Everydaylife

Hei dere! 😍
Nå befinner jeg meg i Nord norge, hjemme hos mamma og med hele familien! Det er så godt på mange måter, både fordi at jeg får bruke litt tid med de, men også pakket siste rest av flyttelasset mitt. Når det kommer til bloggen bestemte jeg meg for å ta meg en pause rett og slett. Mye av innleggene mine kastet jeg fordi jeg ikke ble fornøyd med de. Og i den siste uken har jeg gått frem og tilbake i meg selv om jeg burde gi bloggen en ny start. Dette er tross alt en blogg som jeg ofte har glemt eller bare lagt i glemmeboken.

Jeg er i oppstartfasen på og starte med youtube, og venter egentlig bare på og få komme hjem slik at jeg kan få ordnet til mitt lille studio, men også andre ting. Det er egentlig helt villt hvor mye har forandret seg de siste månedene, både på godt og vondt vil jeg si. Jeg bestemte meg i tillegg til eiendomsmegling studiene til å velge en ny studierettning som jeg har kommet godt i gang med, og det er faktisk Ernerings fysiologi. Et utrolig spennende tema og studie, og håper på å kunne spesialisere meg innen det mens jeg studerer eieindom. Jeg vet det er mye å ta over hodet men det er tross alt det som får meg opp om morgenen, så det er ingen tvil om at det ikke er verdt det - for det er det.

Men, over til det jeg skulle si. Den siste uken har det vært en stor debatt i hodet på meg om bloggebytte. Om jeg skal trekke meg unna Nouw og starte på blogspot, eller å få domene og knytte det til nouw. Jeg vet faktisk ikke, annet enn at jeg vil ha en ny start. Siden youtube kanalen min har navnet «Hania in Kraków» og instagrammen min heter «Hania Jacobs», så har jeg virkelig et stort ønske om å knytte den nye bloggen opp til det navnet, i og med at verken venner eller noen andre kaller meg Hanne i polen. Går mer under Hania eller Hanna. Er det greit med et kallenavn som bloggnavn selvom det ikke er mitt egentlige navn? 🙄

#newstart #nouwinfluencer #utlandet #krakow #poland

Liker

Kommentarer

Personal

Det beste med å vokse opp er det at man blir kjent med seg selv, hva man lliker, hvilken mat man elsker, hvilke dyr som er våre favoritter - men også finner vi våre livs lidenskaper. Jeg liker ordet "lidenskap", for meg betegner og beskriver det noe jeg lever for, noe jeg elsker og noe jeg liker å holde på med. Jeg kan huske helt fra da jeg var veldig liten at jeg elsket å skrive, jeg husker så godt at jeg laget min egen bok i en alder av åtte - ni år. Jeg tegnet bok coveret selv, tegnet figurer og snakke bobler til de. Så teipet jeg alt igjen helt til det så ut som en bok.

Skriving er ikke bare en terapi for meg, men en måte jeg kan trykke meg selv, følelsene mine, kreativiteten min på og tankene mine på.

I en alder av elleve - tolv begynte jeg å komponere sanger og sangtekster selv, fordi det var enklere for meg å uttrykke meg selv gjennom ord i den tiden jeg ble mobbet og angrepet så verbalt at jeg aldri greide å komme gjennom en helt skoledag hundre prosent. Familie, venner og mennesker som leste det jeg hadde skrevet fortalte oppmuntret meg ofte med å si at jeg burde bli forfatter, men det ville jeg ikke. Tenk, å sitte dag inn og dag ut å skrive ei bok på papir. Nei takk.

I en alder av seksten forandret dette seg og jeg begynte å skrive lengre noveller, som til slutt ble store romaner. Skriving har alltid vært en del av meg: gjennom skoleårene da jeg ble mobbet, gjennom tenårene da jeg aldri greide å uttrykke meg på riktig måte; og nå, gjennom kreativiteten og tankene mine som man nærmest skulle tro vokser på trær.

Det å sitte i sengen min med macen på fanget og inspirerende musikk kan få meg til å skrive i flere timer, til og med i flere dager.

Jeg vet at dette ikke er en gave, men jeg vet en ting helt sikkert: Jeg er en god skriver. Jeg vil ikke gå så langt å si at jeg er perfekt, for det er jeg ikke. Jeg vet hvordan jeg kan få ting gjort gjennom skriving. Hvordan jeg kan sette scenarioer til virkelighet og små detaljer til liv. Jeg klarer ikke det verbalt. Så skriving betyr så mye mer for meg enn en MacBook og en tankegang eller en penn med papir. For meg betyr det at jeg kan få uttrykket meg på en anen måte enn det jeg ikke får til.

// e n g l i s h

The best thing about growing up is that you get to know yourself, what you like, what kind of food you love, what kind of animal that is your favorite - but also we find our life's passions. I like the word "passion", for me it represents and describe the thing I live for, something I love and something that keeps me going. I can remember from when I was a little girl that I loved writing, I also remember so well how I made my first book in the age of eight - nine years old. I drew the book cover, I drew the figures and speaking bubbles to the figures. Then I taped it up until it looked like a book.

Writing isn't only a therapy for me, but a way that I can express myself, my emotions, my creativity and my thoughts in.

In the age of sixteen years this changed and I started to write long stories, which ended up becoming huge novels. Writing has always been a part of me; through my school years when I was bullied, though my teens when I never knew how to express myself in a right way; and now, through my creativity and thoughts that I'm guessing are growing on trees.

To sit down in my bed with my Macbook on my lap with inspirational music gets me going for several of hours, even days.

I know this isn't a gift, but I know one thing for sure; I am a good writer. I wont go too far and say that I am perfect, because I'm not. I know how to get things done through writing. How I can put scenarios in action and details to life. I can't do that verbally. So writing for me means so much more than a Macbook and a mindset or a pen with a piece of paper. For me it means that I get to express myself in other ways that I can't.

Liker

Kommentarer