Livet i Canada

Hei!

Fant ut at det bare var å starte med å skrive tur-innleggene mine, lager ca en til hver tur, så blir de ikke så veldig lange.

Vi må helt tilbake til sol og sommer og den 27. september.

Etter timen i gresk og romersk sivilisasjon spurte Annabelle meg hva jeg skulle den dagen. Jeg hadde ingen spesielle planer svarte jeg, og ble dermed spurt om ikke jeg ville være med på en utflukt etter skolen. Opplevelsessulten som jeg var takket jeg ja til dette og dro hjemmom med sekken før jeg tok bussen videre ned til byen der jeg møtte Annabelle og venninnen hennes, Charis. I byen ble vi plukket opp av nok en venninne av Annabelle, Skylar, som kjørte oss ut til Fisherman's Whorf. Fisherman'S Whorf viste seg å være en brygge med leiligheter, butikker og matutsalg i fargerike små hus. Hovedattraksjonen som hadde trukket oss akkurat hit var en gjeng med supersøte, lubne seler. man kunne kjøpe fiskebiter i noen av bodene for å mate selene, og dette var det mange som benyttet seg av.


Som dere ser av bildene over så var det desverre ikke lov å mate havfruene, men dette gjorde ikke så mye siden vi ikke så noe til dem. Vi holdt oss derfor til å se må at selene ble matet ;) Kattehviskeren Annabelle fant en katt i en av butikkene der, og vi ble dermed stående her i gode 15 minutter mens vi byttet på hvem som koste med katten.

Etter å ha forlatt katten i hendene på noen andre kosesyke mennesker kjøpte vi litt mat ved en av bodene før vi dro videre til Beacon Hill Park. Dette var en kjempestor og veldig fin park som jeg definitivt hadde gått meg vill i hadde det ikke vært for at Annabelle var en utmerket guide. Parken besto av flere deler. Det var en petting-zoo der, men denne var uheldigvis stengt da vi var der. Victorias eldste bro er lokalisert i denne parken, sammen med hva jeg tror må være den største ansamlingen med påfugler og en hel gjeng Canada-gjess. Her kommer et lite bildedryss av parken, da dere får mer ut av bildene enn mine beskrivelser.

Etter å ha beveget oss gjennom store deler av dette grønne paradiset havnet vi i en bakke ned mot stranden. Dette området tilhørte urfolkene i sin tid, og de har fremdeles rettighetene til dette området. Dette var bare en av mange spenndene fakta som Annabelle lirte av seg under turen. Noe av det jeg syntes var mest spennende med stranden, ved siden av alt det rare som hadde skylt opp der og den fantastiske solgangen, var at man kunne se Washington state derfra. Nok en gang skal jeg overlate beskrivelsene til alle bildene jeg tok derfra.

Da vi hadde vært på stranden en stund begynte vi å kjenne kulden komme krypende og bestemte oss for å avslutte utflukten mens vi enda hadde følelse i fingrer og tær. Annabelle har mange morsomme bilden av det vi fant på stranden, men disse har jeg desverre ikke fått tak i enda. Det gir meg en smule håp å vite at det er andre der ute som er like trege som meg til å sende ut bilder fra turer (hei, Marte <3).


Sånn, da har dere fått sett litt fra hvertfall en av turene jeg har vært på. Tror jeg legger vekk pc'n for ikveld, men skal se om ikke jeg kan få til tid å skrive et innlegg eller to senere denne uka.

Fortsatt god morgen!

Klem fra Canada

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Livet i Canada

Heisann, godtfolk! Det er nesten flaut å skrive her igjen når det har gått såpass lang tid siden forrige innlegg. I løpet av denne stille måneden på bloggen har livet mitt vært alt annet enn nettopp det. Jeg har vært på roadtrips hit og dit, men mest av alt har jeg jobbet utrolig mye med skole. De ukene som har vært nå har nemlig vært midterm-weeks. Her borte er det nemlig slik at de har en eksamen midt i semesteret også, i tillegg til den som kommer i eksamensperioden i Desember. Jeg har som tidligere fortalt 5 fag, og når alle foreleserne skal lage en form for midtterm eksamen/quiz/essay + tildele lekser og andre oppgaver som normalt, så er det ikke til å unngå at det blir veldig stressende. Studentkalenderen min bærer preg av nettopp dette.

Nå er heldigvis den mest hektiske perioden av dette semesteret over, og jeg går ut av den med lærdommen av at jeg må begynne på innleveringer og prøvelesning litt tidligere. Til tross for at jeg feilbedømte arbeidsmengden på forhånd, så har det karktermessing gått overraskende bra. En trøst blant alt stresset har vært at hvis ting ikke skulle ha gått så bra, så kommer det det på andreåret mitt bare til å stå bestått uansett om jeg får A eller D. Det er både en god trøst, og en demotiverende faktor.


Tilbake til det sosiale livet mitt, så har det skjedd en del. Jeg har opplevd mye spennende med de kjære nordmennene her, men også med Annabelle. Disse opplevelsene tenker jeg å fortelle om i egne innlegg, så passer vel å stoppe her for denne gang. Jeg Ønsker alle fedre (en litt sen men også) god farsdag! Og til resten av Norge som holder på å våkne nå, ha en fantastisk mandag!

Klem fra Canada

Likes

Comments

Livet i Canada

Hei!


Dette blir ikke noe langt innlegg, det kommer senere!  Jeg skal nemlig på tur til USA i helgen, og vet derfor ikke hvor mye blogging det kommer til å bli. Prøver jo å få til et innlegg hver helg(minst), men det er jo ikke alltid dette lar seg gjøre. Forrige helg hadde jeg for eksempel så mye skole til uken etter at mesteparten av helgen gikk til å skrive oppgaver og lese til prøver. Kan hende jeg tar med PC'n og skriver ett innlegg, men dette blir bare hvis vi har noe dødtid. Denne langhelgen skal nemmelig nytes til det fulle!


Cheers!

Likes

Comments

Livet i Canada, UVic-University of Victoria

Da har jeg endelig funnet tid til å sette meg ned og skrive litt igjen. Ble en god stund mellom innleggene nå også, ser jeg, men det er nå så. Mye er skjedd siden sist, jeg har blant annet sluttet å stritte imot og begynt å drikke springvannet her, som til deres informasjon smaker bassengvann. Jeg har også til gode å finne et brød i butikken som er spiselig uten at det har vært i ovnen med ost, skinke og ketchup. Oppdateringer på denne fronten vil komme så fortfremgang har skjedd.

Undervisningen begynte 7. september, og det var veldig spennende. De første forelesningene var bare introduksjonstimer, og det var en mild og grei start som passet de ferieslappe kroppene våre perfekt. Vi hadde ikke vært på skolen siden 1. juni, og ferien hadde etterlatt seg en bittersøt bakrus. I løpet av de to første dagene hadde jeg hatt alle fagene unntatt ett,og hadde alt bestemt meg for hvilket jeg ville droppe. Her borte er det slik at man registrerer seg manuelt i hvert av fagene, og for å være sikker på at du får nok fag (vi må som utvekslingsstudenter ha fem), ble vi anbefalt å registrere oss i 6-7 fag per semester. Dette var i tilfelle vi ikke skulle komme med (man havner på venteliste hvis man er sent ute), eller hvis vi ikke likte faget. Fagene jeg hadde satt opp for dette semesteret var: Gresk og Romersk Sivilisasjon(GRS100), Gresk og Romersk Mytologi(GRS200), Språk ogTanker (Lingvistikk(LING110), Engelsk litteratur 1800-1914(ENGL200C),Introduksjonskurs i kreativ skrivning(WRIT100) og Introduksjon til studier av Canada(CS101). Jeg valgte å droppe Canada101,som jeg pleide å kalle det, etter at foreleseren hadde gått igjennom fagplanen. Muntlig deltagelse som påvirker karakteren og gruppepresentasjon der karakteren påvirkes av hvor godt medelevene følger med var ikke noe for meg. I tillegg gikk dette faget veldig seint på dagen iforhold til de andre timene mine, så det var bare positivt å bli kvitt det.

Onsdag var forresten jeg og Lars på kino Downtown for å se Finding Dory. Lars hadde eeegentlig ikke så lyst til å se den, men som den kjernekaren han er så ble han med meg. Kinosalen vi var på var en såkalt IMAX-kino og hadde den største skjermen jeg hadde sett, og grafikken var helt fantastisk. 3D blir aldri det samme igjen. Popcornet vårt hadde en øse med ordentlig smeltet smør over seg og livet kunne bare vært bedre om det hadde vært mulig å kjøpe Pepsi Max der.


På fredagskvelden arrangerte Vikes Nation (skolens ‘idrettsforening’, om man kan kalle det det) «Thunderfest» og senere åpningskamp av fotball-sesongen.Thunderfest besto av mange boder av forskjellige ting og mange aktiviteter. For eksempel kunne man, hvis man sto lenge nok i kø, ta på seg sånn balldrakt og løpe inn i hverandre, hvis dere skjønner hva jeg mener. Ikke? Nei, da får jeg stjele litt en video fra Vikes Nation sin facebook-side.

De har ikke noe fadderuke her, så har vært litt vanskelig å bli kjent med folk. Derfor så var vi en hel norsk gjeng som dro på denne kampen sammen, noe som var veldig koselig. Vi så halvannen kamp før nordmennene bestemte seg for at det var på tide med øl, og vi ruslet derfor bortover baren. Her fikk de urutinerte øldrikkerne i gjengen oppleve at man ikke kommer inn uten to froskjellige typer ID, og de måtte derfor dra tørste hjem. Jeg og Lars derimot (dvs jeg), hadde husket å ta med passene, og kom oss derfor inn. Øl ble kjøpt, men mens vi sippet i oss den fant vi ut av at vi ville bestille burger og ta den med oss hjem. Vi fryktet nemlig at puben ville fylles opp når kampen var ferdig. Omsider fikk vi bestilt, og ikke alt for lenge etterpå var vi på vei hjem med to utrolig digge burgere. Det ble en tidlig kveld da Lars, som er over gjennomsnittlig fotballfrelst, skulle opp klokken fire for å se Manchester Derby’et.

Dagen etter hadde jeg, Lars, Marte og Ina avtalt en shopping-date på Walmart. Vi hadde lunsj på MacDonald’s, og stålsatte oss for det vi hadde i vente. Tre timer og to stappfulle handlekurver senere var vi endelig ferdige, og vi tok en velfortjent tur innom den lokale varianten av vinmonopolet før vi tok taxi hjem. Vel hjemme ble whiskeyflaska åpnet, og tacoen påbegynt. Det kjentes godt å ha gjort noe(mer eller mindre) produktivt. Søndagen ble brukt til akkurat det søndager er til for, nemlig å slappe av. Litt lekser og forberedelser ble gjort før morgendagen og den kommende uka.

Så i Canada har de Maccern(og Tim Hortons) inne på butikkene. De har også egne rulletrapper til handlevognene; veldig greit! På siste bildet ser dere innkjøpet vårt etter tre timers hard jobbing. Ikke rart det ble taxi hjm for å si det sånn!

Mandagen(12.sept) hadde jeg WRIT for første gang. Jeg innså at jeg hadde feilberegna timeplanen min kraftig, for det endte opp med at jeg hadde først 70 minutter med mytologi, før jeg hadde ti min pause hvor jeg måtte finne klasserommet(og strategisk velge om jeg ville gå på do eller spise) der jeg skulle være de neste tre(!!!) timene. Dette fantjeg fort ut av at ble for tungt for hjernen min, for da vi skulle skrive enkreativ historie de siste 25 minuttene av timen var hjernen min bare grøt. Jeg visste at noe måtte gjøres, men ikke helt hva. Lærerene mine i GRS100 og GRS200 hadde de første ukene anbefalt å ta Introduksjon til gammelgresk. Eneste problemet her var at de kanskje var kommet litt for langt til at jeg kunne ta de igjen.

Onsdag og torsdag var det duket for klubb-messe. Her hadde alle de forskjellige linjeforeningene og klubbene på campus stands, og man kunne går rundt og titte, og melde seg inn der man ville. Første dagen meldte jeg meg bare inn i IFG(International Friendship Group). Noe jeg syns var litt småtrist, men faktum var at jeg fremdeles ikke hadde blitt kjent med noen, og dette var noe jeg ville gjøre noe med. Neste dag meldte jeg meg inn i linjeforeningen for både lingvistikk og Gresk og Romersk, da jeg tenkte det kunne være greit å ha et sted å spørre om hjelp hvis det skulle trengs, heh. Nå skal det sies at jeg har ganske mange norske venner her, men tenker at det hadde vært greit å ha noen å snakke engelsk med, slik at den blir bedre.

Torsdag kveld deltok jeg på en kveldsforelesning for å få «extra credit» på karakteren. Dette innebærer at for hver kveldsforelesning av denne typen jeg går på så får jeg 1% ekstra på karakteren. Det er i alt fem slike forelesninger,og hvis de andre er like spennende som det den første var, så hadde jeg ikke brydd meg om jeg fikk credits eller ei. Jeg hadde dratt på eget intiativ. Denne forelesningen ble gitt av en professor ved universitetet som driver med utgravninger i Hellas. Det var utrolig spennende å se hvordan de stadig av duket flere områder. Min interesse for arkeologi og gresk og romersk historie blomstret opp som bare det. Kveldens siste slide inneholdt informasjon om min store drøm; et sommerkurs der frivillige studenter kunne være med på utgravningen vi nettopp hadde sett. Jeg kjente adrenalinet pumpe, og spurte foreleser med en gang han var ferdig om det var noen forhåndskrav til kurset og om det var mulig for utvekslingsstudenter å være med. Det var ingen forhåndskrav, bortsett fra at man måtte bli godkjent av avdelingen, og utvekslingsstudenter kunne absolutt delta. Det var nesten slik at gledestårene rant på bussen hjem.

Fredagen var jeg på en såkalt Meet and Greet med linjeforeningen til gresk og romersk avdeling. Her ble vi servert vin og litt gresk mat mens vi snakket med andre elever og foreleserne. Her ble beskjedne elever tatt inn i varmen av elevene som arrangerte, og det ble to snakkesalige timer. ALLE, uten unntak, lagde refereanse til Helena av Sparta da jeg presenterte meg. Her borte introduserer jeg meg stort sett som Helen, som er det Helena heter på engelsk, fordi det er lettere for dem å uttale, og alle syns det var kjempemorsomt. Dette var definitivt min form for nerding.

Lørdag var det duket for (gratis <3) lunsj med IFG. Nesten umiddelbart kom jeg i snakk med en japansk jente som het Eri, så dette lovet bra. Vi startet med en småklein lek der vi skulle fylle et ark med signaturer ettersom vi snakket med folk. Vi kunne ikke ha en signatur flere steder, og vi fikk ikke lov til å få en signatur uten at vi hadde introdusert oss. Førstemann til å fylle ut alle rutene skulle få en premie.

Det ble ikke noe gevinst til nordmannen denne dagen, men det var like greit. Etter dette var det tid for selv lunsjen. Her hadde de alt mulig internasjonal mat, men ikke norsk, som de sa til meg. Dette kom ikke som noe stor overraskelse akkurat. Men tenk så herlig om det hadde vært et brett med skiver av nybakt brød med brunost der. Åhhhh, som jeg savner brunost.

Uansett, jeg ble sittende og snakke med Eri, og temaet var stort sett forskjeller mellom Norge, Japan og Canada + litt skoleprat. Så der satt vi da, i Canada: nordmannen med kniv og gaffel, og japaneren med spisepinner. Det var egentlig litt befriende å sitte og snakke med en annen utvekslingsstudent, for hun slet jo også med å finne ordene for å uttrykke det hun ville si. Frustrasjonen fra den ene parten som ikke fant ordene ble møtt avforståelse og tålmodighet fra den andre parten. Nå skal det sies at kanadierne også er veldig snille og forståelsesfulle, men det var liksom noe ekstra befriende med at motparten hadde samme problemet som deg, da sluttet man liksom å bry seg om man stammet eller ei. Vi ble sittende og prate til arrangementet var ferdig, deretter la vi hverandre til på facebook og ble enige om å møtes påskolen en gang. Endelig en seier på vennskapsfronten til nordmannen som reiste triumferende hjem.

Søndagen ble igjen brukt til det søndager skal + at vi i tillegg var på fest hos en nordmann vi hadde møtt uka i forveien. Det hele var egentlig ganske morsomt for Jeg og Lars møtte Ina på campus og begynte som vanlig å snakke norsk. Med ett hører vi fra siden av oss « Det her var jævlig rart». Vi begynte å le alle fire. Det viste seg at Petter, som han het, hadde bodd her i tre år, og at dette bare hadde skjedd en gang tidligere og da med noen svensker. Vi ble derfor glade da vi mottok invitasjon, og hadde en ganske hyggelig kveld. Vi hadde tatt med oss en annen jente fra UiA, Celina, som reiste hit alene, og jeg brukte mesteparten av kvelden på å bli kjent med henne.

Så var det mandag igjen. Her hadde jeg igjen WRIT, og jeg tok den endelige avgjørelsen om at faget skulle droppes. Hjernen min tålte ikke sitte tre timer i samme klasserom med bare en fem minutters pause etter halvannen time. De fleste timene her er på 50 minutter og foregår tre ganger i uken. Gresk og romersk mytologi har jeg i 70 minutter to ganger i uken. Det er egentlig dettesom er maksgrensen for konsentrasjonsevnen min. Eneste grunnen til at jeg klarer det er fordi faget er så utrolig spennende og foreleseren fantastisk. Når man har tre timer i et kjellerrom spiller det ikke noen rolle hvor spennende faget eller foreleseren er, det blir for mye. Spesielt da jeg hatt 70 sammenhengende minutter, bare ti minutter tidligere. Fristen for å droppe fag var neste dag, og fristen for å legge til fag var fredag samme uke.

Drømmen om å være med på utgravning fikk meg til å helle mot å lære gresk. Sliden om sommerkurset ble vist i forelesning fredagen etter, og det ble nevnt at gresk var en god kunnskap å ha i lomma. Timeplanen min ville bli ganske forandret, men jeg bestemte meg for å prøve. Mandagen gikk jeg til foreleseren og snakket med ham, han sa det var i siste liten, men siden jeg snakket flere språk, så skulle det kanskje gå. Jeg fikk kursplanen og instruksjoner om hva jeg burde se på til neste time, og gikk for å kjøpe boka. Bokbutikken var dessverre stengt, så boka måtte kjøpes neste morgen. Jeg merket jeg stresset ganske mye med at jeg ikke skulle få øvd nok før timen.

I GRS100 møtte jeg igjen en av jentene(Annabelle) jeg hadde snakket med på Meet og greet, og vi ble gående og prate litt etter timen mens jeg ventet på den avgjørende forelesningen. Bussen hennes gikk, og jeg begynte med en gang å lese meg opp på uttale av de forskjellige bokstavene og diverse slike ting. Timen kom omsider, og nykomlingen ble bedt om å lese gammelgresk alt fra første stund. Her var det ingen nåde. Det var oversettelser og verbbøyning. Jeg skjønte fort at jeg ikke hadde en sjanse til å ta dem igjen, selv om en utrolig hyggelig jente ga meg både oppmuntrende ord og lot meg ta bilde av oversettelsene hun hadde gjort hittil. Hadde jeg ikke hatt andre fag eller et sosial-liv så hadde det kanskje gått, men jeg ble enig med Lars om at dette skulle være et bra år, og at dette faget ikke hadde tilført like mye positivt som negativt. Uansett om jeg ville aldri så mye. Samme kveld droppet jeg derfor kreativ skrivning, og la til reserveløsningen min: nybegynnerkurs i tysk(GMST101). Dette kurset er egentlig for folk som har hatt veldig lite/ingenting tysk, men dette tenkte jeg bare ville være bra. Jeg har trossalt fem fag, noe som er veldig uvanlig her. Her tar de nemlig bacheloren på fire år, og ikke tre som vi gjør hjemme i Norge.

Jeg kjøpte tyskbøker neste dag, heldigvis var det ikke samme person i kassen som da jeg hadde kjøpt boken i gresk morgenen i forveien. Timeplanen min så nå slik ut:

Jeg har ti minutter mellom hver time til å løpe til den andre siden av campus. Dette har jeg i ettertid funnet ut at bare er fint, for da får jeg både frisk luft og mosjon. Gjelder bare å ha med seg lettvint og rask lunsj ;)

Tysken var en fryd, og noe jeg virkelig nøt. Jeg kom fort i snakk med en jente som jeg spurte hvor langt de var kommet. De hadde akkurat lært og telle. Dette var mer det nivået en kunne forvente etter 2,5 uker med et språk. Gudene vet hva de i gresken har holdt på med. Jeg smilte innvendig, det skulle bli gøy å endelig være på forskudd med et fag.

Timen begynte og vi startet med å telle, ikke i kor, men at en elev sier ett tall, og så sier den neste det neste. Det var først når læreren spurte om noen ville lese, og ingen svarte at jeg bestemte meg for å rekke opp hånden og lese. Som norsk har jeg automatisk en fordel når det kommer til tysk uttale, men fem(ish) år med tyskundervisning skader nok heller ikke. Læreren forsto fort at jeg hadde hatt tysk før, og da vi snakket sammen etter timen sa hun at hun hadde lurt på om ikke jeg var norsk. Syns det må være lov å skryte litt her, men det hadde vel for så vidt vært verre om hun ikke hadde kunnet hørt at jeg hadde snakket tysk før ;)

Det var også en forandring til det bedre å være i et fag der jeg ikke var den eneste som måtte gå igjennom setningene jeg skulle si flere ganger før jeg turte å rekke opp hånden. I alle de andre timene er jeg så nervøs for å si noe grammatisk feil, eller glemme ord og bli sittende der og gruble mens hele klassen venter. Her var vi liksom alle på lik linje når det kom til dette. Ingen av oss snakker flytende tysk, og det var mer befriende enn en skulle ha trodd.

Etter timen i GRS100 ble jeg gående med Annabelle og en venninne av henne og se på et pop-up kunstgalleri på skolen. Jeg fikk kjøpt meg noen bilder, og var veldig fornøyd med det. Senere på kvelden fikk jeg invitasjon til crafts night hjemme hos Annabelle . Det skulle være neste dag, og det var gøy å endelig ha en faktisk invitasjon av en engelskspråklig, og ikke bare et «vi må møtes senere». På denne kvelden drakk vi for øvrig vin og klippet ut og malte Halloweendekorasjoner. Det var kjempekoselig, og jeg ble til og med invitert med ut på byen neste dag. I dag våknet jeg derimot opp med tett nese og hodepine. Forkjølelsen som går rundt her hadde nådd meg også, og Lars også viser det seg. Det blir derfor ingen fest i dag, men blogging, tante Sissels vidunderform og tv-titting. Legger nok ikke dette ut før lørdag morgen(ble visst ettermiddag heh) hos meg, da jeg må legge til en haug med bilder, så da ser vel dere dette rundt om lørdagskvelden/ søndags morgen. Ønsker uansett alle en fantastisk helg, og håper dere slipper unna forkjølelsen!

Litt snikbilder fra galleriet, kan vise hva jeg kjøpte i et senere innlegg. Her kan dere også se den usedvanlig vakre uglen min. Kvisten på den ene siden brakk desverre av, og den fungerer derfor nå som hatt.

Fantastisk hvordan da jeg skrev dette innlegget igår så hadde jeg ikke begynt på maten, men nå får dere det ferdige produktet. da kan vi kanskje si som på TV "Og nå har vi jukset litt".

Tenkte å slenge med noen bilder fra de fine soldagene vi har hatt på Campus de sisste ukene, bare å nyte før regnet kommer! Dere får bare over med at noen av bildene og videoene er på høykant, har ikke helt funnet ut av den biten der enda.

Blir forresten veldig glad for kommentarer her, på facebook og over epost, koselig å vite hvordan det står til i Norge (eller hvor dere ellers måtte befinne dere)

Snufs og klem fra Canada!

Likes

Comments

Livet i Canada, UVic-University of Victoria

 Det er veldig mye som har skjedd den siste uka som har tatt veldig mye av tiden min og jeg har derfor ikke prioritert å blogge. Nå er heldigvis alt på plass og jeg håper at innleggene kan komme litt mer regelmessig fremover. All cred til toppbloggerne som sender ut innlegg på innlegg med topp kvalitet i hytt og gevær.

Den første dagen er den som har brent seg mest inn, da var jo alt så nytt og vi benyttet dagen til å være turister. Den dagen er derfor veldig detaljert, mens resten er det litt så som så med. Innlegget ble groteskt langt, men etter å ha lest innlegget skjønner dere sikkert at det har vært mye annet på tenke på enn akkurat blogging.


Vi våkna opp på torsdag temmelig groggy begge to og bestemte oss raskt for at vi måtte finne noe frokost. Jeg tydde til min aller beste venn,Google Maps, som med en gang tilbød seg å hjelpe meg med å finne mat og drikke i nærheten.Deretter bladde jeg meg gjennom kategorien "De beste frokoststedene"før jeg landet på et koselig lite sted kalt "The Ruby". Klokka var vel nærmere lunsjtider før de jetlag-pregede kroppene våre fikk beveget seg ut,og hvilket sjokk var det som møtte oss. Det var varmt. Og da mener jeg ikke Sommer-På-Sørlandet-Med-En-Frisk-Sommerbris-varmt, da mener jeg Er-Vi-Kommet-Til-California?-varmt. Det var også veldig tørt, og da ganske ulikt de frodige grønne skogene vi hadde sett på universitetsbrosjyrene. Vi omfavnet det temmelig raskt, og gikk videre til restauranten i godt humør, vi hadde jo smørt oss med solkrem!

Jeg tror ikke vi kunne ha valgt et bedre sted å starte vår kulinariske reise iVictoria. Vi ble møtt av hyggelige servitører og fikk raskt et bord, menyer og vann i krukker i stedet for glass. Needless to say, så likte jeg stedet med en gang. Og det var før vi i det hele tatt hadde spist mat. Holy breakfast! For en mat! Vi gikk begge to for en frokostsandwich, og ble fortalt av en smilende servitør at det var et godt valg. Og jammen om det var! Jeg klarer ikke helt å beskrive, så slenger heller ut et bilde.

En av de tingene somkommer til å ta lengst tid å venne seg til er nok det at skatten ikke er inkludert i prisene noen vei. I tillegg til at servitørene er avhengige av tips fra gjestene. Etter at vi, det vil si Lars, hadde regnet ut hvor mye som skulle tipses, famlet vi frem plastikk-pengene våre, og forlot The Ruby stappmette for første, og langt i fra siste, gang. Vi tok deretter turen over veien til et kjøpesenter for å se oss litt rundt der,før vi bestemte oss for at det var på tide å utforske downtown. Vi hadde på flyet kvelden i forveien bestemt oss for at denne dagen skulle vi bare være turister på ferie, og at leilighets-alvoret kunne vente til fredagen. Vi fant et buss-stopp og ventet spent på at den skulle komme. Bussene her er ganske annerledes enn hjemme. De er stortsett mye mindre og ser litt eldre og søtere ut. Jeg skal se om jeg kan få tatt ett bilde etter hvert slik at jeg kan få vist dere. Vi fikk hjelp av en kanadier som sa ifra om når vi burde gå av og pekte oss i riktig retning. Stereotypien om at kanadiere er høflige og hjelpsomme er altså sann, i hvertfall i de aller fleste tilfeller. Deter er også en ting somjeg tror kommer til å ta litt tid til å venne seg til. Født og oppvokst i Norge er man ikke helt vant med at folk uoppfordret er så hjelpsomme og høflige. En Fun-fact er at det er helt normalt å rope takk til bussjåføren i det man går av på stoppet sitt.

Vel nede i Victoria startet vi med en god gammeldags bryggesleng langs havna. Her var det mye spennende å se på. Blant annet var det mange selskaper som tilbød Whale-watching, fish and chips-stander med flere meter med kø og poutine-stander. Poutine kan sier å være en slags kanadisk nasjonalrett, på samme nivå som kjøttkaker i brun saus hjemme. Det består ganske enkelt av pommes frites med smeltet ost og saus. Helt ok, men veldig mektig.

Vi tok deretter turen bort til legislatet og satt litt på trappen der før jeg fikk overtalt Lars til å bli med på omvisning inne i selve bygget. Omviserne var veldig flinke og bygningen var fantastisk.

Strukturen fikk oss til å minre tilbake til et fag vi hadde første året der vi ble fortalt om amerikansk kultur og hvordan mange byer har den samme karakteristiske formen på bygningen.

ehe, litt kliss må jo være lov..

Etter å ha vært her dro vi på museum for å dra på en utstilling som jeg hadde sjekket ut på forhånd.Her hadde de en vaskeekte mammutbaby stilt ut og mye annen spennende informasjon. Historienerden inne i meg frydet seg. Tiden gikk fort på museum og plutselig var klokken fem og museumet stengte. Vi bestemte oss derfor for at det var på tide med en øl, men ikke før vi hadde gått igjennom food-truckfestvalen på baksiden av museet. Her var det matboder med meksikansk,afrikansk, asiatisk mat, samt andre opphav. Vi ruslet tilbake langs havna og fant oss et koselig lite sted med litt skygge. Dette var fremdeles i våre wifi-avhengige timer da vi ikke hadde fått skaffet oss kanadisk abonnement enda, så "Do you have Wi-Fi?" ble lurt inn i småpraten med bartenderen. Ølen var god, og da tørsten var slukket bega vi oss i søken etter et sted å stilne sulten. Vi prøvde både her og der, og endte til slutt opp på enda ett kjøpesenter der vi ikke fant mat, men en veldig hjelpsom fyr som kunne fikse mobilabonnement for oss. Da vi etter én og en halv time med venting og pokemonjakt endelig hadde fått hvert vårt abonnement, sluttet jeg å stritte imot Lars sitt tideligere forslag, og vi befant oss snart på en irsk pub og restaurant med live musikk. Her hadde Lars Mac'n'cheese og jeg hadde en pizza med en slags løksaus i stedet før tomatsaus og med bacon og potet. Dette smakte nydelig da vi faktisk ikke hadde spist siden vi hadde vært på The Ruby ved lunsjtider. Etter endt måltid og et raskt besøk innom den første matbutikken vår i canada, for de som ikke vet det så er jeg over gjennomsnittlig glad i å surre rundt i matbutikker, så en kjapp visitt er ikke bare bare, der vi fikk tak i vekslepenger, fulgte vi google maps til et busstopp og tok bussen tilbake til hotellet vårt. Søvnen kom lett også denne dagen, varmen til tross.

På fredagen kick-startet vi den trøblete leilighetsjakten vår med åpent hus i et hyggelig nabolag. Mens vi ventet på dette hang vi bare rundt på hotellrommet i et magert forsøk på å kurere jet-lagen, og spiste såklart på The Ruby til brunsj. Vi bestilte to netter til på Arbutus Inn og oppgraderte med et (u)hell til et luksusrom. Jeg fikk også mitt første, og hittil eneste, 'møte' med en frekk og sur kanadier over mail. På åpent hus fikk vi umiddelbart uslåelig konkurranse fra en masterstudent som kom sammen med sin mor, og vi skjønte fort, selv om vi aldri hadde tillatt oss selv å håpe på å få den, at vi ikke hadde en sjanse. Vi( Lars) holdt likevel fatt mot, da vi hadde to visninger dagen etter, og tok bussen ned til byen for å spise. På menyen denne kvelden ble det karibisk. Dette var ganske tilfeldig da jeg bare fikk øye på restauranten og spurte om vi ikke like gjerne skulle gå inn der, i stedet for å vandre rundt i byen som kvelden i forveien. Dette smakte for øvrig så godt, og vi var så sultne, at det dessverre ble veldig lite bildetakning fra denne middagen.Sett bort ifra dette som jeg tok av forretten, som var en slags fritert deig av et slag som ble servert med kokosnøtt smør med mangochutney. Herlig!

Lørdagenvar vi begge veldig spente da vi hadde to visninger foran oss. Vi rasket med oss yoghurt og granola fra helsekostbutikken ved siden av oss, og spiste denne på veien til den første visningen. Takene var litt lave her, men vi(dvs Lars)fant ut at det skulle gå greit. Vi skrev under på en søknad, og var deretter på vei til den neste visningen. Denne hadde vi en ganske god følelse på. Det vari kke den peneste, men det var mye som hintet på at vi var de eneste som skulle på visning, og at vi dermed slapp å kjempe mot elleve andre. Vi endte opp med å komme dit altfor tidelig, og satte oss ned i en park mens vi ventet. Vi sendte mail om ikke det var greit om vi kunne komme litt før, siden det var vi som hadde valgt tidspunktet, og en snau halvtime før vi egentlig skulle ha kommet fikk vi svar med at det bare var å komme. Vi ble møtt med et smil, og et spørsmål om vi hadde sett filmen "Air Bud",der en hund spiller basketball. Hunden i filmen var nemlig bestefaren tilhunden hans. Etter denne faktaopplysningen hilste vi på både hund og mor til utleier før vi gikk videre med visningen.

Bestefar og barnebarn

Vi så fort at det var skittent der og at vi ville komme til å bruke noen timer på vask der, skulle vi få tilbud om kontrakt. Da vi satte oss ned fikk vi imidlertidig vite at grunnen til at det så slik ut var at utleieren fremdeles bodde der og at det skulle fikses før han dro til Mexico, alle tingene hans var jo fremdeles der. Han var veldig nøye med å få frem at det beste med leiligheten var at siden han bodde der til vanlig,så hadde den jo alt. Ingenting som trengtes å kjøpes inn, bortsett ifra mat da.Vi så kontrakten ligge klar på et bord og måtte ta et valg. Og det ble et dårlig et. Med tanke på at ledighetsprosenten her ligger på under et prosent turte vi ikke la denne leiligheten gå. Vi skrev under, og der og da forsvant flere tonn med bekymringer fra skuldrene våre. Nå kunne vi endelig nyte resten av ferien vår med en kontrakt i lomma. Vi dro tilbake til hotellet, bestilte fire netter da leiligheten ikke ville være klar før 1. september, bestilte Dominos og så på Netflix frem til vi la oss.

De neste fire dagene gikk litt inn i hverandre. Vi var mye frem og tilbake på om vi hadde gjort det riktige, og fylte dagene med turer til det lokale kjøpesenteret, The Ruby, downtown, og dominos og netflix. Det ble etterhvert en sport å følge med på hvor langt i prosessen pizzaen var kommet da de hele tiden oppdaterer status på bestilligen din. Her går det i laging, steking og kvalitetssjekk. Da vi begynte å få medfølelse for stakkars Gideon som lagde mesteparten av pizzaene våre, bestemte vi oss for at nå var det nok, og at det var på tide å komme seg ut og spise. Problemet er bare at når man spiser ute så ofte, så får man tilfredsstilt alle behov og ønsker man måtte ha ganske raskt. Vanligvis når man skal spise ute, i hvert fall som student, så har man gått i dagevis og drømt om den ene burgeren eller den ene pastaretten. Her hadde vi vært igjennom det meste føltes det ut som, og valget ble bare vanskeligere og vanskeligere for hver dag. Vi kjente vi gledet oss til å kunne starte en hverdag der vi lagde egne middager igjen. Det ble ikke overraskende pizza denne kvelden også, men jeg kan hvertfall forsvare meg med at det var napolitansk pizza, og derfor noe helt annet enn de andre greiene man får på døra fra dominos. Misforstå meg rett, pizza på døra er helt topp, men ingenting kan måle seg med napolitansk pizza rett fra steinovnen.

Helt ok - bedre - uslåelig

Også kjent som: poutine - chocolate-chip waffles with cream and bananas - napolitansk pizza<33333

Søndagen hadde vi vår første tur opp til campus for å se oss litt rundt(og spille pokemon). Her ble vi møtt av en velkomstkomite bestående av hjort og ekorn. Detter er enda en ting jeg tror det kommer til å ta lang tid før jeg venner meg til, om jeg noensinne gjør det. Det er hjort overalt her. De har vært kraftig representert på snapchat-storyen min den siste uka,men uansett hvor mange ganger jeg har sett dem nå, så kjenner jeg fremdeles på den følelsen at jeg nettopp har opplevd noe spesielt.

Mandag var det tur for vår første orientering på campus. Dette var en såkalt jumpstart-tour og den var kort fortalt en omvisning av campus. Som en liten icebreaker ble vi på starten bedt om å fortelle hva vi het, hvor vi var fra og hva favorittmaten vår var. Etter at sirkelen var gjennomgått ble det fort klart at jeg og Lars, sammen med tre stykk fra Singapore, vant konkurransen i å komme lengst vekk fra. På denne touren ble vi blant annet fortalt at noe av det beste under eksamenstiden var at selv om cafeén på campus stengte i 6-7 tiden, så gikk det ann å få levert dominos på døra. Who knew?!?!

Siste dagen på hotell ble nytt til det fulle, og på kvelden kom utleieren vår og hentet bagasjen vår slik at vi skulle slippe å måtte dra den med oss på bussen neste dag. Torsdagen var det duket for International Student Welcome, og her holdt mange av universitetets studenter show med musikkinnslag, dans og opplesning av historier. Det var veldig flott, og jeg kjente jeg gledet meg til å begynne. Vi fant ut at vi bodde rett borte i gata fra to av de norske vi reiste hit sammen med, og hadde planlagt å dra på tur med samme helg. Muntre gikk vi hjem fra skolen sammen, men gleden forsvant som dugg for sol da vi så i hvilken stand vi overtok leiligheten.

Pent? La oss ta en nærmere titt...

Som dere ser her så var den var ikke vasket, det var spindelvev i hvert et hjørne og insekter fløy omkring hodene våre. Vi så på den med nye øyne, og vi ble fort enige om at det var fullt mulig at den aldri ville kunne bli ren nok til at vi var komfortable med å bo i den. Turen med de andre jentene ble avlyst for vår del. Vi begynte å se ting vi ikke hadde sett på visningen, ting vi ikke hadde fått mulighet til å se. Hull i tak og vegger. Et nedtråkket og gjennomskittent gulvteppe som var så ekkelt at vi knapt orket tanken på å gå på det. Løse lister. Edderkopper; mange av dem. Vi bestemte oss likevel for å gjøre et forsøk på å få rengjort den og dro til Walmart og kjøpte inn halvparten av vaskeutstyret deres. Okei, det var ikke helt sant, for makantil utvalg. Vi måtte ty til hjelp av lokalbefolkningen bare for å finne ut av hva som var gulvsåpe. Heldigvis er kanadierne såpass hjelpsomme, at han mer en gjerne viste oss både det ene og det andre av vaskemidler. Vi fikk spist fantastisk god kinamat, og var på hjemveien litt lettere til sinns. Dette forsvant da vi kjente eimen av hund idet vi låste opp døra. Fortvilt og motløs gikk vi en mer eller mindre søvnløsnatt i møte. Vi sendte epost til utleier om hva vi syntes om leiligheten vi var møtt, men fikk intet svar. Han hadde på forhånd forklart at han skulle vekk denne helgen og at han derfor ikke ville være mulig å få tak i. Vi gikk dermed inn i den lengste helgen jeg noen gang har vært med på. Vi gikk fra å synes at stedet kunne bli bra, til at det var ubeboelig. Det eneste stedet vi følte oss komfortable med å være var senga, da dette var det eneste stedet vi visste var rent siden vi selv hadde tatt på ny overmadrass og rent sengetøy. Vi sendte meldinger og epost til en rekke mennesker for å be om råd, men det var langhelg i landet, og ting sto på vent. Det ble med de terapitimene en fikk gjennom de få skypesamtalene en fikk sneket til seg med mor og far. Jeg vil i ettertid oppriktig be om unnskyldning til alle servitørene i byen som serverte de to motløse utlendingene denne helgen.

Lørdag hadde vi fått ordnet oss visning på et koselig lite sted, og vi ble møtt av tidenes koseligste mennesker. Aldri før under oppholdet hadde praten gått så løst og uanstrengt som nå. Leiligheten var fantastisk. Den var for god til å være sann.Så kom spørsmålet vi fryktet: Bor dere på hotell nå? Vi hadde på forhånd bestemt oss for å være ærlige her, og i ettertid er det denne avgjørelsen somvi tror sikret oss verdens fineste leilighet. Vi sa det som det var. Og viste dem bildene av de skitne teppene, spindelvevene og resten av møkka på den andre stedet. Vi fikk beskjed om at vi skulle få mail med søknadskjema, de skulle ha to visninger til samme dag.

Da vi sto på bussholdeplassen etterpå var det ikke nødvendig å spørre hverandre om vi følte det hadde gått bra. På ett tidspunkt hadde vi begge følt at vi kom til å få kontrakten i hånden. Vi følte vi hadde gitt vårt beste, og at det ikke var noe mer vi kunne ha gjort. Været var fint og vi bestemte oss for å gå av bussen nede i byen og ta en øl før vi dro tilbake til den depressive leiligheten. Vel fremme i byen fikk vi verdens herligste beskjed. De vi hadde vært på visning hos, Karen og Joey, hadde bestemt seg for å avlyse de to andre visningene og gi leiligheten til oss hvis vi ville ha den. Gledesrusen etter å ha fått denne meldingen kan jeg ikke beskrive med ord som utgjør nok rettferdighet. Jeg hadde sagt det tidligere, da vi hadde bestemt oss at vi ikke kunne bo der, og ville "gå til kamp" mot daværende utleier, at det eneste som hindret meg var usikkerheten. Påkjennelsen av stresset med å måtte sjekke eposten hvert femte minutt for å se om man har fått svar på forespørslene om leilighet en hadde sendt, tok hardt på meg. Men med et nytt sted å bo som sikkerhetsnett,var jeg klar til kamp. Vi feiret i sola med burger, øl og sangria. Livet var herlig.

Endemper på gleden kom da Lars begynte å lese igjennom lover om leiekontrakter. Plutselig var usikkerheten der igjen. Hadde vi idet hele tatt lov til å si opp kontrakten? Hva om utleieren ikke tillot dette? Måtte vi da betale leie for to leiligheter? Kunne det i det hele tatt la seg gjøre? Det var enda bare lørdag og vi hadde fremdeles ikke fått noe svar. Samme kveld fikk vi tak i moren til utleieren og hun sa at vi kunne vente han hjemme på mandagen. Skolen begynte på onsdag, og det var ingenting vi heller ville enn å få alt i boks før vi skulle ta fatt på den egentlige grunnen til at vi er her. Uten svar fra utleier var det midlertidig umulig å senke skuldrene. Vi var avhengige av at han frivillig ville slippe oss ut av kontrakten. Frykten for å måtte betale åtte måneders leie på begge stedene var ikke til å holde ut. Jeg hadde lenge hatt en drøm om ferie på vestkysten av USA etter skoleåret var ferdig, men den drømmen ble sopet like brutalt vekk fra realiteten som spindelvevet hadde gjort fra veggene noen dager tidligere. Søndag tok vi avgjørelsen at vi ville betale for begge stedene om det var det det kom til, det var ikke mulig for oss å bo i den første leiligheten. Mandag kom og vi gjorde ikke annet enn å aktivt vente på svar fra utleieren. Plutselig ringte telefonen og vi fikk beskjeden om at vi kunne møtes om fem minutter. Pulsen min har ikke vært så høy siden jeg en gang løp for å nå en bil som hadde kjørt utfor veien i dalen der jeg bor. Hva som kan ha vært skuespill, og hva som har vært ekte av det som utspilte seg under møtet vårt, er vanskelig å si. Samme går for hva som har vært lovlig. Etter møtet satt vi i hvert fall igjen med den avtalen at vi flyttet ut neste dag (Vi hadde jo trossalt aldri pakket ut), de beholdt leia for september og sikkerhetsdepositumet, og fikk betalt leia for oktober. Det var sure penger,men da vi på et tidspunkt hadde trodd vi måtte betale åtte måneder, virket det ikke så verst akkurat da.

Vi feiret på den kinesiske restauranten vår og tok restene med hjem til morgendagens lunsj. Neste dag var det duket for siste orienteringsdag, og vi tilbrakte dagen på campus i grupper som hadde leker og omvisninger. Jeg fikk min første kanadiske venn, eller, vi har ingen fag sammen og det er ikke sikkert vi kommer til å se hverandre igjen, men det var i hvert fall noen å snakke med som ikke var norsk, og som ikke var utleieren min. Etter nok en fantastisk dag på campus, der jeg forresten fikk ordnet med ny bankkonto, var det klart for det endelige møtet. Vi håpet at utleieren ikke hadde skiftet mening siden sist. 17.02 ankom de. 15minutter senere var vi fattigere, men friere enn vi hadde følt oss på lenge. Vi tok taxi til vårt nye hjem, mens de gjorde seg klare til en mer eller mindre lovlig visning av leiligheten.

Så dette er nå vårt nye hjem og vi kunne ikke ha vært mer fornøyd med tilværelsen. Vi er blittf ortalt av taxisjåføren, de nye utleierne og flere andre at utleieren ikke hadde noen rett til å kreve noen av pengene, og at vi burde ta dette videre slik at vi kan få pengene våre tilbake. Vi er usikre på sjansene våre da vi betalte i kontant og ikke fikk kvittering, men kan hende vi prøver etter hvert.Nå skal vi først slappe fortjent av en periode og legge alt det som har skjedd på avstand.

Nå har vi tilogmed fått ny sofa og seng inn her, så kan vise flere bilder av leiligheten så fort alt er ute av koffertene og på plass i hyllene.

Jeg tok naturligvis mange flere bilder av downtown da vi var turister, men kan heller se om ikke jeg kan lage et eget innlegg med et lite bildedryss senere.


Ser at det ble et veldig langt innlegg, men som dere skjønner etter å ha lest dette, så har jeg ikke vært i stand til å skrive noe som helst den siste uka. Første skoleuke er nå ferdig, og dette skal jeg lage et eget innlegg om så fort som mulig. Satser på positive innlegg nå fremover!

Vi blogges!

Likes

Comments

Reisen

 Da har jeg endelig fått ordnet meg med ny USB-kabel slik at jeg kan overføre bilder! Beklager atdet har tatt såpass lang tid før jeg har skrevet noe om Canada, men jeg synsdet ble så kjedelig uten bilder, i hvert fall når jeg har tatt så mange.

Reisen til Canadastartet med at vekkerklokka ringte 02.00. Jeg spratt opp og kjente nervenekomme med en gang. De neste 38 minuttene surret jeg rundt og var nervøs for atjeg hadde glemt noe. Mamma og Anders, som begge var stått opp for å si ha det,prøvde å berolige meg.


.Ca 02.45 trillet bilen over øybrua fullstappet av bagasje, niste, tre storekaffe, to trøtte reisende og pappa. Vi ankom Gardermoen rett over seks, fikklesset av bilen, og gikk opp i andre etasje for å få billetter og sende avgårdekoffertene våre. Deretter var det tid for et siste farvel(</3) før vi gikkigjennom sikkerhetskontrollen og plutselig var ordentlig på reise. Vi startetmed å ta ut penger fra en minibank før vi gikk noe videre. For de som ikke vetdet så er canadiske sedler laget av plast!!

Reisen vår besto avtre fly. Først til Reykjavik og deretter til Toronto før vi ett fly sendere endelig landet på VancouverIsland. I Reykjavik hadde vi ikke så god tid, og siden matkøen var lang, blefrokosten en baguett med skinke og ost, og kyllingcurry på flyet. De to førsteflyene med Islandair hadde egne tv-skjermer til hvert sete der vi kunne velgeblant mange filmer som vi ville se, slik at tiden gikk litt mindre sakte. IToronto hadde vi 8 timers mellomstopp, men det var egentlig bare greit, for hervar det mye venting og papirarbeid. På flyet fikk vi utdelt skjemaer som vimåtte fylle ut og disse ble da sjekket i en kontroll før vi, som skullestudere, måtte vente på å få utdelt studietillatelse. Da vi omsider hadde fåttstiftet tillatelsen fast i passet vårt måtte vi sjekke inn bagasjen vår pånytt. Deretter gikk vi rett opp til gaten og sto enda litt mer i kø(<3) førvi etter nok en sikkerhetssjekk kunne slappe av og ta oss et velfortjentmåltid. Etter å ha surret litt frem og tilbake bestemte vi oss for å spise påen irsk pub/restaurant. Jeg hadde under søket etter spisested fått kjøpt megReese's Peanut Buttercups, og stilnet litt av sulten med en av disse mens viventet på maten. Det er liksom en slik ting jeg alltid har hatt lyst til åsmake på. Da maten kom rakk jeg akkurat å ta et bilde før sulten for alvorkicket inn og jeg begynte å hive innpå. På dette tidspunktet hadde vi ikkespist skikkelig siden klokka var fem på morgenen i Norge.

Mmmmmmm


Davi var ferdige med å spise gikk vi til gaten, vel vitende om at det enda varlenge igjen til flyet vårt gikk. Med maten tungt i magen begynte vi å kjenne påandre essensielle mangler, og fant oss raskt noen benker vi kunne sove litt på.Jeg er ikke så komfortabel med å sove på slike plasser, så jeg sa meg villigtil å passe bagasjen og lese litt mens de andre sov. Etter en time fant vi utav at flyet vårt hadde byttet gate, og når vi kom bort dit, så byttet den engang til. For hvorfor ikke!?! Man skulle tro at tiden gikk fort på et sliktsted med så mange butikker og caféer, men det gjør den altså ikke. Vi kunneikke, til min store fortvilelse, handle i taxfree'en fordi vi skulle reiseinnenlands og ikke utenlands. Den resterende tiden gikk dermed med til å drikkeStarbucks-kaffe, sutre om hvor trøtte og slitne vi var, og klage for oss selvpå at flyet vårt nok en gang var forsinket.

Forsinkafly er ille nok til vanlig, men når man har vært på reise i 24 timer allerede,hvorav de siste 8 har vært på samme flyplassen OG du har fem timer igjen medfly før du er ved endedestinasjon, da er det virkelig ikke noe gøy. Vi kom ossomsider om bord på flyet, og tok av. Denne flyreisen foregikk i mørket og vihadde ikke skjermer, så det var ikke så lett å vite hvor langt vi var kommet ogå få tiden til å gå. Etter å ha vært på reise såpass lenge fikk jeg endelig tilå sove litt, ellers gikk tiden til å lese Harry Potter og stirre ut av vinduet.

Vilandet på Vancouver Island i elleve-tiden, og fikk raskt hentet bagasjen før vikjøpte billett til Airport-Shuttle'en som skulle ta oss til hotellet vårt. Det var spennende å se hvor mye som var forskjellig fra hjemme. Det mest slående var vel reklamene. Spisesteder langs veiene hadde store skilt, akkurat som på film. Det var også store skilt med bilder av enkeltpersoner med ukomfortable smil istedet for logoer som er mer vanlig i Norge. Jeg duppet ubevisst av i en lengreperiode på denne turen, så det var begrenset med hvor mye jeg fikk med meg. Menetter 30 timer på reise så syns jeg dette er helt innafor. Vi fikk en finrundtur rundt i byen da sjåføren kjørte til feil adresse ved et paranledninger, men kom omsider frem til Arbutus Inn hvor vi skulle sove. Etterinnsjekking her fant vi frem til rommet vårt og rakk så vidt å pusse tenner førvi sluknet med hodet på puta. Pappa hadde i forkant sagt at det godt kunnehende at vi ville få problemer med å sove med en gang etter en slik reise, menjeg kan forsikre dere om at det var null problem.

Tidsreise wiiiii :D

Bekager for nok et rotete innlegg, men var en temmelig lang og stressende dag(også er det jo nå en uke siden). Ble mer en opplisting av hendelser istedet for en 'god historie', men satser på at skriveferdighetene mine bedrer seg i løpet av året etterhvert som jeg kommer i gang med skrivekurset mitt på universitetet.


Inntil neste gang; Ha en fin kveld!

Likes

Comments

Før avreise

Da var jeg hjemme fra vestlandsferien min! Det har vært to deilige uker med avslapning, men også litt jobbing, og såklart litt stressing, for nå begynner det jo virkelig å nærme seg avreise. Først var jeg en uke i Stavanger hos kjæresten min, Lars. Den uken gikk med til skikkelig trash-TV, hardcore Pokémon-jakt, innkjøp av elektriske artikler nødvendige for mitt utenlandsopphold, blt annet en ny elektrisk tannbørste, web-camera og et polaroid-kamera, og vaksinasjon. På vaksinasjonskontoret ble jeg anbefalt påfyll av Boostrix-Polio, som er påfyll av "skolevaksinene" mot stivkrampe, difteri, kikhoste og polio og kombivaksine mot hepatitt A og B. Sistnevnte skal settes tre ganger, med henholdsvis en mnd og seks mnd mellomrom før den varer livet ut. Påfyllsvaksinen er anbefalt å ta hvert tiende år, og ettersom det var ni år siden sist jeg tok denne, var det likegreit å ta den nå, som i november neste år. Smertene man snakket om som sjetteklassing blusset opp som alt annet enn overdrivelse. Stivkrampearmen, eller pasientarmen som den ble kalt, hang som et slakt ved siden min i flere dager etterpå. ! Men nok om mine vaksinasjonslidelser, etter Stavanger gikk turen videre med buss til Bergen, hvor jeg var hos i et døgn hos min tante, onkel og fettere før turen gikk videre til Måløy med båt. Her ble jeg hentet av min kjære mor og far, som kjørte meg til endedestinasjonen Nordfjordeid.



Familien minpleide å være her hver sommer da vi var mindre, men etter at jeg og søsterenmin fikk oss jobb, har det vært lengre mellom besøkene. Derfor var det ekstregodt å være tilbake nå. Det var først lange dager med regn der vi bedrev dagenmed innkjøp av ullsokker, kafébesøk og lesing av bøker. På slutten av oppholdetsnudde været og vi endte opp med å ha over 20 grader og skyfri himmel de sistedagene., noe som fikk os til å glemme hvorfor vi hadde holdt på med innkjøp avså mye ull som mulig bare dager i forveien. Da jeg og min mor omsider kom osshjem var ikke den fryktede pakkingen lenger mulig å utsette. Jeg begynte med åfinne fram de tingene jeg kunne tenke å ha med meg, dette tok sin tid sidenmesteparten av tingene mine fremdeles ligger i søppelsekker og flyttekasseretter at jeg flyttet fra Kristiansand i juni... Ehhe... travel sommer..

Lars kom til meg noen dager føravreise, og fungerte som moralsk støtte under pakkingen min. Jeg fikk også låneplass i kofferten hans siden jeg, på tross av innkjøp av ny sitrongul koffert,ikke hadde plass til alt <3



Jeg beklager for veldig rotete innlegg, men dette ble oprinnelig skrevet for en uke siden ca, men det har skjedd så mye siden, at jeg ikke har fått tid til å skrive det ferdig og poste det. Nå er jeg i Canada og planlegger å skrive ett innlegg inærmeste fremtid om hvordan reisen og de første dagene her har vært. Inntil da; ha en strålende kveld folkens!

Likes

Comments

Før avreise

Da er det jammen ikke lenge igjen til et nytt kapittel i livet mitt starter, nemlig utvekslingsåret mitt. Jeg har alltid hatt lyst til å dra på utveksling og har flere ganger lagt planer om hvor og når. Nå skal det endelig skje og den utvalgte destinasjonen er University of Victoria i Canada. "Canada?", tenker du kanskje, "Hvem drar til Canada?". Jo, det gjør visst jeg, viser det seg. Jeg hadde samme tanke da vi skulle ha elever fra tredjeklassen til å holde foredrag om stedene de dro og førstemann ut var en trivlig fyr som hadde vært i Canada. Jeg var egentlig overbevist om at jeg ville dra til Surrey i Sør-England, eller aller helst til York, men dette skulle da endre seg. Hvorfor? Jo, det skal jeg si deg. Tredjeklassinger. Tre stykker av dem, for å være nøyaktig. De strålte da de fortalte om denne lille byen som var lokalisert på en liten øy utenfor USA. Etter dette endret spørsmålet seg gradvis fra "Hvorfor" til "Hvorfor ikke". For hvorfor ikke? Det er jo ikke et sted man drar til ellers, med mindre man har familie der, er interessert i is-hockey eller annen vintersport, eller har bestemt seg for å finne sin indre Lars Monsen ved å gå landet på tvers. England kan man liksom ta weekend-turer til i ny og ne, det tar man sjeldent til Canada, med mindre man er over gjennomsnittlig glad i å fly, da.

Sånn, det var en kjapp innføring i hvorfor jeg har valgt det stedet jeg har valgt. Nå; hvorfor akkuratt nå? Grunnen til at jeg endelig har fått ut fingeren ligger i mitt valg av studie, nemlig bacheloren i Oversetting og Interkulturell kommunikasjon. Her er det obligatorisk å ha andre året utenlands i et engelskspråklig land(enten to semestre med skole, eller ett med skole og ett med praksis). Det har vært mye styr og frem og tilbake for å fikse ting som opptak og registrering av diverse ting i skolesammenheng, studietillatelse, vaksinering osv, men nå begynner endelig brikkene å falle på plass. Pakkingen skal i kjent stil prokrastineres enda litt lengre, først skal ferien nytes litt til! 16 dager til avreise!

Peace out!

Likes

Comments