Utveksling

For en liten stund siden skrev jeg et innlegg om at jeg ble ganske syk, og var sengeliggende i en uke. Da jeg skrev dette innlegget hadde jeg vært tilbake på skolen i et par uker og hadde akkurat tatt en ultralyd. Jeg trodde denne ultralyden bare kom til å vise at urinveisinfeksjonen den siste legen diagnostiserte meg med ikke var kurert, og at jeg kom til å få litt mer antibiotika. Så kunne jeg liksom bli ferdig med disse smertene som hadde vært der siden andre skoleuke og faktisk få begynt ordentlig på utvekslingsåret mitt.

Jeg ble jo selvfølgelig ganske fortvilet da jeg for det første ble nødt til å vente en hel uke på resultatene fra ultralyden etter å ha blitt fortalt at det bare kom til å ta ett døgn, og for det andre fant ut de oppdaget en lesjon. En lesjon er egentlig bare et samlebegrep på noe som har dannet seg inne i kroppen som egentlig ikke skal være der, for eksempel en infeksjon, cyste eller svulst. En ultralyd gir ikke så veldig nøye resultater, men de regnet med at den var på rundt 7x9 cm, altså omtrent på størrelse med en tennisball. Fordi en ultralyd viser såpass lite, ble jeg nødt til å gå gjennom en CT-scan i tillegg. Dette kunne ikke skje før to uker etter at ultralydresultatene kom inn, fordi det måtte diskuteres med både forsikringsselskap og utvekslingselskap, og fordi vertsmoren min bare hadde fri fra jobb og kunne kjøre meg til legen på onsdager.

Bare for å forklare litt om hvordan formen min har vært, så er det ikke sånn som det var første uka, da jeg var i konstant smerte og ikke kunne bevege meg, selv med masse smertestillende i systemet. Etter at jeg fikk antibiotika mot urinveisinfeksjonen (som var der i tillegg til denne lesjonen), så har det heller vært sånn at jeg har klart å gå på skolen og delta på en del ting, men om jeg beveger meg i mer enn 10-15 minutter begynner jeg å merke det veldig godt. På skolen er jeg som regel ikke nødt til å gå så mye lenger enn fra klasserom til klasserom, så da klarer jeg meg vel egentlig. Men når jeg for eksempel har gjort ting som å dra på senteret, på homecomingdansen, eller i dyrepark, så får jeg ganske vondt. I tillegg til dette kommer det gjerne "uprovosert" et par ganger om dagen også. Jeg kan for eksempel sitte i en mattetime og plutselig kjenne det ganske godt.

Det eneste de hadde skrevet kunne være problemet utifra ultralyden, var en utvidet eggleder. Dvs at ett av rørene som forbinder eggstokken med livmoren har blitt fylt opp med væske. Dersom dette, eller noe annet som krever operasjon, skulle vise seg å være problemet, kom jeg til å bli nødt til å dra hjem. De neste to ukene ble enormt slitsomme. Jeg gikk egentlig bare og telte ned dagene til 12.oktober da jeg endelig skulle ta CT-scannen og kunne få en diagnose. Jeg var mildt sagt lei alle legebesøkene og ikke minst all ventetiden som kom med at det gjerne tok en uke eller to fra jeg ble henvist til en lege, til jeg faktisk kom meg dit. Samtidig var det veldig rart å tenke på at jeg kanskje kom til å måtte dra hjem. På en måte fristet det jo veldig å kunne få slite med dette hjemme rundt kjente mennesker og et kjent helsesystem, men herregud jeg hadde jo hatt lyst til å dra på utveksling så lenge jeg kunne huske, så å måtte dra hjem tidlig virket jo helt bisart.

12. oktober (seks uker etter at smertene startet) fikk jeg endelig tatt CT-scannen. Her lovet de også at jeg skulle få resultatene dagen etterpå, men det tok vel noe sånt som fire døgn likevel. Scannen viste uansett en cyste på eggstokken som måler 9x11 cm. Vanligvis er en slik cyste fylt med vann og tømmes i løpet av et par dager, mens av og til fylles de med noe annet, f. eks. blod, og da må de gjerne opereres bort. Hvertfall når de er blitt såpass store og smertefulle som det her.

Denne siste uka har uansett vært enormt stressende. Mamma var ganske klar på at hun ville ha meg hjem og inn i norsk helsesystem så raskt som overhodet mulig da resultatene fra CTen kom tilbake, og ICES (amerikanske utvekslingsselskapet) har vel også vært ganske klare på at de helst vil sende meg hjem. Samtidig så er det så vanvittig mange ledd involvert her, da vi må forholde oss til både Explorius og ICES, i tillegg til et forsikringsselskap som da betaler for billettene mine, og at det er reiseselskapet Kilroy som faktisk booker og planlegger flyturer for Explorius. Etter flere dager med masse frem og tilbake med alle disse selskapene (pluss lånekassen som har gitt meg stipend for utvekslingen, og Lillestrøm VGS som jeg skal fortsette på når jeg kommer hjem) ser det likevel ut til at ting ordner seg. Jeg har fått booket en (18 timers lang!!!) reise hjem fra Houston, til Chicago, til København og så endelig til Oslo sånn at jeg reiser herfra rundt 14:20 tirsdag 25.oktober og lander på Gardermoen onsdag 26. oktober klokka 15:40. Jeg har ikke mottatt billettene enda, eller fått noe endelig bekreftelse på at denne bookingen faktisk er i orden, så er fortsatt litt stresset, men det virker definitivt som om dette blir reisetiden.

Så ja herregud det blir vanvittig rart og på mange måter ganske vemodig å måtte avslutte utvekslingsåret etter å kun ha fullført noe sånt som 1/4 av det. Samtidig så har jeg jo hatt en noe under gjennomsnittet opplevelse da jeg har vært syk gjennom mesteparten av tiden min her. Altså denne sykdommen har jo påvirket en del andre aspekter av livet mitt her nede enn bare min fysiske helse. Det er jo vanskelig nok å skaffe seg venner og komme inn i et nytt skolesystem i et fremmed land som det er. Når man da i tillegg er litt "ute av det" sosialt og akademisk, og ikke klarer helt å være seg selv og i godt humør fordi man stresser over noe sånt, så er det jo enda verre. For ikke å nevne at jeg har gått glipp av type klubbmøter osv. pga. legetimer og ikke har kunne deltatt på så mye som krever at jeg beveger meg i mer enn ti minutter. Så herre Jesus tanken på å komme hjem til venner og familie, få blitt ferdig med denne operasjonen og rett og slett få tilbake livet mitt frister stort.

Når alt dette er sagt så har jo ikke hatt det utelukkende negativt her nede da. Har møtt mange enormt hyggelige mennesker jeg så veldig frem til å bli bedre kjent med, og klart å bli vandt med et nytt skolesystem og gli inn i en ny kultur. Jeg har også fått opplevd flere særamerikanske begivenheter, som både homecoming, fotballkamper og så veldig mye mer som kommer med school spiriten de har her borte. Jeg har også fått et veldig godt forhold til de andre utvekslingselevene på skolen min, og det blir veldig rart og se dem fullføre året uten meg. Og til tross for å ha gått gjennom alt dette, så har jeg aldri sittet alene i lunsjen og det er flere fag hvor det er folk som snakker med meg hver eneste dag (og et par fag hvor omtrent alle i klassen irriterer meg grenseløst og jeg egentlig ikke har blitt kjent med noen, men sånn for det nå bare bli haha), og det er ganske trist å tenke på at det er mennesker jeg aldri rekker å bli "ordentlig venn" med.

Men som Billy Joel synger i en av verdens fineste sanger: "Vienna waits for you" og det gjør vel iåforseg USA også. Nå vet jeg egentlig ikke om USA er et sted jeg kommer til å bo igjen på noe tidspunkt i livet, men det er hvertfall mange flere steder her jeg har lyst å besøke. Jeg må også nevne at kun i løpet av de 2.5 månedene jeg har vært her, har jeg opplevd mer enn det de aller fleste 17-åringer kan skryte på seg, og det er jo ikke så verst det. Så skal jeg egentlig bare nyte resten av dette skoleåret med norsk jul, maaaasseee bruk av all kollektivtrafikken og gåavstandene jeg har tilgang på hjemme, hytteturer, sunt kosthold, koselige kvelder med venner, utallige Osloturer, mange forhåpentligvis morsomme 18-årsdager, og kanskje til og med lappen og en jobb om jeg får til det (lappen blir det nok, jobb er muligens litt vanskeligere å ordne, men jeg krysser fingra). lol og det her med at jeg nå blir nødt til å ta igjen norsk realfagspensum (inkludert R1 </3) og ta eksamen til våren får jeg bare ignorere for øyeblikket og ta som det kommer hehe.

Må også bare få takket alle mine herlige venner fra hjemme som har tatt kontakt og ønsket meg lykke til eller lurt på hvordan det går. Enten det er gjennom en lengre personlig melding, en snap eller en instagramkommentar, er det folk jeg kjenner fra både ungdomsskolen, VGS, felles venner eller hvor nå enn ellers man møter folk, som har lurt på hvordan det går i USA eller ønsket meg lykke til, og jeg har satt enormt stor pris på det gjennom hele oppholdet her.

Jeg har forresten fortsatt masser av observasjoner og inntrykk fra min tid i det store utlandet (og egentlig min tid i verden generelt), så er ikke til å se bort i fra at det kommer et par innlegg til her etter at jeg er hjemme igjen også.

Så håper jeg alle andre utvekslingselever får et fint år videre, og gleder meg masse til å se igjen alle bekjente i Norge, herregud jeg kjenner så mange bra folk. Og for ikke å nevne mitt gjensyn med pepsi max etter over to måneder uten. Det blir muligens høydepunktet.

-Ingrid Marie

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Meninger

Nå befinner jeg meg kanskje ikke på norsk jord for øyeblikket., men gjennom sosiale medier har jeg likevel klart å få med meg både at dere har hatt en overraskende varm september, etterfulgt av en skuffende kald oktober, og at hele nasjonen ser ut til å være påvirket av en epidemi i form av en facebookgruppe.

Jeg må få begynne med å si at det meste jeg har sett fra mannegruppa Ottar ikke er helt i takt med min humor. Ikke at jeg tar meg så lett nær av ting, tvert imot. De fleste vitsene der er bare rett og slett ikke så morsomme. Altså kun det å komme med en kommentar om å voldta barn uten noen så mye som en vittig referanse eller noe form for "punch line", er vel strengt tatt ikke humor, heller bare et verktøy for provokasjon og sjokk. Og jeg tror forøvrig det er akkurat dette de aller fleste medlemmene i denne gruppa forsøker på. De vil ikke bli husket som de nye Monty Python, de vil bare irritere et par feminister nok til at de får skrevet kronikk om seg i aftenposten.

For å sitere en som faktisk kan dette med humor, John Cleese: "All humor is critical. If you start to say `We mustn't! We mustn't criticize or offend them!´, then humor is gone. With humor goes a sense of proportion. And then as far as I'm concerned; you're living in 1984.".

Som sagt er John Cleese en som faktisk har evnet å sette dette prinsippet ut i praksis.. Mannegruppa Ottar derimot, bekjemper politisk korrekthet på en noe mindre sjarmerende måte. Vitser som: "Hvordan vet lillebror at storesøster har mensen? Smaker blod på pikken til pappa." er skapt kun for å provosere, mens elementet humor er blitt lagt litt til siden. Nå tviler ikke jeg ett sekund på at de sitter der og ler så ølmagen rister i det de trykker "publiser" på disse innleggene. Jeg tror rett og slett bare de har blitt så opphengt i at humor skal sjokkere at de glemmer at det faktisk ligger litt mer i det også. Der de selv tror de fremstiller en Salman Rushdie, assosieres de heller med Donald Trump.

Når alt dette er sagt, må jeg endelig nevne at mannegruppa Ottar har forårsaket meg så godt som null problemer i livet så langt, til tross for at jeg er en aktiv bruker av sosiale medier. Dette er rett og slett av den enkle årsaken at de er en LUKKET GRUPPE. Man må selv aktivt melde seg inn i denne gruppa for i det hele tatt å kunne se disse vitsene folk klager sånn på. Jeg kan overhodet ikke se noen grunn til å melde seg inn i en gruppe som har som motiv å spre så groteske vitser som overhodet mulig, dersom man er en person som tar seg lett nær av ting. Jeg syns personlig ikke Adam Sandler er så morsom som folk skal ha det til. Så da ser jeg generelt ikke på filmene til Adam Sandler. Og jeg er ikke medlem av mannegruppa Ottar. Og da lever jeg egentlig ganske godt, jeg.

Den eneste grunnen til at mannegruppa Ottar plutselig har blitt aktuelle i livet mitt er fordi enhver nordmann med noe moralsk overlegenhet og en sans for kronikk, har bestemt seg for at en facebookgruppe hovedsaklig bestående av middelaldrende ungkarer er den største trusselen mot likestilling i 2016.

Hele situasjonen med mannegruppa Ottar er som i barnehagen da noen lagde en irriterende lyd eller pirket borti deg, og du klagde på dem og sa ifra til en voksen, men det bare oppmuntret oppførselen deres. Det eneste virkelige motivet til denne gruppa er å provosere dem de mener er for politisk korrekte. Og dere gjør det ikke så jævlig vanskelig for å si det sånn.

Det jeg egentlig lurer på er vel hva det endelige målet med alt dette er. For om det er å få stengt mannegruppa Ottar, så er jeg nødt til å støtte de middelaldrende ungkarene. Vi lever tross alt i et land med ytringsfrihet, og den gjelder for de med dårlig humor også. Om du ikke har lyst til å høre vitser du syns er for grove, så bare meld deg ut av gruppa. Det skal ikke så mye mer til. Om de ulovliggjør humoren til mannegruppa Ottar, så er plutselig John Cleese neste, så er det deg og meg. Prinsipp er prinsipp, og folk får nå en gang lov å si hva enn de skulle ønske.

Nå syns jeg forøvrig folk kan slutte å bli såret over alt mulig også. Jeg har aldri i mitt liv blitt såret av en vits, og det planlegger jeg å fortsette å kunne si i en lang stund fremover. Om noen kommer med en vits du syns er nedverdigende i henhold til den grupperingen du og 50% av verdens befolkning tilhører, så bli nå i alle fall sint. Det får deg en god del lenger enn hva krenkelse noen sinne vil.

Det jeg tror de fleste trenger å forstå angående humor er at alt er lov, men det finnes tross alt riktig sted og tid likevel. For eksempel er det ikke nødvendigvis galt å komme med en vits som omhandler voldtekt. Mange anerkjente komikere har gjort akkurat dette, samtidig som de er veldig gode mennesker og sterke motstandere av seksuell trakassering i enhver form. Dette betyr likevel ikke at det er passende å komme med en slik vits som respons til en venn som akkurat har valgt å komme ut som voldtektsoffer til deg.

Det er ingen av temaene mannegruppa Ottar kommer med det ikke burde være lov å vitse om. De gjør det bare ikke på en veldig intelligent og sjarmerende måte. Ikke at det egentlig har noe å si. Det påvirker som sagt ikke livet mitt i det hele tatt.

Så til alle norske journalister, bloggere, kronikkforfattere og tenåringer med litt for stor sans for SiD; finn noe annet å skrive om hvis dere ønsker å "bekjempe" mannegruppa Ottar. Det er blant annet toppsesong for både fødsler blant bloggere og doping gjennom leppomade. I tillegg til en ny sesong av skam som uungåelig leder til gode kronikkmuligheter. Vi går aldri tom for viktige saker som er henholdsvis oversett av media.


Likes

Comments

Heihei! Tenkte å fortelle litt om hva jeg har holdt på med i det siste. Om dere ikke har tålmodighet til å lese om alle opplevelsene mine i detalj, så er vel egentlig kortversjonen i overskriften, men det er jo alltid satt pris om noen faktisk ønsker å kaste bort et par minutter av livet sitt på meg <3

Det første jeg kommer på er vel at jeg onsdag forrige uke ganske spontant ble med i astronomikluben. Hadde sett det henge litt plakater angående den rundt på skolen og tenkt at det kanskje kunne vært gøy, da jeg syns astronomi er veldig interessant. Så gikk det liksom litt i glemmeboka helt til Alessia nevnte i lunsjen på onsdag at hun hadde meldt seg inn for et par uker siden, og at hun skulle på et møte den ettermiddagen. Så jeg fikk ordnet meg skyss hjem fra vertsmor som har fri fra jobb på onsdager, og hørt med en av lærerne som har ansvar for klubben om jeg bare kunne møte opp, noe jeg kunne!

Det var faktisk veldig interessant. Hovedsaklig lærer vi litt om astronomi, og diskuterer/hører om hva nytt som foregår innenfor astronomi/astrofysikk. Ellers arrangerer de visst litt turer til NASA, og muligheter til å se forskjellige stjerner og planeter gjennom ganske gode teleskoper når det er mulighet for det. Det her er også en ganske "chill" klubb. Det er gratis og man trenger bare møte opp når man har tid og føler for det. Vi var liksom bare rundt 6 stykker på møtet på onsdag, men det virker som om det er litt i overkant av 20 medlemmer til sammen. Det passer meg egentlig veldig godt, for jeg liker når ting er ganske chill og ikke føles så obligatorisk, om det gir mening?

De tilbyr også muligheten til å være med på et ganske spennende forskningsprosjekt. De får tilgang på en del av NASAs dataprogrammer og så bruker de første semester på å gi ut en forskningsrapport. Om jeg ikke tar feil så fortsetter de på prosjektet fra i fjor da de oppdaget krater på to av Jupiters måner?? I mars skal dette presenteres på Lunar and Planetary Science Conference i Houston, hvor det kommer astrofysikere fra hele verden og holder foredrag. Astronomiklubben på skolen min er de yngste som får holde foredrag der, da ingen andre high school elever er invitert på denne konferansen. Om jeg skal være med på dette, må jeg legge inn 20 timers arbeid i prosjektet før jul, men det skal visst ikke være for sent enda, så tror jeg kommer til å dra innom neste uke og se om det er noe interessant. Det hadde jo hvertfall vært veldig gøy å ha vært med på noe så stort.

På torsdag dro jeg på "fest" med HOSA. Dette er som sagt den største klubben på skolen, og den dekker alt innenfor medisin og helse. De har for eksempel konkurranser i alt fra førstehjelp til medisinsk innovasjon. Å være konkurrerende medlem koster 75 dollar ekstra, og den største konkurransen foregår et par uker inn i sommerferien, da jeg allerede har føttene godt plantet på norsk jord. Så jeg (og de andre tre utvekslingselevene som er med) er ikke del av noe konurranselag. Utenom dette arrangerer de ett møte i måneden + fester slik som den jeg var på forrige uke av og til. De har også masse tilbud om type sosiale aktiviteter og frivillighetsarbeid man kan melde seg på hele tiden, gjerne flere ganger i uka.

Denne festen varte i alle fall i en times tid etter skolen på torsdag, og det var hovedsaklig matservering pluss at det ble stelt i stand en runde med "human hungry hippo" turnering, som var ganske gøy å se på. Tre av de andre utvekslingselevene, Alessia, Agata og Lucri, var også der, og vi har planer om å bli med på mange av arrangementene til HOSA utover året!

Ellers dro jeg på starbucks med alle de andre utvekslingselevene etter skolen på fredagen. Det har vel egentlig blitt en slags ukentlig tradisjon. Alltid like koselig!

Har også hatt en del koselige samtaler på skype med venner og familie. Jeg og min kjære lillesøster Johanne har for eksempel samtaler hver uke om Kevin Vågenes' instagram, spesielt nå de siste ukene som han har SLETTET ALLE VIDEOENE og skal starte nytt konsept!!! Jeg har nå troa likevel, om noen lurte.

one love <3

Den søndagen arrangerte uansett astronomiklubben mulighet til å se Saturn med noen ganske gode teleskoper. Jeg og Alessia planla å dra, men dessverre rakk hun det ikke, så det var bare jeg og en annen gutt der haha. Var utrolig interessant likevel da, helt klart en verdig måte å tilbringe en time av søndagskvelden på. Vi fikk sett ringene til Saturn veldig tydelig, noe som var vanvittig kult. Anbefaler definitivt alle å gjøre dette om dere får sjansen, uansett hvor mye interesse for og kunnskap om astronomi dere måtte ha fra før av. Utrolig gøy å se den lille planeten med tydelige ringer rundt og vite at det ikke er et bilde i en bok eller på nettet, men at det er "live" og "rett foran deg".

Dette er bare et bilde jeg fant på nettet, men var omtrent det her vi så. Litt mindre så klart, da dette bildet er ganske zoomet inn, men vi så liksom ringene omtrent så tydelig som det her.

Denne uka prøvde jeg meg på noe som heter writers club på tirsdagen. Visste ikke så mye om dette, men hadde fått det anbefalt og så at det hang plakater for det rundt på skolen, så tenkte det var verdt et forsøk, og ble veldig positivt overasket! Vi var vel kanskje litt over 20 personer der, og alle virket ekstremt hyggelige. De var liksom veldig interesserte i å få seg venner, og det var flere som kom opp og introduserte seg for meg og ønsket meg velkommen, siden de ikke kjente meg fra før av. Det føltes nesten som en kontaktklasse sånn som vi har i Norge. Når jeg tenker meg om kan det egentlig godt bare være fordi det var en veldig "Lillestrømfeeling" over hele gjengen. Lover dere at det hadde vært en del fjellrävensekker blant de vide jeansene og fargerike lokkene på de medlemmene om vi var i Norge for å si det sånn (kan godt hende noen av dem hadde fjellrävensekk når jeg tenker meg om). Men helt seriøst de virket bare veldig hyggelige og smarte alle sammen, så gleder meg til neste tirsdag!

Ellers var jeg på enda et møte i astronomiklubben på onsdag hvor vi begynte på en dokumentarserie om NASA og historien om romferdsel. Den er fra discovery og heter "When We Left Earth: The NASA Missions" om noen skulle være interesserte. Veldig spennende!

I dag var jeg på møte i noe som heter "interact club". Dette er kort fortalt en klubb som går ut på å bygge internasjonale relasjoner og drive med frivillighetsarbeid. Alle interact klubber er drevet av et utvekslingsselskap som heter rotary. Det er ikke dette selskapet jeg reiser med, men Alessia reiser med dem, så hun spurte om jeg ville være med å prøve det ut. Det virket veldig morsomt! Frivillighetsarbeidet innebærer blant annet ting som å drive "trick or treat event" på Houston's Children's Museum. De hjelper også elever som er interesserte i utveksling med å komme i gang med det. Ble kjent med en gutt som heter Alan, som opprinnelig kommer fra Mexico, men har bodd i USA i fem år, og var en måned i Nederland med rotary i sommer. Ellers var det bare pizza og litt informasjon i dag, men det virker veldig gøy og folkene virker superhyggelige!

Etter møtet dro jeg, Lucri og Alessia på starbucks. Dessverre var ikke Agata og Nienke med denne uka, men Alan ble med oss bort dit en liten stund. Mens vi var der møtte vi faktisk på Sobouh, en av de vi pleier å spise lunsj med, og en venn av ham som jeg er ganske sikker på heter Anna om jeg ikke husker feil?? Anna hadde faktisk hatt en fransk utvekslingselev boende hos seg i fjor, og moren hennes jobber i rotary, så ganske liten verden! Hun sa hvertfall at hun hadde hatt lyst til å bli med i interact club, men aldri faktisk hadde meldt seg på, så neste uke har både hun og Sobouh planer om å melde seg inn, så det gjør det jo enda morsommere!

I helga er planene å dra på shopping/lunsj på lørdag med noen av de andre utvekslingselevene fra skolen og noen andre utvekslingselever Alessia kjenner gjennom rotary, og dra til Houston Zoo med kontaktpersonen min og noen andre ICES-elever på søndag. Pluss å gjøre et engelskprosjekt jeg ikke har begynt på enda som skal være ferdig mandag morgen og øve på prøve i precal (matte). <3<3<3 #lovelife

-Ingrid Marie

  • 335 lesere

Likes

Comments

Heihei! Dette har vel strengt tatt ikke noe med utveksling å gjøre, men av og til har jeg jo andre ting på tankene også, blant annet musikk. Altså jeg har har vel omtrent fem år med pianoundervisning som ikke har resultert i så mye mer enn at jeg kan ramse opp de forskjellige notene (og faktisk plassere dem på pianoet da), meen jeg kan jo tross alt høre på musikk likevel. Så følte egentlig bare for å sette meg ned og uttrykke min glede over at det finnes så mye bra musikk i verden.

Love is a losing game - Amy Winehouse Vet ikke hvorfor, men jeg har plutselig falt helt for Amy Winehouse. Syns stemmen hennes er så fantastisk fin. Føler liksom jeg burde ligget i et badekar i en leilighet i Paris med et glass vin i den ene hånda og en bok i den andre hver gang jeg hører denne sangen.

Baby, I'm in the mood for you - Odetta Så en video av at Miley Cyrus fremførte denne sangen på Jimmy Fallon for noen dager siden, og har seriøst sett den videoen igjen kanskje 50 ganger siden det. Tror dessverre ikke Miley sin versjon er tilgjengelig på itunes eller spotify, men både originalen av Bob Dylan og Odetta sin versjon er også veldig bra.

If I believe you- The 1975 Det er så og si ingenting jeg liker bedre enn når noen kommer med bra, gjennomtenkt religions - eller samfunnskritikk, enten det er gjennom debatt, litteratur, eller musikk. Pluss at melodien og det instrumentale på denne sangen er vanvittig fint.

She came in through the bathroom window - The Beatles Den her er bare jævlig bra. Hvis jeg prøver å bestemme meg for hva som er den beste Beatles-sangen, så er det liksom denne jeg ender med. Vet ikke om den egentlig er ansett for å ha den beste melodien, teksten eller musikalske sammensetningen blant alle sangene deres, men den er liksom bare best likevel.

Sunday candy- Donnie Trumpet & the social experiment Har ikke noe særlig begrunnelse for den her, syns bare den er veldig bra, særlig det første refrenget eelsker jeg.

Dancing in the moonlight - Toploader Jeg har liksom aldri hørt noen klage når denne sangen kommer på. Personlig syns jeg det er en av de beste sangene noen sinne. Om jeg skulle valgt ut ett stykke kultur jeg tror kunne løst krig og politiske uenigheter så er det den her. Sorry Mozart.

Vienna - Billy Joel Var egentlig ferdig nå, men innså at jeg ikke hadde med denne, og det er en av de fineste sangene noensinne.

God helg folkens! Oppdaterer sikkert litt på hvordan siste uka har vært i løpet av helga en gang. Ellers hvis noen har noe musikktips å dele, så feel free. Jeg er åpen for alt fra Beethoven til Drake til deLillos.

-Ingrid Marie

  • 405 lesere

Likes

Comments

Heihei! Tenkte jeg bare skulle fortelle littegrann om hverdagen min for tiden, og hvordan det har gått på skolen de siste par ukene.

Mens jeg var syk og hjemme fra skolen, arrangerte Klein high school et møte med alle utvekslingselevene. Nå var både jeg og en av de italienske som går der borte denne dagen, men de fire andre møttes. Siden Lucri, den italienske utvekslingseleven jeg ofte spiser lunsj med, var der, introduserte hun meg for de andre da jeg kom tilbake igjen. Først møtte jeg Agata, den polske utvekslingseleven som var i anatomiklassen min i et par uker. Vi tre dro på et kjøpesenter sammen den helga. Det var utrolig koselig og vi hadde masse å snakke om. Tror vel vi var der i 5-6 timer eller noe sånt. Mens vi var der møtte vi faktisk på Nienke, den tyske utvekslingseleven som går på skolen vår. Jeg har etterhvert blitt ganske godt kjent med henne også.

Så forrige uke ble jeg kjent med Alessia, den andre italieneren som går på skolen. Hun har samme lunsj som meg, så har begynt å spise med vennene hennes. Vet egentlig ikke hvordan alle der kjenner hverandre, men en av jentene der går hvertfall i franskklassen til Alessia, og så er det noen venner av henne og noen venner av dem igjen osv. Har det hvertfall utrolig koselig i lunsjene når jeg sitter med dem. Den første dagen jeg satt der var det Mexico sin independence day, og siden en av jentene der er fra Mexico (det er det forresten veldig mange på skolen som er, siden vi ikke er så mange timene unna grensa) så hadde hun med mexicansk godteri og mat (uten kjøtt, for hun er fellow vegetarian <3<3) til alle på bordet. Så vi hadde liksom et lite mexicansk måltid i den knapt 25 minutter lange lunsjen haha.

Ellers har jeg en gruppechat med alle disse utvekslingsjentene, hvor vi snakker en del og prøver å avtale møter osv. (noe som er veldig vanskelig når ingen av oss har bil, eller tilgang på offentlig transport haha). På tirsdag klarte vi hvertfall å komme oss til starbucks alle sammen, pluss Carim, som er en tysk/amerikansk gutt som går på skolen vår. Han er liksom ikke egentlig en utvekslingselev og han snakker perfekt amerikansk, men han har bodd i Tyskland hele livet (tror han er halvt tysk/halvt amerikansk, han har hvertfall dobbelt statsborgerskap), også bor han med slektninger her dette skoleåret, om jeg ikke tar helt feil. Han har hvertfall nettopp kommet hit fra Europa og hadde samme behovet som oss for å snakke litt om USA fra det perspektivet haha. Det er vel som min kjære Stephen Fry sier at "It only takes a room of Americans for the English and Australians to realise how much we have in common". Tror nok trygt man kan legge til så godt som alle europeiske land der, for vi har alle mer eller mindre nøyaktig de samme kultursjokkene. Særlig alt dette med skolesystemet og mangel på kollektivtrafikk. Vi snakket også litt om politikk, bare fordi det er noe vi ikke egentlig får lov av utvekslingsorganisasjonene å snakke om, da vi ikke skal støte amerikanerne. Men det skal litt til å ikke gjøre seg opp noen meninger og observasjoner om politikken her for å si det sånn.

En annen ting jeg kan nevne som vi alle har kommet frem til er at det faktisk er ganske vanskelig å skaffe seg venner på skolen. Altså folk er veldig greie om du snakker med dem i timen eller setter deg med dem i lunsjen, men det er ikke så lett å få "ordentlige" forhold til folk, og bli invitert til å finne på ting utenfor skolen. Ikke at det er så alt for vanskelig å forstå, folk her har jo allerede venner, jobb og kjærester som holder dem opptatt. Så om noen har en grei samtale med deg, betyr jo ikke akkurat det at du er den nye bestevennen deres, og at du kommer til å være en naturlig del av sosiallivet deres fra da av. Så det er ikke noe man må ta alt for personlig eller noe sånt, bare noe å være litt forberedt på om man skal være utvekslingselev, hvertfall i USA.

Jeg kommer heldigvis veldig godt overens med alle de andre utvekslingselevene jeg har møtt da, så har jo allerede noen gode venner der i hvertfall. Merker likevel at behovet for å skaffe meg noen gode venner MED BIL er ganske stort. Mangelen på kollektivtrafikk spiser meg seriøst opp fra innsiden. Jeg lurer helt ærlig på hvorfor vi i det hele tatt regner USA som del av den vestlige verden når mangler noe så grunnleggende, jeg.

Denne uka har det uansett vært homecoming week. Det er et arrangement, eller egentlig en rekke med arrangementer, skolen arranger den uka fotballaget spiller homecomingkampen sin. Hver dag på skolen har det vært et tema man er oppfordret til å kle seg ut etter. Mandag var det "safari". Da kom en del folk i dyrekostymer eller med kikkerter og hatter som om de var på safaritur i Afrika. Tirsdag var temaet "rock'n roll", og onsdag "workout". Disse var litt lettere å delta på, med tanke på at jeg hadde med meg skinnjakke og treningsklær. men ikke safariantrekket i den 23 kg tunge kofferten min haha. På torsdag var temaet "spirit day" for å få folk gira på kveldens fotballkamp, så jeg hadde bare på T-skjorte med skolens logo på. En tradisjon de har på spirit day i Texas er "mums". Og det her kan diskuteres dere. Det er hvertfall noen digre "buketter" som jenter henger rundt halsen sin hele dagen. Og de betaler stoore pengesummer for det her altså, en del av dem koster godt over 100 dollar.

Det her er bare noen eksempelbilder fra nettet, men jentene går altså rundt med disse hele dagen, på skolen og på fotballkampen.

På kvelden dro jeg hvertfall på fotballkampen med Agata og Nienke. Måtte forresten ta uber dit, noe jeg er litt skeptisk til. Det er vel ikke så alt for stor forskjell mellom det og taxi, men syns nå fortsatt det føles litt rart å sette seg i bilen til en fremmed jeg da. Fotballkampen var uansett ganske koselig, til tross for at konseptet med meg på et sportsarrangement virker ganske fjernt og bisart. De solgte liksom popcorn, godteri, brus (eller dr.pepper da, så jeg kjøpte meg iste for å si det sånn) osv. og så var det ganske sosialt, fordi skikkelig mange fra skolen var der, og vi møtte faktisk på litt folk vi kjente. Så det er det ikke så usannsynlig at jeg kommer til å gjøre igjen. Skjønte jo forresten ingenting av spillet da, og dro da de var rundt halvveis, men stemningen og det sosiale var ganske gøy.

På fredag var temaet "character day", så folk skulle ta det helt ut med kostymer og kle seg ut som berømte personer eller karakterer. Mine favoritter var et par som møtte opp i Hillary Clinton - og Donald Trump-masker. Hillary hadde til og med på seg full pant suit og greier haha. Har dessverre ikke noe bilde av dem. I lunsjen hadde skolen en "jamboree", som omtrent var som det vi kaller byfest/martna i Norge, bare at det var i skolegården. Veldig mange av klubbene hadde egne boder der de solgte ting, og en del av det var i samarbeid med fast food-steder i nærheten. En av klubbene hadde for eksempel Chick-fil-A-bod, og noen andre solgte pizza fra et lokalt pizzasted. Det var til og med isbiler der som solgte shave-is. Ellers var det blant annet lemonade, sukkerspinn, musikk og aktiviteter. Det her likte jeg faktisk kjempegodt, helt klart et av høydepunktene med skolen så langt.

I går kveld dro jeg på homecomingdansen med Nienke og Lucri. Det her var egentlig ikke såå bra. Slo ikke det der lille ballet Lillestrøm VGS hadde i Skedsmo samfunnshus i fjor for å si det sånn, til tross for at de gjorde en mye større deal ut av det. For det første varte det bare fra 8-11, fordi skolen var veldig redde for at noen skulle drikke om det ble for sent. Det var forresten en halvtime med kø for å komme inn, så selve dansen varte bare i rundt 2.5 timer. Det som trakk ned mest var vel egentlig bare at det var så vannvittig mange mennesker. Møtte liksom på Bari og en venn av henne én gang, og Alessia og vertssøsteren hennes en gang. Men til og med da ble det bare til at vi raskt ropte at vi likte hverandres kjoler over den høye musikken, og så forsvant liksom folk tilbake til gruppene eller datene sine igjen. Så akkurat sånne ting tror jeg er litt morsommere om man går på betydelig mindre skoler og det er lettere å møte på mange man kjenner. DJen var også ganske dårlig. Han drev liksom og snakket og prøvde og skape stemning under hver sang som om han holdt en konsert, men det er vel kanskje bare det som skjer når DJ-drømmen ender på en high school-dans i stedet for Coachella. Må forresten nevne at det var et tidspunkt på kvelden da tidenes mest harry sang ble spilt og ALLE plutselig brøt ut i synkronisert linedans som blant annet inkluderte dansetrinn som "kast den usynlige lassoen". Trodde et øyeblikk jeg var i Sørum, jeg. 

Det var liksom en grei kveld alt i alt, men det nådde aldri helt gromstemning for å si det sånn. Så må faktisk si at fotballkampen var morsommere enn dansen, noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg kom til å føle på noe som helst tidspunkt i livet.

Så ja, det var de siste par ukene i livet mitt. Merker som sagt at det å skaffe seg venner definitivt er en prosess, men samtidig har jeg allerede mye mer sosialt på gang og har snakket med mange flere mennesker nå enn for bare et par uker siden, så det går helt klart bare oppover. Neste uke har jeg planer om å melde meg inn i HOSA, som er den mest populære klubben på skolen. Kan ikke si nøyaktig hva de gjør haha, men det har hvertfall med medisin å gjøre. De har blant annet arrangert blodgiving på skolen, og grey's anatomy trivia <3<3<3. Tror man kan velge forskjellige aktiviteter og sånn man vil gjøre der. Som at noen driver med førstehjelp, noen med ambulanse og noen med medisinsk terminologi eller noe sånt om jeg ikke har misforstått helt. Agata har hvertfall allerede meldt seg på, og jeg vet at en del fra både matte- og anatomiklassen min, i tillegg til noen jeg har snakket med i lunsjen er med der. Så tror det blir bra. Vet at en del av utvekslingselevene som var her i fjor drev med det, fordi det er en veldig grei måte å skaffe seg venner på. Pluss at skolen min faktisk er veldig flinke på det her, tror et lag herfra kom på tredjeplass i verden i fjor. De arrangerer hvertfall den første "festen" sin på torsdag, så satser på å få tatt ut penger og meldt meg på innen da. Tror også et par av de andre utvekslingselevene har planer om å melde seg på, så det blir gøy.

Ellers prøver vi utvekslingselevene å planlegge en tur på en restaurant i et område som i følge Agata og Alessia er veldig fint, og faktisk har en gågate(!!!), noe man ikke ser mye av her. Tror Carim og Attila (den ungarske vertsbroren til Agata som er den eneste utvekslingseleven på skolen jeg ikke har snakket med enda) og muligens et par stykker fra naboskolen som reiser med samme organisasjon som Alessia, også skal være med.

Det her ble som vanlig alt for langt, men sånn er det å være selvsentrert. Snakkes!

-Ingrid Marie

  • 485 lesere

Likes

Comments

Hei! Tenkte bare jeg skulle oppdatere litt på tilstanden over de siste par ukene. Skal prøve å ikke gjøre det aalt for langt.

Fredagen etter min andre skoleuke ble jeg med vertsmor og familien hennes på en gratis Rolling Stones coverkonsert. Etter et par sanger fikk jeg plutselig veldig vondt i magen. Det var liksom en stikkende smerte på høyre side. Tenkte først at jeg bare fikk holde ut og vente til det gikk over, men jeg lover de neste to timene føltes kanskje som de lengste i mitt liv, og det var bare blitt enda vondere da konserten var over.

Da de spurte meg om jeg ikke bare var typen som reiste meg og sang med på konserter, følte jeg bare jeg var nødt til å forklare at jeg hadde ganske vondt i magen/ryggen. (Pluss at gjennomsnittsalderen på publikum var rundt 63 og forsangeren var jo, til tross for å tro det selv, ikke faktisk Mick Jagger, men en middelaldrende ungkar (om jeg skal gjette) som ganske feilaktig trodde skjerf og cardigan fikk ham til å se ung og kunstnerisk ut) (musikken var jo bra til tross for alt da)

Innen jeg sa ifra at jeg hadde ganske vondt i magen, hadde jeg vel innsett at det omtrent var den verste smerten jeg hadde vært borte i. Jeg kunne så vidt stå oppreist og da jeg endelig kom hjem og fikk satt meg ned på senga, merket jeg at jeg liksom skalv av smerte. Jeg fikk til slutt tatt litt smertestillende og lagt meg til å sove i en stilling som ikke var alt for ille. Etter å ha våknet opp flere ganger i løpet av natten og fylt på med ibuprofen, til jeg nesten ble redd for å overdose, var det fortsatt like ille på morgenen. Det var vel omtrent da jeg innså at det sannsynligvis ikke var noe som bare kom til å gå bort av seg selv.

Lørdagen ble vel tilbragt utelukkende i senga. Det vil si, jeg kom vel opp et par ganger for å hente ibuprofen fra nede, spise et par raske måltider og dusje, men ting som å ta klesvask virket ganske uoppnåelig. Utover mot kvelden, da jeg hadde hatt disse smertene konstant i rundt 24 timer, takket jeg ja til vertsmors tilbud om å kjøre meg til legen.

Dette skulle vise seg å bli litt stressende for meg. Ble først advart mot å dra til emergency room, da dette sannsynligvis kom til å koste meg flere hundre dollar.Så jeg måtte snakke med kontaktperson i telefonen og prøve å forklare symptomene mine, og få hjelp av henne til å finne ut av hvilke muligheter jeg hadde om jeg ville snakke med en lege uten å bli blakk. Jeg skjønte jo forresten ingenting av hvordan helseforsikringen min fungerte selv, så hadde ingen aning om hvilke rettigheter jeg hadde her. Skal innrømme at jeg tenkte en del på hvor mye lettere alt hadde vært om jeg satt i bilen til mamma eller pappa på vei til legevakt i Norge da.

Da vi til slutt kom frem, måtte jeg fylle ut noen papirer, ta blodtrykk, urinprøve og svare på rutinespørsmål. Var veldig stresset under alt sammen, fordi jeg hadde blitt advart om at bare dette kanskje kunne ende opp i et par hundre dollar, selv med reiseforsikringen min.

Da jeg var ferdig med undersøkelsene, sa legen at den eneste måten å bekrefte eller utelukke en blindtarmbetennelse var ved en CAT-scan som nok kom til å ende i opp i en del hundredollarsedler. Det var sannsynligvis, basert på hvor vondt det gjorde da de presset på forskjellige steder, sprukne cyster på eggstokkene, noe som ikke er farlig og går over i løpet av et par dager. Han forklarte likevel at de har sett tilfeller som dette hvor det viser seg å være blindtarmen. Så da hadde jeg liksom valget mellom å bruke en stor pengesum på en undersøkelse som sannsynligvis ikke var nødvendig, eller risikere at blindtarmen sprakk i løpet av natta. Da var jeg helt ærlig ganske fortvilet og stressa da.

Endte til slutt opp med å velge å dra hjem, men komme tilbake om det ble verre. Den natta var jeg egentlig veldig redd og sliten. Jeg hadde jo aldri hatt en sprukket blindtarm før, så jeg visste jo tross alt ikke hvor vondt det måtte gjøre før jeg valgte å dra tilbake. Hadde likevel en følelse av at det ikke var blindtarmen (timevis med grey’s anatomy har gjort meg ganske kjepphøy i henhold til egen medisinsk kunnskap), bare fordi det ikke gjorde vondt da jeg presset på magen, og fordi jeg var ganske sikker på at blindtarmen ikke gjorde vondt så lenge før den sprakk.

Dagen etterpå valgte jeg endelig å fortelle de hjemme om tilstanden, og sendte ganske fortvilt en melding til mamma om at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med legeundersøkelser, forsikring og så videre. Det endte jo så klart opp med at både mamma og pappa ringte meg for å trøste/ høre mer om hva som hadde skjedd,så snakket med begge to en god stund. De fortsatte å ta kontakt et par ganger om dagen for å høre hvordan det gikk og hjelpe meg med å finne ut mer om forsikringen.

De neste 2-3 dagene gikk vel mer eller mindre ganske likt. Slukte sikkert minst 100 tabletter med smertestillende i løpet av denne perioden og kunne knapt bevege meg. Det ble etter hvert ganske sikkert at det var sprukne cyster på eggstokkene som var problemet. Dette ga egentlig mening, fordi smertene tross alt føltes ganske likt som menssmerter, bare tjue ganger verre. Jeg snakket med en jordmor over telefonen som sa at jeg bare måtte fortsette å ligge i en ganske strak stilling og ta ibuprofen. Hun sa også at om det ikke ble bedre innen onsdag, burde jeg sannsynligvis ringe en gynekolog og få tatt en ultralyd.

Så ettersom dagene gikk og det ikke var noe tegn til forbedring, ble jeg nødt til å ringe en gynekolog og bestille time. Så jeg tok kontakt med denne legen som jordmoren hadde anbefalt meg, og prøvde å forklare situasjonen min for resepsjonisten der. Det viste seg at de ikke hadde ledige timer før omtrent halvannen måned senere, så det måtte jeg nesten gi opp. Var egentlig ikke altfor skuffet, for ut i fra bildene jeg så av denne mannen på nettsiden, virket han liksom som den typen som kunne holdt noen fanget i en kjeller i 14 år eller noe sånt.

Det betydde likevel at jeg ble nødt til å prøve å ringe flere gynekologkontorer i Houston-området. Er litt slitsomt å være 17 år og syk i et fremmed land og måtte ringe til forsikringsselskap og forskjellige legekontorer og prøve å forklare situasjonen sin. Jeg endte opp med å ringe begge stedene jeg hadde fått anbefalt, men ingen av dem hadde ledige timer.

Etter en stund fant moren til vertsmor et legekontor jeg kunne dra til. Dette var ikke en gynekolog og tror ikke de utførte noen ultralyder her, men de kunne vel kanskje hjelpe meg videre likevel. Så på torsdagen (altså nesten en uke etter at dette startet) dro vi dit.

Her var heldigvis legene og resepsjonistene mye mer til hjelp enn på det første stedet jeg var. De ringte forsikringsselskapet og ordnet opp i det for meg, før de utførte enda en rutinesjekk. Hadde ikke veldig høye håp, for det var jo akkurat det samme de hadde gjort på det første legekontoret uten å finne noe. Så ble ganske overasket da de omtrent fem minutter etter at jeg hadde avgitt en urintest, kunne fortelle meg at jeg hadde en blæreinfeksjon og ga meg resept på antibiotika. Vet ikke hva de holdt på med på det første legekontoret, men tror ikke de har sett 12 sesonger av grey’s anatomy for å si det sånn.

Antibiotikakuren min varte i fem dager, meeen dessverre ender ikke historien der. Etter at jeg ble ferdig med kuren, merket jeg at smertene fortsatt var der. Ikke i nærheten av like sterkt og konstant som før antibiotikaen, men de dukket opp av og til.

Legen ville ikke bare gi meg en ny resept, så jeg ble anbefalt å dra til et sykehus i Houston for å ta en ultralyd. Skjønner ikke helt hvorfor de ikke bare kunne ta en ny urinprøve eller noe slikt og se om infeksjonen fortsatt var der, men onsdagen (nesten tre uker etter at dette begynte) hadde jeg time for å ta ultralyd. Jeg var forresten tilbake på skolen for lengst på dette tidspunktet, så var ikke så ille. Jeg var bare sengeliggende de 6 første dagene og på grunn av labor day mistet jeg bare tre skoledager.

Men ja nå sitter jeg her to dager etter ultralyden (som iåforseg var litt gøy, følte meg som mammatilmichelle der jeg lå) og har ikke hørt noe tilbake enda.Tenkte bare jeg skulle oppdatere litt. Må også nevne at jeg ikke har vært konstant miserabel i tre uker i strekk da, det ble mye bedre etter antiobiotikaen altså. Og sånn sosialt sett har siste uka egentlig vært veldig bra, føler jeg møter folk/ blir bedre kjent med folk hver dag. Så med mindre det her skulle vise seg å være noe dødelig, hører dere sikkert fra meg igjen om ikke så alt for lenge.

  • 512 lesere

Likes

Comments

Ok så mandag den 22.august måtte jeg opp helt umenneskelig tidlig for å rekke min første skoledag. Reagerte først på at skolen starter klokka 7:20(!!), har aldri startet så tidlig på skolen før noen sinne. I fjor begynte jeg faktisk 9:50 nesten hver eneste dag. Ble så klart enda mindre happy da jeg fant ut at bussen min går rundt 6:30(!!!!!), så om jeg skal slippe å stresse så aalt for mye om morgenen prøver jeg å være ute av senga mellom 5:15-5:30 (!!!!!!!!). Minnet om å stå opp i 7:30/8-tida, lage meg en smoothie, en kaffe og noe godt å spise mens jeg så på netflix om morgenen for så å ha god tid til å fikse meg og tusle de knappe 15-20 minuttene bort til skolen og av og til ta en tur innom butikken på veien, virker ganske fjernt nå for å si det sånn. Her er det en bolle frokostblanding og en full skolebuss før soloppgang som gjelder. Men man blir vel vant til det også etter hvert.

Første skoledag startet i alle fall med å hente timeplanen i en stappfull gymsal. Merket ganske fort at noe var galt da jeg bare så fem fag på planen min i stedet for sju, men tenkte at jeg fikk vente til lunsj med å klage til rådgiveren og heller prøve å komme meg til mitt første fag, som var journalistikk. Dette ble jeg veldig positivt overasket over og var egentlig ganske gira på. Det virket også som det kunne være et litt sosialt fag hvor jeg fikk mulighet til å snakke en del med folk.

Etter dette ble jeg litt mer forvirret fordi faget som sto under journalistikk var anatomi og fysiologi, men i den kolonnen som viste i hvilken time man hadde hvert fag sto det 1 på både journalistikk og anatomi og fysiologi. Dette skjønte jeg ganske lite av, og lurte på om jeg kanskje hadde misforstått hvordan man leste av timeplanen. Jeg gikk uansett til anatomi og fysiologi og viste timeplanen til læreren som var like lost som meg, men sa det så ut som om jeg skulle være der andre time, så jeg ble der.

I tredje time har jeg hvertfall tysk, og det er ganske morsomt tro det eller ei. Med tanke på at det helt klart er det faget jeg likte dårligst i Norge, er jeg veldig positivt overasket. For det første er amerikanere generelt ikke de flinkeste i tysk uttale (og det er virkelig ikke jeg heller), så har ikke akkurat så veldig komplekser når det gjelder å blant annet lese ting høyt. Ellers så er det bare veldig gøy at hele klasserommet er dekorert med tyske ting. Dette inkluderer blant annet esker med kindersjokolade og slikt, så det er litt gøy for en nordmann. De har også praktisk talt tapetsert med masse bilder av tyske, sveitsiske og østerrikske byer, som er veldig koselig fordi europeiske byer generelt er ganske fine. Det kommer alltid til å frustrere meg at mennesker velger å bygge stygge bygninger når de gamle steinbygningene i europeiske byer gjør såå mye med humøret og stemningen. Altså hvis de klarte å komme med så imponerende arkitektur for hundrevis av år siden, burde vi klare det samme med ressursene vi har i dag. Èn ting er sånne vanvittig stygge «kunstverk» som den skyen som står ved Sagdalen togstasjon (hvis noen av dere har tatt L1 til eller fra Lillestrøm og sett den fandenskapen), men at bygninger generelt skal være så stygge irriterer meg grenseløst. Ikke at det har noe å gjøre med noe som helst her, men likevel.

Det er også veldig gøy at i tillegg til å lære språket, som vi hovedsakelig gjør i Norge, har de mye fokus på å lære om tysk kultur. Har blant annet fulgt med på klasseromsdiskusjoner om konseptet med advent, hvor sykt det er at ikke alle hus har inkludert air condition og at man ikke er garantert gratis påfyll på restaurant. Og de lærer om hvordan man på tyske skoler har samme klasse og klasserom i nesten alle fag, og om studie/yrkesfag-ordningen som er ganske likt som i Norge. Hele klassen ble også mektig imponert over at jeg kunne nevne alle landene som grenser til Tyskland. Så ja det faget er egentlig bare morsomt å ta for en nordmann i USA. Må også nevne at alle i klassen måtte finne et «tysk navn» og bruke i timene (f.eks. Claudia, Mathias etc.), men mitt navn var «tysk nok» til at jeg kunne beholde det haha.

Etter tysk den første dagen gikk jeg for å finne precal-klasserommet mitt. Her ble jeg om mulig enda mer forvirret enn tidligere fordi det var på fjerdeplass på timeplanen min, men det virket som om det sto jeg skulle hatt det i 2. time (da jeg var i anatomi og fysiologi) om jeg hadde forstått timeplansystemet riktig. Jeg gikk likevel til klasserommet, der jeg fikk beskjed av læreren om at jeg egentlig skulle vært der i andre time. Så ja da sto jeg likegodt der da, uten noe time å gå til.

Bestemte meg derfor for å gå tilbake til min høyt elskede, svært kompetente rådgiver og få fikset opp i alt sammen. Dette møtet ble vel omtrent like frustrerende som første gang jeg var der for å ordne timeplan. Først fikset han vel opp i at jeg var plassert i to fag i første time og ingen i tredje og så ga han meg økonomi (oh joy) og fysikk, som var de fagene som hadde «forsvunnet» fra timeplanen min. Jeg kommenterte så klart at jeg fortsatt ikke hadde kjemi, og han hevdet at «det hadde vi vel blitt enige om at det var best jeg ikke tok, hadde vi ikke det?». Vel bitch nei, vi hadde vel ikke akkurat det da. Så litt stresset og frustrert prøvde jeg IGJEN å forklare konseptet med realfag for denne mannen. Han misforsto tydeligvis denne frustrasjonen for tristhet og ga meg litt tørkepapir og ville at jeg bare skulle gråte ut og fortelle ham om hvor vanskelig første skoledag var. Gud det gikk jo faen meg helt fint til jeg måtte tilbringe 15 minutter med typen her, herregud så irriterende. Det at han trodde jeg hadde noen veldig dype undertrykkede følelser funket likevel til min fordel, for han sa i et veldig «trøstende» tonefall at jeg kunne få kjemi likevel. Meen han ville ikke at jeg skulle bytte det ut journalistikk for dette, heller tysk, matte eller fysikk, fordi det er veldig viktig at elever følger sine kreative interesser. Vel lol joda fint det, men det er også viktig at jeg får året mitt godkjent, så jeg kan få bli ferdig med VGS før jeg er 20. Etter en lengre diskusjon fikk jeg likevel beholde alle de «krevende» fagene mine, men jeg var faktisk oppriktig skuffet over å måtte gi opp journalistikk fordi det virket overaskende spennende. Vi skulle blant annet, i tillegg til å skrive mye, diskutere politikk, noe man som utvekslingselev er ganske sterkt frarådet å gjøre, så dette var virkelig et nice smutthull. Vel vel shit happens, skal jo tross alt tilbake til Lillestrøm VGS rett før stortingsvalget neste år (oh joy igjen) så kommer sikkert til å skyte meg selv i hodet etter for mye politisksnakk likevel.

Senere var jeg så heldig at jeg møtte på Bari som hadde blitt kjent med en italiensk utvekslingsstudent, og det viste seg at denne italienske studenten hadde engelsk og lunsj sammen med meg timen etterpå, så det var jo ganske flaks. Siden det er 4000 elever på skolen og ikke alle har plass i kantina samtidig, er det fire forskjellige lunsjer, og når du har fjerde og femte time kommer liksom ann på når du har lunsj om det gir mening?? Det er ganske forvirrende, men alle som er i engelskklassen min i femte time har hvertfall lunsj samtidig, så da har jeg sittet med Lucretzia (italienske studenten)i kantina. Det er ganske sykt hvor mange som går der, til tross for å ha snakket med litt folk her og der i forskjellige timer, ser jeg stort sett ingen «kjente» i kantina fordi det er så vanvittig mange mennesker.

Men ja første skoledag var egentlig helt grei. Litt fortvilende med timeplanen, men jeg fant jo alle klasserommene uten problemer og slapp å spise lunsj alene, så alt i alt ikke så ille. Veldig deilig å komme hjem igjen til en ettermiddag med Gilmore Girls og det jeg hadde igjen av norsk melkesjokolade etterpå da.

Siden det har vel dagene gått mer eller mindre likt. Kan fortelle mer om de forskjellige fagene etter hvert, så det ikke blir aaaalt for langt her. Har vært på noe som heter «pep rally» på skolen, hvor alle cheerleaderne, korpset etc. setter opp show for å gire opp folk hvis det er en fotballkamp på kvelden. Jævlig til gira de er på alt her, det skal de ha. Ellers er det vel hovedsakelig Bari og Lucretzia jeg har blitt best kjent med. Har anatomi og fysiologi med Bari, så ser henne der, selv om jeg ikke alltid får tid til å snakke med henne. Vi har også hatt en del gruppearbeid i anatomi og fysiologi, så har fått snakket med litt folk, noe som er veeldig greit. Det satt faktisk en polsk utvekslingselev ved siden av meg i det faget, men hun sluttet fordi det ble for krevende. Det var egentlig litt kjipt for hun virket veldig hyggelig, men siden det er så enormt mange elever, har jeg vel knapt sett henne i det hele tatt siden det.

​Legg forresten merke til at samtidig som jeg får kjeft av ordensvakter i gangene for å gå med shorts, er det her de skolepålagte cheerleaderuniformene. Logic please??????

Så det er en del mennesker jeg liksom har snakket litt med i timene, samarbeidet med på en oppgave eller fått et kompliment fra som virker hyggelige, men så ser jeg dem omtrent ikke igjen noen sinne haha. Tror ikke man burde forvente å ha så veldig mange gode venner etter de to første ukene likevel, så det er ikke tidenes problem. Har liksom et par stykker jeg har blitt ganske greit kjent med og litt flere enn det som smiler og hilser hvis jeg møter dem i gangen, så er vel ikke så verst det etter to uker.

Ellers var jeg på orientering med de andre ICES-elevene i området lørdagen etter første skoleuka, som var ganske greit. Det var hovedsakelig bare et infomøte med akkurat samme informasjonen vi har fått ti ganger før fra explorius, men møtte blant annet igjen Silje som jeg var med i New York så det var veldig koselig. Utrolig deilig å få snakke med en norsk person igjen, ikke bare fordi man får snakke norsk engang, men føler liksom at nordmenn (ikke alle nordmenn så klart, men sånn generelt) har relativt lik væremåte så det er litt greit og snakke med noen som forstår inntrykkene og opplevelsene fra et ganske likt standpunkt da. Og bare det at jeg liker Silje veldig godt og vi kommer bra overens. De serverte også pizza, brus og cookies her, så det klagde jeg heller ikke på. Ellers ble det vel mest til at folk snakket med de som kom fra samme land som seg selv (inkludert meg), men de virket veldig hyggelige alle sammen da. Hun kontaktpersonen arrangerer en del opplegg gjennom året, blant annet tur til Houston Zoo, julemiddag på restaurant, en helg i San Antonio osv., så tror nok jeg kommer til å melde meg på noe av det og forhåpentligvis bli litt bedre kjent med noen av dem og få sett litt mer av Texas.

Det siste jeg kan få presset inn i dette innlegget er vel at jeg dagen etter dette møtet var på min første baseballkamp. Før kampen hadde de en type hundeparade hvor folk kledde hundene sine i sportsdrakter og gikk en runde rundt baseballbanen med dem. Etterpå så vi på kampen og alle som hadde med hundene i paraden måtte kjøpe et sete til dem, så det var fullt av hunder på tribunen. Vet ikke akkurat hvor spennende det her var for hundene, men men. Skjønte egentlig ikke at det skulle være så altfor spennende for mennesker heller jeg da. Det var iåforseg gøy de første 20 minuttene, men så varte det jo liksom i noen timer. Vet ikke jeg, kunne jo de grunnleggende reglene (trodde jeg hvertfall), men skjønte helt ærlig ingenting av det som foregikk. Vertsforeldrene mine sa at de aldri sitter til kampen er ferdig haha, men det var vel en opplevelse det også. Ganske gøy å ha vært med på.

Innser forresten at det blir helt avsindig lange innlegg det her, men what to do you know?

  • 676 lesere

Likes

Comments

Den første uka mi i Texas jobbet vertsforeldrene mine mesteparten av tiden, så jeg var hjemme alene en god del. Tenkte dette kom til å bli deilig med tanke på at jeg er en ganske selvstendig og selvforsynt person, så det kom sikkert til å bli godt å bare lage meg mat, se på litt serier, lese litt, og bli ferdig med å pakke ut. Men det ble helt ærlig veldig stille der, til og med for meg. Det tar liksom litt tid å bli vant til å bo i noen andre sitt hus. Man vet på en måte ikke helt hvor man skal gjøre av seg, hvilken rolle man har, hva som er ansett som frekt, når de pleier å spise osv. Begynte ganske raskt å glede meg til å starte på skolen og møte andre på min egen alder, i tillegg til å få litt rutine på ting. Man merker liksom ganske fort at folks væremåte, særlig sosialt sett, er ganske annerledes. Det er som når nordmenn alltid klager på at vi setter sekken vår buss-setet ved siden av og tar på oss øreproppene for å unngå small-talk. Samtidig er det litt slitsomt for de av oss som faktisk foretrekker å høre på musikk fremfor å føre samtale med fremmede å plutselig bli plassert i et helt annet miljø hvor man lurer på om man gjør ting feil hele tiden.

Nå skal det jo sies at grunnen til at folk ikke oppfører seg som nordmenn på kollektivtrafikk i USA er fordi det IKKE FINNES kollektivtrafikk i USA (dette er forresten et av de aller største kultursjokkene). Men folks sosiale atferd kommer jo tross alt frem på andre måter også. Det er bare litt slitsomt å gå rundt uten å vite om man er «frekk» eller ikke hele tiden og ikke kunne slappe helt av. Men man blir virkelig vant til det etter hvert, så allerede etter den første uka var de følelsene relativt godt glemt. Det skal likevel sies at i starten er alle samtaler man har, både på skolen og i familien, small talk, og jeg personlig merker at det er ganske slitsomt (selv om alle jeg har snakket med er vanvittig koselige).. Jeg er liksom ikke noe glad i å være høflig, jeg er glad i å være morsom. Merket allerede da jeg landet på George Bush Intercontinental Airport og ikke hadde noen å komme med en kommentar til om hvordan familien Bush trenger en egen flyplass for å planlegge fremtidige terrorangrep (#911) at mine sarkastiske tendenser kommer til å slite litt.

Ellers dro jeg og vertsmor på skolen på onsdagen for å ordne med timeplan til meg. Ikke bare endte vi opp med å være nødt til å vente i tre timer fordi det var så mange folk der, men jeg endte også opp med en relativt inkompetent rådgiver. Han var tydeligvis ny, så selv om skolen tar inn seks utvekslingselever årlig, hadde han aldri vært borte i noe slikt før. Jeg hadde med fagmålene for programfagene mine på engelsk og ba ham finne noe som virket som det lå på omtrent samme nivå, men han så ikke gjennom dem èn gang. Han begynte heller med å sette opp de fagene som er obligatoriske for alle seniors, dvs. economics/government og engelsk. Så til dere som er skuffet over at skolen deres ikke lar utvekslingselever bli seniors, husk på at deres obligatoriske samfunnsfag hvertfall er American history, mens jeg har økonomi hver eneste dag dette semesteret.

Etter dette fikk jeg velge hvilke andre fag jeg ville ha, så jeg valgte tysk, fysikk, kjemi, anatomi & fysiologi og prøvde å forklare hvilket nivå jeg lå på i matte så han kunne finne noe lignende. Han prøvde bare å forklare at det var litt vanskelig for ham å tillatte meg å ta et krevende mattekurs fordi jeg ikke kunne vise til å ha gått gjennom både geometri og algebra da vi bare har faget «matte» i Norge, i stedet for å ha èn type matte i året slik som de har i USA (type geometri i 9.klasse, algebra i 10.klasse osv.). Han lot meg likevel til slutt ta precal, som virker som det kan være ganske likt R1?? Det bygger i hvert fall på mye av det vi lærte i 1T og jeg vet at mange av de som tar S1 velger algebra 2 i USA, som er hakket lettere enn precal.

Uansett var konseptet realfag ganske vanskelig for ham å ta innover seg, og han prøvde å forklare hvordan de bare tar ett naturfag i året i USA, så han anbefalte meg å bare ta ett og så heller ta noe type gym eller kunstfag. Jeg prøvde selvfølgelig igjen å forklare det norske skolesystemet og hvordan jeg trenger visse fag for å få året mitt godkjent. Så etter en ganske lang diskusjon lot han meg ta fysikk i tillegg til å velge anatomi og fysiologi som et valgfag (siden dette ikke er et «klassisk realfag», men heller et valgfag for spesielt interesserte). Han ville likevel ikke la meg ta kjemi, noe som frustrerte meg litt fordi kjemi faktisk var det programfaget jeg hadde mest lyst på. Til slutt virket det heldigvis som at dette gikk greit, men jeg måtte velge ett fag til og dette burde være mer «kreativt», så jeg valgte journalistikk (fordi det er omtrent så kunstnerisk jeg er villig til å bli). Da han leste gjennom timeplanen min syns jeg likevel ikke jeg hørte ham si kjemi, men jeg tenkte at han må ha fått med seg at jeg valgte dette etter den lange diskusjonen, så jeg lot det være å nevne noe. (Dette viste seg så klart å ikke være tilfelle, men det får jeg ta i neste innlegg.)

Uansett hadde vertsmor en legetime i Downtown Houston senere på dagen, så ble med henne inn dit hvor vi blant annet gikk inn på en ganske kjent og veldig kul godteributikk og på en urban outfitters <3<3<3. Spiste også lunsj på Chipotle, så det var hyggelig, og det hjalp litt å komme seg ut av huset en tur.

Ellers hadde kontaktpersonen min satt meg i kontakt med en jente som heter Bari. Hun går på skolen min og hadde en spansk utvekslingselev boende hos seg i fjor, noe hun syns var såpass koselig at hun gjerne ville ha kontakt med noen av utvekslingselevene som skulle gå på skolen hennes i år. Jeg hadde derfor snakket litt med både henne og den spanske utvekslingseleven hennes, Cris, på diverse sosiale medier før jeg kom til USA. Utover uka tok jeg kontakt med Bari og spurte om vi kunne finne på noe. Det føltes selvfølgelig litt rart å spørre en praktisk talt fremmed om å finne på noe, men jeg hadde veldig lyst til både å bli kjent med noen før skolen begynte og å komme meg litt ut av huset.

Hun inviterte meg uansett til å bli med henne å gjøre noe «frivillig arbeid» på skolen som gikk ut på at noen av elevene fikk noe type «credit» for å hjelpe lærere med å henge opp plakater og rydde klasserom etc. Dette var egentlig veldig greit fordi jeg ble kjent rundt på skolen og forsto systemet med hvordan man finner frem til de forskjellige klasserommene, samtidig som jeg fikk møtt litt folk. Haha det var blant annet en engelsklærer som trengte hjelp med å rette opp i noen feilkopierte papirer som syns det var så gøy at jeg var norsk at hun facetimet en norsk venninne hun hadde, så jeg kunne snakke med henne og de fikk høre språket. Denne norske venninnen syns også det var veldig stas og introduserte meg for sønnen sin haha. Så det var jo også en opplevelse. Etterpå var Bari såpass søt at hun tok meg med til et veldig kult milkshakested og spanderte en milkshake på meg, før hun ble med meg hjem i en times tid. Hun sa at hun og Cris hadde snakket om hvilke steder hun burde vise meg, så det var veldig koselig.

Ellers hadde vertsfamilien ordnet en «Welcome to America»-fest for meg på søndagen, som de hadde invitert omtrent 25 mennesker på. Eller det var en velkomstfest for meg/bursdagsfest for hunden deres, noe de tydeligvis gjør hvert år. Det kom hvertfall folk inn og ut hele tiden. Trodde kanskje dette kom til å bli overveldende, men det var egentlig ganske greit.Jeg inviterte blant annet Bari, så hun kom innom en tur. I tillegg til dette hadde en nabo av dem en jente på 15 som kom innom og fortalte meg litt om skolen. Det var også en eldre dame der som hadde hatt utvekslingselever boende hos seg mange ganger før og fortalte at en av dem fortsatt stadig kom på besøk med sønnene sine 30-40 år senere. De var tydeligvis fra Belgia og sønnene var på min alder så hun hadde veldig lyst at jeg skulle møte dem når de kommer på besøk til høsten. Ellers var det flere mennesker jeg aldri hadde møtt før som hadde tatt seg tid til å kjøpe inn gaveposer til meg med blant annet amerikansk godteri, suvenirer osv. Haha det beste var likevel at mens andre ga meg ting som godteri og kosedyr, hadde denne eldre damen som hadde hatt så mange utvekslingselever før, med et shotglass til meg. Hun ba meg riktig nok om å ikke bruke det, men jeg syns nå det var ganske artig.

Jeg innser at jeg ikke utrykker meg så altfor kortfattet her, men det er nå engang mye som skjer, og jeg liker å ha en plattform hvor jeg kan snakke uavbrutt. Det her med å inkludere mer enn èn person i en samtale har alltid virket litt overflødig spør du meg. I alle fall grudde jeg meg ikke det minste til å begynne på skolen morgenen etterpå (utenom å måtte stå opp 5:30!!!),så alt i alt var det vel ganske greit.

​Btw, gratulerer med dagen Kesi <3

  • 688 lesere

Likes

Comments

Morgenen den 14.august måtte jeg opp tidlig for å forlate New York og komme meg på flyet til Houston. Dette viste seg dessverre å ikke bli en så altfor enkel oppgave. I tillegg til at jeg klarte å glemme vannflaska mi i veska da jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen, og at de ikke solgte noe ordentlig mat på den delen av Newark vi reiste fra, var flyet vårt overbooket. Jeg reiste heldigvis sammen med Silje som jeg hadde reist med helt fra Gardermoen, så var ikke alene gjennom det som skulle vise seg å bli en veldig lang reisedag. Kort fortalt så var flyet overbooket, så de hadde rett og slett ikke noe sete igjen til meg. Dette var jo selvfølgelig ganske stressende med tanke på at vi hadde en mellomlanding, så om jeg ikke kom meg på dette flyet, ville jeg sannsynligvis miste det til Houston også. Etter et par ganske stressende timer var det likevel tre stykker som valgte å gi opp setene sine mot en erstatning på 200 dollar, så jeg fikk heldigvis plass.

Da satt vi egentlig bare og drakk noe ganske dårlig iskaffe og ventet på at flyet vårt som var «on schedule» skulle starte boarding. Vi ventet ganske tålmodig for å si det sånn, for plutselig var det 15 minutter til vi skulle lette og det var fortsatt ikke noe tegn på at noe som helst gikk fremover i det hele tatt. Etter at Silje etter hvert gikk opp og spurte, viste det seg at de hadde «maintenance problems», så flyvningen ble utsatt i en halvtimes tid. Med tanke på at vi hadde rundt 90 minutter i Cleveland var ikke dette så aaalt for mye å stresse over. Det var derimot etter den andre og tredje utsetningen vi begynte å bekymre oss littegrann. Vi så oss til slutt nødt til å spørre noen i kundeservicen til United Airlines om hjelp, og de sa de kunne holde av to seter til oss på et fly morgenen etterpå i tilfelle vi ikke rakk dette flyet. Alt gikk egentlig ganske på skinner (omstendighetene tatt i betraktning) helt til hun trengte alderen vår for å ordne rom på flyplasshotell i Cleveland, hvor de tydeligvis ikke lar noen under 18 booke hotellrom. Hun sa derimot at vi hadde rett på teppe og pute på flyplassen i Cleveland, så vi kunne sove der. Tenk at om det finnes en gud, så har han såpass mye i mot mine reiseplaner at han ikke bare gjør meg stuck på Gardermoen i ÅTTE timer, men gjør meg HJEMLØS I OHIO i nesten et døgn. Det er en liten tanke før neste kirkebesøk det folkens.

Et par timer for sent var vi likevel om bord i det minste flyet jeg noensinne har vært i. Var egentlig ikke så negativ da, fordi jeg (i likhet med 2/3 av passasjerene) fikk vindusplass <3<3<3. Var også såpass heldig at jeg satte på «Don’t Stop Me Now» akkurat i perfekt tid sånn at Freddie Mercury sang «I'm a shooting star leaping through the sky» akkurat idet flyet lettet. Turbulensen plaget meg heller ikke noe særlig fordi det eneste jeg gikk glipp av om jeg døde var et teppe og en pute på Cleveland Airport.

Skal jeg være helt ærlig var jeg ikke såå negativt innstilit engang. Tenkte det kunne bli gøy å ha en dag uten voksne i Cleveland. Kunne tatt en tur innom Rock and Roll Hall of Fame om det ikke var for dyrt, og kanskje spist et koselig måltid et sted. Så jeg var egentlig lowkey gira jeg.Det er ikke akkurat sånn at jeg kommer til å sette meg ned og bestille weekendtur til Cleveland med det første, så om jeg noen gang skulle oppleve Ohios nest største by var dette liksom muligheten.

Dette viste seg ved skjebnens rare tilfeldigheter å ikke bli tilfellet likevel. Fordi det var omtrent 5-6 stykker på dette flyet med rundt 60 passasjerer som var booket på flyet til Houston, og fordi det tilfeldigvis var plassert på gaten rett ved siden av der flyet vårt skulle lande, valgte de å holde igjen Houston-flyet. Dette ga oss akkurat tid til å løpe om bord og finne plassene våre, før vi lettet og var på vei sørvestover.

Ble ganske lei da jeg oppdaget at denne flyturen, som faktisk var på tre timer, også tok plass på et akkurat like lite fly. I tillegg til dette, var den eneste maten de serverte en liten pose med snacks og omtrent 3 dl drikke. Var alt i alt relativt leie da vi endelig gikk av flyet. Jeg og Silje klarte selvfølgelig også å glemme at vi hadde sjekket inn håndbagasjen vår, fordi vi ikke er vant med såpass små fly. Så etter at vi var ganske godt på vei gjennom flyplassen, gikk det plutselig opp for oss, og vi ble nødt til å komme oss tilbake til gaten der de akkurat var i ferd med å sende bort bagasjen vår. For å legge til enda litt mer stress, hadde jeg ikke klart å få kontakt med vertsfamilien for å informere dem om at jeg faktisk rakk Houston-flyet, så da var det bare å krysse fingrene for at det faktisk var noen på flyplassen for å hente meg.

Det viste det seg heldigvis at det var haha, og de var veldig hyggelige begge to, så det ordnet seg alt sammen. Jeg hadde faktisk møtt vertsmor en gang før, da hun var i Oslo i et bryllup et par måneder tidligere, så det gjorde ting litt lettere. Veldig mange stresser veldig og har en del nerver rett før de skal møte vertsfamilien, men oppi alt stresset med om jeg kom til å få plass på det første flyet, om jeg kom til å rekke det andre flyet og om jeg i det hele tatt kom til å ha en seng å sove i den natten, hadde jeg helt ærlig ikke rukket å bekymre meg i det hele tatt.

På vei hjem fra flyplassen stoppet vi på en meksikansk restaurant og spiste middag sammen med familien til vertsmor. Jeg ble egentlig ikke så alt for overveldet av dette, til tross for å være ganske sliten. Tror bare jeg fortsatt levde på energien jeg hadde fra å måtte løpe frem og tilbake og stresse hele dagen. Samtalen gikk hvertfall veldig greit, og jeg fikk i meg litt ordentlig mat.

Så kjørte vi tilbake til huset hvor jeg fikk en liten omvisning før jeg gikk opp på rommet for å pakke ut. Jeg ble veldig glad for å se at jeg hadde et stort rom med masse skapplass og eget bad. Hadde gledet meg veldig til å få litt privatliv og stillhet etter de hektiske dagene i New York.

Skal likevel innrømme at da jeg var alene inne på rommet i et fremmed hus, skulle jeg gitt mye for å ha en danske eller brasilianer der inne sammen med meg, til tross for at de kanskje snakket litt i søvne av og til. Det ble liksom plutselig veldig stille. Så jeg prøvde å sette på «Rebel Rebel» av David Bowie, for jeg tror aldri jeg hørt på den sangen uten å smile, men jeg fikk liksom den følelsen man får når man er redd for at man spiller musikken sin for høyt og at alle på bussen kan høre det gjennom øreproppene. Så jeg skrudde av musikken igjen ganske raskt og bestemte meg for å sjekke ut netflix-tilbudet. Dette gjorde plutselig at alle verdens bekymringer var borte igjen. Vet ikke helt hva det sier om meg at enkel tilgang på Grey’s anatomy har så stor påvirkning på humøret, men det har nå en gang det. Alt i alt i en veldig overveldende dag, med mye stress og mange nye inntrykk. Men hadde uansett ikke så mye på tankene at det hindret meg fra å sovne ganske raskt

Har i skrivende stund vært her i et par uker, så har tenkt å oppdatere mer snart om hvordan det står til i Texas!

  • 802 lesere

Likes

Comments

Dette var den siste dagen vår i New York. Vi startet som vanlig med en ganske tidlig frokost. Innen dette hadde jeg oppdaget av vaflene de serverte her faktisk var ganske gode. Ikke akkurat den sunneste måten å starte dagen på, men bedre enn all den tørre brødmaten de tilbydde.

Klokka 9 hadde vi som vanlig et informasjonsmøte, men denne dagen handlet det hovedsakelig om når og hvordan de forskjellige skulle komme seg til flyplassen dagen etterpå. Jeg ble personlig plassert på en flyplassbuss som forlot hotellet 07:45, så det var ikke så altfor ille med tanke på at noen dro før klokka seks om jeg ikke husker feil???

Denne dagen var vi klare til å dra inn til Manhattan allerede klokka 10. Og det her ble faktisk et høydepunkt for meg, muligens på linje med kahooten dagen før. Etter å ha tilbragt to dager med å spise relativt dårlig lunsj i det absolutte helvete som er kjelleren på Grand Central Station, skulle vi denne dagen ha piknik i Central Park. Ikke bare det, men vi ble sluppet av utenfor en diger Whole Foods hvor vi fikk 45 minutter på oss til å finne det vi ville ha til lunsj. Jeg lover dere, jeg var i himmelen her. Enhver vegetarianers drøm. Dette er virkelig tidenes matbutikk. Jeg hater meg selv litte grann for å syns det, for det er også tidenes mest hippie sted. Tror det er større tetthet av ubarberte armhuler og dreadlocks her enn det var på Woodstock, men likevel.

Det var for det første veldig stort utvalg av frukt her. De hadde litt eksotiske frukter man ikke finner så mange andre steder, og de hadde masse frukt og bær i porsjonsbokser, som er veldig greit. En del klager på at det er dyrt her, men det er egentlig ikke det i forhold til andre steder. Jeg tror jeg betalte noe sånt som 1,7 dollar?? for en boks med vannmelon og nærmere 3 dollar for en boks med bringebær. Vil da ikke si det er altfor ille. I Norge tar de hvertfall gjerne veldig mye betalt for å selge frukt i søte og/eller praktiske bokser, så det var ikke noe dyrere her enn det er hjemme. Og altså, særlig i USA er sunn mat generelt gjerne en god del dyrere enn usunn mat, spesielt fast food er veldig billig, så det setter vel på en måte prisstandaren for mange.

De hadde også veldig stort utvalg for veganere og vegetarianere. Liksom ikke bare en vanlig rett hvor de har fjernet kjøttet, men masse spennende utvalg av matvarer og ferdig tilberedte måltider, som er basert rundt andre ingredienser enn kjøtt. I tillegg til å ha mye godt vegetarisk utvalg, har de også en beskrivelse av hvordan de får tak i kjøttet de selger, og hvilke standarder de har for dyrevelferd. Så hvis du noensinne bor i nærheten av en Whole Foods, vil jeg virkelig anbefale å handle der om du har muligheten. Enten om du er veganer/vegetarianer og ser etter spennende alternativer, eller om du spiser kjøtt, men fortsatt vil ha rett på å kunne skryte liiitt av dine egne høye moralske standarer.

De hadde også en diger ferskvaredisk hvor de blant annet solgte pizza som de stekte i steinovn for deg, forskjellige typer fajitas/burritos etc., vårruller og omtrent 100 andre ting. En av de største ferskvarediskene jeg har sett. I tillegg til dette hadde de en ganske stor sushidisk, stort utvalg av varme supper, en salatbar med masse spennende utvalg og ja dere skjønner tegninga.

En ting jeg kan innrømme var litt overpriset her var sånne fancy juicer. Dere vet sånn veldig inspo juice som har en liste med masse sære ingredienser på flaska. Type «Ingefær, grønnkål, vannmelon, sukkererter, blodet fra en jomfru» etc. Det kosta vel oppimot 7-8 dollar for rundt 4 desiliter. Ellers kjøpte jeg meg en flaske limonade for 1,5 dollar eller noe sånt, så det var virkelig ikke så ille. Kjøpte til sammen to stykker pizza, en boks med bringebær, en boks med vannmelon, en grillet maiskolbe og en limonade og dette ble til sammen 11 dollar eller 94 kroner. Uansett en butikk jeg anbefaler å ta en tur innom hvis dere noen gang får muligheten. Utrolig morsomt.

Én ting jeg kan nevne jeg ikke var så begeistret for i henhold til Whole Foods er hele fokuset på økologisk mat. Ironisk nok er det jo dette som er hele hovedfokuset deres, derav navnet. De legger liksom veldig mye i at få/ingen av produktene er genmodifiserte. Jeg personlig er ikke akkurat en som tar avstand fra GMO. Jeg er vel egentlig ganske sterk tilhenger av vitenskapelige fremskritt sånn generelt. Det irriterer meg bare veldig at genmodifiserte organismer, som støttes av 9/10 forskere, og reduserer verdenssult i en tid hvor dette faktisk er et veldig stort problem, blir stemplet som «farlige» av folk som ikke vet hva de snakker om i det hele tatt. De bare ser en merkelapp som sier noe sånt som «anti-GMO» og tenker at det passer til imaget deres. Det blir nesten det samme som når folk uten glutenallergi unngår gluten for å være sunne. Folk bryr seg liksom ikke om hva som faktisk ER i matvarer, så lenge det er tilstrekkelig med ingredienser som ikke er tilsatt. Dette er forresten en ting de fleste GMO-motstandere ikke forstår seg på. De tror GMO er en ingrediens som tilsettes mat. Liksom en gift som sprayes på alle grønnsaker før de legges ut i butikkhyllene. De skjønner liksom ikke helt konseptene gener og DNA.

Jeg så en dokumentar på netflix for ikke så lenge siden (vel, deler av den. Den irriterte meg såpass mye at jeg må ta den i små doser) om dette temaet. Den heter vel noe sånt som «GMO OMG» og handler om en mann som plutselig blir klar over hvor mye av maten vi spiser som er genmodifisert og prøver å unngå det til enhver pris. Det er blant annet en scene hvor han tar med barna sine for å leke i en maisåker, men får dem til å gå med beskyttende drakter fordi «maisen er giftig». Han er ivrig Whole Foods-fan da. Så det er liksom en del sånne type mennesker.

Jeg sier ikke at jeg aldri vil kjøpe en 100% økologisk vare fordi jeg spiser utelukkende genmodifisert, men det bare irriterer meg litte grann at popularitetsveksten til butikker som Whole Foods gjerne blir sett på som at «folket velger anti-GMO». Nå kan ikke jeg snakke for flere enn meg selv,men det folket her velger bare god mat.

Nå er ikke dette et tema jeg hevder å vite så aaalt for mye om selv, bare prøver å se litt dokumentarer og lese litt artikler sånn at jeg vet liiitt om hva det går ut på, i motsetning til det alt for mange gjør før de velger en side i slike saker. Det er bare viktig at folk vet at bare fordi maten deres har en merkelapp, betyr det ikke at det den merkelappen representerer er positivt. Det er lett å se «anti-GMO» og tenke «Wow, det må være bedre for miljøet, verden og helsa» uten å egentlig lese seg opp på hva dette innebærer. En annen ting som irriterer meg med dette er at de samme menneskene som er anti-GMO gjerne er veldig lidenskapelige miljøforkjempere som ikke nøler med å kritisere motstanderne sine for å være antivitenskapelige. Som Andreas Halse så fint sier «Du tror på klimaendringene, men ikke på at GMO er greit å spise? Da stiller du vitenskapelig 0-0 mot de med motsatt standpunkt».Dette betyr ikke at det ikke er sider ved GMO-debatten som er viktige å diskutere, eller at GMO er perfekt, men folk burde generelt lese seg litt mer opp på saker før de gjør seg opp en mening.

Meeen alt det til side, så var vi i Central Park i noe sånt som 3 timer. Husk på at det var en hetebølge i New York på denne tiden, så det ble litt vel mye for de fleste av oss. Etter dette satte vi oss på bussen og forlot staten New York for gud vet hvor lenge egentlig. Til vi en dag reiser tilbake på egenhånd. Vi kjørte videre til et senter i New Jersey. Vi ble fortalt at dette var et «outlet mall», men det var bare et par butikker som var outlets, ellers var resten bare vanlige butikker.

Det har vel kanskje noe å gjøre med at vi var der på en lørdag fra 3-7 men det var virkelig STAPPFULLT her. Jeg aner ikke hvor mange mennesker som var fordelt på de rundt 200 butikkene jeg, føltes som flere titalls tusen. Det var liksom flere butikker hvor man ikke kunne se enden av køen i det hele tatt. Vi var jo der på et dårlig tidspunkt, men ser for meg at det er ganske så fullt der en god del av tiden. Dette var uansett enda en ting som ikke var helt for meg. Så etter middag i nok en stappfull og bråkete food court, var det ganske deilig å være tilbake på hotellet. Resten av kvelden gikk vel egentlig til å snakke med litt folk, hovedsakelig Silje som forøvrig hadde samme reiserute som meg helt fra Gardermoen til Houston, noe som var veldig greit, og litt med romkameratene mine. I tillegg til å pakke og veie kofferter så klart.

Angående hele New York-turen til Explorius må jeg bare si at dette var et fantastisk bra opplegg og jeg er veldig glad for at det er noe jeg fikk oppleve. For det første viste det seg å være veldig greit å ta de guidete turene. Det er aldri noe jeg ville gjort på egenhånd, men nå har jeg fått sett vanvittig mange områder og nabolag i Manhattan og så vidt litt i Brooklyn også, så neste gang jeg kommer hit vet jeg ganske godt hva jeg har lyst til å se mer av og hva som ikke helt er min greie. Det var også ekstremt hyggelige folk her Om det er en ting jeg skulle ønske jeg fikk gjort på denne turen (i tillegg til å se friendsbygningen så klart) så er det å bli bedre kjent med romkameratene. Vi bodde jo ganske tett oppå hverandre, og de var ekstremt søte og hyggelige, men alle var liksom så opptatte hele tiden at det ikke ble noe sånn veldig med tid til det. Var utrolig hyggelige alle de norske jentene jeg var med i New York da, og håper virkelig jeg får møte dem igjen, men det føltes litt rart å snakke så lite med de jeg faktisk delte et lite hotellrom med i fire netter, hvis dere skjønner hva jeg mener. 

Ellers er det et veldig godt poeng i det en av Explorius-lederne sa: «Man rekker ikke å grue seg hvis man er trøtt». Disse dagene i New York var såpass travle at innen vi kom tilbake til hotellet og måtte legge oss var vi så stuptrøtte at vi ikke rakk å grue oss eller stresse over utvekslingsåret. Så på den måten var det veldig smart. Pluss at man får masse venner som går gjennom akkurat det samme som deg, og det er veldig lett å snappe dem eller sende dem en melding og snakke om opplevelsene og inntrykkene. Så hvis noen av dere skal på utveksling med Explorius, gled dere veldig til New York-turen!

  • 898 lesere

Likes

Comments