- 2 utrolig lange måneder har gått siden Sebastian kom stille til verden -

Det har vært rolig på bloggen i noen uker nå. Har ikke hatt et behov for å dele, har prøvd å lære meg å takle smerten jeg må leve med. Innså nok at selv om jeg gjorde mye for å ikke grave med ned i sorgen, var det nok den veien jeg var på vei. For litt over 2 uker siden bestemte jeg meg derfor for å begynne sakte, men sikkert, å leve igjen. Det er ikke lett, spesielt ikke når man ser hverdagen og livet så lett gå videre for alle andre rundt, mens vi er midt oppi noe jeg ikke kan kalle for annet enn helvete.

MEN ta mitt fravær på bloggen som en godt tegn. Det har skjedd masse de siste ukene, Vel kanskje ikke hvis vi sammenligner hva alle dere andre har gjort i sommerferien, men for meg, for oss, har det skjedd masse.

  • Jeg klarer å snu overraskende mange tanker til noe positivt.
  • Jeg har mindre skyldfølelse.
  • Jeg har begynt å trene igjen. Bare sånn smått, men gud så deilig det er. Kroppen min fungere faktisk, og mye bedre enn forventet etter et nesten fullgått svangerskap.
  • Jeg kan snakke i telefonen. Jeg får fortsatt angst når telefonen ringer, og det ikke er noen av de aller aller nærmeste, men jeg klarer å ta den og det blir lettere for hver gang.
  • Jeg har gått på butikken mange ganger. Ikke på noen av dagligvarebutikkene vi har pleid å gå i, jeg må kjøre lengre vekk, men jeg klarer i det minste gå å handle.
  • Jeg har vært på besøk hos venner og kollegaer, og jeg har hatt det veldig koselig, så koselig at jeg ikke vil hjem. Det er godt å snakke med andre mennesker enn de jeg har vært sammen med i de første 5-6 ukene etter.
  • Jeg har begynt å tegne og jeg ELSKER det. Det er nok dette som har hjulpet med mest de siste ukene, det og trening. Det har virkelig hjulpet meg med å stresse ned.
  • Hver dag folk spør om det går bra, kan jeg svare: "det går bedre" og mene det. Vi har flere gode dager enn dårlige. Kveldene og nettene er verst, men dagene er som regel gode :)

Hvorfor en traktor spør du? Jo, niesen min er helt gal etter dem




We'll be your legacy

We'll be your voice

You live on in us

So we've made the choice,

to honor your life,

by living again,

We love you

We miss you

We'll see you again

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Dødfødsel, Sebastian

Jeg vil at alle rundt oss skal vite at dere ikke må være redde for å nevne Sebastian i frykt for å "rippe opp" i noe eller gjøre oss triste. Mest sannsynlig er vi allerede triste og blir enda mer lei oss når Sebastian og det vi går gjennom ikke blir nevnt. Spesielt nå, så tidlig i prosessen. Dere gjør det mest sannsynlig fordi dere ikke vet hva dere skal si eller er redde, men for oss er det mye bedre å snakke om det som har skjedd enn å unngå temaet. 

Jeg blir glad når folk erkjenner at vi faktisk har fått en sønn og at Sebastian har eksistert, selv om han ikke levde ved fødselen. Dette gjør de ved å bruker navnet hans, spør om å se bilder, ønsker at vi skal fortelle om opplevelsen vår eller rett og slett gratulerer oss. Det høres kanskje litt rart ut, men tenk så fint å få høre: "gratulerer så mye med den nydelige sønnen dere fikk, men så utrolig trist at dere ikke fikk tatt ham med dere hjem. Jeg kondolerer så masse." Fordi vi har faktisk fått en sønn! En nydelig og perfekt liten sønn, som for alltid vil være i våre hjerter og som har forandret oss for alltid. Sebastian har eksistert, selv om tiden med han var kort og minnene få, skal vi aldri glemme ham. Det håper vi heller ikke at dere gjør.

Likes

Comments

Dødfødsel

- En spillefilm om dødfødsel -

Ble veldig overrasket når jeg fant ut at det faktisk finnes en spillefilm om dødfødsel. Return to zero er basert på en sann historie, hvor et vellykket par som heter Aron og Maggie venter på at sitt første barn skal komme til verden. Men deres liv blir ødelagt når de finner ut at deres sønn har dødd i mors livs. Den skildrer mye av hva familier som opplever dette går gjennom. Slik som den utrolig tøffe fødselen, mennesker som ikke forstår, den tunge veien tilbake til hverdagen, utfordringer i ekteskapet og et nytt svangerskap fylt med angst.

Jeg vil gjerne dele et klipp fra filmen, et veldig tungt klipp, men som beskriver godt det jeg og Joakim var gjennom. Under ser dere når ekteparet reiser til sykehuset og får høre at de ikke finner noe hjerteslag, samtalen de har med sykehuset etter dette, turen hjem med et dødt barn i magen, den stille fødselen og den utrolig tunge turen hjem fra sykehuset uten en baby!

Three minus one equals zero

Likes

Comments

Dødfødsel, Sebastian

- Var det noe jeg kunne gjort for å forhindre dette? -

Var det noe jeg gjorde som forårsaket dette? Jeg kjenner på en utrolig sterk skyldfølelse for at Sebastian døde, selv om jeg vet at det ikke var min feil. Jeg vet at jeg ikke skal ha skyldfølelse for noe som jeg ikke kunne kontrollere. Selv om jeg VET det, så har jeg en utrolig sterk skyldfølelse som jeg kjenner på hver eneste dag. Flere tanker og spørsmål treffer meg i løpet av dagen, tanker som en del av meg vet er latterlige, men som den andre delen av meg velger å høre på.

Jeg lå en del på ryggen og på høyre side, hadde Sebastian overlevd hvis jeg ikke hadde gjort det? Jeg stresset masse på jobb fredagen før dette skjedde, hva om jeg hadde tatt det mer med ro på jobb? Hva om jeg gikk til sykehuset før, og ikke var så redd for at de skulle tenke jeg bare var hysterisk? Jeg telte ikke sparkene hans hver dag. Jeg spiste i perioder mye sukker. Jeg drakk litt kaffe. Jeg stresset endel. Jeg glemte ofte å ta alle vitaminene mine. Jeg løfter litt tungt av og til. Og slik fortsetter det.

Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå hvis du ikke selv har vært gjennom det, og lett for andre å si at det selvfølgelig ikke er min feil. De fleste foreldre vet at de ikke kan beskytte barna sine mot alt når de er født. Det er så utrolig mye som kan skje, utenfor vår kontoll. Men jeg burde da være i stand til å beskytte barnet mitt mens det fortsatt var inne i meg? Sebastian døde mens han var inni meg!! på ett sted han burde ha blitt beskyttet.

Jeg føler på skyld, skam og mislykkethet ... og jeg hater det!

Likes

Comments

Sebastian, Dødfødsel

- but I love you just the same -

To dager etter Sebastian kom stille til verden, satt vi i et møte med begravelsesbyrået. Helt aburd å planlegge begravelsen av sønnen vår. Husker at alle spørsmålene vi fikk var så utrolig vanskelige å svare på. Hva vil dere skal stå i dødsannonsen? Vil dere gravlegge Sebastian på en minnelund eller skal han ha sin egen grav? Hvordan vil dere sermonien skal være? Skal dere ha musikk? Skal noen holde tale? Hvilke blomster vil dere ha på kisten? Hva vil dere skal stå på gravsteinen? Hvem skal bære kisten? Skal vi ta bilder? Vil dere ha et minnealbum? Skal det være en åpen eller lukket begravelse? Det var så utrolig vanskelig å svare på alt dette, men vi kom oss gjennom møte.

Vi valgte å ha musikk under begravelsen, men hva spiller man i en begravelse for et bitte lite barn? Det var ikke lett å finne musikken, og vi brukte faktisk ganske lang tid på å sitte sammen å høre gjennom alt vi fant. Til slutt endte vi opp med tre utrolig fine sanger som foralltid kommer til å minne oss om Sebastian;

Tears in heaven - Eric Clapton
Still - Gerrit Hofsink
Vem kan segla forutan vind

Jeg skriver dette innlegget egentlig for å dele en av sangene med dere. Mens vi lette etter musikk vi kunne spille, fant jeg Still av Gerrit Hofsink. Den var helt perfekt, og tydelig lagd av noen som har opplevd en "stille fødsel". Teksten beskriver tiden før, under og etter møte med Sebastian så godt. Spesielt hva vi følte når vi fikk se ham.


... And I'm lying awake
Most of the night
Waiting to hold you tight

Now that I do
And look at you
My heart is breaking
This can't be true ...

Likes

Comments

Sebastian, Dødfødsel

Selv om jeg kjenner to stykk som har opplevd dødfødsel, tenkte jeg under hele graviditeten at "det skjer ikke oss". Selvfølgelig, som med de fleste, var de tre første månedene veldig usikre. Da visste vi at hvert øyeblikk kunne noe skje. Faktisk var jeg ganske nervøs frem til uke 22, men når barnet i magen blir levedyktig utenfor mors liv, tenkte jeg virkelig ikke på det, ikke sånn skikkelig. Av og til kunne tanken streife meg, men var alltid etterfulgt av "det skjer ikke oss". Jeg var kun glad! Vi skulle bli foreldre.

Hadde jeg visst at hvert øyeblikk, selv så sent i svangerskapet kunne hva som helt skje. Ting helt utenfor min kontroll, ingenting jeg kunne gjøre. Hadde jeg visst dette, tror jeg ikke det hadde vært et så stort sjokk. I tillegg kunne jeg fått kjenne på kroppen at jeg faktisk har gjort alt for Sebsatian. Nå er jeg fylt med skyldfølelse og skam, selv om jeg får høre hele tiden at det ikke er noe jeg kunne gjort. Jeg hadde også satt mer pris på graviditeten og ikke tatt den for gitt.

Hvorfor er det slik at dødfødsel er så tabu - et "det snakker vi ikke om" tema. Som gravid vil man skjermes fra alt det vonde og alle bekymringer. Det skal være en tid fylt av glede. Men hadde jeg vist at det faktisk er 10-15 tilfeller med dødfødsler i året ved Kristiansand sykehus, ca 1 i mmd, så hadde jeg hatt andre tanker i graviditeten. Vært litt mer forberedt på katastrofe, selv om alt var helt perfekt når vi var på ultralyd i uke 28, kun noen uker før.

Jeg har brukt så mye tid siden det skjedde oss på å lese historier fra andre familier som har opplevd det samme. Det er godt å lese at vi ikke er alene, selv om det er helt forferdelig å lese alle historiene. De fleste har tilfelles at det skjedde helt plutselig, og uten noe forvarsel, og altfor ofte uten noen grunn. Totalt meningsløst!

Skulle virkelig ønske jeg visste mer om dette!

Likes

Comments

Sebastian, Dødfødsel

- det aller kjæreste du har - 

I går var en veldig tung dag, vi gravla vårt lille barn, tok vårt siste farvel. Det var noe av det aller tyngste jeg noen gang har gjort, men samtidig ble jeg litt lettere. Nå hviler han!

Dagen jeg har gruet meg lenge til er over, men selv om jeg føler meg litt lettere skjønner jeg fortsatt ikke hvordan livet skal gå videre, selv om jeg vet at det kommer til å gå fint med oss til slutt. Akkurat nå klarer jeg bare ikke se hvordan. Sebastian er i tankene mine hele tiden, og jeg kan gå fra å føle meg ganske fin til og plutselig bryte sammen flere ganger til dagen. Jeg vet at det er en del av sorgprosessen, jeg vet det, men det er så vanskelig å se for seg at en dag kommer vi til å føle at vi kan leve igjen.

Jeg har så mange bekymringer for tiden fremover. Allerede begynner det å bli tungt å se at hverdagen går videre for andre, men for oss står tiden stille. Jeg er så engstelig for at mennesker rundt meg skal kommentere at "livet må jo gå videre", "nå har du sørget nok", "det finnes jo folk som har det verre", "legg det bak deg og gå videre", "nå går det vel bedre", "alt har en mening", "ikke grav dere ned i sorgen", "dere rakk heldigvis ikke å bli kjent med Sebastian", "tiden leger alle sår", "jeg forstår hvordan du har det". Alt dette er nok ment som støttende ord, og det er ikke lett å vite hva man skal si. Men fraser som betyr at vi må komme oss videre, er veldig vanskelige, og forteller egentlig bare at vi ikke blir forstått. 

Det vi trenger er forståelse for at dette kommer til å ta lang tid, og at vi ikke er alene om sorgen selv om ingen møtte Sebastian slik vi gjorde. Det er noe veldig spesielt med det å miste et barn. Vi har ikke bare mistet Sebastian, vårt aller første barn, men vi har mistet alle drømmene og håpet vi hadde sammen med ham. Vi har brukt over 8 måneder av vårt liv på å se for oss og glede oss til alt vi skulle hatt sammen. Så, på et lite øyeblikk, mistet vi alt! Jeg mener ikke at dette er verre enn noen andre sin sorg, jeg vil ikke sammenligne det med noe. Men jeg håper så at mennesker rundt oss forstår og aksepterer at vi er i en sorgprosess som kommer til å ta lang tid. Så lenge vi lever kommer vi til å sørge over vår kjære sønn, og tenke på hva som kunne vært. Og slike mennesker, mennesker som forstår, er dem vi har hatt rundt oss i det siste. Jeg har ikke opplevd noe av det som jeg beskriver her, men det er min bekymring etter hvert som tiden går, og etter hvert som vi begynner å omgås andre enn de aller nærmeste.

Jeg har så utrolig mange bekymringer for fremtiden. Det er det som er vanskelig akkurat nå, jeg tar så mange sorger på forskudd og ser for meg ulike senarioer som gir meg angst for å gå ut døren eller snakke i telefonen. Å gå på butikken virker helt umulig. Til og med det å møte naboer gir meg en skikkelig fæl følelse i kroppen. 

En dag skal jeg klare å møte hverdagen, men det kommer når jeg er klar, ikke før.


they say there is a reason
they say that time will heal
but neither time nor reason
will change the way I feel
for no-one knows the heartache
that lies behind my smile
no-one knows how many times
I have broken down and cried
I want to tell you something
so there won't be any doubt
you're so wonderful to think of
but so hard to be without

Likes

Comments

Sebastian, Dødfødsel

- Selv om livet virker så svart akkurat nå, så vil det bli lysegrått -

Denne setningen traff meg, husker dessverre ikke hvor jeg leste den, men den traff meg skikkelig. Livet er så utrolig svart akkurat nå, og det er vanskelig å skimte lyset i enden av tunnelen, men vi vet at med tiden til hjelp, så vil sorgen bli gjemt, men aldri glemt. For meg representerer lysegrått håpets farge. Det vil aldri bli helt lyst, og det vil jeg ikke at det skal bli heller. Vi vil alltid bære med oss sorgen og minnene om Sebastian, men det vil bli så mye bedre. Vi vet det, selv om at alt akkurat nå, er helt svart.

Likes

Comments

Sebastian, Dødfødsel

- Jeg føler meg full av sorg, men samtidig så utrolig tom - 

Det er noe som mangler i livet mitt, og selv om vi kanskje kommer til å få barn igjen en gang, vil jeg aldri få Sebastian. Vår søte, vakre og uskyldige Sebastian. Jeg kommer aldri til å få høre ham le eller gråte, aldri til å se øynene hans, aldri til å holde ham i hånda, trøste ham når han er lei seg eller vugge ham i søvn. Ingen å gi mormelken min til, fordi armene mine er tomme. Jeg har mistet så mye og nå er jeg helt tom.

I svangerskapet har kroppen min, både psykisk og fysisk, begynt å gjøre seg klar til den nye rollen jeg trer inn i. Rollen som mamma. Selv om jeg ser på meg selv som en mamma, mangler jeg barnet som skulle fått all den kjærligheten jeg er klar for å gi. Jeg har mistet en del av meg selv, og her sitter jeg, helt tom.

Likes

Comments