25. september 2016, kl 10.04 kom endelig lillebror til verden og gjorde familien vår helt komplett.

Hele fødselen var over på kun 1,5 time, så det var godt vi var på sykehuset når det først skjedde. Selve fødselen kan jeg heller skrive mer om i et annet innlegg, for akkurat nå vil jeg bare dele et bittelite bildedryss med dere. 

Tenk at vi nå er firebarnsforeldre! 

Det hadde jeg nok ikke sett for meg når jeg fikk mitt første barn for 13 år siden i en alder av nesten 20 år. Og selv om han kom som en særdeles uplanlagt overraskelse, så klarer vi ikke å se for oss hvordan livet var uten ham. 

Kjære alle sammen, la oss presentere lille Leiv <3 

Tenk at vår lille Lilly har blitt storesøster!

Hun er stoltest i verden, men også litt sjalu på at lillebror "stjeler" mamma litt.



Storebror Leander synes det var veldig fint med en gutt til i flokken vår.

Nå er det balanse i kjønnsfordelingen med 3 av hver ;)



Oda er rutinert i rollen som storesøster og synes bare det er kos med en ny baby i hus.

Flinke, fine jenta mi <3


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 117 lesere

Likes

Comments

​Det har vært litt stille fra meg igjen. Jeg er inne i den siste intense perioden av svangerskapet og det begynner å bli tungt - både mentalt og fysisk. Kroppen er veldig tung, magen henger langt ned og ut og ikke minst er det mye mindre rom for å kunne slappe av nå som jeg har 3 barn fra før og de alle har hatt ferie frem til nå. 

Mandag begynner et nytt kapittel for begge de to eldste. Leander starter i 1. klasse og Oda i 8. og er dermed ferdig med barneskolen. Tenk det! Jeg er faktisk mamma til en tenåring..og jeg som ikke synes det er lenge siden jeg selv gikk på ungdomsskolen. En stor dag blir det uansett og jeg gleder meg sammen med dem. Lilly har jo akkurat startet i bhg og går 3 dager i uken. Selv om mammahjertet helst skulle hatt henne hjemme enda lenger, så kjenner jeg og på at det blir litt godt å ha den avlastningen i tiden fremover. Både nå som jeg er veldig høygravid med kun 36 dager igjen til termin og ikke minst i tiden etter fødsel hvor jeg nok trenger å samle krefter selv i tillegg til at den lille i magen kommer til å kreve all min oppmerksomhet en periode. 

Det er en ganske overveldende tanke at jeg ganske snart faktisk er firebarnsmor. Når jeg fikk mitt første barn for over 13 år siden i en alder av 19 (nesten 20) år, så hadde jeg nok aldri kunnet forutse at nettopp det skulle skje. Det er hektisk og det er slitsomt, men det er samtidig verdens mest takknemlige "jobb" å skulle ta seg av og følge opp 4 andre mennesker, fra nyfødt til forhåpentligvis voksne mennesker som står på egne ben og kan møte verden med ryggen rak og hodet hevet. Jeg får bare håpe at vi har klart å gi de nok trygghet, kjærlighet og egne meninger til at de klarer seg godt. Jeg er ydmyk og takknemlig hver eneste dag for at jeg har vært så heldig som har fått disse 4 skattene.

Jeg føler selv at jeg den siste tiden har lukket meg mer og mer inn i fødselsboblen min. Den boblen jeg har gått inn i mot slutten av graviditeten med alle barna mine. Inne i boblen dreier alt seg om forberedelser. Om å være både fysisk og mentalt klar for den store oppgaven som ligger foran meg. 

Nemlig å føde et nytt menneske. Det er en omfattende og altoppslukende tankeprosess, det å skulle klargjøre seg til en fødsel. Smertene, utmattelsen, forventningen, gleden, bekymringen...de er alle en del av det hele og noe jeg vet at jeg MÅ gjennom når jeg har valgt å sette enda et barn til verden - til tross for at jeg etter HVER fødsel har lovet meg selv å aldri, aldri utsette meg selv og kroppen min for nettopp dette igjen. 

Det er en slags skjebnens ironi i at jeg - som er utrolig dårlig på å gå gravid og som i tillegg sliter med fødselsangst, faktisk har valgt å få så mange barn. Det ligger en liten galskap i det hele, men når jeg ser på barna mine og kjenner på det unike båndet vi har..ja, da vet jeg at det hele er verdt det allikevel. Det er nettopp den tanken jeg er nødt til å holde fast ved gjennom graviditeten, spesielt de øyeblikkene hvor angsten for hva jeg skal igjennom er i ferd med å ta overhånd. Det ER verdt det og premien i andre enden gjør at jeg biter tenna sammen og holder ut litt til. 

Ei venninne sa det så fint. Dette er tiden for å gå litt innover i seg selv. Jeg tror mye av grunnen til at min tredje fødsel ble en mye bedre opplevelse for meg enn min andre, er at jeg brukte mye tid på mental trening i forkant. Både gjennom samtaler med jordmor og det at jeg reflekterte mye på egenhånd. Skrev ned mange av tankene mine og dermed ble jeg også mer bevisst på hva jeg egentlig var redd for og hva jeg dermed kunne snu fokuset på. Det hjalp også veldig å skrive et fødebrev med alle disse tankene, som både sykehuset, mannen min og ellers andre rundt meg fikk lese. Det føltes så trygt at jeg hadde fått delt det med andre som skulle være en del av det, da var det så mye enklere for de å hjelpe og støtte meg også. Derfor gjør vi det samme denne gangen også. 

Nå skal jeg bruke resten av kvelden i sofakroken med en god kopp te, mens jeg hører på regnet som høljer ned utenfor. Jeg er alt for dårlig på å hvile og har derfor pålagt meg selv å gjøre nettopp det i kveld.

Håper dere alle har en fin lørdagskveld - alene eller sammen med noen dere er glade i.

Carpe diem og god karma til alle!

- Hilde - 

  • 286 lesere

Likes

Comments

Da er vi endelig på vei til Danmark og fine dager i Danmark. Første stopp er Jahren gård i Stavern. Vi har vært her flere ganger før, både i forbindelse med Jentene på kyststien og som en mellomlanding før vi tar båten videre fra Larvik. Det er så koselig her og vertskapet er utrolig hyggelig. Anbefaler absolutt stedet videre om dere er på disse kanter.

Turen ned hit gikk på veier som selv etter norsk standard ikke er spesielt gravidvennlige. Har sittet mer eller mindre med øynene lukket og pustet meg gjennom sterke kynnere og vondt i kroppen. Det var derfor ekstra deilig å komme frem såpass tidlig at vi hadde tid til å slappe av litt før det ble tidlig senga på oss alle. Klokka ringer kl 05.30 i morgen, men det er vel typisk at man nettopp derfor ikke klarer å sovne med en gang.

Gleder meg til buffeten på båten, men for å holde både blodsukker og angst under kontroll har vi kjøpt inn et lite nødlager som kan inntas på vei til Larvik i morgen tidlig.

Håper dere alle har en fin sommer så langt!

Skal prøve å få til litt oppdateringer fra ferien når vi er på plass og godt installert i huset til svigers.

Carpe diem og god karma til alle!

- Hilde -

Et lite stemningsbilde fra avreisen idag. Dette er mens humøret fremdeles er på topp og ingen gravide kropper er lemlestet etter turbulente veier.​

  • 268 lesere

Likes

Comments

Jeg har ventet på denne dagen med litt skrekkblandet fryd.

Nå har jeg riktignok valgt å være åpen om sykdommen min og om hvordan den kan påvirke livet til både meg og mine nærmeste. Jeg har skrevet om og delt enkelte episoder og tanker som jeg har rundt dette. Hittil har det vært forbeholdt de på vennelisten min og kanskje noen av deres venner igjen - tror jeg.

Idag derimot, står det en reportasje på trykk i magasinet Foreldre og barn som handler om nettopp dette.

Meg og angsten. Angsten og familien.

Det føles litt merkelig å se seg selv på trykk på denne måten. Enda merkeligere føles det kanskje at dette nå kan leses av "hvem som helst" i Norges land. Men jeg står for absolutt alt jeg har sagt og jeg angrer ikke et sekund. Det føltes veldig riktig å dele og jeg håper at jeg kanskje kan ha vært med å bidra til bittelitt mer åpenhet. Det er en klisjé, men om bare ÉN person til klarer å bryte tausheten og være åpen om sine utfordringer og/eller usynlige sykdommer, så føles det veldig godt. Jeg mener det er utrolig viktig at vi tør å være åpne. Det har hvertfall hjulpet meg.

På mange måter er jeg på en god plass akkurat nå. Angsten ligger selvfølgelig alltid og lurer litt under overflaten, men for tiden føler jeg veldig på at det er JEG som har kontroll over den og ikke motsatt.

Jeg har utsatt meg selv for så mange ting som tidligere ga akutte angstanfall og hysterisk gråt og jeg har virkelig MESTRET det. Jeg har klart å være alene hjemme i flere timer og jeg har i tillegg slappet av og nytt det noen av dagene. Jeg kjører bil og jeg tar med meg barna på både lekeland og badeland uten at den helt store panikken tar meg. Det er en vanvittig deilig følelse og jeg skal nyte den så godt som jeg kan, så kanskje jeg kan få den til å vare.

I morgen reiser vi en uke på ferie til Danmark sammen med min mor og stefar, for å besøke familien til Niklas og kose oss noen dager før hverdagen kaller og det nærmer seg fødsel. Jeg er litt spent på selve båtturen over, da dette tidligere har vært en voldsom trigger for angsten min.

"Innesperret" på lukket område sammen med mengder av andre mennesker uten noen steder å flykte om angsten skulle blir for intens. Men jeg VET at det skal gå fint denne gangen også. Bare vi kommer oss ombord, finner plassene våre i buffetrestauranten og jeg får litt oversikt over situasjonen.

Og vet dere? Om det ikke skulle gå bra og jeg begynner å gråte eller blir redd, så er det også helt greit...

Jeg har kun med meg personer som jeg er trygg på, stoler på og som jeg vet ønsker meg det beste her i livet. Jeg er i de beste hender om jeg skulle trenge hjelp og jeg vet at de tar godt vare på barna på overfarten om jeg skulle trenge å puste litt for meg selv. Jeg er igrunn helt sikker på at jeg kommer til å bli mer sliten pga den store, voksende magen enn av angsten. Så jeg ønsker ferien velkommen og gleder meg til å reise på tur.

Håper dere alle har en god sommer og sender en klem til alle som trenger det!

Carpe Diem og god karma til alle!

- Hilde -

  • 1186 lesere

Likes

Comments

Som om ikke det er nok med alle andre følelser og greier man sliter med, så kommer graviditeten med en ekstra gave til oss kvinner. Nemlig ekstra viltre og uregjerlige hormoner som får herje fritt i minst 9 mnd + barseltid.

Tårene har sittet ekstra løst hele uka og det kjennes ut som at jeg konstant er på gråten.

Altså.

HELE tiden.

Jeg merker godt at det er tyngre å gå gravid med nr 3 og 4 enn det har vært med nr 1 og 2.
Det er selvsagt også stor forskjell på å gå gravid når man er 19, som jeg var første gang og til nå som jeg er...kremt 33 år. Rent fysisk er jeg allerede så sliten enkelte dager at jeg ikke klarer helt å se hvordan jeg skal komme gjennom de neste 4 mnd uten å gå totalt fra vettet. Misforstå meg rett - før noen tenker at jeg høres utakknemlig ut, men jeg er selvsagt glad for det lille livet som vokser i magen. Det er bare det at - til å være så fruktbar som jeg er, så har naturen lagt inn en liten ondskapsfull twist. Jeg er nemlig helt elendig på å være gravid. Jeg sliter veldig med tanken på at jeg ikke lenger har kontroll over min egen kropp. Det er noe som vokser inni meg og det skjer ting med kroppen min som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg nekter å tro at jeg er den eneste gravide kvinnen her i verden som har det sånn, men det er kanskje ikke så stuerent å si det høyt. Jeg kan i ny og ne nyte synet av den voksende magen, men følelsen av den er heller klaustrofobisk. Jeg nyter enn så lenge følelsen av de små sparkene i magen og det at jeg får litt mer kontakt med babyen vår, men jeg gleder meg mye mer til jeg kan få lære ham å kjenne på utsiden av magen.Det er nok helt sikkert veldig mange fine sider ved det å bære frem barna sine også, selvfølgelig er det det. Jeg mener bare det må være lov å innrømme at det langt ifra er noen dans på roser å gå gravid, selv om man er heldig og priviligert som får muligheten til å gjøre det. Absolutt alt blir så innmari tungvint og når ikke hodet alltid vil være med på notene, så har jeg i det minste kunnet stole på kroppen min. Akkurat nå nekter den plent å samarbeide på noe av det jeg gjerne vil gjøre. Et bekken som til tider gjør så vondt at jeg har mest lyst til å trygle legen om krykker, fordi en bitteliten rusletur med 2-åringen eller en tur i vaskekjelleren gjør at smertene pumper rundt i kroppen. Pupper som enten er som vrengte sokker eller ihjelsprengte jur og hevelser som kommer med en gang jeg tenker på å gjøre noe som i det hele tatt minner om fysisk aktivitet. For ikke å snakke om gleden ved å puste som en astmainfisert hvalross bare fordi man tenkte tanken på å skulle bevege seg fra den ene enden av stua til den andre, eller gud forby drister seg til å vaske gulv eller bad.

Nå høres jeg skikkelig negativ ut, jeg er klar over det. Men nå kjente jeg at jeg var helt nødt til å skrive av meg litt frustrasjon og dumme tanker, så de kanskje blir litt mindre etterpå. Som på signal, ga mini meg akkurat et velrettet spark i blæra...så da er det vel et tegn på at jeg får slutte selvmedlidenheten her og gå litt videre ;)

Konklusjonen min er: Jeg skulle gjerne hatt et helt fotballag av barn, for jeg elsker at det er liv og røre rundt meg. Lyden av barnelatter - ja til og med kranglingen deres til tider kan være herlig, men jeg skulle bare ønske det var en litt enklere vei til målet. For premien er jo verdt det til slutt.

Og jeg gleder meg allerede til det øyeblikket hvor jeg får vårt lille mirakel opp på brystet for første gang. En varm og våt liten kropp som vi endelig skal få møte ansikt til ansikt for første gang. Akkurat DET øyeblikket alene er faktisk verdt det og tiden kunne gjerne stoppet opp akkurat der og da. Men inntil da...i 4 mnd til, forbeholder jeg meg retten til å ønske at tiden gjerne må gå med superfart og at termindagen kan komme fortere enn fort.

Ha en fortsatt strålende søndagskveld alle sammen! Både med og uten mager.

Carpe diem og god karma til dere alle!

- Hilde -

  • 435 lesere

Likes

Comments

​Jeg er så lei av å være syk.

Alt jeg vil er å få lov til å våkne opp bare en eneste morgen uten å kjenne på alle de vonde tankene og følelsene 

Bare. En. Dag.

Jeg skulle gitt så mye for å kunne oppleve det igjen.

Følelsen av å våkne opp med bare helt "vanlige" bekymringer. 

Du vet, sånne som alle sikkert har i en eller annen form. Tanker om hverdagen og alt den rommer.

Istedet sitter jeg her i bilen og aner egentlig ikke hvor jeg skal gjøre av meg annet enn at jeg blir totalt overveldet av tanken om å være alene hjemme i huset vårt. 

Jeg aner nesten ikke hva jeg er redd for lenger, men stresset tar meg i det jeg tenker dagens første tanke. Altså, til og med før jeg åpner øynene og ser dagens første sollys. Det verste er når jeg våkner "for sent". Det vil si før kl 6-7. Idag våknet jeg først kl 6, men sovnet og våknet ikke igjen før kl 7.30. Da har jeg en halvtime på meg til å ordne meg og Lilly før de andre reiser og jeg "må" ut av huset selv. Godt jeg dusjet igår kveld, for det rekker jeg ikke da. For en idiotisk tanke fra en som faktisk ikke har annet enn tid idag? Har jo ikke en eneste avtale, så kunne stått i dusjen til varmtvannstanken var tom om jeg ville..men her sitter jeg da.

I bilen ved enden av vannet i Sudndalen og vet ikke helt hvilken vei jeg skal kjøre engang. Lilly koser seg med film og brødskive i baksetet og er heldigvis lykkelig uvitende om tingenes tilstand, lille kroppen. Jeg bør strengt tatt også spise selv, men skulle så gjerne kunnet innta dagens frokost i ro og mak hjemme i min egen stue uten å være så stresset at det føles ut som om hvert åndedrag er en kamp for å overleve. Få nok luft. Uten å hyperventilere. 

Jeg skjønner ikke i hvilken ende jeg skal starte med å snu lenger. Hvilke tanker må jeg gripe fatt i først og hvordan omgjør jeg dette til praksis? 

Jeg sitter egentlig med en del av verktøyene selv, men det er så forbanna tøft og vanskelig å skulle finne de fram. 

Hver. Eneste. Dag. 

365. Dager. I. Året.

Jeg lurer noen ganger på hvordan jeg fremstår utad. Hvordan oppfatter andre meg. 

Både de nære og kjære og de litt mer perifere bekjentskapene. 

Ikke fordi jeg nødvendigvis er så opptatt av å fremstå så bra for alle andre, men kanskje jeg kunne fått meg noen positive tankevekkere jeg kunne tatt til meg. 

Dette ble et ganske nakent og sårbart innlegg, men det måtte bare ut. 

Jeg håper dere alle har fått en litt bedre start på dagen enn meg. Og om ikke, så sender jeg varme klemmer fulle av kjærlighet deres vei.

Nå skal jeg prøve å "ta meg sammen" og prøve å snu tankene litt, så jeg kommer gjennom timene til de andre kommer tilbake. 

Carpe diem og god karma til alle!

- Hilde -

  • 516 lesere

Likes

Comments

Solen skinner fra skyfri himmel, men humøret på innsiden er tungt og mørkt som fy.

Da er det bare en ting å gjøre.

På med klærne, innta frokost, bake litt med barna, kle på alle og ut i naturen.

Idag skal jeg og barna være alene hele dagen, så det handler det om å fylle dagen med morsomme aktiviteter og kos for at ikke man skal få både rastløse og kranglete barn og en sur og sliten mamma.

Kjent for flere kanskje?

Idag skal dagen brukes i hagen. Det skal graves, lukes, fylles på med jord og gjøres klart til vi etter hvert kan plante ut alle de herlige urter, planter og grønnsaker som vi har planer om å ha i år.

Jeg og Oda har allerede bakt både rullekake og muffins og termosen er klar med varmt vann til te og kakao.

Alltid beredt er et godt motto med 3 - snart 4 barn i hus.

Når man har forberedt alt av mat og drikke FØR man går ut, så går det så mye mer smertefritt enn når man står der med sultne barn og svetter i masse uteklær mens man lager lunsj som helst skulle vært ferdig før de merker de er sultne selv. Så nå er alt snart klart og det gjenstår bare å overtale alle til å kle på seg.

Takk gud for at jeg har en så snill og omsorgfull 13-åring i hus, som mer enn gjerne hjelper småsøsknene med å få på vanskelige sokker, bukser og sko når de trenger det. Jeg var ikke i nærheten av å være like tålmodig og ansvarfull som henne når jeg var på hennes alder...det tror jeg ingen i nær familie vil argumentere mot heller.

Litt senere får vi også besøk som blir til middag og det blir koselig :)

Ønsker dere alle en riktig god dag fylt med gode minner og opplevelser.

Carpe diem og god karma sendes til alle :)

- Hilde -

  • 494 lesere

Likes

Comments

​Noe så utrolig idiotisk egentlig. 

Å være så redd for døden og frykte den i så stor grad at man faktisk ikke klarer å leve.

Man er så glad i livet, at det gjør vondt å leve. Ene og alene fordi man må leve med redselen for at det en dag er over. 

Alle man er glad i skal en dag forsvinne, eller man må forlate de. En lang periode i livet mitt sleit jeg derfor med å knytte meg til andre mennesker. Det gjør rett og slett vondt å bli så glad i noen at man får enda en person man er redd for å miste. Jeg distanserte meg ved å være veldig privat og ved å vise lite følelser. De rundt meg trodde nok jeg var en veldig åpen person, men det var nok kun fordi jeg kamuflerte angsten og redselen bak en utadvendt og smilende personlighet. Jeg kompenserte for frykten, ved å alltid være den som smilte mest, lo høyest, skulle komme med de morsomste replikkene...rett og slett være litt klovn. Og det ER jo en del av personligheten min, det også. 

Jeg ER jo glad og jeg er jo glad i å være med gode venner og le også. Selvfølgelig er jeg det. Så det er jo ikke sånn at jeg lager en falsk personlighet heller, det hadde jeg ikke klart.  

Men noen ganger når jeg kommer hjem og det blir stille rundt meg igjen, da kjenner jeg hvor sliten jeg egentlig er. Da kan jeg ofte få både en fysisk og en psykisk reaksjon. I form av både tårer og utmattelse. 

Det er her jeg har måttet lære meg å sette grenser for meg selv. Finne en balanse mellom hva jeg bør være med på og ikke. Jeg kan ikke isolere meg helt, man trenger jo et visst påfyll av input fra andre mennesker også. Samtidig skal man kjenne etter på hva som gir påfyll av positiv energi og hvilke settinger som gjør at man tappes for energi. 

Jeg har alltid vært en hjemmekjær person som trives best sammen med de nærmeste. Heller få nære venner, enn alt for mange bekjente som man "må" pleie bekjentskap og ha forpliktelser ovenfor. 

Samtidig setter jeg stor pris på å møte nye mennesker som kan tilføre livet mitt noe ekstra. Noen jeg får en umiddelbar kontakt med som igjen gjør at jeg både føler meg sett og får lyst til å gi det samme tilbake. Mennesker som man selv etter kort tid, føler man har kjent hele livet. Det er disse vennskapene man skal ta vare på. 

Jeg har vært så heldig at jeg har fått lov til å oppleve dette opptil flere ganger. Selv nå nylig. 

Det gjør så godt at man kan snakke med noen som gjør at man føler seg forstått. At man kan åpne seg helt og fullt, selv om de vanskelige sidene ved livet. De menneskene som gjør at det hverken føles merkelig eller unaturlig å dele sine innerste tanker og følelser, fordi den andre kanskje har gått gjennom eller går igjennom det samme akkurat nå. 

Jeg føler meg hvertfall ikke fullt så gal lenger når jeg kan få aksept for at dette er normale følelser når man sliter med de tingene vi gjør. Det å være så redd at man skjelver og bare vil flykte av noe så harmløst og hyggelig som å skulle se barna sine opptre. I familiesammenkomster hos nær familie. Eller rett og slett bare av tanken på å eksistere.

Jeg er så takknemlig for alle mine nære og kjære. De som jeg stoler såpass på at jeg kan være meg selv - med hele meg. De som gir meg påfyll av ny og deilig energi. De som gjør at jeg hver dag har noe å glede meg både til og over. Noen jeg kan være stolt over. Det er i de nære relasjonene jeg fungerer aller best. Og når alt kommer til alt, så er det jo faktisk det som er viktig, er det ikke? At man kan være tilstede og være nærværende for de som står en nærmest. 

Mann og barn. De minner meg hver eneste dag på at jeg har noe å være stolt av og vanvittig mye å være glad i. 

Jeg er så takknemlig for de at jeg holder på å renne over av kjærlighet noen dager. 

Livet asså! Med alle sine ytterpunkter. Man må jo bare elske det. 
Sånn egentlig. 

Carpe diem og god karma til alle!

- Hilde - 

  • 484 lesere

Likes

Comments

Her om dagen dukket det opp et innlegg i newsfeeden min på facebook. Jeg registrerte først bare navnet på bloggen som fikk videreformidlet et innlegg og var på god vei til å bare scrolle videre i ren refleks og forutinntatthet. 

Heldigvis rakk jeg å lese overskriften på innlegget før jeg gjorde det. 

Bloggeren Sophie Elise har skrevet et innlegg som traff meg midt i hjertet. Du kan lese det HER.

Hun har skrevet om at hun i løpet av det siste året og vel så det, har slitt med angst og panikkangst. Måten hun beskrev det på, er som å høre om hvordan dette startet for min egen del. Den plutselige redselen, skjelvingen i kroppen og ubehaget som fulgte fordi du ikke visste hva du var redd for. 

Det at kroppen kan reagere så til de grader fysisk på noe som egentlig sitter psykisk var et helt ukjent territorie for min del. Og det tipper jeg det var for både Sophie Elise og flere med oss også. 

Dette er noe av bakgrunnen til at jeg selv valgte å være åpen. Jeg ønsket å la andre få et lite innblikk i hvordan det er å leve med denne sykdommen og hvordan prosessen har vært for min del. Etter å ha snakket med flere andre i tilsvarende situasjon, vet jeg at jeg ikke er den eneste som har vært gjennom x antall fysiske undersøkelser - i årevis, før min daværende lege endelig foreslo at dette kanskje var psykisk. Det var veldig vanskelig å tro på henne til å begynne med, fordi de fysiske symptomene var så tilstedeværende som de var. Innen jeg fikk min første diagnose, hadde angsten for at det kunne være noe alvorlig galt med meg fysisk satt seg så til de grader at jeg hadde fått diagnosen helseangst i tillegg. Dvs at man overtolker hvert eneste lille signal kroppen gir fra seg og hjernen går helt automatisk i alarmberedskap. 

En intens hodepine med nakkesmerter, kan fort bli til mistanke om hjernesvulst. 

Smerter i musklene i brystet og armene, kan fort bli til frykt for hjerteinfarkt. 

Er man litt tungpustet en dag, så kan det fort være noe galt med både hjerte, lunger og andre vitale organer. 

Og sånn kan jeg fortsette i det uendelige. Katastrofetankene har fått innpass i så og si alle hjørner og kroker av livet mitt og angsten for angsten har fått alt for stor plass. Problemet er at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare å få fjernet de.

De kommer så automatisk at det har blitt like naturlig som å puste. Du kan jo selv prøve å la være å puste og se hvordan det går. Jeg vet jo at det er destruktivt og har mang en gang tenkt over hvor mange timer, dager, uker jeg har brukt på å bekymre meg uten grunn. Tenk om jeg kunne reist tilbake i tid og fortalt meg selv at det kommer til å gå bra. 

Jeg kan jo dessverre ikke det. Men jeg kan være med å fortelle dere som tar dere tid til å lese her, at det går bra. For det GJØR faktisk det! Søk hjelp FØR det blir et alt for stort problem og før det er for sent. Det er overhodet ingen skam i få hjelp til å bearbeide de tanker og følelser man sitter med som potensielt kan gå ut over livskvaliteten din. 


Tilbake til innlegget til Sophie Elise. 

Jeg er så glad for at en som henne, som har potensiale til å nå ut til flere hundretusen lesere daglig, bruker litt av denne påvirkningskraften til å fronte åpenhet rundt litt mer alvorlige temaer også. Etter å ha brukt noen få minutter i kommentarfeltet hennes, så må jeg si at jeg faktisk får mengder med sympati med henne. Jeg vet selv hvor utrolig sårbar jeg gjorde meg selv når jeg valgte å være helt åpen om min situasjon. Jeg har heldigvis bare fått positive tilbakemeldinger og er utrolig takknemlig for at de som evt må ha noe negativt å si har holdt det for seg selv eller heller snakket bak ryggen min. Kan bare forestille meg hvor tøft det må være å lese alt det stygge folk klarer å lire av seg. Uansett hva hun måtte være kjent for, så fortjener ingen annet enn uendelige mengder respekt for å ha mot nok til å stå frem med så tabubelagte temaer som dette er. Jeg tar av meg støvet og bøyer meg i hatten for henne!

Vi er kanskje ikke enige i alt, men jeg synes hun fortjener et stort klapp på skulderen og en klem for dette!

Jeg ønsker både henne og alle andre som opplever angst eller psykisk sykdom, all mulig hell og lykke videre!

Nå nærmer det seg såpass, at jeg kan dele en annen nyhet med dere. I februar hadde jeg og min lille familie besøk av en veldig hyggelig journalist og fotograf fra Foreldre og Barn. Jeg ble intervjuet ang hvordan det er for meg og min familie å leve med min diagnose. Det blir i det minste et lite innblikk i hvordan det kan være. Reportasjen kommer til å stå på trykk i mai/juni en gang og jeg både gleder og gruer meg på en og samme tid. Nå blir det plutselig så virkelig. Samtidig står jeg 100% for at det var det riktige å gjøre. Selv om jeg dermed eksponerer ikke bare meg selv, men også Niklas og barna. Vi lever jo med dette allikevel. 

Til tross for at jeg her inne skriver om mange av de kjipe sidene ved angsten, så er hverdagen vår allikevel skuffende vanlig og normal for en familie med snart 4 barn som skal følges opp. Jeg tror og at vi på et eller annet merkelig vis har kommet nærmere hverandre og står sterkere sammen enn vi gjorde før. Etter å ha vært gjennom de tingene vi har, så kan vi klare alt. Det er hvertfall det vi forteller oss selv og jeg tror vi kommer langt med det.

Jeg er spent på hvordan reportasjen blir mottatt og hvordan det er å se seg selv og egne ord på trykk, men jeg føler meg trygg på at det blir presentert på en fin måte og at vi kan stå inne for alt som er med.

Jeg ønsker dere alle en fantastisk dag videre!

Carpe diem og god karma til alle fra meg og mine.

- Hilde -





  • 524 lesere

Likes

Comments

Når man har levd med angst en stund, kan det etter hvert være vanskelig å skille mellom hva som er angsten, hva som er vanlige reaksjoner som "alle" andre har og hva som er meg.

Skillet føles i perioder visket ut og man må stadig "finne seg sjæl".

Jeg kan føle meg som et kaos på innsiden og ha veldig lite høye tanker om meg selv og mine egenskaper som mor, kjæreste, datter, venn..som menneske. En ting er hva man klarer å fortelle seg selv, men noe helt annet er det å få det bekreftet av andre. Det svir litt ekstra.

Bortimot noe av det verste noen kan gjøre mot meg - eller mot et hvilket som helst annet menneske for den saks skyld, er å bruke diagnosen mot meg i en diskusjon. Når alle andre argumenter er oppbrukt i en krangel og man må ty til nedsettende og nedverdigende kommentarer som omhandler min sykdom....da brister det for meg.

Det gjør vondt på en måte som vanskelig lar seg forklare med ord om man ikke har kjent på følelsen selv. Jeg er ikke engang verdt å komme opp med gode saklige argumenter for, men man kan gå rett til det man vet svir mest...nemlig å bruke sykdommen min mot meg. Jeg spør meg..hadde man gjort det samme om jeg hadde kreft eller en annen alvorlig sykdom? Jeg vet at paralellen mellom disse sykdommene er både gammel, oppbrukt og full av klisjeér, men jeg vet ikke noen bedre måte å beskrive det på.

Det er et slags paradoks at man får kommentarer om at man stråler på utsiden og ser bedre ut enn på lenge, når man selv tenker at folk dermed hadde fått sjokk om de så bak fasaden. 

Et godt eksempel er bildet som ligger i bunnen av dette innlegget. Utad ser det ut som en jente som har fullstendig ro og er på et lykkelig sted, ikke sant?

Vel..sannheten er at jeg her sitter og skjelver av frykt fordi angsten herjer vilt og hemningsløst i kroppen etter at jeg har pushet meg selv gjennom en familielunsj som jeg absolutt ville være med på. Det kostet så mye energi at jeg var nødt til å gå meg en tur ned til vannet etterpå for å prøve å finne tilbake roen jeg så inderlig trengte. Som et siste desperat forsøk prøvde jeg å lukke øynene mens jeg smiler og håper at jeg dermed kan overbevise både meg selv og kroppen min om at det ikke foreligger noen umiddelbare farer og at alt er fint. Det lykkes sånn nogenlunde. 

Misforstå meg rett. Jeg ER lykkelig også. Jeg opplever øyeblikk av ren glede og god tilstedeværelse. Spesielt sammen med barna mine, det er da jeg er på mitt sterkeste og jeg er tilstede for dem. Om ikke annet gjør det at man har mer enn nok av praktiske ting å tenke på og det i seg selv kan jage dumme tanker på dør.

Hele mitt liv er sentrert rundt de nære tingene. Hus, hjem, barn, familie etc. Det er helt greit at det er sånn i denne delen av livet og jeg har selv valgt det. Jeg har bevisst valgt å kutte ut en del ting for å fokusere all min energi på nettopp den nære familien min. Det er nå barna er små og det er nå de trenger meg. Det føles overhodet ikke som et offer i det hele tatt å kutte ut ting pga dem. Jeg vil ikke sitte senere i livet og angre på at jeg ikke brukte tiden min sammen med de, men heller var ute og fartet og realiserte meg selv. Alle trenger selvfølgelig påfyll av egentid innimellom, men egentid kan være så mangt. Jeg trives med å være hjemme og ta meg av familien min. Derfor svir det ekstra hardt når man får kommentarer som insinuerer at man "ikke gjør noe" og at man bare suller hjemme uten mål og mening. Jada, jeg vet at for de aller fleste, så går man både til jobb OG man steller hjemme. All respekt til dere som gjør det. Jeg har selv vært der. Alenemamma med to jobber som også skulle ta meg av både hus, hjem og en datter som trengte meg. I tillegg til å prøve å skvise inn litt egentid i all galskapen. Det går jo på et vis når man må, men akkurat nå er ikke det et alternativ for meg....av mange årsaker. 

Når hverdagens utfordringer kommer på toppen av en del andre ting, så kan det fort renne over og gå en kule varmt. Som gravid er jeg kanskje ekstra sårbar og litt hårsår for en del kommentarer, men det gjør det ikke mer greit.

Jeg VET at jeg ikke ER sykdommen min, men den er en stor del av livet mitt. Jeg strever fremdeles med å finne ut hvor stor plass jeg skal la den få og jeg vet at jeg på mange måter har den mye mer i sjakk nå enn tidligere. Selv om det stadig dukker opp nye utfordringer og problemstillinger, kommer det desto flere løsninger også.

Utredningen ang ADHD-diagnosen går fremover og jeg får forhåpentligvis litt mer svar om hva som skjer videre på den fronten på fredag når jeg skal tilbake å få resultatene fra WAIS-testen som vi tok forrige uke.

Så får fremtiden vise hvordan dette vil prege meg og mine. Jeg er positiv til alt som skjer ifht utredning og videre behandling og at vi snart kan nærme oss en konklusjon for hva som er den beste måten for meg å nærme meg arbeidslivet på igjen med tid og stunder. 

Håper dere alle har en god dag og om ikke, så sender jeg en god klem deres vei.

Karpe diem og god karma til alle som trenger det :)

  • 551 lesere

Likes

Comments