Heihei! Tenkte jeg bare skulle fortelle littegrann om hverdagen min for tiden, og hvordan det har gått på skolen de siste par ukene.

Mens jeg var syk og hjemme fra skolen, arrangerte Klein high school et møte med alle utvekslingselevene. Nå var både jeg og en av de italienske som går der borte denne dagen, men de fire andre møttes. Siden Lucri, den italienske utvekslingseleven jeg ofte spiser lunsj med, var der, introduserte hun meg for de andre da jeg kom tilbake igjen. Først møtte jeg Agata, den polske utvekslingseleven som var i anatomiklassen min i et par uker. Vi tre dro på et kjøpesenter sammen den helga. Det var utrolig koselig og vi hadde masse å snakke om. Tror vel vi var der i 5-6 timer eller noe sånt. Mens vi var der møtte vi faktisk på Nienke, den tyske utvekslingseleven som går på skolen vår. Jeg har etterhvert blitt ganske godt kjent med henne også.

Så forrige uke ble jeg kjent med Alessia, den andre italieneren som går på skolen. Hun har samme lunsj som meg, så har begynt å spise med vennene hennes. Vet egentlig ikke hvordan alle der kjenner hverandre, men en av jentene der går hvertfall i franskklassen til Alessia, og så er det noen venner av henne og noen venner av dem igjen osv. Har det hvertfall utrolig koselig i lunsjene når jeg sitter med dem. Den første dagen jeg satt der var det Mexico sin independence day, og siden en av jentene der er fra Mexico (det er det forresten veldig mange på skolen som er, siden vi ikke er så mange timene unna grensa) så hadde hun med mexicansk godteri og mat (uten kjøtt, for hun er fellow vegetarian <3<3) til alle på bordet. Så vi hadde liksom et lite mexicansk måltid i den knapt 25 minutter lange lunsjen haha.

Ellers har jeg en gruppechat med alle disse utvekslingsjentene, hvor vi snakker en del og prøver å avtale møter osv. (noe som er veldig vanskelig når ingen av oss har bil, eller tilgang på offentlig transport haha). På tirsdag klarte vi hvertfall å komme oss til starbucks alle sammen, pluss Carim, som er en tysk/amerikansk gutt som går på skolen vår. Han er liksom ikke egentlig en utvekslingselev og han snakker perfekt amerikansk, men han har bodd i Tyskland hele livet (tror han er halvt tysk/halvt amerikansk, han har hvertfall dobbelt statsborgerskap), også bor han med slektninger her dette skoleåret, om jeg ikke tar helt feil. Han har hvertfall nettopp kommet hit fra Europa og hadde samme behovet som oss for å snakke litt om USA fra det perspektivet haha. Det er vel som min kjære Stephen Fry sier at "It only takes a room of Americans for the English and Australians to realise how much we have in common". Tror nok trygt man kan legge til så godt som alle europeiske land der, for vi har alle mer eller mindre nøyaktig de samme kultursjokkene. Særlig alt dette med skolesystemet og mangel på kollektivtrafikk. Vi snakket også litt om politikk, bare fordi det er noe vi ikke egentlig får lov av utvekslingsorganisasjonene å snakke om, da vi ikke skal støte amerikanerne. Men det skal litt til å ikke gjøre seg opp noen meninger og observasjoner om politikken her for å si det sånn.

En annen ting jeg kan nevne som vi alle har kommet frem til er at det faktisk er ganske vanskelig å skaffe seg venner på skolen. Altså folk er veldig greie om du snakker med dem i timen eller setter deg med dem i lunsjen, men det er ikke så lett å få "ordentlige" forhold til folk, og bli invitert til å finne på ting utenfor skolen. Ikke at det er så alt for vanskelig å forstå, folk her har jo allerede venner, jobb og kjærester som holder dem opptatt. Så om noen har en grei samtale med deg, betyr jo ikke akkurat det at du er den nye bestevennen deres, og at du kommer til å være en naturlig del av sosiallivet deres fra da av. Så det er ikke noe man må ta alt for personlig eller noe sånt, bare noe å være litt forberedt på om man skal være utvekslingselev, hvertfall i USA.

Jeg kommer heldigvis veldig godt overens med alle de andre utvekslingselevene jeg har møtt da, så har jo allerede noen gode venner der i hvertfall. Merker likevel at behovet for å skaffe meg noen gode venner MED BIL er ganske stort. Mangelen på kollektivtrafikk spiser meg seriøst opp fra innsiden. Jeg lurer helt ærlig på hvorfor vi i det hele tatt regner USA som del av den vestlige verden når mangler noe så grunnleggende, jeg.

Denne uka har det uansett vært homecoming week. Det er et arrangement, eller egentlig en rekke med arrangementer, skolen arranger den uka fotballaget spiller homecomingkampen sin. Hver dag på skolen har det vært et tema man er oppfordret til å kle seg ut etter. Mandag var det "safari". Da kom en del folk i dyrekostymer eller med kikkerter og hatter som om de var på safaritur i Afrika. Tirsdag var temaet "rock'n roll", og onsdag "workout". Disse var litt lettere å delta på, med tanke på at jeg hadde med meg skinnjakke og treningsklær. men ikke safariantrekket i den 23 kg tunge kofferten min haha. På torsdag var temaet "spirit day" for å få folk gira på kveldens fotballkamp, så jeg hadde bare på T-skjorte med skolens logo på. En tradisjon de har på spirit day i Texas er "mums". Og det her kan diskuteres dere. Det er hvertfall noen digre "buketter" som jenter henger rundt halsen sin hele dagen. Og de betaler stoore pengesummer for det her altså, en del av dem koster godt over 100 dollar.

Det her er bare noen eksempelbilder fra nettet, men jentene går altså rundt med disse hele dagen, på skolen og på fotballkampen.

På kvelden dro jeg hvertfall på fotballkampen med Agata og Nienke. Måtte forresten ta uber dit, noe jeg er litt skeptisk til. Det er vel ikke så alt for stor forskjell mellom det og taxi, men syns nå fortsatt det føles litt rart å sette seg i bilen til en fremmed jeg da. Fotballkampen var uansett ganske koselig, til tross for at konseptet med meg på et sportsarrangement virker ganske fjernt og bisart. De solgte liksom popcorn, godteri, brus (eller dr.pepper da, så jeg kjøpte meg iste for å si det sånn) osv. og så var det ganske sosialt, fordi skikkelig mange fra skolen var der, og vi møtte faktisk på litt folk vi kjente. Så det er det ikke så usannsynlig at jeg kommer til å gjøre igjen. Skjønte jo forresten ingenting av spillet da, og dro da de var rundt halvveis, men stemningen og det sosiale var ganske gøy.

På fredag var temaet "character day", så folk skulle ta det helt ut med kostymer og kle seg ut som berømte personer eller karakterer. Mine favoritter var et par som møtte opp i Hillary Clinton - og Donald Trump-masker. Hillary hadde til og med på seg full pant suit og greier haha. Har dessverre ikke noe bilde av dem. I lunsjen hadde skolen en "jamboree", som omtrent var som det vi kaller byfest/martna i Norge, bare at det var i skolegården. Veldig mange av klubbene hadde egne boder der de solgte ting, og en del av det var i samarbeid med fast food-steder i nærheten. En av klubbene hadde for eksempel Chick-fil-A-bod, og noen andre solgte pizza fra et lokalt pizzasted. Det var til og med isbiler der som solgte shave-is. Ellers var det blant annet lemonade, sukkerspinn, musikk og aktiviteter. Det her likte jeg faktisk kjempegodt, helt klart et av høydepunktene med skolen så langt.

I går kveld dro jeg på homecomingdansen med Nienke og Lucri. Det her var egentlig ikke såå bra. Slo ikke det der lille ballet Lillestrøm VGS hadde i Skedsmo samfunnshus i fjor for å si det sånn, til tross for at de gjorde en mye større deal ut av det. For det første varte det bare fra 8-11, fordi skolen var veldig redde for at noen skulle drikke om det ble for sent. Det var forresten en halvtime med kø for å komme inn, så selve dansen varte bare i rundt 2.5 timer. Det som trakk ned mest var vel egentlig bare at det var så vannvittig mange mennesker. Møtte liksom på Bari og en venn av henne én gang, og Alessia og vertssøsteren hennes en gang. Men til og med da ble det bare til at vi raskt ropte at vi likte hverandres kjoler over den høye musikken, og så forsvant liksom folk tilbake til gruppene eller datene sine igjen. Så akkurat sånne ting tror jeg er litt morsommere om man går på betydelig mindre skoler og det er lettere å møte på mange man kjenner. DJen var også ganske dårlig. Han drev liksom og snakket og prøvde og skape stemning under hver sang som om han holdt en konsert, men det er vel kanskje bare det som skjer når DJ-drømmen ender på en high school-dans i stedet for Coachella. Må forresten nevne at det var et tidspunkt på kvelden da tidenes mest harry sang ble spilt og ALLE plutselig brøt ut i synkronisert linedans som blant annet inkluderte dansetrinn som "kast den usynlige lassoen". Trodde et øyeblikk jeg var i Sørum, jeg. 

Det var liksom en grei kveld alt i alt, men det nådde aldri helt gromstemning for å si det sånn. Så må faktisk si at fotballkampen var morsommere enn dansen, noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg kom til å føle på noe som helst tidspunkt i livet.

Så ja, det var de siste par ukene i livet mitt. Merker som sagt at det å skaffe seg venner definitivt er en prosess, men samtidig har jeg allerede mye mer sosialt på gang og har snakket med mange flere mennesker nå enn for bare et par uker siden, så det går helt klart bare oppover. Neste uke har jeg planer om å melde meg inn i HOSA, som er den mest populære klubben på skolen. Kan ikke si nøyaktig hva de gjør haha, men det har hvertfall med medisin å gjøre. De har blant annet arrangert blodgiving på skolen, og grey's anatomy trivia <3<3<3. Tror man kan velge forskjellige aktiviteter og sånn man vil gjøre der. Som at noen driver med førstehjelp, noen med ambulanse og noen med medisinsk terminologi eller noe sånt om jeg ikke har misforstått helt. Agata har hvertfall allerede meldt seg på, og jeg vet at en del fra både matte- og anatomiklassen min, i tillegg til noen jeg har snakket med i lunsjen er med der. Så tror det blir bra. Vet at en del av utvekslingselevene som var her i fjor drev med det, fordi det er en veldig grei måte å skaffe seg venner på. Pluss at skolen min faktisk er veldig flinke på det her, tror et lag herfra kom på tredjeplass i verden i fjor. De arrangerer hvertfall den første "festen" sin på torsdag, så satser på å få tatt ut penger og meldt meg på innen da. Tror også et par av de andre utvekslingselevene har planer om å melde seg på, så det blir gøy.

Ellers prøver vi utvekslingselevene å planlegge en tur på en restaurant i et område som i følge Agata og Alessia er veldig fint, og faktisk har en gågate(!!!), noe man ikke ser mye av her. Tror Carim og Attila (den ungarske vertsbroren til Agata som er den eneste utvekslingseleven på skolen jeg ikke har snakket med enda) og muligens et par stykker fra naboskolen som reiser med samme organisasjon som Alessia, også skal være med.

Det her ble som vanlig alt for langt, men sånn er det å være selvsentrert. Snakkes!

-Ingrid Marie

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 84 lesere

Likes

Comments

Hei! Tenkte bare jeg skulle oppdatere litt på tilstanden over de siste par ukene. Skal prøve å ikke gjøre det aalt for langt.

Fredagen etter min andre skoleuke ble jeg med vertsmor og familien hennes på en gratis Rolling Stones coverkonsert. Etter et par sanger fikk jeg plutselig veldig vondt i magen. Det var liksom en stikkende smerte på høyre side. Tenkte først at jeg bare fikk holde ut og vente til det gikk over, men jeg lover de neste to timene føltes kanskje som de lengste i mitt liv, og det var bare blitt enda vondere da konserten var over.

Da de spurte meg om jeg ikke bare var typen som reiste meg og sang med på konserter, følte jeg bare jeg var nødt til å forklare at jeg hadde ganske vondt i magen/ryggen. (Pluss at gjennomsnittsalderen på publikum var rundt 63 og forsangeren var jo, til tross for å tro det selv, ikke faktisk Mick Jagger, men en middelaldrende ungkar (om jeg skal gjette) som ganske feilaktig trodde skjerf og cardigan fikk ham til å se ung og kunstnerisk ut) (musikken var jo bra til tross for alt da)

Innen jeg sa ifra at jeg hadde ganske vondt i magen, hadde jeg vel innsett at det omtrent var den verste smerten jeg hadde vært borte i. Jeg kunne så vidt stå oppreist og da jeg endelig kom hjem og fikk satt meg ned på senga, merket jeg at jeg liksom skalv av smerte. Jeg fikk til slutt tatt litt smertestillende og lagt meg til å sove i en stilling som ikke var alt for ille. Etter å ha våknet opp flere ganger i løpet av natten og fylt på med ibuprofen, til jeg nesten ble redd for å overdose, var det fortsatt like ille på morgenen. Det var vel omtrent da jeg innså at det sannsynligvis ikke var noe som bare kom til å gå bort av seg selv.

Lørdagen ble vel tilbragt utelukkende i senga. Det vil si, jeg kom vel opp et par ganger for å hente ibuprofen fra nede, spise et par raske måltider og dusje, men ting som å ta klesvask virket ganske uoppnåelig. Utover mot kvelden, da jeg hadde hatt disse smertene konstant i rundt 24 timer, takket jeg ja til vertsmors tilbud om å kjøre meg til legen.

Dette skulle vise seg å bli litt stressende for meg. Ble først advart mot å dra til emergency room, da dette sannsynligvis kom til å koste meg flere hundre dollar.Så jeg måtte snakke med kontaktperson i telefonen og prøve å forklare symptomene mine, og få hjelp av henne til å finne ut av hvilke muligheter jeg hadde om jeg ville snakke med en lege uten å bli blakk. Jeg skjønte jo forresten ingenting av hvordan helseforsikringen min fungerte selv, så hadde ingen aning om hvilke rettigheter jeg hadde her. Skal innrømme at jeg tenkte en del på hvor mye lettere alt hadde vært om jeg satt i bilen til mamma eller pappa på vei til legevakt i Norge da.

Da vi til slutt kom frem, måtte jeg fylle ut noen papirer, ta blodtrykk, urinprøve og svare på rutinespørsmål. Var veldig stresset under alt sammen, fordi jeg hadde blitt advart om at bare dette kanskje kunne ende opp i et par hundre dollar, selv med reiseforsikringen min.

Da jeg var ferdig med undersøkelsene, sa legen at den eneste måten å bekrefte eller utelukke en blindtarmbetennelse var ved en CAT-scan som nok kom til å ende i opp i en del hundredollarsedler. Det var sannsynligvis, basert på hvor vondt det gjorde da de presset på forskjellige steder, sprukne cyster på eggstokkene, noe som ikke er farlig og går over i løpet av et par dager. Han forklarte likevel at de har sett tilfeller som dette hvor det viser seg å være blindtarmen. Så da hadde jeg liksom valget mellom å bruke en stor pengesum på en undersøkelse som sannsynligvis ikke var nødvendig, eller risikere at blindtarmen sprakk i løpet av natta. Da var jeg helt ærlig ganske fortvilet og stressa da.

Endte til slutt opp med å velge å dra hjem, men komme tilbake om det ble verre. Den natta var jeg egentlig veldig redd og sliten. Jeg hadde jo aldri hatt en sprukket blindtarm før, så jeg visste jo tross alt ikke hvor vondt det måtte gjøre før jeg valgte å dra tilbake. Hadde likevel en følelse av at det ikke var blindtarmen (timevis med grey’s anatomy har gjort meg ganske kjepphøy i henhold til egen medisinsk kunnskap), bare fordi det ikke gjorde vondt da jeg presset på magen, og fordi jeg var ganske sikker på at blindtarmen ikke gjorde vondt så lenge før den sprakk.

Dagen etterpå valgte jeg endelig å fortelle de hjemme om tilstanden, og sendte ganske fortvilt en melding til mamma om at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med legeundersøkelser, forsikring og så videre. Det endte jo så klart opp med at både mamma og pappa ringte meg for å trøste/ høre mer om hva som hadde skjedd,så snakket med begge to en god stund. De fortsatte å ta kontakt et par ganger om dagen for å høre hvordan det gikk og hjelpe meg med å finne ut mer om forsikringen.

De neste 2-3 dagene gikk vel mer eller mindre ganske likt. Slukte sikkert minst 100 tabletter med smertestillende i løpet av denne perioden og kunne knapt bevege meg. Det ble etter hvert ganske sikkert at det var sprukne cyster på eggstokkene som var problemet. Dette ga egentlig mening, fordi smertene tross alt føltes ganske likt som menssmerter, bare tjue ganger verre. Jeg snakket med en jordmor over telefonen som sa at jeg bare måtte fortsette å ligge i en ganske strak stilling og ta ibuprofen. Hun sa også at om det ikke ble bedre innen onsdag, burde jeg sannsynligvis ringe en gynekolog og få tatt en ultralyd.

Så ettersom dagene gikk og det ikke var noe tegn til forbedring, ble jeg nødt til å ringe en gynekolog og bestille time. Så jeg tok kontakt med denne legen som jordmoren hadde anbefalt meg, og prøvde å forklare situasjonen min for resepsjonisten der. Det viste seg at de ikke hadde ledige timer før omtrent halvannen måned senere, så det måtte jeg nesten gi opp. Var egentlig ikke altfor skuffet, for ut i fra bildene jeg så av denne mannen på nettsiden, virket han liksom som den typen som kunne holdt noen fanget i en kjeller i 14 år eller noe sånt.

Det betydde likevel at jeg ble nødt til å prøve å ringe flere gynekologkontorer i Houston-området. Er litt slitsomt å være 17 år og syk i et fremmed land og måtte ringe til forsikringsselskap og forskjellige legekontorer og prøve å forklare situasjonen sin. Jeg endte opp med å ringe begge stedene jeg hadde fått anbefalt, men ingen av dem hadde ledige timer.

Etter en stund fant moren til vertsmor et legekontor jeg kunne dra til. Dette var ikke en gynekolog og tror ikke de utførte noen ultralyder her, men de kunne vel kanskje hjelpe meg videre likevel. Så på torsdagen (altså nesten en uke etter at dette startet) dro vi dit.

Her var heldigvis legene og resepsjonistene mye mer til hjelp enn på det første stedet jeg var. De ringte forsikringsselskapet og ordnet opp i det for meg, før de utførte enda en rutinesjekk. Hadde ikke veldig høye håp, for det var jo akkurat det samme de hadde gjort på det første legekontoret uten å finne noe. Så ble ganske overasket da de omtrent fem minutter etter at jeg hadde avgitt en urintest, kunne fortelle meg at jeg hadde en blæreinfeksjon og ga meg resept på antibiotika. Vet ikke hva de holdt på med på det første legekontoret, men tror ikke de har sett 12 sesonger av grey’s anatomy for å si det sånn.

Antibiotikakuren min varte i fem dager, meeen dessverre ender ikke historien der. Etter at jeg ble ferdig med kuren, merket jeg at smertene fortsatt var der. Ikke i nærheten av like sterkt og konstant som før antibiotikaen, men de dukket opp av og til.

Legen ville ikke bare gi meg en ny resept, så jeg ble anbefalt å dra til et sykehus i Houston for å ta en ultralyd. Skjønner ikke helt hvorfor de ikke bare kunne ta en ny urinprøve eller noe slikt og se om infeksjonen fortsatt var der, men onsdagen (nesten tre uker etter at dette begynte) hadde jeg time for å ta ultralyd. Jeg var forresten tilbake på skolen for lengst på dette tidspunktet, så var ikke så ille. Jeg var bare sengeliggende de 6 første dagene og på grunn av labor day mistet jeg bare tre skoledager.

Men ja nå sitter jeg her to dager etter ultralyden (som iåforseg var litt gøy, følte meg som mammatilmichelle der jeg lå) og har ikke hørt noe tilbake enda.Tenkte bare jeg skulle oppdatere litt. Må også nevne at jeg ikke har vært konstant miserabel i tre uker i strekk da, det ble mye bedre etter antiobiotikaen altså. Og sånn sosialt sett har siste uka egentlig vært veldig bra, føler jeg møter folk/ blir bedre kjent med folk hver dag. Så med mindre det her skulle vise seg å være noe dødelig, hører dere sikkert fra meg igjen om ikke så alt for lenge.

  • 110 lesere

Likes

Comments

Ok så mandag den 22.august måtte jeg opp helt umenneskelig tidlig for å rekke min første skoledag. Reagerte først på at skolen starter klokka 7:20(!!), har aldri startet så tidlig på skolen før noen sinne. I fjor begynte jeg faktisk 9:50 nesten hver eneste dag. Ble så klart enda mindre happy da jeg fant ut at bussen min går rundt 6:30(!!!!!), så om jeg skal slippe å stresse så aalt for mye om morgenen prøver jeg å være ute av senga mellom 5:15-5:30 (!!!!!!!!). Minnet om å stå opp i 7:30/8-tida, lage meg en smoothie, en kaffe og noe godt å spise mens jeg så på netflix om morgenen for så å ha god tid til å fikse meg og tusle de knappe 15-20 minuttene bort til skolen og av og til ta en tur innom butikken på veien, virker ganske fjernt nå for å si det sånn. Her er det en bolle frokostblanding og en full skolebuss før soloppgang som gjelder. Men man blir vel vant til det også etter hvert.

Første skoledag startet i alle fall med å hente timeplanen i en stappfull gymsal. Merket ganske fort at noe var galt da jeg bare så fem fag på planen min i stedet for sju, men tenkte at jeg fikk vente til lunsj med å klage til rådgiveren og heller prøve å komme meg til mitt første fag, som var journalistikk. Dette ble jeg veldig positivt overasket over og var egentlig ganske gira på. Det virket også som det kunne være et litt sosialt fag hvor jeg fikk mulighet til å snakke en del med folk.

Etter dette ble jeg litt mer forvirret fordi faget som sto under journalistikk var anatomi og fysiologi, men i den kolonnen som viste i hvilken time man hadde hvert fag sto det 1 på både journalistikk og anatomi og fysiologi. Dette skjønte jeg ganske lite av, og lurte på om jeg kanskje hadde misforstått hvordan man leste av timeplanen. Jeg gikk uansett til anatomi og fysiologi og viste timeplanen til læreren som var like lost som meg, men sa det så ut som om jeg skulle være der andre time, så jeg ble der.

I tredje time har jeg hvertfall tysk, og det er ganske morsomt tro det eller ei. Med tanke på at det helt klart er det faget jeg likte dårligst i Norge, er jeg veldig positivt overasket. For det første er amerikanere generelt ikke de flinkeste i tysk uttale (og det er virkelig ikke jeg heller), så har ikke akkurat så veldig komplekser når det gjelder å blant annet lese ting høyt. Ellers så er det bare veldig gøy at hele klasserommet er dekorert med tyske ting. Dette inkluderer blant annet esker med kindersjokolade og slikt, så det er litt gøy for en nordmann. De har også praktisk talt tapetsert med masse bilder av tyske, sveitsiske og østerrikske byer, som er veldig koselig fordi europeiske byer generelt er ganske fine. Det kommer alltid til å frustrere meg at mennesker velger å bygge stygge bygninger når de gamle steinbygningene i europeiske byer gjør såå mye med humøret og stemningen. Altså hvis de klarte å komme med så imponerende arkitektur for hundrevis av år siden, burde vi klare det samme med ressursene vi har i dag. Èn ting er sånne vanvittig stygge «kunstverk» som den skyen som står ved Sagdalen togstasjon (hvis noen av dere har tatt L1 til eller fra Lillestrøm og sett den fandenskapen), men at bygninger generelt skal være så stygge irriterer meg grenseløst. Ikke at det har noe å gjøre med noe som helst her, men likevel.

Det er også veldig gøy at i tillegg til å lære språket, som vi hovedsakelig gjør i Norge, har de mye fokus på å lære om tysk kultur. Har blant annet fulgt med på klasseromsdiskusjoner om konseptet med advent, hvor sykt det er at ikke alle hus har inkludert air condition og at man ikke er garantert gratis påfyll på restaurant. Og de lærer om hvordan man på tyske skoler har samme klasse og klasserom i nesten alle fag, og om studie/yrkesfag-ordningen som er ganske likt som i Norge. Hele klassen ble også mektig imponert over at jeg kunne nevne alle landene som grenser til Tyskland. Så ja det faget er egentlig bare morsomt å ta for en nordmann i USA. Må også nevne at alle i klassen måtte finne et «tysk navn» og bruke i timene (f.eks. Claudia, Mathias etc.), men mitt navn var «tysk nok» til at jeg kunne beholde det haha.

Etter tysk den første dagen gikk jeg for å finne precal-klasserommet mitt. Her ble jeg om mulig enda mer forvirret enn tidligere fordi det var på fjerdeplass på timeplanen min, men det virket som om det sto jeg skulle hatt det i 2. time (da jeg var i anatomi og fysiologi) om jeg hadde forstått timeplansystemet riktig. Jeg gikk likevel til klasserommet, der jeg fikk beskjed av læreren om at jeg egentlig skulle vært der i andre time. Så ja da sto jeg likegodt der da, uten noe time å gå til.

Bestemte meg derfor for å gå tilbake til min høyt elskede, svært kompetente rådgiver og få fikset opp i alt sammen. Dette møtet ble vel omtrent like frustrerende som første gang jeg var der for å ordne timeplan. Først fikset han vel opp i at jeg var plassert i to fag i første time og ingen i tredje og så ga han meg økonomi (oh joy) og fysikk, som var de fagene som hadde «forsvunnet» fra timeplanen min. Jeg kommenterte så klart at jeg fortsatt ikke hadde kjemi, og han hevdet at «det hadde vi vel blitt enige om at det var best jeg ikke tok, hadde vi ikke det?». Vel bitch nei, vi hadde vel ikke akkurat det da. Så litt stresset og frustrert prøvde jeg IGJEN å forklare konseptet med realfag for denne mannen. Han misforsto tydeligvis denne frustrasjonen for tristhet og ga meg litt tørkepapir og ville at jeg bare skulle gråte ut og fortelle ham om hvor vanskelig første skoledag var. Gud det gikk jo faen meg helt fint til jeg måtte tilbringe 15 minutter med typen her, herregud så irriterende. Det at han trodde jeg hadde noen veldig dype undertrykkede følelser funket likevel til min fordel, for han sa i et veldig «trøstende» tonefall at jeg kunne få kjemi likevel. Meen han ville ikke at jeg skulle bytte det ut journalistikk for dette, heller tysk, matte eller fysikk, fordi det er veldig viktig at elever følger sine kreative interesser. Vel lol joda fint det, men det er også viktig at jeg får året mitt godkjent, så jeg kan få bli ferdig med VGS før jeg er 20. Etter en lengre diskusjon fikk jeg likevel beholde alle de «krevende» fagene mine, men jeg var faktisk oppriktig skuffet over å måtte gi opp journalistikk fordi det virket overaskende spennende. Vi skulle blant annet, i tillegg til å skrive mye, diskutere politikk, noe man som utvekslingselev er ganske sterkt frarådet å gjøre, så dette var virkelig et nice smutthull. Vel vel shit happens, skal jo tross alt tilbake til Lillestrøm VGS rett før stortingsvalget neste år (oh joy igjen) så kommer sikkert til å skyte meg selv i hodet etter for mye politisksnakk likevel.

Senere var jeg så heldig at jeg møtte på Bari som hadde blitt kjent med en italiensk utvekslingsstudent, og det viste seg at denne italienske studenten hadde engelsk og lunsj sammen med meg timen etterpå, så det var jo ganske flaks. Siden det er 4000 elever på skolen og ikke alle har plass i kantina samtidig, er det fire forskjellige lunsjer, og når du har fjerde og femte time kommer liksom ann på når du har lunsj om det gir mening?? Det er ganske forvirrende, men alle som er i engelskklassen min i femte time har hvertfall lunsj samtidig, så da har jeg sittet med Lucretzia (italienske studenten)i kantina. Det er ganske sykt hvor mange som går der, til tross for å ha snakket med litt folk her og der i forskjellige timer, ser jeg stort sett ingen «kjente» i kantina fordi det er så vanvittig mange mennesker.

Men ja første skoledag var egentlig helt grei. Litt fortvilende med timeplanen, men jeg fant jo alle klasserommene uten problemer og slapp å spise lunsj alene, så alt i alt ikke så ille. Veldig deilig å komme hjem igjen til en ettermiddag med Gilmore Girls og det jeg hadde igjen av norsk melkesjokolade etterpå da.

Siden det har vel dagene gått mer eller mindre likt. Kan fortelle mer om de forskjellige fagene etter hvert, så det ikke blir aaaalt for langt her. Har vært på noe som heter «pep rally» på skolen, hvor alle cheerleaderne, korpset etc. setter opp show for å gire opp folk hvis det er en fotballkamp på kvelden. Jævlig til gira de er på alt her, det skal de ha. Ellers er det vel hovedsakelig Bari og Lucretzia jeg har blitt best kjent med. Har anatomi og fysiologi med Bari, så ser henne der, selv om jeg ikke alltid får tid til å snakke med henne. Vi har også hatt en del gruppearbeid i anatomi og fysiologi, så har fått snakket med litt folk, noe som er veeldig greit. Det satt faktisk en polsk utvekslingselev ved siden av meg i det faget, men hun sluttet fordi det ble for krevende. Det var egentlig litt kjipt for hun virket veldig hyggelig, men siden det er så enormt mange elever, har jeg vel knapt sett henne i det hele tatt siden det.

​Legg forresten merke til at samtidig som jeg får kjeft av ordensvakter i gangene for å gå med shorts, er det her de skolepålagte cheerleaderuniformene. Logic please??????

Så det er en del mennesker jeg liksom har snakket litt med i timene, samarbeidet med på en oppgave eller fått et kompliment fra som virker hyggelige, men så ser jeg dem omtrent ikke igjen noen sinne haha. Tror ikke man burde forvente å ha så veldig mange gode venner etter de to første ukene likevel, så det er ikke tidenes problem. Har liksom et par stykker jeg har blitt ganske greit kjent med og litt flere enn det som smiler og hilser hvis jeg møter dem i gangen, så er vel ikke så verst det etter to uker.

Ellers var jeg på orientering med de andre ICES-elevene i området lørdagen etter første skoleuka, som var ganske greit. Det var hovedsakelig bare et infomøte med akkurat samme informasjonen vi har fått ti ganger før fra explorius, men møtte blant annet igjen Silje som jeg var med i New York så det var veldig koselig. Utrolig deilig å få snakke med en norsk person igjen, ikke bare fordi man får snakke norsk engang, men føler liksom at nordmenn (ikke alle nordmenn så klart, men sånn generelt) har relativt lik væremåte så det er litt greit og snakke med noen som forstår inntrykkene og opplevelsene fra et ganske likt standpunkt da. Og bare det at jeg liker Silje veldig godt og vi kommer bra overens. De serverte også pizza, brus og cookies her, så det klagde jeg heller ikke på. Ellers ble det vel mest til at folk snakket med de som kom fra samme land som seg selv (inkludert meg), men de virket veldig hyggelige alle sammen da. Hun kontaktpersonen arrangerer en del opplegg gjennom året, blant annet tur til Houston Zoo, julemiddag på restaurant, en helg i San Antonio osv., så tror nok jeg kommer til å melde meg på noe av det og forhåpentligvis bli litt bedre kjent med noen av dem og få sett litt mer av Texas.

Det siste jeg kan få presset inn i dette innlegget er vel at jeg dagen etter dette møtet var på min første baseballkamp. Før kampen hadde de en type hundeparade hvor folk kledde hundene sine i sportsdrakter og gikk en runde rundt baseballbanen med dem. Etterpå så vi på kampen og alle som hadde med hundene i paraden måtte kjøpe et sete til dem, så det var fullt av hunder på tribunen. Vet ikke akkurat hvor spennende det her var for hundene, men men. Skjønte egentlig ikke at det skulle være så altfor spennende for mennesker heller jeg da. Det var iåforseg gøy de første 20 minuttene, men så varte det jo liksom i noen timer. Vet ikke jeg, kunne jo de grunnleggende reglene (trodde jeg hvertfall), men skjønte helt ærlig ingenting av det som foregikk. Vertsforeldrene mine sa at de aldri sitter til kampen er ferdig haha, men det var vel en opplevelse det også. Ganske gøy å ha vært med på.

Innser forresten at det blir helt avsindig lange innlegg det her, men what to do you know?

  • 275 lesere

Likes

Comments

Den første uka mi i Texas jobbet vertsforeldrene mine mesteparten av tiden, så jeg var hjemme alene en god del. Tenkte dette kom til å bli deilig med tanke på at jeg er en ganske selvstendig og selvforsynt person, så det kom sikkert til å bli godt å bare lage meg mat, se på litt serier, lese litt, og bli ferdig med å pakke ut. Men det ble helt ærlig veldig stille der, til og med for meg. Det tar liksom litt tid å bli vant til å bo i noen andre sitt hus. Man vet på en måte ikke helt hvor man skal gjøre av seg, hvilken rolle man har, hva som er ansett som frekt, når de pleier å spise osv. Begynte ganske raskt å glede meg til å starte på skolen og møte andre på min egen alder, i tillegg til å få litt rutine på ting. Man merker liksom ganske fort at folks væremåte, særlig sosialt sett, er ganske annerledes. Det er som når nordmenn alltid klager på at vi setter sekken vår buss-setet ved siden av og tar på oss øreproppene for å unngå small-talk. Samtidig er det litt slitsomt for de av oss som faktisk foretrekker å høre på musikk fremfor å føre samtale med fremmede å plutselig bli plassert i et helt annet miljø hvor man lurer på om man gjør ting feil hele tiden.

Nå skal det jo sies at grunnen til at folk ikke oppfører seg som nordmenn på kollektivtrafikk i USA er fordi det IKKE FINNES kollektivtrafikk i USA (dette er forresten et av de aller største kultursjokkene). Men folks sosiale atferd kommer jo tross alt frem på andre måter også. Det er bare litt slitsomt å gå rundt uten å vite om man er «frekk» eller ikke hele tiden og ikke kunne slappe helt av. Men man blir virkelig vant til det etter hvert, så allerede etter den første uka var de følelsene relativt godt glemt. Det skal likevel sies at i starten er alle samtaler man har, både på skolen og i familien, small talk, og jeg personlig merker at det er ganske slitsomt (selv om alle jeg har snakket med er vanvittig koselige).. Jeg er liksom ikke noe glad i å være høflig, jeg er glad i å være morsom. Merket allerede da jeg landet på George Bush Intercontinental Airport og ikke hadde noen å komme med en kommentar til om hvordan familien Bush trenger en egen flyplass for å planlegge fremtidige terrorangrep (#911) at mine sarkastiske tendenser kommer til å slite litt.

Ellers dro jeg og vertsmor på skolen på onsdagen for å ordne med timeplan til meg. Ikke bare endte vi opp med å være nødt til å vente i tre timer fordi det var så mange folk der, men jeg endte også opp med en relativt inkompetent rådgiver. Han var tydeligvis ny, så selv om skolen tar inn seks utvekslingselever årlig, hadde han aldri vært borte i noe slikt før. Jeg hadde med fagmålene for programfagene mine på engelsk og ba ham finne noe som virket som det lå på omtrent samme nivå, men han så ikke gjennom dem èn gang. Han begynte heller med å sette opp de fagene som er obligatoriske for alle seniors, dvs. economics/government og engelsk. Så til dere som er skuffet over at skolen deres ikke lar utvekslingselever bli seniors, husk på at deres obligatoriske samfunnsfag hvertfall er American history, mens jeg har økonomi hver eneste dag dette semesteret.

Etter dette fikk jeg velge hvilke andre fag jeg ville ha, så jeg valgte tysk, fysikk, kjemi, anatomi & fysiologi og prøvde å forklare hvilket nivå jeg lå på i matte så han kunne finne noe lignende. Han prøvde bare å forklare at det var litt vanskelig for ham å tillatte meg å ta et krevende mattekurs fordi jeg ikke kunne vise til å ha gått gjennom både geometri og algebra da vi bare har faget «matte» i Norge, i stedet for å ha èn type matte i året slik som de har i USA (type geometri i 9.klasse, algebra i 10.klasse osv.). Han lot meg likevel til slutt ta precal, som virker som det kan være ganske likt R1?? Det bygger i hvert fall på mye av det vi lærte i 1T og jeg vet at mange av de som tar S1 velger algebra 2 i USA, som er hakket lettere enn precal.

Uansett var konseptet realfag ganske vanskelig for ham å ta innover seg, og han prøvde å forklare hvordan de bare tar ett naturfag i året i USA, så han anbefalte meg å bare ta ett og så heller ta noe type gym eller kunstfag. Jeg prøvde selvfølgelig igjen å forklare det norske skolesystemet og hvordan jeg trenger visse fag for å få året mitt godkjent. Så etter en ganske lang diskusjon lot han meg ta fysikk i tillegg til å velge anatomi og fysiologi som et valgfag (siden dette ikke er et «klassisk realfag», men heller et valgfag for spesielt interesserte). Han ville likevel ikke la meg ta kjemi, noe som frustrerte meg litt fordi kjemi faktisk var det programfaget jeg hadde mest lyst på. Til slutt virket det heldigvis som at dette gikk greit, men jeg måtte velge ett fag til og dette burde være mer «kreativt», så jeg valgte journalistikk (fordi det er omtrent så kunstnerisk jeg er villig til å bli). Da han leste gjennom timeplanen min syns jeg likevel ikke jeg hørte ham si kjemi, men jeg tenkte at han må ha fått med seg at jeg valgte dette etter den lange diskusjonen, så jeg lot det være å nevne noe. (Dette viste seg så klart å ikke være tilfelle, men det får jeg ta i neste innlegg.)

Uansett hadde vertsmor en legetime i Downtown Houston senere på dagen, så ble med henne inn dit hvor vi blant annet gikk inn på en ganske kjent og veldig kul godteributikk og på en urban outfitters <3<3<3. Spiste også lunsj på Chipotle, så det var hyggelig, og det hjalp litt å komme seg ut av huset en tur.

Ellers hadde kontaktpersonen min satt meg i kontakt med en jente som heter Bari. Hun går på skolen min og hadde en spansk utvekslingselev boende hos seg i fjor, noe hun syns var såpass koselig at hun gjerne ville ha kontakt med noen av utvekslingselevene som skulle gå på skolen hennes i år. Jeg hadde derfor snakket litt med både henne og den spanske utvekslingseleven hennes, Cris, på diverse sosiale medier før jeg kom til USA. Utover uka tok jeg kontakt med Bari og spurte om vi kunne finne på noe. Det føltes selvfølgelig litt rart å spørre en praktisk talt fremmed om å finne på noe, men jeg hadde veldig lyst til både å bli kjent med noen før skolen begynte og å komme meg litt ut av huset.

Hun inviterte meg uansett til å bli med henne å gjøre noe «frivillig arbeid» på skolen som gikk ut på at noen av elevene fikk noe type «credit» for å hjelpe lærere med å henge opp plakater og rydde klasserom etc. Dette var egentlig veldig greit fordi jeg ble kjent rundt på skolen og forsto systemet med hvordan man finner frem til de forskjellige klasserommene, samtidig som jeg fikk møtt litt folk. Haha det var blant annet en engelsklærer som trengte hjelp med å rette opp i noen feilkopierte papirer som syns det var så gøy at jeg var norsk at hun facetimet en norsk venninne hun hadde, så jeg kunne snakke med henne og de fikk høre språket. Denne norske venninnen syns også det var veldig stas og introduserte meg for sønnen sin haha. Så det var jo også en opplevelse. Etterpå var Bari såpass søt at hun tok meg med til et veldig kult milkshakested og spanderte en milkshake på meg, før hun ble med meg hjem i en times tid. Hun sa at hun og Cris hadde snakket om hvilke steder hun burde vise meg, så det var veldig koselig.

Ellers hadde vertsfamilien ordnet en «Welcome to America»-fest for meg på søndagen, som de hadde invitert omtrent 25 mennesker på. Eller det var en velkomstfest for meg/bursdagsfest for hunden deres, noe de tydeligvis gjør hvert år. Det kom hvertfall folk inn og ut hele tiden. Trodde kanskje dette kom til å bli overveldende, men det var egentlig ganske greit.Jeg inviterte blant annet Bari, så hun kom innom en tur. I tillegg til dette hadde en nabo av dem en jente på 15 som kom innom og fortalte meg litt om skolen. Det var også en eldre dame der som hadde hatt utvekslingselever boende hos seg mange ganger før og fortalte at en av dem fortsatt stadig kom på besøk med sønnene sine 30-40 år senere. De var tydeligvis fra Belgia og sønnene var på min alder så hun hadde veldig lyst at jeg skulle møte dem når de kommer på besøk til høsten. Ellers var det flere mennesker jeg aldri hadde møtt før som hadde tatt seg tid til å kjøpe inn gaveposer til meg med blant annet amerikansk godteri, suvenirer osv. Haha det beste var likevel at mens andre ga meg ting som godteri og kosedyr, hadde denne eldre damen som hadde hatt så mange utvekslingselever før, med et shotglass til meg. Hun ba meg riktig nok om å ikke bruke det, men jeg syns nå det var ganske artig.

Jeg innser at jeg ikke utrykker meg så altfor kortfattet her, men det er nå engang mye som skjer, og jeg liker å ha en plattform hvor jeg kan snakke uavbrutt. Det her med å inkludere mer enn èn person i en samtale har alltid virket litt overflødig spør du meg. I alle fall grudde jeg meg ikke det minste til å begynne på skolen morgenen etterpå (utenom å måtte stå opp 5:30!!!),så alt i alt var det vel ganske greit.

​Btw, gratulerer med dagen Kesi <3

  • 287 lesere

Likes

Comments

Morgenen den 14.august måtte jeg opp tidlig for å forlate New York og komme meg på flyet til Houston. Dette viste seg dessverre å ikke bli en så altfor enkel oppgave. I tillegg til at jeg klarte å glemme vannflaska mi i veska da jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen, og at de ikke solgte noe ordentlig mat på den delen av Newark vi reiste fra, var flyet vårt overbooket. Jeg reiste heldigvis sammen med Silje som jeg hadde reist med helt fra Gardermoen, så var ikke alene gjennom det som skulle vise seg å bli en veldig lang reisedag. Kort fortalt så var flyet overbooket, så de hadde rett og slett ikke noe sete igjen til meg. Dette var jo selvfølgelig ganske stressende med tanke på at vi hadde en mellomlanding, så om jeg ikke kom meg på dette flyet, ville jeg sannsynligvis miste det til Houston også. Etter et par ganske stressende timer var det likevel tre stykker som valgte å gi opp setene sine mot en erstatning på 200 dollar, så jeg fikk heldigvis plass.

Da satt vi egentlig bare og drakk noe ganske dårlig iskaffe og ventet på at flyet vårt som var «on schedule» skulle starte boarding. Vi ventet ganske tålmodig for å si det sånn, for plutselig var det 15 minutter til vi skulle lette og det var fortsatt ikke noe tegn på at noe som helst gikk fremover i det hele tatt. Etter at Silje etter hvert gikk opp og spurte, viste det seg at de hadde «maintenance problems», så flyvningen ble utsatt i en halvtimes tid. Med tanke på at vi hadde rundt 90 minutter i Cleveland var ikke dette så aaalt for mye å stresse over. Det var derimot etter den andre og tredje utsetningen vi begynte å bekymre oss littegrann. Vi så oss til slutt nødt til å spørre noen i kundeservicen til United Airlines om hjelp, og de sa de kunne holde av to seter til oss på et fly morgenen etterpå i tilfelle vi ikke rakk dette flyet. Alt gikk egentlig ganske på skinner (omstendighetene tatt i betraktning) helt til hun trengte alderen vår for å ordne rom på flyplasshotell i Cleveland, hvor de tydeligvis ikke lar noen under 18 booke hotellrom. Hun sa derimot at vi hadde rett på teppe og pute på flyplassen i Cleveland, så vi kunne sove der. Tenk at om det finnes en gud, så har han såpass mye i mot mine reiseplaner at han ikke bare gjør meg stuck på Gardermoen i ÅTTE timer, men gjør meg HJEMLØS I OHIO i nesten et døgn. Det er en liten tanke før neste kirkebesøk det folkens.

Et par timer for sent var vi likevel om bord i det minste flyet jeg noensinne har vært i. Var egentlig ikke så negativ da, fordi jeg (i likhet med 2/3 av passasjerene) fikk vindusplass <3<3<3. Var også såpass heldig at jeg satte på «Don’t Stop Me Now» akkurat i perfekt tid sånn at Freddie Mercury sang «I'm a shooting star leaping through the sky» akkurat idet flyet lettet. Turbulensen plaget meg heller ikke noe særlig fordi det eneste jeg gikk glipp av om jeg døde var et teppe og en pute på Cleveland Airport.

Skal jeg være helt ærlig var jeg ikke såå negativt innstilit engang. Tenkte det kunne bli gøy å ha en dag uten voksne i Cleveland. Kunne tatt en tur innom Rock and Roll Hall of Fame om det ikke var for dyrt, og kanskje spist et koselig måltid et sted. Så jeg var egentlig lowkey gira jeg.Det er ikke akkurat sånn at jeg kommer til å sette meg ned og bestille weekendtur til Cleveland med det første, så om jeg noen gang skulle oppleve Ohios nest største by var dette liksom muligheten.

Dette viste seg ved skjebnens rare tilfeldigheter å ikke bli tilfellet likevel. Fordi det var omtrent 5-6 stykker på dette flyet med rundt 60 passasjerer som var booket på flyet til Houston, og fordi det tilfeldigvis var plassert på gaten rett ved siden av der flyet vårt skulle lande, valgte de å holde igjen Houston-flyet. Dette ga oss akkurat tid til å løpe om bord og finne plassene våre, før vi lettet og var på vei sørvestover.

Ble ganske lei da jeg oppdaget at denne flyturen, som faktisk var på tre timer, også tok plass på et akkurat like lite fly. I tillegg til dette, var den eneste maten de serverte en liten pose med snacks og omtrent 3 dl drikke. Var alt i alt relativt leie da vi endelig gikk av flyet. Jeg og Silje klarte selvfølgelig også å glemme at vi hadde sjekket inn håndbagasjen vår, fordi vi ikke er vant med såpass små fly. Så etter at vi var ganske godt på vei gjennom flyplassen, gikk det plutselig opp for oss, og vi ble nødt til å komme oss tilbake til gaten der de akkurat var i ferd med å sende bort bagasjen vår. For å legge til enda litt mer stress, hadde jeg ikke klart å få kontakt med vertsfamilien for å informere dem om at jeg faktisk rakk Houston-flyet, så da var det bare å krysse fingrene for at det faktisk var noen på flyplassen for å hente meg.

Det viste det seg heldigvis at det var haha, og de var veldig hyggelige begge to, så det ordnet seg alt sammen. Jeg hadde faktisk møtt vertsmor en gang før, da hun var i Oslo i et bryllup et par måneder tidligere, så det gjorde ting litt lettere. Veldig mange stresser veldig og har en del nerver rett før de skal møte vertsfamilien, men oppi alt stresset med om jeg kom til å få plass på det første flyet, om jeg kom til å rekke det andre flyet og om jeg i det hele tatt kom til å ha en seng å sove i den natten, hadde jeg helt ærlig ikke rukket å bekymre meg i det hele tatt.

På vei hjem fra flyplassen stoppet vi på en meksikansk restaurant og spiste middag sammen med familien til vertsmor. Jeg ble egentlig ikke så alt for overveldet av dette, til tross for å være ganske sliten. Tror bare jeg fortsatt levde på energien jeg hadde fra å måtte løpe frem og tilbake og stresse hele dagen. Samtalen gikk hvertfall veldig greit, og jeg fikk i meg litt ordentlig mat.

Så kjørte vi tilbake til huset hvor jeg fikk en liten omvisning før jeg gikk opp på rommet for å pakke ut. Jeg ble veldig glad for å se at jeg hadde et stort rom med masse skapplass og eget bad. Hadde gledet meg veldig til å få litt privatliv og stillhet etter de hektiske dagene i New York.

Skal likevel innrømme at da jeg var alene inne på rommet i et fremmed hus, skulle jeg gitt mye for å ha en danske eller brasilianer der inne sammen med meg, til tross for at de kanskje snakket litt i søvne av og til. Det ble liksom plutselig veldig stille. Så jeg prøvde å sette på «Rebel Rebel» av David Bowie, for jeg tror aldri jeg hørt på den sangen uten å smile, men jeg fikk liksom den følelsen man får når man er redd for at man spiller musikken sin for høyt og at alle på bussen kan høre det gjennom øreproppene. Så jeg skrudde av musikken igjen ganske raskt og bestemte meg for å sjekke ut netflix-tilbudet. Dette gjorde plutselig at alle verdens bekymringer var borte igjen. Vet ikke helt hva det sier om meg at enkel tilgang på Grey’s anatomy har så stor påvirkning på humøret, men det har nå en gang det. Alt i alt i en veldig overveldende dag, med mye stress og mange nye inntrykk. Men hadde uansett ikke så mye på tankene at det hindret meg fra å sovne ganske raskt

Har i skrivende stund vært her i et par uker, så har tenkt å oppdatere mer snart om hvordan det står til i Texas!

  • 401 lesere

Likes

Comments

Dette var den siste dagen vår i New York. Vi startet som vanlig med en ganske tidlig frokost. Innen dette hadde jeg oppdaget av vaflene de serverte her faktisk var ganske gode. Ikke akkurat den sunneste måten å starte dagen på, men bedre enn all den tørre brødmaten de tilbydde.

Klokka 9 hadde vi som vanlig et informasjonsmøte, men denne dagen handlet det hovedsakelig om når og hvordan de forskjellige skulle komme seg til flyplassen dagen etterpå. Jeg ble personlig plassert på en flyplassbuss som forlot hotellet 07:45, så det var ikke så altfor ille med tanke på at noen dro før klokka seks om jeg ikke husker feil???

Denne dagen var vi klare til å dra inn til Manhattan allerede klokka 10. Og det her ble faktisk et høydepunkt for meg, muligens på linje med kahooten dagen før. Etter å ha tilbragt to dager med å spise relativt dårlig lunsj i det absolutte helvete som er kjelleren på Grand Central Station, skulle vi denne dagen ha piknik i Central Park. Ikke bare det, men vi ble sluppet av utenfor en diger Whole Foods hvor vi fikk 45 minutter på oss til å finne det vi ville ha til lunsj. Jeg lover dere, jeg var i himmelen her. Enhver vegetarianers drøm. Dette er virkelig tidenes matbutikk. Jeg hater meg selv litte grann for å syns det, for det er også tidenes mest hippie sted. Tror det er større tetthet av ubarberte armhuler og dreadlocks her enn det var på Woodstock, men likevel.

Det var for det første veldig stort utvalg av frukt her. De hadde litt eksotiske frukter man ikke finner så mange andre steder, og de hadde masse frukt og bær i porsjonsbokser, som er veldig greit. En del klager på at det er dyrt her, men det er egentlig ikke det i forhold til andre steder. Jeg tror jeg betalte noe sånt som 1,7 dollar?? for en boks med vannmelon og nærmere 3 dollar for en boks med bringebær. Vil da ikke si det er altfor ille. I Norge tar de hvertfall gjerne veldig mye betalt for å selge frukt i søte og/eller praktiske bokser, så det var ikke noe dyrere her enn det er hjemme. Og altså, særlig i USA er sunn mat generelt gjerne en god del dyrere enn usunn mat, spesielt fast food er veldig billig, så det setter vel på en måte prisstandaren for mange.

De hadde også veldig stort utvalg for veganere og vegetarianere. Liksom ikke bare en vanlig rett hvor de har fjernet kjøttet, men masse spennende utvalg av matvarer og ferdig tilberedte måltider, som er basert rundt andre ingredienser enn kjøtt. I tillegg til å ha mye godt vegetarisk utvalg, har de også en beskrivelse av hvordan de får tak i kjøttet de selger, og hvilke standarder de har for dyrevelferd. Så hvis du noensinne bor i nærheten av en Whole Foods, vil jeg virkelig anbefale å handle der om du har muligheten. Enten om du er veganer/vegetarianer og ser etter spennende alternativer, eller om du spiser kjøtt, men fortsatt vil ha rett på å kunne skryte liiitt av dine egne høye moralske standarer.

De hadde også en diger ferskvaredisk hvor de blant annet solgte pizza som de stekte i steinovn for deg, forskjellige typer fajitas/burritos etc., vårruller og omtrent 100 andre ting. En av de største ferskvarediskene jeg har sett. I tillegg til dette hadde de en ganske stor sushidisk, stort utvalg av varme supper, en salatbar med masse spennende utvalg og ja dere skjønner tegninga.

En ting jeg kan innrømme var litt overpriset her var sånne fancy juicer. Dere vet sånn veldig inspo juice som har en liste med masse sære ingredienser på flaska. Type «Ingefær, grønnkål, vannmelon, sukkererter, blodet fra en jomfru» etc. Det kosta vel oppimot 7-8 dollar for rundt 4 desiliter. Ellers kjøpte jeg meg en flaske limonade for 1,5 dollar eller noe sånt, så det var virkelig ikke så ille. Kjøpte til sammen to stykker pizza, en boks med bringebær, en boks med vannmelon, en grillet maiskolbe og en limonade og dette ble til sammen 11 dollar eller 94 kroner. Uansett en butikk jeg anbefaler å ta en tur innom hvis dere noen gang får muligheten. Utrolig morsomt.

Én ting jeg kan nevne jeg ikke var så begeistret for i henhold til Whole Foods er hele fokuset på økologisk mat. Ironisk nok er det jo dette som er hele hovedfokuset deres, derav navnet. De legger liksom veldig mye i at få/ingen av produktene er genmodifiserte. Jeg personlig er ikke akkurat en som tar avstand fra GMO. Jeg er vel egentlig ganske sterk tilhenger av vitenskapelige fremskritt sånn generelt. Det irriterer meg bare veldig at genmodifiserte organismer, som støttes av 9/10 forskere, og reduserer verdenssult i en tid hvor dette faktisk er et veldig stort problem, blir stemplet som «farlige» av folk som ikke vet hva de snakker om i det hele tatt. De bare ser en merkelapp som sier noe sånt som «anti-GMO» og tenker at det passer til imaget deres. Det blir nesten det samme som når folk uten glutenallergi unngår gluten for å være sunne. Folk bryr seg liksom ikke om hva som faktisk ER i matvarer, så lenge det er tilstrekkelig med ingredienser som ikke er tilsatt. Dette er forresten en ting de fleste GMO-motstandere ikke forstår seg på. De tror GMO er en ingrediens som tilsettes mat. Liksom en gift som sprayes på alle grønnsaker før de legges ut i butikkhyllene. De skjønner liksom ikke helt konseptene gener og DNA.

Jeg så en dokumentar på netflix for ikke så lenge siden (vel, deler av den. Den irriterte meg såpass mye at jeg må ta den i små doser) om dette temaet. Den heter vel noe sånt som «GMO OMG» og handler om en mann som plutselig blir klar over hvor mye av maten vi spiser som er genmodifisert og prøver å unngå det til enhver pris. Det er blant annet en scene hvor han tar med barna sine for å leke i en maisåker, men får dem til å gå med beskyttende drakter fordi «maisen er giftig». Han er ivrig Whole Foods-fan da. Så det er liksom en del sånne type mennesker.

Jeg sier ikke at jeg aldri vil kjøpe en 100% økologisk vare fordi jeg spiser utelukkende genmodifisert, men det bare irriterer meg litte grann at popularitetsveksten til butikker som Whole Foods gjerne blir sett på som at «folket velger anti-GMO». Nå kan ikke jeg snakke for flere enn meg selv,men det folket her velger bare god mat.

Nå er ikke dette et tema jeg hevder å vite så aaalt for mye om selv, bare prøver å se litt dokumentarer og lese litt artikler sånn at jeg vet liiitt om hva det går ut på, i motsetning til det alt for mange gjør før de velger en side i slike saker. Det er bare viktig at folk vet at bare fordi maten deres har en merkelapp, betyr det ikke at det den merkelappen representerer er positivt. Det er lett å se «anti-GMO» og tenke «Wow, det må være bedre for miljøet, verden og helsa» uten å egentlig lese seg opp på hva dette innebærer. En annen ting som irriterer meg med dette er at de samme menneskene som er anti-GMO gjerne er veldig lidenskapelige miljøforkjempere som ikke nøler med å kritisere motstanderne sine for å være antivitenskapelige. Som Andreas Halse så fint sier «Du tror på klimaendringene, men ikke på at GMO er greit å spise? Da stiller du vitenskapelig 0-0 mot de med motsatt standpunkt».Dette betyr ikke at det ikke er sider ved GMO-debatten som er viktige å diskutere, eller at GMO er perfekt, men folk burde generelt lese seg litt mer opp på saker før de gjør seg opp en mening.

Meeen alt det til side, så var vi i Central Park i noe sånt som 3 timer. Husk på at det var en hetebølge i New York på denne tiden, så det ble litt vel mye for de fleste av oss. Etter dette satte vi oss på bussen og forlot staten New York for gud vet hvor lenge egentlig. Til vi en dag reiser tilbake på egenhånd. Vi kjørte videre til et senter i New Jersey. Vi ble fortalt at dette var et «outlet mall», men det var bare et par butikker som var outlets, ellers var resten bare vanlige butikker.

Det har vel kanskje noe å gjøre med at vi var der på en lørdag fra 3-7 men det var virkelig STAPPFULLT her. Jeg aner ikke hvor mange mennesker som var fordelt på de rundt 200 butikkene jeg, føltes som flere titalls tusen. Det var liksom flere butikker hvor man ikke kunne se enden av køen i det hele tatt. Vi var jo der på et dårlig tidspunkt, men ser for meg at det er ganske så fullt der en god del av tiden. Dette var uansett enda en ting som ikke var helt for meg. Så etter middag i nok en stappfull og bråkete food court, var det ganske deilig å være tilbake på hotellet. Resten av kvelden gikk vel egentlig til å snakke med litt folk, hovedsakelig Silje som forøvrig hadde samme reiserute som meg helt fra Gardermoen til Houston, noe som var veldig greit, og litt med romkameratene mine. I tillegg til å pakke og veie kofferter så klart.

Angående hele New York-turen til Explorius må jeg bare si at dette var et fantastisk bra opplegg og jeg er veldig glad for at det er noe jeg fikk oppleve. For det første viste det seg å være veldig greit å ta de guidete turene. Det er aldri noe jeg ville gjort på egenhånd, men nå har jeg fått sett vanvittig mange områder og nabolag i Manhattan og så vidt litt i Brooklyn også, så neste gang jeg kommer hit vet jeg ganske godt hva jeg har lyst til å se mer av og hva som ikke helt er min greie. Det var også ekstremt hyggelige folk her Om det er en ting jeg skulle ønske jeg fikk gjort på denne turen (i tillegg til å se friendsbygningen så klart) så er det å bli bedre kjent med romkameratene. Vi bodde jo ganske tett oppå hverandre, og de var ekstremt søte og hyggelige, men alle var liksom så opptatte hele tiden at det ikke ble noe sånn veldig med tid til det. Var utrolig hyggelige alle de norske jentene jeg var med i New York da, og håper virkelig jeg får møte dem igjen, men det føltes litt rart å snakke så lite med de jeg faktisk delte et lite hotellrom med i fire netter, hvis dere skjønner hva jeg mener. 

Ellers er det et veldig godt poeng i det en av Explorius-lederne sa: «Man rekker ikke å grue seg hvis man er trøtt». Disse dagene i New York var såpass travle at innen vi kom tilbake til hotellet og måtte legge oss var vi så stuptrøtte at vi ikke rakk å grue oss eller stresse over utvekslingsåret. Så på den måten var det veldig smart. Pluss at man får masse venner som går gjennom akkurat det samme som deg, og det er veldig lett å snappe dem eller sende dem en melding og snakke om opplevelsene og inntrykkene. Så hvis noen av dere skal på utveksling med Explorius, gled dere veldig til New York-turen!

  • 493 lesere

Likes

Comments

Dette var etter min mening den beste dagen i New York. Den positive opplevelsen startet allerede på morgenen da vi hadde enda et forberedelsesmøte med explorius. Dette møtet hadde jeg ikke egentlig sett veldig frem til fordi de hadde sagt at det kom til å bli «mye morsommere og mer aktivt enn møtet i går». Vi skulle få «gjøre litt ting, ikke bare sitte å høre på informasjon». Hater sånne ting, vil mye heller bare sitte stille og motta litt informasjon enn å «ha det gøy» og «bli kjent med folk gjennom leker». Hvis dere er relativt nye til meg og min personlighet så bare vit at jeg hater organiserte aktiviteter. Det er liksom obligatorisk moro. Jeg får egentlig helt abstinenser bare av å tenke på det.

Da de ba oss ta med telefonene våre gikk håpet mitt likevel litt opp igjen, for det kunne jo alltids være en kahoot. Og kahoot ble det for å si det sånn folkens. Kahoot ble det. En kahoot med 73 medlemmer; enhver Lillestrømlings drøm. Da kom mitt veldig lite sjarmerende konkurranseinstinkt frem ganske raskt, da. Temaet var selvfølgelig USA. Så til dere som syns jeg kaster bort tid på gruble.net med å lære meg alle amerikanske stater, samt verdens land og hovedsteder; prøv å spill kahoot mot meg. Den kunnskapen komme rtil nytte for å si det sånn. Jeg endte uansett opp med å vinne kahooten med over 2000 poeng mer enn andreplassen, så det var egentlig et ganske stort øyeblikk i livet mitt. Tenker å starte en underskriftkampanje for å få det godkjent som en olympisk gren snart. Her lovte også explorius meg at jeg skulle motta en premie, noe jeg aldri gjorde, meeeen skal jeg være helt ærlig er det ikke såå viktig med premien engang. Som enhver utøver føler om sin sport, så er gleden og rushet ved å delta pris nok i seg selv.

Gira på livet og kahoot satte jeg meg på bussen til Manhattan. Denne dagen skulle vi se Downtown, så ikke noen Billy Joel-sang til anledningen, men ellers var stemningen på topp. Vi måtte selvfølgelig spise lunsj i kjelleren på Grand Central nok en gang. Det var faktisk enda verre denne gangen, fordi vi kom oss av gårde i tide og derfor faktisk hadde en hel time der i stedet for knappe 25 minutter som vi hadde hatt dagen før. Når folk sier ting som at «New York er så fantastisk, har aldri sett så mange mennesker på ett sted før», mener de det faktisk, eller er det bare det at å bli droppet i bakken med hodet først som spebarn får dem til å si ting uten å fatte kontekst og betydning?? Hadde virkelig bare lyst til å sette meg på et tog New Haven, finne meg til rette i en gjeng med passe snobbete og overidealistiske Yale-studenter og komme tilbake når New York endelig bestemmer seg for å roe seg litt ned. En time gikk likevel unna og vi var endelig tilbake på bussen med guiden jeg ikke husker navnet på, men som i mitt hode heter Danny fordi han ligner veldig på en yngre, litt høyere Danny Devito. Omtrent den perioden da han hadde en gjesteopptreden som stripper i friends.

Vi startet dagens busstur med å kjøre fra Grand Central til nabolaget DUMBO i Brooklyn. Dette er en forkortelse for «Down Under the Manhattan Bridge Overpass», som ganske enkelt beskriver beliggenheten. Dette var sannsynligvis det området jeg likte best i New York. Vi fikk riktignok bare rundt 15 minutter her, men det var 15 fine minutter altså. Fordi det er plassert rett mellom the Manhattan Bridge og the Brooklyn Bridge, er det en fantastisk utsikt over Manhattans skyline her. Jeg er som sagt ikke så alt for begeistret for skyskraperne og folkemengdene midt i Manhattan, men når man ser det på avstand er det ganske fantastisk. Ellers syns jeg bare bygningene og gatene virket koseligere her, og det var liksom trær og basketballbaner og sånt rundt omkring. Ikke bare inne i parker, men ute i byen, fordi det ikke er så tett bebygget at det ikke er plass til sånne ting. Her var vi også innom «The Brooklyn Ice Cream Factory». Dette var en veldig koselig iskrembutikk rett ved utsiktspunktet mot Manhattan’s skyline. Hahaha må også nevne at jeg faktisk hadde hørt om denne iskremfabrikken før fordi jeg kaster bort livet mitt på å se på reisevideoer på youtube, så jeg har veldig mye unyttig kunnskap om steder jeg aldri har vært. Men iskremfabrikken levde hvertfall definitivt opp til forventningene.

Ellers må jeg jo selvfølgelig nevne at vi så det jeg tror er hovedkvarteret til Jehovas vitner her. Er vanvittig fascinert av religiøse sekter, så da ble jeg nesten litt starstruck. Hvis noen Jehovas vitner tilfeldigvis leser dette, så ikke ta det så alt for personlig. Jeg anser mormoner og adventister som sektmedlemmer også. Sånn egentlig syns jeg vel at religioner generelt bare er populære sekter og sekter er upopulære religioner, men sånne tanker får jeg vel holde inne i meg i Texas.

Brooklyn ble jeg uansett utrolig fascinert av, og har definitivt tenkt meg tilbake til. Nå må det jo selvsagt nevnes at DUMBO er Brooklyns desidert dyreste nabolag og et av de rikeste områdene i hele New York, så er vel ikke sikkert hele Brooklyn er like idyllisk som dette. Men guiden skrøt hvertfall hele bydelen opp i skyene og sa at «Brooklyn is a state of mind» haha. Syns uansett det var ganske interessant å lære at Brooklyn både har større areal og folketall enn Manhattan. Nå er kanskje jeg litt mer fascinert av areal, folketall og geografi generelt enn det gjennomsnittsmennesket er, men det er jo faktisk ganske interessant hvordan vi tenker på Manhattan som «hoveddelen» av New York City, når det egentlig er flere av New Yorks innbyggere som bor i både Brooklyn og Queens.

Når jeg en gang reiser tilbake igjen til New York, kunne jeg hvertfall gjerne tenke meg å bo på hotell her. I likhet med Jehovas vitner kan jeg liksom ha hovedkvarter i DUMBO, men spre meg som pesten utover andre områder.

Syns nå egentlig ikke Jehovas Vitne er så mye verre enn andre religioner, tragisk nok er de vel egentlig bare blant de mest aksepterte å gjøre narr av. Så der har dere den tanken hvis dere føler litt for å reflektere over samfunnets gang i nærmeste fremtid.

Husker ikke nøyaktig hvilken rekkefølge vi så ting i denne dagen, men vi kjørte i alle fall gjennom Wall Street og endte opp helt nederst i Manhattan hvor det er utsiktspunkt mot Frihetsgudinnen. Dette var faktisk et veldig koselig område, og jeg tror til og med jeg var på nøyaktig samme sted med mamma for fem år siden. Vi gikk hvertfall på do ved siden av et spisested rett ved utsiktspunktet og jeg er 99% sikker på at jeg har spist der før engang med mamma, så det var jo litt artig. Her var det liksom folk som slappet av med en bok i «parkområdet» og til og med en dame som solte seg toppløs. Så her tok jeg rett og slett og oppslukte frihetsfølelsen i lufta så mye som mulig,for tror ikke det er mye sånt i Texas. Ikke at det er veldig viktig for meg å sole meg toppløs i offentlighet, men det er liksom bare fint å vite at man har muligheten hvis dere skjønner hva jeg mener. Er ikke akkurat mange stater i USA som har like liberal lovgivning som New York på sånne punkter. Eller noen punkter i det hele tatt for den saks skyld.

Vi kjørte også gjennom TriBeCa, som er enda et «kjendisnabolag». Blant annet Taylor Swift, Leonardo DiCaprio og familien Beckham har eiendommer her. Så kjørte vi gjennom et område med veldig mange viktige juridiske bygninger, blant annet New York City Supreme Court. Elsker å se nygifte par komme ut fra rådhus uten for stort følge eller for fancy klær. Syns liksom det er nice når folk kan chille litt med bryllupene sine jeg. To tomler opp fra meg.

Denne dagen var vi også på 9/11 memorial. Jeg er ikke akkurat en veldig emosjonell person, men sånt går jo på en måte litt inn på folk likevel. Det var jo liksom ingen som begynte å gråte her, men det er fortsatt en veldig rar følelse å stå der. Litt vanskelig å forklare det egentlig. På bussturen hit var det hvertfall veldig tydelig at guiden var ganske berørt, for han tok en pause fra de dårlige vitsene og halvveis vittige referansene sine for å holde en slags tale for oss. Jeg må si igjen at denne guiden var en ganske smart og reflektert mann. Han snakket liksom om hvordan det er viktig å aldri glemme slike hendelser fordi de angriper ikke bare mennesker, men også verdier og idéer. Det er viktig, både i henhold til 9/11 og alle de nylige tragediene i Europa, at vi holder fast ved idéene om demokrati og pluralisme. Det er kanskje ikke perfekte konsepter, men det er mye bedre enn alternativet. Nå tror jeg hverken jeg, guiden vår, eller noen politiker for den saks skyld, vet nøyaktig hvordan vi eliminerer terror, men det at vi alle setter pris på demokratiet og vet at det er grunnlaget vi baserer livene og samfunnet vårt på i dag er likevel vanvittig viktig.

Etter dette var vi ferdig med guidete turer for dette New York-oppholdet. Trodde aldri jeg skulle ha en så god opplevelse med en guidet tur, men denne guiden var faktisk ganske smart og morsom. Han kom liksom konstant med popkulturreferanser og kunne sitere Shakespeare med mer flyt og lidenskap enn noen jeg har sett før (det går ut til dere som sto bak den nynorske alternative tolkningen av «Hamlet» på Det Norske Teatret i fjor. Helt ærlig den verste kulturopplevelsen det norske skolesystemet noensinne har påtvunget meg, og jeg har sett en del forestillinger fra den kulturelle skolesekken for å si det sånn) og han hadde bare generelt ganske reflekterte tanker om en del ting. Kan nå iåforseg hende at jeg bare likte ham så godt fordi han var fellow vegetarianer, og fan av the Beatles, David Bowie, Seinfeld og Friends. De fire sistnevnte gjelder vel egentlig en ganske stor andel av befolkningen, men likevel.

Det får meg av en annen grunn til å tenke på en video som går rundt på nettet av en Yale-student som kjefter på en lærer fordi han ikke vil gjøre det ulovlig å kle seg ut som Pocahontas på Halloween (https://www.youtube.com/watch?v=Tsgc0k594Js). Altså det er massevis av mennesker som det her som går på de beste skolene i verden og kommer til å ha veldig anerkjente og suksessfulle karrierer, samtidig som det er folk der ute som har et mye mer interessant perspektiv på verden som kjører taxier og guider turbusser rundt New York City. Det minner meg på noe John Cleese en gang sa «If you’re very very stupid, how can you possibly realize that you’re very very stupid? You’d have to be relatively smart to realize how stupid you are.». Det er vel derfor folk som Stephen Fry aldri ville prøvd seg som politiker, mens Donald Trump kan komme ganske langt med det. Og det er kanskje derfor folk som Yale-jenta kan gå på en av verdens beste skoler, mens Danny Devito her er turistguide. Men ikke vet jeg.


Denne dagen ble vi uansett sluppet av i SoHo for våre tre timer fritid, noe jeg var veldig gira på. SoHo var vel det nabolaget i Manhattan jeg hadde hatt mest lyst til å se. Dette er perfekt for alle som setter pris på gode shoppingopplevelser og ikke er alt for frelst av skyskrapere og stappfulle gågater. Nå var handlegata her relativt folksom den også, men ikke i nærheten av for eksempel Times Square. Her var vi blant annet innom en diger Hollister, Forever 21 og Brandy Melville. Brandy Melville var vel mest deprimerende fordi absolutt ingenting der gikk overens med dress coden. Ble nødt til å gå fra et par veldig fine klesplagg, fordi om jeg hadde gått med dem i Texas, ville folk sannsynligvis prøvd å enten frelse meg eller kjøpe seksuelle tjenester fra meg. Vi var vel egentlig bare innom én shoppinggate her, og det virket som om SoHo hadde mye mer å by på, men det får bli en annen gang .Ellers tok vi så vidt en svipptur innom Chinatown, hvor noen prøvde (og lyktes med) å prute på litt suvenirer. Fortsatt ikke noe som slår den gangen Mariam (hei Mariam<3<3<3) klarte å prute ned en etymologisk ordbok til halv pris på ark på Strømmen storsenter, men gøy likevel.

Tror vel faktisk jeg endte med en subway til «middag» denne dagen her også før turen bar tilbake til Newark på kvelden. Uansett en utrolig fin dag, og vi fikk oppleve veldig mange koselige steder jeg gjerne kunne tenke meg å dra tilbake til en gang.

  • 545 lesere

Likes

Comments

Må bare starte med å innrømme at dette ikke var favorittdagen min. Begynte ikke så altfor ille, våknet opp ved siden av den dansken roomien. Både hun og brasilianeren sov fortsatt, men siden frokosten begynte et kvarters tid senere, tenkte jeg like godt jeg kunne ta en dusj og sminke meg før de våknet. Må også få nevne at jeg la igjen rettetanga hjemme for å unngå overvekt og det ble opptil 94% luftfuktighet mens vi var i New York pluss at jeg har tidenes tykkeste og mest frizzy hår, så jeg testet meg selv og trosset personlige grenser allerede da.

Etter hvert som de andre to våknet snakket jeg litt med dem, før jeg dro ned og spiste frokost med Silje som er en av de andre norske jeg reiste fra Gardermoen sammen med. Ble ikke overbegeistret for frokosten akkurat. Prøvde meg på en bagel med kremost, men det var omtrent det tørreste jeg har vært borte i i hele mitt liv haha. Fikk vel i meg litt mat likevel før vi hadde det første møtet vårt. Dette var egentlig ganske likt som Get Ready-møtene jeg hadde vært på i Oslo. De gikk for det meste gjennom slike ting som hvordan man blir vant til en ny kultur og finner seg til rette i en ny familie. Det som gjorde veldig inntrykk her var da de gikk gjennom dress code-reglene de aller fleste skoler i USA følger. Det var litt demotiverende å tenke på under shoppingen det. Hvis du har hendene ned langs kroppen må shorts/skjørt/kjole være under fingertuppene dine. Så i praksis kan man vel egentlig ikke gå med noe av det vi kaller shorts i Norge. Så hvis du legger de tre midterste fingrene dine på skuldrene, skal man kunne se stoff på begge sider. Hvis ikke stroppene syns på begge sider av fingrene er de for tynne. I tillegg skal selvfølgelig ikke noe undertøy være synlig, så ikke noen skjorter med tynt stoff så man kan se BH-en gjennom osv. De nevnte ikke noe spesifikt om det, men jeg REGNER med at de også da forventer at man faktisk har på seg en BH, tror ikke free the nipple har nådd det amerikanske skolesystemet helt enda. Klokka 11 satte vi oss uansett på bussen til Manhattan. De to første dagene var satt opp sånn at vi hadde fire timer guidet busstur først og så tre timer fritid hvor vi blant hadde ansvar for å skaffe oss middag. Dag 1 gikk bussturen hovedsaklig over hele Upper Manhattan (pluss Midtown og litt av Greenwich Village), så på turen inn fra Newark spilte lederne blant annet «Uptown girl» mens vi kjørte mot byen. Jeg sier ikke nei til hverken en Billy Joel-klassiker eller en halvveis vittig referanse, så da var jeg vel egentlig ganske happy.

Bussen stoppet ved Grand Central Terminal, sånn at alle kunne spise lunsj i food courten der. Nå må jeg få lov til å si at jeg egentlig er en ganske positiv person, men det var vel omtrent her den konstante avspillingen av «Always look on the bright side side of life» inne i hodet mitt ble satt på en midlertidig pause. Makan til fullpakket og bråkete sted har jeg aldri vært borte i. Altså jeg skal innrømme at arkitekturen her er ganske imponerende, men jeg skjønner likevel ikke hvordan en pendlerstasjon kan være en såpass stor turistattraksjon. Uansett så var kjelleretasjen full av sånn passe overpriset fastfood som vi hadde omtrent en halvtime på å få i oss. Det var ikke engang Subway eller Starbucks, men heller kiosker og steder som «Eata Pita» hva nå enn det skal forestille. Jeg lover dere at jeg brukte omtrent 70% av tiden her på å følge med på alle mennesker med en hånd i lomma som virket littegrann mistenkelige. Hvis jeg var en terrorist og så etter et sted å sprenge meg eller skyte et par titalls mennesker, hadde dette vært førstevalget. Greia med USA er at de har så mange sånne også. Det kan liksom være en IS-tilhenger eller det kan være en eller annen hvit nasjonalist som ser ut som han hadde hett Ronny og vært med i Odins soldater om han hadde bodd i Norge. Jeg vedder også på at det finnes ett eller annet menneske i dette landet som bare har et såpass stort hat for pendlere fra Connecticut at det er verdt livstid i fengsel for å få skyte et par.

Etter ikke så alt for lenge var tiden vår på Grand Central allikevel ferdig for denne gang, og jeg tror knapt jeg har vært gladere for å være ute av en bygning noensinne. Da var Monthy Python tilbake på repeat i hodet mitt og alt var topp igjen. Nå var jeg vel faktisk ikke så alt for gira på FIRE TIMER med guidet tur heller. En god del av de som kjenner meg vet at organisert aktivitet i det hele tatt ikke akkurat er noe jeg setter så alt for stor pris på. Dette gjelder alt fra brettspill, til aktivitetsdager på skolen, til ting som guidete turer. Jeg foretrekker liksom å bare gå litt rundt og gjøre som jeg føler for selv.

Dette skulle likevel vise seg å bli en ganske bra opplevelse ettersom vi fikk TIDENES guide. Jeg lover dere denne mannen her var Stephen Fry’s hjerne i Danny Devito’s kropp. Han siterte liksom Shakespeare med tidenes New York-aksent. Da han åpnet munnen for å hilse på oss med ordene «How you doin?» visste jeg at denne mannen var kvalifisert til å vise meg New York City. Turen var faktisk ganske koselig. En del av gatene i New York er jo passe stappet med mennesker, så det var iåforseg ganske greit å bare kjøre forbi. Det viste seg også at vi skulle ta en del stopp på denne bussturen. Min tiltro til turguiden økte bare enda mer da det første stoppet var Strawberry Fields. Dette er en liten del av Central Park rett ved siden av The Dakota (bygningen John Lennon bodde i og ble skutt utenfor) oppkalt etter The Beatles-sangen Strawberry Fields Forever, som et minnesmerke for John Lennon. Det er blant annet her den kjente Imagine-mosaikken befinner seg. Jeg har gjort meg opp ganske sterke meninger angående hvilke deler av New York jeg liker og misliker, og Central Park liker jeg faktisk veldig godt. Når man da til og med har et hjørne av parken hvor det konstant sitter gatemusikere og spiller Beatles-sanger er jeg derfor ganske så fornøyd. På bussturen hit valgte tidenes guide (som også viste seg å være tidenes Lennon-fan) å synge Strawberry Fields Forever for oss med en ganske middelmådig sangstemme. Vet ikke hvor mange om bord på bussen som satte pris på dette, men jeg var i topphumør.

Turen gikk videre gjennom Upper West Side. Her kjørte vi forbi leilighetene til en del kjendiser, blant annet Catherine Zeta-Jones, Yoko Ono (som fortsatt bor i The Dakota) og Jerry Seinfeld<3<3<3<3<3. Så kjørte vi videre til Upper East Side hvor det, som kjent fra Gossip Girl, bor en del rike familier. Her holdt jeg øynene ekstra godt oppe for kjekke ungkarer, her. Dette var også området hvor vi så Trump Tower. Døm meg alt dere vil, men det her var seriøst et høydepunkt for meg. Altså han befant seg faktisk inne i bygningen da vi var utenfor. En av tidenes mest entertaining menn. 10 måneder i en stat hvor hans politiske karriere ikke er en vits vil kanskje forandre synspunktet mitt, men til nå syns jeg bare Trumpiboy er en ganske artig og så langt relativt ufarlig type. Greia her var at dagen før vi var der, hadde en mann klatret opp Trump Tower med sugekopper for å møte sitt store idol. Han kom seg vel helt til 21. etasje eller noe sånt før han ble stoppet av politiet. Det svei littegrann i hjerterota det. Jeg ville betalt så mye for å være der bare ett døgn tidligere og se en mann KLATRE MED SUGEKOPPER for å møte Donald Trump. Ikke rart patriotismen er høy i dette landet, ser ikke sånne ting i Norge for å si det sånn.

Neste stopp var vel om jeg ikke husker feil Greenwich Village .Dette var et nabolag jeg hadde hatt veldig lyst til å se, både fordi det virket som et område med veldig fine bygninger og sjarmerende butikker, og fordi det er hjem til det jeg personlig anser som New York City’s største turistattraksjon: friendsbygningen. Dere skulle følt på lykken jeg opplevde da jeg overhørte guiden fortelle lederne våre at det var hit han hadde tenkt å legge Greenwich Village-stoppet. Så gjorde han dessverre tabben å spørre hvor mange på bussen som så på Friends. Dette tallet viste seg dessverre å være FIRE av de 41 om bord, så vi måtte finne noe annet i stedet. Ekstremt hyggelige alle jeg møtte på soft landing camp, men tydeligvis ikke så altfor kultiverte. I skrivende stund er dette nærmere en uke siden, men det gjør fortsatt ikke noe mindre vondt. Vi endte opp med å se Carrie Bradshaw sin leilighetsbygning fra Sex and the City her, noe som var ganske kult, men så vidt jeg kan huske bodde ikke Chandler Bing der på noe tidspunkt.

Senere fikk vi 40 minutter i nabolaget Chelsea. Dette ble faktisk dagens høydepunkt for meg. Er ikke tidenes fan av Midtown New York med alle skyskraperne, turistattraksjonene og folkehavene som gjør at man omtrent går i konstant kø nedover gata, så et nabolag litt utenfor dette med koselige murbygninger og trivelige gater var midt i blinken for meg. Her endte jeg opp sammen med tre veldig hyggelige jenter: Silje, Solveig og Sara. Vi gikk gjennom Chelsea Market. Dette er ifølge guiden vår et veldig «in» sted i Manhattan fortiden. Jeg hadde trodd det kom til å være utendørs, men det var liksom en veldig fin murbygning med lyslenker hengende og masse forskjellige butikker. Nesten som et enetasjes kjøpesenter. De hadde alt fra kjedebutikker som Anthropholigie til en diger bruktbutikk som så ut som den solgte en del av både vinylplater, interiør og klær. Her endte jeg opp med å kjøpe litt fra Manhattans eldste sjokoladebutikk. Det var godt det, herregud. Kjøpte noe type pistasjnougat, en havsalt – og karamellsjokolade og en sjokoladedekket pretzel. Jeg har spist en god del sjokolade i mitt liv, men det her var definitivt blant den beste. Ellers brukte vi litt tid på å finne en do. Ironisk nok er Chelsea Market et av veldig få steder i Manhattan med tilgang på gratis offentlig toalett, men der var køen selvfølgelig såpass lang at vi heller valgte å finne et spistested å tisse. Her fikk vi også anbefalt å gå på noe de kalte «The Highline» om jeg ikke husker feil?? Dette fikk vi dessverre ikke tid til, men tror det var en type jernbane som ikke er i bruk lenger hvor det nå vokser endel blomster og planter. Den er også plassert ganske høyt, som en bru, så man får en ganske fin utsikt. Når jeg kommer tilbake til New York en gang skal jeg definitivt tilbringe mer enn 40 minutter her.

Bussen slapp oss til slutt av utenfor Bryant Park rett ved Times Square i Midtown. Oh joy… Her fikk vi tre timer vi kunne bruke slik vi ville. Jeg var med noen superkoselige jenter og opplegget til Explorius var vanvittig bra, men Midtown Manhatan er bare virkelig ikke min greie. Var i New York for fem år siden og kom frem til akkurat samme konklusjon, men måtte jo liksom være litt positivt innstilt likevel. Er jo alltid fullt mulig å forandre mening og perspektiv fra man er 12 til man er 17. Men herregud jeg var ikke en dum 12-åring altså, for det var akkurat like ille nå. Man går praktisk talt i kø i alle gater, det går ikke ann å handle på butikkene fordi det er 20 meter med kø både til kassa og til prøverommet. Greia med Midtown er også at det egentlig ikke er noen New Yorkere som henger der heller. Altså har dere noensinne i løpet av ti sesonger sett Rachel, Chandler eller Joey på Times Square?? Tviler på det. Det er knapt noen som bor der, det er bare turistattraksjoner. Ikke for å være en veldig pretensiøs hipster her, men jeg føler liksom ikke at jeg opplever en by hvis jeg bare holder meg i områder ingen innbyggere befinner seg i. Føler liksom at det er det Manhattan de har satt opp for turister og så er den ordentlige byen utenfor. Det er liksom the Matrix og ingen av turistene innser at de bare besøker den «falske New York City» hvis dere skjønner hva jeg mener?? Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg aldri har sett the Matrix, men det er vel omtrent det den handler om.

Igjen, jeg prøver (åpenbart ikke så hardt, men likevel) å unngå å være en pretensiøs hipster her, men det går virkelig helt over hodet mitt hvordan noen kan like folkehav som det her. Det er jo egentlig bare helt forjævlig om du spør meg.


Etter noen timer i Times Square-området som faktisk ikke ble så alt for lange i godt selskap og med en Subway til «middag», var vi på vei tilbake til Newark. Er vanvittig glad i kjøreturer så endte opp med å sette veldig pris på bussturen tilbake til New Jersey med Manhattan skyline utenfor vinduet hver kveld. Følte meg sånn passe teit når brasilianeren var i telefonen med venner og/eller familie og dansken var ute og loka med vennene sine rundt på hotellet så lenge lederne lot dem, mens jeg omtrent var i seng klokka 9. Må jo faktisk få innrømme at jeg hadde vært våken i nesten 24 timer dagen før, var oppe før 7 den morgenen og hadde vært aktiv ute i USAs største by helt siden det, så det var vel egentlig unnskyldt.

  • 659 lesere

Likes

Comments

10.august 2016 ble en laaaang dag for min del. Sto opp engang mellom seks og halv sju og spiste litt frokost før jeg, mamma, pappa og mine to søstre satte oss i bilen og kjørte til Gardermoen. Hadde egentlig ikke kjent noe særlig på nerver i det hele tatt i henhold til hele opplegget, men noe må ha vært der likevel for jeg ga helt frivillig aux-ledningen til søsteren min og lot henne styre musikken de omtrentlige 20 minuttene til Gardermoen, noe som ikke akkurat er helt typisk meg.

Da vi kom frem møtte vi en veldig hyggelig dame fra explorius som ga meg det jeg trengte av papirer og informasjon. Så ble jeg vel egentlig bare stående og snakke litt med familien mens vi ventet på at jeg kunne få sjekket inn bagasjen. Tror egentlig ikke vi snakket så mye om utveksling engang. Vi snakket en del om Graham Norton. Det var vel da det første «herregud, hva er det jeg holder på med?»-øyeblikket kom for min del, fordi herregud så dårlig amerikansk humor er i forhold til britisk. Det finnes ingen Graham Norton på det kontinentet for å si det sånn. Etter min mening er de morsomste gjestene på Graham Norton: Ricky Gervais, Daniel Radcliffe og Ryan Reynolds, men til og med Ryan Reynolds er jo liksom fra Canada. Ellers prøvde jeg å lære pappa hvordan man bruker instagram hvilket jeg ikke tror var til så stor nytte, før jeg endelig fikk sjekket inn og mottok boardingpasset. Ba vel til omtrent alle guder jeg kunne komme på om å få vindusplass, men tror min relativt hedenske livstil hindret dem fra å ville oppfylle dette, for jeg endte opp på sete 32D midt i flyet. Jeg tenkte likevel at det kom til å ordne seg om jeg vippset noen godt med penger for å bytte plass med meg i løpet av flyturen, så jeg stresset ikke så mye. Det var omtrent på dette tidspunktet det hele plutselig ble litt mer virkelig, fordi da måtte vi faktisk si ha det til familiene våre og gå gjennom sikkerhetskontrollen. Tror egentlig ikke det hadde gått helt opp for meg enda, for selv om mamma gråt, så smilte jeg bare og var generelt ganske gira og høy på livet. Det er liksom litt vanskelig å se for seg hvordan det skal bli å tilbringe 10 måneder uten mennesker man knapt har tilbragt 10 dager uten noensinne.

Grunnen til at denne dagen ble så vanvittig lang var likevel ikke fordi den var så veldig emosjonelt krevende, heller bare vanvittig kjedelig. Et par dager tidligere hadde nemlig et bensin(eller diesel???)rør inne i et SAS-fly brukket, og jeg tror faktisk de hadde blitt nødt til å nødlande på Island om jeg ikke husker helt feil?? Dette førte uansett til at flyet ikke kunne fly fra Gardermoen til Newark den 9.august, slik at de stakkarene som var booket på det flyet (inkludert en god del utvekslingselever) måtte bo på flyplasshotell på Gardermoen en natt og ta flyet samtidig som oss den 10. i stedet. Jeg var selvfølgelig vanvittig glad for å ha avreisedato den 10., slik at dette ikke egentlig påvirket meg. Så feil kan man ta. Fordi da jeg våknet den morgenen var det opplyst om at flyet var utsatt fra 11:10 til 15:45. Siden jeg skulle sjekke inn sammen med alle de andre elevene fra explorius var jeg jo likevel nødt til å sette meg i bilen klokka 07:30 den morgenen, vel vitende om at flyet ikke skulle lette før over 8(!!!!) timer senere. Vi fikk i alle fall et matkort da vi sjekket inn, dvs. et slags «gavekort» på 100 kr som kan brukes på alle spisesteder på Gardermoen. Så det gikk greit den første timen omtrent da jeg satt på pizza hut med noen andre veldig hyggelige utvekslingselever. Vi var likevel ferdig å spise i 11-tida og det er liksom en grense for hvor underholdende tax-freen er. Det er ikke før man er stuck i såpass mange timer på Gardermoen at man innser hvor fantastisk lite spennende hovedflyplass vi har i Norge. Det i seg selv var vel egentlig nok til å svekke nasjonalfølelsen min et par hakk.


Så etter at vi hadde opplevd alt av Gardermoens shoppingmuligheter og spilt et par runder med vri åtter, ble flyet utsatt i 45 minutter til og skulle altså ikke lette før klokka 16:30. Da merket jeg at jeg var passe sliten og frustrert, men det var jo ingenting annet å gjøre enn å vente. Da det endelig sto «go to gate» fikk vi opp håpet om at dette sannsynligvis var siste utsetning og at vi kom til å sitte godt fastspent på flyet en times tid senere. Da vi kom gjennom passkontrollen viste det seg likevel at gaten ikke faktisk hadde åpnet enda og flyet ble like godt utsatt i 45 minutter til, altså til 17:15. Det lille jeg hadde igjen av livsgnist forsvant ganske raskt da for å si det sånn. Etter frokosten jeg fikk spandert av SAS som erstatning, hadde jeg bare spist et par overprisete bananer fra flyplasskiosken hele dagen, så jeg ble nesten nødt til å betale nærmere 90 kr for en croissant og en smoothie i den lille kiosk/cafeen utenfor gaten vår. Kunne ikke gjøre så mye annet enn å sette meg med de andre utvekslingselevene på gulvet utenfor gaten, mens jeg spiste kongemåltidet mitt og oppdaterte venner og familie på situasjonen. Nå skal jeg faktisk innrømme at den croissanten og smoothien smakte ganske godt, men jeg var likevel ikke så alt for fornøyd med tilværelsen i det øyeblikket.

Klokka 17:15 viste seg heldigvis å være den faktiske avreisetiden og jeg tror nok aldri en såpass ukomfortabel sitteplass har bragt noen så mye glede som det jeg følte da jeg festet setebeltet mitt på det flyet .Å kjøpe en vindusplass av noen viste seg å være litt mer krålete i virkeligeten enn det jeg hadde sett for meg, så jeg ble sittende midt i flyet hele turen. Det gjorde ikke så alt for mye da, fordi de hadde fem episoder fra sesong 9 av Big Bang Theory <3<3<3 Hvis man bare lukker øynene og hører på samtalene i den serien er det nesten som å være tilbake på tidenes nerdeskole Lillestrøm VGS. Ellers så jeg på Edward Scissorhands og Juno, som begge var ganske bra filmer, og de episodene de hadde av Modern Family og Two BrokeGirls. Film – og serieutvalget har virkelig tatt seg opp siden sist jeg fløy Gardermoen – Newark med SAS for fem år siden. Skal likevel innrømme at det gjorde sånn passe vondt i hjerterota å se folk med vindusplasser misbruke privilegiet sitt ved å ha vinduet lukket gjennom hele turen.

Nå hadde jeg planlagt å holde fast på vegetarlivstilen hele utvekslingsåret, noe jeg ironisk og tragisk nok mislyktes med allerede på flyturen. Da flyvertinnen serverte en middag bestående av kylling sa realisten i meg at det virkelig ikke spiller noen rolle for hverken dyrevelferd eller miljøet om jeg spiser dette, det eneste som skjer om jeg ikke gjør det er at den blir kastet. Spiste nokså lite av den da, var ikke noe særlig godt. Men min moralske overlegenhet ble vel svekket et par hakk likevel.

Da vi endelig landet i Newark ble vi møtt av noen exploriusledere som passet på å få satt alle utvekslingselevene på busser til flyplasshotellet. Da vi kom frem var vel klokka rundt ti Newark-tid, som vil si 4 på natta hjemme i Norge. Vi måtte likevel gjennom et raskt informasjonsmøte hvor vi fikk forklart programmet for de neste dagene, og fikk tildelt romnøkler. Jeg var så klart en av omtrent fire personer de ikke klarte å finne romnøkkel til, så jeg måtte vente enda litt lenger mens de gikk og ordnet opp i det. Tanken bak hotellrommene var at ingen av de tre som delte rom skulle komme fra samme land, slik at vi ble nødt til å snakke engelsk med hverandre. Det hadde jo i grunnen vært greit nok hadde det ikke vært for at klokka var omtrent halv elleve på denne tiden (med tanke på at de fleste utvekslingselevene var fra Skandinavia,Finland og Tyskland vil dette si omtrent fem på natta i følge vår døgnrytme), så vi måtte liksom prøve å komme oss inn på hotellrom hvor det lå to fremmede og sov. Mine romkamerater hadde låst døra med noe type lenke fra innsiden, så selv om nøkkelkortet mitt fungerte ble jeg nødt til å stå og banke på til hun ene våknet og slapp meg inn. Jeg var redd for å få noen type svenske bimboer som romkamerater (som jeg av en eller annen grunn ser for meg er verre enn norske bimboer, vet ikke helt om noen kan relatere her??), men det var en veldig hyggelig brasilianer som åpnet og ga meg en kjapp roomtour. Hilste også raskt på dansken jeg skulle dele en dobbeltseng de neste fire nettene, utrolig søt hun også. På dette tidspunktet hadde jeg vel vært oppe i nærmere 24 timer og var rimelig klar for å legge meg.

  • 663 lesere

Likes

Comments