Header

Angst, Dystymi

Jeg løper, spurter så fort jeg klarer. Svetten renner. Jeg er livredd, er hun etter meg enda? Faen, hun tar meg igjen. Hva skal jeg gjøre? Fortsette å løpe, eller stoppe opp? Hva skjer hvis jeg stopper opp? Jeg fortsetter å løpe. Jeg prøver å løpe fortere, men jeg har ikke mye krefter igjen. Panikken er i meg, skal dette aldri ta slutt?


Det er natt. Ingen er ute, bare jeg og henne. Jenta har blondt, langt hår. Hun har på seg en hvit, lang nattkjole. Hun løper barbeint. Hun er likblek, huden hennes har lilla toner i seg. Håret er bustete. Nattkjolen er møkkete, full av blod. Hun har løpt etter meg i over tyve minutter. Jeg snur meg, hun er enda nærmere. Hun har to kniver, en i hver hånd. Hun skriker, roper på meg. Plutselig hugger det til i ryggen min, knivene står i meg. Hun river i meg mens jeg gjør alt jeg kan for å komme meg unna. Hun drar ut knivene som er i ryggen min. Jeg reiser meg opp og begynner å løpe. Blodet renner. En slik smerte har jeg aldri kjent før. Det kjennes ut som om ryggen min brenner. Jeg kjenner varm væske renner nedover meg. Pusten min blir raskere og raskere. Jeg hyperventilerer. Kroppen får for mye oksygen.. Jeg kjenner jeg holder på å besvime. Jeg stopper opp. Prøver å puste roligere.


Svart.


Jenta skriker, ønsker å drepe meg. Jeg ser kroppen min ovenfra, min sjel svever over oss. Hun stikker meg flere og flere ganger, det tar aldri slutt. Kroppen min faller sammen. Kroppen er full av sår, full av blod. Kroppen min som ligger på bakken åpner opp øynene, men det skjer ikke noe mer. Hvorfor reiser jeg meg ikke opp, hvorfor flykter jeg ikke? Bakken blir full av blod. Jeg prøver å motivere kroppen min til å overleve, men alt den gjør er å vente på døden. Jeg skriker til meg selv, men ingenting skjer. Sjelen min stuper ned i kroppen min igjen.


Svart.


Jeg brå våkner, setter meg opp i sengen. Prøver å få tilbake pusten. Jeg er gjennomvåt. "Ida, det var bare et mareritt". Jeg puster ut og inn, angsten er enda i meg. Det stikker i brystet. Jeg tørker svetten. Klokka på nattbordet lyser mot meg. 02.00. Jeg legger meg ned, prøver å slappe av. Det er fem timer til jeg må stå opp. Kroppen er sliten, jeg er sliten. Jeg titter meg rundt i rommet, det er stille i huset. Jeg er alene. Mens jeg prøver å roe ned angsten blir jeg mer og mer søvnig. Før jeg vet ordet av det er jeg borte igjen.

Svart.


Jeg løper, spurter så fort jeg klarer. Svetten renner. Jeg titter bak meg. Jenta er etter meg, igjen. Jeg gråt, hva har jeg gjort denne jenta? Hvorfor skal hun drepe meg? Skrikene hennes ble høyere og høyere. Kroppen min har nå ingen sår, det har startet på nytt, fra starten. Jeg må dø, det er ingen utvei. Jeg kommer alltid tilbake hit. Hun tok meg igjen. Knivstakk meg. Stakk, stakk og stakk. Jeg ropte, skrek for å få hjelp, men som i sta er det like stille. Natt, ingen ute. Alle sover. "Gud! Hvis du finnes, redd meg! Hjelp meg!". Jeg reiste meg opp, å dø er ikke et alternativ. Jeg kommer alltid tilbake, jenta også. Jeg må drepe henne. Jeg stikker henne, om og om igjen. Blodet sprutet. Jeg var så full av blod at jeg ikke klarte å se noe.


Jeg brå våknet, satte meg opp i sengen. Prøvde å få tilbake pusten. Jeg er gjennomvåt. "Enda et mareritt". Angsten er enda verre. Klokka er 03.07. Jeg la meg ned, pustet. Dette må ta slutt snart. Mens jeg roer meg selv ned sovner jeg.


Svart.


Dette marerittet hadde jeg i over fire uker, hver natt. For hver gang jeg sovnet kom jeg tilbake i drømmen. Jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg hadde hatt mareritt hver natt i over seks måneder. Krig, dreping, flukt. Det var alltid noen som skulle drepe meg eller familien min. Kroppen orket til slutt ikke mer. Jeg var så utmattet, klarte ingen ting. Jeg var livredd hver natt, til slutt klarte jeg ikke å sove om natten. Angsten var så sterk at den holdt meg våken hele tiden. Etter et år i depresjon kom jeg meg ut av den. Marerittene ble det mindre av, men jenta er ikke død. Hun kommer hver gang jeg er nedfor.

Likes

Comments

Min bagasje, Tanker

Hvordan klarte du å tilgi dem? Det er et spørsmål jeg har fått mange ganger. Og det første jeg tenker da er:

-Hvordan klarer man å ikke tilgi dem?

Og hvordan skal folk klare å tilgi meg, hvis jeg ikke klarer å tilgi andre?

"Du har all grunn til å være sur, og sint på de" svarte hun meg, men kjære deg - hvor mange dager, uker, måneder eller år ønsker du å være sur og sint på noen? Det som skjedde har skjedd, jeg kan ikke gjøre noe med det. Ingenting kan endre min bakgrunn, ingenting kan endre det de gjorde mot meg. Hvordan jeg tenker om det, ser på det og minnes det avgjør min fremtid. Det påvirker min fremtid veldig mye. Jeg ønsker ikke å bli en bitter, gammel dame da jeg er 90. Jeg vil ikke tenke negativt om alt og alle. Jeg vil ikke være sint, jeg vil ikke være sur. All den negative energien tynger meg ned, så hvorfor ikke kvitte meg med den da jeg var klar for det? Hvorfor ikke få det bedre med meg selv? Det handlet ikke om at jeg ønsket at de skulle få det bedre med seg selv da jeg tilga dem, jeg gjorde det for meg. Kun meg, men selvfølgelig ønsker jeg ikke noe vondt for de heller. Jeg unner ikke de noe vondt, tvert i mot. Det hjelper ikke om alle andre klarer å tilgi deg, om du ikke klarer å tilgi deg selv. Man er sin egen verste fiende. Jeg håper de har lært noe, og klarer å tilgi seg selv også. Jeg ønsker ikke at de skal være lei seg, angre, eller føle skyld i mange år fremover. De har ikke sagt unnskyld, eller bedt om min tilgivelse. Det vil de nok heller ikke gjøre, men jeg orker ikke å leve med sinnet mer. Jeg er ferdig med å være sint, og det var jeg i flere år. Jeg har tilgitt dem, uansett om de ønsket det eller ikke. Det de gjorde er jeg ferdig med, jeg tenker ikke på det mer. Jeg minnes ikke lenger det vonde, jeg ser det fine. For med hver av de som gjorde noe negativt mot meg har jeg hatt det fint med.

De som mobbet meg i alle år var mine venner den gangen. Jeg tilga de etter hver gang, og ga de en ny sjanse. Det gjorde jeg helt til jeg begynte på ungdomsskolen, for jeg innså da at de ikke kom til å gi seg. Jeg ville ha det bedre uten de. Det valget har jeg aldri angret på. Jeg tilga de som alle andre ganger, men jeg ga de ikke en ny sjanse. Jeg holdt meg unna de, mistet de som venner. Det jeg har lært av det er at de egentlig aldri var mine venner, og at de mest sannsynlig sliter selv. Samtidig har jeg hatt det mye morsomt med de, og jeg har veldig mange gode minner med de. Og det er de gode minnene jeg tenker på. Før jeg tilga de tenkte jeg bare på det negative, og jo lenger tid det er siden jeg tilga de jo svakere har de vonde minnene blitt. De gode minnene er derimot blitt sterkere.


På videregående ble jeg voldtatt for første gang. Det var vondt, og jeg har slitet mye etter den hendelsen. Faktisk så gjør jeg det enda, men det er ikke bare hans skyld. En annen har også gjort det mot meg. Personen som gjorde det mot meg første gangen har jeg tilgitt for lenge siden. Personen som gjorde det mot meg var jeg glad i, jeg er det faktisk enda. Jeg tenker ikke over at det var han som gjorde det mot meg, eller tenker på han da jeg tenker på det minnet. Det jeg husker er selve hendelsen. Han er fjernet fra minnet, jeg ser ikke lenger kroppen hans, ikke ansiktet en gang. Det er bare en svart skikkelse. Jeg jobbet med dette hos psykolog, og alle følelsene kom fram. Jeg bearbeidet det, og har klart å legge det bak meg. Derfor er minnet bare en hendelse, jeg føler ikke noe lenger da jeg tenker på det. Jeg har vært mye sint på han, men etter jeg tilga han er sinnet blitt borte. Jeg har det mye bedre med meg selv. Plagene etter den hendelsen er også så minimale at jeg ikke kan klage over det. Jeg har grått mine tårer, vært sint og ønsket han det verste på denne jord - men det er jeg ferdig med. Etter jeg tilga han er minnet blitt svakere og svakere, men det beste er at jeg faktisk kan se han i øynene, ha en hyggelig samtale med han og gi han en klem. Jeg kan minnes det gode, og det er det eneste jeg gjør. Jeg tenker bare positivt om han nå. Og nå så ønsker jeg han faktisk bare det beste på denne jord, fordi han fortjener det. Han er like verdifull som alle andre på denne jord. Jeg vet at han har endret seg mye, og jeg ønsker ikke at et "voldtektsmann" stempel skal henge over han. Jeg vet at han har det bra, og det fortjener han - for han er et godt menneske. Den andre personen som gjorde det mot meg har jeg også tilgitt. Den mannen gjorde mye fæle ting mot meg, ting man aldri skal oppleve. De årene jeg var med han var et rent helvete på jord, men jeg har tilgitt han. Ikke på grunn av han, men for meg selv. Jeg tenkte på alt det han gjorde, hele tiden. Jeg snakket om alt hos en psykolog, jeg lærte meg å leve med alle de grufulle tingene. Jeg ville legge alt bak meg, og det siste jeg trengte for å komme meg videre var å tilgi han. Og gud å bra jeg har det i dag. Jeg tenker ikke på det lenger. Selvfølgelig gjør jeg det noen ganger, men da er jeg som regel i en situasjon som minner meg om det, ikke fordi jeg selv ønsker å tenke på det. Det som skjedde definerer ikke meg lenger. Fortid er fortid. Denne personen er jeg ikke glad i lenger, men jeg håper han har det fint. Jeg håper han har innsett hva han gjorde, og jeg håper han har fått hjelp. For det trengte han virkelig.

Jeg har alltid blitt lært opp til å tilgi og gi folk nye sjanser, men jeg må også vise når grensen er nådd. Vise når de ikke får nye sjanser. Og dette er jeg evig takknemlig for at jeg er blitt lært opp til. En tilgivelse er ikke lett å gi, det kan ta mange år før man klarer å tilgi noen. Noen ganger er det lett, andre ganger vanskelig. Man må jobbe seg igjennom alt det vonde, bearbeide alt. Og man skal ikke si at man har tilgitt noen om man ikke mener det. Det er ikke noe som skal være påtvunget. Så hvordan vet man når man skal tilgi noen? Det har jeg ikke et godt svar på, men man kjenner når det er riktig. Man vet med seg selv når tiden er inne, når du selv er klar for å legge ting bak deg.


Et menneske gjør feil og tar dumme valg, men skal dette påvirke oss resten av livet? Når vi møter nye folk, skal vi da måtte avhøre de om deres egen fortid for så å dømme de? "Nei vettu hva, du har gjort for mange dumme ting i livet, spesielt i tenårene og til midten av tyve årene. Så deg kan jeg hvert fall ikke være med! Du har gjort mye fint de siste årene, faktisk bare gode ting, men det er jo ikke det som teller. Deg må jeg holde meg unna. Og hvordan kan du i det hele tatt tro at du kan komme deg videre i livet med så mange feil?". Sorry folkens, men slik fungerer det ikke. Det er et menneskes ord og handlinger mot deg som teller. Det han/ hun gjør som teller. Ja, personen kan gjøre dumme ting, men ikke utstøt personen av den grunn. Hvis personen beklager, ber om tilgivelse og gjør alt for å få det bedre, for å ikke gjøre samme dumme ting igjen - er det ikke det som teller? Et menneske vil alltid gjøre feil, og det er det vi lærer mest av. Gjør et menneske aldri feil, da har faktisk ikke personen trått ut av komfortsonen en eneste gang. I mitt syn så har den personen aldri levd livet, aldri risikert noe. I mitt hode så er også denne personen full av angst for å gjøre noe som helst. Dette mennesket vil jo gå glipp av verdifulle erfaringer, tanker og meninger? Vil det ikke? Hvis et menneske har gjort mye dumt i sin fortid bør vi jo heller hjelpe de til å hjelpe seg selv, hjelpe de til å tilgi seg selv. Ikke tråkk de ned i søla, bare på grunn av deres fortid. Menneskers fortid er fortid, dine som mine. Fortiden legger man bak seg. Ingen kan endre fortiden til noen, vi kan bare gjøre noe med fremtiden. Så hvorfor ikke hjelpe andre og seg selv med å få en bedre fremtid? Støtte mennesker mer, vis de mer kjærlighet. Hjelp de. Eller er samfunnet blitt et så egoistisk sted at man kun tenker på seg selv? Er det ikke noe som heter medmenneskelighet lenger? Må man alltid vinne noe på situasjoner selv, kan man ikke gjøre ting bedre for ens venner, familie eller kjæreste? Er man så selvsentrert at man driter i alle andre, så lenge man selv har det bra? Jeg vet at slik er hvert fall ikke jeg.


Min fortid er min fortid. Jeg har gjort dumme valg, sagt stygge ting. Og jeg har bedt om unnskyldning og tilgivelse. Fortiden er jeg ferdig med, uansett om jeg eller andre har gjort noe dumt. Jeg må legge den bak meg. Selvfølgelig har jeg vært sur og sint på de, men livet går videre. Jeg tror at når man selv er klar for det, så klarer man å tilgi andre - uansett hva vondt de har gjort mot en. Og det tok lang tid før jeg klarte det. Jeg tenkte mye på det, på de. Sinnet ble sterkere og sterkere, fordi jeg så hvordan det påvirket meg, men mitt største ønske var å legge det bak meg. Jeg ønsket å sette en strek over det, tenke på noe annet, komme meg videre. Og ikke minst å få det bedre med meg selv. Jeg snakket med psykolog i flere måneder, der jobbet jeg meg igjennom alt, bearbeidet alt. Der fikk jeg den hjelpen jeg trengte for å sette ord og følelser på alt. Og den beste løsningen etter dette var å tilgi de, ikke for dem sin del, men for min egen del.

Likes

Comments

I mitt hjerte

Tenker du på meg, like mye som jeg tenker på deg?

Har jeg en like spesiell plass i hjertet ditt, som du har i mitt?

Savner du meg like mye, som jeg savner deg?

Elsket du meg like mye, som jeg elsket deg?

Minnes du de gode minnene, like ofte som meg?

Hva tenker du om meg?

Husker du stemmen min?

Husker du hvordan jeg ser ut?

Husker du de gode klemmene, og tiden vi hadde sammen?


Det var to år, to år fylt med motgang og medgang. I starten var det ikke lett, hverken for deg eller meg. Husker du hvor fint vi hadde det det siste året, da vi endelig hadde blitt ordentlig kjent med hverandre?


Jeg tenker på deg hver dag, flere ganger om dagen. Jeg savner deg, utrolig mye. Noen ganger så mye at jeg begynner å gråte. Alt minner meg om deg, og det fine vi hadde sammen. Det beste jeg viste var å være med deg, og jeg vet du syntes det samme. Du skulle gjøre alt med meg, og jeg alt med deg. Du var min motivasjon, jeg ville gjøre alt for deg. Du fortalte hvor glad du var i meg, hvor mye du likte meg. Det er trist at det endte slik det endte, men jeg klarte ikke mer. Ikke på grunn av deg, men på grunn av det rundt oss. Jeg lurer på hvordan du har det, hvordan det går med deg. Har du det fint?


Jeg dagdrømmer om deg, at jeg kan få møte deg igjen. Det hadde vært så godt. Jeg skulle fortalt hvor mye du betydde for meg, og hvor mye jeg enda bryr meg om deg. Jeg skulle gitt deg en klem, og snakket med deg helt til vi måtte gå. Klemt deg så hard og godt, en skikkelig bamseklem - til du slipper meg. Jeg skulle ønske jeg kunne snakke med deg, se deg, møte deg, men dessverre så går ikke det. Jeg skulle fortalt deg sannheten, hvorfor ting ble som de ble. Jeg savner deg så inderlig, slike følelser jeg hadde for deg har jeg aldri hatt før. Eneste "trøsten" jeg har er at jeg vet at du vil forstå da du blir voksen.


Jeg så en jente i dag, hun var så vakker. Men ikke like vakker som deg. Hun var ca like gammel som da jeg møtte deg for første gang. Hun løp rundt, stolt. Hun hadde nemlig på seg den vakreste prinsessekjolen som finnes. Akkurat som du gjorde. Den latteren, smilet. Alt minnet meg om deg. Jeg savnet deg så utrolig mye, jeg savner deg enda. Å lage mat er ikke det samme lenger, for før var du alltid med meg. Vi bakte ofte, vi koset oss. Bare du og meg. Alene tid, det fikk vi mye av. Du satt på fanget mitt da vi så på tv, eller du bare ville kose. Vi lekte masse, og sang mye. Husker du, da jeg sov i sengen og du vekket meg med å blåse i en 17 mai fløyte, rett inn i øret mitt? Jeg våknet, og alt jeg klarte å gjøre var å smile. Vi hadde det så fint. Jeg følte meg så heldig. Du var en skikkelig kosejente. Du ville helst at jeg skulle ligge med deg, hver natt.Hver gang jeg ser et barn, tenker jeg på deg. Jeg tenker på deg hver gang jeg ser barneklær. Hver gang jeg hører noen rope etter mammaen sin. Hver gang noen spør en forelder om å få en is. Hver dag, hele tiden. En sånn kjærlighet har ingen vist meg, og ingen gitt meg en sånn kjærlighet ♥


Jeg lærte deg flere ting, men aller mest så lærte du meg så mye! Hvordan være rundt barn, hvordan være en god mamma. Jeg har lært ting av deg, som jeg vil trenge, og tenke på resten av livet.

Du lærte meg hva ekte kjærlighet er ♥

Jeg er glad i deg, det vet jeg at jeg alltid vil være. Jeg vil alltid bry meg, for du har den mest spesielle plassen i hjertet mitt ♥




Likes

Comments

Inn døren, opp trappen. Inn den nye døren. Mørket. Snur meg, lukker døren.

Stillhet.

Mørket.


Gikk til sengen, la meg ned. Tok dynen over meg. Sluttet å tenke, bare eksisterte.

Tittet rundt meg, ut i mørket, ut i intet.

Jeg hørte noen lyder.

Ved siden av sengen står en svart skikkelse, jeg tar dynen opp mot ansiktet.

Skikkelsen bøyer seg ned over meg, stirrer på meg. Øynene lyser.

Mørket.


Tankene strømmer på.

Dekker dynen over hele meg, ingen kan se meg.

Jeg kan ikke se noen.

Mørket.


Redselen tok meg, angsten kom. Alt jeg ville var å bli borte, være på rommet.

I mørket.


Mørket, så skummelt, men vakkert. Det er der alt skjer. Tankene strømmer på.

Jeg snur meg under dynen, strekker hånden ut. Tar tak i pillene, og flasken på nattbordet.

Ingen ser meg, jeg ser ingen. Ingenting.

Svelger pillene.

Vrir meg rundt.

Mørket hentet meg inn. Søvnen tok meg.

Jeg eksisterte, men bare i mørket.

Likes

Comments

Tanker

Siden dag en har jeg målt meg selv opp mot deg. Jeg har beundret deg i stillhet, og tenkt "tenk om jeg var like smart som henne, like flink og selv disiplinert" eller "tenk om jeg var litt mer som hun".

Du er bedre enn det du selv tror.

Kjære deg, du vet vel at du er verdifull? Ser du hvor glad vi alle er i deg? Du er et godt forbilde, en god rollemodell for både små og store. Du ser så utrolig lykkelig ut der du går, vet du hvor stolt du burde være over deg selv? Du har utdanning, noe mange i dag ikke prioriterer. De fleste unge "gidder" ikke, men det gjorde du - for du så hvor viktig det er. Du elsker barn, men utdanningen er kanskje ikke helt den rette. Du drømmer om noe mer, og jeg forstår deg så utrolig godt. Det gjør vi alle. Du har din bakgrunn, din historie - og nettopp den har gjort deg til den du er, til et godt medmenneske. Du fortalte meg at du hadde sett på meg, sammenlignet deg selv med meg. Kjære deg, ikke sammenlign deg med meg. Vi er helt to forskjellige personer, vi har forskjellige mål og drømmer. Ingen drømmer eller planer er feil, så lenge du gjør det som er best for deg! Gjør det som gjør deg lykkelig, ikke det samfunnet mener du burde gjøre. Kjære deg, du er enda ung. Du har så mange år igjen, så hvorfor må du da følge dine drømmer du hadde da du var yngre? De er ikke alltid riktig for deg da du blir eldre, det har du kanskje merket. Å skulle ha en tittel, en jobb i 50 år er det ikke mange som gjør - nettopp fordi vi mennesker er lagd nysgjerrige, vi vil ha utfordringer. At du har funnet ut at det ikke var noe for deg er minst like bra som å fortsette med det. Ikke ha dårlig samvittighet, for det er virkelig ikke nødvendig. Du blir ikke noe dårligere menneske, du blir derimot i mine øyne bedre. Du har lært så utrolig mye, du har erfaringer som mange ikke har og kanskje aldri får. Kjære deg, i dette landet kan du velge akkurat det DU vil! Du velger selv, og alt er like bra. DU er like bra, uansett hva. Kjære deg, ikke se ned på deg selv. Du må tørre å følge dine drømmer, ikke la andre styre deg. Ikke sammenlign deg med noen, fordi DU er unik. At akkurat du er deg burde være en motivasjon, ingen er bedre enn deg. Kun du er du, ingen er like. Andre vil alltid ha sine meninger om deg, om alle. Uansett hva du gjør er det noen som vil kritisere deg. Ikke fordi at dine valg er dumme eller mindre bra, men fordi de rett og slett skulle ønske de var litt mer som akkurat DEG. Ikke bry deg om det, for ingen har vært deg eller kommer til å være deg. Ingen kommer noen gang til å leve ditt liv, ingen kan sette grenser for deg. Det er bare du, din fantasi og kreativitet som kan gjøre det. Ikke mål din lykke i andre sin lykke, for du lager kun din egen. Og om du finner ut at ting er feil, så er du noen erfaringer rikere. Det er ingen, virkelig INGEN skam å snu! Du kan utdanne deg hele livet, du kan utføre dine planer og drømmer akkurat nå du vil.

Kjære deg, du er så pen! Ser du det selv? Du går alltid pent kledd, håret ditt har du alltid stell på. Og den fargen da, wow! Den kler deg så utrolig godt! Ikke nok med at du er vakker, men du er så utrolig smart og. Du får de beste karakterene, og du får til akkurat det du vil. Du klarer alt, du er så sterk og modig. Du er så reflektert. Hva tenker du da du ser deg selv i speilet? Hadde jeg sett ut som deg, gud å fornøyd jeg ville vært da! Også den personligheten da, du hjelper alle! Du tar i mot alle, uten fordommer, uten noen videre tanke enn at du ønsker å være god mot de. Du prater, og du får til og med meg til å prate mer enn jeg noen gang har gjort med så mange i samme rom. Du gjør alle trygg, og du støtter alle. Du motiverer og hjelper alle. Du inkluderer alle mennesker i samtaler, i din gjeng. Ser du ikke hvor god du er? Du byr på deg selv, og forventer ingenting tilbake. Du er en så god venn! Alle fortjener å ha en person som deg i livet, og du fortjener selv og ha like gode venner som det du er.


Det virker som om du blir litt skremt av å tenke på din egen drøm. "Hvordan kan det gå?", "er jeg bra nok? Spesiell nok?", "hvordan skal jeg klare det?" - kjære deg, hvorfor skal du ikke kunne klare det? Du må ha troen på deg selv! Jeg er sikker på at det ville gått bra, du ville klart deg. Og om du ikke skulle klare det, har du tapt noe på å prøve? Har du tapt noe på å følge din egen drøm? Det er heller ikke slik at du må starte med egen bedrift med en gang, du kan bygge deg selv opp - sakte, men sikkert. Gjøre det du elsker, promotere deg selv. Legge ut bilder, selge de. Så etter tid vil du kunne starte akkurat slik du vil, uten å være redd for noe.


Kjære deg, jeg håper du vet at jeg er glad i deg ♥

Likes

Comments

Angst

Angsten kom ut fra det blå, helt plutselig. Jeg hater da det skjer. Det er den angsten som er vanskeligst. Hjernen skriker «røm» og jeg ønsker å flykte fra situasjonen, bli borte fra de jeg er glad i. Bli borte fra samfunnet – i flere måneder. Å tenkte rasjonelt, realistisk og med logikk er ekstremt vanskelig da, og jeg blir «borte» fra situasjonen. Stille, tenkende, engstelig, redd. Redd for hvor lenge det vil vare, redd for angsten, redd for depresjon. Det stikker i hjertet og brystet. Det kjennes ut som om noen river ut hjertet, jeg slutter å puste. Hjertet pumper fortere, kroppen stivner. Følelsene blir sterkere. Klarer ikke snakke, følelsene er så mange og jeg klarer ikke å skille på dem. Noen ganger kan det gå flere dager før jeg forstår hva som skjedde, hvorfor det skjedde og hva jeg følte. Jeg blir usikker på meg selv, på alle andre. Er jeg en bra nok venn, gjorde jeg noe galt? Har det skjedd noe mellom oss, som jeg ikke fikk med meg? Kanskje bør jeg slutte å være med deg? Nei, jeg er nok ikke bra nok for noen.

Et blikk, en kommentar, eller stillhet. En sms utenom det vanlige, uten emojis. En bevegelse, for mange mennesker, for lite rom. Jeg er for dum, for stygg, for rar. En som går bak meg, en skummel bil, en mann. En skoleoppgave, et spørsmål. En lærer som krever et svar, da jeg virkelig ikke aner hva svaret kan være. Mørke, syner, stemmer. Tv’en, filmer, serier, en sang, en skygge, en stemme. Alt utløser angsten, uten grunn, uten mening. Jeg kan ha hatt det kjempe fint i en lengre tid, også plutselig «smeller» det i hodet mitt.

Jeg hadde null grunn til å få angst eller være nervøs, men allikevel fikk jeg angst. Jeg fikk gjentatte ganger fortalt at det ikke var noe galt, at jeg ikke trengte å uroe meg. Han fortalte de fineste tingene om meg, fortalte hvor mye han likte meg– men det hjalp ikke. Tankene fløy gjennom hodet mitt, og alt jeg klarte var å forestille meg det verste. Jeg gjorde det jeg kunne for å roe meg, men det funket ikke - ikke denne gangen.

Hva utløste angsten? Det var en melding, en melding som gjorde at jeg følte at noe var galt. Jeg ringte han for å høre om det virkelig var noe som var galt, men det var ingenting. Jeg sluttet å prate, la på telefonen. Tårene presset på og jeg kjente jeg fikk mer og mer panikk. Det fortsatte å stikke i brystet, og jeg tenkte jeg måtte ut. Jeg kunne ikke være hjemme, for der ville det bare fortsatt. Etter en tur ute i mørket ble ting bedre, men tårene presset på så fort jeg var kommet hjem igjen. Jeg satte på de tristeste sangene jeg vet om og sang, sang ut alle følelsene som var igjen. Jeg ble sliten og følte meg tom, men angsten var heldigvis borte.

Likes

Comments

Angst, Dystymi, Tanker, Min bagasje, Selvmordstanker

Kjære deg, du som leser. Det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Det er lenge siden jeg lettet på trykket inni meg, men i dag skal jeg gjøre det. Mens du leser det jeg har skrevet - husk at ikke alt er i nåtid. Det er tanker og følelser som har samlet seg opp etter tid. Nå har jeg skrevet ganske lenge og jeg kjenner tårene strømmer på, for jeg synes ikke dette er lett. Jeg finner igjen tanker og følelser jeg har hatt mest lyst til å glemme, men jeg klarer ikke det. Livet mitt går opp og ned, som alle andre sine - men jeg er blitt utrolig god på å skjule det. Både for andre og meg selv. For tiden har jeg det veldig bra, men min fortid, tanker og følelser henter meg alltid inn igjen om minner meg på de vonde tingene. Jeg kjenner jeg er lei av å måtte gjøre mitt beste, presse meg selv. Jeg trenger en pause. En pause fra skolen, plikter, forventninger. En pause fra samfunnet.


Jeg stoppet opp og tenkte: "Hvordan har jeg det egentlig?". Dagene hadde bare flydd av gåre og jeg følte meg som en zoombie. Jeg gjorde bare det jeg måtte for å komme meg igjennom dagene. Jeg kjente jeg var sliten og skuffet. Jeg hadde fått tilbakemelding av PP- tjenesten. "Vi ser ingen grunn til å teste deg videre, for ut fra testene du har vært igjennom har du ikke dysleksi. Jeg ser at du har problemer med lesing, men det er nok på grunn av din oppvekst, fordi du er understimulert, ikke fått hjelp nok og på grunn av diagnosene dine". Jippi! Eller? Var jeg virkelig glad for dette, nei heller tvert imot. Hun spurte om jeg ble skuffet, men jeg sa nei. Jeg forsto hva hun sa, og klarte fint å se at dette påvirket lesingen min. Jeg skulle bare ønske at det ikke var slik. Hvorfor må min fortid og den "angstfulle og deprimerte Ida" stadig komme frem og tuppe meg i ræva? Den personen som jeg så inderlig skulle ønske ikke fantes. Jeg følte meg mislykket. Hvorfor er det slik at jeg skal feile på alt? Hvorfor har skolene jeg har gått på sviktet meg såpass mye? Hvordan kan de ikke ha sett at et barn er deprimert, at et barn sliter både på skolen og hjemme?Jeg kunne hatt det bedre nå om noen hadde gjort noe på barneskolen.


Fra første skoledag nå i høst bestemte jeg meg for å skjule denne Ida, for jeg ønsker ikke å bli dømt på grunn av mine psykiske lidelser. Det er så mange fordommer, og jeg ønsker å bli sett på som alle andre mennesker på denne jorden. Jeg ønsker å være normal. Det er flere dager jeg har følt meg nedfor, fått angst på skolen og følt at jeg ikke klarer mer, men jeg må klare det. Jeg kan ikke la meg selv falle ned igjen. Jeg må kjempe hver dag så jeg kanskje en vakker dag er kvitt angsten for godt. Jeg må jobbe ti ganger hardere for å få med meg noe som helst og jeg må jobbe for å klare å være sosial eller rekke opp hånda i timen. Realiteten er at jeg ikke klarer det, jeg kommer ikke til å klare å få de karakterene jeg vil, nettopp på grunn av min bakgrunn. Jeg har for høye krav til meg selv, men så ønsker jeg ikke slakkere krav heller. Jeg vil være den beste meg, innen alt. På grunn av min bagasje sliter jeg emosjonelt, sosialt, med konsentrasjonen og generelt på skolen. Det er bare så utrolig kjedelig å daglig bli minnet på hvem jeg egentlig er, og hele tiden måtte motivere meg selv for å jobbe knallhardt. Det er så ekstremt vanskelig. Jeg ønsker ikke at andre skal se meg knekke sammen, men størst av alt vil jeg ikke se meg selv knekke, igjen. Det jeg ønsker mest på denne jord akkurat nå er et nytt år, uten problemer med skolegang, sosialt og psykisk. Jeg er dritt lei av å gå på piller, igjen. Jeg ønsker å slutte på dem, men så er det de som gjør at jeg klarer meg så bra som jeg gjør. Pillene gjør at jeg klarer å komme meg ut døra.


Jeg føler meg dum, for jeg klarer ikke å oppnå det jeg ønsker. Det er ekstremt vanskelig å ikke sammenligne meg selv med andre. Jeg tviler på meg selv. Alle andre ser ut til å ha mange venner, hvorfor ikke jeg å få like mange? Selvfølgelig er jeg ekstremt glad over de jeg har, men jeg misforstår menneskers signaler og overtenker for mye. Det knekker meg sammen. Jeg klarer ikke å gå til mennesker gjentatte ganger uten at de en dag spør om jeg vil være med dem. Jeg hater å måtte invitere meg selv inn i samtaler. For da er jeg ikke ønsket. De rundt meg ser ikke meg på samme måte, antagelig. Kanskje de ser på meg på en finere måte enn jeg selv gjør. For egentlig er man sin egen verste fiende. Tankene er et helvete, og man er selv djevelen. Jeg fucker antagelig bare opp for meg selv, men jeg vet ikke hvordan jeg skal rette på det. «Ida, du må bare godta at du er slik. Du vil alltid ha det slik. Det er sånn det er å ha angst og være kronisk depressiv» - jo takk skal du ha. Jeg er noe jeg ikke ønsker å være, eller nei- jeg er ikke diagnosene, jeg har de. De skal ikke kjennetegne meg, men det er det de gjør.


De fleste mennesker vet ikke hvor slit det faktisk er å slite psykisk. "Ida, se å skjerp deg! Du er jo ikke deprimert!" - å nei, er jeg ikke? Mennesker ser på det som en selvfølge at man skal klare seg på skolen, oppnå de karakterene. I 2013 turte ikke jeg å være i min egen hage, jeg sluttet å spise, stengte meg inne. Jeg hadde de verste planer om hvordan jeg skulle ende mitt liv, og plutselig kom dagen jeg hadde den gyldenen muligheten. Jeg gikk i kjelleren. Dette skulle gå fort, det skulle bli deilig. Jeg skulle ikke etterlate meg brev til familien, jeg skulle bare dø. Forsvinne da de minst ventet det. Jeg sto der med kniven over blodårene. Jeg dro den sakte over. «Er du sikker på dette Ida?».Jeg presset den hardt ned. Akkurat da kom det et lite håp, et håp om at ting kunne bli bedre. Jeg la fra meg kniven, og dagene, årene etter denne hendelsen har vært et slit. Jeg sier det ikke til noen, for det er for meg en selvfølge at jeg har jobbet med meg selv. Jeg ønsker ikke å syte eller klage, jeg ønsker å være det mest positive menneske på jord. – Men det klarer jeg ikke, jeg må lette på trykket. Det er ikke en selvfølge at jeg har fått det så bra som jeg har, men det er det kun personer som selv har slitt som ser.


Hvordan kan jeg få venner? Hvordan kan noen ønske å bli sammen med meg? Hvordan skal noen ville bli det, da det eneste samfunnet sier er "aldri bli sammen med en som er psykisk syk". De fleste forstår ikke hvordan en hverdag er med en psykisk syk person. Jeg slutter å spise, raser ned i vekt. Er i mørket hele tiden, kommer meg ikke ut. Tenker bare på selvskading og selvmord. Klarer ikke å jobbe, klarer ikke noe. Sover hele tiden, og klarer ikke å ta vare på meg selv. Hvordan skal jeg da klare å ta vare på noen andre? Hvordan skal jeg klare å vise at jeg bryr meg, vise omsorg og kjærlighet - da jeg ikke vil se noen i øynene en gang. Hvordan kan en gutt være sammen med meg? Jeg klarer ikke nærkontakt, øyekontakt. Jeg blir kvalm, føler meg skitten. Ser ikke meg selv i speilet, og hvis jeg gjør det fylles øynene bare med tårer. Jeg er en ekkel person. Jeg er et "løvetannbarn". Jeg er et "mobbeoffer", "voldtektsoffer". Hvordan kan noen ønske meg som sin kjæreste? Hvordan kan jeg være noens venninne? Plutselig svarer jeg ikke på flere uker, ikke kommer jeg på skolen. For alt de vet kan jeg tatt det siste pustet på denne jord, jeg kan ha dratt.


Det er det som er så irriterende, det kommer alltid et håp i meg, jeg tenker så positivt. Når alt jeg ønsker er å skade meg selv, klikke på verdenen, gi fullstendig faen. La meg knekke sammen, havne på sykehuset – psykiatrien, da skal det forbaskede håpet komme. Hvorfor i svarte kunne det ikke kommet før? Før all planleggingen, før alle tårene, selvskadingstankene kom. Før jeg sultet meg selv? Når du først har hatt selvskadingstanker og selvmordstanker så forsvinner de ikke så lett. HVER dag jeg har det vanskeligere enn vanlig kommer disse- ingen ting skal til før de kommer. En kommentar, ett blikk. En dårlig dag, og alt jeg vil er å herpe meg selv så jævlig at jeg må bort fra samfunnet i flere måneder. Bort fra meg selv, mine krav, verdens krav. Jeg vil bare være meg, drite i alt annet, bli kvitt angsten, dystymien, og de fæle tankene. «Men Ida da, nå må du gi deg! Dette går over! Du må se lysere på det, se fremover» - piss meg i øret! Nå har det vært slik så lenge jeg kan huske, så hvordan skal fremtiden bli så jævlig mye bedre? Mine dager, uker og måneder er som en berg og dalbane. Opp, ned, opp, jævlig langt ned, litt opp, enda lenger ned – så er jeg på begynnelsen igjen.


Hvorfor skal vi være så jævlig positive hele tiden? Hallo?! Jeg trenger å lette på trykket, uten å være til bry for noen! Jeg trenger at mennesker ser det jeg gjør hver eneste dag, men for dere er det en selvfølge. Jeg trenger at noen forstår hvor vanskelig det er. "Ja, jeg forstår jo det Ida. Er du sikker på at du ikke vil snakke med psykolog da?" - jo da, det hadde vært supert det - men det løser ikke alle problemer. Med årene er min fantasi blitt ekstremt bra på fæle ting. Jeg forestiller meg alt jeg vil gjøre av selvskading, sinne, skriking - men det letter bare trykket i noen minutter. Du aner ikke hvor mange ganger jeg er på vei til butikken for å kjøpe meg noe som jeg kan bruke for å skade meg selv. Den "avhengigheten" synes jeg faktisk er verre enn det var å slutte med røyk. Jeg vil forsvinne... Ikke for alltid, men for noen år. Slippe stress, press, skolegang, sosiale medier og alt annet. Jeg klarer ikke å være positiv til hver eneste ting i livet. Jeg takler ikke alt hele tiden, jeg er bare et lite, ubetydelig menneske i et større bilde. Jeg synes selv at jeg takler livet generelt jævlig dårlig. FAEN å vanskelig dette er! Hvorfor klarer jeg ikke å godta at jeg er slik som jeg er, hvorfor kan ikke ting bli som før? På mange måter var det lettere da jeg ikke viste om lidelsene mine. Min hverdag var bare fylt med negative ting, og det var lettere enn å vite at jeg mest sannsynlig vil slite resten av livet. Det var lettere at hver dag var et helvete, for nå har jeg fått kjenne på hvordan ting virkelig skal være. Jeg har fått kjenne på hvordan det er å være lykkelig, fornøyd og trives i livet. Dessverre må jeg stadig ned i kjelleren, se det verste med meg selv.


Jeg takler livet dårlig, dårligere enn jeg hadde trodd og håpet. Jeg vil bare forsvinne, bli borte. Jeg trenger en pause, nå.

Likes

Comments

Tanker, Meninger

På skolen jeg går på er det noen som har funnet ut at det er utrolig gøy å løse ut brannalarmen på skolen, så man slipper 15 ++ minutter av timen. Det dem tydelig vis ikke tenker på er at dette får konsekvenser som påvirker mange.Veldig mange elever har høye mål for skoleåret og ønsker 5 - 6 i alle fag. At du da mister så mye tid av undervisningen gjør at du ikke får lært det læreren hadde planlagt å lære bort. Det gjør at du må ta igjen det tapte selv. Brannalarmen er blitt løst ut så mange ganger denne måneden at jeg ikke klarer å huske hvor mange ganger det er. Dessverre har dette en enda større konsekvens for mange andre.

8 ganger denne måneden har brannvesenet rykket ut til skolen, og det har vært falsk alarm hver gang. Dette koster skolen 6000-8000 for HVER gang! Og ikke før i dag har noen sett hvem som har gjort det, dette blir altså dyrt for skolen. Som jeg skrev i sta så har dette enda verre konsekvenser enn dette, for det står mellom liv og død. Fremdeles er det nok mange som ikke forstår hvorfor dette er så alvorlig, derfor skal jeg forklare dere hvorfor. Brannvesenet har mye de gjør, de slukker branner hvor enn det er, de klipper opp biler når folk har kræsjet og mye, mye mer. Disse menneskene REDDER liv. HVER DAG! For å ha større sjanse for å kunne redde et liv må de være raske til stedet, men de må flere ganger prioritere hva som er viktigst å gjøre. Hvis alle bilene er ute, og det skjer et trafikkulykke må de velge hvor de skal. Hvis 300 liv står på spill på en skole, og 3 i en bilulykke. Hvor tror du de drar? Jo, skolen. Da kan vi faktisk ikke ringe de, med mindre noe alvorlig har skjedd! At det da er en falsk alarm kan gjøre at de faktisk drar fra en reel brann eller ulykke. Det gjør at de som virkelig trenger hjelp, ikke får det. Også er det noen ungdommer som er såpass egoistiske at de utløser alarmen bare for å slippe undervisning? I dag velger man selv å gå på skole, og er det virkelig så forferdelig å være der kan du ta en ganske raskt valg som kun påvirker deg selv. Enten går du der eller slutter. Når brannvesenet er på skolen så kan det skje flere ting rundt om i samfunnet. At de da må sjekke skolen gjør at de mister den dyrebare tiden de har for å redde flere andre liv. Da de kommer frem til stedet kan det faktisk være for sent. Personer kan ha død. Det påvirker så mange flere igjen og. Familie og venner, de mister sine kjære. Så hvordan kan noen da med god samvittighet utløse en alarm som tilkaller brannvesenet? Hvordan kan du gjøre noe slikt, være så selvsentrert at du tar andre liv for gitt, og driter i andre mennesker? Hvor er det blitt av medmenneskeligheten? For alt man vet kan det være din egen mor , venn eller noen andre du kjenner som hadde trengt den hjelpen. Eller kanskje du kjenner noen som mistet en person i sitt liv, fordi du sløste med tiden til brannvesenet. Er da de 15 ++ minuttene fri virkelig verdt det? I tillegg koster dette samfunnet mye. Å få brannvesenet/ ambulanse/ politi til seg i en situasjon der det trengs koster "ingen ting" for deg, fordi vi skatter av lønnen våres. Hele samfunnet betaler - bilene skal være i god stand hele tiden, alt utstyr i bilen, utstyret brannmennene må ha, utrykningen og mye, mye mer koster! I tillegg koster det bedriften unødvendige penger for en falsk alarm. Trenger jeg å forklare noe mer?


Dette er egoistisk, idioti og veldig, veldig respektløst. Dette MÅ det bli en slutt på! Dette er ikke greit. Det burde være unødvendig, og at brannvesenet selv må snakke med alle elevene på skolen er utrolig mye sløsing med tid. Tiden, ressursene, og hjelpen trengs andre steder. I dag var brannvesenet så dritt lei at de sto foran alle elevene og ba de om å slutte. Selv håper jeg at personen/ personene som har gjort dette må betale regningen selv. For regningen er dyr, etter 8 besøk. Brannvesenet gjør en særdeles god jobb og dette tror jeg de sjeldent får høre. De er dyktige og verdifulle. De redder andre mennesker hver dag. Uten disse menneskene hadde dette samfunnet vært fylt av tragedier. For hvem klarer vel å slukke en brann i en blokk på flere etasjer? Så hvis du leser dette, og selv har utløst en alarm på skolen du går på - enten for å være kul eller slippe timen. Tenk deg om, og slutt med det. Dette er ikke gøy, og for alt du vet kan det i verste tilfelle være en eller flere personer som er døde, nettopp på grunn av en falsk alarm.


- Hilsen en forbanna elev.






Lurer du på hvor mye ting koster? Her er to linker.

Pris nr 2

Pris

Likes

Comments

Angst, Tanker, Dystymi

Er det en ting som er tabu så er det virkelig det å gå på antidepressiva medisiner. Eller som folk flest liker å kalle det - lykkepiller. Veldig mange føler at de må holde dette i skjul, og velger å holde dette hemmelig. Det gjør at det fort kan bli vanskelig hjemme. I starten holdt jeg det hemmelig for familien, og jeg måtte gjemme medisinene mine. Det har også hendt at folk har spurt meg hva det er da jeg tar pillene før jeg legger meg på overnattingsbesøk. Noen reagerer med fordommer og ønsker at de ikke viste det, mens andre tar det lett og spør for å vite og forstå mer. noen later som om ingen ting har skjedd, mens noen blir sure. For å oppklare dette temaet mer, og svare på noen argumenter mot antidepressiva kommer det nå en liste med argumenter/ ting folk flest sier og tror om antidepressiva, en forklaring og oppklaring.


"Antidepressiva er piller man blir lykkelige av" - Ingen blir lykkelige av antidepressiva medisiner. Medisinene hever bare stemningsleiet da man er deprimert og gjør depresjonen kortere. Medisinen gjør deg altså ikke noe gladere eller lykkeligere.

"Man blir følelsesløs av å gå på antidepressiva" - Dette er heller ikke sant. Medisinene sløver ikke ned noen av følelsene man har, er man glad er man like glad som man pleier. Det er ikke slik at man plutselig aldri blir glad, trist, lei seg, lykkelig eller noe igjen. Mennesker med bipolar lidelse med store humørsvingninger vil derimot merke at medisinene gir et mer stabilt humør - men de blir ikke følelsesløse.

"Man blir avhengige av medisinene" - Dette blir man ikke. Mennesker som går på disse medisinene opplever ingen rus og blir ikke avhengige. Man kan fint slutte på pillene og klare seg uten de resten av livet. Mange vil derimot føle at man takler livet bedre da man gikk på medisinene, og ønsker å fortsette på de - men de har ikke et sug eller noe for å ta mer.

"Man endrer personlighet da man går på pillene" - Nei, det gjør man ikke. Medisinene hjelper litt på depresjonen, og når mennesket er ute av depresjonen blir han/ hun den samme "gamle". De fleste har vært deprimert en eller flere ganger i livet og vet at man blir annerledes da man er deprimert. Dette betyr ikke at det er medisiner som gjør, men at man generelt blir annerledes da man er deprimert.

"De ødelegger hjernen din" - Hadde legemiddelet vært skadelig for hjernen ville ikke dette vært en behandlingsform mot angst, depresjoner og andre lidelser. Legene ønsker at mennesker skal få det bedre, ikke verre. Slik jeg ser det så er hjernen min "skadet" fra før fordi den ikke gir de stoffene som kroppen trenger for å reagere normalt .Hjerne lager ikke nok serotonin som gjør at jeg ofte blir deprimert.


Det finnes mange ulike typer antidepressiva medisiner, og ikke alle medisinene vil funke på alle. Derfor må folk flest prøve ut noen forskjellige (og forskjellig dose) for å finne en som passer seg. Det tar også tid før pillene fungerer. Da jeg startet med medisinene tok det to uker fra jeg fant riktig type til de funket. Jeg prøvde først en type, så en annen, for så å legge til en annen type antidepressiva som gjorde mine depresjoner lettere. Det betyr at jeg daglig tar to typer medisiner. Det er også forskjellige bivirkninger med medisinene, men ikke alle opplever å få det. De første to ukene var jeg kvalm og hadde hodepine. Dette ga seg etter to uker med medisiner som passet for meg.


Jeg husker selv da jeg skulle begynne på medisinene at jeg holdt det hemmelig for familie og venner fordi jeg var redd for deres reaksjoner. Selvfølgelig var det ikke alle som likte det, men det var også flere som støttet meg i mitt valg. Jeg syntes det var vanskelig å holde det hemmelig, og det var og er tross alt mitt valg å ta medisinene. Familien fikk mene og tenke det de ville. Da jeg valgte å fortelle det kom det forskjellige reaksjoner, og nå som jeg har gått på medisinene lenge ser spesielt familien min at dette faktisk har hjulpet meg mye. Jeg har så og si ikke angst lenger, og jeg er mye mindre deprimert. Og det setter alle pris på, spesielt jeg - for depresjoner er virkelig ikke lette saker å ha med å gjøre. De merker at jeg er mitt "gamle" jeg og at jeg er stort sett er positiv og glad. Før skolestart sluttet jeg på medisinene fordi jeg var lei av å ta de, og jeg husket de sjeldent. Det gikk utrolig dårlig som mange vet, og jeg valgte å begynne igjen. Jeg har ikke angret et sekund på det valget, hverken da jeg startet med de første gang eller andre gang. Jeg har det mye bedre, og føler meg endelig som den jenta jeg alltid har vært.


Det ligger utrolig mye ute på nett angående antidepressiva, her er to av sidene jeg har lest:

KK - antidepressiva

NHI - Antidepressiva


Del gjerne innlegget videre, så temaet kan bli mer opplyst og mindre tabu.

Likes

Comments

Ida, Tanker

Forrige uke begynte jeg å trene, og allerede får jeg flere spørsmål. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive et innlegg hvor jeg vil utdype et av spørsmålene. Spørsmålet jeg har valgt å skrive mer utfyllende om er "hvor får du motivasjonen fra?".


Her er mine største grunner til at jeg har begynt å trene:

  1. Jeg savnet det. Jeg har alltid likt å trene, selv om det er veldig hardt der og da. Følelsen jeg får etter en treningsøkt er fantastisk, og jeg får en utrolig stor mestringsfølelse.
  2. Jeg ønsket å fylle dagene mine med noe positivt. Jeg følte jeg hadde mange timer hvor jeg bare glodde i veggen her hjemme, og fant ut at det var bedre å bruke disse på et treningsstudio.
  3. Jeg ønsker å bli som den personen jeg føler meg inni meg.
  4. Jeg ønsker å få mer energi. Jeg merker allerede at humøret blir mye bedre etter trening, og da får jeg også mer energi.
  5. Jeg ønsker å bli sterkere og få bedre kondis. Jeg hater å føle at jeg blir sliten bare av å gå til å fra skolen. Nå har jo ikke jeg følt det slik på lenge, men jeg blir fort sliten av inntrykk. Dette håper jeg blir bedre med trening.
  6. Når jeg ser meg i speilet ser jeg at jeg ikke er der jeg ønsker å være. Jeg er fornøyd med mitt utseende, men jeg har faktisk tatt vare på mange av klærne jeg ikke passer lenger, og ønsket mitt er å passe de igjen.
  7. Jeg har noen store drømmer, og skal jeg få oppfylt disse må jeg være sterk både fysisk og psykisk.
  8. Jeg ønsker å bli en bedre utgave av meg selv, være sunn, trene og ha bra helse.
  9. Jeg trener for å forebygge sykdommer. Jeg tenker da på hjerte - karsykdommer, men også bedre astmaen og psyken min.
  10. Jeg får sove bedre. Søvn er noe jeg har slitt med i flere år, og når jeg har trent på dagen gjør det at jeg sovner mye fortere og bedre.
  11. Fordi jeg vil ha en sterk og godt fungerende kropp da jeg blir gammel.
  12. Selvtilliten blir bedre.
  13. Jeg får alene tid, og kobler helt ut. Alt stress blir borte, og jeg får tid til å fokusere på noe jeg liker.


Jeg har lagt en plan for hvor mange dager i uken jeg skal trene, og hva jeg skal trene hver gang. Jeg har skrevet det positive og det negative med å trene, og selvfølgelig er den positive siden størst. Det har jeg gjort for å ha med meg de dagene jeg ikke er motivert for å trene. I tillegg står det mål og delmål som jeg ønsker å oppnå i boka mi. Dette er veldig lurt å gjøre, så man ser om man oppnår det man ønsker. Det er fort gjort å glemme grunnene til at man trener derfor er det fint å skrive det ned. Jeg skal trene tre ganger i uka, og jeg har lagt opp de dagene etter timeplanen jeg har på skolen. På mandager og onsdager slutter jeg 14.00, og torsdager 13.00. Dette er derfor blitt mine treningsdager. Selvfølgelig kan jeg trene de andre dagene og, men jeg ønsker ikke å overkjøre treningen for da kan jeg fort slutte å trene da jeg er i startfasen. Jeg fokuserer heller ikke på hvor lenge jeg trener, men hvordan jeg trener. At jeg gjør øvelsene riktig, og at jeg får gjort alle. En annen ting som er viktig å huske er at resultatene ikke kommer med en gang. Det kan og vil ta tid før man ser forandringer. I tillegg er det vanskelig å se forandring på seg selv da man flere ganger om dagen ser seg selv i speil osv. Da blir man fort "blind" og at man ikke ser det som er annerledes. Derfor har jeg tatt bilde av meg selv i undertøyet, slik at jeg om noen uker kan ta nye og sammenligne de. Da ser jeg om det er noe forandring, og dette vil da være en stor motivasjon. Nå skal det også sies at jeg ikke går på noen diett eller følger en matplan. Jeg spiser det som er til middag, og unner meg ting - selv om det er i mye mindre grad enn før. Jeg spiser rett og slett det jeg har lyst på, da jeg har lyst på det - men jeg holder det nede til en fornuftig porsjon.

(bilder hentet fra: pintrest - workout quotes)​


Så for å svare på spørsmålet, hvor får jeg all motivasjonen fra?

Jo, det får jeg fra målene, delmålene og listene jeg har skrevet i boka. Jeg får motivasjon fordi helsen min har vært på bånn, og jeg ønsker å komme på topp. Jeg røyka i fem år, og astmaen min ble verre og verre. Selv etter jeg har sluttet å ryke er astmaen min blitt verre. Jeg har kjent på redselen for å dø av astmaen så utrolig mange ganger. Det er noe jeg ikke ønsker å oppleve igjen, og det er det kun jeg som styrer. Astmaen vil bli bedre jo mer jeg trener, så dette er en utrolig stor motivasjon for meg. Jeg får motivasjon fordi jeg tror og mener at treningen vil påvirke meg psykisk, og kan bedre mine psykiske lidelser. I starten vil jeg selvfølgelig kjenne på angsten osv, men dette vil etter hvert gå over. Det er vanskelig å ikke sammenligne seg med de andre på studioet, og det å ikke være bekymret for om jeg gjør feil eller ser rar ut. Heldigvis gikk jeg hos en utrolig god PT i fjor, og jeg har lært så utrolig mye som jeg tar i bruk hver gang jeg trener. Disse dagene hvor jeg har trent har jeg faktisk klart å komme inn i min egen boble, noe jeg ikke har klart før. Dette gjør at jeg får enda mer lyst til å trene. Jeg får motivasjon av å lese artikler om trening og kosthold. Jeg leser anbefalinger av treningsutstyr, titter på klær, proteinpulver og alt annet jeg finner på nett som har med trening å gjøre. Jeg får utrolig mye motivasjon og blir veldig inspirert av bilder og folk på instagram. Jeg følger personer som trener, og personene jeg ser opp til. Jeg blir også veldig motivert av å dele ting selv på instagram. En annen side jeg bruker mye er pintrest. Der søker jeg opp alt som kommer opp i hodet mitt, og lagrer alle bildene jeg liker. Disse titter jeg på hver dag, og det får meg så utrolig glad - fordi jeg vet at jeg allerede er på en god vei til å bli slik jeg ønsker. Jeg har lastet ned en countdown app, og den teller ned til den dagen jeg har trent tre dager i uken i 12 uker. Da mener jeg selv at jeg bør ha oppnådd noen av mine delmål, og jeg mener jeg bør ha fått en rutine på å trene. Alle disse tingene gjør at jeg føler meg 100 % motivert, men den aller beste tingen er da jeg ser fremgang. Jeg ser allerede at jeg er blitt sterkere. Jeg startet med å ta 54 kg i benpress på mandag for en uke siden, og på torsdag samme uke tok jeg 70 kg. For meg er dette stort, da jeg i 2015 ikke tok mer en 45. Jeg har også klart å løfte mye tyngre med armene, og det er så utrolig gøy! Jeg ser at det jeg gjør med kroppen gir resultater, og den følelsen etter en treningsøkt er bare helt rå!


Så, sliter du enda med å finne motivasjon til å trene? Da anbefaler jeg at du lager en liste over mål, delmål, positive, negative sider osv. Titt på bilder, les artikler og start å trene, men velg så lenge og hvor ofte selv. Ikke føl at det er noe du må, men vil. 


Likes

Comments