Den siste tiden har jeg fått et litt annet syn på klær og shopping, og jeg er blitt mye mer opptatt av kvalitetsplagg. Litt av grunnen til det, er at jeg tidligere i vår kvittet meg med sinnsykt mye klær i forbindelse med en opprydding i klesskapet. I kjølevannet av dette har jeg kommet over et begrep som jeg skulle ønske jeg hørte om for ti år siden, og som jeg er blitt veldig opptatt av - "fast fashion". Det har forandret hele synet mitt på mote- og klesindustrien, og jeg synes det er et utrolig viktig tema som alle burde ha kunnskap om.

. . .

Fast fashion er en forretningsmodell som veldig mange kleskjeder jobber etter i dag. Det handler kort og godt om å få produkter raskest mulig ut på markedet, for hele tiden å kunne forsyne forbrukerne med de siste trendene. Dermed skapes et innbilt behov for forbrukerne, et behov for å hele tiden kjøpe nye klær. Dette behovet er delvis reelt også, fordi mye av de klærne som produseres er av så dårlig kvalitet at de ikke er ment for å brukes mange ganger.

I motsetning til designere, som gjerne har to kolleksjoner i året, har fast fashion-kjeder ofte så mye som 52 kolleksjoner i året. For å få dette til, er produksjonssyklusen, altså tiden fra idé til det ferdige produktet er i butikken, ekstremt kort - i noen tilfeller så lite som to uker. Dette skjer ved å effektivisere alle trinnene i produksjonsprosessen, slik at man kan produsere så mye som mulig, til en så lav pris som overhodet mulig. Designprosessen blir gjerne droppet, det er derfor du finner akkurat de samme trendplaggene i alle butikker, da de kopierer trendene istedenfor for å designe eget. Materialene som blir brukt er billige, ofte av lav kvalitet, og veldig ofte skadelige for miljøet. På toppen av det hele skal det kuttes på produksjonskostnadene, noe som både gjør at klærne blir sydd så fort som mulig (og man får dermed en dårligere kvalitet på sømmen), men det betyr også at de som syr klærne sannsynligvis ikke får en levelig lønn for jobben de gjør. Kun fordi vi skal kunne kjøpe enorme mengder med billige klær, for å kontinuerlig tilføye nye plagg til garderoben vår. Det er en eneste stor ond sirkel.

Det som kjennetegner fast fashion-kjeder, i tillegg til at de får nye kolleksjoner veldig ofte, er at de gjerne er store kjeder som både er produsent og forhandler. Altså butikker som selger kun klær fra sitt eget merke. På den måten kan de kontrollere hele produksjonssyklysen fra start til slutt. Eksempler på det er H&M, Zara, Mango, Forever21, Primark, Topshop osv osv. I tillegg er de ofte skambillige. Det er rett og slett umulig for en butikk å selge en kjole til 100 kroner på fullpris hvis kjolen er lagd av et kvalitetsmateriale, den som har sydd kjolen har fått en anstendig lønn og butikken i tillegg skal tjene penger på salget. Men dette betyr ikke at all fast fashion er billig altså. Zara er et eksempel på en butikk som kan ta seg godt betalt for plaggene sine, og du kan lett handle for tusenvis av kroner uten å få med deg så alt for mange plagg. Dette betyr ikke at de som produserer klærne deres har bedre vilkår enn de som produserer for H&M, eller at klærne har bedre kvalitet.

Fast fashion er motens svar på fast food. Det er usunn, billig junk. Usunt for miljøet og de som lager det. Billig for deg, og junk av dårlig kvalitet. Det gir deg den samme tilfredstillelsen som fastfood, og den samme trangen til å kjøpe mer.

Bildet over er fra Aftenposten sin serie sweatshop, og illustrerer veldig godt noe av poenget mitt. Jeg anbefaler alle å se serien, dere finner den HER.

Og når vi er inne på pris vs kvalitet: det er heller ikke slik at dyrere merker, som ikke er fast fashion, nødvendigvis er gode merker å handle på med tanke på kvalitet, miljø og etikk. Jeg har gått gjennom merkelappen på alt jeg har av klær i forbindelse med dette, og skuffende mye (nesten alt faktisk) var lagd i land som er kjent for såkalte sweatshops. (Sweatshop defineres foresten som en fabrikk der arbeidstakere jobber lange dager under dårlige forhold, med svært lave lønninger). Det er da snakk om klær i prisklassen 1000-2000 kroner, noe også dyrere. Det eneste jeg fant som ikke var lagd i slike land, var en t-shirt fra Tiger of Sweeden, samt en kjole fra Mads Nørgaard. De var lagd i henholdsvis Portugal og Hellas - så vet dere det. Mange av de dyre klærne var også lagd av billige, ikke-miljøvennlige stoffer, akkurat som fast fashion-produkter. Så at man legger mye penger i ting, er ikke en garanti for kvaliteten.


. . .

Dette er et veldig stort tema, og jeg kunne sikkert skrevet en bok bare om ting jeg har lært til nå. Men det er vanskelig å få fram på en oversiktlig måte i et blogginnlegg, derfor skal jeg prøve å oppsummere litt. Slik jeg ser det, er det tre hovedpunkter for meg personlig er problematisk i forhold til fast fashion:

1. Kvaliteten, eller mangelen på det
Jeg hadde som sagt en en opprydding i klesskapet mitt tidligere i år, der jeg kastet, donerte og solgte enorme mengder klær. Jeg innså for første gang hvor utrolig mye klær jeg hadde som jeg faktisk ikke brukte. Etter det har jeg blitt mer og mer opptatt av dette med overforbruk, og at vi hele tiden kjøper så sinnsykt mye klær som blir lite brukt. Men fordi jeg er opptatt av mote, så er faktisk klær viktig for meg. Det betyr ikke at billige klær av lav kvalitet er viktig for meg, snarere tvert imot. Jeg er opptatt av å ha en garderobe bygget opp av klær jeg elsker, som jeg føler meg vel i, og som jeg føler representerer meg. Det er også viktig at det jeg har, faktisk er klær som varer. Ingenting er så kjipt som å ha funnet en kjempefin genser som du føler deg bra i, men som ser stygg ut etter tre vask.

Jeg har etterhvert sett at jeg setter mye mer pris på å ha et kvalitetsplagg enn ti dårligere. Og sånn tror jeg det er for de aller fleste. Men det er vanskelig å kjøpe kvalitetsplagg, fordi de er vanskelig å finne. Klærne som blir solgt på kjedebutikker er rett og slett ikke lagd for å vare, de er lagd for å brukes noen få ganger og kontinuerlig byttes ut med nye trender. Noen ganger, innimellom, kan man selvsagt være heldig å komme over noe av ok kvalitet i en fast fashion-butikk, men det er heller unntaket enn regelen. Og selv ikke klær på dyrere butikker, av dyrere merker, er noen garanti for kvalitet. Mange av de dyrere merkene bruker noen av de samme metodene som fast fashion-kjeder: billige materialer og billig produksjon.

2. Lønn og arbeidsforhold til de som har lagd klærne
Produksjonen skal være så billig som overhodet mulig, og derfor settes den bort til land der arbeidskraften er billig, ofte i Asia. Noe av grunnen til at arbeidskraften er billig der, er fordi sikkerhet, arbeidsmiljø og etikk rett og slett ikke er like mye verdt der som det vi tenker at det burde være. Ikke bare får arbeiderne en lønn som det ikke går an å leve av, men de har også ofte et arbeidsmiljø som er helt forferdelig, der grunnleggende ting som toalettforhold og luftkvalitet ikke er på plass, man blir tvunget til overtid og kan bli sparket hvis man organiserer seg. Sikkerheten deres blir heller ikke tatt på alvor - et godt eksempel på det er Rana Plaza, en bygning som kollapset i Bangladesh i 2013. Det var en bygning som inneholdt både butikker, banker og tekstilfabrikker - der politiet hadde oppfordret til evakuering tidligere på dagen. Banken i Rana Plaza hadde fulgt anbefalingene og evakuert sine arbeidstakere, men sjefene i tekstilfabrikkene tvang arbeiderne til å jobbe. Dette førte til at 1138 mennesker døde, og 2500 ble skadet. Dette er bare et av mange eksempler. Og det er mennesker som lever og jobber under disse forholdene hver eneste dag, kun fordi vi skal kjøpe enorme mengder med billige klær.

3. Påvirkningen det har på miljøet
Mote, og særlig da fast fashion, har en stor negativ effekt på miljøet, og det synes jeg det er viktig å være klar over. Her er det flere faktorer som spiller inn: produksjonen av materialene som brukes, produksjonen av selve plaggene, og hvor plaggene ender når vi ikke bruker dem lengre. Men hvis vi begynner med det siste først: i 2015 kastet nordmenn 453 000 tonn med tekstilavfall, ifølge statistisk sentralbyrå. Dette tilsvarer sinnsyke 90 kilo per innbygger! En del av dette kommer selvsagt fra butikker, men vi som privatpersoner kaster også enorme mengder med tekstiler. Mesteparten av dette er ikke-nedbrytbart materiale, noe som vil si at vi produserer nesten en halv million tonn med søppel bare ved tekstilavfall, søppel ikke blir resirkulert. Men dette er kun et aspekt i forhold til miljøutfordringer og fast fashion.

Mange land med mye tekstilproduksjon har et helt annet (og mye dårligere) regelverk i forhold til utslipp av klimagasser og miljøgifter enn det vi har i Europa, og det er også mye dårligere kontroll med at regelverket følges. Dette kan få store konsekvenser for miljøet lokalt, både for natur, dyreliv, mennesker, matproduksjon, drikkevann, luftkvalitet osv. Det kan også få (og får) konsekvenser globalt. I tillegg til alt dette, kommer produksjonen av materialer. De mest brukte materialene i fast fashion er syntetiske materialer og bomull. Ingen av delene er bærekraftig. 25 prosent av alle sprøytemidler i verden blir brukt i bomullsproduksjon. De giftigste sprøytemidlene er forbudt i Europa og USA, men ikke nødvendigvis andre plasser. Sprøytemidler er noe som først og fremst er et problem lokalt der de brukes, men når vi som forbrukere som etterspør produkter framstilt med disse midlene, har vi likevel et ansvar. Sprøytemidler kan medføre betydelige helseskader hos de som jobber direkte med det, i tillegg til at det gir store utslipp av ikke-nedbrytbare kjemikalier til overflatevann. Dette vannet går ikke alltid via renseanlegg, som gjør at drikkevannet forurenses, og giftige (ofte kreftfremkallende) kjemikalier kommer inn i miljøet.


Bildet over er ikke helt representativt for temaet, siden Blair Waldorf ikke shopper fast fashion. Mentaliteten er likevel noe av den samme: vi shopper sinnsykt mye klær. Som gjør at vi sitter igjen med masse greier som nesten ikke blir brukt. Vi ender opp med å ikke eller nesten ikke bruke alle de i utgangspunket fine klærne vi kjøper, fordi vi kjøper så sinnsykt mye.

. . .

Jeg vet jeg står i fare for å virke dobbeltmoralsk når jeg legger ut dette innlegget, siden jeg tidligere har kjøpt og vist fram utrolig mye fast fashion. Men jeg tenker at det er bedre sent enn aldri. Og jeg kommer ikke til å slutte å bruke de klærne jeg allerede har, selv om det er fast fashion. Det gagner ikke noen. Jeg kommer sikkert til å legge ut antrekksbilder i fremtiden, der jeg bruker klær jeg har i skapet fra før. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal forholde meg til alt dette enda, fordi det er et utrolig stort tema med ekstremt mye å lære, og det er veldig mye jeg enda ikke vet. Det kan hende at det er informasjon som mangler i dette innlegget, som gjør at enkelte ting har fått en ufortjent positiv eller negativ fremstilling. Jeg er tross alt ikke allvitende, men jeg prøver så godt jeg kan å lære meg nye ting. Om dere mener noe er feil, eller burde vært tilføyd, så gi meg gjerne tilbakemelding på det! Men jeg tviler uansett på at jeg kommer til å handle noe særlig på H&M og andre butikker av samme typen igjen. Jeg har mistet fullstendig lysten til å støtte en slik industri. Hva andre gjør vil være opp til dem, jeg respekterer at andre tar andre valg enn meg, men jeg synes uansett det er viktig at vi vet hvor klærne våre kommer fra.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive et lengre innlegg om dette, men jeg synes det er vanskelig å få frem akkurat hva jeg tenker rundt det, så jeg tenker å bare droppe det. Men jeg kan si at jeg har slettet alle bildene mine på instagram, og alle innlegg på bloggen, da jeg følte at ting ble litt feil. Jeg har de siste årene gått mer og mer bort fra de tingene jeg opprinnelig ønsket for bloggen, og til slutt innså jeg at det var ikke sånn jeg ønsket det. Derfor tok jeg en litt impulsiv avgjørelse med å slette alt for litt over en måned siden, og jeg har ikke angret. Faktisk er jeg veldig glad og lettet, det føltes bra. Det er ikke det at jeg er misfornøyd med eller flau av det innholdet jeg tidligere har produsert, snarere tvert imot. Jeg har flere ganger lest min egen blogg bare for å vise meg selv at jeg kan. Men samtidig var det ikke slik innhold jeg ønsket å formidle, og det var ikke slik jeg ønsket å fremstå. Det var ikke nødvendigvis noe galt med enkeltinnlegg - men med hele retningen bloggen hadde tatt. Derfor vil jeg at dette innlegget skal representere en ny start. En ny start på en blogg der jeg ønsker å formidle mote og stil - og alt annet, uten at materialisme og overforbruk skal være i fokus.

Likes

Comments