Av og til bare snapper det for meg. Jeg kjenner jeg blir mer og mer irritert inni meg, uten at jeg egentlig trenger det. Det bare tar over. Sånn som i dag. Da sto jeg opp, startet å fikse meg til å dra på jobb, as usual. Hele denne uka har jeg og min kjære stått opp samtidig, han har fulgt meg til t-banen sammen med hunden vår. Det bare skjedde ikke i dag, uten at noen fortalte meg at det kom til å skje. Da ble det varmt i toppen på konemor! Det høres kanskje heelt på tryne ut for deg? It's not, med det hue jeg har fått utdelt. Så da ble det bare sånn, jeg måtte dra alene, og gikk faktisk litt snurt ut døra hjemme før jeg måtte småspringe for å rekke en bane som egentlig skulle gått tidligere. Jeg tok en peptalk med hodet og sa det gikk fint, null stress, nå er vi ferdig med morgenen. Ok, sa hue, også var det greit.

Akutt på jobb, kom det en tsunami av følelser som satt meg helt tilbake og måtte tømme tårekanalene for noen dråper før jeg kom meg til hektene igjen. Fjo! Men så har det liggi baki der, gnagd seg forsiktig gjennom porten jeg lukka. Det har sniket seg sakte frem og jeg kjenner jeg blir små snurrete. Jeg tenkte; ok, la oss ta en joggetur, så får jeg det ut, vekk og ferdig tenkt. Tydeligvis så var ikke joggeturen lang nok, kanskje bare halvveis. For da jeg fikk den vondeste stinga i sia du kan tenke deg, så kom alt. Rett ut. Til mannen. Han hadde ikke noe gode svar på alt jeg måtte lure på angåene tankene hans, da kom det igjen, så hardt at jeg bare måtte sone ut. Ellers hadde jeg begynt å grine, for det skjer når jeg blir frustert nok.

Også tenker jeg, hva er det egentlig som plager når det blir sånn? Hva er det egentlig? Dere vet når noen spør; hvordan går det egentlig med deg? Tja, si det... Hvordan går det egentlig med deg Tone, tenker jeg da. I don't have any answer. If someone has, skrik ut da!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Jeg mister pusten, festet på bakken. Jeg mister all fornuft og er sliten selv når jeg ikke gjør noe. Utmattet. Jeg blir tungpustet av å gå helt vanlig. Jeg gråter ustanselig og ser livet mitt stå stille. Folk sier jeg bare må ringe eller skrive til dem hvis jeg vil prate. Jeg er så takknemlig, men jeg klarer ikke prate, jeg begynner bare å gråte. Jeg gråter hver dag, nesten. Om det ikke er i fysiske tårer som triller ned over kinnene mine så gråter jeg inni meg. Jeg sover utrolig dårlig og bruker alle kreftene mine på å ikke falle sammen om dagen. Jeg prøver å smile, le og gjøre alle de tingene man skal gjøre. Noen ganger klarer jeg det andre ganger ikke. Noen ganger later jeg som jeg klarer det også, til og med.

For jeg lar de logiske svarere ta over sorgen jeg bærer i hjertet. Slik at jeg ikke har like vondt. Slik at de rundt meg ikke ser hvordan jeg egentlig har det inni meg. Slik at jeg fungerer nok til å komme meg gjennom dagene. For jeg føler på en følelse som jeg ikke helt forstår. Jeg er så uendelig lei meg og i en sorg jeg ikke klarer å takle fint. Jeg føler jeg ikke burde være så lei meg, for jeg vet andre har det verre. Jeg savner mer enn jeg har gjort tidligere. Jeg har så mye jeg ville sagt, vist, fortalt og gitt, men det er forsent og det gjør så inderlig vondt.

Skulle ønske noen kunne fortelle meg hvor lang tid dette tar. Hvor lang tid en sorg over et tapt liv tar å komme seg gjennom. Hvor mange tårer har et menneske, egentlig?

Likes

Comments

"De har alltid vært åpen med hverandre men hun vet ikke hvor bra det er for ei jente på 9-10 år å få høre at pappaen er deprimert og sliter i livet. Hun vet ikke hvor bra det er for ei jente på 9-10 år å bo sammen med en pappa som kommer full hjem fra byen eller personalfester, eller som faller ned trappa for han ikke klarer å holde seg selv på beina. Hun vet ikke hvor trygt det skal føles for ei 9-10 år gammel jente å se at pappaen hennes har kjørt hjem i beruset tilstand. Hun vet ikke hvor godt det skal føles for ei 9-10 år gammel jente å høre at hun er grunnen for en skillsmisse av en full far. Hun vet ikke hvordan det er å være ei 9-10 år gammel jente uten disse spørsmålene, for det var hun aldri. Hun VET han vil si at det er fortid og ingenting kan gjøres med, så det vil hun ikke høre en gang. Fortiden kan man ikke bare legge bak seg uten å nøste problemene opp, da kaster du bare et nøste bort og tar tak i et nytt. Du må tilgi og glemme for å gå videre."

En dag endres alt, en dag åpnes verden. Fortiden blir til arr. Livet går videre. Folk vokser.

Likes

Comments

Kroppen føles tung, men samtidig så skjør. 

Jeg jobber. Jeg sover. Jeg blogger ikke. Jeg har vært så sinnsykt udugelig å blogge. Det har rett og slett ikke blitt gjort. Noe unnskyldning eller forklaring trengs ikke. Hvorfor skal jeg si unnskyld, det er jo mitt eget fri sted, denne bloggen.

En av kundene mine sa jeg skulle ha blogget, for jeg var så artig. Well, not this time. For nå er det fullt, kroppen er ikke grei å leve i. Det gjør vondt. Minner. Lyster. Ønsker. Smerter. Det er et jævla slit å leve. Hvor man føler noe. Hvor folk betyr noe og man blir glad i folk. Hvor man knytter bånd, relasjoner og venner. Også endres alt. Man flytter. Vokser. Lever. Reiser. Mister. Vinner. Roter. Rydder. Ler. Gråter. Forteller. Tier. Lever.

Til slutt føles kroppen som er svart hull. Slik min gjør nå.

Likes

Comments