Et semester i Australia har vært alt hva jeg har trengt. Et semester litt utenom det vanlig både med tanke på antall opplevelser og skolen i seg selv. 31 desember sto det fire utrolig spente jenter på Gardemoen klare for en heidundranes ferie, fem uker ingen av oss noen gang kommer til å glemme. Eventyret hadde så vidt begynt da Hanna og jeg satt snuta mot Townsville, Australia. Denne livserfaringen har for meg vært helt unik, og jeg er evig takknemlig for å ha fått lov til å dele så mye med en av mine aller beste venner. Dette er en mulighet jeg bare ikke kunne la gå fra meg, noe jeg er utrolig glad jeg ikke gjorde.

Et og et halvt døgn med reise venter meg nå, hvor en klem fra mamma og pappa i andre enden er svært etterlengtet. Han lille mopsen min skal det også bli godt å se igjen. Likevel er det noe vemodig over alt sammen. Dette halvåret var planlagt så lenge og mange tanker og forventinger var viet til hva dette skulle innebære. Fantasien strakk rett og slett ikke til, for dette har stått til alle forventinger og vel så det!

Etter min siste eksamen mandag 5. juni har jeg fått en uke med ferie som virkelig ble prikken over i´en! Fem dager i Carins på besøk hos Hanna (Storlien) og to vanvittig bra dager i Townsville nå helt på tampen er jeg glad for at jeg har hatt. Kanskje har det gjort meg litt mer klar for hverdagen hjemme i Norge.

James Cook University har virkelig tatt oss i mot med åpne armer, veiledet oss og tatt vare på oss når vi har trengt det, kunne ikke bedt om bedre oppfølging enn hva vi har fått her. Masse aktiviteter som har vært satt i gang og et voldsomt engasjement for nye kulturer, vi har lært så mye! Virkelig bra avslutning hvor vi fikk utdelt diplom, hehe, før vi hadde gjennomført eksamen, og oppvartning med middag og drikke til.

Så utrolig mange fantastiske mennesker vi har fått møte og lære å kjenne, heldigvis er verden stort sett fylt med gode mennesker med varme hjerter. Selv om det er mange vi kanskje ikke ser igjen har de likevel gjort dette semesteret uforglemmelig med å putte inn gode minner i hjernebarken vår!

Siste virkelig store opplevelse hadde jeg sammen med Elise ned til Airlie Beach og Whitsundays. Vi var på to dagers seiltur hvor vi fikk prøvd oss ved masten, snorklet, vandret i hvit sand på Whitehaven beach og svømt med havskilpadder. Sistnevne var en "ut av deg sjæl" opplevelse.

Disse opplevelsene hadde ikke vært mulig uten masse støtte og hjelp fra mamma´n og pappa´n min. Tusen takk for at dere hjelper meg på veien til alle mine påfunn som stort sett innebærer en dose uflaks, men veldig mye morro. Det ordner seg alltid, men det er godt å ha dere i ryggen! Noen telefoner har det jo gått med på denne turen, både drukning i regnskogen i Cairns og tyveri, men det er vel en del av pakkedealen av å være meg.

Ord kan ikke beskrive hvordan dette eventyret har vært, men det er ingen tvil om at jeg sitte igjen med et smil om munnen. Takk til dere som har klikka dere inn for å følge med når jeg har følt for å dele litt, gøy at dere har hatt lyst til å følge med!

Siste innlegg fra Australia her, nå må jeg få noen timer med søvn før det er opp å hoppe i 4-tiden Australsk tid. Ses veldig snart alle sammen! <3

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 77 lesere

Likes

Comments

Eventyret våren 2017 nærmer seg slutten, noe som akkurat nå føles litt vemodig. I morgen er det tre uker til jeg setter meg på flyet i Townsville og min 36t reise tilbake til moderlandet begynner. Tilbake til Norge og resten av den flotte bøtteballetten av venner og familie jeg har. Har savna dere!

Litt mimring må være lov nå som eksamen nærmer seg. Nå skal det sies at jeg aldri har hatt et så avslappende og lite stressende eksamensperiode noen sinne, så her er det frokost i solveggen med kaffekopp, svømmeturer og lange lunsjer. En del av det å virkelig nyte den siste tiden i tropene.
Bare sørg for at det er bra sommervær når jeg kommer hjem, for ingenting er som sommer i Norge!

For noen uker siden fikk vi besøk fra Cairns, resten av det norske Ås-kompaniet kom og vi var en god gjeng samla. Vi rakk tur i bushen, strandliv og en fantastisk solnedgang på Magnetic Island, hang med ville koalas og avsluttet med et brak på festival søndagen. Fy flate livet her herlig, det er ingen tvil om at vi koser oss her!

Før vi satte inn støtet på festivalen ble vi alle man alle invitert ned til Josefin hvor det var gjort klart til deilig brunsh, litt pre-drinks og noen herlige timer ved poolen.

Altså disse dyrene er bare så utrolig kule, hadde det bare vært lov til å ta med en hjem. Siden de sover 18-20 timer i døgnet kan det ikke være mye stress.. 

Dette semesteret har vi gledet oss stort til og over, masse nye inntrykk, litt hemningsløs bruk av penger og vanvittige kule opplevelser. Alt har sine opp- og nedturer, men alt i alt vil jeg påstå at utvekslingssemesteret til Australia og reisen til Asia har vært en eneste stor opptur! Tusen tusen takk til alle dere som har vært med på å gjøre første del av 2017 til et av de mest innholdsrike halvårene jeg har hatt.

Ses snart folka!

  • 50 lesere

Likes

Comments

Gratulerer så mye med dagen kjære vidunderlige Norge, du er fantastisk!

Måtte snike med et par bilder fra før festen gjorde sitt inntog! Pynta så godt vi kunne med det som var å oppdrive av rødt, hvitt og blått.


Vi klarte å dra i land en utrolig bra feiring selv uten barnetog og korps. "Vikings of Skandinavia" samlet seg alle man alle hos oss til en dag med mye sprell og morro, Alt sto til forventingene og vel så det. Det var både dansker og svansker, til og med et par amerikanere som veldig gjerne ville feire Norges bursdag, veldig gøyalt! Med mat, bobler og masse kake i skjønn harmoni med sang og leker var i alle fall vertskapet utrolig fornøyd med alles innsats.



Dagen startet i 8-draget for vår del, har vel aldri kunne sove så lenge denne dagen noen sinne, men når vi ikke skulle rekke annet enn å ha det gøy så kan man ta seg sine friheter. Festen var i gang fra klokken 10 med tidlig brunsj hvor samtlige spratt bobler til den store gullmedaljen, før vi jallet løs på den utrolig fine nasjonalsangen vår, *gåsehudtendenser*, dog utfordret vi ikke de andre skandinaviene på alle versene.



Elise kjørte oss gjennom både obligatoriske 17.mai-leker og et par nye som fikk trimmet lattermusklene godt.



Ingen 17 mai uten høyt inntak av sukker, og med fire kakesorter var ikke det noe problem. Kake med norsk flagg er selvfølgelig selvskreven gjest, takk Sigrid, den var utrolig god!



17.mai har enda ikke blitt en "public holiday" her i Australia, synd for dem, men det innebar at en del måtte se seg nødt til å avslutte dagen litt tidligere enn ønsket. For de av oss som var så heldige å ikke måtte avslutte i 3-tiden lagde vi et like delt og rotete tog som det alltid blir. Ruslet opp til campus hvor vi sang av full hals, samlet oss en del fans på turen. Avsluttet vår lille parade med et fin fint bilde av James Cook University skiltet prydet i norske flagg.



17.mai er og bli en av årets beste dager, og det er nesten så man skulle tro at både svenskene og danskene er enig med oss. Vi vet å feire når vi kan!


  • 54 lesere

Likes

Comments

Altså, ingen kan påstå at vi ikke vet å være turister. Eventyret fortsetter, og vi koser oss som bare det. For noen uker siden reiste vi på tur til Sydney, noe vi hadde gleda oss skikkelig til, for å se hva Australia virkelig er kjent for. Selv om verken Nemo eller Dori var å se ved havnen rundt operahuset fikk vi knipsa ganske så mange bilder for å forevige det vi alltid har sett på film.


Denne turen, som mange andre, hadde sine egne små utfordringer. Dage før avreise var vi på en aldri så liten hike på en av toppene bak skolen hvor Hanna klarte å få kneet ut av ledd. Jeg fiksa opp med sykebil, som dro med seg brannmenn for sikkerhetens skyld, ut i bushen, lempa frøkna inn på sykehuset for å være på den sikkre siden. Krykker og en svær greie som skulle stabilisere kneet måtte brukes i 2 uker, høy medfølelsesfaktor til Hanna. Likevel er dama hard å knekke, med stor ståpåvilje lot hun ikke det stoppe henne, humpa rundt i Sydney hele langhelgen som om hun aldri hadde gjort annet enn å gå på krykker. Dama er rett og slett bare rå!



Med masse tips i bagasjen fra andre medstudenter i Townsville begynte vi Sydney-evetyret med båttur ut til Manley. Utrolig grei søndagsaktivitet egentlig, med strand, sol og heftig god doughnut! Ruslet rundt i de små gatene mellom mange små boder med mye morsomt å se på. Tror nok dette har endt opp som en favoritt i Sydney. Litt som en liten sommerby i Norge, bare med litt flere palmer!



Før vi satte snuta tilbake mot storbyen var vi innom et lite brewery, 4 Pines, Elise (roommate) hadde foreslått, og det var altså ingen dårlig ide. Vi vet å kose oss på tur, og sånne øl- og vinpauser er bare alfa og omega. Etter lunsj satt vi på brygga i solsteken mens vi ventet på neste ferge. Selv om det er kjøligere i Sydney i slutten av april kan ikke norske skrotter som oss klage, for temperaturen og lufta var som en veldig god sommerdag i Norge. Litt mer levelig enn 40 grader i Townsville i mars.



Tilbake i byen var det jo ingen tvil om at turisattraksjonen over alle måtte vies et besøk. Vi ruslet ut mot operahuset, så på livet, tok masse turistbilder og selfies og fikk med oss et voldsomt oppstyr, var noe store greier som skjedde i det hvite bygget. Ettermiddagssolen var helt perfekt for en rusletur langs havnen, hvor vi møtte på mye streetart og underholdning. Første dag i Sydney sto til alle forventinger!



Vi hadde hørt mye delte meninger om Bondi beach, men når du først er her, så blir det liksom litt rart å ikke besøke den kjente "tv-stranda" selv. Så vi satte oss på bussen med bikini i baggen for å se hva som egentlig er Bondi. Etter 3 mnd i Australia har vi begge besøkt strender det absolutt er mer spennende og unike. Gøyalt å ha vært her, kan uansett anbefale et par andre steder som er finere ;) Likevel fikk vi lekt oss litt i vannkanten, som vi forøvrig følte var iskaldt med sine 22 grader (vanlig med 29 i Townsville) før vi spise lunsj på et super sunt rawfood sted. Haha, egentlig ikke helt typisk oss.



Med nok sand i sokkene reiste vi videre til New Town, kult hippi-strøk med mye kule små butikker og antikviteter.



Siste hele dag ble brukt til utflukt til Blue Mountains. Superturistene hadde selvfølgelig klart å glemme kamera begge to, så ble noen heftig dårlige mobilbilder, men dagen ble i alle fall foreviget om ikke noe annet. "De tre søstre" ble inspisert fra alle mulig vinkler ved å kjøre forskjellige baner som var satt opp i fjellene. Den ene er verdens bratteste, eldste bane i sin sjanger, det fikk vi virkelig kjenne på. Adrenalinet skøyt i været mens vi ble dratt baklengs opp i et juv uten forvarsel, mye kribling i magen der ja. Flotte fjell og fin natur, selvfølgelig ikke som Norge, men den friske luften har vært etterlengtet, ikke luftfuktighet som er til å ta og føle på.


Turen var topp, Australia er bra, og vi kommer helt klart til å savne livet her nede. 4 uker til hjemreise, det blir utrolig rart å reise fra alt her nede, men hallo, gleder oss til å se alle dere der hjemme!

Nå er det litt intensiv eksamenslesing mellom salgene. I morgen feirer vi 17 mai så godt vi kan, skal på en liten seiltur i Whitesundays, før jeg skal nyte noen avslappende dager i Cairns og på Mission Beach innen norsk sommer og jobb står for tur.

  • 87 lesere

Likes

Comments

Etter bare en mnd på skolen hadde vi en uke fri, som etter skolens ide skal gå til å "ta igjen" det du ikke hadde fått med deg eller gjøre oppgaver som skulle leveres inn etter "ferien". Vi gjorde noe helt annet!

Hanna skulle av gårde på field trip ut i bushen så jeg bestemte meg for å slenge meg med noen andre flotte frøkner fra Norden. For å fylle opp bilen dro vi med oss en Skotte, som også sørger for at vi var nødt til å snakke engelsk, er jo litt derfor vi er her. Vi reiste ned til Brisbane hvor vi startet uken med å spare penger ved å sove på flyplassen da flyet landet 01.00 natt til søndag. Har vel hatt mer komfortable netter. Etter at samtlige var påført dårlig rygg begynte vi dagen i 7-tiden og tok toget inn til byen hvor vi satt oss ned på første og beste sted for frokost. En natt med dårlig søvn setter ikke stopper for apetitten, tvert om, vi kjørte på med full continental frokost på hotell.

Opplegget for uken var å leve skikkelig som backpackers i Australia med skikkelig hippievan. Vi kjørte fra Brisbane og ned til Byron bay- Gold Coast/surfers paradise - Sunshine coast - Noosa- Brisbane, med noen stopp på veien. Vi leide det råeste kjøretøyet som går på fire hjul, som endte med flere forespørsler om vi solgte greier :P

Etter å ha fått ordna oss inn i bilen med alt pikk.pakket vårt dura vi nedover Highway´en med musikken på fult. Første stopp var som sagt Byron bay hvor vi skulle lære å surfe. Første dagen gikk med til å løse noen koder på hvordan man overnatter rundt om kring og "bo oss litt inn" i vanen. På kvelden sjekket vi ut ute møblementet vårt og tok oss en tur på Cheeky Monkey.

Slote

Med en solid hangover var vi alle glade for at vi hadde valgt et ettermiddagskurs for surfingen vår. Første halvdel av dagen gikk med til å spise pizza på stranden og innta store mengder vann. Ble noen liter vann på kurset også. Kan vel ærlig innrømme at kontrollen var alt annet enn tilstedeværende, men gøy var det!

Slitne sjeler tok tidlig kvelden og krøp opp i teltet over vanen i 9-tiden, før det var opp å hoppe igjen i 5-tiden for å rekke soloppgang på fyret. En trøtt gjeng hadde undervurdert temperaturen og det ble en litt kjølig opplevelse. Selv om det var en litt skyet morgning var det ganske fint, og med et tett program er det bare å komme seg opp om morgningen.

Etter en bra start på dagen dro vi videre opp langs gold coast og fikk besøkt surfers paradise, bare for å ha vært der. Vi overnattet i gold coast før vi skulle videre til Stradbroke Island dagen etter. Før klokken rakk å passere 8 dagen etter hadde jeg klart å bli frastjålet telefonen, jaja, sånn skjer vel...

Å komme ut til Stradbroke var som å komme til paradis. Dette stedet var et sånn sted du bare har sett på film, og når det i tillegg nesten var folketomt var det alfa og omega. Vi var omringet av kenguruer, turkis vann og hvit sand. En av de absolutt flotteste dagene har nede!

Bildene over har null filter, og ja, solnedgangen på fergen var så fantastisk rød og fin!

Det er sikkert mange av dere der hjemme som fikk med seg at nordlige deler av Australia skulle treffes av syklonen Debbie. Vi var jo så eplekjekke og glade for at vi hadde "rømt" unna dette uværet og ned til sydligere områder. Men Townsville som skulle blir hardest rammet hadde sol fra skyfri himmel, mens vi måtte søke ly og dermed bytte ut telt med hostel i Noosa. Vi forsøkte oss ut denne dagen, men møtte en by som var helt stengt på grunn av uværet. Som Skandinaviene vi er kunne vi ikke skjønne at litt vind og regn kunne stenge en hel by. Bare et par timer senere skjønte vi veldig godt hva de mente. I 6 timer herjet uværet skikkelig med oss og trær ramlet både den ene og den andre veien. Første dag i Noosa ble ikke helt som planlagt, men vi kosa oss inne med ost, kjeks og godis. Dagen etter var det som om det aldri hadde falt en regndråpe så vi fikk noen timer på stranden før vi måtte tilbake til Brisbane for å avlevere bilen vår. Syv dager på veien var nå over og vi skulle kose oss med litt byliv og shopping.

Brisbane er ikke veldig kjent for å være den kuleste byen å besøke i Australia, men har de siste årene blitt en by "å se opp for". Her er det moderne løsninger, kule parker og tilrettelagt for turister. Vi kjørte båt på kanalen, lekte i parken, spiste is, shoppet, sjekket ut utelivet og spiste sjokolade. Alt i alt en veldig vellykket ferie med masse innhold og alt inkludert. I morgen reiser Hanna og jeg til Sydney for enda mer morro. Australia er skikkelig kult!

  • 74 lesere

Likes

Comments

Dette "bloggprosjektet" ble nok ikke helt som planlagt, å blogge tar tid, og all respekt for de som driver med det på fulltid. Synes det blir litt "tørt" i lengden å laste opp bilder, fikse og skrive om hva som skjer, så det har blitt liggende litt på is, hehe, den siste halvannen måneden. Livet i Aussie går sin gang, vi har allerede rukket å oppleve mye og heldigvis gjenstår det også en del på programmet. Vi har kommet oss helskinnet gjennom første del av semesteret, og det har vært både lærerikt og morsomt. Vi er enige om opplegget Universitetet bruker her ikke er helt vår stil, det er alt for likt videregående. Selvstendigheten og ansvaret vi blir gitt i Norge er så veldig mye mer behagelig. En del oppgaver og vurderinger underveis krever at vi er på skolen mer enn hva vi hadde sett for oss, men på en side er det kanskje greit med tanke på de avsluttende eksamenene. I dag er er det to måneder til jeg reiser tilbake til Norge og har sommerferie. Innen den tid skal det skje mye, forhåpentligvis kan jeg klare å holde denne siden litt mer oppdatert enn hva den har vært. Dette innlegget blir et skikkelig bildebonanza!

The Rockpool på "the Strand"

De første ukene gikk selvfølgelig med til å bli vant til livet her nede, vi måtte finne oss et sted å bo og var på en del visninger før vi landet på et hus relativt nære campus, med gå og sykkelavstand. Temperaturene i Townsville i februar kan være på grensen til ubehagelig dersom en oppholder seg uten aircon i lengre perioder. Med dagtemperaturer opp mot 40 grader krevde det litt tilpasning, turen til Asia hjalp nok Hanna og meg litt i forhold til de andre fra Skandinavia. Alt i alt har dette gått veldig bra, og nå om dagen er det bare utrolig behagelig hvor dagtemperaturen ligger på rundt 30 grader.

De første ukene var veldig bra med mye opplegg fra skolen sin side, mange eventer og utflukter vi kunne være med på for å bli enda bedre kjent med alle de internasjonale. Det er overraskende hvor mange norske det er her, langt flere enn hva jeg hadde regnet med. Vi har blitt en liten skandinavisk klan, det er nok litt tilfeldig, men veldig hyggelig!

På to måneder her har det skjedd utrolig mye og jeg er vanvittig takknemlig for alt jeg får lov til å være med på. Alt kan ikke fortelles om i detalj, men en oppsummering kommer her:

Crystal creek - elv/badested (ferskvann) litt utenfor Townsville. En av turene arrangert av uni hvor alle utvekslingsstudentene reiste avgårde på dagstur for å bade i vann som var kaldere enn 30 grader, deilig!

Dager på "the Strand" i Townsville city, en utrolig fin promenade som er undervurdert. Vi har hatt mange fine turer frem og tilbake her med et par dukkerter.

Hikes opp Castel Hill - En høyde/knaus/fjell midt i byen med utsikt 360 grader utover Townsville.

Kosa oss på Billabong Sanctuary hvor vi fikk klappe Koalas og kenguruer, Hanna holdt slange og greier, har skrekk for sånt, så droppa det glatt.

Besøkte verdens største korallrev på land - Reef HQ som ligger i sentrum av Townsville, her har de også turtle hospital hvor de har et eget program som handler om å redde skilpadder som er utsatt for skader og farer vi skaper i havet. Som fiskegarn og plastikk. Greit å ha vært innom her for å vite hva som er farlige rundt på revene før man hopper til havs.

I et av fagene jeg har var vi på feltkurs hvor vi lærte å kaste bommerang og spyd av en ekte aboriginer!!

Langhelg til Cairns for å besøke Erlend og Snorre. Her var vi også på snorkle og dykketur til GBR, det var en helt vanvittig kul opplevelse. Er ikke rart at det er en av verdens syv undre. Jeg fikk prøve meg på dykking ned til 12m dyp, og vi fikk med oss masse kule bilder hjem, alt for mange til å klare å velge. Desidert en av høydepunktene!

Søndagen denne helgen tok gutta med oss til vannfall i regnskogen. Utrolig gøy, og jeg fikk kjent litt på adrenalinet når jeg ble dratt med opp til en klippe for å hoppe, føltes som om det var femogtjue meter ned, var vel heller en sånn åtte.... Himmelen åpnet seg, og min telefon druknet og takket dermed for seg. Typisk meg! Tross død telefon var dette en kanon helg!!

Dette er mye av det vi har gjort før vi hadde lecture break, hehe, for et par uker siden. Har gjort litt skolearbeid innimellom, men kjenner nå at man skulle ha gjort litt mer. Seks uker igjen til eksamenskjøret setter inn for fult.

Påsken tilbringes dels bak bøker og notater, med en liten tur ut til Magnetic Island utenfor Townsville, før hverdagen igjen tar oss.. Neste helg reiser disse frøknene på mega langhelg, fra lørdag til onsdag til SYDNEY!
God påske til alle dere der hjemme!

Likes

Comments

Første dagen i Siem Reap ble brukt til å ta for seg de mindre turistifiserte stedene av Angkor, og det uten guide. Det gikk sånn passe bra, men vi skjønte at det ville være lurt med en guide til de virkelig store turistattraksjonene. Med egen guidebok på litt dårlig engelsk, kjøpt av en selger utenfor et tempel (sikkert det dummeste vi kunne gjøre), ga vi vår egen tur et forsøk og vi skjønte sånn sirka noe. Vi var skikkelig nordmenn på tur disse to dagene, med matpakke og skift i sekken hele gjengen. Vi fant ikke ut før etterpå at det ikke var lov å spise ved templene, litt norske der også...

Første kvelden i Siem Reap ville vi sjekke ut utelivet. Det ble mye morro og latter den kvelden, men relativt tidlig i seng for en sliten gjeng som var preget av en natt på buss. "Dagen derpå" ble likevel litt slapp selv om gjengen ikke hadde tatt den helt ut, det var nok en dag vi alle trengte. Vi slappet av, solte oss på hostell-taket og spise is og italiensk pizza. Lite action denne dagen, men vi ladet opp til en tidlig morgen i Angkor Wat.

Å besøke at av verdens syv underverker er ganske kult. Det mener omtrent halvparten av Kina også. Vår tur til Angkor Wat klarte vi å legge til kinesisk nyttår, og det var dermed ikke rent få kinesere som hadde lagt ferien sin til dette spektakulære stedet, og det med god grunn. Vi brukte i underkant av to dager her og fikk virkelig kjenne på historien og turismen. Og som alle andre turister skulle vi også få med oss soloppgang over selveste Angkor Wat, en alt for tidlig morgen. Dette vare en veldig fin opplevelse, men etter å ha stått på omtrent samme flekken i 2,5 time og klart å knippse mer enn 150, nesten helt like, bilder ble vi etterhvert ganske klare til å utforske mer av hva som var inne i templene. Vi dro med oss guiden vår for å ta fatt på litt over en halv dag med masse ny historie. Det var ikke alt som var like lett å følge med på, men vi fikk vel en ide om at disse byggene hadde stått her en stund og at de var enormt hellige. Toppen av kransekaken ble motorstoppen på vei tilbake til Siem Reap, hvor det egentlig bare var tomt for drivstoff og løkene som kjørte oss forsøkte å starten bilen en million ganger uten å fylle på tanken. For å høre på norske jenter var jo selvfølgelig totalt uaktuelt.

Vårt siste lille utfluktsprosjekt var kanskje også det som engasjerte oss mest av alt vi har opplevd. Det er vanskelig å drive butikk og handel i Kambodsja for tiden. Vietnamesere kommer med kapital og etablerer turer og ekspedisjoner til en relativt billig penge og kupper markedet fra de lokale, som har mye mindre kapital. Når vi ble klar over hvor vanskelig det var for en fra Kambodsja å starte noe eget ble vi veldig glade for at vi reiste med nettopp det selvsakpet vi gjorde.Turen gikk ut til en "floating village" ca. 1 time utenfor Siem Reap. Vi skulle få guidet tur i både minibuss og på båt, besøke en landsby og se hvordan den lokale skolen ble drevet.

Det kuleste med denne turen var nok skolen og møte med de lokale barna. Det skolen var i dag var vår guide sitt tidligere hjem. Han var oppdratt av sin alenemor som uansett hva som skjedde sørget for at hennes barn fikk fullført skolegangen. Vår guide, som også var primus motor for selskapet, hadde i løpet av sin barndom ved flere anledninger ønsket å slutte på skolen for å ta arbeid når pengene og maten ikke strakk til. Det er mange barn som i dag er utrolig heldige og kan takke mamma´n til guiden vår. Hadde han ikke fullført skolegangen hadde han heller ikke møtt amerikanske Eddie (investor) og fått muligheten til å opprette bedriften som han i dag har ansvaret for. Vi fikk besøke landsbyen han var fra og hele hans familie. Det var utrolig rørende og sterkt å se hva han alene har klart å gjøre for et så enkelt samfunn bare ved å tilby skolegang til de minste barna. Der lærer de å lese og skrive, noe som er helt unikt i Kambodsja hvor 40% av befolkningen er analfabeter.

Bildet under er nok en av de absolutt beste bildene vi fikk med oss fra turen! Øyeblikket som skjedde etterpå var helt magisk. Barn er barn, uansett hvor man er i verden!

Etter å ha sett skolen og landsbyen ble vi kjørt videre med båt utover elven og mot Kambodsjas største innsjø. Når du kommer ut av elven og til litt mer åpent vann er det ingenting som tilsier at vi er på en innsjø. Det er som å se ut mot havet hvor vannet ikke vil ende. Her ute i enden av elveløpet bor det folk i flytende hus, og lever i ett med naturen etter sesong. Når det er tørt dyrker de ris på enorme risåkre og når det regner flyter de rundt og livnærer seg på reservene. Litt mer inntakt med naturen enn mange andre steder i verden. 

Dette var en litt dyrere tur en mange andre tilbud, til andre floating villages, men store deler av inntekten og alt overskuddet går til videreutvikling av skolen for å gi barna et bredere tilbud. Det er ikke mer enn litt over et år siden alt startet og det har vist seg å allerede ha positiv effekt. Vi krysser virkelig fingrene for at dette går veien for guiden vår som har viet livet sitt til å hjelpe andre, fremfor å prioritere seg selv.

Tusen takk for oss Siem Reap, det har vært en fornøyelse!


  • 96 lesere

Likes

Comments

Reisedagen mellom Laos og Kambodjsa var vi alle klar over at skulle bli veldig lang. Når vi landet i Siem Reap var det enda veldig mange timer til nattbussen vår til Phnom Penh skulle gå, kl. 23.00. Dermed fikk vi muligheten til å surre litt rundt, se på potensielle hosteller, spise og smake på noen drinks. Nattbuss må man liksom ta når man er backpacker, og det er egentlig ganske greit. For min del mangle jeg en 10 cm for å legge meg helt ned og var en smule støl når vi kom frem, ellers ga det mersmak som reisealternativ på trangt budsjett.

Når du besøker et så fattig land som Kambodsja, som att på til er Asias mest korrupte, vet du ikke helt hva en skal forvente. Phnom Penh er en by det er vanskelig å beskrive, vi sitter igjen med mange brutale inntrykk fra en by i et land hvor ekstrem fattigdom herjer. Her lever både mennesker og dyr i en kamp for tilværelsen. Her fikk vi virkelig testet oss, og hilst skikkelig på virkeligheten. Å beskrive følelsene og opplevelsene av å omgås lokalbefolkningen er vanskelig, det er vanskelig å finne ord som er tilstrekkelige.

Vi begynte to-dagers oppholdet her med et besøkt til dødsmarkene. Dette er bare ett av flere hundre leire over hele Kambodsja hvor Pol Pot og hans tilhengere herjet gjennom 70-taller. På dødsmarkene henger det armbånd på gjerder etter barn som ble myrdet her, klær og knokler kommer fremdeles opp av massegravene og barn går rundt for å ta notater til en skoleoppgave. Hva man skal tenke og føle blir litt uklart. Det jamrer av urettferdighet og sinne i brystet. Her har det skjedd ting man ikke kan forestille seg og det er nesten vanskelig å tro, vi er så heldige som er født i Norge. Alt blir paradoksalt når nabo "attraksjonen" er å sprenge levende dyr i filler, hvilket våpen du får avhenger av hvor mye du er villig til å betale. Det er noen som ikke henger helt på greip.

Kambodsja er et av de landene i verden hvor sex trafficking er mest utbredt, det er vanvittig mange jenter som blir solgt av familiene sine. Dette er noe vi var klar over før vi reiste hit og vi hadde kommet over en organisasjon, "Daughters of Cambodia", en organisasjon som hjelper jenter ut av prostitusjon. Her får de hjelp til å finne tilbake til seg selv etter mange år med fysisk og psykisk vold. De får psykologhjelp, mulighet til å jobbe, lære seg å sy og mottar hjelp for å bli rustet til å leve et så normalt liv som mulig. De har opprettet en liten butikk hvor de selger ting de har laget selv og en liten cafe med hjemmelaget mat, dette stedet langs elvepromenaden måtte vi bare besøke.. På tross av budsjett var dette et sted vi valgte å legge igjen litt penger, det er fint så se at det finnes hjelp og at det nytter. Virkelig et sted man får valuta for pengene. Dette er en organisasjon som hjelper 100 nye jenter ut av trafficking hvert eneste år, et arbeid som stadig vokser ettersom flere tørr å våge seg ut av prostitusjon. Det eneste problemet er bare at det er vanvittig vanskelig å bryte ut når jentene hele tiden blir overvåket.

Byen ble litt mye for oss, så dag to hyra vi en tuk tuk og reiste ut til en landsby litt utenfor byen. Ruslet litt rundt her og fikk se litt av landsbygda, her virket det som om folk hadde det litt bedre enn i byen, heldigvis.

En natt, to dager, var nok her. Vi avsluttet siste kveld med båttur på innsjøen med solnedgang, virkelig flott og byen ser mye bedre ut på avstand. Resten av kvelden holdt vi oss på en hyggelig cafe som het Brown, ga oss litt New York følelse, hvor vi spilte kort og spiste kake. Igjen bar det inn på nattbuss, tilbake til Siem Reap. Denne gangen var bussen litt annerledes, som ga meg mine savnede 10cm. Fikk en litt bedre natt med søvn.

Dagene i Phnom Penh gjorde oss alle raskt til hobby-vegetarianere etter å ha sett hvordan dyr blir behandlet her.

Siem Reap var heldigvis en litt annen opplevelse, kommer et hyggeligere innlegg om det!

  • 97 lesere

Likes

Comments

Fra Vietnam og Hoi An skulle vi videre til Luang Prabang i Laos. Eskorten til flyplassen tidlig en torsdagsmorgen, før resten av verden hadde stått opp, var mer enn minneverdig. Om sjåføren, som kunne se ut til å være 15 år, var veldig glad i syre-musikk eller om det var et forsøk på å holde seg våken uten kaffe er ikke lett å si, men vi våknet i alle fall. Hold oss fast gjorde vi også, for det gikk unna.
Vi kom heldigvis trygt frem til flyplassen og resten av reisen gikk ganske bra, vi hadde mellomlanding i Hanoi (Vietnam), og landet i Laos midt på ettermiddagen. Disse reisen er mer slitsomme enn vi skulle tro, men vi holder heldigvis humøret oppe alle sammen.

Når hostell var funnet og bagasjen var stuet inn, fant vi oss et lite sted hvor vi inntok lunsj/middag, og det vi til da opplevde som rekord billig øl, for kun kr 15,-. Vi kosa oss med et par, store, flasker med øl, mens vi leste litt i turguiden vår og gjorde oss kjent med hva Luang Prabang hadde å tilby. Med totalt 4 fulle dager her hadde vi muligheten til å få gjort litt av alt. Kvelden brukte vi på å se oss rundt og fikk med oss en veldig fin solnedgang over Mekong river.

De neste dagene gikk med til å gå, sykle og scootre rundt på oppdagelsesferder. Første punkt på lista var å oppleve alt det som fantes på UNESCOS- verdensarvliste, og det er ikke rent lite. Etter å ha surret rundt, tatt bilder og gått over 250 trapper rota vi oss over en pinnebro og inn i noe som virkelig var mer lokalt enn resten av byen. Her fant vi steder hvor de laget kunst, kort og dekorasjon av risplanter fra bunn av og egne veveboder. Vi fikk se hvordan alt som ble solgt på markedet ble til. Her kosa vi oss skikkelig, det var ingen andre enn lokalbefolkningen og oss, et rolig lite avbrekk fra byen.

Når vi henger med gutta fra Ås, Erlend og Snorre, gjør vi ting vi ellers ikke selv ville funnet på. Det blir på en måte enda mer morro når vi ikke finner på det selv. Dermed ble noe av der første vi gjorde, etter at gutta ankom Laos, å lei scootere. Tross at skumringen var godt på vei dro gutta med oss ut på tur. Skumring ble til kveld og veldig mørkt og asfalt ble etterhvert til grusvei og mer humper jo mørkere det ble. Ideen med turen var å finne et vannfall vi alle ville besøke, Kuang Si, men i mørten var det umulig å vurdere om det skulle ligge til høyre eller venstre. Turen var uansett veldig verdt det, det var både spennende og litt skummelt å kjøre rundt sånn, det har vi bare godt av.

VI ga ikke opp ønske om å oppleve Kuang Si, så det ble det første vi gjorde lørdag morgen. Opp tidlig og dure av gårde til de spektakulære vannfall. Utrolig gøy å ha opplevd, også før alle turistene ankom. Tur til vannfall ble etterhvert til cavehunting, da vi vi hadde hørt at det skulle være noen kule caves på toppen av vannfallet og innover i jungelen. Dit måtte vi jo selvfølgelig.

For å dekke et økende behov for litt hardere fysisk aktivitet leide vi oss sykler tredje dagen. Hadde søkt litt rundt på en tur som skulle være på ca. 23km. Vi tok fergen over Mekong og begynte på vår lille egenkomponerte oppdagelsesferd. Vi syklet og syklet og syklet. Ved et par anledninger snudde vi da vi ikke kunne forstå at vi hadde syklet riktig. Enda godt vi hadde solide skikkelige terrengsykler, for offroad var det virkelig. Solide sykler var det helt til Stella røk kjedet sitt. Hva er vel et eventyr uten litt uforutsette hendelser. Med null ide om hvor langt vi hadde syklet, bare et grovt overslag fra min side, null ide om hvor vi var og hvor langt det var igjen. Jeg ble sendt i forveien for å sjekke forholdende og om vi om kort avstand ville nå en landsby. Fant ingenting og syklet tilbake. Nå er det heldigvis flaks for oss at Stella er en relativt sporty sjel. Hun tok sykkelen og løp med den opp bakker og trillet ned bakker. Heldigvis var det ikke alt for langt til en landsby og der fikk vi veldig god hjelp. Alle man alle gikk til postene når de hvite vikingene fra Norge hadde surra det til inne i jungelen. Fikk oss noen gode venner der ja. De fikk heldigvis fikset det og vi kom oss av gårde. I ettertid skjønte vi at kjedet til Stella røk om trent halvveis, vi hadde da syklet rundt 23-25 km og hele turen ble da rundt 45-50km. Hakke lenger enn planlagt. Jaja, gøy var det og bakene var solid støle etter å ha jumpa rundt på sportsseter.

Siste dagen fylte vi med besøkt til et annet vannfall, Tad sae, ganske mye tørrere enn det første og absolutt ikke et sted du absolutt må dra til (mest sannsynlig bedre i regntiden). Vi fikk oss likevel en fin gåtur hvor vi møtte på geiter med killinger. Hanna fikk selvfølgelig disse på gli og fikk matet de litt, for min del var forsøket forgjeves.

Vi overlever mye, og da fortjener man også å ta seg en liten fest. Hanna ble kjent med noen Argentinere som hadde fortalt henne om Luang Prabangs eneste bar, Utopia. Da åpningstidene her er mer begrenset enn hjemme, stenger 11.30, ble det en kort, men god fest. Et utrolig kult sted, og når en by har et slikt sted, trenger man ikke så veldig mange flere. Hoppa til køys for å stå opp tidlig neste dag og ny destinasjon ventet.

Ting kan og skal ikke gå helt etter planene og litt ekstra utfordringer må man vel alltid regne med. Likevel er det noen ting som øker stressnivået noe mer enn annet. For eksempel når du oppdager i sikkerhetskontrollen på flyplassen at du har lagt igjen macen på hostellet. Det pirrer stressnivået, ganske mye.
Det var bare en ting å gjøre, slenge seg rundt og håpe at tiden var tilstrekkelig. Jeg fikk lempet fra meg alle tingene til jentene og løp det jeg kunne ut til en taxi. Nå høres det ut som om dette er lange avstander, men forholdene er svært små, så det var ikke så lang. Fikk tak i taxi og bestakk fyren det jeg kunne for å få han til å kjøre som et svin. Mellom hostellet og flyplassen var det vanligvis 20 min, vi brukte 13. Fikk nappet med meg macen, fant ut at jeg ikke hadde penger og måtte til en ATM. Når alt begynte å komme litt på stell var det bare å fortsette med grisekjøring tilbake og tiden begynte å se ut til å være på min side. Sikkerhetsfolka på flyplassen fikk seg en god latter og jeg rakk propellflyet. Alt var fryd og gammen.

PS: Sandwichbodene her, som står på rekke og rad i sentrum, er helt rå. Hadde med oss noen heftige matpakker på turene våren herfra. Det nærmeste vi har kommet norsk matpakke på reisen.

  • 135 lesere

Likes

Comments

Om det er 200 eller 600 skreddere i Hoi An er ikke lett å si, men uansett skal du ikke slite med å få noe skreddersydd. Om ikke hver andre butikk i sentrum av denne byen er en skredder så må i alle fall hver tredje være det. Med andre ord fikk fire jenter lagt igjen litt kronasjer her på både det ene og det andre. Kjoler, dresser og skinnvesker ble handlet inn etter egne ønsker om farge, fasong og størrelse.

Hoi An er en utrolig sjarmerende by, og absolutt et sted hvor det er hvert å vie et par dager til. Vi fikk fire flotte dager her, og hadde null problem med å fylle tiden. Til tross for et par litt grå dager var en lett solbrent gjeng ganske fornøyd med å slippe unna den høye luftfuktigheten vi hadde vært utsatt for de siste par ukene. Sykkeltur langs lokale risfarmer, lære å padle i en enorm kurv og besøke marbel mountens var noe av det vi fikk klemt inn. Til nå på reisen har Hoi An vært en helt annen opplevelse. Muligheten til å sykle rundt uten større bekymringer og å kunne frakte seg selv gir en litt ekstra smak av frihet.

På sykkelturen vår ble vi tatt med til et sted hvor de laget risvin, skikkelig hjemmemekka greier det der, men uansett gøy å se hvordan de klarte å brukte alle sine ressurser fult ut. Med eget metangassanlegg i huset som går på grisemøkk er det ikke mye svinn. Risvin i seg selv er ikke noe imponerende grerier, men gøy å ha prøvd det.

En slik dagstur på sykkel rundt i utkanten av Hoi An gir deg litt mer innsikt i hvordan en virkelig vietnameser lever. Hva en vanlig husholdning livnærer seg på og hva de jobber med. På bildet over kan dere se en eldre dame velge ut fargede risplanter som hennes sønn skal veve til et teppe. Dette har hun drevet med siden hun var 8 år gammel, og aldri lært noe annet. Mest sannsynlig vil også hennes sønn og hans barn gjøre akkurat det sammen.

Hanna fikk prøve seg i billedkunstens ånd og måtte bidra med å male sverte over noe som skulle bli et bilde av treplater og skjell. Mest sannsynlig vil denne, mange hundre år lange kunsttradisjonen dø ut etterhvert, når barna til dagens kunstnere ikke ønsker å overta businessen.

Når det gjelder disse enorme kurvene er det ikke uten grunn at de er runde. Etter at det ble innført relativt høye skatter i Vietnam, for ganske mange år siden, måtte fattigfolket finne kreative løsninger til båt når også båter var pålagt skatt. Reglen var satt til at alt som gikk på vann med skrog skulle skattelegges. Resultatet har da blitt at store deler av lokalbefolkningen bygget slike runde kurver og har en spesiell padleteknikk for å komme seg fremover, og med det unngår de skatt.

Marble mountains ligger i Da Nang, 20 min nord for Hoi An og består av fem fjell (i Norge kaller vi det høyde eller utsiktspunkt) som er av kalk, ikke marmor. De fem fjellene skal representerer alle elementene (vann, ild, metall, jord og luft) og har spirituell betydning for befolkningen. For å komme opp på noen av toppene må man krype gjennom trange grotter og tuneller før man får se en utrolig flott utsikt over byen og kysten. Vi var på toppen av tre av toppene, og inne i fjellet i det fjerde. Hvordan de har fått opp alt "stæsjet" med marmorstatuer og pynt er et lite under, for her er det bratt opp.

Gamlebyen i Hoi An på kveldstid er et trivelig sted, gatene roer seg ned og alle lanternene skrus på, hele byen lyser i alle regnbuens farger. Å bare rusle rundt her, se og ta bilder, er en fin opplevelse. Det er litt som å vandre rundt i en eventyrby omkranset av musikk og farger. Helt nydelig!

Siste dag ble brukt til å sykle ned til stranda, da vi hadde fått høre at strender i Vietnam er noe helt for seg selv. Vi kosa oss med solsenger i vannkanten, bading i bølger, frukt og juice servert på solsengen.

Det store spenningsmomentet her har uten tvil vært hvordan klærne og veskene våre skulle bli, og på et eller annet vis er vi alle fire overraskende nok fornøyde.

Noe av det mest spesielle med Vietnam for vår del var nok ikke bare alle opplevelsene i seg selv, men hvor vi bodde og hvem vi bodde hos. Lille Ms. Sunshine, som alle kalte henne, hadde et kjempe fint sted rett utenfor byen, et lite homestay som ga en backpacker skikkelig hotellfølse, i alle fall med tanke på standarden i Singapore. Her var det snakk om eksepsjonell service fra morgen til kveld, alltid behjelpelig med alt vi måtte ønske. Prikken over i´en kom siste kvelden hvor vi fikk flotte skjerf i gave, som var "spescial for you". Lite kunne tilsi at dette var vanlig, så her var vi nok veldig heldige.

Vi reiste videre med et stor smil om munnen, mange nye opplevelser og muligens en gryende elsk for Vietnam. Dette landet har ALT!

  • 140 lesere

Likes

Comments