For en liten tid tilbake, satt jeg i det sterile rommet på krisesenteret, sammen med den dyktige terapeuten min. Jeg fortalte om en episode på skolen, jeg nettopp hadde begynt på. Det resulterte i at jeg så et bilde av en hverdag hvor jeg setter meg selv i en offerrolle. Jeg kunne se at jeg vil komme sterkere ut av alt, om jeg begynte å være litt tøffere. Etterpå falt jeg ut i gjørmen igjen. Der jeg kaver i min egen angst og hvor hverdagen er fylt med omveier for å slippe eventuelle ubehagelige konfrontasjoner. Dette gjør meg naturligvis ekstremt utmattet, men det føles ofte ut som den eneste utveien. Dagens opplevelse aktiverte tankene mine tilbake til dagen i rommet på krisesenteret.


Vi satt i en tildelt gruppe i samfunnsfaget.Jeg var på gruppe med han jeg er sikker på at ikke liker meg. Vi er fra to helt totalt ulike verdener. Han fra en trygg barndom og jeg fra et sted med masse røffe kanter. Vi regelrett gnisser kantene våre mot hverandre når vi snakker sammen. Vi krasjer totalt. Han legger ikke skjul på at han ikke har noe til overs for meg. Forrige gang vi hadde grupper, gråt jeg når jeg kom hjem, fordi jeg følte meg utsatt ved siden av han. For meg er det ubehagelig å føle meg liten og svak.


Så da vi ble beordret av læreren til å sette oss i gruppene i dag igjen, stålsatte jeg meg. Det var ikke planen å havne i en diskusjon, men målet var å komme meg igjennom opplegget uten å føle meg liten ovenfor en idiot som ikke en gang kjenner meg, men tydeligvis dømmer meg likevel. Underveis begynte kommentarene hans å komme. Dessverre for han traff han et punkt jeg er i overkant av engasjert i. Han mente nemlig at svaret for fremtiden, ville være å fjerne barnetrygd og minske mamma permisjon, han kunne absolutt ikke se poenget i slike fordeler her i landet. Han uttrykte sterk misnøye rundt trygd og bidrag foreldre mottar. Argumentene hans kom helt åpenbart fra et grunnlag uten noe konkret erfaring. Jeg tente på alle plugger.


Under den oppheta diskusjonen kom også læreren til. Han ble tydeligvis begeistret for at jeg satte denne gutten på plass med mine sterke motargumenter. Han heiet og sto med tomlene opp bak han jeg diskuterte med og likte tydeligvis at vi hadde skapt en debatt. I dag var jeg ikke redd han. I dag turte jeg å si fra. Og selv om jeg ble så ufattelig provosert og sint, at jeg skalv, klarte jeg å holde roen.


Jeg endte opp med å si klart ifra at jeg ikke lenger respekterte han som menneske. Dette var etter at han hadde innrømmet at han sa alt dette fordi han ville at jeg skulle bli sint. Jeg respekterer ikke slike mennesker og med en gang han faktisk viste sitt sanne jeg, det jegèt jeg har følt var hans helt fra starten av, sa jeg klart i fra hva jeg syntes om det. Han ble nok litt satt ut over at jeg ble så ekstrem. Jeg er vant med å bli kalt litt av hvert, når jeg først stiller meg sterk i stormen og sier ifra når noen tråkker over mine grenser.


Men når jeg kom hjem, snek det seg sakte innpå meg likevel. Angsten og den dårlige samvittigheten begynte å kile meg på innsiden av magen. Litt kvalme og ubehag oppsto da jeg forsto hva jeg hadde sagt og gjort i timen. Jeg begynte å skamme meg og så for meg flere scenarioer hvor jeg sa unnskyld eller la meg flat. Men så tok tankene meg tilbake til rommet i krisesenteret, og samtalen med terapeuten min. Hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet for å stille opp for meg selv. Hva han diskuterte er uvesentlig, fordi han innrømmet at han gjorde det for å tirre meg. Bare det i seg selv er totalt uakseptabelt. Han sa også ting som at vi får barn fordi det er bra bussenes rent økonomisk sett. Dette er også langt forbi det jeg forlanger av respekt. Dette er desverre bare en brøkdel av det han liret utav seg.


Jeg sitter ikke her med dårlig samvittighet mer, for å stå opp for meg selv. Jeg sitter ikke her med anger, for at jeg tørr å si meningen min. Jeg sitter ikke her og gruer meg til neste skoledag og møtet med han. Fordi jeg er ikke et offer. Jeg er et menneske med følelser, meninger og retten til å snakke høyt. Det er ikke riktig av meg å gjemme meg av skam eller føle dårlig samvittighet for dette.


Jeg føler meg sterkere enn i stad og jeg er klar for å fortsette å stå opp for meg selv. De som kjenner meg veit at jeg er ei snill jente. Jeg veit at jeg er ei snill jente. Synd for han at han ser noe annet i meg en det som egentlig er. Han veit ikke hva han går glipp av! 

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments