Nå er det snart en uke siden jeg traff veggen og innså at jeg aldri skulle la mennesker slippe inn på meg, vise meg omsorg eller ha en finger med i spillet om meg, hadde klart det.

Jeg sitter på båten. På vei hjem. Jeg er i Bergen igjen. Vi kjører forbi bryggen og jeg ser regnet slå mot vannet. Det har regna lenge nå. Og fossen ved siden av leiligheten suser mer enn hodet mitt. Muligens på lik linje.

Hver morgen våkner jeg i panikk og skrekkslagen fordi jeg har forsovet meg til morgensamling. Hver dag klokken fire er jeg sulten og klar for en dose godt humør og dårlig humor. Men det kommer ikke. Det er hverken middag eller vennene mine rundt bordet.

Det er fremdeles familien min som sitter der, men det kommer aldri til å bli det samme igjen. Aldri.

Jeg har utsatt å skrive i flere dager. Det er som en blokkering fremst i pannelappen som nekter meg i å ytre meg på en annen arena enn den som åpnet meg. Må jo bare innse at klasserommet på Danvik ikke kommer til å være et alternativ for resten av livet. Selv hvor lite jeg vil.


Jeg tror alle som går på folkehøgskole (som trives) tar slutten tungt, men jeg føler at jeg kanskje har tatt det litt ekstra tungt fordi året gikk som det gikk. Det var på mange måter et år jeg kommer til å tenke på som et tenåringsår der "alle" har samme oppfatningen og følelsen rundt det. Med kjærlighetssorg, krangler og små sure miner. Men et samfunn, et middagsbord, en struktur. Samtaler, sene kvelder, tårer, gleder, eventyr, opplevelser og uforglemmelige øyeblikk. Jeg har oppdaget sider av meg jeg aldri trodde jeg kom til å nære meg. Som jeg aldri trodde jeg kunne få frem til overflaten.


Men når den delen av det "alle" ser på som et folkehøgskoleår er sagt. Så kan jeg fortelle hvordan det har vært.

Da jeg bestemte meg for å begynne på folkehøgskole i 1. klasse på videregående, bestemte jeg meg for å søke Danvik. Det var aldri snakk om noe annet sted, for forfatterstudiet på Danvik var det eneste jeg skulle. Det var tunge år på videregående og ikke det å droppe ut virket som det eneste alternativet. Helt til mentoren min satt seg ned og tok tak i problemet. Det gjorde jeg også selv. Kjempet meg hele veien fra helsesøster til BUP og tett oppfølging. Før jeg visste ord av det, tygget jeg antidepressiva som pastiller og fløt på en sky.

Jeg bodde alene, likte best å være alene. Var alene i tre år, og det var det beste jeg visste. Bare kunne låse døren bak meg, ikke tenke mer på hva som var ute. Ikke være redd for hva som var der. Kunne se på Netflix åtte timer i strekk. Hver dag. Kunne sitte med gardinene nede, bare i pysjamasen i flere dager. For jeg satt jo innelåst i flere dager. På det meste opp i mot to uker.

For maten i kjøleskapet var mygla, oppvasken stod. Støvet gjorde meg snufsen, men jeg hadde det jeg trengte. En låst dør og vann. Men jeg likte det, og jeg så ikke for meg hva annet som kunne være definisjonen på trygghet.

For jeg fant ut at man ikke er voksen når man er seksten. Jeg var ikke klar til å ta vare på meg selv, selv om det var det eneste jeg ville. Og jeg prøvde, og jeg er her enda. Det var så mange ganger jeg måtte være voksen nok til å overbevise mamma om at jeg klarte det, jeg visste hun stolte på meg. Men jeg vet også at hun så at det ikke gikk. Så hun hadde en finger med i spillet og ringte gjerne fire ganger daglig.

Da jeg gikk ut av videregående med vitnemål, gråt jeg. Jeg gråt fordi jeg skulle gi fra meg solid grunnlag for rutinen i tryggheten. De vennene jeg hadde, som jeg kom til å miste fordi jeg trengte konstant bekreftelse på at de ikke kom til å forlate meg. Å si opp leiligheten min. Det eneste jeg hadde som holdt meg planta på jorda og noen ganger fikk meg til å forsvinne ned i den. Men jeg visste også da at jeg var et steg nærmere målet om å sitte i Drammen. Og det er første gang jeg har klart noe jeg har bestemt meg for.

Jeg startet på Danvik var jeg helt alene. Jeg var redd, usikker og skremt over at andre mennesker kunne "late" som de brydde seg så veldig så lenge. Det tok lang tid før jeg godtok at det ikke var for å late som. Som om ingen hadde brydd seg før. Jeg kjente ikke igjen måten å vise omsorg på fordi jeg aldri hadde vært borti det før.

Det tok noen måneder før jeg lot min roomie slippe inn. Men da jeg slapp henne inn, gikk det fort i svingene. Vår kvelds- spoon, vår tannpuss, våre eventyr. Aldri før har et menneske kommet så langt inn på meg uten at jeg tvunget meg selv til å prøve. Aldri før har jeg vært så sårbar som når jeg blottla meg og fortalte hvordan ting var. Aldri før har jeg kjent en så stor omsorg ovenfor et annet menneske. Som om hun skulle vært datteren min, søsteren min og bestevennen min. For jeg har aldri hatt en bestevenn. Er det dette de snakker om på film?

Året ble en berg- og dalbane. Det ble et par uheldige besøk på legevakten fordi gamle vaner er vanskelige å gjøre noe med. Det ble vanskelig å håndtere. Jeg ble flyttet over til DPS i Drammen. Fikk drahjelp. I januar når det toppet seg var det som om jeg traff bakken med ansiktet først og jeg var usikker på om jeg kom til å fullføre året.

For aldri før hadde jeg kunnet skrevet med den evnen jeg gjorde, aldri før hadde jeg klart å vise at jeg kunne på lik linje med de andre som delte samme lidenskap, samme kunnskap og samme utvikling som meg. Men det var tungt. Og jeg hadde øyne i nakken til enhver tid. Følte meg nesten kvelt, for aldri før hadde noen brydd seg om hvordan jeg hadde det med meg selv, fordi jeg ikke lot dem. Hvorfor skulle jeg la dem nå?- Fordi det ble trygt. Det ble hjem. Og det ble et redningsteam.

Jeg tok dårlige beslutninger i løpet av året. Dumme valg, men de hjalp med å ro meg ut av det. Mennesker som fikk meg til å holde meg? Hva er dette for noe? Jeg spurte meg om det hver dag. Så meg selv i speilet og lurte på hvor jeg var, om dette var ekte. Det var ekte. Og det er ekte.

Jeg ble sint i løpet av året. Så sint at jeg ristet. Flere ganger. Følte de gikk i mot meg, følte de bare ødela. Når faktum var at underbevisstheten min skulle ødelegge meg selv For hvem var jeg som fortjente at de brydde seg.

Det gikk dager der jeg ikke kunne se meg i speilet. Der gråten satt i halsen og tårene langt ute på øyevippene. Men jeg satt meg ned ved middagsbordet. Jeg satt der, i pysjamas, bustete hår, uten sminken jeg brukte som skjold og trygghet. Og de tok vare på meg likevel.

Jeg har sittet grinende i fotenden til mennesker som betyr mer for meg enn noe jeg kan sammenligne. Jeg har sittet i armene til mennesker jeg sa til meg selv jeg aldri skulle la kjenne meg.

Jeg har sittet i parken og sett på stjernene. Vært i søt beruselse gatelangs med venner. Jeg har reist verden rundt med diamanter. Jeg har lært meg å kjenne, lært meg å se. Føler jeg har lært meg å gå på nytt, utforsker verden på en ny måte, med andre mennesker bak meg som står klar til å ta i mot når jeg omsider snubler og går på trynet igjen.

Alle gangene jeg hadde lyst til å kaste Maccen i veggen og gi opp hele antologien. Da jeg innså at jeg plutselig hadde laget en bok. Da jeg plutselig endte opp å ha skrevet en bok med tolv andre forfattere. Var det ikke dette jeg hadde fortalt fem år gamle Constance at jeg skulle?

Jeg har sklidd på bananskall, ramlet ut av senger, missfarget klær, knust telefoner, hatt kjærlighetssorg, lært meg å elske mennesker, lært meg å skrive.


Men nå sitter jeg her. Er ikke lenger på rommet mitt i Drammen. Sitter ikke lenger rundt samme bord. Ler ikke av de samme vitsene.

Jeg sitter alene, livredd. Redd for å miste det jeg fikk, redd for å ødelegge det jeg har. Og jeg føler meg knust. Knust fordi året kunne ta fra meg det jeg hadde. Bitter fordi jeg skulle ønske jeg gjorde mer, fikk mer tid. Kunne vist gjensidig kjærlighet og omtanke for menneskene som fikk meg til å holde ut. Fikk meg til å smile da jeg aller helst ville knuse ting. Fikk meg til å lese høyt selv med en klump på størrelse med et fjell i magen. Ring meg om du finner smilet jeg har når jeg er lykkelig. Smilet øynene mine viser når jeg har det bra.

Jeg vet jeg ikke kan holde fast ved et folkehøgskole år for resten av livet, men bare la meg sørge litt. Bare la meg huske på det jeg har gjort. Bare la meg finne smilet, finne livet utenfor bobla. Jeg føler jeg er ved en blindvei, men jeg vet det går over. Folkehøgskole skulle være stedet der du var fri, fant ut resten av livet. Men jeg har aldri vært så forvirret. Forvirret over relasjoner, over hva jeg gjør med resten av den tiden jeg skal tilbringe utenfor skolens fire murer. Hvordan jeg forholder meg til andre mennesker som kanskje ikke vil meg like vel som de jeg møtte og de jeg slapp inn på meg. For jeg vet jo at de finnes.

Jeg tok meg selv i å holde døren for en fremmed i dag, hun så rart på meg og gikk. Ikke en gang et takk. Tok meg selv i å tenke "har du ikke lært folkeskikk" og "du har ikke gått på folkehøgskole".

Hver gang rektor eller noen av de andre ansatte snakket om utvikling av deg som menneske. Likegyldig respekt og forståelse av andre, har jeg tenkt at det ikke betydde noe for meg. Men på en eller annen måte snek det seg inn i bakhodet mitt. Og jeg tror jeg ble en forbedret versjon av meg selv av de hersens internattimene og fellesundervisningen. Alle de trøtte morgensamlingene om mot og det å være seg selv.

Endte opp uten filter og en måte å uttrykke meg selv for hvem det nå måtte være uten å tenke meg om. Noen ganger sa de at jeg ikke burde si så mye. Og ble fortalt at jeg ikke hadde filter. Liker heller å tenke at jeg har filter, men jeg fungerer gjerne mer som et kaffefilter... Det går gjennom uansett.

Jeg kommer ut av et år sammen med mennesker jeg liker og mennesker jeg har lært å kjenne. Skjønt at ikke all kjemi stemmer, skjønt at det er greit. Skjønt at jeg ikke alltid behøver å gjøre det lille ekstra for å tilfredstille andre. Selv om jeg gjerne gjør det.

Jeg kommer ut av året hånd i hånd med både angst og depresjon, men måter å takle det på. Andre måter enn jeg visste om før. Med andre redskaper enn jeg hadde tilgang på. Jeg kommer hånd i hånd med meg selv.

Jeg sa da vi var i Los Angeles at om dette er det et "friskt" menneske klarer å gjøre uten problemer, så har jeg lang vei å gå. For jeg var sliten, så sliten at jeg ikke skjønte at det var fordi hjernen jobbet i høygir og de anspente skuldrene mine knirket. Men jeg var med på alt. Og da finnes det vel håp et sted?

For dette året har vært vondt, godt, fantastisk og jævlig. Disse månedene har gitt meg mer enn jeg noen sinne kommer til å få.

Og nå griner jeg igjen.

Jeg savner den stygge tapeten på do. Jeg savner å være forvist til fotenden. Jeg savner middagsbordet. Jeg savner ord for dagen. Jeg savner morgensamling. Jeg savner kalde netter og frosne tær. Jeg savner å bli kilt til jeg skriker. Jeg savner å se de trøtte ansiktene til frokost. Jeg savner våkenettene. Jeg savner peisestua. Brettspill og dårlige tapere.

Men det er også det jeg er takknemlig for.

Jeg kommer til å snakke om Danvik til enhver anledning, og snakkes det ikke om. Så kommer jeg til å gjøre det likevel. Jeg kommer til å nevne de som stod med nærmest annenhver setning, fordi det er et savn. Jeg kommer til å fortelle alle at jeg har gått på Danvik. Lurer på om jeg kommer til å droppe introduksjonen av meg selv og bare fortelle at jeg har gått på Danvik. På dette tidspunktet er jeg truende til å gjøre det.

For nå. Nå er jeg ikke like redd for å skrive. Nå kan jeg. Selv alene.

For nå gjelder det bare å holde ut, holde fast. Nå gjelder det bare å fortsette litt til.

Jeg har aldri grått så mye, aldri ledd så mye. Aldri lært så mye, aldri opplevd så mye. Aldri tenkt så mye, aldri klart så mye. Tusen takk for at dere har tatt vare på meg. For at jeg hadde en hånd å holde i. En skulder å grine på, en venn å dele gleden med. Tusen takk for at dere har fortalt meg når jeg gjorde ting galt, og når jeg gjorde noe bra. At dere holdt meg fast når jeg trengte det. Geleidet meg i tid og u- tider. Aldri glem meg. For jeg lover å ikke glemme dere.

Takk Danvik.

Takk Ingvild. Takk Karen. Takk Aleksander. Takk Marcus. Takk Adrian. Takk Kristoffer. Takk Maja. Takk Joachim.

Tusen takk Emilie. Tusen takk Mats.

Jeg skylder dere livet. Og det skal dere få, men bare om dere deler det med meg.

Denne er til meg. For å ha fullført noe jeg drømte om.

- Constance -

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments


Derrøynda ikkje lenger ser

Derforstanden sler.

Slerfrå seg det vetle den har att.

I dendjupna, den et meg

Og egkvelar den.

Dersomarbloma verker bøgd,

Underalt anna.

Det eri den djupna

Dereinsemnda breiar seg

Som eitslør over trea

Og eitraudt slag av det andelege

Detverker som fornufta sjølv.



Likes

Comments