Jeg har stor tro på at det du sender ut i universet og hvordan du behandler andre vil komme tilbake til deg i en eller annen form.

I møte med andre mennesker ønsker jeg å bli møtt med respekt for den jeg er. Med hele meg, på godt og vondt. Jeg forventer ikke at alle skal like meg eller være enige med meg, men jeg ønsker å få forståelse for at jeg gjør ting på min måte i mitt liv. Jeg ønsker aksept for de valgene jeg og min mann tar på vegne av våre barn. Så får vi prøve og feile underveis og sammen finne de løsningene som passer best for vår familie.

Men alt dette er ikke noe jeg kan kreve, det er noe jeg må gjøre meg fortjent til ved å gi det til andre først.

Det samme gjelder også i min relasjon til mine barn. Jeg kan ikke kreve at de viser meg respekt om jeg ikke går foran som et godt eksempel og viser dem respekt for den de er først. Jeg tror på at vi skal anerkjenne deres følelser på lik linje med våre egne, men det er samtidig vår oppgave som foreldre å veilede de og lære de måter å håndtere følelsene på. Ved å snakke MED barna mine og ikke bare TIL de, har jeg stor tro på at vi får et dypere forhold som rommer så uendelig mye mer. Vi blir kjent på en helt annen måte. Jeg skal fremdeles være lederen som tar avgjørelsene de skal slippe å ta og detver til syvende og sist alltid jeg og mannen min som bestemmer, men å la de få følelsen av å bli sett og hørt tror jeg gjør noe med tryggheten og selvfølelsen de vil ta med seg videre i livet.

Det å føle seg viktig, er så innmari...vel, viktig 😊

Hva med om vi alle prøver å.være litt mere bevisst hvilke signaler vi sender ut til andre? Tenk om vi kunne møtt andre med et smil og et klapp på skulderen og prøve å forstå mennesket bak en handling før vi dømmer?

Vi går alle gjennom ting i livet som ikke nødvendigvis synes på utsiden. Noen ganger vises dette i form av dumme handlinger, utagerende oppførsel eller et tøft ytre. Jeg har selv vært den trøblete ungdommen som var frekk i kjeften, tøff i trynet og var opprørsk som få. Det som ikke kom til syne, var hvor utrolig liten, redd, usikker og sårbar jeg var på innsiden. Livredd for å aldri være flink nok. Tynn nok. Pen nok. Snill nok. Populær nok.

Tenk om noen kunne sett meg dypt inn i øynene og fortalt meg at den jeg var, var BRA NOK!

Jeg var pokker meg MER enn bra nok! Jeg hadde ikke trengt å bruke så vanvittig mye energi på å sulte meg for å bli tynnere. Jeg hadde ikke trengt å få panikk over å bli sett uten 10 lag med sminke bare fordi en gutt på barneskolen gang på gang fortalte meg at jeg var styggere enn de andre jentene uten sminke....jeg måtte bli voksen før jeg turte å gå ut uten sminke igjen. Selvtilliten min var utelukkende knyttet til et sminket ansikt og en kropp som aldri ble tynn nok. Jeg ble klassens og senere arbeidsplassens klovn for å dekke over hvor forbanna redd og usikker jeg egentlig var og jeg ble frekkere i kjeften enn alle andre for å skjule hvor vonde og sårende ordene deres egentlig var. Allerede på barneskolen fikk jeg høre hvor umulig jeg var og at jeg alltid kom til å være outsideren som aldri passet helt inn. For så å høre at jeg hadde blitt overlegen og "høy på pæra" når jeg endelig fant meg andre venner på ungdomsskolen og de slapp å ha mer med meg å gjøre. (Ikke alle var fæle altså og jeg har noen gode minner fra denne tiden også, men stort sett er barneskolen en tid jeg ønsker å fortrenge). Jeg håper inderlig at mine egne barn får bedre minner fra denne tiden som tross alt er med på å forme oss gjennom de viktigste årene i livet.

Nå skal jeg avslutte før det blir en hel roman. Når følelsene får styre fingrene som skriver, blir det ofte både rotete og langt 🙈Vel vel, litt tanker fra meg en fredags kveld.

Nå skal jeg Skavlan med Oda og knaske gulrøtter før senga kalle. Håper dere har en fin kveld.

Carpe diem og god karma til alle!

- Hilde -

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 114 lesere

Likes

Comments

Disse to skjønningene har nå vært syke i mer eller mindre en uke begge to. Rennende nese, omgangssjuke, hoste, sutring og ellers alt som hører med til denne tiden.

Minstemann har vært skikkelig "frimerkebaby" og skal bare sove på meg og sitte på armen 24/7 for tiden. Helt bokstavelig talt. Så kjenner jeg begynner å bli ganske sliten. Vondt i kroppen fordi armene aldri får pause, men akkurat nå er det dette han trenger. Og de få gangene han enten kan sitte hos noen andre eller vil ligge to sek alene, da trenger storesøsteren meg 😂

Leander evakuerte huset igår og rømte til moa (min mamma) i nabohuset og kom først hjem til leggetid for han skulle hvertfall IKKE bli syk. Skjønner ham godt.

Vi får satse på at vi etter denne uka kanskje kan komme oss ut av svette pysjamaser og bevege oss ut i sivilisasjonen igjen.

Flere med syke barn eller voksne i hus?

Carpe Diem.og god karma til alle!

- Hilde -

#nouw30dayschallenge

  • 130 lesere

Likes

Comments

Møt Pernille - min aller beste venninne og den som både har kjent meg lengst og best 💛

Helgen 20.-22. januar tok vi med oss babyene våre og reiste på helgetur til Bergen. De av dere som enten har lest det jeg har skrevet før eller kjenner meg vet at en sånn tur ikke hadde latt seg gjennomføre for bare kort tid siden. Hun ville nemlig ta meg med til Bergen før bryllupet i 2015, som en slags utdrikningstur. Men da var jeg ikke på noen måter på plass mentalt til å klare det pga panikkangsten. Det låste seg helt for meg og jeg ble så lei meg siden jeg så gjerne ville reise..

Mine 3 flotte venninner fra tiden i Molde hadde dessuten også bestilt tur til Riga, men den fikk jeg heller ikke vært med på pga en kombinasjon av at jeg hadde en baby som var veldig avhengig av kun meg og også angsten.

Den følelsen, av at jeg sakte, men sikkert tar tilbake kontrollen over livet mitt! Jeg tror faktisk man må ha mistet den totalt for å skjønne hvor fantastisk befriende det var å sette seg på toget og gå rundt i Bergens gater - attpåtil en travel lørdag, UTEN å få panikkangstanfall!

Jeg er så stolt, men også så takknemlig for at Pernille turte å ta sjansen på å planlegge og glede seg til en tur hun faktisk ikke ante om kom til å bli noe av før vi satt på toget. Når vi kom fram hadde hun til og med bestilt en overraskelse til rommet som en liten gave fordi vi hadde klart det! Du er helt gull 💜

Og bonusen var at de hjemme hadde koset seg masse også. Ting hadde faktisk ikke stoppet opp selv om jeg var borte, haha! Mannen hadde til og med tatt all klesvasken uten at min OCD fikk helt panikk 😂

Jeg GLEDER meg allerede til neste tur!

Hva er DU stolt over å ha oppnådd?

Carpe diem og god karma til alle!

- Hilde -

  • 144 lesere

Likes

Comments

Det har vært veldig stille fra min kant lenge, men jeg har nå fått en liten boost til å komme i gang med å skrive igjen og få bloggen opp å gå mer permanent.

Har fått noen henvendelser om hvorfor det er så stille og grunnen er rett og slett at jeg har hatt mer enn nok med å ta meg av 4 barn, meg selv og livet generelt.

For å få meg selv i gang skikkelig, har jeg derfor meldt meg på #nouw30dayschallenge 😊

http://nouw.com/magazine/boosta-din-blogg-och-vinn-resa-till-lond-4235

Håper det kan gi meg kicket jeg trenger for å gjøre dette mer permanent og skrive mer!

Håper alle har en god dag!

Carpe diem og god karms ønskes dere 💛

- Hilde -

  • 133 lesere

Likes

Comments

25. september 2016, kl 10.04 kom endelig lillebror til verden og gjorde familien vår helt komplett.

Hele fødselen var over på kun 1,5 time, så det var godt vi var på sykehuset når det først skjedde. Selve fødselen kan jeg heller skrive mer om i et annet innlegg, for akkurat nå vil jeg bare dele et bittelite bildedryss med dere. 

Tenk at vi nå er firebarnsforeldre! 

Det hadde jeg nok ikke sett for meg når jeg fikk mitt første barn for 13 år siden i en alder av nesten 20 år. Og selv om han kom som en særdeles uplanlagt overraskelse, så klarer vi ikke å se for oss hvordan livet var uten ham. 

Kjære alle sammen, la oss presentere lille Leiv <3 

Tenk at vår lille Lilly har blitt storesøster!

Hun er stoltest i verden, men også litt sjalu på at lillebror "stjeler" mamma litt.



Storebror Leander synes det var veldig fint med en gutt til i flokken vår.

Nå er det balanse i kjønnsfordelingen med 3 av hver ;)



Oda er rutinert i rollen som storesøster og synes bare det er kos med en ny baby i hus.

Flinke, fine jenta mi <3


  • 304 lesere

Likes

Comments

​Det har vært litt stille fra meg igjen. Jeg er inne i den siste intense perioden av svangerskapet og det begynner å bli tungt - både mentalt og fysisk. Kroppen er veldig tung, magen henger langt ned og ut og ikke minst er det mye mindre rom for å kunne slappe av nå som jeg har 3 barn fra før og de alle har hatt ferie frem til nå. 

Mandag begynner et nytt kapittel for begge de to eldste. Leander starter i 1. klasse og Oda i 8. og er dermed ferdig med barneskolen. Tenk det! Jeg er faktisk mamma til en tenåring..og jeg som ikke synes det er lenge siden jeg selv gikk på ungdomsskolen. En stor dag blir det uansett og jeg gleder meg sammen med dem. Lilly har jo akkurat startet i bhg og går 3 dager i uken. Selv om mammahjertet helst skulle hatt henne hjemme enda lenger, så kjenner jeg og på at det blir litt godt å ha den avlastningen i tiden fremover. Både nå som jeg er veldig høygravid med kun 36 dager igjen til termin og ikke minst i tiden etter fødsel hvor jeg nok trenger å samle krefter selv i tillegg til at den lille i magen kommer til å kreve all min oppmerksomhet en periode. 

Det er en ganske overveldende tanke at jeg ganske snart faktisk er firebarnsmor. Når jeg fikk mitt første barn for over 13 år siden i en alder av 19 (nesten 20) år, så hadde jeg nok aldri kunnet forutse at nettopp det skulle skje. Det er hektisk og det er slitsomt, men det er samtidig verdens mest takknemlige "jobb" å skulle ta seg av og følge opp 4 andre mennesker, fra nyfødt til forhåpentligvis voksne mennesker som står på egne ben og kan møte verden med ryggen rak og hodet hevet. Jeg får bare håpe at vi har klart å gi de nok trygghet, kjærlighet og egne meninger til at de klarer seg godt. Jeg er ydmyk og takknemlig hver eneste dag for at jeg har vært så heldig som har fått disse 4 skattene.

Jeg føler selv at jeg den siste tiden har lukket meg mer og mer inn i fødselsboblen min. Den boblen jeg har gått inn i mot slutten av graviditeten med alle barna mine. Inne i boblen dreier alt seg om forberedelser. Om å være både fysisk og mentalt klar for den store oppgaven som ligger foran meg. 

Nemlig å føde et nytt menneske. Det er en omfattende og altoppslukende tankeprosess, det å skulle klargjøre seg til en fødsel. Smertene, utmattelsen, forventningen, gleden, bekymringen...de er alle en del av det hele og noe jeg vet at jeg MÅ gjennom når jeg har valgt å sette enda et barn til verden - til tross for at jeg etter HVER fødsel har lovet meg selv å aldri, aldri utsette meg selv og kroppen min for nettopp dette igjen. 

Det er en slags skjebnens ironi i at jeg - som er utrolig dårlig på å gå gravid og som i tillegg sliter med fødselsangst, faktisk har valgt å få så mange barn. Det ligger en liten galskap i det hele, men når jeg ser på barna mine og kjenner på det unike båndet vi har..ja, da vet jeg at det hele er verdt det allikevel. Det er nettopp den tanken jeg er nødt til å holde fast ved gjennom graviditeten, spesielt de øyeblikkene hvor angsten for hva jeg skal igjennom er i ferd med å ta overhånd. Det ER verdt det og premien i andre enden gjør at jeg biter tenna sammen og holder ut litt til. 

Ei venninne sa det så fint. Dette er tiden for å gå litt innover i seg selv. Jeg tror mye av grunnen til at min tredje fødsel ble en mye bedre opplevelse for meg enn min andre, er at jeg brukte mye tid på mental trening i forkant. Både gjennom samtaler med jordmor og det at jeg reflekterte mye på egenhånd. Skrev ned mange av tankene mine og dermed ble jeg også mer bevisst på hva jeg egentlig var redd for og hva jeg dermed kunne snu fokuset på. Det hjalp også veldig å skrive et fødebrev med alle disse tankene, som både sykehuset, mannen min og ellers andre rundt meg fikk lese. Det føltes så trygt at jeg hadde fått delt det med andre som skulle være en del av det, da var det så mye enklere for de å hjelpe og støtte meg også. Derfor gjør vi det samme denne gangen også. 

Nå skal jeg bruke resten av kvelden i sofakroken med en god kopp te, mens jeg hører på regnet som høljer ned utenfor. Jeg er alt for dårlig på å hvile og har derfor pålagt meg selv å gjøre nettopp det i kveld.

Håper dere alle har en fin lørdagskveld - alene eller sammen med noen dere er glade i.

Carpe diem og god karma til alle!

- Hilde - 

  • 466 lesere

Likes

Comments

Da er vi endelig på vei til Danmark og fine dager i Danmark. Første stopp er Jahren gård i Stavern. Vi har vært her flere ganger før, både i forbindelse med Jentene på kyststien og som en mellomlanding før vi tar båten videre fra Larvik. Det er så koselig her og vertskapet er utrolig hyggelig. Anbefaler absolutt stedet videre om dere er på disse kanter.

Turen ned hit gikk på veier som selv etter norsk standard ikke er spesielt gravidvennlige. Har sittet mer eller mindre med øynene lukket og pustet meg gjennom sterke kynnere og vondt i kroppen. Det var derfor ekstra deilig å komme frem såpass tidlig at vi hadde tid til å slappe av litt før det ble tidlig senga på oss alle. Klokka ringer kl 05.30 i morgen, men det er vel typisk at man nettopp derfor ikke klarer å sovne med en gang.

Gleder meg til buffeten på båten, men for å holde både blodsukker og angst under kontroll har vi kjøpt inn et lite nødlager som kan inntas på vei til Larvik i morgen tidlig.

Håper dere alle har en fin sommer så langt!

Skal prøve å få til litt oppdateringer fra ferien når vi er på plass og godt installert i huset til svigers.

Carpe diem og god karma til alle!

- Hilde -

Et lite stemningsbilde fra avreisen idag. Dette er mens humøret fremdeles er på topp og ingen gravide kropper er lemlestet etter turbulente veier.​

  • 448 lesere

Likes

Comments

Jeg har ventet på denne dagen med litt skrekkblandet fryd.

Nå har jeg riktignok valgt å være åpen om sykdommen min og om hvordan den kan påvirke livet til både meg og mine nærmeste. Jeg har skrevet om og delt enkelte episoder og tanker som jeg har rundt dette. Hittil har det vært forbeholdt de på vennelisten min og kanskje noen av deres venner igjen - tror jeg.

Idag derimot, står det en reportasje på trykk i magasinet Foreldre og barn som handler om nettopp dette.

Meg og angsten. Angsten og familien.

Det føles litt merkelig å se seg selv på trykk på denne måten. Enda merkeligere føles det kanskje at dette nå kan leses av "hvem som helst" i Norges land. Men jeg står for absolutt alt jeg har sagt og jeg angrer ikke et sekund. Det føltes veldig riktig å dele og jeg håper at jeg kanskje kan ha vært med å bidra til bittelitt mer åpenhet. Det er en klisjé, men om bare ÉN person til klarer å bryte tausheten og være åpen om sine utfordringer og/eller usynlige sykdommer, så føles det veldig godt. Jeg mener det er utrolig viktig at vi tør å være åpne. Det har hvertfall hjulpet meg.

På mange måter er jeg på en god plass akkurat nå. Angsten ligger selvfølgelig alltid og lurer litt under overflaten, men for tiden føler jeg veldig på at det er JEG som har kontroll over den og ikke motsatt.

Jeg har utsatt meg selv for så mange ting som tidligere ga akutte angstanfall og hysterisk gråt og jeg har virkelig MESTRET det. Jeg har klart å være alene hjemme i flere timer og jeg har i tillegg slappet av og nytt det noen av dagene. Jeg kjører bil og jeg tar med meg barna på både lekeland og badeland uten at den helt store panikken tar meg. Det er en vanvittig deilig følelse og jeg skal nyte den så godt som jeg kan, så kanskje jeg kan få den til å vare.

I morgen reiser vi en uke på ferie til Danmark sammen med min mor og stefar, for å besøke familien til Niklas og kose oss noen dager før hverdagen kaller og det nærmer seg fødsel. Jeg er litt spent på selve båtturen over, da dette tidligere har vært en voldsom trigger for angsten min.

"Innesperret" på lukket område sammen med mengder av andre mennesker uten noen steder å flykte om angsten skulle blir for intens. Men jeg VET at det skal gå fint denne gangen også. Bare vi kommer oss ombord, finner plassene våre i buffetrestauranten og jeg får litt oversikt over situasjonen.

Og vet dere? Om det ikke skulle gå bra og jeg begynner å gråte eller blir redd, så er det også helt greit...

Jeg har kun med meg personer som jeg er trygg på, stoler på og som jeg vet ønsker meg det beste her i livet. Jeg er i de beste hender om jeg skulle trenge hjelp og jeg vet at de tar godt vare på barna på overfarten om jeg skulle trenge å puste litt for meg selv. Jeg er igrunn helt sikker på at jeg kommer til å bli mer sliten pga den store, voksende magen enn av angsten. Så jeg ønsker ferien velkommen og gleder meg til å reise på tur.

Håper dere alle har en god sommer og sender en klem til alle som trenger det!

Carpe Diem og god karma til alle!

- Hilde -

  • 1366 lesere

Likes

Comments

Som om ikke det er nok med alle andre følelser og greier man sliter med, så kommer graviditeten med en ekstra gave til oss kvinner. Nemlig ekstra viltre og uregjerlige hormoner som får herje fritt i minst 9 mnd + barseltid.

Tårene har sittet ekstra løst hele uka og det kjennes ut som at jeg konstant er på gråten.

Altså.

HELE tiden.

Jeg merker godt at det er tyngre å gå gravid med nr 3 og 4 enn det har vært med nr 1 og 2.
Det er selvsagt også stor forskjell på å gå gravid når man er 19, som jeg var første gang og til nå som jeg er...kremt 33 år. Rent fysisk er jeg allerede så sliten enkelte dager at jeg ikke klarer helt å se hvordan jeg skal komme gjennom de neste 4 mnd uten å gå totalt fra vettet. Misforstå meg rett - før noen tenker at jeg høres utakknemlig ut, men jeg er selvsagt glad for det lille livet som vokser i magen. Det er bare det at - til å være så fruktbar som jeg er, så har naturen lagt inn en liten ondskapsfull twist. Jeg er nemlig helt elendig på å være gravid. Jeg sliter veldig med tanken på at jeg ikke lenger har kontroll over min egen kropp. Det er noe som vokser inni meg og det skjer ting med kroppen min som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg nekter å tro at jeg er den eneste gravide kvinnen her i verden som har det sånn, men det er kanskje ikke så stuerent å si det høyt. Jeg kan i ny og ne nyte synet av den voksende magen, men følelsen av den er heller klaustrofobisk. Jeg nyter enn så lenge følelsen av de små sparkene i magen og det at jeg får litt mer kontakt med babyen vår, men jeg gleder meg mye mer til jeg kan få lære ham å kjenne på utsiden av magen.Det er nok helt sikkert veldig mange fine sider ved det å bære frem barna sine også, selvfølgelig er det det. Jeg mener bare det må være lov å innrømme at det langt ifra er noen dans på roser å gå gravid, selv om man er heldig og priviligert som får muligheten til å gjøre det. Absolutt alt blir så innmari tungvint og når ikke hodet alltid vil være med på notene, så har jeg i det minste kunnet stole på kroppen min. Akkurat nå nekter den plent å samarbeide på noe av det jeg gjerne vil gjøre. Et bekken som til tider gjør så vondt at jeg har mest lyst til å trygle legen om krykker, fordi en bitteliten rusletur med 2-åringen eller en tur i vaskekjelleren gjør at smertene pumper rundt i kroppen. Pupper som enten er som vrengte sokker eller ihjelsprengte jur og hevelser som kommer med en gang jeg tenker på å gjøre noe som i det hele tatt minner om fysisk aktivitet. For ikke å snakke om gleden ved å puste som en astmainfisert hvalross bare fordi man tenkte tanken på å skulle bevege seg fra den ene enden av stua til den andre, eller gud forby drister seg til å vaske gulv eller bad.

Nå høres jeg skikkelig negativ ut, jeg er klar over det. Men nå kjente jeg at jeg var helt nødt til å skrive av meg litt frustrasjon og dumme tanker, så de kanskje blir litt mindre etterpå. Som på signal, ga mini meg akkurat et velrettet spark i blæra...så da er det vel et tegn på at jeg får slutte selvmedlidenheten her og gå litt videre ;)

Konklusjonen min er: Jeg skulle gjerne hatt et helt fotballag av barn, for jeg elsker at det er liv og røre rundt meg. Lyden av barnelatter - ja til og med kranglingen deres til tider kan være herlig, men jeg skulle bare ønske det var en litt enklere vei til målet. For premien er jo verdt det til slutt.

Og jeg gleder meg allerede til det øyeblikket hvor jeg får vårt lille mirakel opp på brystet for første gang. En varm og våt liten kropp som vi endelig skal få møte ansikt til ansikt for første gang. Akkurat DET øyeblikket alene er faktisk verdt det og tiden kunne gjerne stoppet opp akkurat der og da. Men inntil da...i 4 mnd til, forbeholder jeg meg retten til å ønske at tiden gjerne må gå med superfart og at termindagen kan komme fortere enn fort.

Ha en fortsatt strålende søndagskveld alle sammen! Både med og uten mager.

Carpe diem og god karma til dere alle!

- Hilde -

  • 615 lesere

Likes

Comments

​Jeg er så lei av å være syk.

Alt jeg vil er å få lov til å våkne opp bare en eneste morgen uten å kjenne på alle de vonde tankene og følelsene 

Bare. En. Dag.

Jeg skulle gitt så mye for å kunne oppleve det igjen.

Følelsen av å våkne opp med bare helt "vanlige" bekymringer. 

Du vet, sånne som alle sikkert har i en eller annen form. Tanker om hverdagen og alt den rommer.

Istedet sitter jeg her i bilen og aner egentlig ikke hvor jeg skal gjøre av meg annet enn at jeg blir totalt overveldet av tanken om å være alene hjemme i huset vårt. 

Jeg aner nesten ikke hva jeg er redd for lenger, men stresset tar meg i det jeg tenker dagens første tanke. Altså, til og med før jeg åpner øynene og ser dagens første sollys. Det verste er når jeg våkner "for sent". Det vil si før kl 6-7. Idag våknet jeg først kl 6, men sovnet og våknet ikke igjen før kl 7.30. Da har jeg en halvtime på meg til å ordne meg og Lilly før de andre reiser og jeg "må" ut av huset selv. Godt jeg dusjet igår kveld, for det rekker jeg ikke da. For en idiotisk tanke fra en som faktisk ikke har annet enn tid idag? Har jo ikke en eneste avtale, så kunne stått i dusjen til varmtvannstanken var tom om jeg ville..men her sitter jeg da.

I bilen ved enden av vannet i Sudndalen og vet ikke helt hvilken vei jeg skal kjøre engang. Lilly koser seg med film og brødskive i baksetet og er heldigvis lykkelig uvitende om tingenes tilstand, lille kroppen. Jeg bør strengt tatt også spise selv, men skulle så gjerne kunnet innta dagens frokost i ro og mak hjemme i min egen stue uten å være så stresset at det føles ut som om hvert åndedrag er en kamp for å overleve. Få nok luft. Uten å hyperventilere. 

Jeg skjønner ikke i hvilken ende jeg skal starte med å snu lenger. Hvilke tanker må jeg gripe fatt i først og hvordan omgjør jeg dette til praksis? 

Jeg sitter egentlig med en del av verktøyene selv, men det er så forbanna tøft og vanskelig å skulle finne de fram. 

Hver. Eneste. Dag. 

365. Dager. I. Året.

Jeg lurer noen ganger på hvordan jeg fremstår utad. Hvordan oppfatter andre meg. 

Både de nære og kjære og de litt mer perifere bekjentskapene. 

Ikke fordi jeg nødvendigvis er så opptatt av å fremstå så bra for alle andre, men kanskje jeg kunne fått meg noen positive tankevekkere jeg kunne tatt til meg. 

Dette ble et ganske nakent og sårbart innlegg, men det måtte bare ut. 

Jeg håper dere alle har fått en litt bedre start på dagen enn meg. Og om ikke, så sender jeg varme klemmer fulle av kjærlighet deres vei.

Nå skal jeg prøve å "ta meg sammen" og prøve å snu tankene litt, så jeg kommer gjennom timene til de andre kommer tilbake. 

Carpe diem og god karma til alle!

- Hilde -

  • 699 lesere

Likes

Comments