Kjærlighet finnes overalt. I alle former og fasonger. Det kan gjenkjennes i form av både ord og handlinger.
Denne gangen ønsker jeg å skrive om kjærlighet for en annen person, "din utkårede" om du vil kalle det det. For når vet man om det er kjærlighet med stor K? Jeg skal ærlig innrømme at jeg har bommet på dette noen ganger selv opp gjennom årene. Jeg har trodd at kjærligheten jeg har til den andre personen er såå stor at det må jo være "the one", "my soulmate", "den jeg alltid vil elske". Klart det, man blir ofte ganske blind den første tiden, alt er jo så fint og flott, "så fint skal jeg ha det for alltid", tenker man. Men hva skjer når boblen sprekker? Når dagliglivet kaller, det blir mindre tid dere har å tilbringe sammen. I begynnelsen er alt bare fryd og gammen, uansett hvor dårlig humør man er i så gjør ikke det noe, for du blir så glad av kun en tekstmelding av den andre personen. Jeg personlig tror man finner ut om det er ekte kjærlighet eller ikke først når man er blitt så komfortable med hverandre, tatt del i hverandres travle hverdag, og i tillegg fått litt tid for seg selv. Du vil til slutt innse det, tro meg. En dag våkner du opp og føler "dette er ikke min "happily ever after" (om det er feil person du er med) For meg tok det utrolig nok noen år før jeg skjønte at min første "kjærlighet" var flyktig og midlertidig.

Første gangen jeg trodde jeg hadde møtt "den jeg aldri ville glemme" varte den følelsen en god stund. Men faresignalene ser man ofte ikke selv, og selv om andre forteller deg det så er du gjerne for blind, lukker ørene for slikt. Klart, vi hadde fine tider sammen, men det var mye usikkerhet. Det var mye jeg ville forandre ved han, "men med tiden vil dette skje" tenkte jeg naivt. Det tok meg en del år å komme over han, men etter dagen det skjedde så har jeg aldri sett tilbake. Mange har spurt meg "ville du tatt han tilbake om han hadde dedikert all sin kjærlighet til deg?" Svaret er nei, jeg klarer rett og slett ikke se på han som noen annen enn en bekjent, en jeg kjente før.. Jeg personlig tror det er fordi han ikke var "the one". Jeg kan ikke lyve ved å gå rundt og nikke samtykkende når venninner snakker om "gutten de alltid vil elske", for jeg har det rett og slett ikke sånn. Jeg føler den kjærligheten var opplevd i et annet liv. Alle minner, både gode og dårlige, har jeg ingen tilknytning til. Jeg føler det ikke var jeg som opplevde det.

Jeg tror det viktigste er at man er seg selv så langt det går, ikke forhaster seg, men heller bare nyter øyeblikkene, enten om det er midlertidig eller varende kjærlighet. Lev i nuet, vær åpen og oppmerksom, og spre kjærligheten, for kjærlighet er noe du aldri går tom for. Og med tiden vil du også finne din "og så levde de lykkelig sammen.."


Kjærlighet fra meg til dere alle
-Malin



Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 22 lesere

Likes

Comments