Hva om jeg ga faen? Hva om jeg satt oppe hele natten, bare fordi jeg elsker følelsen av å være våken mens andre drømmer? Hva om jeg himler med øynene til samfunnets forventninger? Hva om jeg leser en bok, eller tar meg et glass vin istedenfor å oppdatere meg på nyheter? Hva om jeg spiser middag til frokost? Hva om jeg bruker morgentimene på å lete etter den koseligste kafeen i Oslo, eller kanskje til og med i de franske trange gater? Istedenfor å løpe til t-banen på tom mage? "Jeg må jo rekke skolen". Hva om jeg unner meg en ekstra varm latte, tar frem skriveblokken, og bare skriver, skriver ned mine tanker, mine ord? Uten en lærers påvirkelse. Hva om jeg lar meg inspirere av det lille, som i så manges øyne har null betydning? Hva om det er det som gjør meg lykkelig? Hva om jeg lar livet mitt basere seg på om kunsten å "bare" leve? Hva om jeg blir meg? Hva vil skje? Vil jeg noen gang få vite? - Tiden vil vise..



Tiden vil vise...

Tiden vil vise om jeg vil tørre. Den vil vise om jeg vil tørre å leve, eller om jeg velger å bare puste. Tiden vil vise om du aksepterer den ekte meg, eller snur ryggen til og går, men denne gang vil jeg ikke følge etter. Tiden vil vise om jeg vil tørre å kjenne. Tørre å kjenne på det jeg vil bruke min tid til å føle på. Tiden vil vise om jeg vil tørre å tilbringe tiden i de vakreste klokketimer, som jeg kaller dem. Den tid starter ikke på et eksakt klokkeslett. Den tid bare kommer, når det er plass nok til meg, og mine flyvende tanker. Det eneste jeg vet er at i det tidsrommet er det lettest å puste, den vakreste tiden å ha øynene vid åpne på. Den tid, er når jeg er meg, og du sover. Det er når jeg er oppmerksom på det lille. Det er den tiden av døgnet, jeg kan kjenne frosten bite meg i fingrene, men akkuratt da, bryr det meg ikke. Fordi synet av det vakre kalde, som klamrer seg fast til bladene, til bilruten, til rekkverket ditt, det synet er så nydelig, at det varmer meg. De vakreste klokketimer er fra solen går ned til den står fast midt på himmelen. Vil jeg tørre å la dette tidsrommet omfavne meg? Snakke til meg? Lytte til meg? Tiden vil vise..

Tiden vil vise om jeg noen gang vil tørre å nyte den ekstra varme latten, kanskje til og med skrive om den? Skrive ned hundrevis av setninger om bare hvor fantastisk det er å kjenne det gode varme bre seg ut i kroppen min. Og hvor lykkelig det lille gjør meg. Tiden vil vise om jeg vil bruke min energi og krefter på å "bare leve". Å se opp i skyene, og ikke bare drømme, men følge dem. Tiden vil vise om du og dere aksepterer denne reisen min. Som egentlig bare er å være. Å være meg, å leve ut mitt indre. Tiden vil vise hvem som snur ryggen til, og går. Følger den store breie asfalterte vei, som vi mennesker er oppvokst ved siden av. Det eneste jeg vet er at jeg skal fortsette på min smale sti, den stien som snart er gjengrodd. Fordi mitt mål er å rive føttene mine opp, trasse alle røtter som har knyttet seg fast til mine små føtter, og traske videre. Vil jeg falle? Vil jeg møte noe skummelt rundt neste sving? Jeg vet ikke.. Men det er det jeg vil. Å ikke vite.

Jeg vil tilbringe mine våkne timer i de omstendighetene jeg setter pris på, jeg vil tilbringe tid med mennesker som ikke dømmer. Med mennesker som vet hva jeg snakker om, eller som lever livet sitt. Ikke samfunnets. Jeg vil leve i disse omstendighetene, for bare da, får jeg puste, puste uten høy hvilepuls. I omstendigheter hvor jeg kan spre vingene mine, og fly dit jeg selv ønsker. Hvor jeg kan se opp på himmelen, hvor jeg kan danse i løvet en sen høstkveld, uten å bli dømt, uten å bli pratet ned til. Jeg ville bare danse i de nydelige bladene, jeg aldri har sett maken til.. Bli med da, vær så snill(?)

Jeg vil, jeg vil. Men vil jeg noen gang tørre? Tiden vil vise, om jeg i fremtiden bare puster. Eller puster og lever, slik jeg selv vil..


-Ida


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 132 lesere

Likes

Comments

Mørket blir brutt av lyse solstråler, som glimter gjennom persiennene. Jeg trasser de søvnige øynene mine, bryter dem opp, de sprekker. Endelig.. Jeg drar meg selv opp av sengen, tung som en murstein i dag også. Jeg fryser, jeg er trøtt, sliten, morgenånden smaker så altfor vondt. Med mine tunge morgenskritt, har jeg klart å kjempe min vei bort til kaffetrakteren.

Ahhh.. Varm, dampene mørk lykke renner ned svelget mitt. Varmer sakte men sikkert hele kroppen. Evergood kaffe. Finnes ikke bedre på denne tid av døgnet. Jeg tørker bort søvnen fra øynene, og drar opp persiennene. Oransje, rødt, brunt, gult, sol. Fantastisk. Høstsolen har vekket meg. Høsten, har vekket meg. For en deilig følelse.
Jeg står i vinduet, med en glovarm kaffekopp hånden, helt forfjamset. Jeg må komme meg ut i dette været!!

🍁

Jeg trekker inn et langt, dypt åndedrag. Den kalde høstluften dras ned i lungene mine. Høsten, strømmer inni meg. Fyller årene mine. Det får hjertet mitt til å arbeide enda fortere, pumpe enda raskere. En frisk høstbris er på vei gjennom kroppen min. Det kjennes godt. Jeg lukker øynene, smiler, kjenner solen varme min røde, kalde nesetipp. Jeg blir fylt av glede. Ekte høstglede. Fargene høsten bringer med seg. Lever nå inni meg...

Men plutselig.. Noe kvast skjærer langt inn i ryggmargen min. En stemme. Jeg ser over skulderen min. Du. Stemmen din. Åå, det gjør vondt. Jeg ser deg. Du ler, du hyler, du presser mobilen opp i ansiktet ditt. Du ler enda mer. Men det er falskt. Ordene dine, de skriker i mine øre. Ordene dine, de stiger opp i høstbrisen. Forurenser den rene, fredfulle høstlufta, som er på vei til å fylle noens lunger med glede..


..Så vær så snill. Hysj. Vær stille. Hør etter. Bare hør. Nyt. Lukk øynene. Lev i øyeblikket til høsten. La høsten en gjøre sitt, uten forstyrrelser. Den forsvinner nemlig mer for hver dag som går. Hver kveld blir det litt kaldere. Hver morgen kommer frosten litt tidligere. Så gjør noe så enkelt, som å lukke å lukke øynene dine. Gjør noe så enkelt som å sette pris på høsten. Vær så snill..



                                          Hysj, la høstlufta prate, la høsten fargelegge rundt oss. I fred.



Vær så snill.. La høsten slippe til..
🍁


- Ida.



















  • 77 lesere

Likes

Comments

Klokken er 00:26, jeg sitter i sengen, ser på en klissete komedie. Jeg åpner chipsposen, den ligger på skakke i fanget mitt. Jeg senker armen min ned i posen, drar ut en full neve, og propper den i meg. Jeg stopper opp.. Hva er det jeg gjør? Jeg må tenke litt.. Helt uventet, går det opp for meg, at jeg faktisk koser meg. Ja, det er helt sant! Jeg trives i eget selskap. Jeg lar tanken synke godt ned i magen. Roer meg ned, lener meg tilbake igjen, og kjenner en slags rar stolthet komme snikende. Den brer seg helt fra tærne og ut i fingrene. Jeg blir plutselig stolt. Så veldig stolt over meg selv, du aner ikke. Jeg kan faktisk sitte å bare nyte. Nyte den myke dyna. Nyte roen. Nyte filmen. Nyte atmosfæren. Nyte stillheten. Herregud, jeg nyter faktisk stillheten, ALENE. Ingen urovekkende tanker. Ingen tårer. Bare meg, en chipspose, og en film. Tenk at noe så enkelt, virkelig kan nytes, av meg?
Jeg kan kose meg. Selv om jeg .. Jeg kan gjøre dette. Jeg må stoppe opp igjen. Er dette meg? Ja! Hva faen? Jeg må nesten le.. Stoltheten kommer som en bris denne gangen. En frisk bris av l y k k e, som gjør meg stoltere enn verdens største hane..

Kjenner du deg igjen, så kjenner du deg igjen. Jeg ville bare dele dette med deg. Du, som nå føler deg truffet. At, ja. JA, det er mulig å nyte.. Det er mulig å sette pris på sin egen atmosfære.. Så kom igjen, jeg heier på deg. Hold ut litt til. Hold ut, bare litt til. Vær så snill, min kjære venn.. En vakker kveld, klokken 00:26. Du sitter alene, i sengen din. Yndlings sjokoladen har du godt plantet i fanget. Ja, du har jo faktisk en yndlings. Men vet du hva? Du fortjener den, kommer du plutselig på.. Du trives faktisk i eget selskap. Du vil smile, du vil være være så stolt over deg selv, du aner ikke. Ja, du kan faktisk gjøre dette. Du, min kjære venn. Du som kjente deg igjen, i dette merkelige innlegget. Du som forstod akkurat hva jeg skrev om. Du klarte det. Du nyter livet

​​
Vi klarte det. Vi nyter endelig livet. Og jeg er så innmari stolt over oss.



Klem.
  • 168 lesere

Likes

Comments

Jeg kunne ønske jeg var sterk nok. Sterk nok, til å kunne si at du kan legge all smerten din igjen hos meg. Kunne ønske jeg var sterk nok til å ta i mot smerten din, dra den ut av deg, hjelpe deg, støtte deg og fylle deg med positivitet. Den vonde sannhet, er at jeg ikke orker, jeg klarer ikke. Jeg prøver, men klarer ikke å ta smerten din innover meg, og svare med legnende ord. Det eneste jeg klarer å gjøre, er å gi deg er en klem, holde godt rundt deg, lene leppene mine mot hodet ditt, og fortelle deg at alt vil bli bra. Bare hold ut litt til. Beklager, men jeg klarer ikke gjøre mer enn det. Psyken min, kroppen min, har ikke nok energi. Den er ikke utholden nok til å gjøre noe mer. Beklager. Jeg elsker deg, elsker deg virkelig. Så vær så snill, legg deg i armene mine, så kan jeg gjøre det jeg klarer, gjøre det lille kroppen min orker. Ta klemmen fra meg, innover deg. Kjenn på kjærligheten min, uten å si noe, del smerten din, uten å si noe. Føl på øyeblikket, la tårene dine trille, la følelsene dine strømme, kaoset i hodet ditt suse. La hodet ditt, sjelen din, smerten din skrike, men gjør det hos meg. I stillhet.

Så vær så snill, ta i mot denne klemmen, føl den, husk den, hold fast på den for evig.

Fordi.. Den lydløse kjærlighet jeg gir deg nå, er nådeløs, den kjærlighet

                                          er     mitt       alt...                      ♥



- Ida


  • 351 lesere

Likes

Comments