Idag fant jeg min mest personlige dagbok liggende på spisebordet. Denne boken består av få sider, denne dagboken skulle bestå av følelser som var forbudt å innrømme. Denne dagboken holder på mine verste hemmeligheter, eller følelser. Jeg skal innrømme det at det ikke er så mye jeg husker, så hva det består av konkret tørr jeg ikke å svare på. Men jeg har en liten anelse om hvilke følelser og tanker som er skrevet i denne boken, etter å ha sett hvor mye som står i kun de 3 første innleggene som jeg har repostet.

Jeg valgte derfor å låse boken, og legge den bort. For jeg har en hau med innlegg og videoer som jeg må gjennom, og jeg frykter det å kjenne på følelsen av uvirkelighet på en måte som vil være vanskelig å styre. For hvert eneste ord jeg har lese i de innleggene jeg har postet igjen, kjennes uvirkelig. Jeg verken husker eller kjenner på de følelsene igjen, og med tanken på de følelsene tror jeg det aller smarteste vil være å ta denne dagboken helt til slutt. For de å se på dette fra det perspektivet jeg gjør nå, gjør vondt. Det gjør vondt å tenke på at jeg har hatt det så vondt, og det føles egentlig ut som at det er noen andre enn meg som har hatt det så vondt og det å føle på det at jeg ikke fikk gjort noe med det, selvom det ikke er tilfellet kjennes overhode ikke bra.

-Forvirret97

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

- et overgrep, vil koste deg mer enn det å stille opp for en etter en "break-up".

23.05.2017 20:27

Ja, jeg er vanskelig. Ja, jeg er dramatisk. Ja, jeg er hysterisk. Ja, jeg er krevende. Ja, jeg er irriterende. Ja, jeg er psyk. Jeg er et menneske, et menneske som har reaksjoner og reagerer på ulike situasjoner som alle andre mennesker. Jeg skjønner ikke hvordan det ikke er forståelig, jeg skjønner ikke at mennesker ikke greier å skjønne reaksjonene mine, frustrasjonen min. Dette her koster deg mye mer enn å trøste en venninne som har slått opp med hennes kjære, dette her koster deg mye mer enn å ordne opp i jente drama på VGS.. Dette her koster deg forståelse, forståelse på en helt annen måte enn hva du noen gang kunne forestilt deg.

Jeg skjønner at jeg trenger hjelp fra en psykolog, du viste kanskje ikke det at jeg får hjelp fra en psykolog. Du viste kanskje ikke at jeg får den hjelpen du foreslår fordi du ikke "forstår" eller klarer å sette deg inn i min situasjon. Dere må ikke tro at jeg skriver dette her, fordi jeg ønsker at dere skal hjelpe meg med å komme i kontakt med helevesenet, for det har jeg ropt og skreket om og jeg tar meg av det selv. Det er ikke det jeg prøver å oppnå her, det jeg prøver å oppnå er forståelse fra samfunnet, de menneskene rundt meg de menneskene som lever på denne jord. De menneskene jeg møter i hverdagen, de menneskene som er en del av hverdagen min. Jeg krever ikke sympati, jeg krever empati. Forståelse, et aksept. Eller iallefall ikke et oppgitt og suttrete ansikt som er forbanna over at jeg ikke kan heve meg over en slik situasjon.

Er det for mye å be om, vi er alle mennesker. Tro det eller ei, de reaksjonene mine er faktisk normale reaksjoner på en unomal hendelse. Det er faktisk slik at sannsynligheten for at du hadde reagert på samme måte som meg, er så stor at jeg faktisk kan stå for det. Dette betyr overhode ikke at jeg unner deg å oppleve noe slikt for å forstå meg, men jeg prøver å fortelle det at jeg er ikke unormal. Jeg er faktisk et normalt menneske, som reagerer som det et normalt menneske skal. Det er kanskje ikke så rart at et normalt menneske, reagerer voldtsomt på en unormal hendelse. Det er vel forståelig at jeg som en kvinne, jeg som et menneske har disse reaksjonene etter en slik hendelse?

Jeg forstår at det er slitsomt, jeg forstår at det er irriterende. Men hvorfor og hvordan har menneskeheten blitt så egoistisk at du får slengt dette i trynet på deg. Det er en forståelse, men en forståelse som sier "du trenger psykolog". Jeg er veldig klar over at jeg trenger det, og tro meg. Jeg hadde nok vært mye lengre nede hvis det ikke hadde vært for det. Men det at du greier å skyve problemene over på en annen, og snakke deg bort fra det. Det er så spesielt, det er skummelt at det er slik den verden vi lever i er. Det er ikke bare systemet og velferdsstaten vi skal bekymre oss for. Det er de normale menneskene som lever vanlig som tenker helt likt, det er jo slikt systemet er bygd opp. Av helt vanlige mennesker. Og det er skremmende.

-Forvirret19Aaring

Likes

Comments

23.05.2017 17:18

Det er så mange spørsmål jeg har til deg, det er så mye jeg skulle ønske du kunne svare på. Du som kanskje ikke engang tenker på min eksistent, du som har blitt mitt liv største tragedie. Du som er blitt min største frykt, du som har tatt fra meg og fått meg til å føle noe jeg aldri viste var så sterkt, noe jeg ikke klarer å sette ord på. Du som har tatt fra meg det som skulle hjelpe meg med å holde meg i live, holde meg normalt, klare å være normal. Du som har svekket så mye av meg, som jeg ikke engang viste var noe som var en del av meg. Du som har fått meg til å måtte tilpasse livet mitt, handlingenene mine og å unngå ting fordi jeg frykter deg og den følelsen jeg har fått etter det du gjorde mot meg.

Betydde aldri skrikinga mi noen ting, betydde det ikke noe for deg at jeg sa at jeg ikke ville dette. Betydde det ikke noe at jeg sa at du kommer til å ødelegge livet mitt hvis du gjør dette mot meg, betydde det ikke noe da jeg til og med i den tilstanden skøyv meg opp og tryggla om at jeg ikke ville. Betydde det ikke noe da jeg sa at det gjorde vondt, betydde det ikke noe da jeg gråt? Hvordan greier du å gå rundt å ha det helt vanlig nå? Hvorfor sitter jeg her og føler meg som noe jeg ikke greier å sette ord på. Jeg vet ikke hvordan jeg har det, jeg er ikke meg selv lenger. Det gjør så vondt, jeg har det så vondt. Jeg finner ikke meg selv, den gamle meg. Den jeg var stolt av å være, jeg gråter når jeg skriver dette. Ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg virkelig savner meg selv. Savner den som jeg var, den som håndterte det meste på en eller annen måte. Den som kunne være min egen psykolog, den som kunne se ting fra begge sider. Du har satt meg i en situasjon der jeg ikke har noe kontroll, jeg hadde ikke kontroll, og jeg har fortsatt ikke kontroll. Jeg klarer ikke å kontrollere det at jeg skvetter av alt, jeg klarer ikke å kontrollere panikk anfallene jeg får grunnet skvettinga. Jeg klarer ikke å håndtere og kontrollere den angsten jeg har for deg, ikke for hva du vil gjøre meg. Men for deg. Ja X , angst for deg. Angst for å høre stemmen din, angst for ting som minner meg om deg og det du gjorde mot meg.

Jeg vet at det kanskje ikke på noen som helst måte var smart av meg å være så stor i kjeften, men hvorfor måtte du gjøre meg dette. Hvorfor valgte du heller ikke å slå meg ihjel? Hvorfor gjorde du ikke noe som å sette meg på plass, ikke sette livet mitt på stopp. Jeg vet ikke engang om du kan tenke deg at det du gjorde mot meg er så ille som det er. Er det normalt at dere mannfolk fortsetter å ha penetrere og utføre samleie med en kropp, når den prøver å skyve seg vekk? Er det normalt at jeg vil ikke, ikke gjør dette mot meg, du ødelegger livet mitt, jeg greier ikke, jeg vil ikke, det gjør vondt ,ikke betyr noe? Har ikke disse ordene noe betydning? Er det normalt at dere menn sier " ikke gråt , jeg er snart ferdig " Jeg skulle ønske at du iallefall stoppet opp og sa, hvorfor gråter du eller stoppet opp når jeg gråt. Men at du fortsatte og kun sa "ikke gråt jeg er snart ferdig" Er dette greit? Jeg begynner å tro at denne holdningen er ok å ha, at det å handle slikt er ok? Er det virkelig det? Er det jeg som er for streng, er det jeg som overreagerer? Men kroppen min reagerer også, jeg er jo ikke det mest konservative menneske man kan komme borti heller, og jeg sitter jo ikke å "lyver" på meg disse følelsene og reaksjonene.

Jeg forstår ikke, angrer du ikke. Får du ikke vondt av å tenke på hva du har påført meg, greier du virkelig å roe deg ned med å fortelle deg selv at jeg fortjente dette, er dette en måte å straffe noen på? Virkelig? Jeg håper du aldri aldri aldri aldri aldri aldri i livet gjør dette mot noen som helst mennesker, hver så snill Dette her er det verste du kan gjøre mot et menneske, jeg tror faktisk at det å slå meg ihjel hadde vært enklere for meg. Det hadde ikke gjort dette med meg, det hadde ikke skapt disse reaksjonene jeg ikke kan kontrollere. Det er en frykt, jeg ikke greier å sette ord på. En frykt for noe jeg ikke klarer å beskrive, en frykt for noe du har tatt fra meg. En frykt for noe jeg er livredd for å miste, en kontroll som jeg ikke greier å sette ord på. En frykt for alt rundt meg, uten at jeg egentlig frykter det rundt meg.

Jeg skulle ønske at du aldri gjorde dette mot meg X, jeg skulle ønske at du tenkte på fremtiden min. At du brydde deg om en ukjent jente, brydde deg om og tenkte på hvilke konsekvenser som ville følge med etter den handlingen din. Jeg skulle ønske du syntes synd på meg, til å gi deg. Jeg gråter, jeg har vondt. Jeg er ikke deprimert, jeg er ikke lei meg. Det gjør vondt, jeg har vondt. Jeg har så mye jeg lurer på, jeg er så hjelpesløs.


-Forvirret19aaring

Likes

Comments

23.05.2017 13.45

Hvorfor er det slik at mennesker har så høye tanker om seg selv? Hvorfor er det så enkelt for mennesker å ta hensyn til kun seg selv og handle utifra deres behov uten å ta hensyn til noen andre? Hvorfor er det så enkelt for menneske å forstå "enkle" kjærlighetsproblemer, krangler mellom venner, men ikke problemer som virkelig ødelegger og krever at man bruker litt mer tid enn å "bare" trøste?

Hvorfor forventes det så mye forståelse fra den utsatte, når det er den utsatte som trenger å bli forstått? Hva er årsaken til at mennesker ikke klarer å forstå at traumatiske hendelser gir reaksjoner både fysisk og psykisk? Hvordan kan et menneske våge å forvente at jeg skal ha kontroll og greie å leve et helt normalt litt, når en jeg ikke kjenner, uten mitt ønske og samtykke tok seg retten til å penetrere og gjennomføre samleie med MIN kropp, imens jeg gråt, sa at jeg ikke ønsket og tryglet om at han ikke skulle gjøre dette mot meg? Hvorfor forventes det at jeg skal klare å akseptere dette, er det meg det er noe galt med? Er det slik at "normale" mennesker ikke hadde fått slike "hysteriske" reaksjoner?

Det er ikke så jævlig synd på deg, fordi DIN VENN har blitt overgrepet og krevet forståelse fra deg. Det er ikke deg alt handler om. Det å akseptere og forstå at andre mennesker også har problemer og reaksjoner, som jeg overhodet ikke unner deg, må du faktisk kunne klare. Jeg blir sint, oppgitt og kjempe lei meg. Det er latterlig, latterlig at du tror at du er "kompetent". Latterlig at du klarer å gjøre å ignorere psyken til en som er psyk . Det er latterlig at du som et menneske, du som en kvinne ikke klarer å forstå reaksjonene som følger med etter å ha vært utsatt for et overgrep.

Det at mine reaksjoner, min frustrasjon, min psyke er slik som det er, klarer jeg ikke å styre. Jeg sliter med dette, traumer, frustrasjon, sinne kvalme. ÆSJ ÆSJ ÆSJ, jeg hater meg selv for at jeg har opplevd dette. Jeg hater meg selv for at jeg ikke kunne styre denne situasjonen, jeg hater meg selv for at det ikke var jeg som hadde kontroll, jeg hater meg selv for at kontrollen ble tatt fra meg, jeg hater at "Jeg måtte gi henne en lærepenge, siden hun var så jævlig stor i kjeften. Se nå gråter hun" var svaret til XX på hva som hadde hendt. Jeg hater samfunnet jeg lever i, jeg hater at dette er er noe som skal være ok, jeg hater at jeg som tar tak i dette er den rare, jeg hater at det er jeg som er "unormal" og ikke den som utførte den "unormale" handlingen.

Er jeg kravstor når jeg krever forståelse, forståelse fra mine nære? Er det feil av meg å ikke klare å styre mine følelser rundt denne hendelsen, er det feil av meg å ikke klare å leve som før, er det feil at jeg har fysiske reaksjoner som jeg ikke klarer å kontrollere? Jeg klarer ikke å forstå om jeg er den største egoisten, eller om det er menneskene rundt meg som er så "egoistiske" at de ikke klarer å akseptere det at mine psykiske og fysiske reaksjoner faktisk er mer alvorlige enn at de har kort lunte og er lite tålmodige en tilfeldig dag.

-Forvirret19Aaring

Likes

Comments

06.05.2017 10:38

Hvorfor får jeg beskjed om at jeg må ta sovemedisiner slik at jeg kan sove dypere enn når man drømmer og dermed slipper å våkne fordi kroppen skvetter?

Hvorfor er det ikke forståelig for deg som har lest deg opp på akkurat dette, at når disse symptomene dukker opp etter et overgrep (eller en traumatisk hendelse) så er det traumene som er årsaken til at jeg skvetter?

Hvorfor i alle dager må jeg finne informasjon om symptomene mine og fortelle fagpersoner at traume behandling er det som kan hindre at disse symptomene forverres?

Hvorfor er det slikt at jeg faktisk fikk tilbud eller streng beskjed om å ta sovemedisiner isteden for et tilbud om traumebehandling som er den behandlingen jeg egentlig trenger?

Hvorfor er det ikke forståelig at medisinering ikke alltid er den beste løsningen?

Medisinering i psykiatrien gjør deg ikke frisk, det reduserer symptomene for noen timer/et døgn. Jeg er 19 år gammel, jeg vil ikke være den unge uføre som nav er bekymret for. Hver så snill å gi folk med disse symptomene den hjelpen de virkelig trenger, faktumet er at dette ikke kan "kureres" med medisiner. Dette er symptomer som forverres, og det burde dere som helsepersonell være mer klar over enn meg.

-Forvirret19Aaring

Likes

Comments