Header
View tracker

- personlige innlegg.

Her om dagen da jeg lakkerte neglene mine kom Nickolay å spurte om han også kunne få, for han syntes det var så fint med neglelakk. Uten å tenke meg om så sa jeg at det skulle han selvfølgelig få. Han var så stolt etterpå, å han skulle vise neglene sine til absolutt alle. Så kom tankene mine om alle disse fordommene om at gutter ikke skal ha neglelakk. Hvorfor i alle dager skal ikke jeg la sønnen min få bruke neglelakk om han ønsker det? Jeg synes det bare er fint at han faktisk tørr å gå med det uten å være redd for hva andre skulle si.

Jeg er så lei av alle disse fordommene og de forskjellene som skal være mellom gutter å jenter. Dessuten er det bare bra for oss foreldre å la guttebarna bruke det, slik at de skjønner at det ikke skal være noe fordommer mot det å bruke neglelakk på gutter. Dette dømmes så alt for fort. Nickolay får bruke lipsyl også om han ønsker, men sminke og slike ting holder jeg han unna. Men det at gutter velger å bruke lipsyl og gå med neglelakk av og til ser jeg ikke problemet i. Her i huset er vi ikke fordomsfulle. Her respekterer vi valgene til hverandre og støtter hverandre i absolutt alt, å det kommer vi alltid til å gjøre.

Det er nok mange av disse fedrene og mødrene som er redde for at barnet skal kjøre i feil fil som de så fint sier det. Men på grunn av slike ting? Vel, om sønnen min engang hadde fortalt meg at han var homofil hadde jeg støttet han fullt ut. Men han blir virkelig ikke homofil ut av den grunnen at han velger å bruke neglelakk og gå med lipsyl av og til altså.

Fordomsfulle og dømmende mennesker er virkelig noe av det verste jeg vet! Jeg skal absolutt lære opp barna mine til å få det samme synet som meg på slike ting.

Likes

Comments

Det er nok ingen hemmelighet at mammarollen kan være veldig krevende. Etter å ha vært mamma i over fem år, så vet jeg at de som sier at mammarollen ikke er krevende, de lyver! Jeg har lært så utrolig mye om meg selv etter at jeg ble mamma. Jeg har også oppdaget at jeg er mye sterkere enn det jeg trodde. Samtidig er jeg redd for å feile som mamma,  noe vi alle er. Men det er en ting jeg har lært meg, å det er at vi som foreldre skal ikke være redde for å feile, for det er det vi lærer av.

Noen ganger vil jeg bare gi opp. Det er som sagt ingen hemmelighet at mamma og papparollen kan være ekstremt krevende. Ja, så krevende at man knekker sammen og tenker at man ikke greier mer. Barna tester alltid ut foreldrene sine, og vet det å tøye grenser og snakke i mot. Dette er noe jeg synes kan være veldig slitsomt, og da trenger jeg noen minutter for meg av og til bare for å få ut noen tårer og samle opp noe krefter. Det er utrolig hvor mye det hjelper på styrken og kreftene å bare ta seg noen minutter i sengen om foreldrerollen noen gang blir for tøff.

Ikke vær redd for å innrømme at det er tøft å være foreldre. Mange er rett og slett redd for å innrømme at foreldrerollen kan være krevende. Nettopp fordi man er redd for å bli dømt av disse "supermammaene" som rett og slett leter etter feil hos andre og ser på seg selv som en perfekt og feilfri forelder. Ingen må komme her å si at man aldri blir sliten av foreldrerollen, for da vet jeg at de lyver. Med et ansvar 24/7, sier det seg selv at det tar på kroppen, og man skal ikke være redd for å si at man er sliten.

Personlig er jeg helt utslitt flere ganger og knekker sammen av og til fordi jeg synes at mammarollen kan være veldig krevende.  Likevel legger jeg meg hver kveld med en god følelse,  nettopp fordi jeg vet at jeg har brukt alle mine krefter på å gjøre barna mine lykkelige. Uansett hvor tøft det er å være mamma, så elsker jeg mammarollen, og jeg er stolt over den måten jeg oppdrar og gjør barna mine lykkelige på.

Jeg er en streng mamma. Jeg er ikke redd for å si at jeg er en streng mamma, samtidig som jeg er full av kjærlighet som jeg gir til barna mine. For meg er grensesetting og rutiner veldig viktig, og jeg er tydelig på til barna mine hvor grensene går. Selv om vi er i butikken eller på besøk, er jeg ikke redd for å være streng. Jeg synes det er utrolig viktig at barna har de samme grensesettingen uansett hvor man er. Jeg merker at jeg gir den oppdragelsen som er riktig for mine barn, for de begge utvikler seg fort til å bli selvstendig,  hjelpsom,  omtenksom og kjærlig. Det føles så godt når du ser at du har gjort noe riktig, selv om man er veldig streng i blant.

TIL SLUTT VIL JEG SI...ikke vær redd for å ta i mot hjelp fra andre familiemedlemmer. Ikke vær redd for å si at du er sliten og trenger en stund for deg selv. Ikke vær redd for å være streng, for det gjør bare at barna dine vet hvor grensene går.

Det er lov å være sliten. Det er lov å være sint og lei seg. Det er lov å tenke at du trenger tid for deg selv.

Du er en god forelder selv om du tør å innrømme at foreldrerollen både er tøff og krevende!

##helenenordvik
Følg meg gjerne på FACEBOOK HER!

  • 22 lesere

Likes

Comments

- personlige innlegg.

Hei på dere!
Jeg har fått mye spørsmål både her inne og på facebook om hvorfor jeg er avholds. Dette kom vel sjokkerende på mange med tanke på at jeg er ung enda. Jeg tenkte jeg skulle svare så godt jeg kan på dette, så får dere heller stille spørsmål i kommentarfeltet om dere lurer på noe.

Dårlige opplevelser. Jeg har tidligere hatt dårlige opplevelser når det kommer til fulle mennesker, spesielt hendelser fra noen av mine nærmeste som har skremt meg. Disse hendelsene har gjort at jeg har mistet lysten på alkohol. Ja, jeg kan ta et glass av og til, men jeg lyver ikke om jeg sier at det er maks to ganger i løpet av året. Jeg har alltid kjent mine begrensninger når det kommer til alkohol, så dette har ikke noe med meg å gjøre, men jeg har rett og slett ikke lyst på lenger. Ikke frister det lenger heller.

Nye verdier. Jeg kan kose meg like godt uten alkohol. Ikke minst kan jeg ha det like gøy selv om jeg ikke drikker. Etter jeg ble mamma har jeg fått helt nye verdier som gir meg mening, og jeg er stolt over at jeg ikke drikker. Likevel har sønnen min et naturlig forhold til alkohol, for jeg nekter ikke besteforeldrene hans å drikke alkohol under en middag, men jeg holder meg unna. Jeg tror at det faktisk gjør Nickolay veldig trygg på meg også. Jeg har lært mye av å ikke drikke alkohol, tro det eller ei, men det føles godt.

Det er ikke noen spesiell grunn. Alt i alt så er det ingen spesiell grunn til at jeg ikke drikker. Det er rett og slett bare blitt sånn, og det føles både fint og naturlig for meg å ikke drikke. Som sagt så hender det at jeg kan ta et glass av og til, men dette skjer maks to ganger i løpet av året. Barna mine er heldige, for verken jeg eller Tommy drikker alkohol. Det gjør det vel enklere å holde seg unna også. Vi er stolte over at vi ikke drikker, og folk får tenke og mene hva de vil. Mange sier at jeg er blitt kjedelig, men jeg synes det bare er dumt å si at man er kjedelig for at man ikke drikker. Hvorfor ikke bare akseptere det og være stolt på mine vegne? Jeg kan ha det like koselig gøy uten alkohol jeg. Flere burde erfare det!

Likes

Comments

Hei, og velkommen til en naken og annerledes blogg. Da jeg startet å blogge var jeg veldig bestemt på å ikke lage en blogg som fremstilte meg som noen jeg ikke er. Jeg ville ikke lage en blogg som liksom skulle vise at livet mitt var perfekt. Jeg skulle ha en naken blogg uten filter. Når jeg sier en "naken" blogg, så mener jeg det ikke bokstavelig. Det jeg mener med naken er at jeg viser hvordan livet faktisk er både i oppturer og nedturer. Jeg skriver om livet som mamma og det å slite med lavt stoffskifte, samtidig som jeg skriver om ting som virkelig har med livet å gjøre.

På bloggen min har jeg valgt å være veldig åpen og ærlig, slik at lesere kan kjenne seg igjen, men samtidig føle det interessant å lese. Jeg liker ikke å fremstille meg selv eller livet mitt som om det er rosenrødt. Da har jeg løyet. Livet er vanskelig på mange måter og man møter mye motgang. Selvsagt har det også mange oppturer og mye lykke, så det er akkurat dette jeg skriver om på bloggen, og derfor kaller denne bloggen for en "naken" blogg.

Jeg er verken spesielt opptatt av verken klær eller mote. Så dette er absolutt ingen rosa blogg, som de fleste er. Selv om det er de rosa bloggerne som trekker mest oppmerksomhet, velger jeg uansett å kjøre en naken blogg som skiller seg ut. Likevel håper jeg at bare flere og flere ser bloggen min interessant, og kanskje ønsker å følge med på bloggen min. Blir alltid veldig glad for tilbakemeldinger fra mine lesere og setter pris på hver og en av mine lesere.

Dere kan også følge meg på facebook HER.

  • 55 lesere

Likes

Comments

Først vil jeg starte med å beklage for at det har vært veldig dårlig med blogging den siste tiden. Nå har det seg sånn at jeg har vært veldig trøtt og utmattet den siste tiden, og i går var vi så "heldige" at vi fikk den kjære omgangssyken i huset. Nickolay lå langflat i hele går å spydde hele 10 ganger. Han var helt utslitt stakkar! Heldigvis så er han i toppform i dag, men etter hva folk sier så er han fremdeles veldig smittsom. Jeg krysser bare fingrene for at vi andre i familien slipper trygt unna denne gangen, spesielt Ariel. Omgangssyken er noe av det verste jeg vet. Hater virkelig å ha det i hus!

* * * * *

Nå skjer utviklingen til Ariel utrolig fort. På veldig kort tid har Ariel utviklet seg utrolig mye. Hun har allerede begynt å ta noen skritt, og hun reiser seg selv på gulvet og er veldig stødig. Øver hun mye, så skal hun se at hun greier å gå til bursdagen sin som er den 12.februar.

Alt har skjedd så fort. Fra at hun bare lå der og ikke engang kunne krype, til å faktisk ta sine første skritt. Ja, det er skremmende hvor fort tiden faktisk går og hvor fort et barn faktisk utvikler seg. Det er jo faktisk bare noen få måneder til hun starter i barnehagen, så nå nyter vi de siste månedene vi har her hjemme sammen. Jeg har hatt mange følelser i forhold til at hun skal starte i barnehagen, men nå begynner jeg endelig å kjenne på den følelsen at det faktisk er bra for henne og utviklingen hennes. Ja, det vil nok bli tøft de første dagene. Men jeg tror nok at hun kommer til å trives like godt som broren sin. Nickolay synes det er ekstra stas at han får gå et halvt år i barnehagen sammen med lillesøster før han begynner på skolen. Tenkt det, Nickolay er skolegutt til høsten! Hjelpes min, så fort tiden går! Stolt mammahjerte, virkelig! <3

  • 81 lesere

Likes

Comments

View tracker

- personlige innlegg.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at jeg skjemmer bort Ariel. Jeg blir like forbannet og lei meg hver eneste gang. Det første jeg tenker er " går det ann å skjemme bort et barn som ikke en gang er ett år? ". Flere ganger har jeg tatt opp dette med helsesøster fordi dette både plager og sårer meg. Heldigvis er hun fullstendig enig med meg og skjønner ikke hva disse personene snakker om,  for man kan virkelig ikke skjemme bort et barn som man enda kan kalle en baby.

Vi har hatt store problemer med å få Ariel til å sovne om kvelden.  Hun har som regel sovnet  i 19:00 tiden og våknet igjen mellom 20:00 og 21:00. Dette har pågått lenge og vi har prøvd flere metoder, men hun vil rett og slett ikke sovne ordentlig før vi legger oss selv. Dette mener enkelte er vår feil og at vi har skjemt henne bort. Spesielt det med at vi ligger sammen med henne til hun sovner slik at hun kjenner tryggheten. Det er tydeligvis å skjemme bort barnet sitt. Ærlig talt. Skjemmer man bort barnet sitt ved å gi det trygghet? Mitt barn får ikke gråte seg i søvn. Synes du det er koselig å gråte deg i søvn? Nettopp! Et barn liker heller ikke å gråte seg i søvn.  Alle trenger trygghet i forskjellig grad, uansett hvor gammel man er. Spesielt et barn som ikke engang er ett år trenger trygghet. Det vil jeg ikke kalle å skjemme bort barnet mitt.

Jeg takker faen for at det er jeg som er mammaen til Ariel og ikke en av de som klager. For stakkars jente om hun måtte gråte seg i søvn hver kveld fordi hun ikke skal bli "bortskjemt". Enkelte sier at jeg må gjøre sånn og sånn. Men ærlig talt? tror dere ikke jeg har prøvd alt som står i min makt? Er hu ikke trøtt, så er hun ikke trøtt.  Da er det min oppgave å gjøre det jeg kan for å gi henne den tryggheten at hun sovner.

Ikke kom hit på fortell meg at du kjenner barnet mitt bedre enn med, for da vet jeg ikke hva jeg gjør. Hver eneste dag gjør jeg alt for barna mine og det er en grunn til at barna mine er så blide som de er. Nettopp fordi jeg konstant gir de trygghet og kjærlighet. Barna mine betyr alt for meg, og jeg nekter å la de gråte seg i søvn. Ingen fortjener å gråte seg i søvn. Mine barn skal ha trygghet og kjærlighet,  å det får de masse av hver eneste dag. Jeg skal ikke ha utrygge barn. Så ja, hvis dere mener jeg skjemmer bort barnet mitt, så okei. Heller det enn å gjøre det redd og utrygt!

Amen.

Likes

Comments

- Lavt stoffskifte., - personlige innlegg.

Da jeg ble syk å fikk påvist lavt stoffskifte møtte jeg utrolig mye motgang fra alle kanter. Livet mitt ble snudd på hodet å jeg følte meg mye ensom. Det verste var vel at jeg ikke ble tatt på alvor av legene. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har byttet lege. Jeg gikk med lavt toffskifte i mange år før jeg ble påvist lavt stoffskifte. Vi er så mange som sliter med lavt stoffskifte, men fåtallet vet hva vi faktisk går igjennom og hvor tøft det faktisk er.

JEG FØLER MEG ENSOM OG ALENE
Helt siden jeg ble syk er det ingen som har vært der for meg. Ingen har brydd seg om å forstå min situasjon og ingen har vært der for meg. Jeg har vært helt alene om smerten, følelsene og tankene. Jeg har mange ganger ønsket at noen kunne bry seg og forstå meg, men jeg har vært helt alene om dette fra dag èn. Jeg har grått om dagen, natten og grått meg til søvne utallige ganger. Det har føltes så vondt å vite at ingen verken forstår eller bryr seg.

VENNENE SOM FORSVINNER
Jeg har mistet mange venner etter jeg fikk lavt stoffskifte. Nettopp fordi energien min ikke strekker til sosialt. Bare det å ha besøk kan være slitsomt til tider, da jeg har nok med å ta meg av barna. Dette har vært vanskelig for vennene mine å forstå, å det skjønner jeg. Jeg må bare godta at de ikke greier å være venn med meg siden jeg ikke greier å være sosial. Det gjør vondt å se på at de forsvinner, men jeg må bare akseptere det.

HUSARBEID ER ET HELVETE
For oss med lavt stoffskifte er det ofte husarbeid som er vår verste fiende. Kroppen og energien strekker ikke til i de tøffe periodene. Bare det å miste en gaffel i gulvet kan føre til et sammenbrudd. Det tar ofte en hel dag å få gjort det husarbeidet man ønsker fordi man må sette seg ned hele tiden. Det er så slitsomt å kjenne at kroppen er helt tappet for energi, at kroppen bare slutter å fungere. For det er akkurat slik det føles når alle muskel og leddsmerter kommer i tillegg til den tapte energien. Kroppen greier ikke mer, det sier stopp.

HVIS BARE NOEN KUNNE FORSTÅ
Det er så lite snakk om lavt stoffskifte,  derfor er det heller ikke mange som forstår oss. Vi blir sett på som late, usosial og giddesløse. Aner dere egentlig hvor sårbart dette er å høre? tror dere virkelig det er sånn vi ønsker å ha det?! noen ganger hadde det vært veldig godt med litt forståelse, men det får man bare hos andre som sliter med det samme.

Det er ikke slik jeg ønsker å ha det. Flere ganger gråter jeg meg i søvn fordi jeg kjenner på hvor urettferdig livet mitt er. Jeg føler meg så mislykket, spesielt når ingen forstår meg og min situasjon.

Min motivasjon og livsglede er barna mine. Det gir meg håpet om å bli bedre en dag. Håpet om å få hverdagen og energien tilbake. Jeg ønsker at jeg skal få riktige verdier i kroppen min igjen, slik at jeg kan fungere som jeg ønsker i hverdagen.  Ingen skal få ta fra meg det håpet!

Jeg og alle andre ønsker at folk skal begynne å forstå hvor tøft det kan være å leve med lavt stoffskifte i de vanskelige periodene, for vi blir aldri tatt på alvor. Vi ønsker ikke å bli sett på som late. Vi gjør det vi kan for å fungere som andre i hverdagen,  men energien blir tapt når man har lavt stoffskifte. Vær så snill å forstå at vi verken ønsker å være late eller usosiale. Alt vi ønsker oss er et normalt liv.

Likes

Comments

Etter jeg ble mamma har jeg forandret meg mye, spesielt etter at minstejenta ble født. Jeg bruker all min tid på familien min og har ikke noe fritid lenger. Det kan man heller ikke forlange når man er småbarnsmor til to. Begge krever sin oppmerksomhet,  spesielt minstejenta da hun fremdeles er veldig liten. Det er alltid noe som må gjøres og alltid et barn eller to som krever oppmerksomhet til en hver tid, og det er min plikt å gi de oppmerksomheten de trenger og vise at jeg er der.

Minstejenta har de siste månedene hatt en periode hvor hun nekter å sove om kvelden før vi legger oss, noe som virkelig kan slite ut en mamma da jeg aldri får en time i løpet av dagen hvor jeg kan slappe av og lade batteriene. I følge helsesøster er dette en periode som vil gå over etter hvert, men det kan ta tid. Vi har prøvd alle typer metoder,  men hun nekter rett og slett å sove. Dette tar mye energi, men man kan ikke gjøre annet enn å holde ut. På dagtid sover hun to ganger i ca en time hver gang, men hun våkner med en gang jeg legger henne i sengen, så hun blir liggende i fanget mitt. Når vi går tur ligger hun lys våken å ser rundt seg. Det hender at hun sovner, men våkner med en gang vognen stopper. Heldigvis så sover hun hele natten, så jeg får ladet batteriene da i det minste. Haha, jeg må jo bare le også. Jeg fatter ikke at et så lite barn greier å være våken så lenge. Blir jo litt imponert også, haha!

Det er jo ikke bare minstejenta som krever oppmerksomhet. Størstemann trenger jo sin oppmerksomhet han også, samtidig som jeg må lage middag og gjøre husarbeid. Jada,  her er det nok å sette fingrene i om dagen, og utrolig nok så er det akkurat dette som gjør meg lykkelig. Jeg elsker livet som mamma selv om det kan være noen tøffe tider og lite avslapping, men det er akkurat dette du velger når du blir mamma.

Naturligvis så har jeg ikke mye tid til å være sosial med venner, og ofte må jeg takke nei til besøk og sette de litt til side. Nettopp fordi jeg til tider har nok med meg selv og mitt liv. Jeg har rett og slett ikke hatt energi til å være sosial, og jeg har måttet være ærlig å sagt "nei" mange ganger. Dessverre er det ikke alle som forstår og respekterer dette, bortsett fra mine nærmeste venner.

Så er det disse påstandene og kommentarene da, om at jeg liksom kan gjøre akkurat det jeg vil og har mye tid fordi jeg er bare hjem med barna om dagene. Dette kommer selvfølgelig oftest av de som ikke har barn selv.

Ærlig talt. Tror dere at man bare kan sette barnet i en krok med lekene sine så sitter det der på timesvis å leker seg mens jeg kan gjøre akkurat det jeg vil? haha, ja jeg må le. Håper virkelig ikke dere har tenkt på barn enda når dere tror det er sånn det fungerer. Her må barna aktiviseres flere ganger mens jeg bruker tid på bleieskift og husarbeid. Selv om jeg har influensa kan jeg heller ikke ligge på latsiden i senga med serier for å vente på å bli frisk. Nei her er det full action fra morgen til kveld, nei forresten  - natt. Syk eller frisk.  Det spiller ingen rolle. Jeg kan aldri ligge på latsiden.
De mener jeg har så mye fritid, men de vet virkelig ikke hva de snakker om. Jeg er mamma på heltid, noe som betyr at jeg ikke har fritid.

Jeg er så lei av folk som skal uttale seg om hvordan det er å ha barn når de ikke har det selv. De har jo ikke peiling på hvordan et liv som mamma er. Jeg er så drit lei disse kommentarene og baksnakking om hvor dårlig venn jeg er fordi jeg ikke har tid til dem når som helst. Jeg trøster meg med at de finner ut av det selv den dagen de får barn selv.
All min tid må jeg rett og slett bruke på min familie og mine barn akkurat nå. Med tiden vil jeg nok få mer tid til å være sosial, men akkurat nå trenger jeg venner som forstår og respekterer min fase i livet som småbarnsmor og lite fritid.

- Er det flere som kjenner seg igjen i denne situasjonen? 

  • 111 lesere

Likes

Comments

Du kjenner følelsen,  ikke sant? I gymtimen da alle skulle stå på rekke, mens to andre elever skulle velge en og en som de skulle være på lag med. Jeg visste det jo denne gangen også, at jeg ble stående igjen til sist. Jeg ble ikke valgt en gang. Læreren ba meg bare gå til det ene laget. Det skjedde jo om og om igjen, så dette var jeg vant til. Likevel var det like sårbart hver eneste gang.

Jeg kjente hvordan kroppen skalv. Jeg kjente hvordan blikkene hånte meg. Flaut var det også, men jeg måtte bite tennene sammen hver gang. Tårene ville ut, men jeg kunne ikke la dem komme. Da ville ting bare blitt enda verre. Det var så surt å bli den som alltid sto igjen til sist. Alltid den som ingen ville være på lag med. Jeg husker så godt hvor sårende det var, og hvor vondt det faktisk gjorde.

Enda ti år etterpå tenker jeg på dette. Jeg husker det som om det var i går. Ser virkelig ikke lærerne at denne måten å velge "lag" på kan faktisk skade et barn? De ser jo at det er den samme som blir valgt sist hver gang. Hvorfor gjør de ingenting med det? Hvorfor bryr de seg ikke?

Dette er ikke noe bare jeg har opplevd. Dette er noe mange barn opplever hver eneste dag. Jeg tror ikke lærere skjønner hvor sårbart dette faktisk er for et barn. Jeg mener at lærere bør ta tak i dette og se hvordan dette å bli valgt sist hver eneste gang ødelegger barna. Dette gjør vondt for et barn. Ikke minst så gjør dette at barna mister selvtilliten, fordi de tror at de ikke er bra nok.

Det er så mye skoler burde tenke på og ta tak i. Det er så mye lærere ikke tenker over. Jeg håper at de som leser dette innlegget forstår hvor sårende dette er for et barn når det skjer om og om igjen. Det er ikke sånn det skal være!

  • 161 lesere

Likes

Comments

Tenk at Ariel allerede er 11 måneder. Hvor blir det egentlig av tiden?! Jeg synes ikke det er lenge siden hun ble født. Jeg husker det som om det var i går. Tiden flyr av gårde. Hun er allerede snart et år og klar for barnehagestart! Heldigvis har jeg noen måneder sammen med henne enda, og de skal virkelig nytes!

Jeg er så stolt over den lille havfruen min ♡
Utviklingen har skjedd så fort. Snart går hun! Hun reiser seg og er overalt. Jeg har virkelig noe å sette fingrene i om dagene nå! Jeg blir like rørt og tårevåt i øynene hver gang jeg ser en utvikling hos henne. Hun er jo mammas lille prinsesse. Denne tiden får jeg jo aldri igjen. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg får se utviklingen hennes og være med henne på veien til å lære seg å gå, snakke og utfordre alt som er. Vi øver oss på å gå hver eneste dag, og for hver dag er det store fremskritt.

Nå skal bursdagen snart begynne å planlegges og gaver skal kjøpes. Den første bursdagen skal bli perfekt og hun skal få ha en egen kake helt for seg selv, akkurat som storebror fikk! ♡

Jeg elsker deg sånn jenta mi. Du er virkelig mammas stolthet! ♡♡

Gratulere med 11 måneders dagen din snuppelupp! 😀
  • 151 lesere

Likes

Comments