Jeg vil snakke om kropp. Ja, jeg vet. Det er helt latterlig mye fokus rundt akkurat dette for tiden, og jeg er fullt klar over at folk begynner å gå lei. Jeg må innrømme at jeg også er litt lei. Men det jeg vil snakke om, omhandler ikke hvem eller hva som har ansvar for kroppspresset alle snakker om til enhver tid, eller hva som er riktig når det gjelder valg av livsstil og kosthold; ei heller hva vi burde gjøre for å utrydde og forebygge all praten om kropp i samfunnet vårt (spesielt med tanke på at jeg er i ferd med å bidra til det eksakt motsatte).

Fordi det jeg vil snakke om, det er det faktum at jeg fyller 18 år i oktober. (Neida, det er jo ikke egentlig det jeg skal snakke om, men det er en introduksjon og jeg er ikke så god på introduksjoner)

Uansett. Jeg fyller snart 18, noe som vil si at jeg fremdeles er en tenåring, noe som igjen vil si at jeg fremdeles er ganske ung. Så jeg og kroppen min har dermed gått gjennom en del. Du vet, puberteten og hormoner og ytre påvirkning og kroppspress og alt det der. Jeg har vært feit og jeg har vært tynn (to ord som jeg synes er del av en ganske meningsløs form for navnsetting, så jeg bruker dem sjeldent selv). En likhet mellom disse to kallenavnene for min kroppstype gjennom tidene, er at jeg har vært begge to både som syk og som frisk. Jeg har vært i begge ender av det "spekteret" som er oppfunnet for størrelse og kroppstype, og jeg har hatet og elsket begge deler.

Jeg har gjennom flere år hatt et anstrengt og turbulent forhold til kropp, mat og ikke minst: mitt eget kosthold. Også der har jeg vært i perioder innen begge ender av spekteret; jeg har slitt med å spise restriktivt og jeg har slitt med å spise eksessivt (til og med begge to på samme tid). Alt dette høres kanskje veldig tragisk ut, men det er altså ikke meningen å være forfatter av en tekst hvor jeg sutrer og synes synd i meg selv. Noe av poenget med denne teksten er at det er akkurat det jeg prøver å slutte med. Jeg har delvis lykkes også.

(heads up for en cheesy mini-fortelling som liksom skal virke å ha et fnugg av moral eller lessons learnt i seg):

For noen år siden fikk jeg et par bukser – arvegods eller hand-me-downs eller kall det hva du vil – som var alt for store til meg. Jeg var vant til det på den tiden, og det var også noe jeg var sykelig tilfreds med. For litt siden fant jeg igjen disse buksene, ubrukt i skapet mitt. Forberedt på å finne frem et høyst nødvendig belte, ble jeg mildt sagt overrasket da buksen faktisk passet. Og her var det jeg innså hvor langt jeg er kommet. Istedet for å anse dette som noe negativt, et tap, noe jeg burde skamme meg over – så anså jeg det straks som et fantastisk nytt tilskudd i garderoben.

Det faktum at jeg har klart å bearbeide min egen tankegang tilknyttet kropp og mat, fra å baseres på selvforakt og sykdom til å i stor grad bestå av kjærlighet og stolthet – det er kanskje noe av det viktigste jeg har gjort så langt. Jeg har fremdeles et stykke igjen å gå, det er klart, og derfor kommer jeg aldri til å slutte å jobbe med det. Men glad og stolt, det er jeg.

Helt til slutt: de av dere som for en eller annen grunn har lest alt dette (om det er noen i det hele tatt) og fremdeles ikke skjønner hva jeg snakker om – så er poenget mitt at jeg har oppdaget, og herved erklærer, kjærlighet til meg selv og min egen kropp (kudos til deg for å holde ut med all dritten jeg har latt deg gjennomgå. det skal ikke gjenta seg.)

Her er buksene, forresten. I bakgrunn ser dere hvor ryddig jeg er av meg.

-H

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Idag poster jeg noe litt annerledes; nemlig et gjesteinnlegg. Teksten er skrevet av min gode venn Hanna Hjerpbakk.

Det er så mye jeg vil si, så mye jeg vil forklare, men hvordan gjør jeg det? Vi alle prøver å komme oss opp fra et eller annet sort hull engang i livet, og i mitt tilfelle er det å bli frisk fra Anoreksi. Jeg har vell alltid gitt et falskt bilde av veien til å bli frisk i det åpne og fremstilt det som en lett lek, men hvordan forklarer jeg hvordan det egentlig er?

(Jeg må få si at jeg mener ikke å støte noen med dette innlegget eller ta bort alt det fine med recovery fordi det er mye fint også).
Jeg veier kanskje xx antall kg mer enn det jeg gjorde i fjor sommer. Jeg er kanskje friskere fysisk, men hvordan forklarer jeg at det ikke er en dans på roser å bli frisk? Hvordan forklarer jeg at så mange mnd etter veien opp vektmessig fremdeles er et helvete? Fordi jeg får ofte spørsmålet ''Hvordan har du det?'', og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal svare. Jeg kan ha det kjempe bra en dag eller noen timer, men så kan spiseforstyrrelsen plutselig bare komme inn i bildet å ødelegge resten av den dagen, uken, mnd. Jeg kan jo selvfølgelig kjempe mot tankene, og gjett om jeg gjør. Men hvordan forklarer jeg at jeg blir utslitt av det? Fordi hvem vil høre på meg om jeg sier at jeg blir utslitt av å kjempe mot såkalte ''urealistiske'' tanker som eksisterer i mitt hode? Hvordan forklarer jeg til mennesker som tror jeg er frisk, og har det bra at annen hver dag sitter jeg hjemme, stirrer i veggen, lurer på om jeg gidder å fortsette veien jeg har valgt. Fordi jeg har jo valgt den vanskeligste veien - veien mot et bedre liv.

Hvordan forklarer jeg egentlig at jeg kan en dag sette veldig pris på kommentarer som ''Du ser bedre ut'' og ''Det er godt å ha deg tilbake'', men at andre dager vil jeg bare gjemme meg under dynen eller klikke på de som kommer med slike kommentarer? Fordi det gir jo ikke mening sant? Ikke for deg nei, men tro meg sykdommen min er fantastisk flink på å snu om på disse kommentarene sånn at de lyder mer som; ''Så feit du har blitt'' og ''Så mislykket du er som har gitt opp kontrollen''.

Hvordan forklarer jeg at jeg noen gang vil bare slenge fatene jeg får servert med mat rett i veggen, hvordan forklarer jeg den helt for jævlige angeren og bare det at jeg vil kaste meg selv ut fra et stup etter hver eneste matbit jeg pakker i munnen? Fordi det høres jo bare helt uvirkelig ut i dine ører sant? At noen kan føle så mye anger over mat at de vil forsvinne. Jeg skal prøve mitt beste og hjelpe deg å forstå akkurat det her;

Se for deg at du sitter ved matbordet. Du har fått servert en tallerken med favoritt maten din - du gjør deg klar til å spise, men akkurat i det du tar tak i gaffelen skriker en stemme; ''NEI. Ser du ikke hva du er på vei til å gjøre nå? Har du virkelig tenkt å spise det der? Har du veid maten? Har du telt alle kaloriene? Skal du trene etterpå? Hvordan ser vekten din ut for tiden? Se ned på lårene dine herregud ja se på de store lårene se hvordan de eser utover. Stygg er du fra før av så du kan fint holde deg unna et par ekstra kg. Du fortjener det ikke, du trenger det ikke. Du klarer deg fint uten fordi spiser du er du grådig, og du vil ikke være grådig sant?'' Da virker jo alt håpløst, men så kommer fornuften din inn i noen sekund du prøver å si til deg selv at dette her har du fortjent. Du prøver fortvilt å finne grunner til å spise, men de er gjemt under et hav av hat. De er vanskelig å finne, men du klarer det, du tar en tygge. Så kommer de vonde tankene tilbake igjen bare at denne gangen er de tusen gang sterkere enn det de var før, og for hver tygge du tar kommer de sterkere tilbake. Valget er ditt du kan fortsette, eller legge ned gaffelen å gå bort fra bordet. Det letteste valget er jo ganske åpenbart sant? Men for å bli frisk kan du ikke ta det letteste valget som er å legge ned gaffelen. Du må heller sitte der, bruke 3 timer om du så må, og du må høre på de vonde tankene. Du må også stå i mot trangen til å gjemme vekk mat, tørke bort fett, tygge sakte, eller bare hvilken som helst opprettholdene faktor du har fått med spiseforstyrrelsen for å bryte den vonde sirkelen. Tårene kommer til å strømme på, men du må bare tørke de vekk.

Du er ferdig med måltidet, og du tror kanskje nå at det var alt? At det lange forferdelige måltidet var selve kampen, men der tar du feil. Nå kommer trangen til å overtrene, eller bli kvitt maten på andre måter. De samme tankene kommer tilbake, og du må ta et valg. Behold maten, ikke trene eller bli kvitt maten. La meg bare si at etter måltidet er i alle fall tankene tusen gang sterkere. Så nå må du stå mot tankene på nytt, kanskje gå forbi et speil, og da ser du deg selv. Tusen gang større enn det du egentlig er. Flere tanker kommer, du kjenner maten i magen, du kjenner metthetsfølelsen du blir kvalm. Hva gjør du da? Tar du det enkle valget eller fortsetter du å kjempe? Husk du har ikke stå lang tid før neste måltid kommer og da starter samme prosess om igjen. Du kan velge å stå i det eller bare legge deg flat å gi helt opp. Da kommer du deg ingen vei, og da er alt du har gjort bortkastet. Så du må egentlig fortsette. Fortsetter du vet du at du må gå gjennom det samme et par ganger til samme dagen. Tørke flere tårer, kjempe mot tusenvis av vonde tanker, tranger, og føle deg helt for jævlig.

Du får ikke liksom aldri fred, og du kan ikke akkurat bare rømme fra det heller. I tillegg til dette må du jo leve et normalt liv, gå gjennom hverdagslige ting, snakke med mennesker, være sosial, være med i familiebursdager, være med venner, og bare gjøre ting i det heletatt. Så skjønner du nå hvorfor jeg er utslitt? Skjønner du nå hvorfor jeg har dager hvor jeg rett og slett ikke får ut et eneste ord? Skjønner du nå hvorfor jeg ikke ringer, sender meldinger, eller bare viser meg selv generelt? Fordi jeg er for opptatt med å komme meg igjennom dagen.

Hvorfor skriver jeg dette? fordi jeg prøver så fortvilt å forklare det til alle rundt meg - sette ord på det, men jeg får ikke til. Og jeg vet at så mange andre som lider også prøver, men ikke klarer det. Det er jo bare den brutale sannheten, og jeg er lei av å pynte på den.

​- Hanna Hjerpbakk

Likes

Comments

Jeg befinner meg for øyeblikket i en seng i et feriehus i Danmark. Jeg har ikke sovet i natt, men er heldigvis så trøtt at jeg nesten føler meg opplagt. Og jeg fikk se soloppgangen. Det har vært utfordrende å skulle fylle alle disse søvnløse timene alene, og først etter å ha sett gjennom alle sosiale medier minst femti ganger, innså jeg at jeg faktisk kunne brukt all denne tiden på å lese.

Noe jeg skal gjøre nå.

-H

Likes

Comments

Hei og lenge siden sist. Jeg antar at savnet etter mine lite hyppige innlegg ikke er stort, men selv savner jeg å lage dem. De siste månedene har jeg hatt et hyggelig gjensyn med min venn, depresjon, noe som simpelthen demper interessen min for det meste. Tiden min har dermed gått til å fryse, gjøre skolearbeid og telle ned til ferie.

Nå som det faktisk er ferie, gjør jeg fremdeles ingenting. (Sett bort fra å bingewatche hele sesong 4 av orange is the new black samme dagen den kom ut. Det anbefales på det sterkeste.) Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg sover vekk sommeren dersom jeg ikke har noe jeg kan gjøre (som ikke innebærer å forlate huset) — og her kommer bloggen inn.

Med unntak av kun noen få, er ikke innleggene som har vært publisert her skrevet slik jeg ville skrevet dem. Dersom jeg fikk bestemme og ikke prestasjonsangsten. Og all den andre angsten. Derfor rydder jeg arkivet og gir meg selv en introduksjon nummer to. Velkommen.

-H

Likes

Comments

Etter to netter like utenfor Sverige – med shoppingturer frem og tilbake over grensa og ca. 100 yatziomganger i campingvogna – drar vi hjemover. Gleder meg til å sove i egen seng, gruer meg litt mer til å sjekke kontoen.

Helene

xx

Likes

Comments

Jeg har lest ut Gone Girl og Paper Towns, i tillegg til å ha begynt på White Oleander. Jeg har badet i sjøen flere ganger, samt tvunget søss med meg. Jeg har spist dødsgod thaimat fra La Vanna, et lite take-away-sted like utenfor her vi bor. Jeg har shoppet både nyttige og unødvendige ting, noe jeg mest sannsynlig er langt fra ferdig med. Og jeg har glemt å legge inn søknad for stipend til VG2, noe jeg skal gjøre så snart som mulig.

Helene

xx

Likes

Comments

Sitter for øyeblikket sammen med familien i Mandal, med diverse lyder som kolliderer og bremser quizzene våre; regnet, radioen og et amatørband som bråker mer enn de holder konsert. Jeg pleier aldri tenke at jeg liker sommer så godt ("jeg er mer et høstmenneske") men dette kan faktisk måle seg med favorittårstiden min.

Må forresten vise dere himmelen fra igår kveld; vi fikk nesten sjokk da vi ruslet over en bru og fikk øye på skyene og fargene. Vi fikk nok ennå mer sjokk da vi så alle edderkoppene langs rekkverket. De var så store (og mange) at jeg og søss har begynt å sette pris på edderkopper av normal størrelse. (Sitat fra gårsdagen ved synet av en: ååh, så søt!!)

Helene
xx

Likes

Comments

God morgen, alle fine!

Jeg har som vanlig pakket alt for mye klær og alt for lite penger, men nå reiser vi endelig på ferietur.

Tidligere idag fikk jeg omsider skaffet meg spotify premium, og med Gone Girl for hånden skal jeg nok overleve 80 mil i baksetet. Vi drar mot Mandal – et av de desidert flotteste stedene jeg vet om – slik som ifjor.

Etter flere uker (måneder) med ødeleggelse av døgnrytme, skal det bli fint å ikke sove bort dagene. Gleder meg som en liten unge til å bade i sjøen og shoppe og gå i skjørt og sitte ute om kveldene (forhåpentligvis) uten å fryse ihjel!

Fortell meg gjerne hva deres sommerplaner er i kommentarene – vi snakkes!

Helene
xx

Likes

Comments