Alle tror jeg har det så bra. Jeg har en ufattelig flott familie som er der alltid for meg, men en ting jeg ikke har er gode venner som vil snakke med meg og være der for meg. Jeg har nå i 5 år trodd det har vært noe galt med meg og at jeg har vært den som alltid har vært den feile personen den som ingen ville ha snakket med. På bilder så kan jeg smile, når du ser meg så smiler jeg til deg, men like fort som du eller noen andre er gått så smiler jeg ikke stort mere. Jeg har gråt jeg har vært sint, jeg har stått der og ikke vilt ha levd mere, men hver dag så har jeg klart å klatre opp ifra den store,stygge og ikke minst den skumle gropa jeg har bygd meg. Faktisk det at noen sier hei til meg og gir meg en klem betyr kjempe mye for meg. Jeg kan faktisk begynne å gråte av det, men det er glade tårer.

Jeg har helt siden jeg begynte på barneskolen og enda nå når jeg går på vidregående. Jeg blir fortsatt forhånds vurdert, folk tror jeg har alt jeg kan ønske, jeg har famile, jeg har penger, mat og drikke, jeg har alt det,men som sakt så har jeg ikke en god venn som er der uansett hva. Jeg har alltid vært den personen som har vært først med å trøste noen hvis de har vært lei seg, men når jeg har det ikke så bra så er det ingen der.

Jeg skriv ikke det for å få oppmerksomhet, men for at andre folk skal vite at de er ikke alene om dette.

Noen dager kan jeg være sånn :

Andre dager kan jeg være sånn:

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Nouw Magazine