Året var 1991. Et ektepar var på vei inn til bilforhandleren. "Sønnen vår var i en bilulykke, så nå har vi ikke bil lengre," sier herren. Fruen nikker og skyter inn: "Ja! Men vi har fortsatt en sønn altså, det gikk bra med han," Bilforhandleren nikker og smiler. "Så dere trenger en ny bil?" spør han. Herren nikker og svarer: "Ikke bare en, men to!" Han holder oppe to fingre for å symbolisere. "En til fruen og en til meg. Hun jobber nattevakter og turnus skjønner du, så hun trenger sin egen bil," fortsetter han. Bilforhandleren grubler en liten stund før han får en åpenbaring. "Aha! Jeg har akkurat bilene dere leter etter!" Først finner han en ny Nissan Sunny. "Denne tror jeg kommer til å passe til fruen. Den er liten, lett å kjøre, og har alt De trenger," forteller han. Fruen er overbevist. Etter dette finner han frem en annen bil. Litt større og litt mørkere. "Denne bilen er akkurat 20 biler nyere enn sunny'en. Den er litt røffere, perfekt for herren," sier han. Herren er også overbevist med en gang. Ekteparet kjøper bilene bruker de godt fram til 2005. Da er begge pensjonert og fruen trenger ikke sin bil lengre. "Sønnen vår har fått seg en kjæreste. Hun vil gjerne kjøpe bilen," forteller hun til herren rundt middagsbordet. Kjæresten til sønnen ender opp med å kjøpe bilen. I 2008 dør fruen. Herren bor da alene, med bilen sin. Noen år senere, i 2014, finner herren ut at bilen hans er blitt for dårlig. Han kjøper da datteren sin bil, og den røffe, store og mørke bilen ender sine dager, 23 år gammel, på et Bilopphøggers i Harstad. Dette er slutten på historien for denne bilen. Men Sunny'en hadde nå vært i sønnen og nå konens familie i 9 år. Og den var i familien i 11 år før familien bestemte seg for at nok var nok. De hadde fått tilbud om å kjøpe en 10 år gammel bil av et par venner. De slo til på tilbudet og sto igjen med en bil for mye. På grunn av mange barn så hadde de alltid bruk for to biler. En liten som kan brukes til å kjøre på jobb osv. og en stor som hadde plass til alle. Den lille Sunny'en ble da kalt for "lillebilen". Den 28. juni 2016 vre sønnen om nøkkelen på bilen for siste gang. Den siste turen gikk da til Haldorsen Bilopphøggers i Sørreisa. Turen ble bemerkelsesverdig med litt råkjøring, 80-tallsmusikk, Vazelina bilopphøggers-musikk og historier om alle ganger sønnen hadde vært i bilulykker. Hans eldste datter var med. Bilen hadde mange historier i seg. Litt størknet lim i baksetet, brentlukt fra motoren og fiskelukt fra bagasjerommet. 25 år etter den ble kjøpt av et gammelt ektepar, ble den vraket av sønnen, konen til sønnen og alle barna hans. RIP - Lillebilen.

Ok, jeg vet ikke helt om historien er rett? Men det er i alle fall sånn jeg har forstått det. Det gamle ekteparet er altså mine besteforeldre, og sønnen er faren min. I går så kjørte vi til Sørreisa for å vrake lillebilen. Jeg har mange gode minner fra den bilen. Historien om limet er ganske lang, men kort sammendrag: pappa og jeg kjøpte super-lim for å lime sykkelhjelmen min, men vi glemte limet i bilen og det smeltet i sola. Siden det var super-lim så gikk det heller aldri bort. Når bestemoren min eide bilen så husker jeg at vi ofte brukte å kjøre til nabokommunen for å dra på kafé, det var hyggelig. Ellers så var det ganske artige vinduer som var vanskelige å åpne, så de finnes det historier fra. Så finnes det også maange historier fra setene. For setene var artige å tulle med. Men altså, poenget. En bil er en stor del av livet ditt. Det er helt vanlig at biler blir opp til 25 år, og det er jo mange år. Derfor finnes det mange gode, og dårlige, historier. Man kan vokse opp med en bil, og biler selv kan fortelle historier og hjelpe å huske om folk som ikke lengre er.


  • 28 lesere

Likes

Comments

Ja! Endelig har sommeren kommet til Nord også!

Vi har hatt gode dager med varme og sol tidligere i år (rundt april og mai) men dette er altså den fineste dagen til nå i juni. Nå kan jeg virkelig slappe av og føle at sommeren faktisk har kommet, la oss bare håpe at været holder seg sånn her! Men, egentlig, er jeg ikke så glad i sol og varme. Mest på grunn av veps, klekk og mygg. Men nå har jeg savnet sola så mye at det første jeg gjorde når jeg sto opp var å springe ut på verandaen, med solbriller på og is i handa. Kjenner nå at jeg kanskje burde ha spist ordentlig frokost før isen. Men det er sommer! Så jeg gjør det jeg vil gjøre. Sover så lenge jeg vil sove, og er våken så lenge jeg vil!

Det var tungt å stå opp i dag (ettermiddag), ettersom at jeg er veldig sensitiv på søvn og trenger å sove i opptill 10 timer hver natt. Så når jeg da legger meg klokken fire og forventer at jeg skal få sove helt til klokken to.. Da er jeg ikke helt tilstedet. For i dette huset så bryr folk seg ikke om at noen ligger å sover, og de herjer og bråker og støvsuger og har tv-en på kjempehøyt. Det verste er at mitt rom er i første etasje, så jeg hører jo alt ekstra godt. I dag kom også stemoren min og spurte om jeg ville være med i skogen. Etter å ha takket nei til tilbudet med grynting så fikk jeg sove ca. en halvtime til. Men så kom hun altså inn på nytt igjen og skulle ha meg til å stå opp. Nå fordi bestefaren min hadde kommet og han kom til å bli sittende alene når de andre dro i skogen. Så jeg dro meg selv ut av sengen, bare for å sitte ¨å snakke med han i et kvarter, før han fant ut at han skulle videre på sin ferd. Men, det var kanskje for det beste at jeg til slutt sto opp. For været er heeelt herlig i dag!

Likes

Comments


Jeg heter da Sunniva og er 17 år. For omkring et år siden flyttet jeg fra det "trygge" livet på landet, der jeg bodde med en stor familie og med mange dyr. Jeg flyttet da til "storbyen" (ikke en så veldig stor by egentlig) for å gå på dramalinja. Her bor jeg sammen med moren min og katta mi. Det å flytte fra ei lita bygd og inn i byen var en ganske stor overgang. Ikke bare var det mange flere folk, men også mange flere steder å gå seg bort på. Det siste året har jeg lært meg å kjenne byen igjen. For ja, jeg har bodd i byen før, men det var når jeg var yngre. Helt ærlig så husker jeg ikke så mye av selve byen fra da jeg bodde der. Jeg husker heller ting som: venner, skole, aktiviteter osv. Bussrutene husker jeg også faktisk fortsatt.

Men nå er jeg tilbake på bygda for sommerferie (ikke mye sommer her oppe i nord akkurat da, men uansett). Jeg er halvveis "reunited" med søskene mine, men bare halvveis ettersom halvparten av de ikke er her akkurat nå. Min familie her er ganske så stor. Om vi teller med alle slags typer søsken så er jeg det 8. barnet i familien. Og jeg er så og si også i midten. Den eldste av søsknene er 27, og den yngste er 8 år. Men ikke tro at foreldrene mine er rundbrennere eller noe sånt! Moren min hadde en sønn før meg, og hun har ingen andre barn. Faren min hadde ingen før meg, men når han ble i lag med det som nå er stemoren min så var han så "uheldig" å få trillinger. Jepp, du leste rett. Trillinger.

Så da har jeg en stebror på 27, en halvbror på 26, en stesøster på 20, en stesøster på 13, en halvsøster på 8, en halvbror på 8 og ei til halvsøster på 8.

Om du ser på det på den måten så er det ikke sånn at foreldrene mine eller stemoren min har fått SÅ mange barn. Selvom de fikk trillinger da.. Men det var bare en graviditet, så hei! Ikke så mange graviditeter da!

Ellers har vi atm en katt her som heter Floyd, to hunder som heter Sirius og Loke, og to kaniner som heter Labbetuss og Minnie. Og, i byen har jeg en katt som heter Edward!

Så det er litt om meg! Ellers så går jeg på dramalinja (begynner andreåret høsten 2016), liker, altfor godt egentlig, å se på tv-serier, liker å lese bøker, liker egentlig å være ute men har sånn stygg gress-pollen-timotei-allergi-greie så det er vanskelig på sommeren og jeg liker å spille og høre på musikk!


Likes

Comments