Hytta, Natur, Uteområdet, Villmarkskvinnen

Selvinnsikt er en fin ting, og jeg innser det faktum at jeg er nokså feig av meg når det kommer til møter med dyr... Ei lita mus kan få blodet til å pumpe og nervene til å jobbe i høyspenn. Traumet da jeg oppdaget mus i skapet under vasken hjemme, sørget for at jeg holdt beina høyt og unnlot å åpne skapdøra heile helga. Snodig nok kan jeg avskrive lyden av ilende mus i vegger og tak på hytta på kontoen for hyttesjarm. Forstå det den som kan.

Tidligere har jeg hevdet at vi er temmelig alene langt ute i skogen. Dette er intet mindre enn en illusjon. Graden av «aleinehet» kan ikke måles utifra innslaget av andre personer. Vi er omgitt av liv og leven, både på godt og vondt. Oppdemmede bekker og veltede bjørketrær minner oss om beveren som i all beskjedenhet lurer rundt oss. Utallige spor viser at både elg, rådyr og hjort bor i skogen vår. Fiskesprett, fugler som flakser, våryre padder, små salamandere og en hoppende liten harepus vitner om en skog som syder av liv. Det er deilig og befriende, så lenge elgen holder seg unna soveromsvinduet vårt da. Noe som er mindre befriende er horven av knott som driver oss på flukt midt på sommeren. Plagsomme som pesten og freidige som få går de til angrep, og vi står rådløse, røde og vablete tilbake.

En høstdag i september ble vi kjent med sider av skogens dyreliv vi tidligere ikke hadde direkte kjennskap til. I gjørma så vi et stort og tydelig fotavtrykk. Det kunne vært etter hunden til foreldrene mine, men det var liksom så skarpt og stort. Tanken på ulv hadde til da vært totalt fraværende. Vi hadde hørt om ulv i noen nærliggende bygger, men aldri hos oss. Så virkeligheten vår fikk med ett nye rammer. Det var faktisk ulv på hytta, en ekte ulv! Motstridende følelser som fascinasjon og frykt, nysgjerrighet og skepsis veltet innover oss. Selv om ulven er et norsk dyr føltes dette som noe merkelig eksotisk. Ungene måtte kjenne på sporet, se på det, kikke rundt seg. Hvor var Gråbein nå? Kunne han se oss? Høre oss? Lukte oss?

ULV, ULV! I skogen vår! Snikende, lurende og smygende. Det er spennende, men ikke alle er like begeistret. En skal ha mange førstegangsopplevelser i livet, og dette var en for meg.

På samme måte som jeg ikke tror på spøkelser, men likevel blir redd av "Åndenes makt", ble jeg ikke redd for ulven, men nekter å gå ut aleine i mørket. Kanskje tidenes dårligste selvbedrag, men det er vel ikke så rart når ens bedre halvdel hevder at det er som "å være i ulveinnhegningen i Dyreparken!"? Det er fellingstillatelse på ulven, men den ble ikke tatt under årets jakt. For alt vi vet kan den være laaaaangt borte nå, men nå vet vi hvertfall at det aldri er godt å vite hva som skjuler seg bak skogens mange trær.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Aktiviteter, Husmorssyssler, Lær av mine feil, Strikking, Mote

av venstrevottenes olme guder. Eller kanskje det er høyrevottenes guder jeg har havnet i unåde hos? Uansett, forbannelsen henger tungt over meg.

Det finnes knapt den ting som er mer husmorslig enn strikketøy, en varm kopp te og gullrekka på TV-en. Det er gøy å skape. Ja, det er nesten magisk å se noe vokse fram maske for maske. Den moderlige stoltheten får en real selvtillits-boost. "Ja, se.... Ungene mine har hjemmestrikkede votter, og det er JEG som har utført mesterstykket. Vanskelig? Nei, det er ikke vanskelig. Ikke i det heile tatt...". Stive fingre? Flatsittet rumpe? Knotete pinner? Masker som reddes i siste liten mens diverse faguttrykk avløser hverandre det ene etter det andre? Nei, sånt snakker man ikke høyt om. Det er jo så lett så. Null stress. Bare moro, fra a til å. En dans på roser. Eller, hvordan var det nå egentlig?

Det hender jeg er litt rask på avtrekkeren. Tankene kommer ofte litt etterskuddsvis, de kan ikke alltid holde tritt med handlingene. Store strikkeprosjekter har sjelden blitt ferdigstilt, og etter lang tid uten slike syssler fant jeg ut at jeg måtte vekke husmoren i meg til live igjen. Klok av skade satset jeg på votter til dattera mi på tre. Treåringer har nemlig veldig små hender som skal varmes av tilsvarende små votter. Og det er jo så lett å strikke! Null stress! Eller? I bedagelighetens ånd valgte jeg et flerfarget garn for å unngå tungvinte trådskifter. Søkefeltet sa "strikke enkle votter barn". Så til noe som i utgangspunktet er så enkelt hadde jeg et ekstra enkelt garn å strikke med og en ENKEL oppskrift. Eureka! En venstrevott så dagens lys og gleden over å være halvveis var til å ta og føle på. For hver maske følte jeg meg som ei litt bedre mor. Venstrevotten ble lagt til siden, den enkle oppskriften på det enkle prosjektet ble hentet fram og sofaen på ny inntatt. Høyrevotten ble fort ferdig, jeg klappet meg selv på skuldra og svevde stolt over stuegolvet. Responsen lot ikke vente på seg da jeg viste dem til mannen min: "Hvorfor har du strikket TO venstrevotter???". Venstrevottens forbannelse gjorde livet surt for meg. Det var dette med tanken og handlingen da...



Her er beviset på at venstrevottens forbannelse ikke er oppspinn. Grunnet en bristet stolthet har jeg nå bare tre votter for hånden. To venstrevotter og en høyrevott. Jeg har heller ikke somlet meg til å få festet de løse trådene, men det er fort gjort det.

Venstresmellet sved, stoltheten skrumpet inn som en tørket rosin. I desperasjon sendte jeg ut en ettersøkning på Facebook. "Strikkemagi og husmorsnykker ble til to høyrevotter... Noen som har gått på en venstresmell? Str 3 år?". Ikke mindre enn 35 VENNER, FAMILIE og bekjente har godtet seg på min bekostning (jeg klandrer dem egentlig ikke). Tror du jeg fikk noen høyrevott str 3 år? Nei, tror ikke det. Så da var det bare å ta pinnene fatt. Heldigvis er det så lett å strikke votter, at det gikk radig unna. Og best av alt, snuppa godkjente det ferdige resultat!

Alle kan gjøre feil, og det er greit det. Men så er det også det med at historien har en tendens til å gjenta seg selv. Og noen ganger er det ikke til den handlende parts fordel, sånn som i mitt tilfelle. Etter strikkefadesen fikk strikkeselvtillitten min seg en alvorlig knekk. Men da jeg kom over Jorid Lindviks "Den store votteboka" veltet inspirasjon på ny innover meg. Tiden med rekonvalesens var over, garn kjøpt inn og skaperlysten upåklagelig. Planen var å strikke disse fantastiske vottene til minsten:

Gammel vane er vond å vende, så etter mange timers intens strikking var en veldig fin venstrevott ferdig. Jeg kunne til og med se at det var et ekorn på framsiden. Husmorstanken var igjen full, og jeg kriblet etter å gyve løs på den siste halvdelen, nemlig høyrevotten. Boka med oppskriftene må være myntet på folk som meg, fordi utførlige oppskriften gjør den nokså foolproof. Det er jo en gavepakke å få en oppskrift som er ferdig tolket, da kan en nær sagt pause deler av hjernen og jobbe på autopilot. MEN, det kan hende at jeg pauset litt for mange avdelinger i topplokket, da jeg halvveis i høyrevotten innså at nok en gang hadde venstrevottens forbannelse meg i sitt hule grep. Jeg hadde TO venstrevotter!!! Så her sitter jeg... Husmora med alle venstrevottene, og søker noen som har et overskudd av høyrevotter. I str ett år med et ekorn på... Jeg innser at det muligens blir to par ekorn-votter, og jeg er veldig motivert for å bryte venstrevottens forbannelse en gang for alle. Tiden vil vise hvor vellykket det prosjektet blir, mulig jeg tar meg litt vel mye vann over hodet her.

Jeg må jo si meg nokså fornøyd med den ferdigstilte venstrevotten. Men det er og forblir to venstrevotter, så jeg ender nok fort opp med to par med ekorn-votter. Hvem vet? Kanskje det ene votteparet finner veien under et juletre i år? Det vil tiden vise...

Likes

Comments

Aktiviteter, Hytteliv, Villmarkskvinnen

Som liten lovte jeg meg selv mang en ting. En av de var at jeg aldri skulle bli ei av de damene som pyset seg ut i vannet, helst skrikende eller jamrendre som om deres siste time var kommet. Eller de damene som forbrente flere kalorier på å holde håret over vannet enn på selve svømmingen. Aldri, aldri at jeg skulle bli som dem. Kanskje venninnene mine, men aldri denne frøkna! Og så gikk årene da... Jenta som heiv seg fryktløs ut fra både svaberg og brygger (for ikke å snakke om fly) ble ei dame. Hun ble mamma, og jeg tror det var der det gikk galt. Med den lille bylten i armene vokste det fram en følelse av sårbarhet. Mitt viktigste oppdrag i livet ble med ett å verne om det lille nurket, men også om meg selv. Et bittelite minimenneske trengte meg. Så jeg ble feig. Og ganske tøff. Hvis noe truet poden våknet tigermammaen i meg. Sjåføren som kjørte litt for fort, litt for nærme sykkelvogna, fikk virkelig kjenne stikket da jeg satte vokterblikket i han. Instinktenes språk gir ikke rom for tolkning. Jeg hadde blitt en vokter, en beskytter, en livvakt.

Samtidig ble jeg feig. Jeg begynte å tenke at fly kan jo faktisk falle ned, og båter kan jo synke. Men vi har jo både flydd og tatt båt uten å blunke, det er bare opplevelsen av skjørheten i det hele. Verst av alt er likevel at jeg har blitt ei av de damene som pyser seg ut i vannet. Jeg har blitt den evige taperen i "førstemann uti"-leken. De gangene jeg vinner er det ene og alene fordi jeg desperat prøver å overbevise meg selv om at fryktløsheten i meg fremdeles er større enn feigheten. I sommer fikk jeg for alvor et slag om baugen da til og med Andreas var uti før meg. Sannheten er at jeg ikke kom meg lenger enn til kneet før damen i meg overbeviste jenta i meg om at det var hun som hadde råderett på feltet, jeg gjorde retrett. For en fallitterklæring! Når alt koker ned til alt står jeg nå ved et veiskille. Jeg kan velge å godta min damelige feighet, eller tviholde på det lille jeg måtte ha igjen av fryktløshet...

På hytta blir dette veiskillet tydelig da vi fra tid til annen må vaske oss. Alternativene er ikke så mange. Vi kan enten hoppe i vannet, hive ei bøtte eller to over oss på terrassen, ta en kattevask inne eller la være vaske oss. Sistnevnte er ikke noe alternativ for meg, og det er litt styrete med disse bøttene... Så det definitivt greieste er å bare hive seg i det, selv om hvert eneste bein i kroppen stritter imot. Og det var det jeg gjorde forrige helg. Etter å ha feiget ut i dårlig stil sist, beit jeg nå tennene sammen og forsvant ut i en lite kulp. Og det var ikke godt, det var friskt! Kaldt vann er og blir kaldt vann, men jeg var sånn tålig fornøyd med meg selv. Til og med håret fikk seg en liten vask, og jeg håper det var en som tenkte at han sannsynligvis har verdens tøffeste mamma (kanskje litt optimistisk der, men...). Så det store spørsmålet er om det var et vågalhetens siste pust eller om jeg kanskje ikke heeelt har blitt den damedamen jeg aldri skulle bli? Jeg tror faktisk at det pustet litt nytt liv inn i spontaniteten, for det er ikke tvil om at det blir flere dukkerter framover. Så lenge en kan trekke inn i ei varm hytte og kose seg med en kopp kakao foran peisen mens en tiner litt etter litt, er det ingen fare.

Endelig var det jeg som var tøffest! Jeg kan herved puste lettet ut

i visshet om at jeg ikke har blitt ei sånn dame jeg aldri skulle bli. Ikke heilt iallefall.

Likes

Comments

Hytteliv

"Mamma, kan vi ha rømmegrøt?". Det er som musikk i ørene. Rømmegrøt vinner over taco, pizza og lasagne, hvem skulle tro det? Ikke jeg ihvertfall... Selv om hytta er enkel, må kosten være god. Joikakaker og lapskaus på boks kan være greit nok det, men det kan ikke være normen. Det hadde vært litt trist. Matglede. Matglede er viktig. Vi skal nyte på hytta, ikke bare fores. Det er også grunnen til at vi gikk til anskaffelse av et lite gasskjøleskap. Det står riktignok ute i bua, så det blir lite snoking om kveldene, men det gir oss muligheter til å spise mat vi kan nyte. Det gir oss kald melk på morgenen, skiver med gulost og bacon til frokost. Ungene koser seg med hver sin yoghurt, og vi voksne kan utsette frokosten bittelitt (særlig når de våkner før fuglene fiser). Det er gull verdt i en ellers hektisk tilværelse. Og når frokosten til slutt står på bordet snakker vi sjokade, nugatti, syltetøy, bacon, speilegg, hyttemelk, tomater, agurk, makrell i tomat, leverpostei, skinke, ost, knekkebrød og brødskiver. Vi har ikke alltid det samme, men vi lever stort sett som konger og dronninger inni granskauen. Og sånn må vi nesten ha det, livet er for kort til å ikke ha det greit! Og vi må jo tross alt bære inn maten, da er det like greit å ta med seg noe en gleder seg til å sette tennene i. Heldigvis veier ikke chips så mye, så det har vi sjeldent manko på...


Tross enklere standard på bofasilitetene, har vi aldri så gode frokoster hjemme som på hytta. Heile konseptet med hyttelivet er jo at en skal ha det litt ekstra greit, kanskje derfor vi har valgt nettopp det livet?

Likes

Comments

Oppussing, Uteområdet

En flittig dugnadsgjeng bestående av tre tøffe karer har stått på i helga. Det er utrolig hvor mye en får gjort når ikke barna er med. Iløpet av ei lita helg (far selv var alene fra fredag til lørdag) har de utrettet en masse! Tusen millioner takk Mats og Kjetil. Alt som skal være grått har blitt grått, vinduskarmene er grunnet, stråtuster angrepet med en supermaskin i håp om å kunne lage gressplen, einere slaktet og senger malt! Det er rett og slett veldig imponerende! Med det har vi tatt et stort steg i riktig retning. I tillegg til god arbeidsånd har gutta vært heldige med været. Men en liten fot inn i høsten er det godt å vite at 2 strøk er unnagjort. MEN, vi er ikke i mål med malingen enda. Favorittsysselen på kvelden er nå å restaurere vinduene på hytta. Og det er en prosess med mange steg. Andreas har plukket de ned fra hytta, platet igjen hullene og tatt vinduene med hjem. Her har han skrapet kitt og maling, tatt ut glassene, pusset og er snart klar for grunning, kitting og maling. Det er et tidkrevende prosjekt, og det er i stor grad hans prosjekt da jeg gjerne jobber på kvelden. Så om jeg gleder meg til å se de nymalte, hvite vinduene på plass, mistenker jeg at det er en som gleder seg enda mer.

Ellers er vi i gang med å musesikre hytta i den grad vi kan gjøre det. Det innebærer å få opp nye nettinger på lufteventilen på vest-veggen, tette igjen åpningene under bordene og gå på jakt etter potensielle musautostradaer. De trenger ikke store glipen, så vi blir neppe aleine med det første, men det er godt å vite at vi kanskje kan gjøre det litt vanskeligere for dem å trenge inn. Kjenner jeg blir litt svett av tanken på å kunne våkne av ei mus som piler over håret mitt...

Det begynner virkelig å ligne noe, det er deilig! Fargen heter "Grå skifer", og vi er veldig fornøyde med fargen. Det koster litt energi, og vi må dele oss litt som en familie for å komme i mål. Men det føles så godt å vite at hytta har fått den pleien og kjærligheten den trenger for å stå støtt gjennom vinteren.

Da vi første gangen satte vår fot inne ved hytta var den omsluttet av gress, einerbusker og ville vekster. Hyttas beligghenhet er helt prima, og ed litt innsats nå og da begynner vi å se store endringer. Terrassen som smyger seg rundt vestveggen og sydveggen har gjort tilværelsen på hytta veldig komfortabel. Ellers har vi vunnet terreng i retning vannet og badeplassen. All einer er borte og gresset er klipt ned flere ganger i løpet av sesongen. Andreas har tatt litt, jeg har tatt litt og dugnadskaren Kjetil har tatt MASSE denne helga. Det er vi evig takknemlige for fordi det betyr mye for hvilke mulgheter vi har rundt hytta. En gressplen kan jo brukes, det kan ikke en bakke med humpete gresstuster. Så, tusen takk Kjetil! Drømmen er å få noen prydbusker og diverse bærbusker opp, det er jo livsprosjektet vårt så da må vi gjøre det fint.


Vi vinner terreng! Takin' ova;)

før og etter einerslakten.

Vestveggen før og etter terrasse og maling.


Kjøkken før og etter. Ikke heilt ferdig, men .....


​Seng før og etter.

​Når vi står midt i all jobbinga er det fort gjort å glemme at det faktisk har blitt gjort mye. Da er det fint å kunne se på bildene, som en liten påminner😀.

Likes

Comments

Oppussing

​Jeg aner ikke hvor lang tid det har gått fra vi fikk tatt ned lister i ganga, skummet og vasket til vi nå har fått grunnet ferdig. Vi snakker uker, om ikke måneder. Den er nemlig litt kinkig fordi vi går jo ut og inn heile dagen. Da er det ikke lett å få malt på dagtid med ei på tre år og en på ett år. Etter mørkets frambrudd blir det fort litt vanskelig å se. Det har altså tatt sin tid, men nå er taket ferdig malt og veggene ferdig grunnet! Hurra! Neste steg blir å finne riktig maling.Det skal være lyst, men ikke hvitt. Og det skal være lunt, men ikke for mørkt... Vi finner nok ut av det til slutt, og jeg har stor tro på at det skal bli bra. Til slutt...

​Utrolig hva litt maling kan gjøre, det ser allerede så utrolig bra ut!

Likes

Comments

Hytteliv

På ei hyttehytte uten vann, strøm eller vei må en tenke litt annerledes. Vi må jobbe litt mer for det meste, men så får vi det greit også da! Et par kloke innretninger og litt planlegging gjør det hele mye lettere, ja, faktisk veldig greit. Så, hva er det egentlig vi ikke har der som vi har hjemme? Og hvordan løser vi det? Det er sikkert mange kloke hytteeiere som ordner seg på ulike måter, og vi er veldig åpne for råd og vink. Vi er jo ferske hytteeiere og som noviser å regne :-). Uansett, sånn ordner vi oss:

1. Vi har ikke kjørbar vei.

— løsning: ryggsekk, traktor og lett oppakking (det er der vi sliter for å si det mildt).

2. Vi har ikke innlagt vann.

Løsning: vi har med en 20— litersdunk med tappekran. Denne blir med på returen og oppbevares på mine foreldre sin hytte til vi skal ut til hytta igjen. Da fyller vi den med vann fra deres hytte før vi turer innover i skogen. Dette er drikkevann. Annet vann henter vi i vannet ved vår hytte. For varmt vann har vi en kjele på peisovnen, evnt komfyren.

Det vannet vi har er vi også sparsomme med, og om det sparer oss for litt oppvask kan gjerne spaghetti à la Capri både varmes og serveres i hermetikkboksen.

Skal vi vaske oss hopper vi i vannet, har bøtter med oppvarmet vann ute på terrassen eller vasker oss med en klut inne i hytta.

3.Vi har ikke vannklosett eller do inne.

— Løsning: vi har utedo og sko vi lett kan hoppe opp i. Lommelykt og antibac er også et must. Og så ønsker jeg meg ei god gammeldags nattpotte til kalde og mørke netter :-)

4.Vi har ikke strøm

—Solcellepanel er gull!!! Vi må bare rasjonere litt.. varme får vi med å fyre i en særs effektiv peis. Med tanke på varme gjør også tøfler, ullpledd og varmeflaske susen. Og en kopp kakao i ny og ne.

5.Vi har ikke TV

—Løsning: Vi snakker med hverandre, hører på radio, spiller, leser, tegner, leker og slapper av. (Og spiller litt iPad :-)).

6. Vi har ikke vanlig kjøleskap

— Løsning: vi har et lite gasskjøleskap som sørger for kald melk, egg og bacon til frokost! Det er virkelig en nødvendighet.


Lfure løsninger gjør tilværelsen på ei enkel hyttehytte veldig grei.

​ Her skriver jeg mye om hva vi ikke har, og jeg tror egentlig det beste vi kan gjøre er å omfavne det heile som et livsprosjekt og ha fokus på det vi har, ikke det vi ikke har. 

Likes

Comments

Hytta, Oppussing

To store og to små bein tuslet seg innover i skogen i går. Vi skulle opp og kose oss på hytta. Sekken bar bud om paradisiske tilstander med chips, brus, gompegodt, kinderegg, druer, spagetti à la Capri. plommer... Vi hadde alt vi måtte ønske, og mere til. Alt var som det pleide. Buskene stod der de alltid har stått. Føttene måtte trippe over de samme humpene i veien som før.


Idet hytta åpenbarte seg for oss, ble vi røsket ut av den normalitetskomaen vi til da hadde soset rundt i. Hytta stod på sin vante plass, men i ny drakt. Forrige helgs penseldans og blodslit førte til en totalforandring. Den ellers så bombastiske og mørke hytta var nå lys grå. Hytta virket nærmest litt beskjeden, litt lettere. De avflassede røde vinduene skrek mot oss, men de står for tur, så det er ingen grunn til å stresse. Alt i alt var vi enige om at det var et fint syn som møtte oss innigranskauen. Og det motiverer oss til å stå på! Kunne nesten høre malekosten kalle på meg i natt, men heldigvis var dynas kallerop høyere...

​ Neste skritt blir (etter å ha malt ferdig østveggen) å ta vinduene. De må skrapes, børstes, pusses, kittes og males hvite. Det er en heftig og tidkrevende jobb,  så vi må nok jobbe litt med oss selv underveis. Grønnskjæret på taket ble også tydelig med den nye fargen, så det skal vaskes. 

Likes

Comments

Hytteliv

Bildet er tatt fra forrige helgs utfart, og jeg vil tørre å påstå at vi er på bedringens vei. Her har vi faktisk fiskestang, 2 tilitere, spill, bursdagsgave til ettåringen vår, to sekker med klær, litt mat... Det var med stolthet jeg tok dette bildet. Se så mye luft, så mye tomrom. Kanskje vi har rykket forbi veskehundstadiet? Likevel, det skjedde igjen. Vi gikk på en real smell. Et lite handlestopp ble til mange poser. Og to store plastkasser. Og et par sko (var str 26 så de tok ikke så mye plass da). Jeg tror faktisk posene formerte seg på vei opp, det var ikke rent lite knitring fra bagasjerommet. Jammen flaks at ungene sov heile veien!

Nå er det ny helg og nye muligheter. Vi får se hvordan det hele utspiller seg.

Likes

Comments

Hytta, Hytteliv

Da nyheten om at hytta kanskje skulle bli vår var vi raske til å tusle inn i granskauen for å smugtitte litt gjennom lukkede vinduer. Det var så spennende. Drømmene og planene løp om kapp med hverandre, og vi håpte så inderlig at hytta skulle bli vår. Og det ble den! Plutselig! Og så uventet... Vi var over oss av begeistring og forventning. Plassen som vi så ofte hadde gått til for å fiske eller bade ble plutselig så mye mer. Dagdrømmer, både talte og tause, veltet innover oss.

Og så kom dagen da vi fikk betrakte herligheten fra innsiden. Nøkkelen ble vridd om, men som en hytte med sine særegenheter, måtte vi gi den et lite puff med hofta for å kunne ta det første steget inn. Vel inne ble vi møtt av en markant hyttelukt, mye furu og en koselig atmosfære. Det ble fyrt opp i peisen og greier. Selveste jomfruturen varte ikke lenge, men den tente en gnist og motivasjon i oss. Så det tok ikke lange tida før vi var på plass igjen og fikk nytt kjøkken, malt tak, ryddet, vasket og puslet litt her og der. Et av de første prosjektene var firemannsrommet, vi ville jo gjøre det overnattingsklart så tidlig som mulig. Muselorten på sengene vitnet om ubudne gjester. Heldigvis var det i nokså beskjedne mengder. Trodde vi...

Inni det ene skapet var det tydelig at de hadde hatt et museslektstreff, og det var innlysende at enhver form for familieplanlegging og ettbarnspolitikk var ikke-tema. Da jeg kom til hundreogørten muselorter ga jeg opp å telle dem... Min første tanke var at det var jammen freidig å ha fest på hytta uten å invitere eiendomsbaronene. Med både det og troen på kollektiv straff, ble alle mus bannlyst på ubestemt tid. Dessverre vil ryktene ha det til at det pumper mye anarkistblod rundt i årene til de firbeinte små. Så vi får bare tette hull og sprekker etter beste evne, og se om høstkulden tvinger fram flere slektstreff inni skapet. Men om de vender tilbake er vi klare til å forsvare slottet vårt!

Likes

Comments