Hodet holder meg våken. Klumpen i magen sprer vonde vibrasjonsringer rundt i hele kroppen. Jeg befinner meg i en indre personlig krise kjennes det som. En krise jeg aldri føler blir bedre eller lettere.

Jeg skjønner ikke hva som skal til for at jeg bare kan være meg og at det skal være bra nok. Hvorfor ikke jeg kan prate sånn som jeg ble lært, uten at det skal ha noe å si. Hvorfor holder jobben meg våken?

Hva skal til for at jeg skal føle meg som meg selv igjen?

Alle ordene jeg sier føles rare. Jeg føler at jeg flere ganger når jeg prater, at folk heller ser at jeg holder kjeft i stedet for å si noe. Men så sier dem ingenting, de bare lukker ørene og later som. Eller så gir dem bare ikke noe svar, da skjønner jeg at jeg har vært meg selv for mye igjen. Det gjør så vondt. Jeg tror ingen rundt meg skjønner hvor skjør og sårbar jeg egentlig er.. Kanskje fordi jeg sier at jeg tåler mye. Og det er sant i og for seg, men ikke alltid. Ikke 24/7 og ikke kritikk på meg som menneske.

Jeg trodde jeg var snill.

Det er så mye som farer i meg. Mye jeg ikke skjønner, mye jeg vil forstå og mye som jeg ikke klarer å plassere. Å miste et menneske som betyr mer enn en tror, gjorde vondere enn jeg hadde sett for meg. Jeg strever hver dag nærmest på å holde meg sammen. Passe på å ikke knekke sammen, men så skjer det da, at jeg ikke klarer å holde bitene på plass. Da rømmer jeg til nærmeste toalett og gråter. Gråter uten å tenke på at sminke blir ødelagt, uten å tenke på at noen kan se det etterpå, uten å tenke at noen kan høre meg. Jeg bare takler ikke mer.

Livet byr på for mange sitroner.

Jeg er sliten. Så sliten i sjela mi. Så sliten av å høre at jeg ikke er meg på riktig måte. Jeg vil aller helst bare at alle ser hvor vondt jeg faktisk har det. At noen kunne se at jeg er nær bristepunktet hver eneste dag. At ved å grine litt i skjul hver dag gjør at jeg kommer meg videre til neste dag. For uansett hvor mange tårer som renner ned over kinnene mine, så blir ikke sårene i sjela mi mindre. De gjør ikke mindre vondt og de healer ikke fortere. De verker mer egentlig.

Minner meg på at denne verden kanskje ikke er for meg.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Jeg har kommet i en så god flow for tida. Tidligere har høsten virket så uendelig, tung og mørk og jeg har ofte blitt fanget i en depresjon. Det har ikke vært tilfellet de siste to årene og for hver høst som passerer blir det bedre, og det er så deilig!

Så jeg svever litt for tida. Jeg våkner tidlig og har lyst å få noe ut av morgenen, noe jeg alltid har nedprioritert for heller å sove. Sånn som i dag, våknet jeg samtidig som min utvalgte, vi sto opp sammen, slappet av og brukte god tid på morgenstellet. Bare koste oss sammen. Vi gikk til t-banen, jeg tidligere enn jeg trengte, for å kunne få noen minutter på å opprettholde brunfargen som Italia gav meg. Og jaggu fikk jeg tid til en kaffe også, og enda starter jeg ikke på jobb før kl 12. Hvor kommer denne energien fra? Kan vi alle bare krysse fingra for at den forblir og jeg blir et sprekt og glad A-menneske.

Peace out for now
-T

Likes

Comments

Det er tirsdag, jeg har første dag på jobb etter en helt vidunderlig ferie.

VI HAR GIFTET OSS!

Verdens fineste dag, med en herlig avslappende bryllupsreise etterpå.

...

Så nå starter hverdagen igjen, med jobb og duty. Litt deilig skal det bli, thats true. Og det som også er deilig er høsten, spesielt den høsten som har vært til nå. Fargerik, frisk og litt bitende kald tidlig og sent om dagen. Jeg elsker høsten, hvor det er tid for å pakke seg inn i skjerf, ullklær og skinnjakke. Hvor det et helt innafor å bruke tid hjemme med tente lys og en god bok. Et glass vin. En kopp te eller en kopp god kaffe. Bare nyte inne været. Deilig!

Jeg har startet dagene mine så godt de siste dagene. Spist god frokost, kledd meg i et langsomt tempo og sakte og komfortabelt tatt fatt på dagen. Håper jeg får til det nå som jobbhverdagen har banka på døra. Det gir så mye energi det å føle at du bare eier dagen før den starter ordentlig. Heia energi og høststemning!

Peace out for now

- T

(Sneak peek på verdens fineste dag)

Likes

Comments

Av og til bare snapper det for meg. Jeg kjenner jeg blir mer og mer irritert inni meg, uten at jeg egentlig trenger det. Det bare tar over. Sånn som i dag. Da sto jeg opp, startet å fikse meg til å dra på jobb, as usual. Hele denne uka har jeg og min kjære stått opp samtidig, han har fulgt meg til t-banen sammen med hunden vår. Det bare skjedde ikke i dag, uten at noen fortalte meg at det kom til å skje. Da ble det varmt i toppen på konemor! Det høres kanskje heelt på tryne ut for deg? It's not, med det hue jeg har fått utdelt. Så da ble det bare sånn, jeg måtte dra alene, og gikk faktisk litt snurt ut døra hjemme før jeg måtte småspringe for å rekke en bane som egentlig skulle gått tidligere. Jeg tok en peptalk med hodet og sa det gikk fint, null stress, nå er vi ferdig med morgenen. Ok, sa hue, også var det greit.

Akutt på jobb, kom det en tsunami av følelser som satt meg helt tilbake og måtte tømme tårekanalene for noen dråper før jeg kom meg til hektene igjen. Fjo! Men så har det liggi baki der, gnagd seg forsiktig gjennom porten jeg lukka. Det har sniket seg sakte frem og jeg kjenner jeg blir små snurrete. Jeg tenkte; ok, la oss ta en joggetur, så får jeg det ut, vekk og ferdig tenkt. Tydeligvis så var ikke joggeturen lang nok, kanskje bare halvveis. For da jeg fikk den vondeste stinga i sia du kan tenke deg, så kom alt. Rett ut. Til mannen. Han hadde ikke noe gode svar på alt jeg måtte lure på angåene tankene hans, da kom det igjen, så hardt at jeg bare måtte sone ut. Ellers hadde jeg begynt å grine, for det skjer når jeg blir frustert nok.

Også tenker jeg, hva er det egentlig som plager når det blir sånn? Hva er det egentlig? Dere vet når noen spør; hvordan går det egentlig med deg? Tja, si det... Hvordan går det egentlig med deg Tone, tenker jeg da. I don't have any answer. If someone has, skrik ut da!

Likes

Comments

Jeg mister pusten, festet på bakken. Jeg mister all fornuft og er sliten selv når jeg ikke gjør noe. Utmattet. Jeg blir tungpustet av å gå helt vanlig. Jeg gråter ustanselig og ser livet mitt stå stille. Folk sier jeg bare må ringe eller skrive til dem hvis jeg vil prate. Jeg er så takknemlig, men jeg klarer ikke prate, jeg begynner bare å gråte. Jeg gråter hver dag, nesten. Om det ikke er i fysiske tårer som triller ned over kinnene mine så gråter jeg inni meg. Jeg sover utrolig dårlig og bruker alle kreftene mine på å ikke falle sammen om dagen. Jeg prøver å smile, le og gjøre alle de tingene man skal gjøre. Noen ganger klarer jeg det andre ganger ikke. Noen ganger later jeg som jeg klarer det også, til og med.

For jeg lar de logiske svarere ta over sorgen jeg bærer i hjertet. Slik at jeg ikke har like vondt. Slik at de rundt meg ikke ser hvordan jeg egentlig har det inni meg. Slik at jeg fungerer nok til å komme meg gjennom dagene. For jeg føler på en følelse som jeg ikke helt forstår. Jeg er så uendelig lei meg og i en sorg jeg ikke klarer å takle fint. Jeg føler jeg ikke burde være så lei meg, for jeg vet andre har det verre. Jeg savner mer enn jeg har gjort tidligere. Jeg har så mye jeg ville sagt, vist, fortalt og gitt, men det er forsent og det gjør så inderlig vondt.

Skulle ønske noen kunne fortelle meg hvor lang tid dette tar. Hvor lang tid en sorg over et tapt liv tar å komme seg gjennom. Hvor mange tårer har et menneske, egentlig?

Likes

Comments

"De har alltid vært åpen med hverandre men hun vet ikke hvor bra det er for ei jente på 9-10 år å få høre at pappaen er deprimert og sliter i livet. Hun vet ikke hvor bra det er for ei jente på 9-10 år å bo sammen med en pappa som kommer full hjem fra byen eller personalfester, eller som faller ned trappa for han ikke klarer å holde seg selv på beina. Hun vet ikke hvor trygt det skal føles for ei 9-10 år gammel jente å se at pappaen hennes har kjørt hjem i beruset tilstand. Hun vet ikke hvor godt det skal føles for ei 9-10 år gammel jente å høre at hun er grunnen for en skillsmisse av en full far. Hun vet ikke hvordan det er å være ei 9-10 år gammel jente uten disse spørsmålene, for det var hun aldri. Hun VET han vil si at det er fortid og ingenting kan gjøres med, så det vil hun ikke høre en gang. Fortiden kan man ikke bare legge bak seg uten å nøste problemene opp, da kaster du bare et nøste bort og tar tak i et nytt. Du må tilgi og glemme for å gå videre."

En dag endres alt, en dag åpnes verden. Fortiden blir til arr. Livet går videre. Folk vokser.

Likes

Comments

Kroppen føles tung, men samtidig så skjør. 

Jeg jobber. Jeg sover. Jeg blogger ikke. Jeg har vært så sinnsykt udugelig å blogge. Det har rett og slett ikke blitt gjort. Noe unnskyldning eller forklaring trengs ikke. Hvorfor skal jeg si unnskyld, det er jo mitt eget fri sted, denne bloggen.

En av kundene mine sa jeg skulle ha blogget, for jeg var så artig. Well, not this time. For nå er det fullt, kroppen er ikke grei å leve i. Det gjør vondt. Minner. Lyster. Ønsker. Smerter. Det er et jævla slit å leve. Hvor man føler noe. Hvor folk betyr noe og man blir glad i folk. Hvor man knytter bånd, relasjoner og venner. Også endres alt. Man flytter. Vokser. Lever. Reiser. Mister. Vinner. Roter. Rydder. Ler. Gråter. Forteller. Tier. Lever.

Til slutt føles kroppen som er svart hull. Slik min gjør nå.

Likes

Comments