Desember måned og det er duket for den absolutt mest stressende, men også koseligste perioden i året. Julestria.. Jeg gleder meg til julestemningen tar meg, og jeg klarer å føle det litt i kroppen, det at julegaver og julemat er rett rundt hjørnet. Dessverre er det et enormt stort hinder innen den tid - nemlig eksamen på mandag.. EKSAMEN!!!

De siste dagene har hodet mitt vært så opptatt av begreper og definisjoner at jeg ikke klarer å fungere normalt. Jeg enten summerer opp alt jeg har klart å få med meg om globalisering, integrering, sosialisering og verdenssamfunnet eller lar hjernen pause SÅ heftig, at resultatet er rare ablegøyer foran speilet. I går lå jeg faktisk en time i senga med snapchatkamera, kun for å filme meg selv da jeg sang merkelige sanger, for så å spille de baklengs, og le som en idiot i et kvarter etterpå. Snakker vi forstyrrelser ?! Neida, bare eksamensforstyrrelser .. håper jeg ..

Eksamensforstyrrelser eller ei, det slår meg til stadighet, tanken på hvor bra en eksamen faktisk kan være på psyken. Jeg mener, jeg går fra å være middels rar, til å bli helt amøbe.. Jeg blir kranglete og sint, gråter av ingenting, er våken hele natta og klarer så vidt å få i meg en kjøttbolle til et måltid. Kan dette på noen som helst måte være bra? .. Jeg tok faktisk meg selv i å tenke på om jeg har gått i en eller annen slags merkelig sinnstilstand som burde fått meg innlagt på Sanderud - MEN IGJEN - eksamensforstyrrelser..

Det er ingen tvil om at tanken på denne eksamen gjør meg latterlig stressa, og det er rart hvordan hodet mitt på et eller annet vis i forkant av en eksamen, klarer å overbevise meg om at jeg ikke kan en shit !! Jeg går faktisk fra å føle at jeg har rimelig peilig, til å ikke kunne definere ETT eneste begrep i boka - helt plutselig . Og slik er det hver gang.. Kanskje altså på tide å forstå at dette er slik mitt hode reagerer, men fordi man aldri vet sikkert, så tror jeg jo selvsagt det verste nå også - så ja, jeg stryker .. Helt garantert..

Dagens sutring er unnagjort og jeg kan omsider lukke øynene og håpe på en god natts søvn. Du vet, klokka har jo bare passert midnatt, og jeg skal jo BARE opp klokka 08:00 for å sitte x antall på biblioteket, så det burde jo gå fint.. Jeg skal faktisk krype inn i et drømmeland fylt med kriminalitet, terror, arbeidsledighet og krig - ene og alene fordi jeg trenger å lære årsaker, statistikk og løsninger en gang for alle.. Ønsker meg selv en god natt, og dere også. Håper det er flere der ute som føler seg like håpløse som meg for øyeblikket..

Hej ..



Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 353 lesere

Likes

Comments

Jeg har nå prøvd meg på en slags presentasjon type alt for mange ganger, men jeg kommer aldri til noe innlegg jeg synes fungerer. Når jeg tenker over saken, så er jo type 70% av de som titter innom venner fra facebook, og de fleste vet derfor at jeg er 24 år, har rødt hår, at jeg går på skole og er enslig mor, så det å gjenta det i et lite morsomt innlegg er ikke særlig spennende. Hva gjør jeg? Vel, jeg tenkte vel egentlig at jeg heller skulle gi dere noen fakta, som ikke nødvendigvis er så tydelig ved at du bare vet hvem jeg er.. Hold dere fast, det kan nemlig hende jeg skremmer vekk over halvparten av dere . glis!

For det første..

Av en eller annen merkelig grunn var den første faktasetningen som falt inn i hodet mitt det faktum at jeg HATER føtter.. Det er vel i grunn ingen beskrivelse av meg, men heller en slags forklaring på en av fobiene mine.. Som visse hater slanger, hater jeg altså tær, også mine egne. Tanken på å i det hele tatt måtte berøre andres nakne føtter gjør meg så uvel at jeg kunne vrengt magen min her og nå.. Faktisk så misliker jeg også mine egne tær så fryktelig at det første jeg prioriterer å sette på meg etter en dusj er nettopp sokker. Undertøy eller ei, sokkene skal på. Jeg skal til og med gå så langt som å si at jeg fint kan ha de på under mer intime omstendigheter også, og det er meg ingenting i mot at partneren gjør det samme.. Hva som gjør føtter så forbanna usmakelig kan jeg ikke sette fingeren på, men de er og forblir noe av det kvalmeste jeg vet om.

Pinlige sykdommer..

Ut i fra overskriften å dømme, kan det nå se ut som om jeg skal avsløre mine ikke så heldige sykdommer for verden, men slapp av, jeg er faktisk ganske så frisk. Det jeg tenkte jeg skulle avsløre er heller min fryktelig spesielle interesse. Det er lite jeg finner mer underholdende enn nettopp ''pinlige sykdommer'' på NRK. Heldigvis er jeg ikke alene om denne interessen, og det har faktisk blitt en greie mellom meg og min gode venninne Marthe. På ensomme kvelder pakker vi oss inn i pledd med ett eller annen godt å gnage på, og så lar vi episodene rulle på tv. Ikke nok med at vi får se ekle detaljer i andres liv, vi lærer også sinnsykt mye, så her snakker vi faktisk kunnskap og underholdning på en og samme tid. yee

Venstre side av senga ..

Ok, så jeg sover på venstre side i senga. Ikke av og til, ikke nesten hver natt, men hver ENESTE natt, så lenge jeg sover hjemme. Som de vanedyrene vi er, er det kanskje ikke så rart tenker du, men hos meg er det nok grunnen som gjør det hele mer enn bare litt spesielt. Jeg sover nemlig på denne siden ene og alene på grunn av plasseringen i rommet. Nær vinduet, med oversikt over soveromsdøra er der jeg liker meg best. Det gir meg en slags merkelig trygghetsfølelse som jeg ikke kan forklare.. Nå skal det sies at tvangstankene får meg til å sjekke under senga før jeg legger meg hver kveld også da, du vet, i tilfelle noen har bosatt seg der..

Mentalt forstyrra..

Som dere mest sannsynlig allerede tenker ut i fra de tre første avsnittene, så er jeg faktisk en smule mentalt forstyrret. Jeg er rar, men trives med det. Som jeg sa, jeg har ingen skrue løs, for den skruen har faktisk falt ut!!

Hukommelsen svikter..

Hvordan jeg kommer meg igjennom skolen med gode resultater er for meg et under, for om du forteller meg i dag at jeg skal gjøre noe i morgen kveld, så har jeg glemt det i morgen. Be meg sette på meg røde sko på lørdag, og jeg kan sverge på at de er alt annet enn røde. Av en eller annen merkelig grunn, så vil ikke hodet mitt henge med på de uviktige tingene, så det er vel egentlig bare å prise seg heldig for at man faktisk har et hode som fungerer i skolesammenheng, ellers hadde jeg ikke kommet meg noen vei som helst..

Ingen grønne fingre..

Det er pinlig å måtte si at jeg har tatt livet av en kaktus, men det har jeg faktisk, og jeg kunne gjort det igjen. Av en eller annen merkelig grunn ser det liksom ikke ut til at planter av noe slag overlever sammen med meg. Enten vanner jeg for mye, eller så vanner jeg ikke i det hele tatt.. Skal innrømme at det er sistnevnte som går igjen mest. Jeg kan etter én måned plutselig komme på at 'hey, du har jo en plante stående der, den så litt sliten ut' - også tenker jeg at jeg skal gjøre noe med det, men utsetter, og vips så er den død. Du må gjerne ta en tur for å se på uteblomstene mine, jeg kjøpte nemlig to i begynnelsen av sommeren. De var døde etter en uke, og har forholdt seg like visne helt til nå.. Nå venter jeg bare på frosten.. På grunn av min mangel på grønne fingre, har jeg byttet ut det meste med kunstige blomster, og det passer meg helt ypperlig, jeg har så godt som ÉN ekte blomst i leiligheten per dags dato, og det er en orkidé jeg fikk av mamma til bursdagen min. Det er to uker siden.. Slår rekord om den lever i to uker til..

Jeg utsetter alt..

''Hvorfor gjøre i dag det du kan gjøre i morgen'' er vel i grunn det jeg lever etter. Jeg har en snodig tendens til å alltid utsette.. Om det er å klippe plenen, gjøre lekser, ringe legekontoret, du vet .. Jeg hadde til og med en situasjon, om det kan kalles det, hvor jeg visste med meg selv at jeg i nærmeste frem tid kom til å trenge dopapir, nettopp fordi det bare var én rull igjen. Men hallo, én rull er mer enn ingen, så jeg valgte å utsette akkurat det selv om jeg allerede var på butikken. Resultatet? Jeg måtte innom butikken dagen etter også, for å kjøpe dopapir. Samme med IKEA, jeg har vært der type 3 ganger i løpet av de siste månedene og hele tiden visst at jeg i nærmeste fremtid kom til å trenge en kabelskjuler (om det heter det) - men hvorfor kjøpe noe jeg ikke trenger akkurat i dag? Resultatet? Jeg skulle hatt én for type 4 uker siden, men i og med at jeg utsatte da jeg var på IKEA, så har jeg jo ikke den, selvfølgelig.

.. og jeg kommer alltid sent

Jeg har gått tom for unnskyldninger.. Jeg er rett og slett bare treig, typ alltid..

Ikke hysterisk, bare bekymret..

Som en siste merkelige fakta om meg selv, så kan jeg fortelle at jeg har en greie med å alltid sjekke at det viktigste i livet mitt er bra. Jeg går for eksempel inn på rommet til lillemann x antall ganger etter at han har tatt kvelden. Hvorfor? Hallo, for å sjekke at han puster så klart!! (Han er snart 4) .. Jeg vil ikke se på meg selv som en hysterisk mor, for jeg vil påstå at jeg forholder meg rolig i de aller fleste sammenhenger, MEN å sjekke at han puster, DET er viktig.. Om dette går på bekymring eller tvangstanker, det er jeg jaggu ikke sikker på..

Jeg har ikke tenkt til å gjøre dette innlegget milevis langt, for det blir nok fryktelig uinteressant å høre om alt det merkelige i mitt liv, men jeg kan jo på farten nevne at jeg sier ET vaffel, jeg synger ekstremt mye når jeg står alene på badet, jeg spiser aldri maten min helt tom, og jeg har en merkelig trang til å gjøre helt fjerne ablegøyer når jeg er alene eller rundt mennesker jeg føler meg litt for komfortabel med. Ellers da så har jeg jo selvsagt også mer seriøse fakta om meg selv, men det er jo ikke like morsomt, derfor stopper det der!

Pokker, jeg glemte jo å informere om at jeg har ekstremt kort tunge..
Ha en fortsatt strålende torsdagskveld !!


  • 955 lesere

Likes

Comments

Ok, så er jeg ikke like smart som 'Bill' - jeg lar ikke alt gå meg hus forbi .. Jeg både legger merke til og henger meg opp i de merkeligste saker, og jeg sitter nå her og føler for å sette noen ord på det. Noe irriterer meg, noe er komisk, noe gjør meg noe så grønnj**** forbanna og andre ting føler jeg mer en slags forundring over..

.. dårlige holdninger!

Over hele verden, midt i flyktningkrisa, florerer det av dårlige holdninger og forferdelig usmakelige utsagn. Antatt oppegående mennesker refererer til flyktningene som såkalte ''gold-diggers'' som kommer til Europa kun for å leve på andres goder, og for å bli stinne av gryn. Jeg vet ikke om det er dumskap, eller ignoranse som gjør at folk i det hele tatt får seg selv til å uttale seg på denne måten. Har Norges befolkning glemt at nordmenn faktisk var blant de største lykkejegerne i verden på 1800-tallet , vel , i tillegg til irlenderne .. Vi pakket sekkene og dro til Amerika, ikke på grunn av trusler, krig eller terror, men rett og slett i håp om å kunne leve ut den amerikanske drømmen.. Det ser også ut til at 50% sov seg igjennom historietimene på skolen, og på den måten ikke har fått med seg hvordan nordmenn flyktet ut av landet under okkupasjonen i 1940 (under 2.verdenskrig - for de få som muligens bodde under en stein, og ikke fikk med seg det heller).. Hvor er det blitt av medfølelsen hos mennesker, hvordan har vi blitt til en gjeng med småunger, som nekter å dele på det som er vårt med mennesker som virkelig trenger det.. ''Vi må ta vare på våre egne'' er et kjent argument som går igjen så fryktelig mange steder. Altså, det er vel ingen som er uenige i at vi må ta vare på våre egne, men vil det dermed si at man ikke kan åpne armene for mennesker fra andre kulturer og nasjoner - de er vel våre egne de også? Sist jeg sjekket var vi alle mennesker.. Dessuten forundrer det meg at folk ikke ser de grusomme forskjellene.. Hvordan kan du, som sitter hjemme i den trygge, lune stua di med fyr i peisen og mat i kjøleskapet, si noe som helst om hvordan et menneske fra Syria har det? Hvordan skal vi kunne sette oss i deres situasjon og kjenne på frykt for eget liv, for barnas liv og for morgendagen , når vi selv vet at med mindre hjertet slutter å slå, så vil man få feiret jul i år, man vil få se barna sine våkne i morgen .. Det er krig, det er kriser, for guds skyld folkens, vær et medmenneske - ikke se alt Norge har å gi som DITT, nettopp fordi du vant jackpot da du ble født her !!!!

.. mamma på heltid!

Okei, i fare for å tråkke andre noe voldsomt på tærne, så må jeg ærlig innrømme at dette er den kleineste beskrivelsen jeg ser på facebook. type noensinne !! Greit, du er hjemmeværende mor - det er kanskje ?! ille nok det, men ikke oppdater jobbstatusen din med dette.. ''Mamma på heltid'' gir ikke betalt, ''mamma på heltid'' er ingen jobb, og ''mamma på heltid'' er ikke kult på en CV.. Jeg har også vært hjemmeværende mor i en periode, men jeg skal være ærlig, ut over mammapermisjon så synes jeg ikke det er riktig - og jeg kommer ikke til å gjøre det på den måten igjen.. Jeg vet hvordan det kan være, og det finnes mange mennesker med historier gode nok til å forstå hvorfor man er hjemmeværende en periode. Det å sette seg inn i sykdom og psykiske vansker er umulig så lenge man ikke har vært der selv , så jeg forstår - og det er heller ikke dette som plager meg. Det jeg til stadighet legger merke til er instagram - hvor mødre med idylliske hjem, harmoniske barn og hjemmelaget babymat fyller dagboksider med hvor fantastiske det er å være mor, at mammarollen er det viktigste i hele verden, og at det å være gode forbilder er ytterst viktig.

Jeg har selv en sønn, en fantastisk liten klump av en gutt, som jeg elsker høyere enn ord kan beskrive. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg ble mamma, og ja, det er fantastisk. MEN morsrollen er ikke det eneste.. Er det meningen at man skal legge til side vennskap, egne interesser, jobb og utdanning fordi man får barn? Er det meningen at identiteten min heretter skal være mammaine? Jeg er da vel mer enn bare mamma.. For meg er det viktig å følge opp , være til stede og å gi minstemann nøyaktig det han trenger til enhver tid, men det betyr da på ingen måte at jeg må slutte å være Ine av den grunn? Av og til er jeg på skolen, med tiden skal jeg ut i fast jobb, jeg har vennskap jeg vil vedlikeholde og sosiale sammenkomster som jeg vil delta på. Er det umulig? Nei.. Gjør det meg til en dårlig mor? Nei, heller tvert om..

I tillegg vil jeg påstå at det å være et godt forbilde for sine barn handler om nettopp disse tingene her, spesielt dette med jobb og utdanning. Det er ikke til å stikke under en stol at statistikken viser at barn med utdannede/arbeidende foreldre ofte følger i deres fotspor - noe som da vil si at man allerede har lagt grunnlaget. Jeg tar utdanningen for min egen skyld, men også for min sønns skyld. Jeg vil være uavhengig av andre, og vite at jeg til enhver tid har muligheten til å forsørge oss uansett hva vi måtte bli utsatt for, i tillegg ønsker jeg å motivere minstemann i å sette mål for seg selv. Jeg vil vise han at det å jobbe hardt lønner seg og på DEN MÅTEN påvirke til gode holdninger når det kommer til skole og arbeidsliv. Så, instagram forteller meg at en haug av hjemmeværende mødre med idylliske hjem og harmoniske barn er GODE forbilder. Er jeg enig? Vel, nei.. Jeg sier ikke at dem ikke er gode forbilder på noen plan, så absolutt ikke, men hvis fokuset alltid ligger på hva som skal til for å være eksepsjonelle forbilder, vel, da har dem bommet på en rimelig vesentlig ting spør du meg.

.. teite utsagn på fjesboka ..

​Det er ikke sjelden jeg kommer over utsagn og påstander på facebook - og nettopp fordi trangen min til debatter og ikke minst underholdning alltid er til stede, så surfer jeg igjennom til jeg finner noe som engasjerer meg.. Etter kommunevalget florerte det av sitater på facebook som omhandlet valgdeltakelsen i de forskjellige kommunene, og etterhvert som jeg leste igjennom kommentarene ble jeg mer og mer satt ut over hvor lite opplyste noen mennesker faktisk er.. Ok, så er det greit å ikke kunne særlig om politikk, det kan vel ikke forventes av alle , men hvorfor uttale seg - da man så tydelig ikke har filla peilig på hva man snakker om. Sitater som ''valg er bortkasta'' , ''stoler ikke på politikere'' og ''ikke en del av samfunnet'' traff meg jo - og jeg kunne tilslutt ikke dy meg.. For det første; VALG ER IKKE BORTKASTET - en bruker stemmeretten for å fremme det partiet en er enig i, som man ønsker skal styre .. Om du ikke ønsker å stemme, greit nok, men en uttalelse som at ''valg er bortkastet'' hører vel ingen steder hjemme. Jeg mener, hva ønsker du? Diktatur?

For det andre.. Om en melder seg ut av samfunnet, så vil det vel egentlig si at du bor i skogen og livnærer deg på det du finner!! Om du betaler skatt, husleie, strøm, om du har tak over hodet, jobber, går utdanning eller mottar stønader, så er du en del av samfunnet - altså vil samfunnsproblemene involvere deg - uansett hvor store skylapper du har.

Jeg kan forstå hvordan noen uttaler seg om at de ikke stoler på politikerne. Allikevel føler jeg at det også her ligger en slags mangel på kunnskap om hvordan demokratiet vårt faktisk fungerer.. Parlamentarismen ble i 1884 gradvis innført her i Norge, og den er gjeldende i dag.. At en stat er parlamentarisk betyr egentlig at regjeringen sitter så lenge flertallet i nasjonalforsamlingen tillater det, noe som igjen vil si at regjeringen ikke HAR LOV til å gjennomføre ting så lenge de ikke får medhold fra stortinget. Stortinget kan faktisk kreve at regjeringen går av, om det stilles mistillit til de som sitter. Kan det nå være forståelig at politikere ''ikke er til å stole på'' .. Det handler vel sjelden om at politikere slutter å bry seg om de sakene de hele veien har lovet å kjempe for, men at det ikke nødvendigvis er så enkelt å gjennomføre det som altfor mange av Norges befolkning tror.. Demokratiet er en treg styreform, saker tas opp og drøftes, og en regjering får ikke nødvendigvis gjennomført helomvendinger i samfunnet på de fire årene de sitter - men er dette negativt? For en befolkning som er rimelig avhengig av å ha det stabilt rundt seg, er det ikke ønskelig at det heller skjer gradvise justeringer i samfunnet, heller enn at det skal bli snudd på hodet over natta? .. 

Det er på tide at 'folk' lærer seg at valgløfter baseres på hva et parti står for - og på ingen måte er noe et parti eller en regjering har makt til å gjennomføre uten medhold på stortinget !! PARLAMENTARISME - merk dere ordet - det er viktig ..

Jeg synes forøvrig også det er viktig med valgdeltakelse, og jeg synes det er skremmende å se at det var over 40% som lot være å bruke stemmeretten sin ved kommunestyrevalget nå i 2015 - på landsbasis! Ser ut til at type 40% av befolkningen burde få en innføring i samfunnsfag - da det tydelig ikke holdt med årene på skolen.. 

​Jeg skulle ha skrevet noe som botoxlepper og fasade , men det får bli ved en senere anledning. Dette innlegget ble nemlig litt mindre humoristisk enn planlagt. PUSS 


  • 1041 lesere

Likes

Comments

Hvem er jeg? Hm, det har jeg lurt på mange ganger .. Har jeg noen gang funnet meg selv - sånn helt på ordentlig? Eller jobber jeg fortsatt med nettopp det?!

Vel, mitt navn er iallefall Ine Melby.. Jeg kom til verden en høstdag i 1991 og har vokst meg stor og sterk siden den gang! Livet så langt har gitt meg både jordbær og sitroner, viktigst av alt har det gitt meg det største denne verden kan by på, en nydelig liten gutt ved navn Benjamin.. Jeg trenger ikke å legge ut i det vide og det breie for å fortelle hva han betyr for meg, jeg elsker han, og ja, det å være mamma er fantastisk - men .. viktig , i veien på å finne meg selv , mammarollen er ikke det eneste. Jeg defineres ikke av én ting.. Jeg vil nemlig også være, et familiemedlem, en klassekamerat, student, ungdom, en venn - ja, hele den pakka der SELV om jeg er mamma .. Tenk at det går an 😅

Videre kan jeg fortelle at jeg flyttet heim-att da jeg fant ut at mini var på vei, og ble huseier nå for snart to år siden .. Jeg vet jeg sier hus, men det er mer en leilighet , en ganske så fin en også faktisk .. Rar er jeg også, om jeg først skal sitte her og drøfte mitt sanne jeg - og mer trenger jeg vel ikke si, annet enn at det muligens vil vise seg i bloggen .. Jeg har ingen skrue løs, den har faktisk falt ut ✌🏼️ peace and løv

  • 1052 lesere

Likes

Comments