​Kjære Norge og norges rettsstystem. 

Jeg vet faktisk ikke engang om det hele greia heter rettssystem, men jeg føler ikke for å skylde på Politiet i hvertfall, for de er jo bare en del av prosessen? De kan jo ikke ta all skyld? Derfor snakker jeg til hele sulamitten! Dere MÅ høre på meg nå. Jeg behøver så inderlig en annen avslutning på dette. Følelsen av å være ingenting verdt er så stor at jeg ikke lenger forstår hvor veien videre fra dette er. Jeg ser den ikke klart og står bare her å stanger hue i veggen. Jeg gnåler enda, et år etterpå om sorgen, smerten og alle de psykiske etterdønningene. Omgangskretsen har sikkert blitt immun for snakken min, for de har kommet seg videre for lengst. Kanskje blir noen lei av å høre den, fordi det er gammelt nytt. Men det er ikke gammelt nytt for meg! Jeg blir aldri ferdig hvis jeg ikke får en verdig avslutning. Det er først verdig når noen tror på meg og peker fingeren på han. Det som skjer nå er så blodig urettferdig at det er direkte uutholdelig. 

Jeg har akkurat kommet meg ovenpå igjen etter en dyp dal av depresjon. Depresjonene mine varer ca 1-2 uker av gangen og den kommer hver mnd. Forrige uke fikk jeg ikke til å gå ut og det gikk utover både skoleoppmøte og skoleoppgaver. Det ble for vanskelig for meg der og da, og hva gjør det med fremtiden min? Jo det setter den i fare.

I går prøvde jeg å se en film, men jeg kunne ikke gjennomføre den fordi scenene trigget meg i angst. I stedenfor lå jeg alene i stua og gråt av frykt for det som skjedde for lenge siden. Jeg er enda redd for noe som ikke lenger er reelt å være redd for. Innsovningsprosessen strekker seg langt ut i natten fordi tankene og følelsene kveler meg.

Her om dagen fulgte jeg datteren min til turn, hvor jeg måtte vente på henne ca en time. Jeg satt meg på biblioteket rett ved for å kose meg med en bok. Jeg elsker biblioteket, men jeg kunne nesten ikke holde meg våken fordi det å være ute tar alle kreftene mine. Jeg klarer så vidt å holde øynene åpne om jeg må være ute over lengre tid i den depresive perioden min. Jeg blir så stresset, redd og ekstremt sårbar når jeg må være ute blant folk i denne byen. 

Fordi i denne byen hadde jeg en kjæreste som jeg var veldig forelsket i. Når vi ble sammen tok det ikke lang tid før vi flyttet sammen. Det tok heller ikke lang tid for han å ødelegge meg. Sakte, men likevel fort tok han seg inn i sjela mi med et psykisk press og kort tid etterpå fikk jeg min første omgang med bank. Han jeg var i et forhold med, dama til og veldig blindt forelsket i, slo meg, holdt meg nede, dyttet meg og sparket meg flere ganger når jeg lå i fosterstilling på gulvet. Det pågikk i 20-30 minutter før han stoppet, satte seg ned og lo av meg og fortalte meg at han gjorde det i selvforsvar. Lo av meg fordi jeg gråt. Lo fordi han mente jeg var gal og var skyld i det selv. Sannheten var at jeg hadde blitt sint fordi han stakk fra meg på byen, midt på natten. Han dro hjem uten meg, med pengene mine, bankkortet og telefonen min. Politiet kontaktet han og han nektet å snu. Når jeg kom hjem og ville vite hvorfor, banket han meg. Han truet meg når jeg ringte politiet. Jeg turte ikke å si noe. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. 

Senere ble han sint fordi jeg ville gå en snarvei en gang vi var på hytta til foreldrene hans. Han ba meg og døtrene mine om å pakke sakene våre og flytte ut når vi kom hjem. På hytta ville jeg vente til dagen etter med å snakke om det. Jeg gikk å la meg. Han var full og jeg visste hva han var kapabel til så jeg ville bare holde freden. Foreldrene hans satt nede i stua i det han smalt til meg med knyttneven og satte kveletak rundt halsen min og presset meg ned i sengen. Han proklamerte at det var selvforsvar, at jeg var gal. Han presset meg ned i sengen med et grep rundt halsen, helt til stemmen min ble helt pipete. Jeg klarte å pipe ut unskyld, du har rett. Unskyld. Han slo meg fordi jeg ikke ville snakke med han, jeg ville vente til dagen etter, fordi jeg visste at alkohol bare gjorde alt mye værre. I det jeg skriver dette gjør det så ufattelig vondt i magen. Sånn virkelig fysiske smerter nede i magen. 

Det er mer til historien. Blant annet var han to forskjellige personer. En rundt folk (snill) og en når vi var alene (hatfult rettet mot meg). Han baksnakket meg til alle og fortalte at jeg var psyk og gal. Han var aldri fornøyd med husarbeidet som kun jeg sto for. Oppdragelsesmetoden min var på bærtur i følge han. Ikke kunne jeg lage mat og jeg fikk kjeft på mld når jeg var på jobb flere ganger. Feks fordi jeg hadde spist den siste biten av sjokoladen uten å si det til han. Den gangen ble han virkelig rasende! Eller den gangen jeg ikke hadde skylt oppvasken godt nok før jeg satte den i oppvaskmaskinen. Han tvang meg til abort når jeg ble gravid. Utsatte meg for alt som trigget angst. Han ble til slutt proff i hvordan han skulle gjøre det, fordi jeg prøvde desperat og fortelle han feilene og hvordan det kunne bli bedre og til slutt ble jeg daglig utsatt for en form for sjuk trakkassering hvor jeg endte opp i kraftige anfall. 

Siste hendelse kunne endt i døden. Jeg ville ut av forholdet. Men jeg ville at han skulle skaffe seg hjelp først. Hjelp fordi han røyket hasj flere ganger i uka, også med ungene tilstedet. Han brukte også kokain av og til. Sinnet hans var ukontrollertbart på denne tiden og vi kom ingen vei. Jeg ville ha en siste prat med han og fortalte han at jeg kom til å dra, men fordi jeg levnet hans sønn alene med han med viten om hvem han egentlig var, ønsket jeg sterkt at han ringte moren sin etter hjelp, la seg flat og tok tak i livet sitt. Hvis ikke han gjorde det skulle jeg gjøre det. Jeg låste døren på rommet slik at han forsto at jeg mente alvor. 

Men han nektet å høre. Ble rasende fordi jeg låste døra. Mistet helt fokus og kalte meg gal og psyk i hodet nok en gang. Han dyttet meg hardt inn i klesskapet da jeg ikke ville gi han nøkkelen og kastet meg ned i gulvet. Han satte kneet i siden på meg og holdt meg nede med de sterke hendene sine. Han prøvde å få tak i nøkkelen. Jeg skrek at dette var grunnen for at jeg ble redd for å levne sønnen hans alene med han. Han ble sint fordi jeg skrek. Han presset hånden over munnen og nesen min. Sa jeg skulle holde kjeft. Jeg sluttet ikke å skrike for jeg ble så innmari redd. På det tidspunktet håpet jeg at noen skulle høre meg. Han tok dyna og la hele greia over hodet mitt og presset den hardt ned over ansiktet. Da kom sønnen hans til døren og spurte om pappa kom ut snart. Han hadde hørt skrikene. Da slapp han dyna. Da hadde jeg nesten mistet alt av pust jeg hadde. Jeg dro meg selv inn i hjørnet bak sengen og hulket av gråt. Jeg var livredd. Han hadde tatt tlf min og truet meg fra å si fra til noen. Så gikk han i skuffen å hentet en annen nøkkel, snudde seg mot meg å sa jeg faen ikke var riktig klok og kastet mobilen i ansiktet mitt. Så låste han opp døren og dro hjemmefra med sønnen. Der lå jeg gråtende i fosterstilling, med den opprinnelige nøkkelen i hånda.

Den halvtimen han var ute la jeg en fluktplan som jeg gjennomførte. Jeg fikk endelig skrekken til å forstå at denne mannen var farlig. Det ble ikke bedre. Det ble faktisk raskt værre. De som sier at kjærlighet gjør blind, tuller ikke! De som spør hvorfor dro du ikke før, må slutte å spørre det spørsmålet. Når en er lammet av frykt, er det ikke sånnd et fungerer. Man ber ikke en mann med brekt ben om å løpe selv fra gjerningsmannen, han trenger hjelp. Det samme gjelder knekt psyke. Sammen med døtrene mine flyttet jeg inn på krisesenter for et opphold på 4 mnd. Besøksforbud. Anmeldelse og lammelse av frykt preget hverdagen. Den preger enda hverdagen.

Dette er et år siden. Og jeg sliter enda veldig mye. Jeg har alltid vært hun som har kommet meg videre. Og jeg er ei av de som har vært igjennom en hel masse. Men jeg sitter her, 30 år gammel og sliter med livet. Jeg kunne hatt det bra. Jeg kunne vært i jobb. Jeg kunne fortsatt med å utvikle meg normalt. Men i stede sliter jeg ekstremt med psyken, det å gå ut, det å sove, det å konsentrere meg. Kanskje høres det ikke ille ut, men for meg er det helt brutalt jævlig. Jeg har både meg selv og to døtre å ta vare på. 

Jeg har spurt meg selv noen seriøse spørsmål i det siste. Hvorfor blir jeg ikke bedre? Evt når blir jeg bedre? Hvorfor funker ikke teknikkene mine på spyken slik de har gjort før? Jeg bunner i grunn ut i et svar. Jeg blir ikke hørt! Dere hører ikke på meg. På et eller annet punkt i systemet bare henla dere saken min. Den blir ikke engang prøvd i en rettsal. En liten anmeldelse. Noen avhør og bam! henleggelse i postkassa. 

Det jeg har beskrevet av forholdet ovenfor skildrer deler av volden og deler av forholdet. Men dette er kun en del. Det tok meg 44 A4 sider for å få ned alle detaljene. Så dette er bare en brøk del. Men er det ikke nok??? Er det ikke nok til å bli hørt og til å oppnå rettferdighet. Kanskje ønsker jeg ikke at han skal i fensel. Men jeg ønsker sterkt å bli hørt. En stor del av det jeg magler for å bli frisk, er at noen tror på meg! Det er ødeleggende for min fremtid at jeg er så lite verdt! Jeg er ikke engang verdt en rettsak om hendelser som har ødelagt livet mitt!?!?

Hvorfor i pokker har vi et rettssystem i Norge hvis det bare brukes på en liten del av samfunnet? Hvorfor er det ikke nok kapasitet til å prøve hver eneste sak? Manglende bevis sier dere? Hva vil dere ha? Film av det som skjedde? Prøv å få bank du, og film det!! Det er jo umulig. Nærmest like umulig som det er å dra til legen. For tro meg jeg prøvde, jeg ringte og la på til legevakten 4-5 ganger! Psykisk og fysisk smerte er på lik linje!!  Man kan bli hemmet til aksjon av begge. 

Det er for meg ubegripelig at jeg ikke er verdt nok her i Norge som skal være et av verdens beste land! Vær så snill å hør på meg og ta opp saken min, slik at jeg kan oppleve den vinningen det ville være for meg rent psykisk å bli hørt! Et stykke papir med ordet henleggelse vil aldri vær godt nok for meg. Jeg vil aldri få den avslutningen jeg fortjener slik at jeg kan gå videre. Hvem kan si seg uenig i det? 

Og en siste ting. Dere her i Norge krever mye av meg. Utdannelse og full jobb blant annet. Er dere klar over hva en slik sak gjør med skolegang og jobbsituasjoner? Og hvilken dramatisk innvirkning det har når man i tillegg ikke blir HØRT??

Likes

Comments

Etter en melding fra min forhatte eks her om dagen, unblocka jeg både han og dama på face. Den lille sjalu bitre djevelen i meg fant det for godt at det var på tide å snoke på hva de drev med for tiden. Det er tross alt snart 9 mnd siden sist mld fra han og snart 5 mnd siden sist jeg ofret facebooksidene deres mitt daværende siste klikk. Det gikk bra denne gangen, det iltret seg ikke opp i magen, ei heller skapte det noe innside kaos. Greit nok jeg ble såpass satt ut av mld fra han at jeg ikke har klart å gå utenfor døren på ei uke, men kroppen er likevel rolig nok til at jeg godtar det, jeg dør ikke av angst og sorg. Jeg SKAL på skolen neste uke.

Selve snokingen gikk etter min mening greit, jeg døde ikke innvendig slik jeg pleier. Men jeg måtte likevel foreta en analysering etter nøye gjennomgang av bildene deres. Vi kunne nemlig like gjerne plassert meg på bildene ved siden av han. Jeg har nemlig de samme bildene på min pc. Spillkveld i hytta på hafjell. Restauranten han pleide å ta meg med på. Bilder av han med alle barna stående under armene sine, oppstilt på et faderlig bilde. Ungene på trappen hans med skolesekken. Selfiene og kysse bildene. Familietur på hunderfossen. Bilbanen med barna på rekke og rad. Ungene som bader i bassenget til foreldrene. Ungene på firhjulingen i skogen. Jeg har de bildene jeg også. Og ikke minst, jeg har det eksakt samme bildet på restauranten av henne med omtrent samme tekst under skrevet av prinsen selv: "på date med denne skjønnheten her". Det var nemlig restauranten "vår"

Jeg ser jo klart og tydelig at han tar henne med på samme riden han tok med meg på. Ikke noe nytt, ikke noe spennede. For henne er det nok som å være i himmelen. Men dette er ikke himmelen, han plasserer henne som et glansbilde inn i den samme skumle berg og dalbanen han puttet meg i? Jeg lurer på, hvor er hennes rutiner fra før hun traff han? Før hun traff han, dro hun til hunderfossen på feire? Dro hun på en hytte på hafjell? Badet hun i bassenget til foreldrene hans? Gikk hun ofte på den restauranten? Hvorfor velger hun å bare innfinne seg i hans hverdag, har hun ikke en egen? Jeg veit svaret på alle spørsmålene mine. For jeg veit hva som kommer til å skje.

Jeg sier ikke dette fordi jeg tror han elsket meg mer enn henne og at hun er en god nr to. Tvert i mot ser det ut som han virkelig har falt for henne, for facebooken hans er totalt overfylt av henne. Slik var han aldri med meg, slik har han aldri vært før. Jeg tror det fantes kun et bilde av oss der, og aldri i livet om han delte noe av mine barn. Ikke en gang på første skoledag når begge barna begynte i samme første klasse OG vi i tillegg var samboere. Ikke en gang da delte han av mitt barn, men kun hvor inderlig stolt han var av sønnen som endelig begynte skolen. Men sønnen hennes er overalt på facern hans. Merk mine ord: Ser ut som han har falt for henne. For sannheten er en helt annen.

Jeg veit nemlig bedre. Dette behovet for å eksponere denne nye dama er enromt stort. Han har tross alt gått helt på tryne i det forrige forholdet, som var med meg. Han banket meg jo. Han kunne jo drept meg. Han drev meg jo på flukt fra han. Han måtte forholde seg til anmeldelse, et langt opphold for meg på krisesenter, besøksforbud, barnevern og 3 lange måneder i ukentlig terapi på familievernskontoret. 15 kg lettere og utgrått og grå var han desperat etter å finne en erstatter. Redselen for at min historie skulle nå folka rundt han var ekstremt stor. Så det ble naturligvis veldig viktig for han å ta til seg ei ny dame og overrøse henne så alle kunne se det slik at de kunne begynne å anse han som den snille enhjørnignen og meg som den støgge rotta som prøver å ta han fordi vi ikke passet sammen. Jeg gjennomskure det. Jeg er ikke dum. Og jeg veit at han veit, hva han har gjort. Og det må han leve med. Jeg veit at den dagen min sak mot han forhåpentligvis blir tatt opp igjen, så er det henne han kommer til å lene seg på og det er hun som kommer til å fortelle om hvor fantastisk han er. Det sier litt tenker jeg, at hun har glidd inn i hans rutiner og alle kan se at hun ikke har egne meninger. Alle kan se det, men ingen forstår at det er det de ser. De blir lurt, akkurat slik han ønsker. Ikke bare blir de lurt, men hun blir lurt. Hun er allerede utvasket. Hans liv, hans trofe. Hennes drøm, hennes usikkre lykke. Planen hans er foreløbig perfekt utført.

Hun var tilgjengelig. Hun var utsultet på hans kjærlighet og hun var klar som et nykokt egg til å ta over rollen min og vinne konkuransen. Hun gikk ekstremt langt for å sverte meg. Falske rykter, falske oppdiktede facebook meldinger, trakkasering og hat fra hennes side var et tema lenge. Dette veit han også, men likevel var det henne han valgte til å ta plassen som trofe nå som det virkelig var nødvendig. Ei dame han veit er spik spenna gæren på ordentlig. Hans egne ord var at han hadde skjønt at hun her tok kaka på å være virkelig gjennomsyret syk i hodet.

Jeg veit, når jeg ser bildet om at han jobber ei uke i Larvik, at hun sitter hjemme med barna, med glede. Også med glede fra hans side. Glede for at han er sammen med ei så formelig tilgjengelig jente. Jeg veit at hun hele tiden går med den underbevisste følelsen av å aldri være helt trygg. Jeg veit at hun strekker seg helt til sine ytterpunkter for å tilfredstille han. Jeg vet at hun for alltid vil lure på hvem av meg og henne han egentlig elsket. Jeg har svaret, han elsker ingen. Han er ikke kapabel til å elske noen. Den muligheten tok moren og faren fra han da han var liten, moren med sin overseende kalde væremåte, faren som raste over han i forbannelse de gangene han var hjemme og han som den utsatte men også bortglemte sønnen. Aldri bra nok for noen. Det er lenge siden han mistet evnen til å oppnå et elskeverdig forhold med et medmenneske. 

Det kommer alltid å være sånn at hun ble valgt bort da jeg kom, ikke fordi han elsket meg mer, men fordi jeg var så forbanna tilgjengelig og utsultet på kjærlighet, men også fordi jeg kunne styrke imaget hans og være et perfekt glansbilde på den kjernefamilien hans omkrets aldri trodde han kom til å få. Så ble hun valgt tilbake når jeg dro fordi han trengte noen til å fylle et tomrom fylt med angst og vold slik at omverden kunne se et glansbilde og ikke sannheten.Og hun sto jo der som en siklende hund og bare ventet. Så ble hun valgt bort igjen, faktisk like fort som hun kom inn ble hun smutt ut. Den gangen fordi jeg sto øverst på listen av de som kunne redde ryktet hans. Mellom meg og henne var jeg det beste alternativet i hans visjon og om jeg ble sammen med han igjen ville i hvertfall ingen tro på alt jeg påsto han hadde gjort. Så han ba henne om dra dit peppern gror. Men så fortsatte han å være den voldelige overgriperen han er og jeg sa takk for meg for aller siste gang, og kort tid etter var hun der igjen. Som trofe og som en reddende engel slik at han kan beholde ansiktet sitt. Hun og jeg er like lettlurte. Eller jeg var, hun er.

Jeg ser også at det har skjært seg på et tidspunkt mellom dem, bilde fra den første turen til Hafjell som kjærester, er slettet. på begge profiler. Kall meg en syk snok som klarer å se det, men det er rett og slett fordi jeg kjenner historien. Jeg har vært den historien. Det betyr at det allerede er en stor sjans for at dette går samme veien som med han og meg.

Det er på tide å blokkere dem igjen. Jeg vil nødig gjøre meg selv sykere ved å overvåke dem. Men på en måte var det godt å se dem. Litt begge deler. Godt fordi det bare bekrefter at min historie stemmer. Vondt fordi det er trist at det finnes mennesker som han.


Likes

Comments


Kjære Andrea

Først vil jeg takke deg for at du har stått frem. Din historie har rystet meg gang på gang. Jeg er smertelig klar over dine smerter og jeg står ved din side i kampen om rettferdighet. Jeg kjenner at jeg er stolt av deg, selv om jeg ikke kjenner deg. Stolt fordi du er modig. Og stolt fordi du snakker for så mange fler enn deg selv Jeg vil nødig bruke navnet ditt for å fremme meg selv. Men jeg vil si navnet ditt høyt og tydelig fordi det er så sterkt og fordi du gir stemme til så mange som lever en stille skam, en av de du har gitt en stemme, er meg.

Selv om din sak er ti hakk grovere enn min kjenner jeg meg likevel igjen i det å tro at rettsystemet skal være til hjelp. Jeg har også støttet meg på norges rettssystem i god tro om at de var mitt sikkerhetsnett den gangen jeg var utsatt. Jeg har selv sittet på politistasjonen i flere timer, hvor jeg nedverdiget og ydmyket, la inn en anmeldelse mot han som hadde skadet meg over lengre tid. Han jeg rømte fra. Han jeg var veldig redd for. Han jeg gjemte meg for i flere mnd.

Men det hjalp ikke med bilder av blåmerker fra slag og spark. Det hjalp ikke med bilder av sår etter flere tilfeller av kvelning. Det hjalp ikke med grove uttalelser på SMS som bevis. Ei heller hjalp det med lydopptak. Ikke hjalp det å fortelle hele historien i detalj. Utallige timer tok det. Saken ble likevel henlagt mot bevisets stilling.

Hva trenger de egentlig her i Norge for å dømme en voldsutøver når det er ord mot ord i et voldelig forhold? Video av selve volden, for at jenta i det hele tatt skal ha en sjans på rettferdighet? Hva trenger de for å dømme tre voldtekstmenn når det er ord mot ord i en voldtektssak? En video av det hun ble utsatt for? HVORDAN mener dere det skal være mulig? Skjønner dere ikke hvor redde og hjelpesløse vi er akkurat der og da?

Ikke gjorde den tildelte bistands advokaten min jobben sin heller for å hjelpe meg med å få med alt av bevis med en gang. Jeg hadde aldri levert en slik anmeldelse, hvordan skulle jeg vite prosessen? Dette er også en del av et sviktende system.

Hun gjorde en grov feil da hun sendte henleggelsen i posten til eksen min i steden for til meg. Uvitende satt jeg en dag på datamaskinen og måtte lese meldinger som tikket inn fra den nye flammen hans om hvor glade både hun og hele familien hans var for at min løgn endelig kom frem og han kunne leve lykkelig videre. Lite viste jeg at de lo meg opp i ansiktet velvitende om henleggelse. Det tok meg nesten uke før jeg fikk vite det, da jeg selv ringte ned til politistasjonen for å spørre om hvordan saken min lå ann.

Advokaten ba meg om å legge alt bak meg som en dårlig hendelse i livet og prøve å leve videre.

Men veit du hva Andrea. Du vekker livet i meg. Jeg som deg, sitter her å tenker hver dag på om når dette snart skal gå over. Det gjorde meg så uendelig vondt å se hvordan du forteller om at det gikk tre måneder, og seks måneder uten at det ble noe bedre. Jeg føler det samme. Det er en uendelig smerte i brystet når jeg enda kan gråte meg i søvn fordi jeg har opplevd en grusom urett mot min kropp. Jeg også vil reise meg. Jeg også vil kjempe.

Jeg vet at du har gått igjennom mer enn meg, og værre ting enn meg. Tre rettsaker hvor de til slutt blir frikjent er umenneskelig og jeg håper menneskerettighetsdomstolen order opp nå! Det skulle bare mangle!

Men selv om din historie er sterkere enn min, føler jeg at min også er viktig. Viktig fordi jeg ville svart til ei jente som hadde for juling av kjæresten, at hun burde ikke anmelde fordi ingen hører på henne likevel! Og det er ikke riktig!

Jeg har skrevet et skriv på 44 sider som omhandler hele historien min fra a til å, og den er sendt inn til advokaten med et krav om at hun sender det til statsadvokaten for å gjennopprette saken min. Jeg håper på det beste. Jeg skal heller aldri gi meg!

JA til et rettsystem som beskytter offeret og ikke overgriperene.

Takk igjen Andrea, for at du er så inderlig sterk. Du gir meg mot.




Likes

Comments

Nå er sjela sånn tynnslitt igjen. Sånn nære på sammenbruddfølelse. Spørsmål som; "er jeg på randen til et komplett galskap" dukker opp. Tanker som: "Er jeg egentlig et ikkefungerende invivid, men ingen av de som er rundt meg tørr egentlig å si det rett ut; "Hey Du, det er på tide å kaste inn håndkle, du blir aldri normal nok for dette samfunnet, du ble desverre for ødelagt, så du kan like gjerne gi deg nå, mens leken enda er god" eller "Legg deg ned. Føl din egen pitty og bare la noen ta over som verge, helst i går, du duger faen ikke lengre"


Ute skimter jeg gatelykt-lys over byens egen bydal, slyngen med lykter farger de orange bladene på trærne enda mer orange. Sammen er de bare litt orange midt i denne kjølige natten. Det er ganske pent, beroligende og deilig å ligge sånn, og bare bemerke seg slike ubetydelige ting. Jeg undres over hvordan jeg kan falle slik til ro med å se og studere momenter som dette. Hvordan er det egentlig mulig prarallelt med infernoet innvendig. Følelseskaoset, tankjekjøret og den evige kampen om stabile øyeblikk!. Alt dette, men likevel finnes det ro i gatelys, trær og fargen orange.

Innpass. Tilhørighet. Noens kjære. Noens nære. Hvem er jeg? Hva er jeg til dem? Hvem er dem og hvor finner jeg slike som det? Slike som tar meg til seg. Slike som gir meg varme. Hvor finner jeg smilet mitt? Smilet mitt, som er så uendelig falskt. Smilet mitt som sitter så himla langt inne. Er du sur mamma? Går det bra mamma? Er du sikker på at du ikke er lei deg mamma? Gråter du mamma? Hun merker det nok. At jeg er tung i sjela. Sår, sliten og alene.


Ømt punkt, teksten som siver ut mellom fingrene treffer et ømt punkt. Det er smilet. Smilet mitt er det som mangler. Tenker jeg midt i tankekaoset idet tårene renner den kjente veien nedover kinnene mine, og trekker med seg smilet i det de siver ut i ingenmannsland.

Likes

Comments

18 år gammel, lyste graviditetstesten to sterke blå streker mot meg. Jeg skulle bli mor for aller første gang. Det å få den helt perfekte datteren min opp i armene, etter 9 måneders svangerskap er den største gleden jeg har opplevd i livet. Jeg føler at enhver mor kan si akkurat det samme.


Misjonen min ble å bli hennes absolutte beskytter. Jeg var ikke bare en enkel mor som skulle gi henne mat og rene klær. Jeg skulle tenke for henne i mange år fremover. Jeg skulle være hennes livvakt og jeg skulle beskytte henne for absolutt alle farer på veien hennes. Det skulle bli min jobb å lære henne hvordan hun skulle håndtere eventuelle dårlige valg , fæle opplevelser og takle motgang. Det skulle bli min jobb å lære henne å føle glede, takknemlighet og utvikle empati for andre mennesker. Det var den største og mest meningsfylte oppgaven jeg noen gang hadde fått tildelt. 

Noen tenker kanskje at jeg var redd for at hun skulle falle å slå seg. Kanskje lot jeg henne ikke klatre i trær. Eller kanskje var jeg en slik mor som vasket ansiktet hennes så snart det var en brødsmule utenfor leppene. Men nei, det var ikke en sånn beskytterrolle jeg påtok meg. Jenta mi fikk krabbe i gresset før hun var 1 år og ta tak i mark og til og med smake på dem. Leke med jord og gress fikk hun lov til,  som om det var de samme, rene bamsene som var inne på rommet hennes. Hun fikk utforske og klatre, fordi jeg ville at hun skulle bli fysisk sterk og forbli en nysgjerrig sjel. Jeg var aldri redd for å slippe henne fri på den måten. Jeg vasket heller ikke hender og fjes i et sett, jeg var rett og slett for bakterier. Jeg ville nemlig at min jente skulle få et sterkt immunforsvar. En slik mamma var jeg, jeg var stolt av å ikke være en pysemamma.


Men en pysemamma var jeg. En pysemamma er jeg. Jeg var og er nemlig en enormt sterk stødig soldat av en mor. For var det ting jeg absolutt skulle beskytte barnet mitt mot, så var det farlige menn og kvinner. Seksuelle forbrytere for å være mer korrekt. Allerede i en alder av 18 år hadde jeg nemlig sett en side av livet, som flere enn du tror, har sett med egne øyne. Det er en av de aller mørkeste sidene ved livet. 

Ei venninne var seksuelt misbrukt av sin bestefar fra hun var 8 til hun var 14 år gammel. Ei annen ble neddopet på sovemedisin av faren til venninnen sin i flere år som barn, når hun var på overnatting. Ei annen ble også misbrukt av bestefaren sin store deler av barndommen. En guttevenn ble misbrukt av moren sin og venninne hennes. De pleide å «leke»med han på omgang på jentekvelder. Jeg vet også om henne som ble solgt av moren sin i utlandet, før myndighetene fikk reddet henne tilbake til Norge. Også har vi hun som ble menneskesmuglet hit før hun fylte 18, for et eneste kvalmende formål. Dette er bare en brøkdel av historier jeg har fått «være en del av» fra jeg var ei ung jente .Det er helt åpenbart gode grunner for å bli vettskremt.


Jeg fulgte disse vennene på nært hold og kunne med egne øyne se hvordan de slet seg gjennom det som var enkelt for andre. Ingen av oss forsto vel egentlig da, hvorfor ting var så vanskelig og det var ikke før de ble voksne at misbruket kunne knyttes opp til den ene følelsen etter den andre. Ingen av dem var normale, verken seksuelt eller i det daglige liv. Ikke i jobbsammenheng eller skolesituasjoner heller. Disse mennene hadde ØDELAGT disse barna! De hadde tatt fra dem muligheten til en normal start på livet, og kanskje et normalt liv i det heletatt. Og disse mennene kom fra alle kanter. Besteforeldre, foreldre av andre barn og venner av foreldre. Det ble for stort for meg. Omfanget på realiteten ble så stor at jeg naturligvis ble vettskremt over situasjonen. For det er det dette er, en situasjon enhver forelder bør ta stilling til. En situasjon enhver forelder aktivt bør beskytte barnet sitt mot!


Det ble ikke bedre når disse barna lett ble offer for voldtekter og seksuell utnyttelse av eldre ungdommer/voksne senere i livet. Jeg så tydelig senskadene av misbruk. Det var horribelt å være vitne til. Og det ble ikke bedre da jeg selv møtte på den ene overgriperen etter den andre fra jeg var rundt 14 år og selv ble utsatt for flere korte og langvarige overgrep. Det bare vokste over hodet mitt. Og før jeg var 18 år og sto med mitt eget barn i magen hadde jeg tillært meg enormt med informasjon om seksuelt misbruk verden over. Jeg hadde lest flere bøker om forskjellige typer seksuelle overgrep. Alle bøker fra virkeligheten. Alt fra barn i Pattaya, til barn her hjemme i Norge. Forskjellige typer som barneprostitusjon, incest og voldtekter. Dokumentarer om de pedofile selv. Dokumentarer om ofrene. Dokumentarer om seksuelt misbruk over internett. Statistikklesning, kripos etterforskning. På verdensbasis og i Norge. Det var like viktig for meg å lese om hvordan pedofile tenkte, som det var å lese om opplevelsene til barna og senskadene de opplevde. Alt henger nemlig smertelig sammen! For meg er dette og blir dette en realitet som er like reell som at barnet ditt blir mobbet på skolen. Jeg mener å huske at statistikken ligger på at et barn pr klasse på 20 elever blir seksuelt misbrukt i skolealder her i vårt vakre land. Det sier litt!!


Så her ble jeg definitivt en pysemamma. For meg handlet det ikke om å være klar over seksuelle overgrep, for så å leve i tro om at dette ikke skjer oss. For meg ble det mer slik: Jeg skal redde barnet mitt fra dette helvetet, fordi det kan LIKE gjerne skje mitt barn, som hvilket som helst annet barn. Jeg var hun som tok dette opp i mammagrupper og snakket med mødrene. Jeg la frem den infoen jeg hadde. Jeg fikk de til å forstå at dette SKJER! Jeg var ikke redd for å være hysterisk. Heller det, enn å risikere at foreldre ikke tok dette på alvor. Jeg vet at jeg mer enn en gang åpnet noens øyne. Men jeg vet også at flere mødre og fedre aldri en gang tenker over dette og sitter inne i «dette skjer ikke oss» boksen! Det er for tøft å face fakta! 


Det er klart dette har vært en utfordringfor meg. For samtidig som jeg har vært over gjennomsnittet redd for dette, ville jeg jo aldri i verden skremme vettet av barna mine. Det kan være et overgrep i seg selv det,  å utsette dem for en slik seksuell vinkling på en eller så fin barndom. Bare det kan forstyrre tryggheten dems. Slik ville jeg heller ikke ha det. De har fått lov å gå ut. De har fått lov å dra på overnatting. Jeg har gitt MANGE fedre sjansen, til å vise meg at nettopp de kan ta vare på mitt barn. Men det er bare en liten gruppe som har fått lov å ha den over på overnatting, det skal sies. For også det er viktig, ikke la omgangskretsen bli så stor at du mister kontroll over barnet ditt. 

Det skal også sies jeg mer enn en gang har vridd meg i bekymring og redsel når barna var ute av hjemmet, men jeg var fast bestemt på at de skulle få en normal barndom, til tross for en vettskremt mamma. Så fikk jeg heller takle angsten i det skjulte. Når de kom hjem igjen kunne samtalen omhandle temaet. Like normalt som å fortelle at de hoppet på trampoline er det for meg å spørre om de voksne har vært greie med dem og med greie vet barna mine hva jeg mener, fordi jeg har tatt den praten med dem. Og like normalt som det var for meg å bekrefte at jeg synes at trampolinen hørtes gøy ut, var det for dem å bekrefte at alt var bra og ingenting farlig hadde skjedd. Det finnes varsomme måter å fortelle barn om slike ting og spørre dem om dette uten å skremme dem. Men det er helt klart en utfordring å holde en balanse mellom min fryktelig reelle redsel og det å ikke lage vettskremte, men trygge barn, som kan samarbeide med meg på en sunn måte, i kampen om å være beskyttet mot slike menn.!


Hvert år når jentene mine feirer at de fyller år, feirer jeg at det har gått et år til, hvor jeg har klart å beskytte dem mot seksuelt misbruk. På andre og tredje plass kommer feiringen min om at de ikke er mobbeoffer eller annet som kan gi dem et skadelig utfall senere i livet. Men jeg sitter ikke og tenker «så flaks»! Jeg VET at det er min harde jobbing mot å beskytte dem for annet enn bakterier, som gir slike gode resultater. Det er ikke gitt at ikke mitt barn blir utsatt for verken det ene eller det andre. Mine barn, likt som ditt barn kan møte på slike hendelser. Og det er foreldrenes jobb å ta dette ansvaret på alvor! Så klart dette KAN skje uansett hvor hardt man jobber imot det, men det er flere situasjoner vi kan være enda mer påpasselig i, i dagens samfunn mener nå jeg. Skal vi bekjempe seksuelt misbruk av barn og øvrige overgrep og voldtekter, MÅ vi tørre å snakke høyt om det og vi må tørre å sette opp rammer og grenser, selv der hvor risken er liten for at det skjer. Sammen må vi bygge et samfunn hvor det blir umulig for en pedofil å ta for seg barn på den måten. 


(Bildet er hentet fra http://www.oslo-universitetssykehus.no/omoss_/avdelinger_/Regional kompetansetjeneste om vold-seksuelle-overgrep-barn_)

Likes

Comments

For en liten tid tilbake, satt jeg i det sterile rommet på krisesenteret, sammen med den dyktige terapeuten min. Jeg fortalte om en episode på skolen, jeg nettopp hadde begynt på. Det resulterte i at jeg så et bilde av en hverdag hvor jeg setter meg selv i en offerrolle. Jeg kunne se at jeg vil komme sterkere ut av alt, om jeg begynte å være litt tøffere. Etterpå falt jeg ut i gjørmen igjen. Der jeg kaver i min egen angst og hvor hverdagen er fylt med omveier for å slippe eventuelle ubehagelige konfrontasjoner. Dette gjør meg naturligvis ekstremt utmattet, men det føles ofte ut som den eneste utveien. Dagens opplevelse aktiverte tankene mine tilbake til dagen i rommet på krisesenteret.


Vi satt i en tildelt gruppe i samfunnsfaget.Jeg var på gruppe med han jeg er sikker på at ikke liker meg. Vi er fra to helt totalt ulike verdener. Han fra en trygg barndom og jeg fra et sted med masse røffe kanter. Vi regelrett gnisser kantene våre mot hverandre når vi snakker sammen. Vi krasjer totalt. Han legger ikke skjul på at han ikke har noe til overs for meg. Forrige gang vi hadde grupper, gråt jeg når jeg kom hjem, fordi jeg følte meg utsatt ved siden av han. For meg er det ubehagelig å føle meg liten og svak.


Så da vi ble beordret av læreren til å sette oss i gruppene i dag igjen, stålsatte jeg meg. Det var ikke planen å havne i en diskusjon, men målet var å komme meg igjennom opplegget uten å føle meg liten ovenfor en idiot som ikke en gang kjenner meg, men tydeligvis dømmer meg likevel. Underveis begynte kommentarene hans å komme. Dessverre for han traff han et punkt jeg er i overkant av engasjert i. Han mente nemlig at svaret for fremtiden, ville være å fjerne barnetrygd og minske mamma permisjon, han kunne absolutt ikke se poenget i slike fordeler her i landet. Han uttrykte sterk misnøye rundt trygd og bidrag foreldre mottar. Argumentene hans kom helt åpenbart fra et grunnlag uten noe konkret erfaring. Jeg tente på alle plugger.


Under den oppheta diskusjonen kom også læreren til. Han ble tydeligvis begeistret for at jeg satte denne gutten på plass med mine sterke motargumenter. Han heiet og sto med tomlene opp bak han jeg diskuterte med og likte tydeligvis at vi hadde skapt en debatt. I dag var jeg ikke redd han. I dag turte jeg å si fra. Og selv om jeg ble så ufattelig provosert og sint, at jeg skalv, klarte jeg å holde roen.


Jeg endte opp med å si klart ifra at jeg ikke lenger respekterte han som menneske. Dette var etter at han hadde innrømmet at han sa alt dette fordi han ville at jeg skulle bli sint. Jeg respekterer ikke slike mennesker og med en gang han faktisk viste sitt sanne jeg, det jegèt jeg har følt var hans helt fra starten av, sa jeg klart i fra hva jeg syntes om det. Han ble nok litt satt ut over at jeg ble så ekstrem. Jeg er vant med å bli kalt litt av hvert, når jeg først stiller meg sterk i stormen og sier ifra når noen tråkker over mine grenser.


Men når jeg kom hjem, snek det seg sakte innpå meg likevel. Angsten og den dårlige samvittigheten begynte å kile meg på innsiden av magen. Litt kvalme og ubehag oppsto da jeg forsto hva jeg hadde sagt og gjort i timen. Jeg begynte å skamme meg og så for meg flere scenarioer hvor jeg sa unnskyld eller la meg flat. Men så tok tankene meg tilbake til rommet i krisesenteret, og samtalen med terapeuten min. Hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet for å stille opp for meg selv. Hva han diskuterte er uvesentlig, fordi han innrømmet at han gjorde det for å tirre meg. Bare det i seg selv er totalt uakseptabelt. Han sa også ting som at vi får barn fordi det er bra bussenes rent økonomisk sett. Dette er også langt forbi det jeg forlanger av respekt. Dette er desverre bare en brøkdel av det han liret utav seg.


Jeg sitter ikke her med dårlig samvittighet mer, for å stå opp for meg selv. Jeg sitter ikke her med anger, for at jeg tørr å si meningen min. Jeg sitter ikke her og gruer meg til neste skoledag og møtet med han. Fordi jeg er ikke et offer. Jeg er et menneske med følelser, meninger og retten til å snakke høyt. Det er ikke riktig av meg å gjemme meg av skam eller føle dårlig samvittighet for dette.


Jeg føler meg sterkere enn i stad og jeg er klar for å fortsette å stå opp for meg selv. De som kjenner meg veit at jeg er ei snill jente. Jeg veit at jeg er ei snill jente. Synd for han at han ser noe annet i meg en det som egentlig er. Han veit ikke hva han går glipp av! 

Likes

Comments

"seksuelle overgrep mot voksne" - "seksuelle overgrep i forhold" - "seksuelle overgrep i et forhold voksne"

Jeg prøver febrilsk å google meg frem til en forklaring. Hvis jeg bare kunne lest èn historie som ligner på min, så ville det vært hakket mer utholdelig.

Men det jeg finner, er ikke det jeg vil lese. Det dukker opp linker om "seksuelle overgrep barn" - "seksuelle overgrep senskader" - "seksuelle overgrep voksne funksjonshemmede". Hvor finner jeg mer informasjon om seksuelle overgrep mot sånne som "bare" er voksne, hvor kan jeg lese om slike som meg? Ikke barn, ikke funksjonshemmede og heller ikke senskader. Jeg vil lese om hvordan det oppleves å blir sekseult missbrukt i en alder av 30 år. Er det seriøst kun jeg som har opplevd dette? Jeg trodde google var synonymt med orakel?! Men der tok jeg visst feil.

Det virrer rundt oppe i hodet. Samme følelse som for 15 år siden. Den gangen, var det andre rundt meg, som satte ord på det jeg hadde opplevd. Det var voksenpersonene rundt meg, som nevnte ordene seksuelle overgrep. Politi og barnevern brukte begrepet når de skulle snakke om hva jeg hadde vært utsatt for. Men da, slik som nå, forsto jeg ikke helt hva eksakt det var jeg hadde gått igjennom. Nå, som da, sitter det langt inne å hente frem det faktum at det som har skjedd, er langt i fra greit. For hvordan kunne jeg la dette skje?

Men både jeg, og tydeligvis også google, oppfatter seksuelle overgrep som noe man gjør mot et uskyldig barn som er, missforstå meg rett, lett å manipulere. Eller en voksen funksjonshemmed, som da også vil være lettere å lure enn ei voksen normal jente. Jeg kan også forstå at senskader er et aktuelt tema. Jeg har nok av dem. Men opplevelsene mine har verken med det ene eller det andre å gjøre.

Så hvor er jeg i googles søkemekanisme? Hvorfor er det ingen som har lagt ut historien sine om seksuelle overgrep, opplevd i voksen alder? Er jeg den eneste som har opplevd det? For om det er tilfellet, så gjør det ikke skamfølelsen min en stor tjeneste akkurat.

Jeg finner dog noe som ligner. Det ligner på den måten at det hører til et voldelig forhold. Men de historiene er så ekstreme. Da er det jo rene skjære voldtekter det er snakk om. Men når det kommer til meg, vil jeg ikke kategorisere det som en voldtekt, slik man tror en voldtekt er.. Det var annerledes. Det var mer snikende og lurete. Det tilhørte hverdagen min. Og nesten alle gangene sovnet jeg trygt i armene til han som begikk overgrepene.

Jeg skulle så inderlig ønske, at google kom med noe bedre enn dette. Kanskje jeg blir den første som snakker høyt om skammen av å bli utsatt for sekseulle overgrep av den som skulle elske deg mest og det uten å helt skjønne at det var det som skjedde, før det gikk langt over streken. Forstå det den som kan. På denne totalt fortærende skam.

Likes

Comments

Du skal ikke klistre fine øyeblikk 

opp på veggene i tankene

og forgylle dem med lengselen din.

Du skal kjøre spettet 

hardt innunder arrete hverdager

og vippe dem opp.

En etter en.


Det er derfor livet

har deg på mannskapslista.

av: Kolbein Falkeid


Likes

Comments

Jeg sto ved et skarpt veiskille, og hadde et livsviktig valg foran meg. Enten kunne jeg legge meg ned, fortsette å være liten og redd for alt der ute, eller så kunne jeg ta den tøffe veien, ut døra og hoppe inn i den strie strømmen igjen.


Jeg gikk for det siste valget. For å bli inne, ville vært det samme som å dø en sakte død, spør du meg.


Men det å gå ut døra, er umåtelig tøft, store deler av tiden. Ting er annerledes nå, enn de var før. Jeg er skjørere og svakere. Ytterkantene er slipt av stormen, og glimtvis, skinner sjela nesten igjennom. Hadde jeg visst dette på forhånd, hadde jeg kanskje valgt det første istedenfor. Når jeg er der ute, føles plutselig den store myke senga hjemme, som det tryggeste valget likevel.


«Nedsatt arbeidsevne grunnet et voldelig samboerskap som medførte reaktivering av en psykisk helseproblematikk hun har slitt med siden barndommen» sto det i brevet fra NAV. Et slag til i tryne spør du meg.


Nedsatt? Jeg føler meg nedsatt ja, det kan jeg fortelle deg. Jeg føler meg som en liten pudrete fugleunge, i den store skumle, grusomme verden. Bortkommen fra familien, og uten mulighet til å støtte meg på noe trygt, og enda ikke sterk nok til å fly av sted, på egenhånd. Akkurat slik føles dette «livet etterpå». Jeg tror fåtallet forstår, hvor grusomt det er å bli fratatt en del av evnen til å fungere normalt. Når det blir hardt arbeid å overleve hverdagen, rent psykisk, da får man skyggesiden av livet servert på sølvfat. Men er det noe man ønsker å få servert i det hele tatt?


Relasjoner med nye mennesker, er den største utfordringen. Det er de forholdene jeg bruker mest tid på å forstå. På det punktet, er jeg et helt nytt mennekse. Jeg fungerer ikke lenger på samme måte, slik jeg gjorde før. Jeg er ny, og da blir også de jeg møter, helt nye for meg. Jeg tåler mindre av ord, og blir fortere fornærmet og irritert. Selv på folk jeg ikke kjenner. Raskere sliten og utmattet og det hjelper svært lite, å treffe på dem som ikke forstår noe som helst, om de basiske behov et hvert menneske har, psykologisk sett.


Jeg tenker, veit hun det, hun som ikke klarer å la være å hevde seg over meg, at jeg satt hos terapeuten min i går, og gikk igjennom den tøffeste delen av forholdet? Veit hun det, hun som synes jeg er så jævla sur, at jeg snakket om ting jeg mister pusten av, at tårene mine rant og skammen vokste seg større enn jeg klarer å bære.


Så klart veit hun ikke det. Jeg forteller heller aldri. Til det, er det for mange farer som lurer. Så kan jeg beskylde henne for å synes jeg er ei surmugge? Nei, egentlig ikke. Men hun skulle visst at, alt jeg trenger, er en klem og noen ord om at det er okey å være litt sint og lei innimellom. Det jeg trenger er at noen ser det usynlige i meg.


Men jeg blir vel hun der igjen. Hun som lager kvalme, er sint og pådrar seg et grumsete rykte. Det er henne jeg kjenner nemlig. Det er sånn jeg takler ting når det er sårt og vanskelig. Det tar tid å lære seg nye måter når alt man vet er sinne, slag og makt lek.


Unnskyld meg for at jeg ikke lærer meg normalitet over natten. Unnskyld meg for at jeg kommer fra en barndom med utsmurte grenser. 

Likes

Comments