Jeg er virkelig opprømt her jeg sitter. På date med selveste snåstamannen, Joralf Gjerstad.

Bak meg ser jeg andre som er like opprømte og forventningsfulle som meg.

Jeg hører summing av stemmer, knitring med poser, brusflasker som åpnes og popcornknasking. Noen har allerede satt seg, mens andre er på vei til den utvalgte stolen sin.

Det er en god aldersblanding samlet på dette stedet. Men ved et raskt overslag, er nok menn og damer, i godt voksen alder, overrepresentert. Det er tydelig at dette er noe som interesserer den eldre generasjonen like så vel som den yngre.

Ved siden av meg sitter min gode venninne, hun tygger popcorn og sjokolade med stor iver. Å vente med å nyte er ikke hennes stil, så nå koser hun seg stort, med alt som hører til en date som denne.

Der blir lysene dempet og jeg kjenner på ny en forventningsfull spenning i magen. Hva er det jeg nå skal få se. Jeg synker litt lenger ned i stolen og snart er jeg helt revet med inn i filmen som utspiller seg på lerretet foran meg.

Snåsamannen, hvem er nå egentlig denne mystiske mannen som alle snakker om? Mannen som bare med hendene, sies å ha gjort mennesker med forskjellige lidelser, friske. Går dette virkelig ann? Er det bare noe stort tull han driver med, lurer han folk til å tro på eventyr?

Jeg har på forhånd dannet meg et visst bilde av mannen. Ikke tatt noe standpunkt, men føler meg litt skeptisk.

Det første som slår meg, er de utrolig varme øynene som lyser imot meg fra lerretet. Jeg blir grepet av en slags indre fred, som om tvilen min allerede der forsvinner. For hvordan kan et menneske med slike øyne, fulle av kjærlighet, være en juksemaker.

Videre inn i filmen, får vi se episoder der han møter forskjellige mennesker i ulike sammenhenger. Hvert et møte med personene, vitner om stor omsorg og respekt for enkeltmennesket. Vi ser at han er oppriktig glad for å møte dem, og det er virkelig gjensidig. Han sier og viser med hele seg, at hvert et menneske er helt unikt og verdifullt.

Så får vi møte på kona til Joralf, Karin. Et nydelig menneske. Å se de to sammen, får en til å tro på kjærligheten. Måten de holder rundt hverandre, vitner om sann kjærlighet og gjensidig respekt for hverandre. Synet av dem sammen gjør meg rørt og glad.



Så kommer tiden som tydeligvis hele kinosalen har ventet på. Nå kommer alvoret og høydepunktet. Joralf sitter klar i et rom, her skal han ta imot noen tilfeldig utvalgte personer som har et problem. Vi som sitter i salen er spente og jeg hører hvordan folk holder pusten rundt meg. Det blir plutselig veldig stille, ingen graver etter popcorn eller knitrer med posene. Forventningsfull stillhet.

I rommet der Joralf sitter, kommer den ene etter den andre personen inn. Når den ene er ferdig, kommer den andre inn. Man kan se at de er spente og litt nervøse for dette møtet. Det er jo ikke hver dag man får anledning til å treffe en så kjent og spesiell person. Og ikke minst, vil han kunne hjelpe dem med problemet sitt?

Joralf møter hver person med et varmt smil og en lunefull humor, så det tar ikke lang tid før personene slapper helt av i hans nærvær.

Noe som helst resultater fra disse møtene får du ikke, da må du se filmen selv.

Men en ting er sikkert, jeg er ikke lenger i tvil om at denne mannen handler etter hjertet og kjærligheten. Måten han møter sine medmennesker på, livsfilosofien han lever etter og varmen som utstråles i øynene hans, sier mer enn hva ord kan beskrive.

Dette blir også styrket av leger som roser Joralf for det arbeid han gjør. Selv sier han at han har stor respekt for legevitenskapen og setter seg aldri over den. Han anbefaler alle å gå til legen når noe er galt.

Å være på date med selveste Joralf, var en nydelig opplevelse som gav meg stor glede, mye latter og tanker til ettertanke.

Om vi alle hadde levd etter hjertet og kjærligheten, droppet jaget og strebet etter makt og posisjon, da ville vi fått en verden full av harmoni og glede.

Men dette er nok for mye å håpe på. Men det er allikevel godt å få et glimt av det som kunne vært. Det gir en noe å strekke seg etter, noe å håpe på, noe å leve etter.

Og om vi ikke skulle få oppleve det her på denne jord, så vet vi at det er akkurat dette som venter oss en gang i det evige liv.


Alle bilder fra tv2.no

  • 18 Lesere

Likes

Comments


Rart i grunnen. Det har aldri slått meg før, men her er jeg vitne til catwalk i ventehallen.

Jeg er på flyplassen. Hele ventehallen er full av folk som venter på en av sine. Alle står vendt mot dørene der passasjerene kommer ut. Ingen sier et ord til hverandre, alle stirrer stivt på dørene. I det den åpnes, kan jeg føle hver og ens forventning. Er det min som kommer nå, er nok vår kollektive tanke der vi står.

Ut kommer det en enslig person. Personen går raskt framover mot hele mengden av fremmede folk. Glemt er all folkeskikk om å ikke stirre.

Der og da er det rettet et x antall øyne direkte på den stakkars passasjeren. Først er det bare øynene som beveger seg, men etter hvert som personen passerer, snur alle på hodet og følger personen helt ut av folkemengden.

Plutselig går døren opp og alt gjentar seg. Alle stirrer. Personen blir stille vurdert av hver og en som står der. Personen utfører en ufrivillig catwalk på flyplassen. Det morsomme er at det er ingen som ser en annen vei, alle er fullt oppmerksom på denne ene personen.

Det blir også mye smil blant folkemengden. Det er som et kollektivt fellesskap. Det foregår uten noen som helst vokal kommunikasjon. Alt som utveksles mellom hver enkel, skjer med øynene og smilet.

Når en passasjer kommer ut og ser en kjenning blant de ventende, smiler personene til hverandre. Men ikke bare de to, hele folkemengden smiler. Alle følger bevegelsene til de som gjenforenes. Der og da, kan en føle den kollektive forståelsen og gleden.

Har du noen gang tenkt over dette, enten som en ventende eller som passasjer?


  • 20 Lesere

Likes

Comments