Jeg har alltid tenkt at vi mennesker blir født som et blankt ark. Et blankt ark som skal la seg fargelegge iløpet livets gang. Vi opplever ting, vi vokser, vi blir syke, vi går på en smell og vi har det bra. Det er livet. Livet er fint selv om det er forjævlig noen ganger. Vi får arr, vi har strekkmerker og cellulitter. Men vi bærer også smil og har øyne som lyser opp. Vi har ulike kroppsformer. Noen har flat brystkasse, andre har ikke det.

Mitt ark var helt blankt da jeg ble født. På ene siden hvert fall. Den andre siden var allerede full av ulike farger og mønstre. Den siden som var blank var litt bulkete, men ellers blank. Etter årenes gang så har den blitt fargelagt. Før hatet jeg fargene fordi jeg følte meg så annerledes. Jeg klarte ikke å se meg selv i speilet. I dag har jeg lært meg å leve med mønstrene på kroppen min og det er jeg evig takknemlig for at jeg har for jeg vet hvor vondt det er å gå rundt å mislike sin egen kropp. Etter som årene har gått så har fargene bare blitt sterkere og omfanget har blitt røffere.

Siden januar da jeg sist skrev et innlegg på denne bloggen så har det skjedd en god del når det kommer til helsen/sykdommen min. Man kan vel trygt si at det har vært et tøft år på mange måter og jeg er glad det er over. Det startet i slutten av januar da jeg fikk lungekollaps for fjerde gangen og måtte legge skolen på vent et par måneder og nå i juni så gikk jeg gjennom en nok så stor hjerteoperasjon.


​En stk nervøs jente på Rikshospitalet søndag den 24.juni

Jeg vet ikke helt interessen for disse innleggene lenger da jeg har skrevet en del innlegg om sykehus og hvordan det fungerer, men om det er noe som noen vil høre mer om så kan jeg skrive et innlegg om hjerteoperasjonen og hvordan det var. Til tross for at jeg ikke har vært helt på topp i sommer så har jeg likevel opplevd veldig mye fint som jeg har lyst til å dele her etterhvert.

Takk for at du leste dette innlegget! Hvis du har lyst til å få med deg innleggene mine med en gang jeg poster de, så anbefaler jeg å like facebooksiden min!

-Hege

Liker

Kommentarer

Hallo alle sammen.

Det sa pang igjen gitt og plutselig lå jeg med et dren mellom ribbeina på høyre side igjen.

Den 29.januar bestemte jeg meg for å dra til legen etter at jeg hadde vært i dårlig form i noen dager og allmenn tilstanden min ble verre og verre for hver dag som gikk. Jeg forklarte situasjonen og ble selvfølgelig sendt til Lillehammer med en gang for å få tatt røntgen. Jeg fikk tatt bildet og ble sendt ned til akuttmottaket der jeg ventet i to timer før det kom en sykepleier som skulle legge meg inn. På dette tidspunktet hadde jeg ikke fått noe beskjed eller svar, men jeg skjønte hva som var på gang.

Jeg fikk etter hvert snakket med en lege som kunne fortelle meg at jeg hadde en kappe på 6 centimeter og at jeg skulle operere om kort tid. Hodet begynte med en gang å spinne og jeg prøvde å forberede meg så godt jeg kunne på operasjonen. I tillegg til at jeg var syk så hadde jeg det ganske tøft på andre hold i livet på denne tiden, men hodet mitt var hele tiden 100% fokusert på at det var helsa som var viktigst.

Jeg fikk operert den 29.januar som sagt, men siden lungen ikke ville i vegg av behandlingen på Lillehammer så ble jeg sendt videre til Ullevål for å røbbe lungen. Den første operasjonen ble gjennomført med lokalbedøvelse. Det gjorde ikke vondt, men lydene har etter fire kollapser lagt seg i beinmargen på meg. Jeg har skjønt at det er veldig vanskelig for folk som ikke har gått gjennom noe sånt at man faktisk sitter igjen og er ganske sensitiv mot visse lyder som ligner på de som man hører under operasjonen. Jeg lå på Lillehammer i en uke og var meget fortvila siden de ikke hørte på meg da jeg sa at jeg ville til Oslo. Jeg vil takke alle som kom for å besøke meg da jeg var på Lillehammer, det betyr veldig mye for meg!

Den 5.februar så fikk jeg endelig komme til Oslo for å operere på nytt. Denne gangen var det full narkose(heldigvis ingen flere lyder) og en mer omfattende operasjon. Men det skulle vise seg å bli en psykisk berg og dalbane før jeg i det hele tatt fikk operert. Jeg kom til Oslo en mandag men fikk ikke operert før torsdag. For dere som ikke kjenner rutinene før operasjoner så høres kanskje ikke så ille ut. Men jeg fikk jo beskjed hver dag om at det blir operasjon dagen etter, men så kom det inn akutte som måtte bli tatt først. Jeg måtte dusje hver kveld og det er ikke verdens enkleste aktivitet å gjøre når du har et dren mellom ribbeina. Vondt gjør det også. Men det verste var likevel det at jeg måtte faste fra kl 00.00 hver kveld frem til operasjonen som da skulle gjennomføres dagen etterpå. Men siden det ikke ble noen operasjon så fastet jeg frem til 17.00/18.00 uten noen grunn.

Men jeg fikk da operert til slutt og det siste døgnet før jeg skulle hjem så ble det fjernet seks forskjellige rør fra kroppen min; et dren(helt klart det verste, rent smertemessig), et kateter, smertepumpe i rygget, to venefloner i hendene og en slange som gikk inn i siden på halsen min der jeg fikk smertestillende.

Jeg ble sendt hjem i taxi, noe som var veldig greit egentlig med tanke på at det var tog som var alternativet. Det ble en uke på sofaen før jeg var i form til å gjøre noe som helst. Jeg gle permitert fra skolen siden vi hadde praksis, så den må jeg ta igjen når jeg er ferdig med dette siste året som jeg skal starte på nå.

-Hege Kveum

Liker

Kommentarer

Hallo alle sammen!

Jeg har jo fortalt dere tidligere at jeg har hatt lungekollaps(pneumothorax) noen ganger i løpet av mitt liv, men jeg har aldri fortalt dere noe mer rundt det. Så det tenkte jeg å fortelle litt mer om nå. Hvilke symptomer hadde jeg, hvordan taklet jeg alle operasjonene og hvordan har jeg det nå etter tre lungekollaper og i alt 6-7 operasjoner i lungene.

Det som skjer ved en lungekollaps er at en lunge punkterer og det blir et hull mellom lungen og brystveggen der lungen vanligvis er festet. Her skal det normalt ikke være noe luft, men ved en lungekollaps så vil dette rommet bli fylt med luft. Denne luften vil presse mot lungen slik at den helt eller delvis klapper sammen. Dette er for de fleste en mild og forbigående tilstand, men kan for noen bli livstruende.

Ved to av tilfellene mine så var det primær spontan lungekollaps som vil si at det ikke var noen direkte ytre hendelse som forårsaket det. Jeg har mest sannsynlig fått det fordi jeg er høy og smal, og at jeg har svakere bindevev i lungene enn en ¨normal¨ person. Den første gangen så gikk jeg på ungdomsskolen og jeg kjente plutselig en stikkende smerte bak i ryggen(bak lungen). Jeg var kortpustet og hadde hjertebank. Det var tider der jeg slet skikkelig med å få lok luft inn i lungene og jeg fikk sagt i fra til en lærer som videre kontaktet min mamma. Vi gikk til doktoren, men de fant ikke noe spesielt så jeg fikk beskjed om å reise hjem å hvile. Situasjonen forverret seg og mamma kontaktet legen min på Lillehammer sykehus. Han sa at vi måtte komme til Lillehammer så fort som mulig, så da bar det rett til sykehuset. Da vi kom frem var jeg på røntgen og ble fraktet rett derfra til operasjonsbordet. Jeg husker fortsatt den følelsen av å bli trillet vekk fra mamma for første gang. Det som skjedde under operasjonen var at det ble lagt en slange inn gjennom ribbeina som kobles til et sug slik at luften sugdes ut. Jeg husker jeg var utrolig redd den første gangen jeg var borti dette. Det var min første sykehusinnleggelse, alt var nytt. Jeg var bokstavelig koblet til veggen, så jeg kom meg ikke lengre enn inn på doen og tilbake til senga. Det var ekstremt mye smerter, søvnløse netter og jeg fikk i meg ekstremt lite mat.

Det andre lungekollapsen min kom som en komplikasjon av en annen operasjon som jeg hadde da jeg gikk første året på videregående. Og jeg må ærlig si at dette er noe av det verste jeg har vært borti. Jeg hadde ekstremt mye smerter knyttet til den operasjonen jeg egentlig var på sykehuset for å gjennomføre, men i tillegg måtte jeg også forholde meg til en lunge som ikke ville feste seg til brystveggen igjen. Jeg fikk en Ipad til jul, og jeg skal ærlig si at den lille dingsen gjorde oppholdet mitt så mye bedre. Rart å tenke på det, men når en er lenket til veggen på den måten så er det det eneste man kan gjøre å se på TV, mobil, Ipad osv.. Dagene på sykehuset blir så ekstremt lange og kjedelige. Mamma satt ved sengekanten min hele dagen, og hele natten også om jeg trengte eller ville det. Jeg ble lagt inn den 6.desember 2013, fikk reise hjem et par døgn for å feire jul for så å komme tilbake for å gi lungen et siste forsøk. Heldigvis så gikk det på siste forsøk og lungen festet seg til veggen igjen. Jeg kommer aldri til å glemme nyttårskvelden på sykehuset for å si det sånn.. Jeg hadde gått ned altfor mange kilo etter å ha ligget på sykehuset i en måned, så det kjentes på kroppen.

18.mai 2016 så ble jeg igjen innlagt på sykehuset med enda en lungekollaps. Jeg rakk så vidt hjem å kaste av meg russebuksa før jeg måtte til sykehuset for å operere. Det var som sagt midten av mai, noe som ville si at det var litt under en måned til eksamenskjøret begynte på skolen. Jeg kom meg hjem fire dager før første skriftlige eksamen og brukte de dagene på å sove og spise. Til tross for at jeg hatt en tøff periode på sykehuset, så gjennomførte jeg(og bestod) alle tre skriftlige og en muntlig eksamen. I løpet av den perioden jeg var på sykehuset før eksamensperioden så måtte jeg gjennom hele fire operasjoner for å få lungen i vegg og på et punkt der så visste jeg helt ærlig ikke om jeg kom til å klare et døgn til på det sykehuset.. Men atter en gang så satt mamma ved min side og heiet på meg.

Mine sykehusopphold har vært harde med tanke på at jeg stadig fikk nytt håp om at ting endelig skulle ordne seg, men som etterhvert ble ødelagt med dårlige nyheter fra leger og sykepleiere. Det gjorde at jeg gikk enda dypere hver gang jeg hadde hatt håp, så til slutt så sluttet jeg på en måte å håpe også fordi det stadig ble ødelagt. Det var hardt og det gjorde vondt, men et er slike ting man bare må komme seg gjennom og som gjør en sterkere i ettertid. 

Jeg har opplevd å kjenne på hvordan kroppen har reagert etter både en, to og tre lungekollapser og jeg kjenner den dag i dag at jeg reagerer dårlig på kulde(får vondt i lungene), blir veldig andpusten fort og jeg puster tyngre ved anstrengelse. Ellers så er det jo arr på kroppen som kommer til å følge meg resten av livet, men det er noe jeg ikke bryr meg noe spesielt om lengre. Før så var jeg jo livredd for at arrene skulle synes på for eksempel et bilde eller at bikinien ikke skulle dekke alle arrene, men nå kunne jeg ikke brydd meg videre. Vi som har arr har alle forskjellige historier og har kjempet våre kamper. Jeg velger å være stolt over alle arrene mine jeg, så får folk si og tenke hva de vil!

- Hege

Liker

Kommentarer