Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Hva er vi mennesker?

Hva er vi uten drømmer, håp og følelser?

Hva er vi når alt føles tomt?

Har du noen gang følt så mye inni deg, at det plutselig føles ut som at du ikke føler noe mer? Følelsene er så mange og vonde, at de spiser deg opp fra innsiden. Du merker at du sakte men sikkert blir borte i deg selv. Du forandrer personlighet- du er slem mot de du er glad i, og de som egentlig prøver å støtte deg, Du drukner i din egen egoisme, og du ser bare deg selv, og din egen smerte. Du oppsøker ting som i utgangspunktet ikke er bra for deg, men du gjør det for det. Ting som kan føles bra der og da, men vil gjøre det verre etterpå igjen.
Bare for å kanskje bekrefte for deg selv at du fortsatt lever?
At det fortsatt finnes noe igjen inni deg?

Alt du klarer å se er hvor synd det er på deg selv, samtidig som du ikke klarer å takle deg selv. Du vet at i bunn og grunn er alt din egen feil, og det er ingen andre enn deg selv som har satt deg akkurat der du er i dag. Det er derfor ingen andre enn deg selv som kan klare å få deg ut av dette heller.

Men hvordan gjør man det, når man har gått seg helt vill? Helt vill i seg selv?

Ingenting betyr noe lenger, og det føles som om ingenting vil noengang bety noe igjen. Hvorfor er vi mennesker sånn? At vi skaper oss vår egen illusjon, der illusjonen kan bety hele verden, og du merker det ikke når du er midt opp i det, for når du er det så tenker du ikke over det, fordi du er så oppslukt av det hele- før du faller ut, og idet du faller ut, da merker du det. Da begynner du å tenke tanker som "hva skjedde egentlig nå?", som om det hele har vært en ut av kroppen-opplevelse. Og når det skjer, når denne illusjonen blåses ut, så skjer det noe inni deg. Du bryter deg selv ned, og det skjer noe innvending, noe man ikke føler man kan styre selv. Hardt og brutalt ødelegger du deg selv med tanker og dine egne følelser. Man knuser seg selv. Bokstavelig talt- for det er hvert fall slik det føles.


Dagene går og du prøver å gjøre det du skal og tilbringe tid med andre, samtidig late som om ting er helt greit. Dine nærmeste venner vet du har det vondt, men de vet ikke alt. Du bygger deg opp enda en illusjon, om at alt er greit, og at du selv vet du er sterk. Men så skjer det igjen. Du ligger der alene, og det faller ned på deg som en bøtte med vann. Du får abstinenser for den ene tingen som kan gjøre deg glad- enten det er en person eller noe annet. Og igjen kommer sinnet og frustrasjonen over deg selv. At du ikke klarer det, og at du ikke forstår deg selv eller forstår andre. "OM JEG BARE KLARTE..".
Denne sterke følelsen er er så sterk, og så vond at hvor er det den egentlig kommer fra? Er denne også bare en illusjon, som da du følte deg sterk og "helt grei" for noen timer siden?

Er alt vi vet om egentlig bare bygget på illusjoner?



Så hva er vi mennesker?
Når alt det som gjør oss menneskelig, ødelegger for oss,
og får oss plutselig til å føle oss så lite menneskelig som overhode mulig?


Likes

Comments

email: helene_lislegaard@hotmail.com

Likes

Comments