Header

Er det ikke rart hvordan vi mennesker alltid søker oppmerksomhet? Er det ikke rart hvordan vi mennesker aldri blir fornøyd? Hvis vi får til noe bra, kan det alltid gjøres bedre. Hvis vi oppnår noe stort, går gleden over så fort vi innser at noe større kan oppnås. Vi er fanget i desperasjonen etter bekreftelse.

Vi blir misunnelig når andre får til noe som vi selv ønsker å få til. Har hun mange følgere selger hun kroppen sin, og har han flere likes er han PR-kåt. Selv har vi en indre drøm om å være denne personen.

Det er så viktig å være noen. En person andre kan se opp til å beundre. En person som blir lagt merke til, og satt pris på. Det er så viktig å vise seg frem, og vi søker jevnlig godkjenning fra andre. Helst vil vi ha det fra alle. Og hvis vi pynter litt på sannheten er vel ikke det så farlig. Det viktigste er jo å fremstå perfekt. Eller?

Vi vil alltid vise oss fra vår beste side. Kroppen skal være veltrent og utseendet vakkert. Kjærlighetslivet skal være feilfritt og jobben perfekt. Helst skal vi også ha over 200 reisedager i året, så vi kan legge det ut å vise hvor heldige vi er. For det er jo det ”alle” andre gjør. Eller?

Er det rart vi lar oss rive med? Er det rart vi søker lykken på Instagram? Likes trigger oss og den intense jakten på anerkjennelse fortsetter.

Vi bruker i gjennomsnitt over tre timer på sosiale medier hver dag. Tre timer hvor vi scroller opp og ned, ned og opp. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å gå ut av en app, for så å gå inn på den igjen tre minutter senere.
Vi gjør det av ren vane. Det ligger automatisk i fingrene våre, og vi ser på de samme bildene og videoene om og om igjen.

Det å være tilstede er overvurdert. Vi trenger da vel ikke å lytte eller holde øyekontakten under en samtale. Vi trenger da vel ikke å sortere tankene våre, eller fordøye følelsene vi kjenner på når vi er alene. Eller?

Trangen til å ta opp telefonen er for stor. Sosiale medier betyr alt, og vi er jo tross alt bare en ”like” fra lykke.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Her om dagen hørte jeg noe som fikk magen min til å vrenge seg. Jeg var på vei hjem fra jobb, da jeg overhørte en samtale mellom to gutter tidlig i tenårene. De var begge opprørte, og man kunne tydelig høre at den ene gutten var på gråten. De snakket om karakterkortene klassen hadde fått utdelt etter juleferien, som snart måtte leveres inn med underskrift fra foreldrene deres. Guttene diskuterte hvor kjipt de synes det var at de måtte få signatur hjemmefra, for da måtte de jo tross alt vise de "dårlige" karakterene til mamma og pappa. De hadde jobbet hardt for gode karakterer hele semesteret, men var tydeligvis ikke fornøyd med resultatet. Etter en stund begynte guttene å finne på unnskyldninger de kunne bruke, for å slippe å vise karakterkortene hjemme. Da de etter hvert begynte å innse at ingen unnskyld var god nok, sa den ene gutten gråtkvalt; "jeg vil ikke hjem, mamma kommer til å kjefte".

Jeg kjente irritasjonen som spredte seg igjennom kroppen min, og merket etter hvert at jeg ble fryktelig provosert. Hvordan kunne det ha seg slik at disse små guttene, som nettopp har begynt med karakterer kan føle på dette voldsomme presset? Hvordan kan det ha seg slik at to gutter i en alder av 13-14 år gruer seg til å dra hjem fra skolen, fordi de er redde for å ikke kunne oppnå foreldrenes forventninger. Jeg blir utrolig skuffet over mange foreldre, og de skyhøye målene de setter for barna sine. Jeg blir ordentlig lei meg av tanken på hvor mange barn som daglig går rundt med vondt i magen i frykt for å skuffe mamma eller pappa.

"Vi presser barna, så de skal klare å prestere". "Vi gjør det jo bare for barnets beste".

Nei mamma, nei pappa. Dette er ikke barnets beste. Sett deg ned og fortell dem hvor uendelig stolt du er av dem, og at de ikke trenger å gjøre det bedre, hvis de allerede har prøvd sitt beste.

Likes

Comments