For litt over en uke siden så jeg filmen jeg burde ha sett for lenge siden. Jeg visste godt at ''The fault in Our stars'' skulle være en gråtefilm, men hadde allikevel aldri forestilt meg at den skulle gå så hardt inn på meg som den gjorde. Jeg har sett utallige gråtefilmer, men ingen har satt i gang tankene slik som denne.. Filmen handler om to kreftsyke ungdom, som finner glede i hverandre og i det livet de har, til tross for at det er med tragisk utfall.. Jeg antar at det kanskje var nettopp dette som gjorde så sterkt inntrykk .. at de finner så mye glede i det livet de har !!

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg, i oppveksten, har sett alle problemer som store problemer, og latt det tynge meg skikkelig. Jeg har selvsagt hatt grunner til å føle som jeg har gjort deler av tiden, men ser allikevel tilbake på det nå og føler en slags irritasjon over hvor sinnsykt selvopptatt det gjorde meg, og hvor dårlig jeg var på å sette pris på alt det jeg hadde som var bra. Selvsagt er ''vondter'' (som jeg velger å kalle det) vondt, og en skal aldri sammenligne sine vondter med andres vondter med type; ''jeg kan ikke ha det vondt, fordi det finnes noen som har det verre''.. Det blir jo like idiotisk som å si at ''jeg kan ikke være glad, fordi det er andre som har det bedre''..

Poenget er at til tross for at disse vondtene er greit å føle på, og at livet ikke alltid kaster ting på oss som er så innmari lett å komme igjennom, så tror jeg at vi alle har godt av å få satt ting litt i perspektiv.. og det var nettopp det denne filmen gjorde for meg. I alle vondtene er det nemlig lett å glemme det gode, lett å bli så sammensurret i sine egne vansker at man slutter å se hvor heldig man er med de tingene som fortsatt er bra.

Tenk bare hvor utrolig heldig jeg er som har mennesker som er glad i meg, som har tak over hodet og mat i kjøleskapet. Så heldig jeg er som har fått et friskt barn, og hvor priviligert jeg er som har fått lov til å være hans mor. Jeg går på skole, gratis, slik at jeg kan få den utdanningen jeg ønsker meg, og ikke nok med det, jeg får studielån, slik at årene med skole skal bli gjennomførbare uten å måtte jobbe en 100% stilling i tillegg.. Jeg har så utrolig mye å være takknemlig for.. Utrolig mye som jeg bør være flinkere til å sette pris på..

Det er så lett å ta ting for gitt .. Vi er så vant med det vi har, at vi glemmer å være glade for det, vi glemmer å ta oss tid til faktisk å tenke over og være takknemlige. I morgen kan alt være endret, det kan være en diagnose etter en rutineundersøkelse, en uheldig bilulykke, hva som helst - som får den verden vi kjenner som ''vanlig'' til å sprekke opp.. Da kan man angre på at man aldri klarte å være glad for det man hadde..

Det er ingen tvil om at filmen gjorde inntrykk på meg, og at den satte i gang en hel del tankeprosesser. Dette opplever jeg faktisk ganske ofte om dagen, ikke like sterkt som dette, men du vet ... Jeg vet ikke om det er alder, studier eller helt andre ting som har fått meg til å reflektere så mye over smått og stort. Jeg har alltid vært en grubler, men aldri på dette nivået.. Jeg tar meg selv i å tenke mye over hvem jeg er, hvem jeg ønsker å være, hva jeg har, hva jeg finner verdifullt, hva jeg ønsker at mennesker jeg møter skal finne verdifullt.. ALT ..

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg er rolig akkurat her jeg er. Jeg higer ikke etter helgens ''happening'', jeg føler ikke at jeg går glipp av viktige ting fordi jeg ikke er sosial hele tiden. Jeg har et større behov for å være i min boble med mine ting, og ellers omgi meg med mennesker med noen av de samme verdiene jeg selv har, på samme 'vei' som jeg selv er.. For første gang er jeg på et sted hvor jeg tror at jeg kan kalle meg 'lykkelig', uten å være helt sikker på at jeg vet hva dette er.. Jeg trives med jobb, studier og hverdag. Jeg trives med meg selv, er trygg på hvem jeg er og hva jeg står for - og jeg har klare mål på hva jeg ønsker å oppnå her i livet. Jeg føler en merkelig, men behagelig ro .. Er dette lykkelig?

Når jeg først er inne på ''lykkelig'', så tenker jeg at dette ikke er en tilstand alle faller innom om dagen, delvis på grunn av at vi alltid higer etter noe nytt, og ikke setter pris på det vi allerede har. Merk!!! delvis.. Men delvis også fordi vår definisjon på lykke har blitt noe helt annet enn det den opprinnelig var ment som. Mo Gawdat sier det så fint i sin video om en slags algorytme for lykke. Han mener at den moderne verdens oppfattelse av lykke er gøy. Når man har det gøy opplever man en slags 'lykkerus', og en overbeviser seg selv om at 'akkurat nå har jeg det bra'.. Problemet er at gøy bare er en slags pauseknapp på alt som er vondt. Man fester og drikker fordi det pauser vondtene nok til at man blir overbevist om at man har det bra, når det egentlig bare er en slags forskyvning av problemene, og langt i fra den fredfulle sinnstilstanden som lykke er ment som.. Han sier videre at ''Happiness is not about what the world gives you, happiness is what you think about what the world gives you''... Som fører meg tilbake til filmens mening..

Når to kreftsyke, dødsdømte ungdom klarer å finne glede i sitt liv, klarer å se det som et godt liv.. er det så umulig for oss å gjøre det samme? (Jada, jeg vet det er en film). Kanskje lykken kommer lettere til om vi begynner å se litt annereledes på det verden ''serverer'' oss..

Jeg har ikke noe fasitsvar på hvordan man får det bra, jeg har ikke noe svar på hvordan man gjør seg selv lykkelig, jeg kan bare fable om de stegene jeg tror spiller en viktig rolle på veien. Jeg vet at angst og depresjoner kan begrense livet, jeg vet også at det finnes måter å bli bedre på.. Jeg vet at livet kommer til å fortsette som en berg og dalbane av oppturer og nedturer, men har tro på at man med tiden skaffer seg en del verktøy for å takle det bedre. Jeg vet at man kan føle ting om seg selv som gjør hverdagen vanskelig, men er også her sikker på at det finnes ulike tiltak som endrer en eventuell dårlig selvfølelse.. Ulike vondter, psykiske vansker, sykdom eller hva det måtte være - ja, livet er vanskelig, men det betyr ikke at det ikke kan bli bedre. Kanskje vi bør gjøre som Gawdat sier, sette hver dag som et null-punkt, og prøve å gjøre dagen i morgen litt bedre enn dagen i dag.

Det kan være vanskelig å tenke at noe er midlertidig når livet føles håpløst, men med hjelp og et snev av egen innsats vil ikke nødvendigvis vanskene vare evig. Det er kanskje altså bare en dårlig dag (eller flere), ikke et dårlig liv. Som steg nummer én tenker jeg at det er viktig at alle blir flinkere til å sette pris på de tingene i livet som faktisk ER BRA. På den måten er det kanskje mulig å finne glede på små steder, slik at vi kan åpne opp for at verden ikke er helt mørk, tross dystre og vanskelige perioder ..

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

  • 200 Lesere

Likes

Comments

Det er svært lite som provoserer meg så mye som alle utsagn om å kvitte seg med ulven! Hvor har det blitt av folks kunnskap om verdens naturlige gang, om økosystem og om artene som bor her? Hvorfor preges dagens unge jegere av kunnskapsløshet når det gjelder viktigheten av å bevare de artene vi har.

Jeg har tatt del i utallige ulvediskusjoner og har helt mistet troa på at det skal være mulig å nå frem til disse menneskene som mener at ulven tar elgen deres, men jeg må allikevel si noen ord.
Hvor var dere når historielæreren underviste om verden type 12 000 år før Kristus, hvor vi lærte om jeger og sankersamfunnet og om jaktens opprinnelse og mening. Poenget med jakt har fra start vært å overleve og å høste av naturens OVERSKUDD, ikke høste i stedet for naturen. Det har aldri vært meningen at vi mennesker skal ha førsteretten, for så å la andre dyr nøye seg med restene. Er dere klar over at det i 2011 ble felt nær 40 000 elg i Norge – av jegere alene – og her skal ulven få skylda på mangel på elg i 2016/2017. Som om det noen gang har vært slik at ulven vi har i Norge har felt 40 000 elg på et år ….. Bare i Trysil alene tok jegere ut over 1000 elg i 2011.

Det er vel sagt at en ulveflokk tar rundt 100 – 300 elg i året, og hvis vi regner grovt på ca 100 ulv som nå befinner seg her i landet, så vil det si en felling av ca 3000 elg i året, hvis vi regner at hver ulveflokk består av ca 10 ulv. TRE TUSEN mot menneskenes FØRTI !! Hvordan er det i det hele tatt mulig å legge skylda på ulven for at det er for lite elg? Hva om jaktlag reduserte litt på mengden de KAN FÅ LOV til å ta ut, hva om også regjeringa gikk inn og justerte antall elg det er lov for et jaktlag å felle i løpet av året – kanskje det da hadde vært nok elg til begge, kanskje dyrene kunne få ta for seg først, for så å la jegere ta det eventuelle overskuddet.

Jeg har hørt jegere sutre over at de ikke fikk noe elg ved forrige jaktsesong, og jeg gir meg over av fortvilelse. Per nå er det for lite mat for ulven, som fører til at ulven nærmer seg menneskene – av den enkle grunn at vi sprer rundt oss med matrester – som følgelig tiltrekker seg rovdyr. Hvordan kan det være jegerne det er synd på? Vi frotser i mat, vi frotser i kjøtt – vi har så mye mat at overskuddet kan lagres mange år frem i tid – så hvordan gir det oss i det hele tatt rett på å klage på at vi ikke fikk felt elg denne gangen?

Er det en ting som gir meg håp i ulvestria, så er det når jegere selv forsvarer ulven. Slik jeg har sett det er dette ofte eldre og mer erfarne jegere, og som jeger Ivar Johannes Knai sier så fint,
‘’Som jeger siden 70-tallet er jeg fortvilet over kunnskapsløsheten og holdningene som har utviklet seg blant jegere. Etter mitt syn er en ekte jeger en person med mye kunnskap og respekt for naturen. Da er det en selvfølge å forstå rovdyrenes viktige rolle i økosystemet. En ekte jegers bekymring burde være at økosystemene har vært ‘’halshugget’’ - uten rovdyrene på toppen – for lenge. Vi burde følgelig glede oss over de store rovdyrenes tilbakekomst’’.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er nemlig slik at verden vår ble skapt MED rovdyr, den ble skapt med ulv, gaupe, bjørn, tiger og veldig mange flere. Per dags dato er både gaupa og tigeren utrydningstruet. Hvordan kan det ha gått så langt? Jo, det er oss, det er menneskene som har sørget for dette, fordi vi mangler forståelse og respekt for naturen. Denne mangelen på respekt sørget faktisk for at ulven var nær utrydder på midten av 1800-tallet. Det eksisterte svært få ulv på den tiden, men heldigvis eksisterte den. Ulven kom ordentlig tilbake og det eneste jeg hører fra rovdyrmotstandere er ‘’hvorfor skal vi ha ulv når vi har klart oss så bra uten?’’. VEL – helt uten ulv har vi jo strengt tatt ikke vært, men si at vi uheldigvis hadde klart å utrydde ulven, er det slik at vi skal holde fast ved gamle synder og ikke forsøke å rette opp i problemene vi skapte. For ja, det var vi som skapte de problemene, vi som sørget for at ulven nesten ble borte. Skuddpremier og jakt sørget for at bestanden ble redusert så kraftig, at vi var heldige som i det hele tatt hadde igjen noen.

‘’Ulikheten mellom oss og dyrene gir oss ikke flere rettigheter, men flere forpliktelser’’ er det noe som heter. Vi plikter å ta vare på naturen vår, vi plikter å ta vare på de dyreartene som finnes. Se bare på tigrene. Mennesker har drept tigre for trofé, mennesker har drept tigre fordi tigrene selv angrep, noe som egentlig bare var et resultat av at menneskene bosatte seg for tett på. Hva skjedde med tigrene? Jo, de gikk fort ned til å bli en truet dyreart. Heldigvis ser det ut til at dette er i ferd med å snu, da tiltak verden over har sørget for å ivareta denne arten best mulig i ettertid. La oss nå si at det hadde vært slik at vi hadde klart oss fint uten tigeren, som mange mener vi gjør med ulven, jeg mener fortsatt ikke at det er greit om den blir borte. Den trenger ikke ha en ekstremt viktig rolle for at den skal fortjene å være her. Det ville jo vært forferdelig om en så fantastisk dyreart gikk dukken.

Vi mennesker tukler for mye med naturen, vi forvalter det vi synes det er riktig å forvalte, vi bedriver dyretesting, vi slakter, vi mishandler – vi behandler rett og slett dyr på en helt forferdelig måte, og nei, vi har ingen rett til å stille oss øverst og slakte det vi synes det er for mye av. Naturen har en helt fin måte å forvalte på selv. Hva skjer når det blir for mye av et dyr? Vel, det bryter løs pest. Det året med for mye rev brøt det ut revepest, så ble det for mye hare, hva skjer – jo, harepest. Så er det for mye menneske – hva skjer? Jo, Ebola, Hiv … Forskjellen? Vel, vi utkonkurrerer og overlever et angrep som fra naturens side var ment for å redusere en art som har blitt for mange. Selvfølgelig mener jeg ikke at vi mennesker skal begynne å forvalte mennesker av den grunn, og jeg mener selvsagt at vi skal fortsette med fremskritt for at vår art også kan overleve, men kan vi ikke slutte å forvalte andre dyr vi synes blir for mange også? Kan vi ikke finne vår plass på en måte hvor vi klarer å ta vare på oss OG naturen? Per dags dato er det ikke et rovdyr i verden som gjør så mye skade som oss uansett.

Over hele fjøla florerer det med utsagn som ‘’folk tør ikke slippe ut barna sine’’ , ‘’redusert livskvalitet’’, ‘’vil ikke ha ulv i hagen’’, ‘’ulven kommer for nære’’. Vel, for det første så er det ikke ulven som i første omgang har nærmet seg oss, men heller vi som har bosatt oss oppå den. Vi mennesker bygger ut i hui og hast og sørger for at rovdyrenes områder blir mindre og mindre – så vi kan selvfølgelig ikke skrike høyt at det er ulven som krysser grenser, det er det vi som gjør. For det andre, så er det vel sagt at sjansen for å bli drept av ulv er like stor som om du skulle gå ut døra og få et fly i hodet, men da antar jeg at vi burde holde oss inne på grunn av det også, for Gud for en skremmende tanke.

Det finnes mennesker som har levd tett på ulv, Monsen lever enda, han – og han har vel stort sett tilbrakt hele sitt voksne liv i naturen. Men ja, ulven er et rovdyr og den er potensielt farlig i gitte situasjoner. Men er det grunn til å gå rundt å være konstant redd dette dyret? For å stille det litt annerledes; ALLE DYR kan være farlige. Statistikken verden over viser for eksempel at hunder og hester er blant de dødeligste dyrene vi har. I USA dreper hunder ca 30 – 40 personer hver år. Til sammenligning så er det vel registrert 1 dødsfall der ulv er ansvarlig i USA de siste 100 årene. I Norge er det dyr vi bør frykte mye mer enn vi frykter ulven, men rasjonell tenking ser ikke ut til å være mulig for alle. Sjekk statistikken for antall ulykker og dødsfall med elg involvert, om vi først skal snakke om FARLIGE DYR. Det er forresten godt over 200 år siden ulv drepte et menneske i Norge, ei lita jente i Sørum. Når dette argumentet normalt blir brukt pleier rovdyrmotstandere å si; jammen det er jo ikke så rart, det har jo ikke vært ulv i landet siden – et typisk eksempel på hvordan mange i ulvedebatten skaper sin egen virkelighet, da det faktisk er slik at ulven ikke har vært helt borte. Dessverre ser det ut til at ulvehysteriet har ført til at noen mennesker har mistet evnen til å virkelighetsorientere seg, da det faktisk er de som opplever tapt livskvalitet fordi de ikke lenger tør å gå ut døra uten å beskytte seg.

Tenk på ulvetettheten fram til det ble mindre ut på 1860-tallet, vi hadde ulv over hele landet, noe som vil si at det må ha vært titusenvis av nesten-møter mellom mennesker og ulv, uten at det var noen mennesker som ble tatt av ulv. Kjell Ivar Wålberg hevder at det kun er mulig å trekke én konklusjon fra dette, nemlig at ulv har en utrolig sterk sperre mot å angripe mennesker, noe som han også mener er genetisk betinget, fordi mennesket alltid har vært farlig for ulven.

Garanti kan ingen gi, og det er viktig å si at det selvsagt KAN skje angrep fra ulv også, men det er som regel visse ting som ligger til grunn om det skulle skje. Det ene er rabiessmittede ulver, disse er aggressive og farlige og utgjør en reell trussel, men så vidt jeg kan se så har det ikke vært tilfelle av slike rabiessmittede ulver i Norge eller Sverige, så til nå er det ingen fare. En annen årsak kan være matmangel, som er det alle viser til nå. Her vil jeg imidlertid peke tilbake på hvem som feller flest elg – og altså hvem som er den faktiske grunnen til denne matmangelen. Om det er nok mat i skogen, så er det svært liten fare for at en skummel situasjon kan oppstå. Som et tredje punkt må det også nevnes tilfeller hvor ulver har levd i fangenskap hele livet for så å bli sluppet ut i skogen, uten sine naturlige instinkter om hvordan man skaffer seg mat, og det har resultert i at de har angrepet folk, men slike skrekkeksempler kan ikke tas i bruk som bevis på ‘’vanlig ulveatferd’’, dessuten vil jeg påpeke at både ved fangenskap og mishandling av ulv, så er det der også MENNESKENE som står bak. Noen vil også hevde, i følge Kjell Ivar Wålberg, at ulven i dag har mistet respekten og frykten for mennesker. Han sier at det er en generell erfaring at dyr som ikke blir jaktet på, gradvis vil vise mindre frykt for mennesker, og en kan spekulere i om det også kan gjøre dem farligere. Men det blir en spekulasjon og neppe noe som kan belegges med erfaring, eksempelvis fra nasjonalparker i utlandet der ulv ikke er jaktet på lange tider.

Som alle forstår gjør ulvedebatten meg både provosert og frustrert, da skremselspropaganda fyller facebookfeëden med jevne mellomrom. For litt siden var det en hundeeier på Magnor som var så uheldig å miste hunden sin i ulveangrep og etter dette har oppstyret vært ekstremt. Det legges ut tekster fra fortvilede eiere som klager fordi de ikke kan slippe hundene fritt ute, det trykkes opp motstands-t-skjorter som ''skriker'' NEI TIL ULVEN…
Er det helt seriøst slik at man mener at en hel ulveflokk skal tas ut fordi én hund har blitt offer, på en måte som egentlig er det mest naturlige i verden? Det er så synd på de hundene som ikke lenger får løpe fritt, mener mange, men altså - Husdyret HUND er ikke et villdyr, altså er det ikke ment i å leve i naturen uten beskyttelse fra eiere, det er ikke vant med å klare seg på egenhånd. Når man slipper hunden sin og lar den løpe fritt, så blir hunden plutselig en del av den typiske næringskjeden, og kan uheldigvis bli offer for et større og sterkere dyr enn seg selv, men det er da vel ikke slik at man bare skal slippe dyrene sine rett inn i et ulveområde og tenke at det er ulven det er noe feil med hvis hunden blir tatt !!! Selvsagt er det trist når slikt skjer, men hvis eiere tar sine forholdsregler, så kan det unngås.


Har du forresten noen gang tenkt på ulvens positive rolle i naturen?
Hva med det faktum at ulven sørger for at elgen blir mer på vakt, sørger for at den skjerper sansene sine og utvikler sin kraft, styrke og kondisjon, rett og slett for å kunne ‘’stå i mot’’ ulvene. De med de beste genene vil overleve, slik som Darwin sier så fint i ‘’survival of the fittest’’. Dette vil føre til en sterkere elgstamme, mindre utsatt for sykdom. Det vil også være greit for skogen siden unaturlig stor elgstamme påfører skogeiere store problemer med at de beiter ned nyplantet skog. Ulven kvitter seg med smittedyr og forhindrer spredning, samtidig som et elgekadaver ikke bare vil gi mat til ulvene, men også smådyr som spiser rester. Det at en ulv feller elg er altså heldig for hele naturen. Ja, det ser brutalt ut. Det ser også forferdelig brutalt ut når løver angriper elefanter, men det er jo slik naturen er, og for å være realistiske, så er vel kanskje ikke menneskene de som skal uttale seg så ekstremt mye om humane måter å avlive dyr på, sett at vi både bedriver grusom dyretesting, lar dyr gnage av hverandre både ben og ører i påvente av å bli en pelskrage på et eller annet dyrt klesplagg og sørger for at dyr som skal slaktes lever under forferdelige kår frem til de dør. Jeg mener selvsagt ikke å sammenligne dette med jakt, men det var et forsøk i å sette ting litt i perspektiv hos de som er så forferdet over måten ulven angriper et bytte på.

Jeg forstår godt at det er trist å miste et kjært husdyr, jeg kan forstå at det er skremmende å la barna leke ute alene om det er observert ulv like i nærheten, men vær så snill, prøv å nyansér alt dette litt før du bare kaster deg på ‘’hat-ulven’’-bølgen. Hva kan gjøres for å forandre disse tingene – som ikke har med forvaltning av ulven å gjøre i det hele tatt?
Kanskje er det en tanke at jegere begynner å felle mindre elg slik at det ER nok mat i naturen for ulven. Kanskje er det en tanke at man går tilbake til det jakt var ment som – å høste av naturens overskudd, så skal man plutselig se at ulven forsvinner fra husveggene. Kanskje vi bør redusere utbygginga – og tenke på hvor vi bosetter oss. Kanskje er det viktig å ta forholdsregler når det gjelder å slippe husdyrene sine til å løpe fritt – kanskje kan man ta dette til et område som er ment for dette, eller som regnes som ‘trygt’. Hva med å forsøke å se alternativer, heller enn å tenke at vi skal fjerne et dyr som faktisk har like mye rett til å være her som vi har. VI er de farligste dyrene på denne planeten, VI ødelegger naturen mer enn noen annen – kanskje det er på tide at vi våkner opp, slutter å se alle fordeler naturen har gitt oss som rettigheter, og begynner å ivareta og respektere naturen i mye større grad enn vi til nå har gjort. Vær så snill, prøv å se denne verden som noe annet enn DITT , prøv å se naturen til fordel for noen andre enn oss som har det mer enn godt nok fra før av. Det er ingen jeger som dør av å ikke felle elg et år – at det er kjedelig får være en annen sak, men hvis jakt plutselig bare handler om det, vel, da har drapslysten blitt noe for stor spør du meg..

Jeg er fortvilet over visse menneskers kunnskapsløshet, og skulle virkelig ønske denne irrasjonelle frykten ble gjort noe med. Som folk får hjelp for sine fobier for både stengte rom og edderkopper, er det faktisk mulig å redusere frykten for ulv noe også.
Jeg sier JA til ulven – måtte rovdyrforkjemperne og ulven vinne alle kamper i denne saken..

  • 370 Lesere

Likes

Comments

Desember måned og det er duket for den absolutt mest stressende, men også koseligste perioden i året. Julestria.. Jeg gleder meg til julestemningen tar meg, og jeg klarer å føle det litt i kroppen, det at julegaver og julemat er rett rundt hjørnet. Dessverre er det et enormt stort hinder innen den tid - nemlig eksamen på mandag.. EKSAMEN!!!

De siste dagene har hodet mitt vært så opptatt av begreper og definisjoner at jeg ikke klarer å fungere normalt. Jeg enten summerer opp alt jeg har klart å få med meg om globalisering, integrering, sosialisering og verdenssamfunnet eller lar hjernen pause SÅ heftig, at resultatet er rare ablegøyer foran speilet. I går lå jeg faktisk en time i senga med snapchatkamera, kun for å filme meg selv da jeg sang merkelige sanger, for så å spille de baklengs, og le som en idiot i et kvarter etterpå. Snakker vi forstyrrelser ?! Neida, bare eksamensforstyrrelser .. håper jeg ..

Eksamensforstyrrelser eller ei, det slår meg til stadighet, tanken på hvor bra en eksamen faktisk kan være på psyken. Jeg mener, jeg går fra å være middels rar, til å bli helt amøbe.. Jeg blir kranglete og sint, gråter av ingenting, er våken hele natta og klarer så vidt å få i meg en kjøttbolle til et måltid. Kan dette på noen som helst måte være bra? .. Jeg tok faktisk meg selv i å tenke på om jeg har gått i en eller annen slags merkelig sinnstilstand som burde fått meg innlagt på Sanderud - MEN IGJEN - eksamensforstyrrelser..

Det er ingen tvil om at tanken på denne eksamen gjør meg latterlig stressa, og det er rart hvordan hodet mitt på et eller annet vis i forkant av en eksamen, klarer å overbevise meg om at jeg ikke kan en shit !! Jeg går faktisk fra å føle at jeg har rimelig peilig, til å ikke kunne definere ETT eneste begrep i boka - helt plutselig . Og slik er det hver gang.. Kanskje altså på tide å forstå at dette er slik mitt hode reagerer, men fordi man aldri vet sikkert, så tror jeg jo selvsagt det verste nå også - så ja, jeg stryker .. Helt garantert..

Dagens sutring er unnagjort og jeg kan omsider lukke øynene og håpe på en god natts søvn. Du vet, klokka har jo bare passert midnatt, og jeg skal jo BARE opp klokka 08:00 for å sitte x antall på biblioteket, så det burde jo gå fint.. Jeg skal faktisk krype inn i et drømmeland fylt med kriminalitet, terror, arbeidsledighet og krig - ene og alene fordi jeg trenger å lære årsaker, statistikk og løsninger en gang for alle.. Ønsker meg selv en god natt, og dere også. Håper det er flere der ute som føler seg like håpløse som meg for øyeblikket..

Hej ..



  • 787 Lesere

Likes

Comments

Jeg har nå prøvd meg på en slags presentasjon type alt for mange ganger, men jeg kommer aldri til noe innlegg jeg synes fungerer. Når jeg tenker over saken, så er jo type 70% av de som titter innom venner fra facebook, og de fleste vet derfor at jeg er 24 år, har rødt hår, at jeg går på skole og er enslig mor, så det å gjenta det i et lite morsomt innlegg er ikke særlig spennende. Hva gjør jeg? Vel, jeg tenkte vel egentlig at jeg heller skulle gi dere noen fakta, som ikke nødvendigvis er så tydelig ved at du bare vet hvem jeg er.. Hold dere fast, det kan nemlig hende jeg skremmer vekk over halvparten av dere . glis!

For det første..

Av en eller annen merkelig grunn var den første faktasetningen som falt inn i hodet mitt det faktum at jeg HATER føtter.. Det er vel i grunn ingen beskrivelse av meg, men heller en slags forklaring på en av fobiene mine.. Som visse hater slanger, hater jeg altså tær, også mine egne. Tanken på å i det hele tatt måtte berøre andres nakne føtter gjør meg så uvel at jeg kunne vrengt magen min her og nå.. Faktisk så misliker jeg også mine egne tær så fryktelig at det første jeg prioriterer å sette på meg etter en dusj er nettopp sokker. Undertøy eller ei, sokkene skal på. Jeg skal til og med gå så langt som å si at jeg fint kan ha de på under mer intime omstendigheter også, og det er meg ingenting i mot at partneren gjør det samme.. Hva som gjør føtter så forbanna usmakelig kan jeg ikke sette fingeren på, men de er og forblir noe av det kvalmeste jeg vet om.

Pinlige sykdommer..

Ut i fra overskriften å dømme, kan det nå se ut som om jeg skal avsløre mine ikke så heldige sykdommer for verden, men slapp av, jeg er faktisk ganske så frisk. Det jeg tenkte jeg skulle avsløre er heller min fryktelig spesielle interesse. Det er lite jeg finner mer underholdende enn nettopp ''pinlige sykdommer'' på NRK. Heldigvis er jeg ikke alene om denne interessen, og det har faktisk blitt en greie mellom meg og min gode venninne Marthe. På ensomme kvelder pakker vi oss inn i pledd med ett eller annen godt å gnage på, og så lar vi episodene rulle på tv. Ikke nok med at vi får se ekle detaljer i andres liv, vi lærer også sinnsykt mye, så her snakker vi faktisk kunnskap og underholdning på en og samme tid. yee

Venstre side av senga ..

Ok, så jeg sover på venstre side i senga. Ikke av og til, ikke nesten hver natt, men hver ENESTE natt, så lenge jeg sover hjemme. Som de vanedyrene vi er, er det kanskje ikke så rart tenker du, men hos meg er det nok grunnen som gjør det hele mer enn bare litt spesielt. Jeg sover nemlig på denne siden ene og alene på grunn av plasseringen i rommet. Nær vinduet, med oversikt over soveromsdøra er der jeg liker meg best. Det gir meg en slags merkelig trygghetsfølelse som jeg ikke kan forklare.. Nå skal det sies at tvangstankene får meg til å sjekke under senga før jeg legger meg hver kveld også da, du vet, i tilfelle noen har bosatt seg der..

Mentalt forstyrra..

Som dere mest sannsynlig allerede tenker ut i fra de tre første avsnittene, så er jeg faktisk en smule mentalt forstyrret. Jeg er rar, men trives med det. Som jeg sa, jeg har ingen skrue løs, for den skruen har faktisk falt ut!!

Hukommelsen svikter..

Hvordan jeg kommer meg igjennom skolen med gode resultater er for meg et under, for om du forteller meg i dag at jeg skal gjøre noe i morgen kveld, så har jeg glemt det i morgen. Be meg sette på meg røde sko på lørdag, og jeg kan sverge på at de er alt annet enn røde. Av en eller annen merkelig grunn, så vil ikke hodet mitt henge med på de uviktige tingene, så det er vel egentlig bare å prise seg heldig for at man faktisk har et hode som fungerer i skolesammenheng, ellers hadde jeg ikke kommet meg noen vei som helst..

Ingen grønne fingre..

Det er pinlig å måtte si at jeg har tatt livet av en kaktus, men det har jeg faktisk, og jeg kunne gjort det igjen. Av en eller annen merkelig grunn ser det liksom ikke ut til at planter av noe slag overlever sammen med meg. Enten vanner jeg for mye, eller så vanner jeg ikke i det hele tatt.. Skal innrømme at det er sistnevnte som går igjen mest. Jeg kan etter én måned plutselig komme på at 'hey, du har jo en plante stående der, den så litt sliten ut' - også tenker jeg at jeg skal gjøre noe med det, men utsetter, og vips så er den død. Du må gjerne ta en tur for å se på uteblomstene mine, jeg kjøpte nemlig to i begynnelsen av sommeren. De var døde etter en uke, og har forholdt seg like visne helt til nå.. Nå venter jeg bare på frosten.. På grunn av min mangel på grønne fingre, har jeg byttet ut det meste med kunstige blomster, og det passer meg helt ypperlig, jeg har så godt som ÉN ekte blomst i leiligheten per dags dato, og det er en orkidé jeg fikk av mamma til bursdagen min. Det er to uker siden.. Slår rekord om den lever i to uker til..

Jeg utsetter alt..

''Hvorfor gjøre i dag det du kan gjøre i morgen'' er vel i grunn det jeg lever etter. Jeg har en snodig tendens til å alltid utsette.. Om det er å klippe plenen, gjøre lekser, ringe legekontoret, du vet .. Jeg hadde til og med en situasjon, om det kan kalles det, hvor jeg visste med meg selv at jeg i nærmeste frem tid kom til å trenge dopapir, nettopp fordi det bare var én rull igjen. Men hallo, én rull er mer enn ingen, så jeg valgte å utsette akkurat det selv om jeg allerede var på butikken. Resultatet? Jeg måtte innom butikken dagen etter også, for å kjøpe dopapir. Samme med IKEA, jeg har vært der type 3 ganger i løpet av de siste månedene og hele tiden visst at jeg i nærmeste fremtid kom til å trenge en kabelskjuler (om det heter det) - men hvorfor kjøpe noe jeg ikke trenger akkurat i dag? Resultatet? Jeg skulle hatt én for type 4 uker siden, men i og med at jeg utsatte da jeg var på IKEA, så har jeg jo ikke den, selvfølgelig.

.. og jeg kommer alltid sent

Jeg har gått tom for unnskyldninger.. Jeg er rett og slett bare treig, typ alltid..

Ikke hysterisk, bare bekymret..

Som en siste merkelige fakta om meg selv, så kan jeg fortelle at jeg har en greie med å alltid sjekke at det viktigste i livet mitt er bra. Jeg går for eksempel inn på rommet til lillemann x antall ganger etter at han har tatt kvelden. Hvorfor? Hallo, for å sjekke at han puster så klart!! (Han er snart 4) .. Jeg vil ikke se på meg selv som en hysterisk mor, for jeg vil påstå at jeg forholder meg rolig i de aller fleste sammenhenger, MEN å sjekke at han puster, DET er viktig.. Om dette går på bekymring eller tvangstanker, det er jeg jaggu ikke sikker på..

Jeg har ikke tenkt til å gjøre dette innlegget milevis langt, for det blir nok fryktelig uinteressant å høre om alt det merkelige i mitt liv, men jeg kan jo på farten nevne at jeg sier ET vaffel, jeg synger ekstremt mye når jeg står alene på badet, jeg spiser aldri maten min helt tom, og jeg har en merkelig trang til å gjøre helt fjerne ablegøyer når jeg er alene eller rundt mennesker jeg føler meg litt for komfortabel med. Ellers da så har jeg jo selvsagt også mer seriøse fakta om meg selv, men det er jo ikke like morsomt, derfor stopper det der!

Pokker, jeg glemte jo å informere om at jeg har ekstremt kort tunge..
Ha en fortsatt strålende torsdagskveld !!


  • 1390 Lesere

Likes

Comments

Ok, så er jeg ikke like smart som 'Bill' - jeg lar ikke alt gå meg hus forbi .. Jeg både legger merke til og henger meg opp i de merkeligste saker, og jeg sitter nå her og føler for å sette noen ord på det. Noe irriterer meg, noe er komisk, noe gjør meg noe så grønnj**** forbanna og andre ting føler jeg mer en slags forundring over..

.. dårlige holdninger!

Over hele verden, midt i flyktningkrisa, florerer det av dårlige holdninger og forferdelig usmakelige utsagn. Antatt oppegående mennesker refererer til flyktningene som såkalte ''gold-diggers'' som kommer til Europa kun for å leve på andres goder, og for å bli stinne av gryn. Jeg vet ikke om det er dumskap, eller ignoranse som gjør at folk i det hele tatt får seg selv til å uttale seg på denne måten. Har Norges befolkning glemt at nordmenn faktisk var blant de største lykkejegerne i verden på 1800-tallet , vel , i tillegg til irlenderne .. Vi pakket sekkene og dro til Amerika, ikke på grunn av trusler, krig eller terror, men rett og slett i håp om å kunne leve ut den amerikanske drømmen.. Det ser også ut til at 50% sov seg igjennom historietimene på skolen, og på den måten ikke har fått med seg hvordan nordmenn flyktet ut av landet under okkupasjonen i 1940 (under 2.verdenskrig - for de få som muligens bodde under en stein, og ikke fikk med seg det heller).. Hvor er det blitt av medfølelsen hos mennesker, hvordan har vi blitt til en gjeng med småunger, som nekter å dele på det som er vårt med mennesker som virkelig trenger det.. ''Vi må ta vare på våre egne'' er et kjent argument som går igjen så fryktelig mange steder. Altså, det er vel ingen som er uenige i at vi må ta vare på våre egne, men vil det dermed si at man ikke kan åpne armene for mennesker fra andre kulturer og nasjoner - de er vel våre egne de også? Sist jeg sjekket var vi alle mennesker.. Dessuten forundrer det meg at folk ikke ser de grusomme forskjellene.. Hvordan kan du, som sitter hjemme i den trygge, lune stua di med fyr i peisen og mat i kjøleskapet, si noe som helst om hvordan et menneske fra Syria har det? Hvordan skal vi kunne sette oss i deres situasjon og kjenne på frykt for eget liv, for barnas liv og for morgendagen , når vi selv vet at med mindre hjertet slutter å slå, så vil man få feiret jul i år, man vil få se barna sine våkne i morgen .. Det er krig, det er kriser, for guds skyld folkens, vær et medmenneske - ikke se alt Norge har å gi som DITT, nettopp fordi du vant jackpot da du ble født her !!!!

.. mamma på heltid!

Okei, i fare for å tråkke andre noe voldsomt på tærne, så må jeg ærlig innrømme at dette er den kleineste beskrivelsen jeg ser på facebook. type noensinne !! Greit, du er hjemmeværende mor - det er kanskje ?! ille nok det, men ikke oppdater jobbstatusen din med dette.. ''Mamma på heltid'' gir ikke betalt, ''mamma på heltid'' er ingen jobb, og ''mamma på heltid'' er ikke kult på en CV.. Jeg har også vært hjemmeværende mor i en periode, men jeg skal være ærlig, ut over mammapermisjon så synes jeg ikke det er riktig - og jeg kommer ikke til å gjøre det på den måten igjen.. Jeg vet hvordan det kan være, og det finnes mange mennesker med historier gode nok til å forstå hvorfor man er hjemmeværende en periode. Det å sette seg inn i sykdom og psykiske vansker er umulig så lenge man ikke har vært der selv , så jeg forstår - og det er heller ikke dette som plager meg. Det jeg til stadighet legger merke til er instagram - hvor mødre med idylliske hjem, harmoniske barn og hjemmelaget babymat fyller dagboksider med hvor fantastiske det er å være mor, at mammarollen er det viktigste i hele verden, og at det å være gode forbilder er ytterst viktig.

Jeg har selv en sønn, en fantastisk liten klump av en gutt, som jeg elsker høyere enn ord kan beskrive. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg ble mamma, og ja, det er fantastisk. MEN morsrollen er ikke det eneste.. Er det meningen at man skal legge til side vennskap, egne interesser, jobb og utdanning fordi man får barn? Er det meningen at identiteten min heretter skal være mammaine? Jeg er da vel mer enn bare mamma.. For meg er det viktig å følge opp , være til stede og å gi minstemann nøyaktig det han trenger til enhver tid, men det betyr da på ingen måte at jeg må slutte å være Ine av den grunn? Av og til er jeg på skolen, med tiden skal jeg ut i fast jobb, jeg har vennskap jeg vil vedlikeholde og sosiale sammenkomster som jeg vil delta på. Er det umulig? Nei.. Gjør det meg til en dårlig mor? Nei, heller tvert om..

I tillegg vil jeg påstå at det å være et godt forbilde for sine barn handler om nettopp disse tingene her, spesielt dette med jobb og utdanning. Det er ikke til å stikke under en stol at statistikken viser at barn med utdannede/arbeidende foreldre ofte følger i deres fotspor - noe som da vil si at man allerede har lagt grunnlaget. Jeg tar utdanningen for min egen skyld, men også for min sønns skyld. Jeg vil være uavhengig av andre, og vite at jeg til enhver tid har muligheten til å forsørge oss uansett hva vi måtte bli utsatt for, i tillegg ønsker jeg å motivere minstemann i å sette mål for seg selv. Jeg vil vise han at det å jobbe hardt lønner seg og på DEN MÅTEN påvirke til gode holdninger når det kommer til skole og arbeidsliv. Så, instagram forteller meg at en haug av hjemmeværende mødre med idylliske hjem og harmoniske barn er GODE forbilder. Er jeg enig? Vel, nei.. Jeg sier ikke at dem ikke er gode forbilder på noen plan, så absolutt ikke, men hvis fokuset alltid ligger på hva som skal til for å være eksepsjonelle forbilder, vel, da har dem bommet på en rimelig vesentlig ting spør du meg.

.. teite utsagn på fjesboka ..

​Det er ikke sjelden jeg kommer over utsagn og påstander på facebook - og nettopp fordi trangen min til debatter og ikke minst underholdning alltid er til stede, så surfer jeg igjennom til jeg finner noe som engasjerer meg.. Etter kommunevalget florerte det av sitater på facebook som omhandlet valgdeltakelsen i de forskjellige kommunene, og etterhvert som jeg leste igjennom kommentarene ble jeg mer og mer satt ut over hvor lite opplyste noen mennesker faktisk er.. Ok, så er det greit å ikke kunne særlig om politikk, det kan vel ikke forventes av alle , men hvorfor uttale seg - da man så tydelig ikke har filla peilig på hva man snakker om. Sitater som ''valg er bortkasta'' , ''stoler ikke på politikere'' og ''ikke en del av samfunnet'' traff meg jo - og jeg kunne tilslutt ikke dy meg.. For det første; VALG ER IKKE BORTKASTET - en bruker stemmeretten for å fremme det partiet en er enig i, som man ønsker skal styre .. Om du ikke ønsker å stemme, greit nok, men en uttalelse som at ''valg er bortkastet'' hører vel ingen steder hjemme. Jeg mener, hva ønsker du? Diktatur?

For det andre.. Om en melder seg ut av samfunnet, så vil det vel egentlig si at du bor i skogen og livnærer deg på det du finner!! Om du betaler skatt, husleie, strøm, om du har tak over hodet, jobber, går utdanning eller mottar stønader, så er du en del av samfunnet - altså vil samfunnsproblemene involvere deg - uansett hvor store skylapper du har.

Jeg kan forstå hvordan noen uttaler seg om at de ikke stoler på politikerne. Allikevel føler jeg at det også her ligger en slags mangel på kunnskap om hvordan demokratiet vårt faktisk fungerer.. Parlamentarismen ble i 1884 gradvis innført her i Norge, og den er gjeldende i dag.. At en stat er parlamentarisk betyr egentlig at regjeringen sitter så lenge flertallet i nasjonalforsamlingen tillater det, noe som igjen vil si at regjeringen ikke HAR LOV til å gjennomføre ting så lenge de ikke får medhold fra stortinget. Stortinget kan faktisk kreve at regjeringen går av, om det stilles mistillit til de som sitter. Kan det nå være forståelig at politikere ''ikke er til å stole på'' .. Det handler vel sjelden om at politikere slutter å bry seg om de sakene de hele veien har lovet å kjempe for, men at det ikke nødvendigvis er så enkelt å gjennomføre det som altfor mange av Norges befolkning tror.. Demokratiet er en treg styreform, saker tas opp og drøftes, og en regjering får ikke nødvendigvis gjennomført helomvendinger i samfunnet på de fire årene de sitter - men er dette negativt? For en befolkning som er rimelig avhengig av å ha det stabilt rundt seg, er det ikke ønskelig at det heller skjer gradvise justeringer i samfunnet, heller enn at det skal bli snudd på hodet over natta? .. 

Det er på tide at 'folk' lærer seg at valgløfter baseres på hva et parti står for - og på ingen måte er noe et parti eller en regjering har makt til å gjennomføre uten medhold på stortinget !! PARLAMENTARISME - merk dere ordet - det er viktig ..

Jeg synes forøvrig også det er viktig med valgdeltakelse, og jeg synes det er skremmende å se at det var over 40% som lot være å bruke stemmeretten sin ved kommunestyrevalget nå i 2015 - på landsbasis! Ser ut til at type 40% av befolkningen burde få en innføring i samfunnsfag - da det tydelig ikke holdt med årene på skolen.. 

​Jeg skulle ha skrevet noe som botoxlepper og fasade , men det får bli ved en senere anledning. Dette innlegget ble nemlig litt mindre humoristisk enn planlagt. PUSS 


  • 1477 Lesere

Likes

Comments