Som dere så i mitt første innlegg så har jeg to rotter. Disse to har vi hatt veldig lenge. En hvit og grå og en helt hvit. Hun 2 fargede var super snill og kose med. Jeg kunne ha henne i lommen på genseren min uten noe problem. Hun hvite var det noe helt annet med. Hun beit hele tiden uansett om vi skulle fylle opp mat skålen eller om vi bare skulle henge inn en by gnage pinne. Uansett hva jeg skulle gjøre inne I buret så kom hun og beit meg og samboeren min.

Dette begynte å bli et stort problem for oss. Så jeg kontaktet dyrebutikken hvor jeg hadde kjøpt rottene i forrige uke. Fikk svar i dag om at jeg kunne gjerne komme og bytte hun ut med en helt annen rotte.

Så etter mye tenking så ble det til at dette skulle gjøres. Så klart ble det utrolig trist å kvitte seg med henne fordi hun var jo lille bolla mi uansett hvor mye hun beit. Men det var aldri noe kosing siden hu beit hele tiden. 

Når jeg kom i dyrebutikken så kom damen fram med en bitte liten rotte som også var to fargede. Hun var mørke grå/svart og hvit. Hun var bare 6 uker, så hun er jo mye mindre enn Esther. Siden hun var så liten så fant jeg et perfekt navn for vår lille venn, så nå heter hun Lille My. 

Når vi kom hjem så tenkte jeg at det var best for Lille My å starte med å bli vandt med meg litt føre jeg sendte hun inn til Esther. Dette gikk veldig bra, til å Være første dagen. 

Så var det tid for å la Lille My få hilse på Esther. Esther skulle vise at dette var hennes territorium og at hun var sjef. Så det ble mye hyling og skriking fra Lille My. Etter at de hadde vært sammen en stund og Esther ikke ga seg så tenkte jeg at de kunne få en liten pause fra hverandre i hvert sitt bur. Så I natt og mens jeg er på jobb I morra så skal de stå i hvert sitt bur. Men etter jobb så skal vi prøve å la de hilse på hverandre igjen.

Får håpe det går bedre i morgen og dere får ønske oss lykke til :)

-​Nikoline

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 19 lesere

Likes

Comments

​Dagene på jobben er ikke lett når man helst ville holdt seg hjemme. Akkurat nå føler jeg at alt hadde vært bedre å gjemt seg under dyna og late som jeg er syk. Jeg gjorde jo det i går, så hvorfor skal det være noe problem. Arbeidskollegaen min fortalte sjefen hvorfor jeg var borte i går. Og det virka ikke engang som om han tydelig hørte på hva han sa. For i dag var han helt lik som alle andre dager....

Det er ikke lett å komme på jobb når arbeidsviljen har forsvunnet helt. Orker snart ikke fake smilet mitt noe mere. 

Jeg er frustrert og lei og jeg skulle ønske at noen bare kunne forstå, men det er jo ingen som forstår meg. Skulle nesten tro jeg og hele verden snakka to helt forskjellige språk. Og ingen av oss skjønte hverandre. 

Og det som er skikkelig dritt egentlig er at jeg må i stallen og hjelpe søsteren min selv jeg heller vil legge meg i senga og sove for resten av livet. Hvorfor skal alt være så sykt vanskelig??

-​Nikoline 

  • 20 lesere

Likes

Comments

Jeg har lest denne teksten her flere ganger som er en tekst om avhengighet og selvskading i form av kutting. Jeg har tatt meg denne friheten til å dele den med dere.

Før du vurdere å kutte deg, tenk på dette..

​Før du tar ditt første kutt, husk at du vil like det. Du tror du bare vil lage et par små kutt eller risp som raskt vil forsvinne. Men de vil bli dypere, ​de vil lage arr, de vil ta måneder å gro og år å forsvinne.

​Hvis du tror du kan begrense kuttingen til kun èn del av kroppen, så må du tro om igjen. Det vil ​spre seg når du går tom for hud.

Vær forberedt på å trekke deg tilbake fra andre i en ​konstant følelse av skam. ​Selvom du allitd har vært ærlig, vil du finne deg selv i å lyve for de du er glad i.

Vær forberedt på å miste kontrollen, for du vet ikke hvor ille det vil bli, eller om 10 kutt vil bli til 100. Vær forberedt på at ​hele ditt liv vil dreie seg om kutting. ​Å tenke på kutting, kutte og å skjule kuttene. Og den første gangen du kutter for dypt vil komme, og du fortviler deg over at det ikke vil slutte å blø. Du får panikkanfall og er vettskremt, men kan ikke fortelle noen. Du sitter og ber om at alt skal bli bra igjen. Sverger at det aldri skal gå så langt igjen, men det vil det. ​Det vil gå lengre og lengre.

​Du vil lære deg å pleie sårene så du kan kutte dypere og dypere og unngå legebesøk. Og jo bedre du er til å ta deg av sårene dine, jo dypere blir de. Du vil ​lyve for deg selv og rettferdiggjøre det når du finner deg selv i å bruke penger på apoteket. ​Strips, tape, arr-krem, plaster, bandasje, rensemiddel. Å stå i køen og håpe at ingen vil lure på hvorfor du trenger disse tingene, samtidig i skjul håpe at noen vil merke det. At noen står i køen med samme tingene, noen som forstår, men selvfølgelig skjer det aldri.

Du vil komme til å se på andre på på en helt ny måte. Skanne kroppen deres for tegn etter selvskading. ​Skanne armene og håndleddene deres og håpe at du vil møte noen som deg selv, så du ikke vil føle deg så fordømt alene. ​Men du gjør ikke det. Du vil se armene rene og fine og føle deg skamfull og alene.

Du vil komme til å måtte vaske klærne dine i hemmelighet, så ingen ser blodflekkene på klærne dine og på håndklærne. Du vil stadig gjøre rent og ​vaske etter ditt eget blod.

​Du vil sannsynligvis ikke klare deg lenge uten kutting. ​Før du aner det, finner du deg selv på et offentlig toalett sammen med barberbladet du bærer på i nødstilfelle. ​Når du blir despersat vil du finne redskaper i alt. Det spiller ingen rolle hva det er. Så lenge du trenger å kutte, så vil du finne noe. 

Du vil bli ekspert på din egen kropp, samtidig som du sakte ødelegger den. Du vil tenke på kutting. Drømme om kutting. ​Det vil hjemsøke deg og ta over ditt liv.


Du vil ønske at du aldri hadde lagd det første kuttet, for nå er kutting det du hater mest, men samtidig elsker og ikke kan leve uten.





  • 26 lesere

Likes

Comments

Det blir nok det tyngste blogg innlegget som jeg noen gang kommer til å skrive om. For dette er noe jeg sliter veldig mye med psykisk enda. 

​​Mamma fikk diagnosen lungekreft påsken 2013, med spredning. Først fikk vi beskjed om at ingen ting kunne gjøres, kun cellegift for å bremse kreften litt. Mamma takket ja til dette, og hun fikk samtidig hjelp alternativt. Formen ble bedre enn den hadde vært på lenge, og legene sa at kreften hadde utrolig nok begynt å trekke seg tilbake. Det var håp, og mamma skulle bli bra igjen. Vi alle i familien trodde det, og hun trodde det.

I utpå høsten 2013 begynte hun å ane at det var noe mer galt, og dette ble undersøkt. Det viste seg at hun hadde en spredning til hjernen! 5 hjernesvulster!! Hun fikk stråling, og fortsatte på cellegift. Denne gangen begynte det å tære på henne. Hun ble svakere og fikk ikke i seg mat, og det ble bare verre. Dette snudde etter julen 2013. Det ble mye tid på sykehuset når jeg kom på besøk. Jeg bodde jo 4 timer unna henne og dette var veldig vanskelig for meg, men utpå nyåret ble ting bedre.

I februar 2014 var søsteren min med henne til kreftlegen i Elverum. Han var positivt innstilt, og sa at kreften var mindre enn da de først fikk hun som pasient i påsken 2013. Søsteren min spurte litt spørsmål, men legen ble sur og hadde ikke noe skikkelig svar til henne.

Mamma ville ikke ha mer cellegift da, hun hadde akkurat kommet seg på bena igjen. I starten av mai ble lagt inn på sykehuset. Hun følte seg verre, hadde mye smerter og uansett hvor mye søsteren min spurte og gravde så hadde ingen leger noe skikkelig svar til henne. Hvorfor måtte mamma ha blodoverføring flere dager i uka? Hvorfor fikk hun slike enorme smerter? Hvorfor tok de ingen bilder for å se om kreften ble verre? Hvorfor prøvde de ikke overhode ikke å gjøre noe som helst? Søsteren min merket at sykehuset hadde gitt opp. De sa hun hadde lenge igjen, to måneder kanskje. Der tok de feil! Det gikk mye raskere!!

Jeg feiret 17 mai på sykehuset sammen med mamma og resten av familien. Hun satt i rullestol og trengte hjelp for å komme seg inn og ut av senga. Hun klarte ikke gjøre noe selv. Mamma var blitt så tynn, og jeg kjente henne ikke igjen da. Hun var blitt en helt annen person, som ikke klarte å følge med på samtaler. Jeg kunne se det på henne at hun hadde gitt opp. Det var helt forferdelig å se sin egen mor gi opp. For hun var en person som alltid var sterk, viste ikke at hun var lei seg eller redd. Men hun i rullestolen var ikke den mamma'en som jeg husker. 

En uke etter ringte hun andre søsteren min pappa på fredagen. Hun sa at vi måtte komme opp til kongsvinger nå. Vi visste ikke om vi skulle tro på henne. For hun er den i familien som er ganske over hysterisk. Lørdagen kom og da ringte ikke den samme søsteren opp. Hun sa at vi måtte komme nå! Jeg og pappa fortet oss og pakke noen klær og heiv oss i bilen. Det var 4 helt jævlige timer i bilen. 

Det var denne lørdagen som mamma skulle skrives ut og komme hjem. Alt var jo klart, sykesengen stod hos stefaren min og hjelpepleiere var ordnet. I bilen satt jeg å tenkte at dette var siste gangen jeg skulle se min egen mor. Når vi endelig kom fram til sykehuset så gikk jeg for å prate med søsterene mine. Det var noe med ansiktet dems som fikk meg til å lure på om mamma levde enda. 

Så kom tiden for at jeg skulle gå inn på rommet hennes. Hun lå der i sengen og hadde fått morfin og hadde endelig begynt å slappe av, men måten hun lå på med munnen åpen og ja alt var helt forferdelig. Jeg ble vett skremt nesten og begynte å hyperventilere imens jeg hylgrein. Mamma registrerte ikke at jeg kom inn engang. Jeg måtte ut av rommet med engang! Jeg taklet ikke å se henne sånn. Søstrene mine kom for å trøste meg i gangen. En sykesøster sa at vi kunne få et familierom å sitte inne i.

Senere kom sykesøsteren inn på familierommet og sa at tiden var inne. Jeg gikk bortover gangen og kunne ikke glemme det jeg hadde sett. Når jeg kom inn på rommet så satt jeg med ved ene søsteren min. Hun spurte om jeg ville holde mamma i hånda, og da raste verden min helt sammen. Alt svartna helt og jeg bare grein. Jeg ble ført ut av rommet og inn på familierommet. Jeg var i sjokk og pratet ikke med noen. Jeg klarte ikke, og jeg takla ikke alle som skulle komme og trøste meg. Hun ene søsteren min som jeg er veldig knyttet til tok med meg på verandaen for å kunne være litt alene med meg.

Hun prøvde alt hun kunne for å få meg til å snakke, men alt var bare svart. Det eneste jeg tenkte var at moren min er død! Og jeg kunne ikke gjort noe for og hjulpet henne! Jeg var sint, knust i tusen biter. Jeg som hadde tenkt til å fortelle henne om mine personlige problemer. 

Legene ville jo ikke sende meg avgårde fra sykehuset føre jeg hadde begynt å pratet og at de hadde sjekket meg. Etter lang stund av å sitte på verandaen så begynte jeg endelig å prate med søsteren min. Jeg husker ikke noe av det vi pratet om, for det er helt svart.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle alle disse smertene jeg har hatt helt siden da. Bare for meg å stå opp på morgnen nå og møte verden er så ille. Griner som faen nå av å skrive dette inlegget her nå. Jeg elsker deg mamma og kunne gjort hva som helst for å få deg tilbake igjen <3 Gud plukker de fineste blomstene først, og du er den vakreste av alle <3

-​Nikoline


  • 32 lesere

Likes

Comments

Kjære dere.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte med å fortelle dere om dette, for dette er noe jeg sliter veldig med. Jeg har alltid følt meg annerledes. Og jeg har alltid følt at jeg ikke er velkommen eller passer inn noe sted i denne verden. Det hele startet vell når jeg var liten, kanskje føre dette men det kommer i et annet innlegg. Føre jeg startet på barneskolen så fikk jeg en venn, eller for meg da så ble hun mere som en søster for meg. Vi var alltid sammen og hadde det kjempe moro. Men en dag på skolen mange år etter så begynte jeg å bli god venn med en annen i klassen. Hun var en av de "kule" jentene og jeg likte hun veldig godt. Så jeg begynte å droppe å gå med min bestevenn for å være med hun som var "kul", det skulle jeg aldri gjort. For det endte med at bestevennina mi bytta skole. Og det ble ikke bedre da, for hun "kule" begynte å behandle meg ganske dårlig. så ja.... Sånn går det når man prøver å henge med de kule når du tydeligvis ikke er det selv....

Etter dette så begynte jeg å bli veldig sjenert og var ikke så flink til å få meg nye venner. Dette påvirker meg den dagen i dag.... Jeg sliter veldig med å få meg nye venner. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde flere, men etter alle disse årene så har jeg bygd opp angst mot å prøve å få flere. Jeg føler at ingen vil være venn med meg fordi jeg er annerledes enn alle andre.....

Jeg er jo så heldig å ha 3 venner, men det er kun en jeg ser ofte. Så ja jeg skulle ønske at jeg hadde flere venner sånn at jeg faktisk kunne kommet meg ut av huset litt uten om jobb og stallen. Jeg syntes det er koselig å sitte hjemme sammen med samboeren min og dyra, men ja det blir veldig deprimerende i lengden. 

Jeg tørr for eksempel ikke besøke vennina mi når typen hennes er hjemme fordi jeg har så angst for å møte nye mennesker at jeg holder på å grine. Men dette er noe av det jeg håper dps kan hjelpe meg med, når jeg engang får time til å komme ditt.....

Så ja dette var et innlegg om hvorfor jeg ikke har så mange venner....
Håper jeg får satt meg tid til å skrive mere. Er veldig lat så er ikke alltid jeg orker å skrive så masse.

-Forferdelig


 



  • 35 lesere

Likes

Comments

hei og velkommen til min blogg.

Mitt navn er Nikoline. Jeg er en 19 år gammel jente. Er elektriker lærling på et sted som heter Isola. Jeg trives veldig godt, det er mange hyggelige mennesker der.

På fritiden min så driver jeg og jobber i min søsters stall (annenhver helg og hver onsdag). Jeg har en samboer som jeg er veldig glad i :)

Jeg og samboeren min eier noen dyr :) Vi har 2 jente rotter som heter Yuki og Esther. Så har vi en søt liten tarantella jente som heter Bella. Og til slutt så har vi verdens søteste fransk bulldog som heter Wictor.

Jeg har før drevet med blogging, men sluttet med det fordi jeg følte at jeg ikke hadde så mye å fortelle folk i verden. Men i denne bloggen så skal jeg fortelle om min historie. Den virkelige historien min som jeg har prøvd å skjule for alle som møter meg. 

Så jeg håper dere vil følge meg og min historie :)

-​Nikoline


  • 36 lesere

Likes

Comments