vi skulle ha gjort. Det er ikke en overflodsvare for å si det sånn.

Håpet mitt er at de av dere som blir alvorlig stressa hvis tellekanene i skapet ikke er som de skal, eller de av dere som tenker at dere burde være stressa om ikke alt er på stell. .Håpet et at dere kan senke skuldrene litt, samt å advare potensielle besøkende, mot den totale mangelen på trllekanter innigranskauen.

Vi skal ta det i morra altså😄 Må bare få litt etterlengtet søvn snart...

Likes

Comments

Aktiviteter, Husmorssyssler, Hytta, Hytteliv, Uteområdet, Firemannsrommet

Mens vi for et års tid siden tok mange store skritt på veien mot vårt lille paradis, tar vi nå mange små skritt. Iblant kan en spørre seg når vi kommer i mål. Innerst inne vet vi jo at vi aldri kommer til å komme heilt i mål, og det er egentlig litt av sjarmen. Men tidvis grobunn for fortvilelse. Rastløshetens forbannelse (eller velsignelse?) sørger for at det klør i hendene våre. Vi, mannen min og jeg, er ikke spesielt flinke på å sette oss ned i godstolen, slikke sol og nyte ei kald ei. Så det passer kanskje greit at det er plenty med ting å ta seg til her, eller?

Mens far sørget for montering av en etterlengtet tørkerist over peisen, hang jeg opp ei talletkenhylle over senga til eldstemann. Ikke bare fikk han en sted å sette alle de antikke Donald-bladene, men vi fikk også pustet nytt liv i et gammelt møbel. Under monteringen kom jeg over signaturen "Jens Petter, 5. Klasse" (min far), og med det fikk tallerkenhylla sjel . Ingen kan påstå at de små tingene ikke er viktige.

Vi har mange store prosjekter i sikte, men for øyeblikket er det de små gjøremålene som tar opp tiden vår. For andre er det kanskje ubetydelige detaljer, men for oss det som gjør hytta praktisk og vår. Ei tørkesnor her, en knagg der... Fascinerende hvor mye glede fem små knotter til å henge tøy på kan gi! Det er nå vi kjenner hvor skoen trykker. De to siste tilskuddene, ei tørkerist à la Andreas og et lite blomsterbed, gjør begge hyttelivet bedre på hver sin måte. Så alle disse tilsynelatende ubetydelige skrittene bidrar alle til en bedre tilværelse på hytta. Og det må vi ikke glemme!

Nok et lite prosjekt som varmer hjertet mitt. Duftsyriner, påskeliljer, astilber og bunndekkende stauder som skal pynte opp på utsida.

Likes

Comments

Aktiviteter, Hytteliv, Natur, Uteområdet, Villmarkskvinnen

"Ottar neste" sier mannen min etter ei noe feministisk kraftsalve fra meg. Jeg er nokså lett å fyre ser dere... Med urinstinkt og ei raus dose fandenivolskhet svingte jeg øksa. Stubben ble til vedkubber og mannens spontane reaksjon var å rope: "MANDIG!". Reaksjonen lot ikke vente på seg og lød noe à la: "mandig?MANDIG? Tøft kanskje, men ikke mandig! Vi kvinner kan svinge øksa vi også. Det er like dumt som å si at kristendommen har enerett på nestekjærlighetsbegrepet!". Var nesten så fråden stod ut av munnen på meg, så provosert var jeg! Heldigvis går jeg like fort ned som jeg ble fyrt opp.

Pippi kan lære oss mye, deriblant troen på at vi får til utrolig mye. Det å svinge øksa er gull for både kropp og sjel. Særlig hvis en blir litt provosert...

Tross den lille kraftsalva hadde vi et godt samarbeid, mannen min og jeg. Tar heller en time med øksa enn en joggetur kjenner jeg. Tilfredsstillelsen av å vinne over kubbe etter kubbe er litt av en boost. Det er veldig gøy! Særlig hvis en får noen urhyl med i galskapen. Tanken på å fyre med egenkløyvet ved er heller ikke feil, det er liksom noe eksklusivt over det. At en får trent biseps, triseps, syrtex, simplex, rompulus og alle andre tenkelige muskler, er jo bare bra! Etter en snau time måtte vi bukke under for mørket, men innen den tid hadde jeg rukket å bli så varm at eneste utvei var å hive seg i kulpen. "Forfriskende" som man så fint sier.

Det ser kanskje ut som et spøkelse inni granskauen, men den gang ei. Det hvite du ser øverst er hodet mitt, og de to KRITThvite strekene er beina mine. Ullgenseren gjorde susen som håndkle, og skal si det var deilig å komme inn i ei varm hytte etterpå. Digg å vite at jeg ikke har mistet alt motet og galskapen etter at jeg har tredd inn i den moderlige sfæren.

Likes

Comments

Hytteliv, Masters bedroom

Det beste øyeblikket i verden er når en våkner og innser at dagen ligger foran deg som et blankt ark. Dagens eneste fastsatte gjøremål er grønnsakssuppa vi skal lage til middag. For en luksus!! Frihet! Fiske? Hoppe på trampoline? Slakke i de nyinnkjøpte hagemøblene? Ekskursjon? Bygge duplo? Digg å ikke måtte ta stilling til det akkurat nå!

Er det egentlig så rart at en ikke akkurat hopper ut av senga idet morgenen gryr???

Følelsen av å kunne drøye det litt på morgenen er så god, at steget ut av denne latskapens paradis utsettes så lenge som mulig. Ungene lempes oppi senga. Kos, lesing, fjas og vas. Suglekyss og snørrekos... Mmmm... Ingen skal påstå at småbarnstiden er glamorøs. Når de så har fått nok er det heilt OK at det er far sin tur til å stå opp tidlig! Da venter en morgenstund med verdens fineste utsikt, fuglesang, lyden av barneføtter som danser ivrig etter tonene til Marcus og Martinus... Og ei sprengt blære! Et lite skår i idyllen. Men idet jeg stikker tærne ut av dyna er øyeblikket over. Da er det ingen vei tilbake. Alle som har våknet i en god også varm sovepose vel vitende om at øyeblikket ikke varer evig, kjenner følelsen... Men da er det jammen oppløftende å tenke på den blanke dagen som ligger foran.

God morgen Norge! Ingenting er som en treg påskemorgen og blærespreng...

Likes

Comments