Jeg har alltid vært en drømmer. Fra jeg var liten har jeg fantasert om den dagen hvor jeg skal få alt jeg ønsker meg, den dagen jeg blir lykkelig. Men hva er det jeg drømmer om? Hva er det jeg lengter etter som skal gjøre meg så lykkelig? Jeg vet ikke om det finnes noe svar på det, for det endrer seg hele tiden. Det er alltid noe jeg mangler. Kjærlighet, penger, oppmerksomhet, mestringsfølelse, selvtillitt. Jeg sier meg aldri fornøyd med det jeg har, jeg vil bare ha mer.

Kanskje er det fordi jeg manglet noe av dette da jeg vokste opp, eller fordi denne uroen jeg har inni meg gjør at jeg aldri tillater meg å være fornøyd og si at "dette er bra nok, nå er mine ønsker oppfylt". Det er synd egentlig, for jeg burde klare å nyte det jeg har og sette pris på det. Jeg har jo vært ganske heldig, jeg har mye i livet mitt som mange bare drømmer om å ha - så hvorfor klarer jeg ikke å godta at dette er det nærmeste jeg kommer å få oppfylt mine drømmer? At dette er min plass her i verden?

Kjærlighet har uten tvil vært det jeg har lengtet mest etter. Jeg har brukt utrolig mye tid i mitt liv på å være forelsket, og å ha kjærlighetssorg. Grunnen til sistnevnte er at jeg hopper hodestups inn i det, igjen og igjen. Jeg mister all fornuft og blir helt oppslukt av kjærligheten og forelskelsen, og jeg gir og gir av meg selv uten å kreve noe tilbake. Men så en dag går forelskelsen over, og det jeg sitter igjen med er ikke det jeg ønsket meg i det hele tatt. Hva gjør jeg da? Jo, jeg gjør det jeg kan best - jeg fucker det opp. Jeg vet ikke hvor mange forhold jeg har ødelagt, for istedenfor å være ærlig og si ifra at dette ikke er et forhold jeg lenger ønsker å være i, så drar jeg frem mine indre demoner og viser meg fra min absolutt verste side. Jeg driver den andre personen så langt ifra meg at han ikke engang husker hvorfor han ble forelsket i meg i utgangspunktet.

Så blir det slutt, og hva skjer da? Først blir jeg lettet, for at det gikk sånn som jeg ville uten at det var jeg som måtte ta den avgjørelsen. For det var dette jeg ville, eller? Etter en stund kommer ensomheten snikende, jeg savner han jo litt. Har jeg gjort en feil? Vi hadde det jo ganske fint sammen, hadde vi ikke? Jeg prøver alt jeg kan for å vinne han tilbake, men til ingen nytte. Det er kanskje ikke så rart, han har nettopp sett min absolutt verste side og det har skremt han skikkelig. Så hvorfor i alle dager skulle han ville ha meg tilbake i livet sitt?

Jeg innser at det er over, og bruker noen uker på å være totalt ulykkelig. Jeg gråter mye, holder meg for meg selv, sover litt og gråter enda mer. Jeg prøver å skjule hvor såret jeg er, men alle som kjenner meg ser rett gjennom det. Så etter noen måneder føler jeg meg litt bedre, kommer meg ut litt mer, ser litt lysere på situasjonen. Kanskje jeg drar på byen med venner, flørter litt, føler at jeg lever igjen. Jeg innleder kanskje et par useriøse forhold til gutter jeg egentlig ikke er så interresert i, bare for å sjekke hvordan det føles. Jeg skal jo ikke ha kjæreste igjen på lenge, neste gang skal det være drømmemannen - den jeg skal dele livet mitt med.

Denne historien har gjentatt seg litt for mange ganger, og jo eldre jeg ble jo mer innså jeg at det var JEG som var problemet. All kjærlighet i verden kunne ikke kurere meg - jeg måtte kurere meg selv, så kunne kjærligheten komme senere når jeg var klar til å kunne ta vare på den.

Men er jeg kurert? Jeg aner ikke. Noen dager føles det sånn - andre dager føler jeg at jeg kommer til å ødelegge dette forholdet som jeg har gjort med de andre. Alikevel har dette vart lenger enn noen tidligere forhold, det har absolutt ikke vært noen dans på roser men vi har kjempet oss gjennom det. Nå har vi jo også fått et barn sammen, og selv om det også har vært en prøvelse føler jeg at vi har kommet mye nærmere hverandre - og jeg opplever en slags trygghet i forholdet som jeg ikke har hatt noen gang før. Kanskje er han faktisk den rette, den jeg skal dele livet mitt med. Eller kanskje jeg ødelegger alt i morgen, time will show. Jeg krysser iallefall fingrene for at vi skal holde ut med hverandre, noe annet hadde jo bare vært dumt.

​-T

Likes

Comments

Ja, hvor skal man begynne? For syv år siden var jeg 18 år, og utrolig naiv. Jeg trodde jeg visste hvem jeg var og hva jeg ville med livet, og jeg trodde alt skulle gå min vei. Jeg tok feil, veldig feil.. Idag er jeg 25 år. Jeg er blitt voksen, hva enn det betyr, men jeg er fortsatt til tider usikker på hva som er min plass her i verden. Ting har ordnet seg ganske greit - jeg har hus, jobb, bil, samboer og verdens nydeligste sønn. Jeg har det jeg trenger og litt til, og jeg har mange fine mennesker i livet mitt - likevel føler jeg meg av og til utrolig ensom, og rastløs. Jeg har i mange år hatt en indre uro i kroppen som jeg ikke klarer å bli kvitt, uansett hvor hardt jeg prøver.


Jeg vet egentlig ikke helt hva formålet min med denne bloggen er, men jeg har alltid likt å skrive og det har tidligere vært en slags terapi for meg å få satt ord på alt jeg tenker og føler. Så da gir jeg det en sjanse, her skal jeg skrive ærlig om mine opp- og nedturer, om livet mitt som småbarnsmamma, og kanskje litt om ting jeg har opplevd tidligere i livet. Om noen andre i det hele tatt vil være interessert i å lese denne bloggen aner jeg ikke, men det vil vel tiden vise, jeg gjør det uansett mest for min egen del.


-T

Likes

Comments