Silva NightRun - Refleksfest, hodelykt-show og Kong Vinter. Et helt unikt løp etter mørkets frembrudd der reflekser festet i grener og trestammer viste vei. Snøen lå som seig sand og vinden var sur. Løpet skulle likevel vise seg å bli en flott opplevelse. Beinhardt, men flott.

To spente mosjonister (Henning og undertegnede) møtte opp ved idrettsbanen på Sognsvann som både var start og mål for sesongens siste løp. En trasé på 8,5 km skulle løpes gjennom både skog og på vei (dette var nå blitt en skiløype), og kl. 18:00 gikk startskuddet. Vi var i gang!

Den første kilometeren var relativt flatt med noe sti med en liten stigning her og der. Snøen gjorde derimot stor motstand for hvert steg vi løp. Skoene gravde seg ned og for hvert skritt føltes det ut som om vi skled to steg bakover. På den positive siden fikk anklene seg en real balanseøkt og snøen var skånsom mot knærne. Fra 2 til 4-5 kilometer ca ble vi møtt med bakker, bakker og atter igjen bakker. Vi ankom starten av løypens første bakke med godt mot og jogget rolig fra bunn. Etter omlag 30-50 meter opp i bakken var pulsen på topp og tankene begynte å vandre - "herregud, hva har jeg meldt meg på?", "shit, har Henning tenkt til å løpe opp hele bakken?" og "søren, burde kanskje ha løpt flere turer opp Kolsåsbakken" for å nevne noe av det som fylte hodet. Jeg skjønte straks at jeg burde si noe om jeg skulle ha krefter igjen til resten av løpet (som jeg håpet skulle være flatt) og spurte litt ydmykt om vi kanskje skulle gå istedet. Til min store lykke var Henning enig og vi kjempet oss oppover snøen i rask gange. Uheldigvis, tok jeg grundig feil med tanke på resten av løypa. Det gikk kun en vei og det var oppover. Henning og jeg ble heldigvis enig om å gå i oppoverbakkene og heller ta beina fatt når det flatet ut. Hele tiden kjempet vi med snøen som ga et fryktelig tungt underlag å løpe på. Men, fullføre skulle vi og endelig var siste bakke overvunnet.

Fra ca 5 kilometer bar det nedover igjen mot målområdet og vi fikk endelig igjen for alle oppoverbakkene vi hadde kjempet oss oppover. Her lot jeg tyngdekraften gjøre jobben i håp om å spare så mye energi og krefter som mulig. De siste kilometerne kom vi ned på en mer opptråkket skiløype der snøen i og for seg var helt OK å løpe på. Deilig! Vi kom så inn på samme skogssti vi løp fra start og løp samme vei tilbake mot mål. Henning og jeg løp i mål på rett under 60 minutter og der fikk vi servert lapskaus! En fryktelig hyggelig overraskelse etter 8,5 i både snø og kulde.

Oppsummert, et BEINHARDT løp for å si det mildt der hjertepumpa fikk kjørt seg. Å løpe i mørket der alt du ser er reflekser og hodelykter svaie i det fjerne ble en ny og morsom opplevelse. Det var en helt annen atmosfære sammenlignet med eksempelvis Sentumsløpet eller Oslo Maraton hvor løypen er pakket med tilskuere og alt du hører er heiarop, trafikk og andre lyder. Her var det helt stille rundt løypa. Alt du hørte var din egen pust og snøen som knitret under skoen (ja, bortsett fra en hissig skiløper). Merkelig, men fredfullt. Det var også veldig hyggelig å løpe med Henning og desto hyggeligere var det å passere målstreken sammen. Vi var begge enige om at dette løpet var ordentlig tøft, men også et fint løp som vi gjerne løper igjen (må bare se an snømengden neste år, hehe).

Silva NightRun - takk for oss!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Skrevet i : 2016, Løpslogg

Ingen fart uten bart!

Barteløpet 2016 - et hårete løp til inntekt for Movemberstiftelsen. Å løpe for en god sak anbefales på det sterkeste da de kilometer en tilbakelegger ikke bare gjør godt for egen kropp og sjel, men også hjelper mennesker som sårt trenger støtte. I tillegg til god veldedighetsånd, bød Barteløpet på et morsomt og annerledes løp i flott natur. Kriteriet for deltakelse? Løpe med bart under nesa fra start til mål uansett kjønn. Morsomt!

Vi møtte opp ved bandybuen på Sognsvann i god tid før løpet. Værgudene hadde servert snø og Sognsvann fikk vist seg fra en av sine beste sider. Snødekte trær, busker og stier så langt øyet kunne se. Magisk! Løypen bestod av en sløyfe på ca 4 kilometer som skulle løpes 2 ganger. Bartene var godt festet og kl. 12:00 var årets Barteløp i gang! De første kilometerene gikk trått. Kong Vinter hadde satt sine spor og det å flytte bena ble et lite prosjekt i seg selv. Vi fortsatte bortover en snødekket "vei" (dette hadde nå blitt til en smal sti grunnet snøen) før vi svingte av innover skogen. Vi kom nå til det som i mine øyne var løpets mest krevende og tekniske del. Vi balanserte over falleferdige overganger av plank, hoppet over bekker/myrer og løp sikksakk mellom snødekte stener som gladelig kunne by på et overtråkk eller to. Kaja og jeg løp derfor denne delen rolig og kontrollert for å unngå eventuelle katastrofer i form av knall og fall. Etter skogsterrenget bar det ut og oppover mot nok en snødekket vei. Her løp vi i omlag 1 kilometer før runde 2 ventet. 

Andre runde ble som en reprise av den første. Like trått de første kilometerne før det bar innover igjen i skogen. Jeg tok meg likevel i å nyte omgivelsene. Å løpe blant snødekte trær var en opplevelse i seg selv, og når luften ble fylt av snøfnugg som svermet fra både trær, busker og sti ble jeg nesten målløs over hvor vakkert vinterlandskapet vårt kan være. Etter å ha listet oss over plankene, hoppet over myrer og balansert både på og mellom stener kom vi også nå helskinnet gjennom skogen. Vi løp bortover veien med godt mot vel viten om at vi nå nærmet oss målgang. "Dette er siste oppoverbakken før mål" sa Kaja da vi nærmet oss Sognsvann-bommen. Heldigvis, tenkte jeg. På toppen bar det nedover tilbake til bandybuen og målgang, og to bartefine venninner kom i mål på 55:16! En helt godkjent tid når målet for løpet var å kose seg. Og det gjorde vi! Ved målgang ventet medalje (selvfølgelig formet som en bart!), og et par overraskelser bestående av en enorm kanelbolle, saft og en liten goodiebag.

Alt i alt ble det et veldig fint løp. Å løpe i et vinterlandskap som tatt ut fra et maleri kan ikke beskrives som annet enn magisk. Både Kaja og jeg skravlet og koste oss under hele løpet. Vi klarte nå for en gang skyld å ikke la oss bli bitt av tidsbasillen! 8 kilometer i snø og terreng fikk hjertet til å pumpe så selvom vi løp i hyggetempo fikk vi kjørt oss likevel. Takk til Kaja som er med på store og små løp, både med og uten bart!

Barteløpet (5/11) 2016 - takk for oss!

Likes

Comments

Skrevet i : 2016, Løpslogg

"Hytteplanmila; en lettløpt og rask løype i historiske omgivelser" - arrangørene traff midt i blinken. Å kunne løpe 10 lettløpte og raske kilometere med et snev av norsk historie må jo være helt topp! Nystekte Narumboller servert ved målgang fristet også. Vi hadde bestemt oss. Dette løpet skulle testes ut og tre spente mosjonister satte kursen mot Svensrudmoen i Hole kommune en grå og kjølig lørdag morgen.


Vi ankom arrangementet i god tid til å hente startnummer og legge fra oss bagasje. Værgudene serverte en kald og grå dag, ispett litt sur vind og en antydning til regn. Ikke helt optimalt, men etter litt småsnakk ble vi enige om at dette var et løp vi skulle nyte: ikke tenke tid, men bare nyte. Jeg fant iallefall den tankegangen svært betryggende da vi sto klare i startområdet. Vi stilte oss i puljen med måltid 55 minutter og nøyaktig kl 13:30 lød startskuddet.


De første kilometerne gikk i en voldsom fart. Det var trangt om plassen og jeg kan sverge på at fartsholderen la ut med en gjennomsnittsfart langt under hva som sto oppgitt. "Det er sikkert fordi de vil gi folk litt tid ved drikkestasjonen" betrygget Kaja meg om. Ja, det hørtes logisk ut tenkte jeg selv om det gikk styggfort. Vi holdt følge med både fartsholder og Henning i et par kilometer og beina føltes gode og lette. Hele tiden tenkte jeg tilbake på Sentrumsløpet og over hvor sliten jeg var på de siste 2 kilometerne. Den følelsen skulle jeg prøve å unngå i dag. Tross alt, dette løpet skulle jo bare nytes. Passert omlag 5 kilometer løp Kaja og jeg fremdeles side om side. Henning viste god form og hadde allerede rast langt fremover i feltet i jakten på personlig rekord. Uten å huske nøyaktig hvor vi løp forbi fartsholderen vår var vi uansett forbi og slik skulle det forbli.


Vi passerte 7 kilometer og her merket jeg farten. En snittfart mellom 5:00-5:19 min/km lar seg ikke gå ubemerket hen og pusten ble tyngre og tyngre. Varmt ble det også. Jeg er veldig glad for at Kaja og jeg løp sammen da jeg muligens hadde tillatt meg en lavere fart om jeg hadde løpt alene. Men nei, vi holdt ut. Å nyte turen uten å tenke på sluttiden var plutselig blitt en fjern tanke - nå gikk vi for pers vi også. Vi la oss derfor på en snittfart mellom 5:00 og 5:10. Galskap? Ja! Jeg husker vi passerte 8 kilometers merke og etter det som føltes som et minutt ropte jeg til Kaja "nå er vi på 8,5 km!". Jeg var glad og litt forundret over at det hadde gått så kjapt. Nå gledet jeg meg til medalje rundt halsen og en bolle i hånden, men gleden var kortvarig. Den siste kilometeren kan ikke beskrives som annet enn utrolig lang. Hver hundre meter var oppmerket og det føltes som en evighet før vi nådde neste hundremetersmerke. Med 200 meter igjen ventet den beryktede "pulsbakken". Jeg kan bekrefte at dens navn og rykte stemte på en prikk. Fy så tungt det var med bakkespurt opp mot mål. Med blodsmak i munnen ga jeg det jeg hadde og kom meg i mål på 52:08 min. Veldig gøy (men vondt)! 


Alt i alt er jeg veldig fornøyd med dagen. Ingen personlig rekord på meg, men løpet skuffet ikke. I tillegg, å løpe side om side med Kaja gjennom hele løypa var veldig givende og hyggelig. Uten følge ville jeg nok ikke latt meg presse videre når kropp og hodet begynte å krangle. Med en gjennomsnittsfart tilsvarende 5:13 min/km var dette som å løpe intervaller sammenhengende i 10 kilometer. De 4x4 minuttene på mølla virker plutselig svært overkommelige nå. Vi løp også forbi et par gårder, men hvilken av dem som var fødestedet til Jørgen Moe får bli et mysterium.


Hytteplanmila (22/10) 2016 - takk for meg!

Likes

Comments

Skrevet i : 2017, Løpskalender

Nedenfor finner du samtlige løp jeg har deltatt på, er påmeldt eller planlegger å løpe i løpet av 2017.
Fullførte løp er markert med fet skrift (se løpslogg 2017 for løpsrapport!) 


​29.april: Asics Sentrumsløpet (10k)

​20. mai: Ecotrail Oslo (30k) 


​Løp jeg planlegger/ønsker å løpe:

TCS Amsterdam Marathon (42k)

Tromsø Midnight Sun Marathon (21k) 

Oslo Halvmaraton (21k)

Kystleden Halvaratom (21k) 



Likes

Comments

Skrevet i : 2016, Løpskalender

Nedenfor finner du samtlige løp jeg har deltatt på, er påmeldt eller planlegger å løpe i løpet av 2016.
Fullførte løp er merket med fet skrift.


23. april: ​Anton Sport Sentrumsløpet (10k)

14. juni: Kolsåstoppen Opp (motbakkeløp)

8-11. september: No Finish Line Oslo 

17. september: BMW Oslo Maraton (21,1k) ​- se løpslogg 2016 for løpsrapport! 

22. oktober: Hytteplanmila (10k) ​- se løpslogg 2016 for løpsrapport! 

5. november: Barteløpet (8k) ​- se løpslogg 2016 for løpsrapport! 

10. november: Silva Night Run (7k) 

Likes

Comments

Skrevet i : 2016, Løpslogg

Lørdag 17. september brakte det løs i Oslo og årets folkefest var i gang. BMW Oslo Maraton 2016 samlet titalls glade løpesjeler og skuelystne tilskuere. Dette var også dagen jeg løp min første offisielle halvmaraton. Før start var jeg både nervøs, spent og glad, men mest nervøs. Oppladningen til løpesesongens største begivenhet kan kalles alt utenom optimal, men med et skippertak kun et par uker før løpsdagen satset jeg på at jeg iallefall skulle klare å fullføre.


Skippertak 
De to siste månedene har bestått av laber innsats på treningsfronten. Både motivasjon og treningsglede dalte ned til nivå null og sofaen fikk kjørt seg istedet. De siste månedene før løpet har altså ikke vært svært ideelt for en som skal ut å løpe 21,1 km. Heldigvis hadde jeg bygd opp et lite grunnlag fra vinter og tidlig vår, men det store spørsmålet var om det var godt nok. Drøye 2 uker før den store dagen ble vel et lite vendepunkt. Intervaller bestående av 4x4 ble gjennomført jevnt og trutt på mølle og jeg klarte til og med å dra på meg joggeskoene uten for store krangler med meg selv. Dørstokkmila ble litt kortere for hver dag. Den store dagen nærmet seg og jeg forbannet meg over at jeg ikke startet opphentingen tidligere. Intervallene begynte å gå greit, men en løpetur som endte med gå-pause etter 2 stakkarslige kilometer satte spor. OK, jeg får bare håpe på det beste, tenkte jeg. "Jeg skal jo bare fullføre" og "jeg skal jo ikke perse eller tenke tid. Dette er jo mitt første halvmaraton så det må da være lov å bare ha som mål å fullføre", var tankene som skulle psyke meg opp igjen. Det fikk bare briste eller bære.

Rett før start
På løpsdagen sto jeg tidlig opp. Natten før slet jeg med å sove. For mange tanker surret opp i hodet mitt, alt fra hvordan jeg skulle legge opp løpet til ulike skrekk- og gledes scenarioer. Jeg prøvde å forestille meg selv løpe over målstreken med et smil om munnen og med begge hender viftende over hodet, men det virket nesten for godt til å være sant. Jeg fikk i meg en god frokost bestående av 2 grove brødskiver med pålegg, samt masse vann på morgenen. Min pulje skulle starte kl. 14:00 og timene før avreise bestod for det meste av nervøs tripping i leiligheten og ulike forsøk på uttøying. Jeg og en venninne møtte opp på Rådhusplassen litt før kl. 13:00, la fra oss bagasje og slo ihjel tiden med å se på maratonløpere krysse målstreken. Venninnen min skulle løpe 10 for Grete senere, men stilte opp for meg som mental støtte og heiagjeng (TAKK!).

Det nærmet seg start og jeg stilte opp i puljen min som forøvrig var den siste puljen med estimert tid på ca 2:30t++. Før start havnet jeg ganske langt bak og hadde fartsholderen på 2:30t et stykke foran meg. Jeg brydde meg lite for alt jeg skulle var jo kun å fullføre uansett tid. Vi nærmet oss sakte, men sikkert startområdet og festen var snart i gang. Jeg senket skuldrene, stappet proppene i ørene og prøvde å holde nervene under kontroll. Mannen i høyttaleren telte ned og plutselig var vi i gang.

Folkefesten
Det begynte svært sakte. Vi var mange som skulle avgårde mot Skøyen og jeg kunne nærmest spasere i kjapt tempo den første kilometeren. Ettersom jeg hadde blitt enig med meg selv natten før om at jeg måtte passe tempo og ikke gå for hardt ut i starten så gjorde ikke litt trengsel stor skade. Tanken om at jeg også kun skulle fullføre ga meg også en slags ro i sjelen. Jeg passet på å ligge i en jevn fart, helst over 6:00 min/km for å ikke gå på en real smell. Turen ut mot Skøyen og inn igjen til Aker Brygge gikk overraskende bra. Både kropp og ben føltes bra ut og bare det å ha det behagelig mens jeg løp fungerte som en skikkelig gledesboost. Jeg nøt utsikten inn mot Aker Brygge, båtene på kaien og det fine været. Deretter gikk turen ut mot Sørenga. Traseen var trang og på enkelte steder bestod underlaget av seig grus. Jeg forbannet grusen, mens jeg prøvde å holde farten ved like. Etter ca 10 kilometer med fin form så jeg ingen grunn til å sakke ned. Plutselig var konkurranseinstinktet på plass igjen og etter å ha passert både 2:30t og 2:15t (!!) fartsholderen var det ikke snakk om at de skulle passere meg igjen. Ettersom det var trangt gikk det også saktere og jeg så meg stadig tilbake for å se om flagget med 2:15t tok innpå eller ikke. Det gikk bra. Løypa gikk så videre opp mot Tøyen og den beryktede bakken opp forbi parken satte spor. Jeg løp med tette skritt oppover mens jeg peste verre enn et godstog. Alt jeg hadde i tankene var vannstasjonen som var plassert på toppen av bakken. Dessverre til min store skuffelse var kun halve vannstasjonen åpen og folk sto nærmest i kø for å få vann. Jeg valgte derfor å løpe videre. Om det var et lurt valg eller ei vet jeg ikke, men nå hadde vi tross alt "kun" rundt 6 km igjen og det skulle jeg klare.

På vei tilbake fra toppen raste jeg nedover med kroppen på sleng for å spare mest mulig krefter. Det så sikkert ikke så grasiøst ut, men styggfort gikk det. Vi passerte veien vis-a-vis operaen igjen og her holdt jeg på å kræsje med en tilskuer som skulle krysse løypa. Det gikk heldigvis bra og jeg kunne løpe videre uten å ha mistet noe særlig fart. Jeg begynte nå å merke belastningen i bena og bet tennene sammen. Sola gjorde også sitt, men for en gangs skyld hadde jeg kledd meg riktig for anledningen. Shorts og løpesinglet funket godt i varmen. Vi løp opp mot Karl Johan og en runde rundt det lille grøntområdet foran Stortinget før vi løp tilbake igjen. Å løpe på brostein er ikke å anbefale. Nå var det kun knappe 1 kilometer til mål og jeg kjente en stor lettelse. Jeg sparte litt energi opp siste bakken, lå i godt tempo nedover og fikk til den kjempe spurten inn mot mål. Det ble ikke noe smil om munnen eller armene i været for her var det Lynet som var på ferde. Å komme i mål føltes utrolig deilig! Jeg så på klokken og fikk nærmest bakoversveis og hakeslipp over tiden: 2:07:58 (!!) på mitt første offisielle halvmaraton! JIPPI!

Alt i alt er jeg svært fornøyd med egen prestasjon. Å kunne fullføre mitt første halvmaraton i Oslos gater med så mange tilskuere og liv langs løypa var utrolig gøy. Mest av alt fikk jeg løpegleden tilbake og jeg gleder meg allerede til neste sesong. Intervallene gjorde virkelig susen og dagsformen var perfekt. En stor takk til min kjære (og beste) løpevenninne som heiet meg igjennom. Jeg husker du ropte fra sidelinjen: "det sitter kun i hodet", og med de ordene på repeat kom jeg meg over kneika da kropp og ben verket på det verste. Smerte er glemt og kun gode minner sitter igjen etter årets store begivenhet i min lille løpekarriere. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

BMW Oslo Maraton 2016 - Takk for i år!

Likes

Comments