Til dere fra oss.

Dere skaper kaos. Dere gjøre oss utrygge, og dere sprer frykt.

Dere sprer panikk. Dere gjør oss bekymret, og dere skaper fortvilelse.

Dere skaper fremmedfrykt. Dere gjør oss redde for det ukjente og dere skaper rasisme.

Dere bryter opp familier. Dere sprer sorg og lidelse.

Dere dreper sivile mennesker. Dere dreper uskyldige barn som så vidt har fått leve noen år

på denne jorden.

Dere klarer å skape krig, død og ødeleggelse, men det dere ikke klarer er å ødelegge oss. Dere klarer ikke å gjøre oss svakere. Vi står sterkere sammen nå, enn det vi noen gang har gjort før. Vi føler sterkere solidaritet nå, enn det vi noen gang har følt før. Dere skal ikke få overtaket. Dere klarer ikke å splitte oss. Vi skal holde sammen, og vi skal ta vare på hverandre. Vi skal trøste de som trenger trøst, og gråte med de som gråter. Vi skal ta kontrollen tilbake, og bekjempe ondskapen. Nå er det ikke lenger vi mot oss, men oss mot dere. Dere klarer ikke å ødelegge oss, for vi skal kjempe sammen.

Tanker går ut til alle de pårørende og etterlatte etter torsdagens terroraksjon i Nice.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 53 lesere

Likes

Comments

Kjære Imam Shaykh Salahudin Barakat

Det er meg du ikke ville ta i hånden, og jeg vil gjerne fortelle min side av saken. (LES TV2s ARTIKKEL HER: http://www.tv2.no/nyheter/8128017/)

Jeg jobber som studiovert hos tv2, og skulle ta deg imot da du kom til nyhetskanalen i går. Du og Mohammed Amer Ali (styreleder av Madina Institute) skulle snakke om den økende skepsisen til muslimer i samfunnet vårt. Dere kom for å forsvare deres kultur og tro. Dere kom for å bekjempe fordommene mange har mot deres religion. Dere kom for å fortelle oss at Islamofobien må ta slutt. Dette var både lærerikt og spennende, og jeg er enig i mye av det dere poengterte. Det jeg setter spørsmålstegn ved er at minutter før dere snakket om deres kamp for kvinners likestilling, ville du ikke ta meg som kvinne i hånden.

Min hovedoppgave som studiovert hos TV2 er å ta imot gjester og følge de inn og ut av studio mellom sendinger. Jeg skulle ønske deg velkommen, og strakk ut hånden min for å hilse på deg. Dette er min måte å vise høflighet på. Dette er min måte å vise at du er velkommen, og at du vil bli tatt godt vare på hos TV2. Det kommer ofte gjester som aldri har vært på tv før, så det er viktig at vi som tar de imot er hyggelige, så de føler seg trygge.

Men du ville ikke hilse tilbake på meg. Du ville ikke ta meg i hånden, så du tok deg til brystet. Jeg trodde ikke jeg hadde vært tydelig nok, så jeg prøvde igjen. Da jeg for andre gang prøvde å ta deg i hånden gestikulerte du tydelig at du ikke ville. Jeg ble litt overrasket, men respekterte det. Det er din tro, og du skal selvfølgelig få bestemme hva som er rett og galt for deg. Jeg respekterer din religion like mye som jeg respekterer alle andres religion.


Da dette ble brakt opp i nyhetssendingen fortalte du at du hilser med hjerte, og ikke ved fysisk berøring. Du sa at dette gjøres av respekt, men du hilste jo på de mannlige nyhetsankerne. Du tok de i hånden, og svarte de når de snakket. Du sa at dette ikke gjaldt mannens syn på kvinner, men at kvinner også hilser på deg på denne måten. Du sa at Norge bør innse at det finnes flere måter å hilse på, enn å ta hverandre i hånden. Dette er jeg enig i, men det handler om tilpassing. Jeg vil gjerne tilpasse meg din kultur, men jeg synes det er viktig at du tilpasser deg min kultur også. 

Jeg tok det ikke som en fornærmelse at du ikke ville ta meg i hånden. Jeg tok det ikke som en fornærmelse at du ikke ville snakke til meg, da jeg pratet til deg i heisen, og gikk igjennom hvordan sendingen skulle foregå. Jeg tok det ikke som en fornærmelse at du så vidt ville se på meg, men jeg forventer at du ikke blir fornærmet over at jeg ikke kan alt om din religion. Jeg forventer at du ikke skal ta det som en selvfølge at jeg skal vite at jeg ikke kan ta deg i hånden, og jeg forventer at du respekterer min kultur like mye som jeg respekterer deg og din kultur. Jeg skulle bare være hyggelig, og det hadde ikke vært et problem hvis du med en gang hadde sagt ifra til meg at du hilste med hjertet. Da hadde jeg forstått, og ikke følt at jeg var frekk mot deg. Istedenfor sa du ingenting, og tok det som en fornærmelse. Det er der feilen ligger. Vi må lære av hverandre for å kunne forstå, og for å ikke bli skeptiske til hverandres kultur og tro. Uansett om det gjelder min religion eller din religion.

  • 451 lesere

Likes

Comments

På mandag så jeg en inspirerende video som Kristin Gjelsvik (styleconnection.blogg.no) hadde lagt ut. Den handlet om kroppspress, og hvor vanlig det har blitt å operere seg selv ”perfekt” i en alder av tjue.  Hun mener at det ikke er greit at dette skal bli normalisert, og det mener virkelig jeg også.

Jeg er i tjueårene og kan helt ærlig innrømme at jeg kjenner på dette presset. Jeg blir irritert og frustrert over hvor allment det har blitt å legge seg under kniven. Er det sånn at det ikke lenger er lov til å si at man er fornøyd med seg selv? Er det sånn at det ikke lenger er lov til å si at man egentlig ikke vil forandre på noe? Har det virkelig blitt sånn at alle MÅ ville legge seg under kniven, for å endre på hver minste lille ”feil” ved seg selv? Jeg føler nesten press til å jatte med og utpeke feil ved meg selv, når mennesker rundt meg snakker om plastisk kirurgi. Hvis jeg ikke sier noe, blir jeg sett rart på, og får blikk som forteller meg at ”nå er det din tur til å si hva du vil forandre på”. Jeg vil ikke være en del av dette. Jeg vil ikke være del av utviklingen av et samfunn hvor alle er usikre på seg selv, og hvor det eneste som står i hode på folk er å bli "perfekte". For hva vil det egentlig si å være perfekt? Smal nese og tynn midje? Blir vi mer lykkelige av det?

Jeg vil egentlig ikke være så perfekt jeg. Jeg vil egentlig ikke ligne på alle andre, og fjerne mine spesielle trekk som gjør at akkurat jeg er meg. Jeg har selvfølgelig mine komplekser, jeg som alle andre. Jeg er ikke den tynneste og har verken ”the gap” eller Kardashian rumpe, men det får jeg vell bare leve med hvis jeg er for lat til å gå på treningssenteret. Det er nå i tjueårene vi virkelig ser bra ut. Det er nå i tjueårene kroppen er fast og huden er glatt. Vi kommer aldri til å se så bra ut igjen som vi gjør akkurat nå, så hvorfor endre den beste versjonen av oss selv? Jeg synes vi skal være stolte over de genene vi har arvet fra foreldrene våres. Jeg er i hvert fall sinnsykt stolt over genene jeg har arvet både fra mamma og pappa, og vil ikke endre på noe av det. Jeg ligner på foreldrene mine nå, og jeg vil fortsette å ligne på dem for alltid.

Jeg skjønner at det er fristende å fikse litt på kroppen etter at man har født tre-fire barn, og føler at kroppen har forandret seg fullstendig. Jeg skjønner at det da kan være fristende å løfte litt her og stramme litt der, men jeg vil da ikke begynne å stresse med dette i en alder av tjue. Jeg orker rett og slett ikke alt maset om det! Jeg gidder ikke å bruke energi på å hate utseende mitt fordi jeg ikke har fyldige nok lepper eller høye nok kinnbein. Hvis vi synes fokuset på kropp og utseende er ille nå, så tenk på hvordan det kommer til å være når våre barn vokser opp. Jeg vil ikke at min datter skal vokse opp i et samfunn, hvor hun føler at hun må forandre på utseende sitt for å bli godtatt. Dette må snart gi seg. 

Til de som velger å gjøre forskjellige  plastiske inngrep på kroppen sin i ung alder; jeg har ikke noe imot deg, bare ikke ta det som en selvfølge og ikke forvent at jeg skal ville gjøre det samme. Jeg er meg og jeg er fornøyd! 

Likes

Comments

Hvor mange ganger har du som jente fått hørt at du ikke skal gå alene hjem om kvelden? Hvor mange ganger har du som jente følt på frykten av å være alene i mørket? Hvor mange ganger har du som jente blitt fortalt om alt det grusomme som kan skje med deg, hvis du ikke er forsiktig. Nå er jeg virkelig lei. Jeg er lei av å alltid måtte forholde meg til andre mennesker når jeg drar hjem fra byen, så jeg aldri blir gående alene. Jeg er lei av å føle meg utrygg når jeg drar på jobb om morgenen, fordi Karl Johansgate er mørklagt og folketom. Jeg er lei av å føle meg forfulgt hvis en person går samme vei som meg i flere minutter, og jeg er lei av å ikke føle meg trygg i mitt eget nabolag. Paranoiaen spiser deg opp.

 Det å gå alene i Oslos gater når det er mørkt, er det verste jeg vet.

Det skumleste jeg har opplevd, skjedde da jeg og en vennegjeng skulle ut på byen en lørdagskveld. Da vi satt på bussen fra vorspielet til utestedet, merket jeg at jeg ble veldig trøtt, så jeg bestemte meg heller for å dra hjem å legge meg. Bussen vi tok gikk ikke til leiligheten min, så jeg prøvde derfor å gå av på et stopp så nærme Majorstukrysset som mulig. Jeg var dessverre ikke så kjent i Oslo på den tiden, så jeg presterte å gå av på et stopp i ingenmannsland. Det var bekmørkt, og ikke et menneske å se. Tidligere på dagen hadde jeg byttet mobilabonnement, så telefonen min hadde låst seg. Jeg hadde verken mulighet til å ringe taxi, sjekke busstider, eller spørre noen om veien. Jeg følte meg helt fortapt, og må ærlig innrømme at tårene strømmet på. Tankene mine skrek til meg. Nå blir du voldtatt. Nå blir du kidnappet. Nå blir du drept.

Så redd, så paranoid. Men det er ikke uten grunn. Vi blir daglig minnet på at det finnes voldtektsmenn som frarøver kvinners verdighet og selvfølelse. De er der ute. Bak et hjørnet, i enden av en mørk undergang. De står der, og venter på sitt nye offer. Nå er det nok. Jeg vil ikke være redd mer. Det er så urettferdig, men hva får vi gjort. Ingenting. Ingen verdens ting. Vi må bare fortsette å synge barnesanger for oss selv, mens vi tenker glade tanker når mørket senker seg, og vi er alene.

Likes

Comments

Her om dagen hørte jeg noe som fikk magen min til å vrenge seg. Jeg var på vei hjem fra jobb, da jeg overhørte en samtale mellom to gutter tidlig i tenårene. De var begge opprørte, og man kunne tydelig høre at den ene gutten var på gråten. De snakket om karakterkortene klassen hadde fått utdelt etter juleferien, som snart måtte leveres inn med underskrift fra foreldrene deres. Guttene diskuterte hvor kjipt de synes det var at de måtte få signatur hjemmefra, for da måtte de jo trossalt vise de "dårlige" karakterene til mamma og pappa. De hadde jobbet hardt for gode karakterer hele semesteret, men var tydeligvis ikke fornøyd med resultatet. Etter en stund begynte guttene å finne på unnskyldninger de kunne bruke, for å slippe å vise karakterkortene hjemme. Da de etter hvert begynte å innse at ingen unnskyld var god nok, sa den ene gutten gråtkvalt; "jeg vil ikke hjem, mamma kommer til å kjefte".

Jeg kjente irritasjonen som spredte seg igjennom kroppen min, og merket etter hvert at jeg ble fryktelig provosert. Hvordan kunne det ha seg slik at disse små guttene, som nettopp har begynt med karakterer kan føle på dette voldsomme presset? Hvordan kan det ha seg slik at to gutter i en alder av 13-14 år gruer seg til å dra hjem fra skolen, fordi de er redde for å ikke kunne oppnå foreldrenes forventninger. Jeg blir utrolig skuffet over mange foreldre, og de skyhøye målene de setter for barna sine. Jeg blir ordentlig lei meg av tanken på hvor mange barn som daglig går rundt med vondt i magen i frykt for å skuffe mamma eller pappa.

"Vi presser barna, så de skal klare å prestere". "Vi gjør det jo bare for barnets beste". 

Nei mamma, nei pappa. Dette er ikke barnets beste. Sett deg ned og fortell dem hvor uendelig stolt du er av dem, og at de ikke trenger å gjøre det bedre, hvis de allerede har prøvd sitt beste.

Likes

Comments