Kjære samboer. Kjære mamma. Kjære alle som tror de kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, men som egentlig ikke aner hvor mange skjelletter som egentlig har ligget på skjul i skapet i mange, mange år. Dere som alltid har sagt at dere vet bedre enn meg, hva som er best for meg. Dere som ser på meg som om jeg fortsatt er et lite barn. Hadde dere bare visst alt det jeg har gått gjennom. Alt det jeg har latt meg selv gå gjennom. Fordi jeg var nysgjerrig. Fordi jeg trengte oppmerksomhet. Fordi jeg var sulten...på penger, på fame, på bekreftelse. Bekreftelsen jeg aldri fikk som barn.

Det er nemlig det som har ført til alt dette. Så, kjære mamma. Dette er litt din feil, dessverre. Men aller mest er det nok alle andre i samfunnet sin skyld.

Nå skal jeg gjenfortelle deler av mitt liv. Ikke den versjonen som jeg lot dere tro på, men den usminka, stygge og ekte versjonen. La oss starte med det mildeste. La oss starte fra begynnelsen.

Jeg hadde nettopp fylt 16. Et av de kanskje vanskeligste årene i mitt liv, når jeg tenker tilbake på det. Nylig har det vært enkelthendelser som har vært langt vanskeligere å takle enn mine trivielle hverdagsproblemer som 16-åringer. For noen år siden tapte pappa kampen mot kreft, og det var selvfølgelig langt jævligere for meg å håndtere enn livet som tenåring. Likevel, å være 16 var en lang kamp det også. En kamp mot meg selv, mot kroppspress, sexpress, rus-press, mobbing og utestengelse, usikker legning, og hundrevis av hemmeligheter fra mor og far og alle andre nære og kjære. I tillegg var foreldrene mine nyskilt, og gikk begge gjennom en form for midtlivskrise. Spesielt pappa, som brått ble svært interessert i nettdating med damer fra tidligere Soviet-land, som han brukte store summer på å kjøpe gaver og flybilletter til. Pappa var plutselig ikke pappa lenger. Han ble den kompisen man bor på kollektiv med, som skifter damer like ofte som andre skifter truser, og spiller irriterende høy musikk og drikker seg drita hver eneste lørdagskveld.

16 år gamle meg hadde sluttet å drikke brus, sluttet å spise godteri og omtrent sluttet å spise i det hele tatt. 16 år gamle meg ville være pen, og pen var synonymt med tynn. Jeg var lei av å høre at jeg hadde stor rumpe og store lår. Jeg hatet dem. På den tiden var nemlig ikke dette noe skjønnhetsideal å strebe etter, slik som idag. På den tiden ville jeg være tynn og søt med heavy eyeliner og glatt, blankt hår - slik som Avril Lavigne. Samtidig var jeg glad for å ha store lepper, slik som Angelina Jolie. Mens guttene i klassen mente jeg hadde fiskelepper og så ut som en akvariefisk, mente guttene jeg chattet med på nett, at jeg så ut som godeste frøken Tomb Raider. Jeg valgte å tro på dem, samtidig som jeg stadig slanket meg, sminket meg og viset frem mer og mer for å føle meg enda penere. Jeg ville jo tross alt se bra ut på webcam, mens jeg chattet med alle disse forskjellige guttene rundt omkring i landet.

Jeg ble avhengig av oppmerksomheten. Komplimentene. Kjærlighetserklæringene. Og alt det jeg trodde var en form for kjærlighetserklæring, som egentlig bare var tomme ord. Manipulerende ord. Jeg kunne ikke se det for hva det egentlig var, fordi jeg svevet i en tåke og var oppslukt av alle de vakre ordene som jeg bare ville høre igjen og igjen....om jeg bare gjorde litt til av det min kanskje potensielle Romeo ba meg om å gjøre, så kom jeg til å bli elsket på ordentlig. Ikke sant?

Ta av litt mer tøy, ta på meg selv litt lengre ned, hvor gikk egentlig grensen? Dette var jo normalt, tenkte jeg, og skammet meg samtidig veldig.

Inkognito - eller, iført hettegenser med hetta tredd langt nedover hodet, dro jeg på Cubus rett etter skoletid for å bruke lommepengene mine på sort, sexy blondeundertøy. Stockings og hofteholdere og det hele. Planen var å ta bilde av meg selv, iført det nye undertøyet, og sende det til en av de jeg pratet med på nett som jeg håpet var min potensielle Romeo. Rød som en tomat, stappet jeg Cubus-posen nedi veska mi og syklet hjem i all hast. Jeg måtte rekke å ta bilder før pappa kom hjem fra jobb. Det kleineste i hele verden ville jo vært om pappa fersket meg i å posere foran speilet iført sexy undertøy. Æsj!

Anpusten og sliten, løp jeg til badet og skiftet til det nye frekke antrekket mitt. En liten touch-up av pudder, øyenskygge og leppestift var høyst nødvendig i det svette, ekle ansiktet mitt, før jeg fikk sette i gang med fotograferingen. Flaks hadde jeg, da jeg såvidt rakk å gjøre meg ferdig med å ta bilder og skifte tilbake til klærne mine, før jeg hørte bilen til pappa parkere utenfor.

Etter et rart øst-Europeisk måltid og en småklein samtale om skolen og om været, rundt middagsbordet sammen med pappa og hans daværende flamme Tatiana fra Ukraina, fikk jeg gå fra bordet og returnere til den digitale verden. Mitt liv på internett var så fjernt fra mitt hverdagslige liv at man omtrent skulle tro at da jeg åpnet døra til rommet mitt åpnet det seg en portal til Narnia. En relativt fucked up versjon av Narnia, vel å merke.

Jeg lastet opp de nye bildene mine fra kameraet mitt til PCen. Strålende fornøyd med resultatet, sendte jeg det første bilde til Romeo. Han ville ha mer. Jeg sendte bilde nummer to. "Har du noen uten BH?", spurte han. "Sorry", svarte jeg, og følte meg litt skuffet over tilbakemeldingen. Han virket ikke spesielt glad over å ha fått de bildene jeg sendte ham. Tverrt imot så virket han skuffet fordi jeg ikke sendte noe dristigere. Fuck you, Romeo. Du er faen meg ingen Romeo.

Oppgitt og sliten av masete gutter på internett, søkte jeg komfort i å prate med en kompis. Teit som jeg var, sendte jeg ham bildene og spurte hva han syntes. Hva jeg ville oppnå med det, har jeg egentlig aldri skjønt. Det var nok et sårt øyeblikk og behov for komplimenter fra en nøytral kilde som resulterte i dette.

Akkurat som meg, så var denne kompisen min også en outsider med en dysfunksjonell familie, ikke spesielt mange venner og et hemmelig dobbeltliv. Jeg slet med selvbildet mitt, spisevanene mine og en evig jakt etter bekreftelse fra det motsatte kjønn. Han slet med at han ikke ville være en "han" lenger. Men samtidig følte han seg forpliktet til å være "han". Jeg aksepterte ham i kvinneklær. Jeg ga bort mine gamle klær i solidaritet slik at han kunne få være henne. Samtidig ble jeg stadig møtt av press fra venner og bekjente som syntes at det var ekkelt at jeg hadde en venn som var annerledes, og sa direkte til meg at dette måtte jeg slutte med. Slike bekjentskap var unormale å ha, og jeg ba om problemer ved å innlede et vennskap med mennesker som dette. Min mor var en av de som virkelig kjempet for å bryte dette vennskapet.

En dag tok vennskapet slutt. Vi kranglet fordi jeg bare ville omgås i hemmelighet hjemme hos en av oss, og aldri ute i offentlighet. Selfølgelig var min venn såret og forstod ikke hvorfor vi ikke kunne gå på kino, fest eller ut å spise - slik som andre vennepar. Jeg var for feig til å forklare at det var fordi jeg var lei av å få kritikk og hets fra alle rundt meg, og at det var enklere å håndtere om vi bare møttes i skjul. Omsider gikk det opp for min venn, og etter en heftig skjennepreken var det slutt. Hevn fikk jeg dessuten også smake på, da undertøysbildene mine ble videresendt til vennene mine fra skolen.

Dette var starten på en ny epoke. Dette - og hva som hendte på nyttårsaften deretter - var de to første årsakene til at mine barndomsvenner begynte å distansere seg fra meg. Det var min aller første erfaring med å bli slut-shamed.





Likes

Comments